Innledning: statsteoriene

a) Statsteoriene

Avhandlingen som jeg herved legger fram for offentligheten, betrakter staten utelukkende fra et sosiologisk, det vil si samtidig historiefilosofisk og økonomisk-teoretisk, synspunkt. Det juridiske synspunktet kommer ikke i betraktning for den. Den vil følge staten som et sosialpsykologisk faktum i dens oppkomst og dens utfoldelse fram til den moderne forfatningsstaten, og dessuten forsøke å stille en begrunnet prognose for dens videre utvikling. Den har det indre vesen i sikte og spør bare lite etter hvilke ytre rettsformer det internasjonale og det innenrikske livet utspiller seg i. Den er et bidrag til statsfilosofien, og bare i den grad til statsretten som denne retten er et problem i sin mest allmenne form, den som er egen for alt statsliv.

Av denne grunn faller alle statsrettslærer fra begynnelsen av utenfor vår betraktning. Men en rask oversikt over de egentlige statsteoriene viser ikke mindre at vi ikke kan vente oss noen oppklaring fra dem om statens oppkomst, vesen og formål. De representerer alle nyanser mellom de ytterste tenkelige ytterpunkter. Når Rousseau lar staten oppstå av en samfunnskontrakt, men Carey av en røverbande; når Platon og marxistene tilskriver staten allmakt og vil gjøre den til borgerens absolutte herre i alle politiske og økonomiske, Platon til og med i kjønnslige forhold, mens liberalismen dømmer den til «nattevaktstatens» avmakt, og anarkismen til og med vil utrydde den helt, da er et forsøk på å nå fram til en tilfredsstillende oppfatning av staten på midtlinjen mellom slike lærer som utelukker hverandre, håpløst.

Denne uforsonlige splittelsen mellom teoriene om staten forklares av at ingen av dem er oppstått fra et sosiologisk synspunkt. Staten er et universalhistorisk objekt og kan bare erkjennes i sitt vesen gjennom en vidtspennende universalhistorisk betraktning. Denne veien, «vitenskapens kongevei», har hittil ingen statsteori fulgt, bortsett fra den sosiologiske. De er alle oppstått som klasseteorier. Hver stat – dette må sies på forhånd – var og er klassestat, og hver statsteori var og er klasseteori. En klasseteori er imidlertid ikke resultat av den forskende forstand, men av den begjærende vilje; den trenger argumenter ikke for å utforske sannheten, men som våpen i kampen om materielle interesser; den er ikke vitenskap, men mimikry av vitenskap. Og derfor kan vi nok av forståelsen av staten erkjenne statsteoriens vesen, men aldri av forståelsen av statsteoriene erkjenne statens vesen.

La oss altså først, i en kort oversikt over klasseteoriene om staten, fastslå hva staten alt ikke er:

Staten er ikke oppstått av «behovet for sammenslutning», slik Platon mener; den er ikke noen «skapning av naturen», slik Aristoteles svarer ham; og den har i særdeleshet ikke, slik Ancillon erklærer, «samme opphav som språkene har». Det er ganske uriktig når han antar at «likesom språkene av seg selv har oppstått og dannet seg av menneskets behov og evne til å meddele sine tanker og følelser, således har også statene utviklet seg av behovet og driften til å leve i selskap»; staten er heller ikke «un droit gouvernement de plusieurs ménages et de ce qui leur est commun avec puissance souveraine» (Bodin); staten er heller ikke oppstått for å gjøre ende på «bellum omnium contra omnes», slik Hobbes og mange etter ham mente; staten er like lite resultat av en «contrat social», slik allerede lenge før Rousseau Grotius, Spinoza og Locke ville få oss til å tro; staten er kanskje «midlet for det høyere formål, den evig jevnt fortskridende utdannelse av det rent menneskelige i en nasjon», slik Fichte hevdet; men staten har sikkert ikke dette formålet, er ikke oppstått til dette formålet og opprettholdes ikke til dette formålet; staten er heller ikke «det Absolutte», slik Schelling, og like lite «virkeligheten av den sedelige idé, den sedelige ånd som den åpenbare, for seg selv tydelige, substansielle vilje, som tenker og vet seg selv og fullfører det den vet», slik Hegel like vakkert som klart hevder. Vi kan heller ikke gi Stahl rett når han kaller staten «det sedelige rike for menneskelig fellesskap» og, «sett dypere, en guddommelig institusjon». Og like lite Marcus Tullius Cicero, når han spør:

«quid est enim civitas nisi juris societas?» Og enda mindre hans etterfølger herr von Savigny, når han i «statsoppkomsten» ser «en art rettsskapelse, det høyeste trinn av rettsskapelse overhodet» og selv definerer staten som «folkets legemlige framtreden». På lignende vis erklærer Bluntschli staten for en «folkeperson» og innleder dermed rekken av de teoretikere som erklærer staten, eller samfunnet, eller en eller annen blanding av begge for en «overorganisme», en oppfatning som er like lite holdbar som Sir Henry Maines påstand at staten har utviklet seg av familien gjennom mellomleddene ætt, hus og stamme. Staten er heller ikke noen «forbundsenhet», slik juristen Jellinek antar. Den gamle Böhmer kom sannheten ganske nær da han uttalte at «denique regnorum praecipuorum ortus et incrementa perlustrans vim et latrocinia potentiae initia fuisse apparebit»; og likevel er Carey på villspor når han betrakter staten som grunnlagt av en røverbande som har svunget seg opp til herrer over sine landsmenn. I noen av disse forklaringene ligger det en større eller mindre flik av sannhet, men ingen er uttømmende, og de fleste er helt gale.

b) Den sosiologiske statsidéen

Hva er altså staten i sosiologisk begrep? Staten er etter sin oppkomst helt og etter sitt vesen på sine første tilværelsestrinn nesten helt en samfunnsmessig innretning som ble påtvunget en beseiret menneskegruppe av en seirende menneskegruppe, med det eneste formål å regulere den førstes herredømme over den siste og sikre det mot indre opprør og ytre angrep. Og herredømmet hadde ingen annen endelig hensikt enn den økonomiske utbyttingen av de beseirede ved seierherrene.

Ingen primitiv «stat» i verdenshistorien er oppstått på annen måte¹; der hvor en tillitvekkende overlevering forteller noe annet, dreier det seg bare om sammensmelting av to allerede fullt utviklede primitive stater til et vesen med mer innviklet organisasjon; eller det dreier seg i høyden om en menneskelig variant av fabelen om fårene som satte bjørnen til konge for at han skulle beskytte dem mot ulven; men også i dette tilfellet ble statens form og innhold fullstendig de samme som i «ulvestatene» av ren, umiddelbar dannelse.

Allerede det lille som ble oss til del av historieundervisning i ungdommen, er nok til å bevise denne generelle påstanden. Overalt bryter en krigersk villstamme inn over grensene til et mindre krigersk folk, setter seg fast som adel og grunnlegger sin stat. I Tostrømslandet bølge på bølge og stat på stat: babylonere, amorittere, assyrere, arabere, medere, persere, makedonere, partere, mongoler, seldsjukker, tatarer, tyrkere; ved Nilen hyksos, nubiere, persere, grekere, romere, arabere, tyrkere; i Hellas doriske stater av typisk preg; i Italia romere, ostgotere, langobarder, franker, tyskere; i Spania kartagere, romere, vestgotere, arabere; i Gallia romere, franker, burgundere, normannere; i Britannia sakserne, normannerne. Bølge på bølge av krigerske villstammer har også veltet over India og ned til Insulindia, også over Kina; og i de europeiske koloniene overalt den samme typen, så snart det bare ble funnet et bofast befolkningselement: i Sør-Amerika, i Mexico. Men der det mangler, der bare omstreifende jegere treffes, som man nok kan utrydde, men ikke underlegge, der hjelper man seg ved å importere den utbyttbare, fronpliktige menneskemassen langveisfra: slavehandel!

En tilsynelatende unntakelse danner bare de europeiske koloniene der det ikke lenger er tillatt å erstatte mangelen på en bofast urbefolkning ved import av slaver. En av disse koloniene, United States, er en av de mektigste statsdannelser i verdenshistorien. Her forklares unntaket slik at den utbyttbare, fronpliktige menneskemassen importerer seg selv gjennom en massiv utvandring fra slike primitive stater eller deres høyere utviklingstrinn, der utbyttingen har nådd en altfor grov grad, mens flyttefriheten allerede er oppnådd. Her foreligger altså så å si en fjerninfeksjon med «statlighet» fra utenlandske smittehærder. Men der hvor innvandringen i slike kolonier er svært liten, enten på grunn av den altfor store avstanden, som betinger høye flyttekostnader, eller på grunn av innvandringsbegrensninger, der har vi allerede en tilnærming til det sluttmålet for statsutviklingen som vi allerede i dag kan erkjenne som nødvendig kommende, en sluttilstand som vi imidlertid ennå mangler den vitenskapelige term for. Her har nok en gang, i utviklingens dialektikk, en endring av kvantitet slått om i en endring av kvalitet: den gamle formen har fylt seg med nytt innhold. Vi har ennå en «stat», i den grad den representerer stram, ved ytre maktmidler sikret regulering av det sosiale samlivet til en stor menneskemasse: men den er ikke lenger «stat» i gammel forstand, er ikke lenger instrument for den politiske behersking og økonomiske utbytting av én sosial gruppe ved en annen, er ikke lenger «klassestat», men en tilstand som ser ut som om den virkelig var avtalt ved en «Contrat social». Dette stadiet står de australske koloniene svært nær (med unntak av det føydale Queensland, som utbytter de halvt slavebundne kanakerne); og i New Zealand er det nesten nådd.

Så lenge det ikke er oppnådd en communis consensus om opphav og vesen til de historiske statene eller, hvilket er det samme, til «staten» i sosiologisk forstand, vil det være forgjeves å ville få gjennomslag for et nytt navn på disse mest framskredne samfunnene. Man vil, til tross for alle protester, fortsatt kalle dem «stater», om ikke annet for den nyttige begrepsforvirringens skyld. La oss i denne betraktningen, for å ha et håndtak for et nytt begrep, betegne dem som «frieborgerskap».

Den summariske oversikten over fortidens og samtidens stater måtte, om det var plass, suppleres ved en prøving av de fakta som etnologien byr oss om de statene som ikke faller inn under synskretsen til vår med urette så kalte «verdenshistorie». Her skal det bare forsikres at vår allmenne regel heller ikke her tåler noen unntakelse. Også i den malaiiske arkipel, også i «det store sosiologiske laboratorium Afrika», kort sagt overalt på denne planeten der utviklingen av stammene overhodet allerede har nådd en høyere form, er «staten» oppstått ved at én menneskegruppe har underlagt seg en annen, og dens raison d’etre, dens «tilstrekkelige grunn», var og er den økonomiske utbyttingen av de underlagte.

Men i denne betraktningen skal den flyktige oversikten vi nettopp har gjort, ikke bare tjene oss som bevis for den grunnleggende setningen, som vi, for å nevne banebryteren, først og fremst har å takke Ludwig Gumplowicz, statsrettsforskeren og sosiologen fra Graz, for, men den skal også straks i et kort glimt lyse opp veien som «staten» har lagt bak seg på menneskehetens lidelsesvei, og som vi nå skal følge den på: fra den primitive erobringsstaten gjennom tusen overganger til frieborgerskapet.