III. Sjøstaten

Livs- og lidelsesveien til den staten som sjønomadene grunnla, er, som sagt ovenfor, bestemt av handelskapitalen, slik som landstatens vei er bestemt av jordkapitalen, og, la oss føye til, den moderne forfatningsstatens av produksjonskapitalen. Men sjønomaden har ikke funnet opp handel og kjøpmannskap, messer, markeder og byer; han fant dem ferdige og utformet dem bare etter sine interesser. Alt dette var for lengst utviklet i det økonomiske middels tjeneste, i den likeverdige byttehandelens tjeneste.

For første gang i vår framstilling støter vi her på det økonomiske middel ikke som utbyttingsobjekt for det politiske middel, men som medskapende subjekt ved statens oppkomst, som så å si «varpen» som går inn i den «veften» føydalstaten har skapt, for sammen med den å veve et rikere mønstret verk. Sjøstatens genese ville ikke komme til full klarhet om vi ikke sendte den førstatlige markedsomsetningens utvikling i forveien. Og mer: det er umulig å stille den moderne staten en prognose hvis man ikke kjenner de dannelsene det økonomiske middel selvstendig har skapt i byttehandelen.

a) Den førstatlige handelen

Den psykologiske forklaringen av byttet har grensenytteteorien gitt oss: dens største fortjeneste. Etter den blir den subjektive verdsettingen av et økonomisk gode desto lavere, jo mer av samme slag som befinner seg i det samme økonomiske subjekts eie. Treffer dette på et annet økonomisk subjekt som likeledes eier en mengde innbyrdes like, men fra det førstes forskjellige, goder, så vil de gjerne bytte, forutsatt at bruken av det politiske middel er utelukket, det vil si ved åpenbart lik styrke og bevæpning eller, på det aller tidligste trinn, innenfor blodsfredens krets. Ved byttet får hver et gode av svært høy subjektiv verdi mot et gode av svært lav subjektiv verdi, begge vinner altså.

Den primitives ønske om å bytte må, med hans barnlige vesen, som gir lite akt på det besittede, men begjærer det som tilhører den fremmede med brennende lidenskap og knapt lar seg påvirke nevneverdig av regnende økonomiske overveielser, naturlig nok virke enda mye sterkere på ham enn på oss.

For øvrig skal det ikke forties at det skal finnes et antall naturfolk som ikke har den minste forståelse for bytte. «Cook forteller at det på Polynesia fantes folkeslag som det ikke lot seg knytte noen forbindelse med, for gaver gjorde ikke det minste inntrykk på dem og ble senere kastet bort; alt man viste dem, betraktet de med likegyldighet, de begjærte ikke det minste av det, og av sine egne ting ville de ikke overlate noe som vederlag — kort sagt, de hadde ikke den minste forestilling om hva handel og bytte er».¹ Også Westermarck er av den mening at «bytte og handel er forholdsvis sene oppfinnelser». Mot Peschel, som lar mennesket bytte alt på sitt aller tidligste trinn som er oss tilgjengelig, bemerker han at vi ikke har noe bevis for «at hulebeboerne fra Périgord i reinsdyrtiden har fått bergkrystallen, de atlantiske skjellene og hornene av den polske saiga-antilopen på byttets vei».²

Til tross for disse unntakene, som også kan tillate andre forklaringer (kanskje fryktet de innfødte trolldom), viser likevel folkekunnskapen at lysten til bytte og handel er en allmennmenneskelig egenskap: naturligvis kan denne driften først komme til utfoldelse når nye lokkende goder ved møtet med fremmede trer inn i urmenneskets synsfelt; for i kretsen av egne blodsfrender har enhver de samme slags goder og, ved den naturvokste kommunismen, i gjennomsnitt også den samme mengden.

Ved møtet med fremmede kan det imidlertid bare komme til tilfeldig bytte, som må være begynnelsen til all regelmessig handel, når dette møtet er fredelig. Er et slikt fredelig møte med fremmede da mulig? Står ikke hele urmenneskenes liv — vi taler her om byttehandelens begynnelser! — under tegnet: «homo homini lupus»?

Faktisk er også handelen på de høyere trinn som regel sterkt påvirket av det «politiske middel». «Handelen følger i alminnelighet ranet».³ Men dens første begynnelser skyldes likevel overveiende det økonomiske middel, er resultat ikke av krigs-, men av fredsomgang.

De primitive jegeres internasjonale forhold til hverandre må ikke settes på linje med jegernes og hyrdenes forhold til hakkebønder eller hyrdenes innbyrdes forhold. Visst finnes det feider av blodhevn eller på grunn av kvinneran eller også på grunn av krenkelse av jaktområdenes grenser: men de mangler den brodd som bare vokser av pengebegjær, av ønsket om å rane fremmedes arbeidsprodukter. Derfor er de primitive jegeres «kriger» som regel mindre virkelig krig enn slagsmål og enkeltkamper, som ofte nok, ikke ulikt våre tyske studentermensurer, går etter et bestemt seremoniell og bare til en lettere grad av kampudyktighet, så å si «til første blod».⁴ Disse stammene, som er svært svake i mannstall, vokter seg med rette for å gi flere ofre enn — for eksempel ved blodhevn — uunngåelig, og framfor alt for å fremprovosere ny blodhevn.

Slik er også blant disse stammene, og likeså blant de primitive hakkebøndene, hos hvem brodden fra det politiske middel likeledes mangler, de fredelige forholdene til naboene på samme økonomiske trinn uten sammenligning sterkere enn blant hyrdene. Vi kjenner et helt antall tilfeller der de kommer fredelig sammen for felles utnytting av naturskatter. «Allerede på primitive kulturtrinn samler større folkemengder seg tidvis på steder der nyttige ting forekommer i større mengder. Indianerne i en stor del av Amerika valfarter til pipesteinleiene, andre samles hvert år til innhøsting ved Zizania-sumpene ved de nordvestlige innsjøene; de så spredt boende australierne i Barku-området kommer fra alle kanter til høstfester ved sumpbeddene med kornbærende Marsiliaceae». ⁵ «Når Bunga-Bunga-treet i Queensland bærer sin melaktige frukt i rikt mål, er forrådet større enn stammen kan forbruke, og fremmede stammer får lov til å spise av det».⁶ «Flere stammer enes om felles eie av bestemte strøk, også om det av fonolittbrudd til øksene».⁷ Vi hører også om felles rådslagninger og rettsmøter blant de eldste fra flere australske stammer, der hele den øvrige befolkningen danner koronaen, «omstanden» i den germanske tingordningen.⁸

Det er bare naturlig at det ved slike sammenkomster innfinner seg byttehandel, og kanskje er «ukemarkedene som holdes av negerfolkene i Sentral-Afrika midt i urskogen under særskilt fredsvern»⁹ oppstått slik, og likeså de store messene til polarjegerne, tsjuktsjerne osv., som skal være uråldrige.

Alle disse tingene forutsetter utviklingen av fredelige omgangsformer mellom nabogrupper. Og slike former finner vi også nesten overalt. De kunne lett oppstå på det trinnet vi her betrakter; for ennå er ikke den oppdagelsen gjort at mennesket kan tjene som arbeidsmotor, og derfor blir den blodsfremmede bare «in dubio» sett som fiende. Kommer han i åpenbart fredelig hensikt, blir han også mottatt fredelig. Og det har utviklet seg en hel kodeks av folkerettslige seremonier som er bestemt til å bevise ankommerens fredsvilje.¹⁰ Man legger fra seg våpnene og viser den forsvarsløse hånden; man sender parlamentærer i forveien, som overalt er ukrenkelige.¹¹

Det er klart at disse formene utgjør en slags gjesterett, og faktisk er det gjesteretten som først gjør den fredelige handelen mulig, og utvekslingen av gjestegaver synes å innlede selve byttehandelen. Av hvilke sjelelige røtter vokser så gjesteretten fram?

Etter Westermarck i hans nettopp utkomne monumentale verk «Opprinnelse og utvikling av moralbegrepene»¹² beror gjestfrihetens skikk, foruten på nysgjerrigheten, som håper å få nyheter av den som kommer langveisfra, framfor alt også på frykten for en eventuell trolldomsmakt hos den fremmede, som man tiltror ham nettopp som fremmed.¹³ (Selv i Bibelen anbefales gjestfriheten med den begrunnelse at man aldri kan vite om den fremmede ikke er en engel.) Det overtroiske slektet frykter hans forbannelse (grekernes Erinyen) og skynder seg å stemme ham gunstig. Er han tatt imot som gjest, er han ukrenkelig og nyter blodsgruppens fredsrett med, hvis medlem han regnes for å være under oppholdet; og slik griper også den urvokste eiendomskommunismen som rår her, ham. Verten krever og får det som passer ham, og gir gjesten til gjengjeld det denne begjærer. Blir den fredelige omgangen hyppigere, kan det av den gjensidige gjestegaven etter hvert utvikle seg en handel, fordi kjøpmannen gjerne vender tilbake dit han fant god mottakelse og fordelaktig bytte og der han allerede har gjesteretten, som han andre steder først må erverve, kanskje under livsfare.

Forutsetningen for utviklingen av en regelmessig varehandel er naturligvis eksistensen av en «internasjonal» arbeidsdeling. Og en slik består også tidligere og i større utstrekning enn man i alminnelighet er tilbøyelig til å anta. «Det er helt galt å anta at arbeidsdelingen først inntrer på et høyere trinn av den økonomiske utviklingen. Indre Afrika har sine landsbyer av jernsmeder, ja av slike som bare lager kastekniver; Ny-Guinea sine pottemakerlandsbyer, Nord-Amerika sine pilspissmakere».¹⁴ Av slike spesialiteter utvikler det seg en handel, enten ved omreisende kjøpmenn, enten ved gjestegaver eller fredsgaver fra folk til folk. I Nord-Amerika driver kaddoene handel med buer; «obsidian ble overalt brukt til pilspisser og kniver: ved Yellowstone, ved Snake River, i New Mexico, men framfor alt i Mexico. Så spredte det kostbare stoffet seg over hele landet til Ohio og Tennessee: en vei på nesten 3000 km».¹⁵

I samsvar med dette beretter Vierkandt: «Av naturfolkenes lukkede husholdsøkonomi følger en handelsmåte hos dem som avviker fullstendig fra de moderne forholdene…. Hver enkelt stamme har utviklet visse særlige ferdigheter som gir anledning til utveksling. Selv hos de forholdsvis lavtstående indianerstammene i Sør-Amerika finner vi allerede slike forskjeller…. Gjennom en slik handel kan produkter spres ekstraordinært vidt, men ikke på direkte vei ved yrkesmessige handelsmenn, men ved gradvis utbredelse fra en stamme til en annen. Opprinnelsen til en slik handel er, slik Bücher har utført, å føre tilbake til utvekslingen av gjestegaver».¹⁶

Foruten av gjestegavene kan en handel utvikle seg av de fredsgavene motstanderne rekker hverandre etter et sammenstøt som tegn på forsoning. «Hadde folk», slik beretter Sartorius om Polynesia, «fra forskjellige øyer støtt sammen, så kunne fredsgavene være noe nytt for hver, og når så gave og motgave behaget begge, gjentok man dem og var også her kommet til godebyttet. Men i motsetning til gjestegavene var her forutsetningen for en varig omgang gitt. Det hadde ikke funnet sted en berøring mellom individer, men mellom stammer, mellom folk. Derved er kvinnene det første objektet for utveksling: de danner bindeleddet mellom de fremmede stammene, og det er — slik mange kilder beviser — mot kveg de blir byttet».¹⁷

Vi støter her på et objekt for utveksling som også uten «internasjonal arbeidsdeling» lar seg bytte. Og det ser til og med ut som om kvinnebyttet i mange tilfeller har jevnet veien for godebyttet, som om det har vært det første skrittet mot folkenes fredelige integrering, som går side om side med den krigerske gjennom statsdannelsen.

Lippert¹⁸ mener riktignok at det fredelige ildbyttet er enda eldre. Men siden han bare kan slutte seg til denne visselig svært gamle skikken av kult- og rettsrester, mens den ikke lenger er tilgjengelig for vår umiddelbare iakttakelse, vil vi her se bort fra den.

Derimot er kvinnebyttet en overalt iakttatt foreteelse, og uten tvil må man tillegge det en ekstraordinært sterk innvirkning på utformingen av den fredelige omgangen mellom nabostammer og på forberedelsen av godebyttet. Sagnet om sabinerinnene, som kastet seg mellom sine brødre og ektemenn som trådte fram til kamp, må i løpet av menneskeslektens utvikling ha vært sant tusenfold. Nesten overalt gjelder slektskapsekteskap som ugjerning, som «blodskam», av grunner vi ikke kan gå inn på her;¹⁹ overalt retter kjønnsdriften seg mot naboenes kvinner, og kvinneran er en del av de første mellomstammelige forholdene; og nesten overalt, der hvor ikke sterke rassefølelser virker imot, avløses ranet etter hvert av bytte og kjøp: er da ikke mannens egen blodsslektning som substrat for kjønnsomgang av like liten subjektiv verdi som den fremmede er av høy!

De forholdene som på denne måten er knyttet, blir nå, når arbeidsdelingen overhodet gjorde godebytte mulig, gjort nyttbare for dette; de eksogame gruppene trer inn i et i regelmessig forløp fredelig forhold. Freden som omgir blodsslektskapshorden, strekker seg heretter over en videre krets. Et eneste eksempel av utallige: «Hver av de to Kamerunstammene har sine egne ‘bush countries’, steder som dens folk driver handel med, og hvor de gjennom gjensidige giftermål har slektskap. Slik blir eksogamien også her folkeforbindende».²⁰

Dette er hovedlinjene i utfoldelsen av den fredelige byttehandelen: fra gjesterett og kvinnebytte, kanskje også ildbytte, til godebytte. La oss ennå føye til at markedene og messene, ofte også handelsmennene, som vi allerede flere ganger har anmerket, svært ofte, nesten regelmessig, betraktes som stående under vern av en gud som verner freden og hevner fredsbrudd, og vi har ført grunntrekkene i dette overmåte viktige sosiologiske fenomenet fram til det punktet der det politiske middel griper forstyrrende, omformende, videreførende inn i det økonomiske middels skapninger.

b) Handelen og den primitive staten

Ranerkrigeren har to viktige grunner til å behandle slike markeder og messer, som han finner i sitt med sverdet erobrede innflytelsesområde, skånsomt.

Den ene, utenomøkonomiske, er at også han kjenner den overtroiske frykten for guden som hevner fredsbruddet. Den andre, økonomiske, og sannsynligvis mektigere, er den — jeg tror her å peke på denne sammenhengen for første gang — at han selv ikke godt kan unnvære markedet.

Hans bytte inneholder på primitivt trinn mange goder som ikke egner seg til hans umiddelbare forbruk og bruk. Han har goder bare av få slag, men av disse så mange eksemplarer at «grensenytten» av hvert enkelt for ham er svært liten. Det gjelder framfor alt det viktigste utbyttet av det politiske middel, slavene. For først å tale om hyrden, så er hans slavebehov begrenset av størrelsen på hans hjord: han er fullt ut villig til å bytte bort overskuddet mot andre goder som har verdi for ham: salt, smykker, våpen, metaller, vevstoffer, redskaper osv. Derfor er hyrden ikke bare alltid også raner, men alltid også kjøpmann, handelsmann, og verner handelen.

Han verner handelen som kommer til ham for å bytte hans bytte mot goder fra en fremmed kulturkrets; fra gammelt av har nomadene mot vernepenger ledsaget karavanene som drar gjennom deres stepper eller ørkener; og han verner handelen også på de stedene han allerede hadde inntatt før statens oppkomst. Nøyaktig de samme overveielsene som brakte hyrden til å gå fra bjørne- til birøkterstadiet, må ha foranlediget ham til å bevare og verne gamle markeder og messer. En engangsplyndring betyr også her å drepe hønsa som legger de gylne eggene; mye mer fordelaktig er det å bevare markedet, heller enda å befeste dets fred; og foruten fordelen av å bytte til seg fremmede goder mot bytte også å motta vernepengene, herreskatten. Derfor har overalt fyrstene i føydalstaten på alle trinn tatt markedene, veiene og kjøpmennene under sitt særskilte vern og sin «kongefred», ofte nok til og med forbeholdt seg monopolet på fremmedhandelen. Vi ser dem likeledes overalt ivrig opptatt med å kalle nye markeder og byer til live ved å gi vern og rettigheter.

Denne interessen for markedsvesenet lar det også framstå som fullt ut troverdig at hyrdestammer i den grad respekterte eksisterende markeder i sitt innflytelsesområde at de holdt seg helt borte fra enhver anvendelse av det politiske middel, ikke engang opprettet «herredømmet» over dem. Det Herodot forbauset beretter om det hellige markedet til argippeerne i det lovløse landet til de skytiske hyrdene, at de våpenløse innbyggerne var virksomt beskyttet av deres markedsplass’ hellige fred, er i seg selv nok troverdig og blir ennå mer troverdig ved mange liknende fenomener: «Ingen mennesker gjør disse noen ondt, for de gjelder som hellige; de har heller ingen krigerske våpen; dessuten er det de som megler i naboenes stridigheter, og den som er kommet unna til dem som flyktning, ham gjør ingen noe ondt». ²¹ Liknende finnes ofte: «Alt dette er stadig den samme argippeerhistorien, historien om den ‘hellige’, ‘rettferdige’, ‘våpenløse’ handeldrivende og stridsmeglende lille stammen midt i en beduinaktig nomadisk befolkning».²² Som et eksempel på et mye høyere trinn kan Caere nevnes, hvis innbyggere ifølge Strabon «gjaldt mye blant hellenerne på grunn av sin tapperhet og rettferdighet, og fordi de, så mektige de var, avstod fra ran». Mommsen, som anfører stedet, føyer til: «Det er ikke sjøran som er ment, som den caeritiske kjøpmann vil ha tillatt seg som enhver annen, men Caere var en slags frihavn for fønikerne som for grekerne».²³

Caere er ikke, som argippeernes marked, et marked i innlandet i landnomadenes område, men en fredet havn i sjønomadenes område. Vi støter her på en av de typiske dannelsene som etter min mening hittil ikke er vurdert etter fortjeneste i sin betydning. De har, som det synes meg, utøvd en mektig innflytelse på sjøstatenes oppkomst.

De indre grunnene nemlig, som vi så førte landnomadene til handel og, om ikke til markedsgrunnleggelse, så dog til markedsskånsel, måtte med enda økt kraft tvinge sjønomadene til den samme atferden. For transporten av byttet, særlig hjorder og slaver, som er vanskelig på ørken- og steppestiene og — på grunn av framdriftens langsomhet, som letter en forfølgelse — også farlig, er lett og ufarlig i krigskano og «drake». Derfor er vikingen i et ganske annet monn kjøpmann og markedsbesøker enn hyrden. «Krig, handel og piratvirksomhet, treenige er de, ikke å skille», heter det i «Faust».

c) Sjøstatens oppkomst

Til denne handelen med sjøranets bytte er, tror jeg, i mange tilfeller oppkomsten av de byene å føre tilbake, rundt hvilke som deres politiske hovedsteder bystatene i «den gamle historie», det vil si den middelhavske kultur, vokste ut; i svært mange andre tilfeller har den samme handelen medvirket til å føre dem til det samme målet for politisk utforming.

Man vil i alminnelighet kunne føre oppkomsten av disse markedshavnene tilbake til to typer: de vokste fram enten som sjørøverborger direkte ved fiendtlig fotfeste på en fremmed kyst eller som «kjøpmannskolonier» som ble sluppet inn på grunnlag av fredelig avtale i havner i fremmede primitive eller utfoldede føydalstater.

For den første typen, som nøyaktig svarer til det fjerde stadiet i vårt skjema, for etableringen altså av en væpnet piratkoloni på et kommersielt gunstig og strategisk forsvarbart punkt av kysten i fremmed område, har vi et antall viktige eksempler fra oldtidens historie. Det mest betydningsfulle er Karthago; og en hel kjede av like sjøborger anla de hellenske sjønomadene, joniere, dorere, akaiere, på den adriatiske og tyrrhenske kysten av Sør-Italia, på øyene i disse havene og ved golfene i Sør-Frankrike. Fønikere, etruskere,²⁴ hellenere, etter nyere forskning angivelig også karerne, har rundt hele Middelhavet grunnlagt sine «stater» etter samme type, med ganske den samme stendeinndelingen i herrer og i hoveri arbeidende åkerdyrkere i nabolaget.²⁵

Noen av disse kyststatene har vokst ut til føydalstater av nøyaktig samme type som landstatene: herreklassen ble et grunneieraristokrati. Avgjørende for det var for det første geografiske forhold: mangelen på gode havner, et vidt, av fredelige bønder bosatt bakland; og på den andre siden vel også den fra hjemlandet medbrakte stendeorganisasjonen. Det var flyktende edelinger, overvunne i indre feider, eller yngre sønner, undertiden en hel «hellig vår», som dro «på viking»: hadde de allerede hjemme vært oppdratt som landjunkere, så søkte de også i fremmed land igjen «land og folk». Angelsakserne sin okkupasjon av England og normannernes av Sør-Italia er slike tilfeller, likeså den spansk-portugisiske koloniseringen av Mexico og Sør-Amerika. Ytterligere, svært viktige eksempler på denne dannelsen av landføydalstater ved sjønomader er de akaiiske koloniene i Stor-Hellas: «Dette akaiiske bystedsforbundet var en egentlig kolonisering. Byene var uten havner — bare Kroton hadde en tålelig red — og uten egen handel; sybaritten roste seg av å gråne mellom broene i sin lagunby, og kjøp og salg besørget milesere og etruskere for ham. Derimot hadde grekerne her ikke bare kystbeltet, men hersket fra hav til hav. den innfødte jordbrukende befolkningen måtte i klientforhold eller til og med i livegenskap drive jorden og svare ham avgift». ²⁶ Liknende vil de fleste doriske koloniene på Kreta ha vært organisert.

Men, enten disse «landstatene» har vært hyppigere eller sjeldnere, for verdenshistoriens forløp oppnådde ikke de betydning, men de sjøbyene som la sin tyngde på handel og kaperi. Mommsen stiller de akaiiske landjunkerne skarpt og treffende opp mot de «kongelige kjøpmenn» i de øvrige hellenske koloniene i Sør-Italia: «Også de foraktet slett ikke jordbruk og landvinning; det var ikke hellenernes måte, i det minste siden de var kommet til sin kraft, å la seg nøye med en befestet faktori på fønikisk vis i barbarland. Men visst var disse byene først og fremst grunnlagt for handelens skyld, og derfor da også, helt avvikende fra de akaiiske, gjennomgående anlagt ved de beste havnene og landingsplassene».²⁷ Vi kan vel anta — for de joniske koloniene er det sikkert — at byggrunnleggerne her ikke var landjunkere, men allerede sjøfarende kjøpmenn.

Men slike sjøstater eller sjøbyer i egentlig forstand oppsto ikke bare ved krigersk erobring, men også av fredelige begynnelser ved en mer eller mindre blandet «penetration pacifique».

Der vikingene nemlig ikke støtte på fredelige bønder, men på forsvarsdyktige føydalstater av det primitive trinn, tok og bød de fred og slo seg ned som kjøpmannskolonier.

Vi kjenner slike tilfeller fra hele verden, i havner og landmarkeder. Nærmest oss står bosettingene til de nordtyske kjøpmennene i nord- og østersjølandene: Stalhof i London, hansaen i Sverige og Norge, på Skåne og i Russland: Novgorod. I Vilnius, hovedstaden til de litauiske storfyrstene, fantes en slik koloni, og Fondaco dei Tedeschi i Venezia er også et eksempel på det. Nesten overalt sitter de fremmede i sluttet masse, med egen rett og under egen jurisdiksjon, og svært ofte oppnår de stor politisk innflytelse, som ofte stiger til herredømme over staten. Man tror å høre en samtidig skildring av den fønikiske eller hellenske invasjonen av Middelhavslandene omkring begynnelsen av det første årtusen før Kristus, når man leser den følgende meddelelsen av Ratzel om kystlandene og øyene i Det indiske hav: «Hele folkeslag er gjennom handelen så å si gjort flytende, slik framfor alt de ordspråksmessig dyktige, ivrige, allestedsnærværende malaierne av sumatransk herkomst og de like så smidige som forræderske bugiene fra Celebes, som fra Singapore til Ny-Guinea ikke mangler på noen plass og i nyere tid særlig på Borneo i masse er innvandret etter oppfordring fra innfødte fyrster. Deres innflytelse er så sterk at man tillater dem å styre seg etter sine egne lover, og de føler seg så sterke at det ikke har manglet på forsøk hos dem på å stille seg uavhengig. Atchineserne inntok tidligere en liknende stilling: etter nedgangen til Malakka, som sumatranske malaiere hadde gjort til emporium, var Atchin i noen tiår i den verdenshistoriske vendetiden omkring begynnelsen av 1600-tallet den livligste reden i dette fjerne østen».²⁸ Noen andre eksempler, utvalgt blant talløse, kan følge for å vise den allmenne utbredelsen av denne bosettingsformen: «I Urga, der de dominerer politisk, er kjøpmennene sammenstuet i en særskilt kinesisk by».²⁹ I de israelittiske statene fantes «små kolonier av fremmede kjøpmenn og håndverkere, som man overlot bestemte bydeler, der de, stående under kongens vern, kunne leve etter sine egne religiøse skikker», jf. 1. Kong. 20,34-³⁰ «Den efraimittiske kongen Omri så seg på grunn av de krigerske suksessene til sin motstander, den damaskenske kongen, tvunget til å overlate arameiske kjøpmenn visse deler av byen Samaria, der de under kongelig vern kunne drive handel. Da krigslykken senere var gunstig for hans etterfølger Ahab, krevde denne av den arameiske kongen den samme fortrinnsretten for de efraimittiske kjøpmennene i Damaskus».³¹ «Overalt sto italikerne sammen som fast sluttede og organiserte masser, soldatene i sine legioner, kjøpmennene i hver større by som egne selskaper, de i den enkelte provinsielle rettskrets bosatte eller oppholdende romerske borgerne som ‘kretser’ (conventus civium Romanorum) med sin egen jurymannsliste og i en viss forstand med kommuneforfatning».³² Vi vil ennå minne om jødenes ghettoer, som før de store jødeforfølgelsene i middelalderen ikke var noe annet enn slike sluttede kjøpmannskolonier; og vil gjøre oppmerksom på at også i dag de europeiske kjøpmennene i kystbyene i sterkere eksotiske riker danner helt liknende «conventus» med egen forfatning og (konsulær-)jurisdiksjon; Kina må tåle det ennå i dag, likeså Tyrkia, Marokko osv., mens Japan først nylig har kunnet riste av seg denne diminutio capitis.

For vår betraktning er det mest interessante ved disse koloniene at de overalt har en tendens til å utvide sin politiske innflytelse til fullt herredømme. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved det. Kjøpmennene har en rikdom i løsøre som er fullt egnet til å virke avgjørende inn i de politiske forviklingene som alle føydalstater stadig er utsatt for, enten det gjelder internasjonale feider mellom to nabostater eller intranasjonale kamper, for eksempel om tronfølgen. Dertil kommer at det ofte står en sterk makt bak kolonistene, nemlig morfolket deres, som de kan stole på fordi slektskapsbånd og usedvanlig sterke kommersielle interesser binder dem sammen, og at de selv, i sitt krigsvante skipsfolk og sine tallrike slaver, ofte kan stille i marken en egenmakt som er betydelig i de små forholdene. Den følgende skildringen av den rollen arabiske kjøpmenn har spilt i Øst-Afrika synes meg å framstille en historisk type som hittil er blitt altfor lite påaktet:

«Da Speke i 1857 som første europeer tok denne veien, var araberne kjøpmenn som bodde som fremmede i landet; da han i 1861 for andre gang slo inn på den samme veien, lignet araberne allerede store godseiere med rikt jordeie og førte krig med landets arvelige hersker. Denne prosessen, som jo også har gjentatt seg i mange andre land i det indre av Afrika, følger med nødvendighet av forholdene. De fremmede kjøpmennene, arabere og swahili, ber om tillatelse til gjennomreise, for hvilken de betaler toll, og grunnlegger varelagre som høvdingene gjerne ser, fordi de later til å komme deres utpressingslyst og forfengelighet til gode; så beriker de seg og knytter forbindelser, gjør seg derved mistenkelige, blir undertrykt og forfulgt, og nekter å betale de tollavgiftene og skattene som er steget med velstanden; til slutt tar araberne under en av de uunngåelige tronstridene parti for en tronpretendent som lover å være føyelig overfor dem, og blir dermed dratt inn i landets indre stridigheter og viklet inn i ofte endeløse kriger.»³³

Denne politiske virksomheten hos de kjøpmannsmessige metøkene er en stadig tilbakevendende type. «På Borneo vokste det fram egne riker av bosetningene til kinesiske gullgravere.»³⁴ Og hele den europeiske koloniseringshistorien er egentlig bare én eneste rekke av eksempler på den loven som, der de fremmede har noen overlegen makt, lar herredømme oppstå av faktorier og større bosetninger, med mindre de står nærmere den første typen, den enkle piraterien, slik som den spansk-portugisiske konkvistaen og erobringene til de ostindiske kompaniene, de engelske så vel som de nederlandske. «Det ligger en ranstat ved sjøen, mellom Rhinen og Schelde», anklager Multatuli sitt fedreland. Alle østasiatiske, amerikanske og afrikanske kolonier hos alle europeiske folk er oppstått etter en av de to typene.

Det kommer ikke alltid til de fremmedes ubetingede herredømme. Noen ganger er vertsstaten for sterk, og de forblir politisk maktesløse beskyttelsesgjester: slik for eksempel tyskerne i England. Noen ganger vokser den allerede underlagte vertsstaten seg så sterk at det lykkes den å kaste av seg fremmedherredømmet: slik jaget for eksempel Sverige ut hansaen, som allerede hadde pålagt det sitt herredømme; noen ganger kommer en sterkere erobrer over kjøpmannskolonien og vertsstaten og underlegger seg begge: slik gjorde for eksempel russerne ende på republikkene Novgorod og Pskov. Men ofte smelter de fremmede rikfolkene sammen med de innfødte edlinger til én herreklasse, etter den typen som vi også så opptre ved dannelsen av landstater der to omtrent like sterke herrelag støtte sammen. Og dette sistnevnte tilfellet synes meg å være den mest sannsynlige antakelsen for tilblivelsen av oldtidens viktigste bystater, for de greske sjøbyene og for Roma.

Vi kjenner den greske historien, for å tale med Kurt Breysig, bare fra dens «middelalder», den romerske ikke engang før fra dens «nytid» av. På det som ligger før, har vi bare lov til å våge analogislutninger med ytterste forsiktighet. Men det synes meg som om det er sikret tilstrekkelig mange kjensgjerninger som tillater den slutningen at Athen, Korint, Mykene, Roma osv. er blitt til stater på den måten som er skildret her, selv om de dataene vi kjenner fra all kjent folkekunnskap og historie ikke var av en slik allmenngyldighet at de i seg selv tillot slutningen.

Vi vet nøyaktig fra stedsnavn (Salamis: Fredens øy = Markedsøya), fra heltenavn, fra byggeminnesmerker og fra direkte overlevering at det i mange greske havnebyer fantes fønikiske faktorier, hvis bakland var inntatt av små føydalstater av den typiske inndelingen i edlinger, frie og slaver. Enten enkelte fønikiske, kanskje også noen av de ennå ganske gåtefulle kariske kjøpmennene ble opptatt i de edles konnubium og ble fullborgere eller til og med fyrster, eller ikke —, så kan det ikke seriøst bestrides at utformingen av disse bystatene ble mektig fremmet av de fremmede innflytelsene.

Det samme gjelder Roma. La oss høre hva en så varsom forfatter som Mommsen sier om det:

«At Roma, om ikke sin opprinnelse, så dog sin betydning skylder disse kommersielle og strategiske forholdene, av det støter vi da videre på tallrike spor som er av ganske annen vekt enn opplysningene i historiserte noveletter. Derav stammer de eldgamle forbindelsene til Cäre, som for Etruria var det Roma var for Latium, og som da også ble dets nærmeste nabo og handelsvenn; derav den usedvanlige betydningen av Tiberbroen og av brobygging overhodet i det romerske samfunnet; derav galeien som byens våpen. Derav den eldgamle romerske havnetollen, som fra først av bare rammet det som ble ført inn i havnen i Ostia til salgs (promercale), ikke det som var til lasterens eget behov (usuarium), og som altså var en egentlig avgift på handelen. Derav, for å forgripe, den forholdsvis tidlige forekomsten av preget penger og av handelsavtaler med oversjøiske stater i Roma. I denne forstand kan Roma riktignok, slik også sagnet antar, være mer en skapt enn en blitt by, og blant de latinske snarere den yngste enn den eldste.»³⁵

Det ville være gjenstand for en historisk undersøkelse som fyller et helt liv å prøve de mulighetene, eller bedre, sannsynlighetene, som her er antydet, og å trekke de — svært nødvendige — slutningene av dem for forfatningshistorien til disse overmåte viktige bystatene. Det synes meg som om det på denne veien kunne vinnes lys over mange ennå svært mørke spørsmål, som over det etruskiske herredømmet i Roma, over opprinnelsen til de rike plebejerfamiliene, over de athenske metøkene og mye annet. Her kan vi bare følge den ene tråden som lover å lede oss gjennom labyrinten av den historiske overleveringen til porten.

d) Sjøstatens vesen og utgang

Disse statene, enten de nå er oppstått av sjørøverborger, av havner ved kysten av et område der landnomader var blitt bofaste og så spontant ble til vikinger, av kjøpmannskolonier som kom til herredømme, eller av kjøpmannskolonier som smeltet sammen med den herskende gruppen i gjestefolket, — de er alle ekte «stater» i sosiologisk forstand. De er ikke noe annet enn organiseringen av det politiske middel, deres form er herredømmet, deres innhold den økonomiske utbyttingen av undersåttene ved herrelaget. Prinsipielt skiller de seg altså ikke på noe viktig punkt fra statene som er grunnlagt av landnomader. Men likevel har de av indre og ytre grunner antatt andre former og viser en annen psykologi hos klassene sine.

Ikke som om klassestemningen prinsipielt skulle være en annen enn i landstatene! Herreklassen ser med samme forakt ned på undersåtten som «banauser», «mannen med de blå neglene», slik Tysklands middelalderske patrisier uttrykte seg, og nekter ham ekteskapsfellesskap og samkvem i samfunnet, også når han er frifødt. Og like lite skiller klasseteorien til καλοκἀγαθοί (de velfødte) eller patrisierne (forfedrenes barn) seg fra junkernes. Men de andre omstendighetene frambringer også her avvik, naturligvis helt i samsvar med klasseinteressen. I et område som styres av kjøpmenn kan veiran umulig tåles, og det gjelder da også, for eksempel hos sjøhellenerne, som en simpel forbrytelse: Theseus-sagnet ville ikke ha fått brodden rettet mot veirøverne i en landstat. Derimot ble «sjøranet av dem i de eldste tider ansett som en slett ikke vanærende næringsvei…, hvorom det ennå finnes tallrike bevis i de homeriske diktene; enda i en mye senere tid hadde Polykrates på Samos dannet en velorganisert røverstat». (Büchsenschütz, Besitz und Erwerb im griechischen Altertum.) Også i Corpus juris er det tale om en solonsk lov ifølge hvilken piratassosiasjonen (ἐπὶ λείαν οἰχόμενοι) oppfattes som et tillatt selskap.» (Goldschmidt, Geschichte des Handelsrechts.)³⁶

Men bortsett fra slike ubetydeligheter, som bare fortjener å bli oppført fordi de er egnet til å kaste et klart lys over tilblivelsen av den «ideologiske overbygningen» overhodet,³⁷ har deres fra landstatenes svært forskjellige eksistensvilkår i sjøstatene skapt to universalhistorisk overmåte viktige kjensgjerninger: utformingen av en demokratisk forfatning, med hvilken den kjempekampen kom til verden mellom orientalsk sultanisme og vestlig borgerfrihet, som ifølge Mommsen utgjør verdenshistoriens egentlige innhold; — og for det andre utformingen av den kapitalistiske slaveøkonomien, som alle disse statene til slutt må gå til grunne på.

La oss først betrakte de indre, de sosialpsykologiske årsakene til denne avgjørende motsetningen mellom land- og sjøstat.

Statene opprettholdes av det samme prinsippet som de er oppstått av. Erobring av land og folk er landstatens ratio essendi, og ved ny erobring av land og folk må den vokse, til den finner sin naturlige grense i fjell, ørken eller hav, eller sin sosiologiske grense i andre landstater som den ikke kan underlegge seg. Sjøstaten derimot er oppstått av sjøran og handel, og ved sjøran og handel må den søke å øke sin makt. Til det formålet trenger den imidlertid ikke å beherske noe utstrakt landområde i alle former. Den kan i lengden klare seg i de nye områdene i sin «interessesfære» med hvert av de første stadiene i statsdannelsen til og med det femte, og går bare sjelden, så å si tvunget, videre til det sjette, til full intranasjonalitet og sammensmelting. Det er i grunnen nok for den at den holder andre sjønomader og handelsmenn unna, sikrer seg monopolet på ran og handel, holder «undersåttene» i age ved borger og garnisoner, og bare «behersker» virkelig viktige produksjonssteder, særlig gruver, enkelte rike kornbelter, skoger med godt byggetømmer, saltverk, viktige fiskeplasser osv., det vil si forvalter dem varig, eller, hva som er det samme, lar undersåttene bearbeide dem. Smaken for «land og folk», det vil si for ridderegods til herreklassen utenfor grensene til det snevrere opprinnelige statsområdet, kommer først senere, når sjøstaten ved innlemmelse av underlagte landstater er blitt en blanding av sjø- og landstat. Men selv da er storgodseiet, i motsetning til i landstatene, bare en kilde til pengerente og forvaltes nesten alltid som fraværende eie. Slik i Kartago og i det senere romerriket!

Interessene til herreklassen, som styrer sjøstaten til sin fordel like så vel som enhver annen stat, er nemlig andre enn i landstatene. Gir makten, det vil si eiendommen i land og folk, den føydale godseieren rikdommen, så gir omvendt rikdommen patrisieren i sjøbyen makten. Kan storgodseieren bare beherske sin «stat» ved tallet på de krigerne han holder, og må han, for å drive dem opp til det høyeste mål, øke sitt jordeie og avgiftene fra de hørige bøndene så mye som mulig: så kan patrisieren bare beherske sin stat ved sin mobile rikdom, som han leier sterke never med og bestikker svake sjeler med; og denne rikdommen vinner han raskere og lettere i sjøran og handel enn i landkrig og av storgodseie i fjernt land. Han måtte dessuten forlate byen sin for å utnytte slik eiendom, måtte ta bolig der og bli en ekte føydal junker: for i et samfunn som ennå ikke er utviklet til full pengeøkonomi og omfattende arbeidsdeling mellom by og land, er utnyttelsen av et storgodseie bare mulig i naturaløkonomi, og fraværende eie som rentekilde utenkelig. Så langt har imidlertid vår betraktning ennå ikke ført oss; ennå er vi i primitive samfunnsforhold. Og her vil det visst ikke falle noen bysadelsmann inn å forlate sitt livlige, rike hjemsted for å grave seg ned i villmarken blant barbarene og dermed én gang for alle gi avkall på enhver politisk rolle i sin stat. Hans økonomiske, sosiale og politiske interesser driver ham med all ensidighet til sjøhandelen. Ikke grunnkapitalen, men den mobile kapitalen er hans livsnerve.

Av disse indre grunnene hos herreklassen deres har selv de få sjøbyene som de geografiske vilkårene i baklandet tillot romlig ekspansjon i det vide, alltid lagt tyngdepunktet i tilværelsen mer på og over sjøen enn på land. Selv for Kartago er dets veldige landeie ikke på langt nær av samme viktighet som dets sjøinteresser. Det erobrer Sicilia og Korsika mer for å skade de greske og etruskiske handelskonkurrentene enn for landeiets skyld; det utvider grensene sine mot libyerne mer av den grunn at det må verne landefreden; og når det erobrer Spania, er den første drivkraften eiendommen i gruvene. Hansaens historie byr på mange interessante sammenligningspunkter til dette.

De fleste av disse sjøbyene var imidlertid slett ikke i stand til å bringe et stort område under sitt herredømme. Ytre geografiske vilkår ville ha forhindret det også om viljen hadde vært til stede. Overalt ved Middelhavet, med unntak av få steder, er kystlandet usedvanlig lite utviklet, en smal søm ved foten av høye fjell. Det var én årsak som hindret de fleste av disse statene, gruppert om en handelshavn, i å nå noen etter våre begreper på noen måte betydelig størrelse, mens det i de brede landområdene der hyrden hersker, allerede svært tidlig oppsto store, ja veldige riker. Den andre årsaken til at disse statene i begynnelsen var så små, er den omstendighet at det i baklandet, i fjellene, men også på de få brede slettene i middelhavsområdet, for det meste bodde krigerske stammer som ikke var lette å underlegge, enten jegere som, som sagt, overhodet ikke lar seg underlegge, eller krigerske hyrder, eller primitive føydalstater av den samme herreraseen. Slik i Hellas overalt i innlandet!

Av alle disse grunnene forblir sjøstaten selv ved sterkeste vekst alltid sentralisert, man vil nesten si: sentrert om handelshavnen, mens landstaten, allerede fra begynnelsen sterkt desentralisert, i lang tid utvikler seg i takt med utvidelsen sin til stadig sterkere desentralisering. Vi skal nedenfor se at det først er dens gjennomtrengning med de forvaltningsinnretningene og økonomiske landevinningene som er utviklet i «bystaten», som kan gi den kraft til å gi seg den organisasjonen som svinger sikkert om ett tyngdepunkt, og som kjennetegner våre moderne storstater. Det er den første store motsetningen mellom de to formene for staten.

Den andre, ikke mindre avgjørende motsetningen består i at landstaten forblir svært lenge i naturaløkonomiens tilstand, mens sjøstaten svært raskt kommer til pengeøkonomi. Også denne motsetningen vokser ut av grunnvilkårene for deres eksistens.

I naturalstaten er penger en overflødig luksus, så overflødig at en allerede utviklet pengeøkonomi forfaller når en økonomisk krets synker tilbake til naturaløkonomi. Karl den store hadde lett for å slå mynter: økonomien støtte dem fra seg, for Neustria — for ikke å tale om Austrasia — var i stormen under folkevandringen vendt tilbake til naturaløkonomi. Og den trenger ikke penger som verdimåler, for den har ikke noe utviklet markedssamkvem. De hørige betaler skatt i naturalier som herren med sitt følge forbruker direkte; og smykker, fine vevnader, edle våpen og hester, salt osv. bytter han til seg i varebytte fra omreisende kremmere mot slaver, storfe, voks, pelsverk og andre produkter av den krigerske naturaløkonomien.

Derimot kan bylivet umulig på noe høyere utviklingstrinn unnvære verdimåleren. Den frie byhåndverkeren kan ikke i lengden bytte sitt produkt direkte mot en annen håndverkers; og allerede den uunnværlige byens detaljhandel med næringsmidler gjør mynt uunnværlig, der enhver må kjøpe nesten alt. Og enda mindre kan handelen i trangere forstand, handelen ikke mellom kjøpmann og kunde, men mellom kjøpmann og kjøpmann, unnvære en verdimåler. Man forestiller seg at en skipsreder som innfører slaver til en havn for å bytte dem mot vevnader som han akter å føre andre steder, riktignok finner en vevnadshandler, men får vite at denne ikke vil bytte til seg slaver, men for eksempel jern eller storfe eller pelsverk. Da måtte det kanskje foretas et dusin mellombytter før målet er nådd. Det lar seg bare unngå når det finnes en vare som er begjært av alle. I landstatenes naturaløkonomi kan hester eller storfe, som til slutt enhver kan bruke, godt innta denne plassen: men skipperen kan ikke laste storfe som betalingsmiddel, og så blir edelmetallet til «penger».

Av disse to nødvendige egenskapene ved sjø-, ved bystaten, som vi heretter skal kalle den, av sentraliseringen og pengeøkonomien, følger dens videre skjebne med nødvendighet.

Allerede psykologien hos byboeren, og nå enda mer hos innbyggeren i en sjøhandelsby, er en ganske annen enn hos landboeren. Hans blikk er friere og favner videre, om enn ofte nok mer hengende ved overflaten; han er livligere, fordi han på én dag rammes av flere stimuli enn bonden på ett år, og er, fordi han er vant til stadige nyheter og nyvinninger, alltid «novarum rerum cupidus». Fjernere fra naturen og mye mindre avhengig av den enn landmannen føler han mindre frykt for «åndene», og derfor følger undersåtten mye mindre respektfullt de «tabuiserende» forordningene som første og andre stand pålegger ham. Og fordi han til slutt bor sammen i tette masser og derfor tydelig kjenner sin styrke, som ligger i flertallet, er undersåtten trassigere og mer gjenstridig enn den hørige bonden, som lever i en slik atskilthet at han aldri kan bli seg sin masse bevisst, og at herren med sitt følge i enhver strid nesten alltid vil ha overmakten.

Allerede det betinger en stadig videre skridende løsning av det stive underordningsforholdet som den primitive føydalstaten har skapt. Bare «landstatene» i Hellas har lenge holdt undersåttene sine i den gamle trelldommen: Sparta sine heloter, Thessalia sine penester. Overalt i bystatene finner vi imidlertid tidlig plebs i oppstigning, som herreklassen ikke kan sette noen alvorlig motstand imot.

Slik som bosetningsforholdene, virker også de økonomiske tingene mot det samme målet. Den mobile rikdommen har på langt nær jordeiets stive stabilitet: havet er lunefullt, og lykken i sjøkrig og sjøran ikke mindre. Den rikeste kan raskt miste alt, den fattigste slynges oppover ved en dreining av Fortunas hjul. Fattigdom taper imidlertid, rikdom vinner i et samfunn som er helt bygd på rikdom, rang og «klasse». Den rike plebejeren blir folkemassens leder i dens forfatningskamp for likestilling og setter inn alle sine midler for det; og patrisiernes stilling blir uholdbar når de først en gang, nødtvunget, har gitt etter: det legitimistiske forsvaret av fødselsretten er for alltid umulig så snart den første rike plebejeren er blitt opptatt. Fra da av heter det: det som er rett for den ene, er rimelig for den andre, og det aristokratiske følges først av det plutokratiske, så av det demokratiske og til slutt av det okklokratiske styret, til en fremmed erobring eller tyranniet til en «sabelfrelser» gjør ende på det ville styret.

Men det som fører til denne enden ikke bare for staten, men for det meste også for selve folket, til denne bokstavelig å forstå folkedøden / er en samfunnsinnretning som må inntre uunngåelig i enhver pengeøkonomisk utfoldet bystat som er grunnlagt på sjøran og sjøhandel, den kapitalistiske slaveøkonomien. Slaveriet, overtatt fra det primitive føydale stadiet og i begynnelsen, som i alle naturaløkonomier, ufarlig, blir til en gnagende kreft som ødelegger hele statslivet så snart det utbyttes «kapitalistisk», det vil si så snart slavearbeid ikke lenger brukes for en føydal naturaløkonomi, men for forsyningen av et marked som betaler med penger.

Sjøran, kaperi og handelskriger skaffer talløse slaver til landet. Det rike markedets kjøpekraft tillater intensivt landbruk, grunneierne i byområdet drar stadig stigende renter ut av eiendommen sin og blir stadig mer landgriske. Den lille almuefrie på landet, overbelastet av krigstjeneste i storkjøpmennenes interesse, setter seg stadig mer i gjeld, blir gjeldsslave eller vandrer som eiendomsløs tigger inn til byen. Men heller ikke her finner han noen arbeidsplass; tvert imot: fortrengingen av bonden har allerede hardt skadet håndverkerne og småhandlerne som tidligere var bosatt i byen; for bonden kjøpte i byen, men de ved bondelegging stadig mer svulmende «grossoikenøkonomiene» på landet dekker likeledes sitt behov for håndverksvarer ved egen slaveproduksjon. Og videre eter ondet seg fram! Også resten av byens næringer, de som er virksomme for selve byen, besettes mer og mer av entreprenører som utbytter det billige slavearbeidet. Slik forarmes middelstanden, og en nederlig, ubrukelig pøbel, et sant «lumpenproletariat», er takket være den demokratiske forfatningen som er kjempet fram i mellomtiden, statsvesenets suverene. På det må det før eller siden gå til grunne politisk og militært; men også uten en fremmed invasjon, som ikke kan utebli, ville det så å si fysisk gå til grunne på den veldige avfolkingen, på den bokstavelig å forstå folketæringen, som raskt tilintetgjør alle disse statene. Jeg kan ikke gå nærmere inn på det på dette stedet.

Bare én eneste bystat holdt seg i lange århundrer, og det av den ene grunn at den, som den seierherren som til sist ble igjen, gang på gang formådde å bekjempe befolkningstæringen med det eneste legemiddelet, omfattende nyskaping av byenes og landsbygdas middelstander ved veldige bondekoloniseringer, på landområder som den hadde tatt fra de beseirede. Denne staten var det romerske riket. Selv denne kjempemessige organismen segnet til slutt under folketæringen i den kapitalistiske slaveøkonomien. Men i mellomtiden hadde den skapt det første imperiet, det vil si den første stramt sentraliserte storstaten, ved å overvinne alle landstatene i middelhavsområdet og nabolandene og innlemme dem i seg, og hadde for all framtid stilt mønsteret for slik herredømmeorganisasjon fram i verden. Og videre hadde den i mellomtiden utviklet bykulturen og pengeøkonomien så langt at de aldri helt kunne forsvinne igjen; og slik fikk de føydale landstatene som etter Romas fall var reist på dets tidligere herredømmeområde, direkte eller indirekte de nye impulsene som kunne føre dem videre opp over den primitive føydalstatens tilstand.