IV. Føydalstatens utfoldelse

a) Storgodseiets opprinnelse

Vi vender nå, som avtalt, tilbake til det punktet der den primitive føydalstaten sendte ut sidegreinen, bystaten, for nå å følge hovedgreinen, den som leder oppover. Slik bystatens skjebne ble bestemt av agglomerasjonen av den rikdommen som statsvesenet svingte rundt som sitt tyngdepunkt, handelskapitalen, slik er landstatens skjebne bestemt av agglomerasjonen av den rikdommen som dens statsvesen svinger rundt som sitt tyngdepunkt, jordeiendommen.

Vi har ovenfor fulgt den økonomiske differensieringen i hyrdestammen og overbevist oss om at loven om agglomerasjon omkring eksisterende formuekjerner allerede her blir kraftig nok virksom fra det øyeblikket det politiske middel kommer med i spillet i skikkelse av ranskrigen og framfor alt slaveriet. Stammen spaltet seg allerede i edlinger og alminnelige frie, og under dem ordner den politisk rettsløse slaven seg inn som tredje stand.

Denne forskjellen i formue, og dermed i sosial rang, som ble ført med inn i den primitive staten, skjerpes nå overmåte sterkt ved bosettingen, som skaper den private jordeiendommen. Sterke forskjeller i jordbesittelse må allerede oppstå ved den primitive føydalstatens første tilblivelse, dersom hyrdestammens inndeling i store slave- og hjordefyrster og små alminnelige frie alt var sterkt utpreget. Fyrstene okkuperer mer land enn de små.

Det skjer først helt naivt og uten spor av bevissthet om at den store jordbesittelsen vil bli et middel til en betydelig økning av sosial makt og rikdom. Det kan det ikke være tale om; de alminnelige frie ville også på dette stadiet godt ha hatt makt til å hindre dannelsen av storgodseiet, dersom de hadde visst at det en dag kunne vende sin spiss mot dem. Men ingen kunne ane det: land har i den tilstanden vi iakttar ingen verdi i det hele tatt. Derfor var det heller ikke landet i seg selv som var målet og prisen i kampen, men landet sammen med bøndene som var bundet til jorda, arbeidssubstrat og arbeidsmotor, og av deres forbindelse vokser det mål som det politiske middel har, grunnrenten.

Av det massevis av udyrkede landet kan imidlertid enhver ta så mye som han trenger og vil eller kan dyrke. Man tenker så lite på å tilmåle noen noe av den tilsynelatende uuttømmelige forsyningen som av forsyningen av atmosfærisk luft.

Stamhusenes fyrster får etter hyrdestammens sedvane som regel allerede fra begynnelsen av mer «land og folk» enn de alminnelige frie. Det er deres fyrsterett som patriarker, hærførere og soldherrer over sitt krigsvante følge av halvfrie, knekter og beskyttelseshørige (flyktninger osv.); og det betyr allerede en kanskje betydelig primitiv størrelsesforskjell i jordeiendommen. Men det er ikke alt. Fyrstene trenger også av «land uten folk» en større flate enn de alminnelige frie. For de bringer med seg knekter og slaver, som ikke er rettsdyktige og derfor etter allmenneskelig folkerett ikke kan erverve jordeiendom; men land må de ha for å kunne leve, og slik tar herren det for seg for å sette dem på det. Jo rikere nomadefyrsten var, desto større blir godseieren!

Dermed er først og fremst rikdommen, og med den den sosiale rangen, konsolidert ulikt fastere og mer varig enn på hyrdestadiet. For den største hjord kan gå tapt, men jordeiendom er uødeleggelig, og arbeidspliktige mennesker som vinner rente av den, vokser også etter de frykteligste blodbad igjen raskt nok, selv om de ikke kan skaffes som voksne ved slavejakter.

Men omkring denne faste rikdomskjernen agglomererer formuen seg nå også med en helt annen hastighet. Så harmløs som den første okkupasjonen var, så må det snart melde seg den erkjennelsen at man trekker desto mer rente, jo flere slaver man har og setter på fritt land. Fra nå av går føydalstatens utenrikspolitikk ikke lenger bare på land og folk, men også på folk uten land, som man fører hjem som slaver for å sette dem opp på nytt. Fører hele staten krigen eller ranstoget, får edlingene løveparten; men meget ofte drar de ut på egen hånd, bare med sitt følge, og den hjemmeblitte alminnelige frie får ingen del av byttet. Og nå går det i en sirkel stadig raskere med størrelsesveksten i den adelige jordeiendommen: jo flere slaver edlingen har, desto mer grunnrente trekker han, desto flere krigerske følgesmenn kan han underholde: knekter, arbeidsshye småfrie og flyktninger; og desto flere slaver kan han ved deres hjelp erobre og sette opp for å øke sin rente.

Denne prosessen foregår også der hvor det finnes en sentralmakt som etter allmenn folkerett har rådigheten over det ubebygde landet, og det ikke bare med dens tålmodighet, men ofte nok med dens uttrykkelige sanksjon. Så lenge føydalherren nemlig er kronens hengivne vasall, ligger det i dens interesse å gjøre ham så sterk som mulig, for å øke i størst mulig grad hans krigsmakt, som han som føydalytelse har å stille under herskerens fane. For å vise at denne sammenhengen, som er oss vel kjent fra de vesteuropeiske føydalstatene, også under helt forskjellige omstendigheter må komme til syne, skal bare én enkelt passasje anføres: «Hovedytelsen på Fiji lå i krigstjenesten, som ved seirende utgang førte til ny gave av land sammen med dem som bodde på det, som slaver, og dermed til overtakelse av nye forpliktelser.»¹

Denne opphopningen av jordeiendom i stadig veldigere masser i hendene på godsadelen fører nå den primitive føydalstaten av høyere trinn til den «utfoldede føydalstaten» med utviklet føydal oppdeling i trinn.

Jeg har på et annet sted² for det tyske stammeområdet skildret årsakssammenhengen utførlig etter kildene, og der allerede flere ganger pekt på at det dreier seg om en prosess som i alle hovedtrekk er typisk. Bare slik lar for eksempel det forholdet seg forklare at føydalsystemet i Japan utviklet seg identisk helt ned i enkeltheter, selv om landet er bebodd av en rase som er grunnforskjellig fra den ariske og dessuten (et sterkt argument mot den altfor tilspissede materialistiske historieoppfatningen) har et helt annet teknisk grunnlag for sin økonomi: hakkebruk, ikke plogkultur.

Her, hvor det, som i hele denne avhandlingen, ikke gjelder skjebnen til ett enkelt folk, men å tegne de overalt like grunntrekkene i typisk utvikling som følger av den samme menneskenaturen, vil jeg forutsette de to mest storslåtte eksemplene på den utfoldede føydalstaten, Vest-Europa og Japan, som kjent, i hovedsak begrense meg til mindre kjente tilfeller og også her foretrekke det etnografiske materialet framfor det historiske i snevrere forstand.

Prosessen som vi nå har å framstille, er en gradvis foregående, grunnstyrtende omdanning av den primitive føydalstatens politiske og sosiale inndeling: sentralmakten taper sin politiske makt til godsadelen, den alminnelige frie synker, og «undersåtten» stiger.

b) Sentralmakten i den primitive føydalstaten

Hyrdestammens patriark har, til tross for all den anseelse som hans hærfører- og prestembete gir ham, vanligvis ingen despotisk makt, og likeså har «kongen» for det lille folket som har blitt bofast, helt alminnelig bare svært begrenset makt. Derimot pleier den første sammenfatningen av tallrike hyrdestammer til en veldig hærmasse ved krigerske genier for det meste å skje i despotiske former,³ slik som i det hele tatt i krig det homeriske «οὐκ ἀγαθὴ πολυκοιρανιὴ, εἶς κοίρανος ἔστω, εἶς βασιλεύς» er en sannhet som anerkjennes og praktiseres selv av de mest uregjerlige folk. Den frie primitive jeger yter sin valgte høvding ubetinget lydighet på krigsstien; de frie kosakkene i Ukraina, som i fredstid ikke anerkjente noen autoritet, innrømmet i krig sin hetman full makt over liv og død. Denne lydigheten mot hærføreren er et felles trekk ved all ekte krigerpsykologi.

Slik som det står allmektige despoter i spissen for de store nomadetogene: en Attila, en Omar, en Djengis-Khan, en Tamerlan, en Mosilikatse, en Ketsjwajo, slik pleier det også i de storstatene som er oppstått ved krigersk sammensveising av et antall primitive føydalstater, i begynnelsen å bestå en sterk sentralmakt. Som eksempler skal Sargon, Kyros, Klodvig, Karl den store og Boleslav den røde nevnes. Til tider, særlig så lenge storstaten ikke har nådd sin — geografiske eller sosiologiske — grense, forblir sentralmakten i hendene på en rekke kraftige monarker fortsatt sterk, og deres makt kan utarte til den vanvittigste despotisme og cesarvanvidd: særlig Tostrømslandet og Afrika byr på karakteristiske eksempler. Vi kan her bare kort gå inn på disse statenes styreform, som for øvrig har liten betydning for det allmenne forløpet; bare så mye skal sies, at utformingen av den despotiske styreformen framfor alt avhenger av hvilken religiøs stilling herskeren inntar ved siden av hærførerembetet, og av om han har handelsmonopolet eller ikke.

Cesaropapismen tenderer overalt mot å utvikle de grovere formene for despoti, mens de som bærer makten, hemmer og modererer hverandre når den åndelige og den verdslige makt er delt. Karakteristisk for det er forholdene i malaiestatene i Insulinde, ekte «sjøstater», hvis opprinnelse danner et nøyaktig motstykke til de greske sjøstatene. Her er fyrsten i alminnelighet akkurat så maktesløs som for eksempel kongen ved begynnelsen av den attiske historien vi kjenner. Gauhøvdingene (i Sulu datto, i Atsjin panglima) har makten, som i Athen. Men der hvor «som i Tobah religiøse motiver ennå innrømmer herskeren stillingen som en liten pave, vender bladet seg. Panglimaene er da helt avhengige av radsjaen, er bare embetsmenn».⁴ Det kan her minnes om den kjente kjensgjerningen at de aristokratiske gauhøvdingene i Athen og Roma, da de avskaffet det gamle kongedømmet, likevel i det minste ga den gamle tittelen til en ellers maktesløs medbærer av makten: gudene må ha sine ofre på vanlig måte. Av samme grunn blir ofte etterkommeren av den gamle stammekongen stående som en ellers helt avmektig verdighetsbærer, selv om den egentlige regjeringsmakten for lengst er gått over til en krigshøvding: som i det senere merovingerriket den karolingiske hushovmesteren ved siden av «rex crinitus» av Merowechs slekt, slik står i Japan shogunen ved siden av mikadoen, og i inkariket inka-hærføreren ved siden av Huillcauma, som mer og mer er begrenset til de prestelige funksjonene.⁵⁶

Foruten ved overprestembetet får statsoverhodets makt ofte en veldig økning ved handelsmonopolet, som på primitivt trinn for det meste tilkommer høvdingen: en naturlig følge av de ovenfor av oss skildrede begynnelsene til fredelig handel av gjestegaver. Slikt handelsmonopol hadde for eksempel Salomo.⁷ Negerhøvdingene er som regel «handelens monopolister».⁸ Slik også suluskongen.⁹ Hos gallaene er overhodet, der hvor det er anerkjent, «selvsagt også handelsmannen for sin stamme; ingen av hans undersåtter får handle direkte med de fremmede».¹⁰ Hos barotse og mabunda er kongen «strengt etter retten den eneste kjøpmann i sitt land».¹¹

Ratzel vurderer betydningen av denne kjensgjerningen treffende slik: «Med trylleevnen forbindes, til økning av høvdingens makt, handelsmonopolet. Idet høvdingen er formidleren av handelen, bringer han alt som er ettertraktet for hans undersåtter i sin hånd og blir giveren av gode gaver, oppfylleren av de hotteste ønsker. I dette systemet ligger sikkert en kilde til stor makt.»¹² Når handelsmonopolet i erobringsområder, hvor regjeringsmakten i seg selv pleier å være sterkere, i tillegg kommer til, kan kongedømmet bli svært mektig.

For øvrig synes regelen å være at selv i de ytre sett grelleste tilfeller av despoti består det likevel ikke noe monarkisk enevelde. Herskeren kan ustraffet rase mot sine undersåtter, særlig mot den underkuede klassen: men han er likevel sterkt begrenset av føydalt medstyre. Ratzel bemerker hertil alminnelig: «Det såkalte ‘hoff’ hos afrikanske eller gammelamerikanske fyrster er vel alltid rådet… Det vilkårsherredømmet som vi likevel overalt finner spor av hos folk på lavt trinn, også der hvor styreformen er republikansk, har sin grunn ikke i statens eller høvdingens styrke, men i den enkeltes moralske svakhet, som nesten uten motstand faller i armene på den makten som rår over ham.»¹³ Suluenes kongedømme er et begrenset despoti: svært mektige ministre (induna), hos andre kaffer-stammer et råd som ofte behersker folk og fyrster, står ved siden av ham.¹⁴ Likevel ble «under Tsjaka hvert nys og hver hosting i tyrannens nærvær og hvert tørt øye ved dødsfallet til en slektning av kongehuset straffet med døden».¹⁵ Ganske det samme gjelder de vestafrikanske rikene Dahomey og Ashanti, beryktet for sin fryktelige blodøkonomi. «Til tross for ødeleggelsen av menneskeliv i kriger, slavehandel og menneskeofringer rådde ingen steder ubegrenset despoti…. Bowditch framhever likheten mellom (det i Ashanti bestående stenderaktige) systemet og det persiske, slik Herodot beskriver det.»¹⁶ Vi må, for å understreke det nok en gang, være svært på vakt mot å sidestille despoti og absolutisme. Også i de vesteuropeiske føydalstatene var herskerens makt over liv og død ofte helt ubegrenset, og likevel var han avmektig når «de store» var imot ham. Så lenge han ikke rører ved klasseinndelingen, kan han gi sin grusomhet frie tøyler og til og med en gang ofre en av de store herrene: men ve ham om han skulle våge å røre ved de økonomiske privilegiene til sine store. Svært karakteristisk har denne makten, som på den ene siden (rettslig) er helt fri, på den andre (politisk) snevert begrenset, latt seg studere i de store østafrikanske rikene: «Regjeringen til waganda og wanyoro er slik at kongen etter teorien behersker hele landet, men dette er ikke mye mer enn en tilsynelatende regjering, for i sannhet tilhører landet rikets øverste høvdinger. På Mtesas tid forkroppset de folkets motstand mot fremmede påvirkninger, og Muanga frykter dem når han vil innføre noe nytt. Om kongedømmet nå også i virkeligheten er begrenset, så kommer det likevel en imponerende stilling til i det ytre, i det formelle. Overfor folkemassen står herskeren som ubegrenset hersker, for han rår fritt over liv og død og føler seg bare bundet i den trange kretsen av de øverste hoffmenn.»¹⁷ Og igjen ganske det samme gjelder, for også å nevne den siste av de store statsdannende kretsene, oseanierne: «Ingen steder mangler en representativ formidling mellom fyrste og folk helt…. Det aristokratiske prinsippet korrigerer…. det patriarkalske. Derfor beror det høyt oppdrevne despotiet mer på klasse- og kastetrykk enn på en enkeltmanns overmektige vilje.»¹⁸

c) Den politiske og sosiale oppløsningen av den primitive føydalstaten

Vi kan på dette stedet ikke gå nærmere inn på de utallige nyansene som den patriarkalsk-aristokratiske (resp. plutokratiske) blandingen av den primitive føydalstatens styreform framstiller seg i for den etnografisk-historiske og juridiske betraktningen. Den er også av ytterst liten betydning for utviklingens forløp.

Så stor makt herskeren enn måtte ha i begynnelsen, splitter en uunngåelig skjebne den likevel på kort tid, og det desto raskere jo større denne makten var, det vil si jo større området til den primitive føydalstaten av høyere trinn var.

Allerede maktøkningen hos de enkelte adelsmennene ved den ovenfor skildrede prosessen med stadig økt okkupasjon og bosetting av ubenyttet land ved hjelp av nyervervede slaver kan gjøre dem mektigere enn det er sentralmakten kjært. «Når i en klan», beretter Mommsen om keltene,¹⁹ «som talte omkring 80000 våpenføre, en eneste adelsmann med 10000 knekter, uregnet de hørige og skyldnerne, kunne møte fram på landstinget, så er det innlysende at en slik mer var en uavhengig dynast enn en borger av sin klan.» Og lignende kan gjelde for «Heiu» hos somalene, «den store jordeieren som holder hundrevis av familier på sin grunn i avhengighet, slik at man hos somalene kunne føle seg minnet om våre middelalderlige føydale tilstander».²⁰

Når slik overmakt hos enkelte godsherrer allerede kan oppstå i den primitive føydalstaten av lavere trinn, så når den likevel sin høyeste grad først i føydalstaten av høyere trinn: i den føydale storstaten; og det ved den maktøkningen som storgodseiet får gjennom embetsmakten.

Jo mer staten utvides, desto mer embetsmakt må sentralen overføre til forvalterne av de grensedistriktene, markene, som er mest truet av krig og oppstand. En slik embetsmann må forene den høyeste krigerske myndighet med funksjonene til en øverste forvaltningsembetsmann, for med sikkerhet å kunne bevare sitt embetsdistrikt for staten. Kommer han ut av det med ganske få sivile embetsmenn, så trenger han likevel en stående krigsmakt. Hvordan skal den lønnes? Skatter som flyter sammen i sentralen for igjen å bli fordelt over landet, kjenner (kanskje med én eneste unntakelse, som det skal tales om nedenfor) bare den pengeøkonomisk utfoldede staten. Av pengeøkonomi og pengeskatter kan det imidlertid her, i den naturaløkonomiske «landstaten», ennå ikke være tale. Derfor blir det ikke noe annet igjen for sentralen enn å henvise greven, eller kastellanen, eller satrapen til naturalinntektene i sitt embetsdistrikt. Han drar avgiftene fra undersåttene til seg, rår over deres plikttjenester, får sportlene og bøtene i fe osv., og har til gjengjeld å underholde den væpnede makten, å stille bestemte troppemengder til sentralens rådighet, å utføre vei- og brobygging, å forpleie herskeren med hans følge eller hans «kongsbud», og til slutt å levere en bestemt avgift i høyverdige eller ellers lett transportable goder til hoffet: hester, storfe, slaver, edle metaller, vin osv.

Med andre ord: han får et umåtelig stort tjenesteleen og blir allerede dermed, selv om han ikke, som oftest vil være tilfelle, allerede fra før var den største i landet, den mektigste godsherren i sitt embetsdistrikt. At han som slik gjør nøyaktig det samme som sine ikke-embetsbekledde stenderfeller, bare i langt større målestokk, nemlig stadig setter nytt land med stadig nye hørige for å styrke sin krigsmakt mer og mer, er selvsagt og må av sentralen til og med ønskes og fremmes. For det er jo disse statenes skjebnesvangre kjennetegn at de selv må mate opp de lokale maktene som skal sluke dem.

Det kommer anledninger hvor markgreven kan stille vilkår når man krever hans krigshjelp, særlig i de arvefølgefeidene som aldri mangler her. Han oppnår en eller annen viktig konsesjon, framfor alle andre den formelle arveligheten av sitt embetsleen, som nå står helt likt med det egentlige føydalleenet. Slik blir han gradvis stadig mer selvstendig, og mujikens dystre ord: «himmelen er høy og tsaren er langt borte», blir sannhet under enhver himmel. Jeg gir et karakteristisk eksempel fra Afrika: «Lundariket er en absolutt len-stat. Høvdingene (Muata, Mona, Muene) kan i alle indre anliggender handle selvstendig, så lenge det behager Muata Jamvo. Vanligvis sender de store og fjernere boende høvdingene én gang i året sine tributtkaravaner til Mussumba; men de som bor langt unna, unnlater visstnok for lengre tid enhver tributtbetaling, mens de mindre høvdingene i nærheten av residensen sender tributt til og med flere ganger i året.»²¹

Ingenting kan vise tydeligere enn denne meddelelsen hvor sterkt den romlige avstanden virker politisk i disse løst sammenholdte naturalstatene med sitt utilstrekkelige transportsystem. Man kunne nesten si at føydalherrenes selvstendighet vokser som kvadratet av avstanden fra sentralmaktens sete. Kronen må kjøpe tjenestene deres stadig dyrere, må formelt overdra dem den ene av helhetsstatens suverenitetsrettigheter etter den andre, eller tåle det når de tar dem: arveligheten av len, vei- og handelsrett (på høyere trinn også myntretten), domshøyheten, de statlige plikttjenesterettene og rådigheten over de frie i landets krigstjeneste.

Slik når makthaverne i grenseprovinsene gradvis stadig større, til slutt full faktisk selvstendighet, selv om det formelle båndet av lensherredømmet ennå lenge tilsynelatende kan holde de nyoppstådde fyrstedømmene sammen. For leseren trenger belegg for denne typiske prosessen seg på; hele middelalderhistorien er en eneste kjede av dem; ikke bare merovinger- og karolingerriket, ikke bare Tyskland, men også Frankrike, Italia, Spania, Polen, Böhmen, Ungarn og også Japan og Kina²² har gjennomgått denne oppløsningsprosessen, ikke én, men flere ganger. Ikke mindre føydalstatene i Tostrømslandet: de storstatene som her avløser hverandre, brister stadig igjen fra hverandre for stadig igjen å ball seg sammen. Om Persia heter det uttrykkelig: «Enkelte stater og provinser oppnår ved lykkelig gjennomført frafall friheten for lengre eller kortere tid, og «storkongen» i Susa hadde ikke alltid makten til å føre dem tilbake til lydighet; i andre herjet satrapene eller krigerske høvdinger vilkårlig, troløst og voldsomt, enten på egen hånd eller som skattepliktige delfyrster eller underkonger under storherskeren. En opphopning av stater og landskaper uten felles rett, uten ordnet forvaltning, uten ensartet rettsvesen, uten orden og lovkraft, gikk det persiske verdensriket uavvendelig sin oppløsning i møte.»²³

Naboen i Nillandet gikk det ikke annerledes: «Av okkupantfamiliene, de frie godsherrene, som vel bare betalte skatt til kongen, springer fyrstene fram som rådde over visse landstrøk, gauer… Disse gaufyrstene styrer et særskilt embetsland, atskilt fra sin families eiendom.

«Senere krigerske hendelser med lykkelig utgang, som kanskje fyller gapet mellom det gamle og det mellomste riket, forbundet med innbringelse av krigsfanger som kunne brukes som arbeidskraft, foranlediget en strengere utnyttelse av de underlagte, en nøyaktig fastsettelse av avgiftene. Gaufyrstenes makt stiger i det mellomste riket opp til veldig høyde, og store hoffholdninger blir innrettet av dem, kongehoffets prakt imitert.»²⁴ «Ved synkingen av den kongelige autoritet i forfallstiden utnytter de høyere embetsmennene sin makt til personlige formål, for å gjøre sine embeter arvelige i sine familier.»²⁵

Men naturligvis er også denne historiske loven ikke begrenset til de «historiske» folkene. «Også utenfor Radsjistan», sier Ratzel om de indiske føydalstatene, «nøt adelsmennene ofte et stort mål av uavhengighet, slik at selv i Haiderabad, etter at nizamen hadde tilegnet seg enevelden, holdt umaraene eller nababene egne tropper, uavhengig av nizamens hær. De i nyere tid høyere oppdrevne kravene til forvaltningen av indiske stater har enda sjeldnere enn de store fyrstene blitt innfridd av disse mindre.»²⁶

Og i Afrika kommer og går de føydale storstatene som bobler som dukker opp av strømmen av den evig like gangen og igjen brister. Det veldige Ashantiriket har i løpet av halvannet hundreår skrumpet inn til en femtedel av sitt område,²⁷ og mange av de rikene som portugiserne støtte sammen med, har siden forsvunnet sporløst. Og likevel var også dette sterke føydalriker: «Pompøse og grusomme negerriker, som Benin, Dahomey eller Ashanti, danner i sine politisk desorganiserte omgivelser av stammer flere sammenligningspunkter med det gamle Peru eller Mexico. Mfumuenes strengt avsonderte arveadel, som hovedsakelig hadde distriktsforvaltningen, og ved siden av den den mer forgjengelige stenderadelen, dannet i Loango sterke støtter for herskerdømmet.»²⁸

Er slik det engang så store riket falt fra hverandre i en rekke statsrettslig eller bare faktisk av hverandre uavhengige delstater, så begynner den gamle prosessen på nytt. Den store eter den lille, til et nytt storrike er oppstått. «De største godsherrene blir senere keisere», sier Meitzen lakonisk om Tyskland.²⁹ Men også denne store hjemmemakten fordufter, splintres, på grunn av nødvendigheten av å forlene godsherredømme til krigerske vasaller. «Kongene selv hadde gitt seg bort derved; deres store jordeiendom i deltaet var rent bort», sier Schneider (l. c. p. 38) om faraoene i sjette dynasti. Og likeså forarmet i det frankiske riket hjemmemakten til merovingerne og karolingerne, i Tyskland den til sakserne og stauferne.³⁰ Vi trenger ikke å anføre flere belegg for det; de er i enhvers besittelse.

Hvilke krefter som til slutt befridde den primitive føydalstaten fra denne trollkretsen, der sammenballing uten ende avløser oppløsning, skal vi betrakte nedenfor. Først har vi imidlertid, etter den politiske, å betrakte den sosiale siden av dette historiske forløpet. Det endrer klassegliederingen på den mest inngripende måte.

Med fryktelig vold rammer det overalt de allmennfrie, det nedre laget av herrelaget. De synker ned i hørighet. Deres forfall må gå parallelt med forfallet til sentralmakten; for begge er, truet i like stor grad av de store godseiernes om seg gripende makt, naturlige forbundsfeller. Kronen holder godseieren i sin hånd så lenge de allmennfries oppbud i distriktet er overlegent hans garde, hans «følge». Men den skjebnesvangre nødvendigheten vi skildret, tvinger kronen til å utlevere bøndene til junkeren ved at den øker hans egen maktbase; og i det øyeblikk hans garde blir sterkere enn gauoppbudet, er den frie bonden utlevert. Der godseieren har fått de statlige suverenitetsrettighetene overdratt, det vil si er blitt en mer eller mindre uavhengig landsherre, skjer nedkjempingen av de frie, i det minste delvis, under tilsynelatende lovlige former: man ruinerer dem ved krigstjenesten, som kreves desto oftere jo sterkere landsherrenes dynastiske interesse strever etter nytt land og nye folk; man misbruker deres plikt til hoveri, man misbruker rettsvesenet.

Nådestøtet for de allmennfries stand gir imidlertid den formelle overdragelsen eller faktiske tilranelsen av det viktigste kroneregale, rådigheten over det land som ennå ikke er okkupert. Dette tilhører opprinnelig «folket», det vil si de frie til felles eie; men etter en urrett som vel gjelder overalt, har patriarken rådigheten over det. Også denne rådighetsretten går, sammen med de andre kronerettighetene, over til «landsherren» – og dermed har han fått midlet i hånden til å kvele resten av de frie. Han erklærer alt ubebygd land for sin eiendom, sperrer det mot okkupasjon fra frie elementer, og gir bare dem adgang som anerkjenner hans overherredømme, det vil si begir seg inn i en eller annen form for avhengighet, for hørighet.

Dette er den siste naglen i kisten til de allmennes frihet. Hittil var likheten i formuesforhold noenlunde sikret. Og om bonden hadde tolv sønner: arvegodset ble likevel ikke splittet, for elleve ryddet seg nye hover i allmenningsmarken eller i det folkeland som ennå ikke var delt opp mellom bygdelagene. Dette er heretter umulig; hovene splittes der mange barn er vokst opp, andre slås sammen der arvesønn og arvedatter inngikk ekteskap: nå finnes det jo «arbeidere» som hjelper til med å dyrke det større arealet, nemlig de halv-, fjerdedels- og åttedelshoverne. Slik sprekker den frie landsbygda opp i rike og fattige; alt dette løser det båndet som til da gjorde knippet av piler uknuselig; og når så til og med ufrie trenger inn i bygdelaget, fordi en altfor hardt plaget fellesmann, som vek for presset, «kommenderte» seg til herren, eller fordi herren besatte en gård som var blitt ledig ved innehaverens død eller overgjeld, med en av sine hørige, da er all sosial sammenheng oppløst, og det bondestand som er splintret av klasse- og formuesmotsetninger, er forsvarsløst overgitt til den mektige.

For øvrig forløper det ikke annerledes der heller hvor magnaten ikke kan skyve statlige suverenitetsrettigheter foran seg; da gjør åpen vold og frekt rettsbrudd samme tjeneste, og den fjerne, vanmektige herskeren, som er henvist til de rettsbrytende og voldsmennenes gode vilje, har verken makt eller mulighet til å gripe inn. Heller ikke for disse tingene trenger man nesten å anføre eksempler. I Tyskland har den frie bondestanden gjennomgått dette forløpet med ekspropriasjon og deklassering minst tre ganger. En gang i keltisk tid.³¹ Den andre gangen rammet sammenbruddet de frie bøndene i stammelandet i det niende og tiende århundre, og den tredje tragedien av samme slag utspilte seg fra det femtende århundre i kolonisasjonsområdet i det tidligere slaviske land.³² Verst gikk det med bøndene der hvor det overhodet ikke fantes noen monarkisk autoritet, hvis naturlige interessesolidaritet med undersåttene jo nesten overalt virket mildnende, i det minste på selve formen for undertrykkelsen, nemlig i «adelsrepublikkene». Det keltiske Gallia på Cæsars tid utgjør et av de tidligste eksemplene. Her «forente de store familiene i sin hånd det økonomiske, krigerske og politiske overmaktsforholdet. De monopoliserte bortleien av statens nyttbare rettigheter. De nødde de allmennfrie, som ble knust av skattebyrden, til å låne hos dem og, først faktisk som skyldnere, deretter rettslig som hørige, å gi fra seg friheten. De utviklet hos seg følgeskapsvesenet, det vil si adelens fortrinnsrett til å omgi seg med et antall lønnede ridende tjenere, såkalte ambakter, og dermed danne en stat i staten; og støttet på disse sine egne folk trosset de de lovlige myndighetene og bygdeoppbudet og sprengte faktisk samfunnet… Beskyttelse fant bare den hørige mann hos sin herre, som plikt og interesse nødde til å hevne den urett som ble tilføyd hans klient; å verne de frie hadde staten ikke lenger makt til, og derfor ga disse seg i stort tall som hørige til eie til en mektig.»³³ Nøyaktig de samme forholdene finner vi halvannet årtusen senere i Kurland, Livland, Svensk-Pommern, Øst-Holstein, Mecklenburg og især i Polen. Slik som den frie bonden der bukker under for landjunkeren, bukker her den frie adelige Schlachziz under for ham. «Verdenshistorien er enstonig», sier Ratzel. Det samme forløpet hadde jo allerede i det gamle Egypt kastet bondestanden over ende: «Perioden for det mellomste riket, som følger etter et krigersk mellomspill, bringer også sørens bønder en forverring av deres kår. Antallet frie herrer synker, mens deres jordeiendom og makt stiger. Bøndenes avgifter blir strengt fastsatt på grunnlag av en nøyaktig kvalifisering av godsene ved hjelp av en slags kataster. Under dette presset strømmer mange bønder til gaufyrstenes hoverigårder og byer for der å innordne seg i hoffenes økonomiske organisme som tjenere, håndverkere eller til og med som embetsmenn. Slik bidrar de, sammen med eventuelle krigsfanger, til å utvide den fyrstelige domeneforvaltningen og til å fremme fordrivelsen av bønder fra deres eiendommer, slik den den gang trolig var vanlig.»³⁴

Intet kan vitne klarere om uunngåeligheten av dette forløpet enn eksempelet fra Romerriket. Her er begrepet hørighet allerede glemt når det første gang trer inn på scenen i full «nyere tid»: bare slaveriet er kjent. Og likevel synker de frie bøndene halvannet årtusen senere igjen ned i ekte hørighet, etter at Roma er blitt en overdrevent utstrakt storstat hvis grensedistrikter mer og mer har løsrevet seg fra sentrum. De store jordeierne, som har fått den lavere rettsmyndigheten og politiforvaltningen overdratt på sine gods, har «bragt sine hintersasser, selv om de opprinnelig var frie eiere av ager privatus vectigalis, i en hoffrettslig stilling», har «i en slags immunitet utviklet den faktiske glebae adscriptio».³⁵ De innvandrende germanerne kunne overta denne føydale ordningen ferdig i Gallia og andre provinser. Allerede her var den en gang så veldige forskjellen mellom slaver og frie kolonene fullstendig utvisket, først i den økonomiske stillingen og snart naturligvis også i rettsforfatningen.

I samme grad som den allmennfrie overalt faller i politisk og økonomisk avhengighet av de store godseierne i nabolaget, i hørighet, stiger det en gang undertvungne laget opp. De to lagene kommer hverandre i møte, møtes halvveis og smelter til slutt sammen. Det vi nettopp har iakttatt hos de frie kolonene og åkerslavene i det sene Roma, fullbyrdes overalt. Slik smelter i Tyskland de allmennfrie sammen med de tidligere hørige til det økonomisk og rettslig ensartede laget av «grunnholder».³⁶

Løftingen av de tidligere «undersåttene», la oss for korthets skyld kalle dem «plebsen», følger med samme konsekvens som de fries nedgang av den grunnforutsetningen som hele denne statsordningen hviler på, av agglomerasjonen av grunnformuen i stadig færre hender.

Plebsen er den naturlige motstander av sentralmakten – for denne er dens beseirer og skattelegger; og av de allmennfrie – for den blir foraktet av dem og politisk undertrykt så vel som økonomisk skjøvet tilbake. Den store magnaten er likeledes sentralmaktens naturlige motstander – for den er hinderet på hans vei til statlig uavhengighet; og er likeledes de allmennfries naturlige motstander, som ikke bare utgjør sentralmaktens støtter, men også med sin eiendom romlig hindrer utvidelsen av hans herredømme og med sitt krav om likhet i rettigheter er ubeleilige for hans fyrstestolthet. Samsvar mellom de politiske og sosiale interessene må gjøre landsfyrsten og plebsen til forbundsfeller; han kan bare nå full uavhengighet dersom han i sine maktkamper mot krone og allmennfrie rår over pålitelige krigere og villige skattebetalere; plebsen kan økonomisk og samfunnsmessig bare bli løst ut av sin pariastilling dersom de forhatte, overmodige frie rives ned.

Det er solidariteten mellom fyrsten og hans undersåtter vi her møter for annen gang. Første gang fant vi den svakt antydet allerede i vårt andre stadium av statsdannelsen. Denne solidariteten får halvfyrsten til å behandle sine hørige hintersasser med like mye mildhet som han behandler de frie i sitt område med hardhet: desto villigere vil de kjempe og skatte for ham, og desto villigere vil de plagde frie gi etter for hans press, særlig da deres delsuverenitet med sentralmaktens forfall bare er blitt skyggen av et ord. Her og der – i Tyskland skjedde det mot slutten av det tiende århundre med full bevissthet³⁷ – utøver landsfyrsten et særlig «mildt» styre for å trekke undersåttene til nabomaktshaverne over til seg og dermed styrke seg selv i militær og skattemessig kraft i like stor grad som han svekker dem, sine naturlige motstandere. Slik får plebsen formelt eller faktisk mer og mer rettigheter, bedre eiendomsrett, gjerne også selvstyre og egen domsmyndighet i bygdelagssaker, og stiger på denne måten oppover i samme takt som de allmennfrie synker nedover, til begge møtes underveis og smelter sammen til et lag som rettslig og økonomisk er omtrent likt. Halvt hørige, halvt statsundersåtter danner de en karakteristisk dannelse i føydalstaten, som ennå ikke kjenner noe klart skille mellom statsrett og privatrett: en umiddelbar følge av dens historiske tilblivelse, som grunnla statlig herredømme for økonomiske privatrettigheters skyld.

d) Den etniske sammensmeltingen

Den rettslige og sosiale sammensmeltingen av de sunkne frie og den løftede plebsen blir nå selvsagt også til etnisk gjennomtrenging. Ble den undertvungne først strengt nektet commercium og connubium, så finner blandingen nå ikke lenger noe hinder; i landsbyen avgjør ikke lenger herreblodet, men rikdommen den sosiale klassen. Og ofte nok må vel den renblodige etterkommeren av hyrdekrigerne spille åkerknekt hos en like renblodig etterkommer av de livegne. Den sosiale gruppen av undersåtter er nå sammensatt av en del av den gamle etniske herregruppen og en del av den gamle undersåttgruppen.

Bare av en del av den sistnevnte! For den andre delen av den er nå likeledes smeltet sammen med den andre delen av den gamle etniske herregruppen til en enhetlig sosial gruppe. Det vil si: en del av plebsen er ikke bare steget opp til det punktet som massen av de allmennfrie sank ned til, men langt utover det, helt til den oppnådde full opptakelse i det herrelag som nå er like uhyre hevet som det er redusert i tall.

Også dette er et verdenshistorisk alminnelig forløp, fordi det overalt med samme tvingende makt følger av betingelsene i den føydale herredømmeordningen. Primus inter pares, som enten som innehaver av sentralmakten eller som lokal maktshaver har fyrstestillingen, trenger medgjørligere redskaper for sitt herredømme enn hans «pairer» er. Disse representerer en klasse som han må trykke ned om han selv skal stige – og det vil enhver, det må enhver ville, for her er maktstreben identisk med selvbevarelsesdrift. I denne streben står de gjenstridige, stivnakkede fettere og edelinger ham i veien – og derfor finner vi ved ethvert hoffhold, fra storkongen i det mektigste føydale rike ned til herren over en nesten rent privat «storoikos-økonomi», menn av dunkel herkomst som fortrolige embetsmenn ved siden av representantene for herregruppen, som ofte under masken av fyrstelige embetsmenn egentlig er «efórer», medinnehavere av fyrstemakten som fullmektiger for sin gruppe. Jeg minner om induna ved bantukongens hoff. Intet under om fyrsten heller stoler på menn som helt og holdent er hans skapninger, hvis hele stilling er uløselig knyttet til hans egen, og som hans fall nødvendigvis drar med seg i undergangen, enn på disse besværlige og kravstore rådgiverne.

Også her er historiske belegg nesten overflødige. Enhver vet at det ved hoffene i de vesteuropeiske føydalrikene, ved siden av kongens slektninger og noen edle vasaller, også rykket elementer fra undergruppen opp i høye stillinger: geistlige, sverdvante plebeiere. Til Karl den stores antrustiones stilte alle raser og folk i hans rike sitt kontingent. Også i Dietrich-sagnet speiler det seg hvordan tapre sønner av de undertvungne folkene kommer til heder. Jeg anfører også her noen mindre kjente belegg:

I faraoenes land fantes det allerede i det gamle riket, ved siden av rikstjenestemennene fra føydaladelen av hyrde-erobrere, som forvaltet gauene som kronens representanter med hele fullmakten til stattholdere, «et hoffembetsverk bestemt for de enkelte regjeringsfunksjonene». Dette «er framgått av tallet på de tjenerne som var ansatt ved herrefyrstenes hoff – krigsfanger, flyktninger osv.»³⁸ Selv Josef-sagnet viser som en for denne tidsalderen velkjent foreteelse oppstigningen av en slave til allmektig minister. Og også i dag er en slik karriere ved alle orientalske hoff, i Persia, Tyrkia, Marokko osv., slett ikke noe uhørt. Gamle Derfflinger kan fra en mye senere tid og fra et stadium av overgangen fra utfoldet føydalstat til stendersstat gi et eksempel, som utallige andre tapre krigsmenn kunne stilles ved siden av.

Og ennå noen belegg fra de «historieløse». Ratzel beretter om Bornu-riket: «De frie har ikke mistet bevisstheten om sin frie herkomst overfor sjeikens slaver, men herskerne nærer mer tillit til slavene enn til sine egne slektninger og frie stammefeller og regner med deres hengivenhet. Ikke bare hoffembeter, men også forsvaret av landet ble fra gammelt av fortrinnsvis overlatt til slaver. Fyrstens brødre, så vel som de mer ærgjerrige eller handlekraftige sønnene, blir betraktet med mistenksomhet; mens man finner de viktigste hoffembetene i slavers hender, ligger postene fjernt fra regjeringssetet i prinsenes hender. Embetenes og provinsenes inntekter må dekke lønningene.»³⁹

Hos fulbe «deler samfunnet seg i fyrster, høvdinger, allmue og slaver. En stor rolle spiller kongenes slaver, som er soldater og embetsmenn og kan gjøre krav på de høyeste stillingene i staten».⁴⁰

Denne hoffadelen kan under visse omstendigheter også bli opptatt blant rikstjenestemennene, slik at den skildrede veien til landsfyrstedømmet står åpen for den; den utgjør da i den utfoldede føydalstaten høyadelen og pleier å bevare sin rang selv da når den er blitt mediatisert ved å bli oppslukt av en mektigere nabo. Den frankiske høyadelen inneholder sikkert slike elementer fra den opprinnelige undergruppen;⁴¹ og siden høyadelen i hele den europeiske kulturkretsen for en stor del er framgått av dens stamme, i det minste i indirekte linje gjennom svogerskap, så finner vi den etniske sammensmeltingen, slik som i den nåværende undersåttgruppen, også i det øverste laget av herregruppen. Det samme gjelder Egypt: «Ved sammenbruddet av den kongelige autoriteten i forfallstiden utnytter de høyere 12 embetsmennene sin makt til personlige formål, for å gjøre sine embeter arvelige i sine familier og dermed skape en embetsadel som etnisk ikke skiller seg fra den øvrige befolkningen.»⁴²

Og til slutt griper det samme forløpet av de samme grunnene fatt i den nåværende middelklassen, underlaget av herregruppen, de store lensmennenes embetsmenn og offiserer. Først består det ennå en samfunnsmessig forskjell mellom de frie vasallene som den store godseieren har gitt underlen: slektninger, yngre sønner av andre adelige familier, utarmede distriktsfeller, enkelte frifødte bondesønner, frie flyktninger og yrkesmessige slåsskjemper av fri herkomst, – og de så å si subalterne offiserene i garden, som stammer fra plebsen. Men ufriheten stiger og friheten synker i sosial verdi, og også her stoler fyrsten sikrere på sine skapninger enn på sine pares. Og slik kommer det også her før eller siden til full sammensmelting. I Tyskland står den hørige hoffadelen ennå i 1085 i rang mellom servi et litones, men hundre år senere allerede hos liberi et nobiles.⁴³ I løpet av det trettende århundre vokser den fullstendig sammen med den frie vasalliteten til ridderskapsadel, som den i mellomtiden er økonomisk likestilt med: begge har underlen, tjenestelen, mot forpliktelse til hærfølge; og tjenestelenene til de hørige, «ministerialene», er i mellomtiden blitt like arvelige som de frie vasallenes, og som arvegodsene til de få ennå oppreiste mindre godseierne av den gamle adelen, som ennå ikke har falt for omklamringen fra landsfyrstedømmet, alltid har vært.

Ganske analogt er forløpet i alle andre føydalstater i Vest-Europa, og dets nøyaktige motstykke finnes ytterst i øst på den eurasiske landmassen, i Japan. Daimio er høyadelen, samuraiene ridderskapet, sverdadelen.

e) Den utfoldede føydalstaten

Dermed er føydalstaten kommet fullt til utfoldelse. Den danner politisk-sosialt et hierarki av tallrike lag, hvorav det nedre alltid er ytelsespliktig overfor det nærmest øvre, det øvre beskyttelsespliktig overfor det nærmest nedre. Grunnlaget nederst danner det arbeidende folk, fortsatt for hoveddelen bestående av bønder; overskuddet av deres arbeid, grunnrenten, hele «merverdien» av det økonomiske middel, tjener til underhold av de øvre lagene. Denne grunnrenten flyter fra flertallet av jordeiendommene, så langt de ikke lenger er landsherrens eller kronebærerens umiddelbare, ulenede eiendom, til de små lensmennene; disse har til gjengjeld å yte sin avtalemessige hærfølge og i visse tilfeller også å oppfylle økonomiske ytelser; den større lensmannen er på samme måte forpliktet overfor den store, og denne, i det minste formelt-rettslig, overfor innehaveren av sentralmakten; og keiseren, kongen, sultanen, sjahen, faraoen gjelder igjen som vasall av stammeguden: slik stiger fra åkerjorden, hvis dyrker bærer og nærer alt, til «himmelkongen» en kunstferdig oppdelt rangordning, som omklammer hele statslivet slik at etter sedvane og rett ikke noe stykke land og ingen menneske kan unndra seg den. Er jo alle de rettighetene som opprinnelig var skapt for de allmennfrie, forfalt eller blitt bøyd formålsstridig ved landsfyrstedømmets seier; den som ikke står i lensvesenet, er i sannhet fredløs, uten beskyttelse og uten «rett», det vil si uten den makten som alene skaper rett. Og slik var den loven som for oss så lett framtrer som utslag av junkerlig overmot: «nulle terre sans seigneur» i virkeligheten ikke noe annet enn kodifiseringen av en ferdig ny rettstilstand og i høyden bortrydding av noen foreldede, ikke lenger tålelige rester av den helt overvunne primitive føydalstaten.

Hvilke slutninger har ikke forkjemperne for rasetenkningen, som en historiefilosofisk hovednøkkel, trukket av den angivelige kjensgjerningen at bare germanerne i kraft av sin overlegne «statsbegavelse» har brakt den kunstferdige bygningen av den utfoldede føydalstaten i stand! Dette argumentet har allerede mistet mye av sin kreditt siden man måtte overbevise seg om at også den mongolske rasen i Japan har utrettet nøyaktig det samme. Kanskje ville negeren heller ikke ha kommet så langt dersom ikke invasjonen av sterkere kulturer hadde skåret av veien for ham, selv om Uganda for eksempel ikke skiller seg så svært mye fra karolingernes rike eller fra den røde Boleslavs, med unntak av «tradisjonsverdiene*» fra middelhavskulturen: og de var ikke noen fortjeneste for den germanske rasen, men en gave som den fikk av skjebnen som medgift.

Men la oss la negeren ligge! Også «semitten», som angivelig skal mangle all statsevne, har for årtusener siden bygd opp nøyaktig det samme føydalsystemet, i det minste hvis grunnleggerne av det egyptiske riket var semitter. Høres det ikke ut som en skildring fra stauferstiden når Thurnwald beretter: «Den som begav seg inn i en maktshavers følge, stilte seg derved under hans beskyttelse, slik som under en familieoverhodes. Dette forholdet… betegner et trohetsforhold som ligner vasalliteten. Dette beskyttelse-mot-troskap-forholdet blir basis for hele samfunnsorganisasjonen i Egypt. Det ligger like så vel til grunn for forholdet mellom føydalherren og hans tjenestemenn eller bønder som for forholdet mellom faraoen og hans embetsmenn. På denne formen beror de enkeltes sammenslutning til grupper under felles beskyttelsesherrer, helt opp til toppen av samfunnspyramiden, til kongen, som selv gjelder som «stedfortreder for sine fedre», som gudenes vasall på jorden…. Den som lever utenfor denne sosiale omklammeringen, «mannen uten mester» (= beskyttelsesherre), er uten beskyttelse og derfor rettsløs.»⁴⁴

Vi har hittil ikke trengt hypotesen om en særskilt rassebegavelse og kommer heller ikke i framtiden til å trenge den. Den er, som Spencer sier, det dummeste forsøk på en historiefilosofi som kan tenkes.

Den mangfoldige trinndelingen av stendene i én eneste pyramide av gjensidig avhengighet er den utfoldede føydalstatens første kjennetegn. Sammensmeltingen av de opprinnelig atskilte etniske gruppene til ett folkeferd er dens andre kjennetegn.

Bevisstheten om den tidligere rasemessige forskjellen er fullstendig forsvunnet. Intet blir igjen uten klasseforskjellen.

Heretter har vi ikke lenger med etniske grupper å gjøre, men med sosiale klasser. Den sosiale motsetningen behersker alene statens liv. Og tilsvarende omformes den etniske gruppebevisstheten til klassebevissthet, gruppeteorien til klasseteori. Den endrer ikke sitt vesen i det minste ved dette. De nye herreklassene er nøyaktig like legitimistisk rasestolte som den gamle herregruppen var; også den nye sverdadelen forstår seg på å glemme sin opprinnelse fra den beseirede gruppen raskt og grundig. Og på den andre siden sverger den deklasserte frie eller den sunkne edelingen nøyaktig like mye til «naturretten» som tidligere bare de undertvungne.

/ Og likeså er den utfoldede føydalstaten fortsatt prinsipielt nøyaktig det samme vesen som den allerede var i det andre stadium av den primitive statsdannelsen. Dens form er herredømmet, dens vesen den politiske utbyttingen av det økonomiske middel, begrenset av en statsrett som pålegger de berettigede ved det politiske middel beskyttelsesplikt og sikrer de forpliktedes rett til å bli opprettholdt ved ytelsesevnen. Ved herredømmets vesen er ingenting endret, det er bare mer mangfoldig avtrappet, og det samme gjelder utbyttingen eller det den økonomiske teorien kaller «fordeling».

Som før kretser statens innenrikspolitikk i den banen som parallellogrammet av den sentrifugale kraften i den nå til klassekamp omformede gruppekampen – og av den sentripetale kraften i fellesinteressen foreskriver den. Og som før blir dens utenrikspolitikk bestemt av herreklassens streben etter nytt land og nye folk, en streben etter utvidelse som samtidig fortsatt er selvbevarelsesdrift.

Meget finere differensiert, meget mektigere integrert er den utfoldede føydalstaten følgelig ikke noe annet enn den primitive staten som har nådd sin modenhet.