VI. Tendensen i statens utvikling

Vi har forsøkt å avdekke statens utvikling i hovedtrekk fra den fjerneste fortid til nåtiden, lik oppdagelsesreisende som følger en elv fra kildene og nedover til den når sletten. Bred og veldig ruller den sine bølger forbi ham, til den forsvinner i horisontens dis, inn i det ukjente, ennå uutforskede, for ham uutforskelige.

Bred og veldig ruller også historiens strøm forbi oss, og all historie til denne dag er statshistorie, og dens løp forsvinner for oss i framtidens tåker. Tør vi våge å anstille formodninger om dens videre løp, til den «jublende synker mot hjertet til den ventende opphavsmann»? Er en vitenskapelig begrunnet prognose for den framtidige statsutviklingen mulig?

Jeg tror at den er mulig. Tendensen¹ i statens utvikling fører umiskjennelig til at den oppheves i sitt vesen: den vil opphøre å være det «utfoldede politiske middel» og bli «frieborgerskap». Det vil si: den ytre formen vil i hovedsak forbli den som forfatningsstaten har utformet, forvaltning ved et embetsverk; men innholdet i det hittil bestående statslivet vil være forsvunnet, den økonomiske utbyttingen av én klasse ved en annen. Og da det dermed verken vil finnes klasser eller klasseinteresser lenger, vil byråkratiet i framtidens stat virkelig ha nådd det idealet om den upartiske vokter av fellesinteressen som dagens byråkrati strever møysommelig for å nærme seg. Framtidens «stat» vil være det «samfunn» som ledes ved selvstyre.

Man har skrevet biblioteker om avgrensningen av begrepene stat og samfunn. Fra vårt standpunkt lar problemet seg lett besvare. «Staten» er summen av alle forhold mellom menneske og menneske som er knyttet ved det politiske middel, «samfunnet» summen av alle dem som er knyttet ved det økonomiske middel. Hittil var stat og samfunn vevd i ett: i «frieborgerskapet» vil det ikke finnes noen «stat», bare «samfunn».

Denne prognosen for statsutviklingen er en sammenfatning av alle de berømte formlene der de store historiefilosofene forsøkte å gi verdenshistoriens «verdiresultat». Den rommer Saint-Simons «framskritt fra krigersk virksomhet til fredelig arbeid» så vel som Hegels «utvikling fra ufrihet til frihet»; Herders «utfoldelse av humaniteten» så vel som Schleiermachers «gjennomtrengning av naturen ved fornuften».

Vår tid har mistet den glade optimismen hos klassikerne og humanistene: den sosiologiske pessimismen behersker sinnene. Den prognosen som her stilles, kan knapt regne med tilhengere noe sted. Ikke bare at den, på grunn av klassestemningen, må virke utrolig på dem som drar nytte av herredømmet: også medlemmene av den beherskede klassen står overfor den med den ytterste skepsis. Den proletariske teorien forutsier riktignok i prinsippet den samme sluttilstanden, men den holder den ikke mulig ad evolusjonens vei, bare ad revolusjonens, og forestiller seg den under bildet av en «samfunns»-skikkelse, det vil si en organisering av det økonomiske middel, som avviker fullstendig fra den historisk gitte: som en markedsløs økonomisk ordning, som kollektivisme. — Den anarkistiske teorien holder statens form og innhold for uatskillelige, skrift og hode på samme mynt: ingen «regjering» uten utbytting! Den vil derfor knuse statens form og innhold og framkalle anarkiets tilstand, selv om alle de økonomiske fordelene ved den store arbeidsdelte folkehusholdningen skulle måtte ofres. — Selv den betydelige tenkeren som først la grunnen til den statslæren som her blir lagt fram, Ludwig Gumplowicz, er sosiologisk pessimist, og det av de samme grunner som anarkistene han så heftig bekjemper. Også han holder form og innhold, regjering og klasseutbytting, for evig uatskillelige: men da han, med rette, ikke holder det for mulig at mange mennesker lever sammen uten en regjering utstyrt med tvangsmakt, erklærer han klassestaten for en «immanent» kategori, ikke bare en historisk.

Bare den lille flokken av sosialliberale eller liberale sosialister tror på evolusjonen av et samfunn uten klasseherredømme og klasseutbytting, som ved siden av den politiske også sikrer individets økonomiske bevegelsesfrihet, naturligvis innenfor det økonomiske middels grenser. Det var trosbekjennelsen til den gamle, førmanchesterske, sosiale liberalismen, slik Quesnay og især A. Smith forkynte den, og slik den i nyere tid ble tatt opp av Henry George og Theodor Hertzka.

Denne prognosen lar seg begrunne på to måter, historiefilosofisk og folkeøkonomisk, som tendens i statsutviklingen og som tendens i den økonomiske utviklingen, som begge tydelig strever mot ett og samme punkt.

Tendensen i statsutviklingen åpenbarte seg for oss som en jevn, seirende kamp for det økonomiske middel mot det politiske. Det økonomiske middels rett, likhetens og fredens rett, så vi i begynnelsen begrenset til den bitte lille kretsen av blodsslektskapshorden, en medgift allerede fra førmenneskelige samfunnstilstander;² rundt denne fredsøya raste havet av det politiske middel og dets rett. Men vi så kretsene spenne seg stadig videre, kretser der fredsretten har fortrengt sin motpart, og vi så at dens framrykning overalt var knyttet til framrykningen av det økonomiske middel, av gruppenes innbyrdes bytteforhold, som ble betraktet som likeverdig. Først kanskje ved ildbytte, så ved kvinnebytte og til slutt ved vare- og gjenstandsbytte utvidet fredsrettens område seg stadig videre; den beskyttet markedsplassene, så veiene som førte til markedet, så kjøpmennene som dro langs veiene. Vi har videre sett hvordan «staten» tar opp i seg denne fredsorganisasjonen, utvikler den videre, og hvordan den så i selve staten trenger voldsretten stadig lenger tilbake. Kjøpmannsrett blir byrett; håndverksbyen, det utfoldede økonomiske middel, undergraver ved sin vare- og pengehusholdning føydalstaten, det utfoldede politiske middel; og bybefolkningen tilintetgjør til slutt i åpen kamp føydalstatens politiske rester og vinner tilbake for hele statens befolkning friheten og likhetens rett. Byrett blir statsrett, til slutt folkerett.

Nå ser vi ingen kraft noe sted som ennå kunne stille seg hindrende i veien for denne tendensen, som hittil har virket varig. Tvert imot: de hittidige hemningene i prosessen blir åpenbart stadig svakere. Nasjonenes bytteforhold får internasjonalt en betydning som mer og mer overstiger de krigersk-politiske forholdene; og ved den samme prosessen i den økonomiske utviklingen overgår innenlands den mobile kapitalen, fredsrettens skapning, stadig mer jordeiendommen, krigsrettens skapning. Samtidig mister overtroen stadig mer av sin innflytelse. Og slik må man slutte at tendensen vil sette seg igjennom til full utskillelse av det politiske middel og dets skapninger, til full seier for det økonomiske middel.

Men, vil man innvende: denne seieren er jo allerede vunnet. I den moderne forfatningsstaten er jo alle vesentligere rester av den gamle krigsretten utryddet!

Nei, det består ennå en slik rest, men økonomisk maskert, tilsynelatende intet rettslig privilegium, men en økonomisk eiendom, storgodseiet, det politiske middels første skapning og siste citadell. Masken har bevart det fra å lide skjebnen til de øvrige føydale skapningene; og denne siste resten av krigsretten er uten tvil det siste, eneste hinderet på menneskehetens vei; og uten tvil er den økonomiske utviklingen nå i ferd med å tilintetgjøre det.

Jeg har vist at denne påstanden er sann, i egne verker som jeg må henvise til, siden plassen ikke tillater meg å føre beviset her.³ Her kan jeg bare rekke opp hovedsetningene:

Fordelingen av det samlede produktet av det økonomiske middel mellom de enkelte klassene i forfatningsstatene, den «kapitalistiske fordeling», skiller seg ikke i prinsippet fra den føydale fordelingen.

Årsaken er, etter den samstemmende oppfatningen hos samtlige betydelige folkeøkonomiske skoler, bare å søke i at tilbudet av «frie» (det vil si, ifølge Karl Marx, politisk frie og samtidig økonomisk kapitalløse) arbeidere varig overstiger etterspørselen, det vil si at «kapitalforholdet» består. Det «løper alltid to arbeidere etter én entreprenør og underbyr hverandre», og slik blir «merverdien» igjen for kapitalistklassen, mens arbeideren aldri kommer dit at han selv danner kapital og blir entreprenør.

Hvor stammer overtilbudet av frie arbeidere fra?

Forklaringen i den borgerlige teorien, ifølge hvilken dette overtilbudet framkalles ved at det avles for mange proletarbarn, beror logisk på en feilslutning og strider mot alle kjente kjensgjerninger.⁴

Forklaringen i den proletariske teorien, ifølge hvilken den kapitalistiske produksjonsprosessen selv stadig på ny reproduserer de «frie arbeiderne» i tilstrekkelig antall ved «frigjøring», beror logisk på en feilslutning og strider mot alle kjente kjensgjerninger.⁵

Alle kjensgjerninger viser derimot, og deduksjonen kan avlede det uten motsigelse, at massetilbudet av «frie arbeidere» stammer fra storgodseiet:

Utflytting og utvandring er årsakene til den kapitalistiske fordeling.

Nå går uten tvil tendensen i den økonomiske utviklingen i retning av en utstøting av storgodseiet. Det forblør håpløst på den rettslige frigjøringen av sine livegne underbruksfolk, som byutviklingen tvang på det. Flyttefriheten førte til landflukt; utvandringen skapte den «oversjøiske konkurransen» og sturten i produktprisene, utflyttingen tvinger fram stadig stigende lønninger. Slik blir grunnrenten redusert fra begge sider og må gradvis synke til null, da heller ikke her noen motkraft er å se som kunne bøye prosessen av.⁶ Slik går storgodseiet til grunne. Men er det forsvunnet, finnes det ikke lenger noe overtilbud av frie arbeidere, «to entreprenører løper etter én arbeider og overbyr hverandre», det blir ingen «merverdi» igjen for kapitalistklassen, arbeideren kan selv danne kapital og selv bli entreprenør. Det politiske middel er tilintetgjort i sin siste ennå stående skapning, det økonomiske middel hersker alene. Innholdet i dette samfunnet er den «rene økonomi»⁷ med likeverdig bytte av varer mot varer eller av arbeidskraft mot varer, og den politiske formen for dette samfunnet er «frieborgerskapet».

Denne teoretiske avledningen bekreftes nå av den historiske erfaringen. Overalt der det fantes et samfunn der intet storgodseie trakk voksende rente, bestod den «rene økonomi», og statens form nærmet seg «frieborgerskapet».

Et slikt fellesskap var Tyskland i nesten firehundre år,⁸ fra omkring året 1000 etter Kristus, da det primitive storgodseiet omdannet seg til det sosialt harmløse storgodsherredømmet, til omkring året 1400, da storgodseiet som på nytt var oppstått i slavernes land ved det politiske middel, ranskrigen, sperret landet for nybyggeren fra stamlandet.⁹ Et slikt fellesskap var, og er ennå nesten uforandret, mormonerstaten Utah, der en vis jordlovgivning bare tålte små og mellomstore bønder.¹⁰ Et slikt fellesskap var grevskapet og byen Vineland¹¹ i Iowa, U. S., så lenge som hver nybygger kunne få land uten tilvekstrente. Et slikt fellesskap er framfor alt New Zealand, hvis regjering fremmer småbruk og mellomstort jordeie med alle krefter, mens den med alle midler innsnevrer og oppløser storgodset, som forresten, for mangel på frie arbeidere, nesten ikke gir noen rente.¹²

Overalt her en forbausende, forbausende jevnt, men ikke mekanisk likt, fordelt velstand, men ingen rikdom. For velstand er herredømme over nytelsesgoder, men rikdom er herredømme over mennesker. Ingensteds er produksjonsmidler her «kapital»; de ruger ikke ut noen merverdi: det finnes nemlig ingen «frie» arbeidere og intet «kapitalforhold». Og den politiske formen på disse fellesskapene står overalt, så langt trykket fra omgivelsene, som ennå er organisert etter krigsretten, tillater det, svært nær frieborgerskapet og nærmer seg det stadig mer. «Staten» forfaller, eller kommer på nytt land, som i Utah eller New Zealand, bare spiredelt til utvikling, og den frie selvbestemmelsen hos frie mennesker, som knapt kjenner noen klassekamp, setter seg stadig kraftigere igjennom. I Det tyske rike for eksempel gikk emansipasjonen av håndverkslagene, som den gang ennå omfattet hele byenes «plebs», og forfallet av slektenes patrisiat parallelt og i samme takt med byforbundenes politiske oppstigning og føydalstatens forfall. Bare opprettelsen av nye primitive stater ved østgrensen kunne avbryte denne velsignelsesrike utviklingen og knekke dens økonomiske blomstring. Den som tror på et bevisst formål i historien, kan si: menneskeheten måtte først gjennom en ny lidelsens skole før den kunne frikjennes. Middelalderen hadde oppdaget systemet med fritt arbeid, men ennå ikke utviklet det til dets fulle yteevne. Kapitalismens nye slaveri måtte først oppdage og utforme det uforlignelig mer virkningsfulle systemet med samarbeidende arbeid, arbeidsdelingen i verkstedet, for å krone mennesket til herre over naturkreftene, til planetens konge. Antikkens og kapitalismens slaveri var nødvendige: nå er de blitt overflødige. Sto det angivelig ved siden av hver fri borger i Athen fem menneskelige slaver, så har vi allerede stilt et mangfold av slaver ved siden av hver borger i vårt samfunn, slaver av stål, som ikke lider når de arbeider. Først nå er vi blitt modne for en kultur som vil stå så høyt over kulturen i det periklesiske tidsalder som folketall, makt og rikdom i våre riker står over den bitte lille småstaten Attika.

Athen måtte gå til grunne, på grunn av slavehusholdningen, av det politiske middel. Herfra førte ingen vei inn i framtiden annet enn til folkedøden. Vår vei fører til livet!

Den historiefilosofiske betraktningen, som iakttok tendensen i statsutviklingen, og den folkeøkonomiske betraktningen, som iakttok tendensen i den økonomiske utviklingen, kommer altså til det samme resultatet: det økonomiske middel seirer på hele linjen, det politiske middel svinner fra samfunnslivet i sin eldste og seiglivede skapning: med storgodseiet og grunnrenten forfaller kapitalismen.

Dette er menneskehetens lidelses- og forløsningsgang, dens Golgata og dens oppstandelse til det evige rike: fra krig til fred, fra horders fiendtlige oppsplitting til menneskehetens fredelige enhet, fra dyrestadiet til humanitet, fra ranstaten til frieborgerskap. —