I. Statens opprinnelse

Én eneste kraft driver alt liv, én eneste kraft har utviklet det fra encellen, den lille proteinklumpen som drev i urtidens varme hav, til virveldyret, til mennesket: driften til «livsomsorg» (Lippert), gaffelformet i «sult og kjærlighet». Fra da av trer «filosofien» inn i kreftenes spill, behovet for å forstå årsaker hos den som går oppreist, for heretter, sammen med «sult og kjærlighet, å holde menneskeverdenens bygning sammen». Riktignok er filosofien, Schopenhauers «forestilling», i roten heller ikke noe annet enn et skapt vesen av livsomsorgen, som han kaller «viljen»; den er et organ for orientering i verden, et våpen i kampen for tilværelsen. Men likevel skal vi lære å kjenne årsaksbehovet som en selvstendig kraft i det samfunnsmessige livet, som medskaper i den sosiologiske utviklingsgangen. Først, og på det menneskelige samfunns begynnelsestrinn med umåtelig kraft, gir denne driften seg utslag i de ofte så bisarre forestillingene i «overtroen», som på grunnlag av fullt logiske slutninger fra ufullkomne iakttakelser tror at luft og vann, jord og ild, dyr og planter er fylt av en hær av velvillige eller ugunstig stemte ånder; først svært sent, først i den lyse nyere tid, som bare få folk når fram til, oppstår årsaksdriftens yngre datter, vitenskapen, som det logiske resultatet av en fullkomnere iakttakelse av kjensgjerningene; vitenskapen, som nå får til oppgave å utrydde overtroen, som står bredt rotfestet og er forankret med utallige tråder i hele den menneskelige sjel.

Men hvor veldig overtroen enn kan opptre som drivkraft i historien, særlig i «ekstasens»¹ øyeblikk, og hvor kraftig den enn kan virke med i utformingen av menneskenes samliv i vanlige tider: den viktigste kraften i utviklingen forblir likevel livets nød, som tvinger mennesket til å skaffe seg selv og sine mat, klær og husly, forblir likevel den «økonomiske» driften. En sosiologisk (og det betyr en sosialpsykologisk!) betraktning av historieutviklingen kan derfor ikke gå fram på annen måte enn å følge metodene for den økonomiske behovstilfredsstillelsen i deres gradvise utfoldelse og å ta med årsaksdriftens innflytelse i regnestykket på rett sted.

a) Det politiske og det økonomiske middel

Det finnes to prinsipielt motsatte midler som mennesket, som overalt settes i bevegelse av den samme driften til livsomsorg, kan skaffe seg de nødvendige midlene til tilfredsstillelse med: arbeid og ran, eget arbeid og voldelig tilegnelse av andres arbeid. Ran! Voldelig tilegnelse! For oss samtidige, som lever i en utviklet kultur som nettopp er bygd på eiendommens ukrenkelighet, klinger begge ordene av forbrytelse og tukthus; og vi blir ikke kvitt denne klangfargen selv om vi overbeviser oss om at land- og sjøran under primitive livsforhold, akkurat som krigerhåndverket, som jo i svært lang tid også bare er organisert masseran, utgjør de aller mest ansette næringsveier. Jeg har av denne grunn, og også for å ha korte, klare, skarpt mot hverandre klingende betegnelser for disse svært viktige motsetningene i den videre undersøkelsen, foreslått å kalle eget arbeid og det likeverdige bytte av eget mot andres arbeid for det «økonomiske middel», og den vederlagsløse tilegnelsen av andres arbeid for det «politiske middel» til behovstilfredsstillelse. Dette er slett ikke en ny tanke: historiefilosofene har alltid følt motsetningen og forsøkt å formulere den. Men ingen av disse formlene viser tanken tenkt helt til ende. Ingen steder kommer det klart fram i erkjennelse og framstilling at motsetningen bare ligger i midlene som det samme formålet, erverv av økonomiske nytelsesgoder, skal nås med.

Og det er nettopp det som kommer an på. Hos en tenker av Karl Marx’ rang kan man iaktta hvilken forvirring det må føre til når man ikke strengt holder økonomisk formål og økonomisk middel fra hverandre. Alle feilene som til slutt førte den storslåtte teorien så langt bort fra sannheten, hadde i dypeste forstand sin rot i denne mangelen på skarpt skille mellom formål og middel i den økonomiske behovstilfredsstillelsen, som førte ham til å betegne slaveriet som en «økonomisk kategori» og volden som en «økonomisk potens»: halvsannheter som er farligere enn helt usannheter, fordi de er vanskeligere å oppdage og gjør feilslutninger nesten uunngåelige.

Vårt skarpe skille mellom de to midlene til samme formål vil imidlertid hjelpe oss å unngå all forvirring. Det vil være nøkkelen til forståelsen av statens opprinnelse, vesen og bestemmelse; og, fordi hele verdenshistorien til i dag ikke har vært noe annet enn statenes historie, til forståelsen av verdenshistorien. Hele verdenshistorien til i dag, helt opp til oss og vår stolte kultur, har, og vil ha inntil vi har kjempet oss fram til borgerfrihet, bare ett innhold: kampen mellom det økonomiske og det politiske middel.

b) Statsløse folk (jegere og hakkebønder)

Staten er organisasjonen av det politiske middel. Og derfor kan en stat ikke oppstå før det økonomiske middel har skapt en viss beholdning av gjenstander for behovstilfredsstillelse som krigersk ran kan erverve. Derfor er de primitive jegerne statsløse, og også de høyere jegerne kommer bare til statsdannelse når de i nabolaget sitt finner mer utviklede økonomiske organisasjoner som de kan underlegge seg. De primitive jegerne lever imidlertid fullt og helt i praktisk anarki.

Große² beretter om de primitive jegerne i alminnelighet:

«Da det ikke finnes vesentlige formuesforskjeller, mangler en hovedkilde til framveksten av standsforskjeller. I alminnelighet er alle voksne menn innenfor stammen likeberettigede. De eldre skylder sin rikere erfaring en viss autoritet; men ingen føler seg forpliktet til lydighet mot dem. Der enkelte høvdinger anerkjennes, som hos botokudene, de sentralkaliforniske stammene, veddaene og mincopiene, er makten deres ytterst liten. Høvdingen har intet middel til å gjennomføre sine ønsker mot de andres vilje. De fleste jegerstammer har imidlertid ingen høvdinger i det hele tatt. Hele det mannlige samfunn utgjør ennå en homogen, udifferensiert masse, hvorfra bare de individene stikker fram som man tror er i besittelse av magiske krefter.»

Her finnes altså knapt noen antydning til «statlighet» i betydningen av noen statslære, enn si i betydningen av den riktige «sosiologiske statsidé».

De primitive åkerbrukernes samfunnsdannelser har knapt mer likhet med en «stat» enn jegerflokkene. Der hvor bonden som bearbeider jorden med hakke lever i frihet (plogen er alltid kjennetegn på en høyere driftsform som bare forekommer i staten, nemlig storbruket drevet av underlagte trelle³), der finnes det ennå ingen «stat». Isolert fra hverandre, spredt vidt omkring i enkeltgårder, kanskje landsbyer, splittet av strid om gau- og åkergrenser, lever de i beste fall i løse edsforbund, bare løselig holdt sammen av båndet som bevisstheten om felles avstamning, språk og tro slynger om dem. Bare sjelden, kanskje en gang i året, forener den felles feiringen av berømte forfedre eller stammeguden dem. En myndighet som hersker over helheten finnes ikke; de enkelte landsby-, i høyden gauhøvdingene har, alt etter sine personlige egenskaper, særlig etter den trolldomskraften som tilskrives dem, mer eller mindre innflytelse i sin begrensede krets. Slik Cunow⁴ skildrer de peruanske hakkebøndene før inkaenes innbrudd, slik var og er de primitive bøndene overalt i den gamle og den nye verden: «et uregulert sidelengs sammen av mange uavhengige, innbyrdes fiendtlige stammer, som på sin side igjen spaltet seg i mer eller mindre selvstendige territorialforbund, holdt sammen av slektskapsbånd».

I en slik samfunnstilstand er det knapt tenkelig at det kommer i stand en krigersk organisasjon med angrepsformål. Det er allerede vanskelig nok å mobilisere gauen, enn si stammen, til felles forsvar. Bonden er nå en gang immobil, jordbundet som planten han dyrker. Gjennom driften sin er han faktisk «bundet til jordklumpen» også når han rettslig er fritt bevegelig. Og hvilket formål skulle et ranstokt ha i et land som vidt omkring bare er besatt av bondesamfunn? Bonden kan ikke ta fra bonden noe som han ikke allerede selv eier. For hver av dem bringer lite arbeid, i den ekstensive kulturen i en samfunnstilstand som kjennetegnes av overflod av dyrkbar jord, så mye som han trenger; mer ville være overflødig for ham, å erverve det tapt møye, selv om han kunne oppbevare det byttede kornet lenger enn det er mulig under så primitive forhold, der det raskt går til grunne ved værpåvirkning eller maurbitt og lignende. Må jo etter Ratzel den sentralafrikanske bonden i all hast gjøre den overskytende delen av innhøstingen om til øl for ikke å miste den helt! Av alle disse grunner mangler den primitive bonden fullstendig den krigerske angrepsånden som kjennetegner jegeren og hyrden: krig kan ikke bringe ham noen nytte. Og denne fredelige stemningen forsterkes ytterligere ved at hans beskjeftigelse ikke akkurat gjør ham krigsdyktig. Han er riktignok sterk i musklene og utholdende, men langsom i bevegelsene og nølende i beslutningen, mens jegeren og hyrden oppdras til hurtighet og rask handlekraft gjennom sitt yrke. Derfor er den primitive bonden for det meste av mildere sinnelag enn disse.⁵ Kort sagt: i bondegauens økonomiske og sosiale forhold finnes ingen differensiering som drev fram høyere former for integrering, finnes verken driften eller muligheten til krigersk underleggelse av naboene, derfor kan ingen «stat» oppstå, og har heller aldri oppstått. Hadde det ikke kommet noen støt utenfra, fra menneskegrupper med annen ernæringsmåte, ville den primitive bonden aldri ha oppfunnet staten.

c) Førstatlige folk (hyrder og vikinger)

Derimot finner vi hos hyrdestammen, også den som tenkes isolert, en hel rekke elementer av statsdannelse, og i virkeligheten har de mer framskredne hyrdene allerede nesten ferdig utformet staten, bortsett fra det siste kjennetegnet som fullt ut oppfyller begrepet i moderne forstand, bortsett fra bofastheten innenfor et fast avgrenset statsområde.

Det ene elementet er et økonomisk. Også uten at utenomøkonomisk makt griper inn kan det i hyrdelivet utvikle seg en ganske betydelig differensiering av formue og inntekt. Antar vi til og med full likhet i buskapsbeholdningen som begynnelsestilstand, kan og vil det likevel i løpet av kort tid være at den ene er rikere og den andre fattigere. En særlig dyktig oppdretter vil se flokken sin vokse raskt, en særlig oppmerksom vokter og dristig jeger vil bedre verne den mot at rovdyr tynner den ut. Lykken gjør sitt: den ene finner et særlig godt beite og sunne vannsteder, den andre mister hele formuen sin til en epidemi eller en snøstorm eller en samum.

Formuesforskjeller bringer overalt fram klasseforskjeller. Den forarmede hyrden må la seg leie av den som har holdt seg rik og synker dermed under ham, blir avhengig av ham. Dette er en foreteelse som vi får beretninger om fra alle tre verdensdeler i den gamle verden, det vil si overalt der hyrder lever. Meitzen⁶ beretter om de lappiske nomadene i Norge: «300 stykker per familie var tilstrekkelig; den som bare har hundre igjen, må gå i tjeneste hos de rike, hvis flokker teller opptil 1000 stykker.» Og den samme beretteren sier om de sentralasiatiske nomadene: «En familie trenger 300 stykker fe for å ha det bekvemt; 100 stykker er fattigdom; så kommer gjeldsslaveriet. Trellen må dyrke herrens åker.»⁷ Fra Afrika beretter Ratzel⁸ om hottentottene en slags «commendatio»: «Den som ikke eide noe, søkte å la seg leie hos de rike; hans eneste mål var å komme i besittelse av fe.» Laveleye, som beretter det samme fra Irland, fører til og med opprinnelsen til og navnet på føydalsystemet (système féodal) tilbake til at de rike utlånte fe til de fattige stammefellene: etter dette var et fee-od (feeiendom) det første len, som den store bandt den lille til seg med som «sin mann», helt til han hadde betalt ned gjelden sin.

Hvor sterkt denne økonomiske og så sosiale differensieringen allerede i fredelige hyrdesamfunn kunne fremmes ved overpresteembetet og offerpresteembetet som hørte sammen med patriarkatet, når den eldste dyktig brukte overtroen hos klanfellene sine til å øke sin egen buskapsbeholdning, kan bare antydes her.

Imidlertid holder denne differensieringen seg, så lenge det politiske middel ikke virker inn, innenfor svært beskjedne grenser. Dyktighet og duelighet er ikke med sikkerhet arvelige, den største buskapsbeholdning splittes opp når mange arvinger vokste opp i ett telt, og lykken er lunefull. Selv i våre dager har den rikeste mannen blant de svenske lappene på kortest mulig tid blitt så fullstendig utarmet at han måtte underholdes av regjeringen. Alle disse grunnene virker i retning av stadig å gjenopprette den opprinnelige tilstanden med økonomisk og sosial likhet tilnærmet. «Jo fredeligere, opprinnelig, ekte nomaden er, desto mindre merkbar forskjell er det i eiendom. Gleden er rørende hvormed en gammel fyrste blant tsaidam-mongolene mottar sin tributtgave: en håndfull tobakk, et stykke sukker og 25 kopek.»⁹

Først det politiske middel ødelegger denne likheten på varig vis og i sterkere grad: «Der krig føres og bytte gjøres, finnes større forskjeller, som kommer til uttrykk i eie av slaver, kvinner, våpen, edle ridedyr.»¹⁰

Eie av slaver! Nomaden er slaveriets oppfinner og har dermed skapt statens kim, den første utnyttelsen av mennesket ved mennesket.

Også jegeren fører kriger og tar fanger. Men han gjør dem ikke til slaver, han dreper dem eller adopterer dem inn i stammen sin. Hva skulle han gjøre med slaver? Jaktbytte lar seg enda langt mindre lagre og «kapitalisere» enn korn. Tanken om å gjøre et menneske til en arbeidsmotor kunne først oppstå på et økonomisk trinn der det er dannet en formuesbeholdning, en kapital, som bare kan økes ved hjelp av avhengige arbeidskrefter.

Denne tilstanden er først nådd på hyrdetrinnet. Kreftene til én familie rekker uten fremmed hjelp bare til å holde sammen en buskap av svært begrenset størrelse og beskytte den mot fiender blant dyr og mennesker. Før det politiske middel griper inn, finnes slike hjelpekrefter bare svært sparsomt; i de nevnte fattige klanfellene og i flyktninger fra fremmede stammer, som vi overalt finner som vernede avhengige i følget til de store buskapseierne.¹¹ Her og der trer vel også et helt fattig hyrdefolk halvt frivillig i tjeneste hos et rikt: «Hele folk inntar innbyrdes stillinger svarende til sin eiendom. Slik bestreber tungusene, som er svært fattige, seg på å bo i nærheten av tsjuktsjenes bosetninger, fordi de hos tsjuktsjene, som er rikere på reinsdyrflokker, finner bruk som hyrder; de blir da betalt med reinsdyr. Og underleggelsen av uralsamojedene under sirjenene fulgte på den gradvise tilraningen av beitemarkene deres.¹²

Men kanskje med unntak av det sist nevnte tilfellet, som allerede er sterkt statslignende, rekker de få kapitalløse arbeidskreftene som finnes i klanen likevel ikke til å gjete svært store flokker. Og likevel tvinger selve driften til å dele dem; for en beitemark må ikke uten skade «overstøtes», det vil si besettes for sterkt, som man sier i sveitsisk alpedrift; og faren for å miste hele beholdningen minker i den grad man fordeler den på ulike beiter. Da tilintetgjør epidemier, stormer og så videre bare en del, og grensefienden kan heller ikke ta alt på én gang.

Derfor er det for eksempel hos hererene «hver eneste litt rikere eier tvunget til, ved siden av selve hovedstedet, alltid å ha noen kvegposter til, som de yngre brødrene eller andre nære slektninger, eller i mangel av disse prøvde gamle trelle, fører tilsyn med.»¹³

Derfor skåner den utviklede nomaden den krigsfangne fienden: han kan bruke ham som beiteslave. I en kultsed hos skyterne kan vi ennå iaktta overgangen fra drap til forslavning: de ofret ved sine gaumalsteder én av hundre tatte fiender. Lippert, som beretter kjensgjerningen,¹⁴ ser i det «en inntredende innskrenkning, og grunnen til den ligger tydelig i den verdien som den fangne fienden hadde fått for et hyrdefolk som trell.»

Med innlemmelsen av slavene i hyrdestammen er staten, bortsett fra det fast avgrensede området som innehas i bofasthet, ferdig i sine vesentlige elementer. Den har herredømmets form og innholdet i den økonomiske utbyttingen av menneskelige arbeidskrefter. Og nå kan den økonomiske differensieringen og den sosiale klassedannelsen gå fram i et helt annet skrittmål. De stores flokker, klokt fordelt og sterkere bevoktet av tallrike væpnede trelle enn de små allmenne frimennenes, holder seg som regel på sin beholdning og øker raskere enn disse gjennom den større andelen av byttet som den rike får, svarende til antallet (ufrie!) krigere han stiller i felten. Overpresteembetet virker fortsatt med, og slik splitter et stadig bredere svelg de tidligere like klanfellene, til en ekte adel, de rike etterkommerne av de rike patriarkene, står overfor de små allmenne frimennene. «Rødskinnene har heller ikke i sin mest framskredne organisasjon utviklet adel og slaveri,¹⁵ og dermed skiller organisasjonen deres seg mest vesentlig fra den i den gamle verden. Begge deler hever seg først på grunnlag av patriarkatet hos dyreoppdrettende folk.»¹⁶ Og slik finner vi da hos alle utviklede hyrdefolk det sosiale skillet i tre ulike klasser: adel (fyrstene av stamhusene, i bibelsk uttrykk), allmenne frimenn og slaver. Spesielt har etter Mommsen¹⁷ «alle indogermanske folk slaveriet som rettslig institusjon». Og det som gjelder for ariere og semitter i Asia og Afrika (masaiene og wahumaene og så videre) og mongolene, gjelder også for hamittene. Hos alle fulbe i Sahara «deler samfunnet seg i fyrster, høvdinger, allmenne og slaver».¹⁸ Og igjen finner vi det samme, som en selvfølge, overalt der slaveriet består rettslig, hos hovaene¹⁹ og deres polynesiske slektninger, «sjønomadene». Menneskesjelen virker seg overalt under like forhold ut i like ordninger, helt uavhengig av farge og rase.

Slik venner hyrden seg gradvis til krigsfortjeneste og til utnyttelsen av mennesket som en forslavet arbeidsmotor. Og man må erkjenne at hele hans livsmåte må drive ham til å gjøre stadig mer bruk av det «politiske middel».

Han er fysisk sterkere og like smidig og besluttsom som den primitive jegeren, hvis matanskaffelse er altfor uregelmessig til at han skulle kunne vokse opp til den høyeste størrelse og kraft som er bestemt for arten. Hyrden derimot, som har næringskilden rennende uavbrutt i melken fra sine buskapsdyr og har kjøttmat så ofte han begjærer den, vokser nesten overalt opp til en «kjempe», den ariske hestenomaden ikke mindre enn kveghyrden i Asia og Afrika, for eksempel zuluen. For det andre er hyrdestammen langt sterkere i hoder enn jegerflokken, ikke bare fordi de voksne kan få mye mer næring ut av et gitt område, men framfor alt også fordi rådigheten over dyremelk forkorter mødrenes ammetid og gjør et større antall fødsler og oppfostring av flere barn mulig. Derfor er den gamle verdens beitesteppeland blitt til de uuttømmelige oppdemte bekkenene som periodevis gikk over sine bredder, til «vaginae gentium».

Et vesentlig større antall våpenføre krigere altså enn hos jegerne, hver enkelt sterkere, og likevel alle sammen minst like bevegelige som jegerflokken, rytterne blant dem (kamel- og hesteryttere) til og med uforlignelig mer bevegelige! Og denne større massen av beste enkeltkrefter holdt sammen av en organisasjon slik som den bare var mulig under det slavehold og herredømmevante patriarkatets skjold, en organisasjon som slett ikke kan sammenlignes med den løse følgetjenesten til de unge krigerne på jegertrinnet, som har sverget troskap til en chief, og som allerede er forberedt og utdannet gjennom selve yrket.

Jegeren jakter nemlig mest fordelaktig alene eller i små grupper; hyrden derimot beveger seg mest fordelaktig i det store toget, der den enkelte er best beskyttet, og som i enhver forstand er et hærtog, slik som rasteplassen i enhver forstand utgjør en feltleir. Slik utvikler det seg helt av seg selv en øvelse i taktiske manøvrer, streng orden og fast disiplin. «Man tar nok ikke feil,» bemerker Ratzel²⁰, «når man regner den fra urtid av uendrede teltordenen blant de disiplinerende kreftene i nomadens liv. Enhver og alt har her sin faste, fra gammelt av bestemte plass; derfor hurtigheten og ordenen ved opp- og nedbrudd, ny oppstilling og innredning. Det er uhørt at noen skifter plass uten ordre eller høyst tvingende grunn. Bare denne faste ordenen har det å takke for at teltet med hele sitt innhold kan pakkes og lastes på en time.»

Nøyaktig den samme urgamle, nedarvede orden, prøvd i jakt, krig og fredelig vandring, behersker nå også hyrdestammens krigerske marsj. Og dermed blir de til yrkeskrigere og, inntil «staten» skaper enda høyere og mektigere organisasjoner, til uimotståelige kjempere. Hyrde og kriger blir identiske begreper. Det Ratzel sier om de sentralasiatiske nomadene,²¹ gjelder for alle: «Nomaden er som hyrde et økonomisk, som kriger et politisk begrep. Det ligger alltid nær for ham å gå over fra en eller annen virksomhet til krigsmannens og ranerens. Alt i livet har for ham en fredelig og en krigersk, en hederlig og en røverisk side; alt etter omstendighetene vender han den ene eller den andre ut. Selv fiske og sjøfart slo om i sjørøveri i hendene på de østkaspiske turkmenerne. Gangen i det tilsynelatende fredelige hyrdeliv bestemmer krigens gang; hyrdestaven blir til våpen. Om høsten, når hestene kommer inn fra beitet styrket og den andre saueklippingen er ferdig, grunner nomaden på hvilket hevn- eller ranstog (baranta, ordrett å lage fe, å rane fe) han hittil hadde utsatt. Det er uttrykket for en knyttnevrett som i rettstvister, i æresaker og ved blodhevn søker gjengjeldelse og pant i det mest verdifulle fienden eide, i hans buskapsdyr. Unge menn som ikke har deltatt i noen baranta, må først fortjene navnet batir, helt, og krav på ære og aktelse. Til eventyrlysten føyer gleden over å eie; og slik utvikles den tredobbelte, nedadgående trinnrekken av hevner, helt og røver.»

Ganske likt som hos landnomadene forholder det seg hos sjønomadene, «vikingene». Så mye mer fordi sjønomadene i de for universalhistorien viktigste tilfellene ikke er noe annet enn landnomader som har gått ut på havet.

Vi har nettopp anført en av de utallige kjensgjerningene som viser at hyrden ikke betenker seg lenge på å bruke «havets hester» i stedet for hesten eller «ørkenens skip» til ranskrig. Den gjaldt de østkaspiske turkmenerne.²² Et annet eksempel gir skyterne: «I det øyeblikket de lærer av naboene kunsten å ferdes på havet, forvandler vandrehyrdene seg, Homers ‘ærverdige hestestyrere og melkespisere og eiendomsløse, de rettskaffneste av menn’ (Iliaden XIII, 3), nøyaktig som de baltiske og skandinaviske brødrene, til dristige sjøfarere. Strabon (Cas., s. 301) klager: Siden de våget seg ut på havet, er de blitt verre, ved å drive sjørøveri og myrde dem som ikke er av deres stamme, og i omgang med mange folkeslag tar de del i disses småhandel og sløsing.»²³

Hvis fønikerne virkelig har vært «semitter», danner de nok et eksempel, uforlignelig viktig for universalhistorien, på forvandlingen av land- til sjø-«beduiner», det vil si krigerske røvere. Og det samme gjelder sannsynligvis for flertallet av de mange folkene som fra den lille-asiatiske, dalmatiske og nordafrikanske kysten, fra de tidligste tider vi finner underretninger om i de egyptiske monumentene, (hellenerne ble ikke sluppet inn i Egypt)²⁴ og fram til nåtiden (rifpiratene) brandskattet de rike landene rundt Middelhavet. De nordafrikanske «maurerne», som araber og som berbere opprinnelig, begge deler av blandingen, landnomader, er kanskje det mest berømte eksemplet på denne forvandlingen.

Imidlertid kan sjønomader, det vil si sjørøvere, også oppstå umiddelbart av fiskerfolk, uten mellomtrinnet hyrdeliv. Vi har nettopp lært å kjenne årsakene som ga hyrdene overlegenhet over hakkebøndene: det relativt betydelige folketallet i horder, ved en virksomhet som oppdrar den enkelte mann til mot og rask beslutning, og massen som helhet til stram disiplin. Alt dette gjelder også for fiskeren som bor ved sjøen. Rike fiskebanker tillater en betydelig befolkningstetthet, slik nordvestindianerne (tlingit osv.) viser; de gjør også slavehold mulig, siden slaven ved fiskeriet tjener mer enn hans føde koster; og slik finner vi, her alene blant rødskinnene, slaveriet som institusjon utviklet, og finner derfor også varige økonomiske forskjeller mellom de frie, som framtrer som en slags plutokrati, i likhet med hos hyrdene. Kommandoen over slaver skaper her som der vanen til herredømme og smaken for det «politiske middel»; og her som der kommer den stramme disiplinen som sjøfarten utvikler, dette ønsket til gode. «Ved felles fiske er ikke den minste fordelen disiplineringen av mannskapene, som i de større fiskebåtene velger seg en fører som det må adlydes ubetinget, siden all framgang hviler på lydigheten. Styringen av skipet letter da styringen av staten. I livet til et folk som vanligvis regnes helt til de ville, slik som salomonøyboerne, er uten tvil sjøfarten det eneste kraftsamlende element.»²⁵ Hvis nordvestindianerne ikke er blitt så berømte sjørøvere som sine fellesfolk i den gamle verden, skyldes det bare at det i deres oppnåelige nærhet ikke har utfoldet seg noen rik høykultur; men pirateri driver alle høyerestående fiskere.

Av disse grunnene er vikingene like skikket til å velge det politiske middel som basis for sin økonomiske tilværelse som hyrdene, og de er, som disse, i stor målestokk blitt statsgrunnleggere. Vi vil i det følgende skille de statene de har grunnlagt, som «sjøstater», fra «landstatene» grunnlagt av hyrder (og i den nye verden av jegere). Om de første skal det handles utførlig nedenfor, når det er tale om utgangene til den utfoldede føydalstaten. For det første, så lenge vi har å handle om statens oppkomst og om den primitive føydalstaten, kan vi av den grunn i hovedsak begrense oss til betraktningen av landstaten og la sjøstaten tre i bakgrunnen, fordi denne riktignok i alle grunnleggende ting viser nøyaktig det samme vesen og den samme utvikling, men likevel lar den typiske gangen i denne utviklingen komme mindre klart til syne.

d) Statens oppkomst

De jegerflokkene som hyrdene av og til støter sammen med, uforlignelig svakere i tall og også i den enkelte krigers verdi, kan naturligvis ikke stå imot angrepet. De viker unna til steppene og fjellene, dit hyrdene ikke vil og kan følge dem fordi buskapen ikke finner beite der; eller de trer i en slags klientforhold til dem, et fenomen som særlig ofte og fra uminnelige tider finnes i Afrika. Allerede med hyksosene dro slike avhengige jegere inn i Nillandet. Men jegeren betaler nok i høyden en liten tributt av jaktbytte mot beskyttelse og går med på speider- og vakttjeneste; men han, den «praktiske anarkisten», lar seg heller utslette enn tvinge til regelmessig arbeidstjeneste. Derfor vokste det aldri fram noen «stat» av slike sammenstøt.

Heller ikke bonden kan i lengden stå imot angrepet fra de beridne hyrdene med sitt udisiplinerte landvern, som består av uøvde enkeltkrigere, selv om han kjemper i sterk overtall. Men bonden viker ikke unna, for han er bundet til jorda; og bonden er allerede vant til regelmessig arbeid. Han blir, lar seg underlegge og betaler skatt til sin overvinner: det er landstatens oppkomst i den gamle verden!

I den nye verden, der de store beitedyrene, storfe, hester, kameler, opprinnelig ikke finnes, trer jegeren, som alltid er uendelig overlegen hakkebonden i våpenferdighet og krigersk disiplin, i hyrdens sted. «Motsetningen mellom hyrde- og åkerbruksfolk, som i den gamle verden er kulturskapende, reduseres i den nye til motsetningen mellom vandrende og bofaste stammer. Som Iran og Turan kjemper med toltekerne, som går helt opp i åkerbruket, de ville skarene som bryter inn fra nord, hvis militære organisasjon var høyt utviklet.»²⁶

Det gjelder ikke bare Peru og Mexico, men hele Amerika, et sterkt bevis for den oppfatning at menneskets grunnanlegg er det samme overalt og gjør seg gjeldende under de mest forskjellige økonomiske og geografiske vilkår. Der han finner anledningen og har makten, foretrekker mennesket det politiske middel framfor det økonomiske. Og kanskje ikke bare mennesket: etter Maeterlincks «Bienes liv» skal en bikube som en gang har gjort den erfaring at den kan vinne honningen, i stedet for ved møysommelig innsamling, også ved ran fra en fremmed kube, heretter være ødelagt for det «økonomiske middel». Av arbeidsbier er det blitt ranbier.

La oss se bort fra de nyverdenske statsdannelsene, som jo uansett ikke har fått noen betydning for verdenshistoriens store linje, så har vi som drivkraft i all historie, som oppkomstgrunn for alle stater, å betrakte motsetningen mellom åkerbrukere og hyrder, mellom arbeidere og røvere, mellom lavland og beitesteppe, slik Ratzel, som grep sosiologien fra den geografiske enden, treffende uttrykker det: «At nomadismen ikke bare står rent ødeleggende overfor den bofaste kulturen, minner kjensgjerningen oss om at vi fra nå av har å gjøre ikke bare med stammer, men også med stater, og det stater av mektig art. I nomadenes krigerske karakter ligger en stor statsskapende makt, som kanskje kommer enda klarere til uttrykk ved randen av Sudan, hvor sammensmeltningen av de først fiendtlige, så til fruktbart samvirke forente elementene ennå ikke er kommet så langt, enn i de store statene i Asia som styres av nomadedynastier og -hærer: Persia, regjert av tyrkere, Kina, erobret og forvaltet av mongoler og manchuer, mongol- og rajputstatene i India. Ingensteds viser det seg så klart som her på grensen mellom nomadiserende og åkerbrukende folk at de store virkningene av nomadenes kulturfremmende impulser ikke går ut fra fredelig kulturvirksomhet, men som krigerske bestrebelser først motvirker de fredelige, ja skader dem. Deres betydning ligger i nomadenes talent for å samle de bofaste og lett oppløste folkene med energi. Men det utelukker ikke at de derved kan lære mye av sine undersåtter… Men det alle disse flittige og dyktige ikke har og ikke kan ha, er viljen og kraften til å herske, den krigerske ånden og sansen for statlig orden og underordning. Derfor står de ørkenfødte herrene over Sudan-statene over sine negerfolk som manchuene over sine kinesere. Hva annet enn den fra Timbuktu til Peking gjeldende lov oppfyller seg her, at fortrinnsvise statsdannelser oppstår i de rike åkerbrukslandene som grenser til vide steppeland, der en høy materiell kultur hos bofaste folk med makt trekkes i tjeneste for energiske, herskeføre, krigerske steppebeboere?»²⁷

Ved statens oppkomst av et åkerbruksfolks underleggelse under en hyrdestamme eller under sjønomader lar det seg skille seks stadier. Når vi skildrer dem i det følgende, er det ikke meningen at den virkelige historiske utviklingen skulle ha vært tvunget til i hvert enkelt tilfelle å klatre hele trappen, trinn for trinn. Riktignok er her ingenting teoretisk konstruksjon; hvert enkelt trinn finnes i tallrike representanter i verdenshistorien og folkeslagskunnskapen, og det finnes stater som åpenbart har gjennomgått dem alle. Men det finnes flere som har hoppet over ett eller flere av trinnene.

Det første stadiet er ran og mord i grensekrigen: uten ende raser kampen, som verken kjenner fred eller våpenhvile. Drepte menn, bortførte barn og kvinner, røvet buskap, brennende gårder. Blir angriperne sendt hjem med blodige hoder, kommer de tilbake i stadig sterkere hoper, sammenbalt av plikten til blodhevn. Til tider tar nok edsforbundet seg sammen, samler landvernet, og det lykkes den kanskje også en gang å stille den flyktende fienden og forderve for ham lysten til å vende tilbake for en tid; men altfor tungrodd er mobiliseringen, altfor vanskelig forpleiningen i ørkenen for bondelandvernet, som ikke, slik som fienden, fører sin næringskilde, buskapen, med seg — vi opplevde nettopp nå i Sørvest-Afrika hva et fortreffelig disiplinert overtall med tog og jernbanetilførsel og det tyske rikets millioner i ryggen måtte tåle for å få en håndfull hyrdekrigere nedlagt — og til slutt er kirketårnsånden mektig, og hjemme ligger åkrene brakk. Derfor seirer også i slike tilfeller i lengden nesten alltid den lille, men sluttede, bevegelige makten over den større, splittede massen, panteren over bøffelen.

Det er det første stadiet av statsdannelsen. Den kan bli stående på det i århundrer, kanskje årtusener, som følgende overmåte karakteristiske eksempel viser: «Hvert beiteområde til en turkmenerstamme grenset en gang til en vid sone som man kunne betegne som dens ranområde. Hele nord- og østdelen av Khorasan tilhørte i tiår mer turkmenerne, jomudene, goklanene og andre stammer på de tilgrensende steppene enn perserne, hvis herredømme bare var nominelt. På lignende måte var grensestrøk av Khiva og Bukhara forfalt til tekinernes ranstog, inntil det lyktes å presse inn andre turkmenerstammer med makt eller ved bestikkelse som støtpute. Historien til oasekjeden som forbinder Øst- og Vest-Asia tvers gjennom Sentral-Asias steppe, der kineserne fra gammel tid dominerte gjennom besittelsen av verdenshistoriske nøkkelpunkter som oasen Hami, gir utallige flere belegg. Nomadene forsøkte alltid fra sør og nord å lande på de øyene av fruktbarere jord som kunne synes dem som de saliges øyer, og for hver horde, enten den trakk seg seirende tilbake eller flyktet slått, sto den beskyttende steppen åpen. Selv om den tyngste trusselen ble fjernet ved den seige fortsatte svekkelsen av mongolfolket og den faktiske behersking av Tibet, så har det siste dunganopprøret vist hvor lett bølgene av et bevegelig folkeliv likevel kan slå sammen over disse kulturøyene. Først tilintetgjørelsen av nomadismen, som er umulig så lenge det finnes steppe i Sentral-Asia, ville kunne sikre deres eksistens helt».²⁸

Til det første stadiet er også å regne de massetogene som er kjent fra hele den gamle verdens historie, så langt de ikke tok sikte på erobring, men bare på plyndring, massetog slik som Vest-Europa har lidd av keltere, germanere, hunnere, avarer, arabere, magyarer, tatarer, mongoler og tyrkere fra landsiden og av vikinger og sarasenere fra vannsiden. De oversvømte langt utover det vante ranområdet hele verdensdeler, forsvant, kom tilbake, sivet bort og etterlot bare en ørken. Ofte nok skred de imidlertid i en del av det oversvømte området umiddelbart til det sjette og siste stadiet av statsdannelsen, ved å opprette et varig herredømme over bondebefolkningen. Ratzel skildrer disse massetogene fortreffelig slik: «Motsetningen til denne sildrende og forsiktige bevegelsen er togene til de store nomadehordene, som Mellom-Asia fremfor alt oversvømte sine naboland med fryktelig voldsomhet. Nomadene i dette området, som i Arabia og Nord-Afrika, forener med bevegeligheten i sin levemåte en organisasjon som samler hele deres masse til ett eneste formål. Nettopp nomadismen utmerker seg ved den letthet den utvikler despotiske makter av videst rekkevidde av den patriarkalske stammesammenhengen med. Slik oppstår massebevegelser som forholder seg til andre bevegelser som foregår i menneskeheten, som oppsvulmede elver til det jevne, men splittede rislet fra et kildevell. Deres historiske betydning trer ikke mindre klart fram av Kinas, Indias og Persias historie enn av Europas. Slik som de streifet omkring i sine beiteland med kvinner og barn, slaver, vogner, buskap og alt sitt gods, brøt de inn over sine naboland; og det denne ballasten tok fra dem av fart, ga den dem i masse. Dermed drev de de skremte innbyggerne foran seg og veltet seg utsugende over de erobrede landene. Slik som de bar alt med seg, slo de seg også ned på det nye stedet med alt; deres bosettinger fikk derved etnografisk betydning. Vi minner om magyarenes inntog i Ungarn, manchuenes i Kina eller tyrkerfolkenes i landene fra Persia til Adriaterhavet.»²⁹

Det som her blir sagt om hamittiske, semittiske, mongolske og, sikkert i det minste delvis, også ariske hyrdefolk, gjelder også for de ekte negrene, i den grad de fører en hyrdetilværelse: «I kaffernes bevegelige, krigerske hyrdefolk hviler det en ekspansjonskraft som bare trenger et lokkende mål for å komme til voldelig virkning og omforme de etnologiske forholdene i vide områder fra grunnen av. Et slikt mål tilbød Øst-Afrika, som hadde gitt rom for utvikling til tallrike fredelige åkerbruksfolk, uten likevel, slik som landene i det indre, å forby husdyrhold av klimatiske grunner og dermed fra begynnelsen av lamme nomadenes støtkraft. Som ødeleggende strømmer veltet vandrende kaffer-stammer seg inn i de fruktbare Zambezi-landene og helt inn til høylandet mellom Tanganyika og kysten, hvor de i Unyamwesi allerede møtte forposten til en hamittisk folkebølge som kom fra nord, watusiene. Delvis er de eldre innbyggerne i disse områdene utryddet, delvis dyrker de som hørige sin hjemlands tidligere frie jord, og delvis har de endelig ennå ikke gitt opp kampen eller bor fortsatt uforstyrret i bosetninger som erobringens storm brøt forbi i sidelengs retning.»³⁰

Det som her nettopp har utspilt seg for øynene på oss, og som til og med fortsatt utspiller seg, har i mange tusen år «rystet hele Øst-Afrika fra Zambezi til Middelhavet». Hyksosenes innfall, Egypts minst femhundre år lange underkastelse under hyrdestammene i de østlige og nordlige ørkenene, «stammefrender av de folkene som ennå i dag beiter sine hjorder mellom Nilen og Rødehavet»,³¹ er bare den første av disse statsdannelsene vi kjenner, og mange andre fulgte den i selve Nillandet og lenger sørover, helt til Muata Jamvos rike ved sørkanten av det midtre Kongo-området, som de portugisiske handelsmennene i Angola hørte om alt mot slutten av 1500-tallet, og til keiserriket Uganda, som først i våre dager bukket under for europeernes sterkere krigsorganisasjon. «Ørken og kulturland hviler aldri og ingen steder uten kamp ved siden av hverandre; men kampene deres er ensformige og fulle av gjentakelser.»³²

«Ensformige og fulle av gjentakelser!» Det er verdenshistorien i sine grunntrekk overhodet, fordi den menneskelige psyke også i sine grunntrekk er den samme overalt og reagerer likt på de samme påvirkningene fra omgivelsene, hos alle raser av alle farger i alle jordstrøk, i tropene så vel som i de tempererte sonene. Man må bare trekke seg langt nok tilbake, velge standpunktet så høyt at det brokete spillet av enkeltheter ikke lenger skjuler de store massebevegelsene for oss; da forsvinner «modi» for den kjempende, vandrende, arbeidende menneskehet for vårt blikk, og dens «substans», dens evig like, evig fornyede, i skiftet varige, avslører for oss sine «ensformige» lover.

Gradvis oppstår det andre stadiet av dette første, særlig når bonden, temmet av tusen nederlag, har gitt seg i sin skjebne og oppgitt all motstand. Da begynner det å gry selv for den ville hyrden at en bonde som er slått i hjel, ikke lenger kan pløye, og et frukttre som er hogd ned, ikke lenger kan bære. Han lar av egen interesse bonden leve og treet stå, når det er mulig. Den væpnede ekspedisjonen kommer som før, stivende av våpen, men ikke lenger egentlig i forventning om krig og voldelig tilegnelse. Den brenner og myrder bare så mye som er nødvendig for å opprettholde den helsebringende respekten eller bryte enkeltstående trass. Men i det hele, som regel, etter en fastnet sedvanerett, den første kime til all statlig rett!, tar hyrden nå bare bondens overskudd. Det vil si at han lar ham beholde hus, redskaper og matvarer fram til neste innhøsting.³³ En sammenligning: hyrden i første stadium er bjørnen som ødelegger bikuben ved å plyndre den; i andre er han birøkteren som lar den få nok honning til å overvintre.

Et enormt skritt framover mellom første og andre stadium! Økonomisk og politisk et enormt skritt! For først var hyrdestammens ervervelse rent okkupatorisk; nytelsen i øyeblikket ødela skånselløst framtidens rikdomskilde; nå er ervervelsen økonomisk, for all økonomi vil si å holde hus med visdom, å innskrenke nytelsen i øyeblikket av hensyn til framtiden. Hyrden har lært å «kapitalisere». Et like veldig skritt politisk: det blodsfremmede mennesket, til da fredløst bytte, har fått en verdi, er erkjent som rikdomskilde; det er riktignok begynnelsen til all trelldom, undertrykking og utbytting, men også en begynnelse til en høyere samfunnsdannelse som rekker ut over slektsfamilien; og allerede spant det seg, som vi så, mellom røvere og berøvede den første tråden av et rettsforhold over kløften som til da gapte mellom dødsfiender og ikke noe annet. Bonden får en slags rett til det nødvendige livsopphold; det blir et urett å drepe den som ikke gjør motstand, eller å plyndre ham helt. Og bedre enn som så! Finere, tartere tråder knyttes til et ennå meget svakt nett, mer menneskelige forhold enn dem den brutale vanepakten om deling etter mønster av partitio leonina rommer. Siden hyrdene ikke lenger møter bøndene rasende i kampens sinne, hender det også at en ydmyk bønn blir oppfylt, eller at en velbegrunnet klage blir hørt. Billighetens kategoriske imperativ, «det du ikke vil at man skal gjøre mot deg», som også hyrden adlyder strengt i omgang med sine egne blods- og stammefrender, begynner for første gang, ennå helt sjenert og lavmælt, å tale også for den blodsfremmede. Her er kimen til den grandiose ytre smeltingsprosessen som har skapt folkene og folkeforbundene av de små hordene og en gang skal fylle begrepet «menneskeheten» med liv; her likeså kimen til den indre ensrettingen av dem som en gang var splittet, som fra βάρβαροι-hatet førte til kristendommens og buddhismens allomfattende menneskekjærlighet.

Folketilhørighet og stat, rett og høyere økonomi, med alle utviklinger og forgreninger de allerede har drevet og ennå skal drive, oppstod sammen i det øyeblikket av enestående verdenshistorisk betydning da seieren først skånet den beseirede for å drive ham varig som økonomisk ressurs. Roten til alt menneskelig stikker nå en gang ned i det mørke jordsmonnet i det dyriske, kjærlighet og kunst ikke mindre enn stat, rett og økonomi.

Snart kommer noe annet til for å knytte disse sjelelige forholdene enda tettere. I ørkenen finnes det, utenom bjørnen som nå er forvandlet til birøkter, andre bjørner som også er gridde etter honning. Vår hyrdestamme sperrer dem viltbanen, den verner «sin» kube med våpen. Bøndene venner seg til å tilkalle hyrdene når en fare truer dem; allerede framstår disse ikke lenger som røvere og mordere, men som vernere og redningsmenn. Man forestiller seg bøndenes jubel når hevnerflokken bringer røvede koner og barn tilbake til landsbyen sammen med de avhogde hodene eller de flådde skalpene til røverne. Det som her knyttes, er ikke lenger tråder, det er et bånd av veldig fasthet og seighet. Her er den fornemste kraften i «integreringen» vist, som i det videre forløp av de to opprinnelig blodsfremmede, ofte nok språk- og rasefremmede etniske gruppene til slutt skal smi ett folk med ett språk og én sed og en nasjonalfølelse: felles lidelse og nød, felles seier og nederlag, felles jubel og dødsklage. Et nytt veldig område har åpnet seg, «hvor herrer og trell tjener felles interesser; det skaper en strøm av sympati, av samhørighet. Hver part aner, kjenner mer og mer i den andre mennesket; det som er likt i anlegget, blir følt fram, mens det tidligere bare var det forskjellige i ytre skikkelse og drakt, i fremmed språk og religion som egget til hat og motvilje. Man lærer å forstå hverandre, først i egentlig forstand, gjennom språket, så også sjelelig; stadig tettere blir nettet av sjelelige sammenhenger.

I dette andre stadiet av statsdannelsen er alt vesentlig allerede inneholdt i anlegget. Ikke noe videre skritt kan måle seg i betydning med det som førte fra bjørnetrinnet til birøktertrinnet. Vi kan derfor nøye oss med korte antydninger.

Det tredje stadiet består i at bondesamfunnenes «overskudd» regelmessig blir levert av dem selv som «tributt» i hyrdenes teltleir, en ordning som åpenbart har betydelige fordeler for begge parter. For bøndene, fordi de små uregelmessighetene som fulgte med den tidligere formen for beskatning: noen få drepte menn, voldtatte kvinner og nedbrente gårder, nå faller helt bort; for hyrdene, fordi de, for å uttrykke seg helt kjøpmannsmessig, ikke lenger har noen «utgifter» og noe arbeid å legge ned i denne «forretningen» og kan bruke den frigjorte tiden og kraften på «utvidelse av driften», det vil si med andre ord, kan underlegge seg nye bondesamfunn.

Denne formen for tributt er oss allerede meget kjent fra historisk tid; hunnere, magyarer, tatarer og tyrkere hentet sine beste inntekter fra de europeiske tributtene. Under visse omstendigheter kan karakteren av et tributt, som de underlagte har å betale til sine herrer, allerede her bli mer eller mindre utvisket, og ytelsen får skinn av å være en beskyttelsespenge eller til og med en subsidie. Man kjenner sagnet om Attila, som den keiserlige sløpungen i Bysants lot avbilde som sin lensfyrste, fordi tributtet syntes ham å være en hjelpesum.

Det fjerde stadiet betyr igjen et meget viktig skritt framover, fordi det bringer til den avgjørende betingelsen for at «staten» kommer i stand i den ytre formen vi er vant med: den romlige foreningen av de to etniske gruppene på ett område.³⁴ (Som kjent kan ingen juridisk definisjon av staten klare seg uten begrepet statsområde.) Fra nå av omformes de opprinnelig internasjonale forholdene mellom de to gruppene mer og mer til intranasjonale.

Denne romlige foreningen kan ha ytre grunner: kanskje har sterkere horder trengt hyrdene framover; kanskje har folkeveksten i steppen vokst ut over beitenes næringsevne; kanskje har et stort stordød blant kveget tvunget hyrdene til å bytte den ubegrensede vidden med elvedalens trangsel. Alminnelig er imidlertid indre grunner nok til å få hyrdene til å søke bøndenes nærhet. Beskyttelsesplikten mot «bjørnene» tvinger dem til å holde minst et oppbud av unge krigere i nærheten av kuben, og det er samtidig en god forsiktighetsregel for å holde biene tilbake fra opprørslyst eller en eventuell tilbøyelighet til å sette en annen bjørn over seg som birøkter. For også det er ikke sjeldent. Slik er, hvis overleveringen beretter riktig, Ruriks sønner kommet til Russland.

Til å begynne med er det romlige nabolaget ennå ikke noe statlig fellesskap i snevrere forstand, det vil si en enhetsorganisasjon.

Der de har å gjøre med helt ukrigerske underlagte, fører hyrdene, vandrende og beitende, sitt nomadeliv rolig videre mellom sine perioiker og heloter. Slik de lyse wahumaene,³⁵ «de vakreste menneskene i verden» (Kandt), i Sentral-Afrika; slik tuareg-klanen hadanara av stammen asgar, som har «tatt bosted blant imradene og er blitt omstreifende fribyttere. Disse imradene er asgarenes tjenende klasse, som disse lever av, selv om de første er i stand til å stille ti ganger flere stridsmenn; stillingen deres er omtrent som spartanernes til helotene.»³⁶ Slik tedaene i nabolandet Borku: «Slik som landet deler seg i nomadeernærende halvørken og i hager og daddellunder, slik deler befolkningen seg i nomader og bofaste. Begge holder hverandre likevekt hva tallet angår: det kan være 10—12000 til sammen; men det er selvsagt at disse blir behersket av hine.»³⁷

Og tilsvarende gjelder for hele hyrdefolkgruppen galla, masai og wahuma:

«Mens eiendomsforskjellene er store, finnes det få slaver som tjenende klasse. De blir representert av lavere stilte folk som lever romlig adskilt. Hyrdelivet er grunnlaget for familien, for staten og samtidig prinsippet for de politiske bevegelsene. I dette vide området finnes det mellom Shoa og dets sørlige forland på den ene siden og Zanzibar på den andre ingen fast politisk makt, til tross for den høyt utviklede sosiale inndelingen.»³⁸

Men der hvor enten landet er uegnet for storfehold, slik som for eksempel Vest-Europa nesten overalt, eller hvor en mindre ukrigersk befolkning lar en vente forsøk på oppstand, der blir herrebefolkningen mer eller mindre bofast, sitter, naturligvis på faste eller strategisk viktige punkter, i teltleirer eller borger eller byer. Herfra behersker de sine «undersåtter», som de for øvrig ikke bryr seg videre om enn tributtretten krever. Selvstyre og kultutøvelse, rettspleie og økonomi blir helt overlatt til de underlagte; ja, til og med deres autoktone forfatning og deres lokale myndigheter blir uendret.

Hvis Frants Buhl³⁹ har referert riktig, så var dette begynnelsen til det israelittiske herredømmet i Kanaan. Abessinia, denne veldige militærmakten som imponerer oss som fullstat, synes heller ikke å være kommet langt utover det fjerde stadiet. I det minste beretter Ratzel:⁴⁰ «Slik som de orientalske monarkene i gammel og ny tid aldri bekymret seg stort om de underlagte folkenes indre styre og rettspleie, var og er abessinernes hovedomsorg tributtet.» Men det beste eksempelet på det fjerde stadiet gir historien oss i ordningen i det gamle Mexico før conquistaen:

«Konføderasjonen, med mexikanerne i spissen, hadde noe mer framskredne begreper om erobring. Av den ble bare de stammene utryddet som gjorde motstand. Ellers ble de overvunne bare plyndret og så forpliktet til tributt. Den slåtte stammen styrte seg som før gjennom sine overhoder, ingen tanke, som i Peru, om å danne et sammenhengende rike fulgte det første overfallet, bare skremsel og utbytting. Slik var da det såkalte riket Mexico på erobringens tid bare en kjede av skremte indianerstammer som, selv levende sky adskilt fra hverandre, ble holdt nede av frykt for utfallene fra et uangripelig røverrede i deres midte.»⁴¹

Som man ser, er det her ennå ikke tale om en stat i egentlig forstand. Ratzel fastslår dette treffende i den følgende bemerkningen:

«Ser man hvor langt de punktene som Montezumas krigere underla seg, var skilt fra hverandre ved ikke underlagte områder, så føler man seg fristet til å trekke sammenligninger med hovaenes herredømme over Madagaskar. Spredningen av noen få garnisoner, bedre sagt militære kolonier, over landet, som møysommelig holder en byttekrets på noen få timer i underkastelse, betyr for oss ikke enehersker.»⁴²

Men fra dette fjerde fører tingenes logikk raskt til det femte stadiet, som nå allerede nesten er den fulle staten.

Stridigheter oppstår mellom nabolandsbyer eller gauer, hvis voldelige utfall herrelaget ikke kan tåle, siden «prestasjonsevnen» til bøndene da måtte lide; det kaster seg opp til voldgiftsdommer og tvinger i nødsfall gjennom sin kjennelse. Til slutt har det ved «hoffet» til hver landsbykonge eller gauhøvding sin embetsmessige representant, som utøver makten, mens den gamle herren beholder skinnet av makt. For primitive forhold danner inka-staten det typiske eksempelet på denne ordningen.

Her satt inkaene samlet i Cuzco, hvor de hadde sine arvelandene og sine boliger.⁴³ Men i hvert distrikt residerte en representant for inkaene, tucricuc, ved hoffet til den innfødte høvdingen. Han «hadde tilsyn med alle anliggender i sitt distrikt; han hadde å sørge for utskrivning av mannskap til hæren, å føre tilsyn med innleveringen av avgiftene, å pålegge hoveri samt vei- og brobygging, å lede rettsvesenet, kort sagt alt som angikk hans distrikt, sto under hans tilsyn.»⁴⁴

Det amerikanske jegere og semittiske hyrder har utviklet, finner man også i området til de afrikanske hyrdene. I Ashanti er tucricuc-systemet likeledes typisk utviklet,⁴⁵ og også dualla har over undersåttene som bor i adskilte landsbyer opprettet «et mellomting av lensvesen og slaveri grunnlagt på erobring».⁴⁶ Og om barotse beretter den samme forfatteren en forfatning som allerede nesten helt svarer til den middelalderske føydalordningen på det tidligste trinn: deres «landsbyer er…. som regel omgitt av en krans av grender hvor livegne bor, som i nærmeste omegn må dyrke åkrer for sine herrer, dyrke korn eller også gjete kveghjorder».⁴⁷ Her er det for våre begreper bare fremmed at de enkelte herrene ikke bor i borger eller haller, men landsbyvis blant de underlagte.

Fra inkaene til dorerne i Lakedaimon, Messenia og Kreta er det bare et like lite skritt som fra fulbe, dualla og barotse til de forholdsvis stramt organiserte føydalstatene i de afrikanske negerrikene Uganda, Unyoro osv. og til de helt tilsvarende føydalrikene i Øst- og Vest-Europa og hele Asia. Tingene utvikler seg overalt i kraft av den samme sosialpsykologiske logikken mot det samme målet. Nødvendigheten av å holde de underlagte i skikk og ved full ytelsesevne fører skritt for skritt fra det femte til det sjette stadiet, nemlig til utformingen av staten i enhver forstand, til den fulle intranasjonaliteten og til utviklingen av «nasjonaliteten». Stadig oftere blir tvangen til å gripe inn, til å megle, til å straffe, til å fremtvinge; vanen med å herske og herredømmets bruk utformes. De to gruppene, først romlig adskilt, så forent på ett område, men ennå bare lagt ved siden av hverandre, så rystet om hverandre, en mekanisk «blanding» i kjemiens forstand, blir mer og mer til en «kjemisk forbindelse». De trenger inn i hverandre, blander seg, smelter sammen i bruk og sed, språk og gudstjeneste til en enhet, og allerede spinner det seg også tråder av blodsslektskap fra overskikt til underskikt. For overalt velger herrefolket seg de vakreste jomfruene blant de underlagte til bihustruer, og en stamme av bastarder vokser opp, snart innordnet i herrelaget, snart forkastet og da, i kraft av herreblodet som ruller i årene deres, de fødte førerne for de beherskede. Den primitive staten er ferdig, form og innhold.