V. Forfatningsstatens utfoldelse

Fatter vi begrepet «utganger» på nytt som ovenfor, som en organisk videreutvikling av den utfoldede føydalstaten framover eller bakover, betinget av indre krefter, og ikke som en slutt som er betinget av ytre krefter og mekanisk framkalt, da kan man si at dens utganger utelukkende bestemmes av den selvstendige utviklingen av de samfunnsskapninger som det økonomiske middel har grunnlagt. Slike innflytelser kan også komme utenfra, fra fremmede stater som takket være en videre kommet økonomisk utvikling har strammere sentralisering, bedre militær inndeling og større støtkraft. Vi har allerede berørt slike tilfeller: den selvstendige utviklingen av de mellomlandske føydalstatene ble avskåret ved sammenstøtet med de økonomisk langt rikere, strengt sentraliserte sjøstatene, Kartago og framfor alt Roma. Også Alexanders ødeleggelse av det persiske riket kan trekkes inn her, siden Makedonia da allerede hadde tilegnet seg de økonomiske landevinningene til de hellenske sjøstatene. Det beste eksemplet på slike fremmede innflytelser byr likevel igjen den nyeste tid på i Japan, hvis utvikling ble avkortet på en nesten utrolig måte ved de krigerske og fredelige innvirkningene fra den vesteuropeiske kulturkretsen. På knapt en menneskealder har landet lagt bak seg veien fra den utfoldede føydalstaten til den fullt utbygde moderne forfatningsstaten.

Det forekommer meg at det her bare dreier seg om en avkortning av prosessen. Så langt vi kan se — for nå blir de historiske belegg svært sjeldne, og etnografien byr oss overhodet ingen lenger —, må indre krefter, også uten sterke fremmede innflytelser, føre den utfoldede føydalstaten med streng følgerikighet alltid den samme veien til samme utgang.

De skapninger av det økonomiske middel som behersker dette forløpet, er bybruket og den pengehusholdningen som er utviklet i byene, som gradvis fortrenger naturalhusholdningen og dermed flytter aksen som hele statslivet dreier seg om, til et helt annet sted: i stedet for grunnformuen rykker etter hvert den løse kapitalen.

a) Bondestandens frigjøring

Alt dette følger med nødvendighet av de grunnleggende forutsetningene for den føydale naturalstaten. Jo mer storgodseiet vokser ut til et landsfyrstedømme, desto mer må den føydale naturalhusholdningen i samme takt gå i oppløsning. Så lenge storgodseiet ennå er forholdsvis lite, lar den primitive birøkterregelen seg gjennomføre, den som overlater bonden akkurat det livsnødvendige: men når det utvider seg enormt i rommet og, som regelmessig er tilfellet, gjennom feidefærd, kommendasjon av små godsherrer, arv og ekteskapspolitikk omfatter en spredt eiendom som ligger vidt omkring selve kjernen, da lar birøkterpolitikken seg ikke lenger gjennomføre. Vil ikke godsherren lønne et utall tilsynsmenn, noe som er dyrt og politisk ikke ufarlig, må han legge på bøndene en på en eller annen måte begrenset avgift (halvt rente, halvt skatt). Den økonomiske nødvendigheten av en forvaltningsreform kommer altså den politiske nødvendigheten av å løfte «plebs», som vi betraktet ovenfor, i møte.

Jo mer godsherren nå opphører å være et privatøkonomisk subjekt, jo mer utelukkende han blir et offentligrettslig subjekt, nemlig landsfyrste: desto mer gjør solidariteten mellom fyrste og folk, som er framstilt ovenfor, seg gjeldende. Vi så at de enkelte stormennene allerede i overgangsperioden mellom storgodseie og fyrstedømme hadde den største interesse av å føre et «mildt» styre, ikke bare for å oppdra sin egen plebs til et kraftig statsbevissthet, men også for å lette overgangen til hørighet for de gemene frie som ennå stod oppreist, og for å trekke det kostbare menneskematerialet bort fra naboene og rivalene. Denne interessen må sterkt anbefale landsfyrsten, som er kommet til full faktisk selvstendighet, å holde fast ved den veien han én gang har slått inn på. Framfor alt vil han, når han nå selv igjen forlener land og folk til sine embetsmenn og offiserer, ha den mest påtrengende politiske interesse av ikke å utlevere undersåttene til dem med hud og hår. For å beholde dem i hånden begrenser fyrsten «ridderes» rett til rente til bestemte ytelser i naturalier og hoveri, mens han forbeholder seg selv andre som er nødvendige i landets interesse (vei- og brohoveri osv.). Vi skal straks se hvor sterkt det forhold at bonden i den utfoldede føydalstaten må yte til minst to herrer, er avgjørende for hans senere oppstigning.

Av alle disse grunner må bonden i den utfoldede føydalstaten settes på en eller annen måte begrensede avgifter. Alt overskudd tilhører fra nå av ham til fri rådighet. Dermed har jordeiets karakter slått helt om: tilhørte hele avkastningen ham tidligere med rette, fratrukket dyrkerens nødtørftige underhold, så tilhører nå hele avkastningen med rette dyrkeren, fratrukket en fast rente for eieren: storgodset er blitt godsherredømme. Det er det andre store skrittet menneskeheten tar mot sitt mål. Det første var overgangen fra bjørne- til birøkterstadiet, som oppfant slaveriet; dette opphever det. Det arbeidende mennesket, hittil bare objekt for retten, er nå for første gang blitt rettssubjekt. Den rettsløse arbeidsmotoren for sin herre, som bare hadde en nødtørftig garanti for liv og lemmer, er nå blitt skattepliktig undersått av en fyrste.

Nå spenner det økonomiske middel, for første gang sikkert på sin suksess, kreftene på en helt annen måte. Bonden arbeider med usammenlignelig mer flid og omhu, oppnår overskudd, og dermed er «byen» i streng økonomisk forstand skapt, håndverksbyen. Bondeoverskudd betyr etterspørsel etter varer som bondehusholdningen ikke selv frambringer; og intensivering av bondedriften betyr en reduksjon av de håndverksmessige varene som bondens husflid hittil frambrakte ved siden av: for jordbruket og husdyrholdet opptar mer og mer av bondefamiliens arbeidskraft. Arbeidsdeling mellom primærproduksjon og håndverk blir mulig og nødvendig; landsbyen blir hovedsakelig sete for den første, håndverksbyen oppstår som sete for den sistnevnte.

b) Håndverksbyens oppkomst

Man må ikke misforstå: det er ikke byen som oppstår, men håndverksbyen. Den virkelige historiske byen har bestått lenge, og ingen utfoldet føydalstat mangler den. Den er oppstått enten av det rene politiske middel som borg,¹ eller av samvirket mellom det politiske og det økonomiske middel som messeplass, eller av det religiøse behov som tempeldistrikt.² Der slike byer i historisk forstand finnes i nabolaget, føyer den nyoppvoksende håndverksbyen seg til dem; ellers oppstår den spontant av den nå utfoldede arbeidsdelingen og vil som regel nå for sin del også bygge seg ut som borg og kultsted.

Men dette er tilfeldige historiske tilsetninger. I streng økonomisk forstand betyr «by» stedet for det økonomiske middel, for den ekvivalente bytteomsetningen mellom primærproduksjon og håndverk. Dette svarer også til språkbruken: en ren festning, hvor stor den enn er, en hvilken som helst opphopning av templer, klostre og pilegrimssteder, hvis de var mulige uten marked, ville man alltid bare etter deres ytre kjennetegn betegne som «byliknende» eller «byaktig».

Så lite som den historiske byen kan ha forandret seg i det ytre, så veldig er likevel den indre omveltningen som dens oppkomst forkynner. Håndverksbyen er statens motpol og motpart; slik han er det utfoldede politiske middel, slik er den det utfoldede økonomiske middel! Den store kampen som fyller verdenshistorien, ja som betyr den, utspiller seg heretter mellom byvesen og statsvesen.

Byen, som et politisk-økonomisk legeme, undergraver føydalsystemet med politiske og økonomiske våpen. Med de første vrir den, med de andre lokker den makten ut av den føydale herreklassen.

På det politiske området fullbyrdes denne prosessen ved at byen som sentrum for egen makt griper inn i det politiske kreftspillet som beveger den utfoldede føydalstaten, mellom sentralmakt, lokale godsherrer og undersåtter. Som festninger og boliger for krigerske menn, som lagerplasser for de varene krigføringen krever (våpen osv.), og senere som sentre for pengehusholdningen er de i kampene mellom sentralmakten og de blivende landsfyrstene, eller mellom disse innbyrdes, viktige støttepunkter og forbundsfeller og kan ved klok politikk erverve betydelige rettigheter.

Som regel står byene i disse kampene på sentralmaktens side mot de føydale junkerne, og det av sosiale grunner, fordi landadelsmannen nekter patrisieren den samfunnsmessige likestillingen som den rikere likevel krever; — av politiske grunner, fordi sentralen i kraft av solidariteten mellom fyrste og folk dog har mye mer fellesinteressen for øye enn storgodseieren, som bare tjener sine private interesser; — og til slutt av økonomiske grunner, fordi bybruket bare kan trives i fred og trygghet. Neverett og feiderett og stegreif lar seg ikke forene med det økonomiske middel: derfor står byene for det meste i trofasthet til fred- og rettsbeskytteren, først til keiseren, så til den suverene landsherren; og når det væpnede borgerskapet bryter opp og røyker ut et ranerrede, så speiler den samme veldige motsetning seg i dråpen som i historiens verdenshav.

For å kunne spille denne politiske rollen med hell må byen trekke til seg så mange borgere som mulig, en streben som også er påbudt av rent økonomiske overveielser. For med borgertallet vokser arbeidsdeling og rikdom. Derfor fremmer byen innvandringen med alle krefter og viser også her igjen polariteten i sin vesensmotsetning til landadelsmannen. For de nye borgerne som den trekker til seg, trekker den bort fra føydalgodsene, som den dermed svekker i skatte- og vernekraft i samme grad som den styrker seg selv. Byen trer inn som en mektig medbyder i den auksjonen hvor den hørige bonden bortauksjoneres til den som byr mest (byr flest rettigheter). Den byr ham full frihet, til tider også hus og gård. Grunnsetningen «byluft gjør fri» blir kjempet gjennom, og sentralmakten, glad for å styrke byene og svekke de gjenstridige adelsmennene, setter gjerne sitt segl under den nyoppståtte retten.

Verdenshistoriens tredje store framskritt: Det frie arbeids ære er oppdaget, eller bedre gjenoppdaget; den var forsvunnet siden de fjerne tider da den frie jegeren og den ennå ikke underlagte hakkebonden nøt avkastningen av sitt arbeid. Ennå bærer bonden den ufries pariamerke, og ennå er hans rett svak: men i den murbeltede, vernede byen bærer borgeren hodet høyt, som en fri i enhver rettslig forstand.

Riktignok finnes det ennå rangtrinn i politisk berettigelse innenfor bymuren. De gamle bosatte, de ridderbårne, de gamle frie, de rike jordeierne nekter den tilflyttede, den ufritt fødte, den fattige håndverkeren og kremmeren medstyre. Men som vi allerede så ovenfor i skildringen av sjøbyene: i byluften kan slike rangtrinn ikke opprettholdes. Det intelligente, skeptiske, stramt oppdelte og sammenfattede flertallet tvinger gjennom likeberettigelse. Bare varer kampen i den utfoldede føydalstaten gjerne lenger, fordi partene her ikke har å gjøre opp sin sak alene seg imellom; de store godsherrene i nabolaget og fyrstene griper hemmende inn i kreftspillet. Denne tertius gaudens fantes ikke i de antikke sjøstatene, hvor det utenfor byen ikke fantes noe mektig føydalherredømme.

Dette er byens politiske våpen i kampen mot føydalstaten: forbundsfellesskap med kronen, direkte offensiv, og utlokking av hintersassene til den frie byluften. Ikke mindre virkningsfullt er imidlertid dens økonomiske våpen, pengehusholdningen, uatskillelig fra bylivet, som fullstendig ødelegger natural- og dermed føydalstaten.

c) Pengehusholdningens innflytelser

Den sosiologiske prosessen som pengehusholdningen utløser, er så kjent og i sin mekanikk så alminnelig anerkjent at vi kan nøye oss med korte antydninger.

Styrking av sentralmakten til allmakt og svekkelse av lokalmaktene til avmakt, det er også her, som i sjøstatene, følgen av den inntrengende pengehusholdningen.

Herredømmet er ikke målet, men herrenes middel til deres egentlige mål, den arbeidsløse nytelsen av så mange og så kostbare nytelsesgoder som mulig. I naturalstaten er herredømmet det eneste middel til det: for markgreven og landsherren gir hans politiske makt rikdommen. Jo flere bønder som tjener ham, desto større hans stridsmakt, desto mer utvider han sitt herredømmedistrikt og dermed sine inntekter. Men betaler først et rikt marked jordbrukets produkter med fristende varer, så er det for ethvert subjekt som ennå er overveiende privatøkonomisk, det vil si for enhver godsherre som ennå ikke har steget opp til landsfyrstedømme — og dit hører nå ridderne — langt mer rasjonelt å redusere antallet bønder så mye som mulig og bare la så mange bli igjen som med ytterste anstrengelse kan trekke så mye produkter som mulig ut av åkeren, og å la dem ha så lite som mulig av disse produktene. Det voldsomt forøkede «produit net» av jordeiet blir nå, igjen helt rasjonelt, ikke lenger brukt til å underholde en stridbar garde, men ført til markedet og solgt mot varer. Følget oppløses, ridderen er blitt rittergodseier. Dermed er sentralmakten (rikskongen eller landsherren) som med ett slag kvitt rivalene om herredømmet, er blitt politisk allmektig. De trassige vasallene som fikk skyggekongen til å skjelve, har snart, etter et kort intermesso med medstyre i stenderstaten, forvandlet seg til smidige hoffmenn som dilter rundt roi soleil; nå er de henvist til ham; for bare den militære makten som han nå alene (som soldhær) har i sin hånd, kan beskytte dem mot at deres undersåtter, drevet til det ytterste, kaster av seg åket. Stod kronen i naturalhusholdningen nesten alltid i forbund med bønder og byer mot adelen, så har vi nå forbundet mellom den absolutismen som er født av føydalstaten, og adelen mot representantene for det økonomiske middel.

Siden Adam Smith pleier man å framstille denne grunnstyrtende omveltningen som om den dumme junkeren hadde solgt sin førstefødselsrett for en linsegrøt ved å bytte bort herredømmet mot tåpelige luksusvarer. Intet kan være mer galt. Den enkelte tar ofte feil i ivaretakelsen av sine interesser: en klasse tar aldri feil i lengden!

Sannheten er at pengehusholdningen umiddelbart, uten at den agrariske omveltningen kommer imellom, styrker sentralmakten politisk så mye at en motstand fra jordadelen ville være meningsløs. Som oldtidens historie beviser, er hæren til en finansielt sterk sentralmakt alltid overlegen det føydale oppbudet. Med penger kan man utmerket godt væpne bondegutter og drille dem til profesjonelle soldater, hvis sluttede masse ridderhærens løse forband ikke er voksen. Og dertil kan fyrsten i dette stadiet ennå regne med de vernede bataljonene til bygildene. Skytevåpenet gjorde resten i Vest-Europa, også det et produkt som bare kunne oppstå i den velstående byens håndverkshusholdning. Av disse militærtekniske grunner må selv den føydalherren som ikke akter luksus og har ønske om å bevare eller øke sin relative selvstendighet, underkaste sitt område den samme agrariske omveltningen: for skal han være sterk, trenger han også nå framfor alt penger, som nå er blitt nervus rerum, for å kjøpe våpen og leie profesjonelle soldater. Den pengeøkonomiske omveltningen skaper den andre kapitalistiske storbedriften; ved siden av storlandbruket trer krigens storforetagende: kondottierene dukker opp på scenen. Leiesoldatmateriale er jo nå nok på markedet til å få i stand hærer: de avskjedigede føydalgardistene og de ekspropierte bøndene.

På denne måten kan vel en junker likevel en gang stige opp som kondottiere til landsfyrstedømme, slik det oftere skjedde i Italia, og slik Albrecht Wallenstein allerede hadde oppnådd. Men det er individuell skjebne, som ikke forandrer noe ved sluttresultatet. De lokale maktene forsvinner som selvstendige maktsentre ut av det politiske kreftspillet, beholder bare så lenge en liten rest av sin tidligere innflytelse som de er nødvendige for fyrsten som finanskilde: stenderstaten.

Kronens uendelige maktforøkelse økes nå ytterligere ved en annen skapning av pengehusholdningen, embetsmannsstanden. Vi har utførlig framstilt den «heksesirkelen» som føydalstaten uten utvei måtte gjennomløpe mellom sammenballing og forfall så lenge den var tvunget til å lønne embetsmennene med «land og folk» og dermed fø dem opp til selvstendige maktfaktorer. Pengehusholdningen sprenger heksesirkelen. Heretter utfører sentralmakten funksjonene ved lønnede embetsmenn som er varig avhengige av den.³ Fra nå av er varighet gjort mulig for en stramt sentralisert regjering, og riker oppstår slik de ikke lenger hadde eksistert siden de pengeøkonomisk utfoldede sjøstatene.

Denne omveltningen av den politiske kreftkonstellasjonen har, så vidt jeg kan se, overalt sluttet seg til utbyggingen av pengehusholdningen — kanskje med ett eneste unntak: Egypt. Her synes — om noen visshet er det ifølge de sakkyndige opplysningene som er gitt meg, ikke tale — pengehusholdningen først å ha utfoldet seg i den greske tid. Fram til da yter bonden naturalavgifter.⁴ Likevel finner vi allerede etter utdrivelsen av hyksosene i det nye riket det kongelige enevelde fullt utbygd: «Den militære makten støttes av utenlandske leiesoldater, forvaltningen føres av en embetsmannsstand sentralisert i kongens hånd, lensaristokratiet er forsvunnet.⁵

Imidlertid bekrefter nettopp dette unntaket regelen.

Egypt er et land med enestående geografisk karakter. Smalt innpresset mellom ørken og fjell gjennomtrekkes det i hele sin lengde av en naturlig vei som setter mye mindre vanskeligheter i veien for transport av massegods enn selv den prektigste landevei: vannveien Nilen. Og denne veien gjorde det mulig for faraoen å sentralisere skattene fra samtlige gauer i sine egne magasiner, «husene»,⁶ og derfra lønne embetsmenn og garnisoner med naturalibus. Derfor forblir Egypt, når det først var forent til en stor stat, også sentralisert inntil fremmede makter gjør slutt på dets statlige tilværelse. «Det forhold at herskeren i naturalhusholdningens tilstand rår umiddelbart og utelukkende over nytelsesgodene og av de samlede inntektene bare gir videre til sine embetsmenn en slik mengde og slik art av goder som det synes ham ønskelig og nyttig, og at fordelingen av luksusgodene likeledes hviler nesten utelukkende i hans hånd, er kilden til hans umåtelige maktfylde.»⁷

Med dette ene unntaket, der en veldig elv løser omløpets oppgaver, har pengehusholdningen vel alltid ført til at føydalstaten gikk i oppløsning.

Omveltningens kostnader bærer bøndene og byene. Ved fredsslutningen leverer kronen og junkerne bøndene ut til hverandre og deler dem, så å si, i to ideelle halvdeler; kronen overlater adelen størstedelen av bondejorden og størstedelen av arbeidskraften til de bøndene som ikke er blitt fordrevet; adelen innvilger kronen rekruttuttak og skatter på bygdelag og byer. Bonden, som allerede var blitt rik i frihet, synker tilbake i fattigdom og dermed i sosial deklassering.

Byene blir bøyd under kneet av de nå forbundne tidligere føydalmaktene, der de ikke selv, som for eksempel i Øvre Italia, allerede var blitt føydale sentralmakter. (Også da faller de som oftest under kondottierienes herredømme.) Motstandernes angrepsmakt er blitt sterkere, deres egen makt svakere. For med bøndenes kjøpekraft forfaller deres velstand, slik den hadde oppstått med den. De små landsbyene stagnerer og forarmes og faller forsvarsløse under fyrstelig absolutisme; de store, der herrenes etterspørsel etter luksus har fostret et sterkt håndverk, sprekker opp sosialt og mister dermed politisk kraft. For masseinnvandringen som nå skjer inn bak murene deres, av avskjedigede gardister, fordrevne bønder og forarmede håndverkere fra småbyene, er proletarisk. For første gang opptrer Marx’ terminologis «frie arbeider» i massevis på bymarkedets arbeidsmarked; og nå trer «agglomerasjonens lov» igjen i kraft, formue- og klassedannende, og splitter bybefolkningen i hårdhendte klassekamper, og ved å utnytte dem vinner landsfyrsten nesten alltid herredømmet. Bare noen få ekte «sjøstater», «bystater», kan i lengden unndra seg denne omklamringen fra fyrstedømmet.

Igjen har, som i sjøstatene, statslivets akse flyttet seg til et annet sted. I stedet for om jordformuen dreier det seg nå om kapitalformuen (for også jordeiendommen er nå blitt «kapital»). Hvorfor munner da ikke utviklingen, som i sjøstatene, ut i kapitalistisk slavehusholdning?

To grunner er avgjørende for det: en indre og en ytre. Den ytre er at en lønnsom slavejakt knapt lenger er mulig noe sted der nesten alle land innenfor rekkevidde likeledes er organisert som sterke stater. Der den er mulig, som for eksempel i vesteuropeernes amerikanske kolonier, utvikler den seg straks.

Den indre grunnen er derimot at bonden her, i motsetning til i sjøstaten, er ytelsespliktig ikke overfor én, men overfor minst to*) berettigede: grunneieren og landsherren. Begge holder hverandre i hendene for å bevare hos bonden den rest av ytelsesevne som er nødvendig for deres interesser. Særlig sterke fyrster, for eksempel de brandenburgsk-prøyssiske, har gjort mye for bøndene. Av denne grunn forble bonden, om enn jammerlig utbyttet, overalt personlig fri og rettssubjekt der føydalsystemet var fullt utfoldet da pengehusholdningen satte inn.

At denne forklaringen er riktig, framgår klart av forholdene i de statene som ble grepet av pengehusholdningen før føydalsystemet var ferdig trinndelt. Det er de tidligere slaviske områdene i Tyskland, men først og fremst Polen. Her hadde føydalstaten ennå ikke trinndelt seg så kunstferdig da kornbehovet i Vestens store håndverkssentrer gjorde ridderen, det statsrettslige subjekt, om til riddergodseieren, det privatøkonomiske subjekt. Derfor var bonden ytelsespliktig bare overfor én eneste herre, jordherren, *) I middelalderens Tyskland betaler bonden ofte, utenom til grunn- og landsherren, avgift også til overmarkeren og futen.

og derfor oppstår her de allerede omtalte adelsrepublikkene, som kommer kapitalistisk slavehusholdning så nær som presset fra de statsmessig mer framskredne naboene overhodet tillater.⁸

Det som nå følger, er så alminnelig kjent at noen få ord er nok. Pengehusholdningen, utfoldet til kapitalisme, trer klassedannende fram ved siden av jordeiendommen; kapitalisten krever likeberettigelse og tvinger den til slutt fram ved å revolusjonere den lavere plebs og føre den til storm mot den gamle herredømmeordenen, selvsagt under «naturrettens» banner. Knapt er seieren vunnet, før klassen med den bevegelige rikdommen, bourgeoisiet, vender våpnene bakover, slutter fred med den gamle motstanderen og bekjemper plebsen i legitimismens navn, eller i det minste med en stygg blanding av legitimistiske og tilsynelatende liberale argumenter.

Slik har staten gradvis utfoldet seg: fra den primitive ranstaten til den utfoldede føydalstaten, til absolutismen, til den moderne forfatningsstaten.

d) Den moderne forfatningsstaten

La oss se noe nærmere på den moderne statens mekanikk og kinetikk.

Den er i prinsippet fortsatt det samme vesen som den primitive ran- og den utfoldede føydalstaten. Bare ett nytt element er kommet til, som i det minste har til oppgave å representere statshelhetens fellesinteresse i klassenes interessekamp: embetsstanden. I hvilken grad den faktisk lever opp til denne oppgaven, skal vi se på sitt sted. Først studerer vi staten i de karaktertrekk den har ført med seg fra sine ungdomstrinn.

Fortsatt er dens form herredømme, dens innhold utbytting av det økonomiske middel, og denne er fortsatt begrenset av statsretten, som på den ene siden verner den overleverte «fordelingen» av det nasjonale totalproduktet, på den andre siden søker å bevare de ytelsespliktige ved ytelsesevnen. Fortsatt kretser statens innenrikspolitikk i den banen som er foreskrevet den ved parallellogrammet av klassekampens sentrifugale kraft og statens fellesinteresses sentripetale kraft; og fortsatt bestemmes dens utenrikspolitikk av herreklassens interesse, som nå imidlertid, ved siden av det landed, også omfatter det moneyed interest.

I prinsippet kan det fortsatt bare skilles mellom to klasser: en herskende, som av det samlede produktet av folkets arbeid (det økonomiske middel) får mer enn den har bidratt med, og en behersket, som får mindre enn den har bidratt med. Hver av disse klassene deler seg, alt etter graden av økonomisk utvikling, i flere eller færre underklasser og sjikt, som er trinndelt etter gunst og ugunst i den fordelingsnøkkelen som gjelder for dem.

I høyt utviklede stater finnes det mellom de to hovedklassene innskutt en overgangsklasse, som likeledes kan være lagdelt. Dens medlemmer er ytelsespliktige oppover, ytelsesberettigede nedover. For å velge et eksempel er det i det moderne Tyskland i den herskende klassen representert minst tre sjikt: de store landmagnatene, som samtidig er industri- og bergverksherrer, de store industrielle og bankokratene, som ofte samtidig allerede er storgodseiere og derfor raskt smelter sammen med det første sjiktet (fyrstene Fugger, grevene Donnersmarck), og for det tredje de små landjunkerne. Den beherskede klassen består minst av småbønder, landarbeidere, industriarbeidere sammen med små håndverkere og underordnede embetsmenn. Overgangsklassene er «mellomstendene»: store og mellomstore bønder, de små industrielle og bedre stilte håndverkere, og de rike bourgeois som ennå ikke er blitt rike nok til å overvinne visse tradisjonelle vanskeligheter som står i veien for deres opptak i ekteskapsforbundet (jøder). De yter oppover uten vederlag og mottar nedenfra uten vederlag; det er individuell skjebne hva som i lengden veier tyngst; etter det bestemmes utfallet som sjiktet eller individet opplever: full opptakelse oppover eller full nedsynking. Av Tysklands overgangsklasser er nå for eksempel storbonden og mellomindustrielle oppstigende, flertallet av håndverkerne nedstigende. Dermed er vi alt kommet til klassenes kinetikk.

Hver klasses interesse setter en reell mengde assosierte krefter i bevegelse, som med en bestemt hastighet presser mot oppnåelsen av et bestemt mål. Dette målet er det samme for alle klasser: det samlede produktet av den produktive arbeidskraften som er brukt på varefremstilling, fra alle statens borgere. Hver klasse streber etter en størst mulig andel i nasjonalproduktet; og da alle streber etter det samme, utgjør klassekampen innholdet i all statshistorie (alltid bortsett fra de felles handlingene som statsinteressen frambringer, og som vi her kan se bort fra fordi den hittil gjengse historiebetraktningen, for det meste med den største ensidighet, har rykket dem i forgrunnen). Denne klassekampen framtrer historisk som partikamp. Et parti er opprinnelig og i lengden aldri noe annet enn den organiserte representasjonen for en klasse. Der en klasse ved sosial differensiering deler seg i flere klasser med forskjellige særinteresser, der deler snart også partiet seg i tilsvarende mange unge partier, som alt etter graden av divergens mellom klasseinteressene vil være forbundsfeller eller dødsfiender. — Der omvendt en gammel klassemotsetning forsvinner ved sosial differensiering, der smelter snart også de to gamle partiene sammen til et nytt. Som eksempel på det første tilfellet kan nevnes utskillelsen av de mellomstandspartiene og de antisemittiske partiene fra den tyske liberalismen, som følge av at de første representerer nedstigende, den siste oppstigende sjikt; det andre tilfellet kan karakteriseres ved den politiske sammensmeltingen som fører den østelbiske småjunkeren sammen med den vestelbiske storbonden i Bund der Landwirte. Siden den ene synker og den andre stiger, møtes de halvveis. All partipolitikk har bare ett innhold: å skaffe den representerte klassen en størst mulig andel i nasjonalproduktet. Med andre ord: de privilegerte klassene vil minst holde sin andel på den gamle høyden, om mulig øke den til et maksimum som akkurat lar de utbyttede klassene beholde ytelsesevnen (akkurat som i det primitive birøkter-stadiet) og beslaglegger hele merproduktet av det økonomiske middel, et merprodukt som vokser enormt med økende folketetthet og arbeidsdeling; — gruppen av de utbyttede klassene vil om mulig redusere sin tributt til null og selv forbruke hele nasjonalproduktet; — og overgangsklassene streber etter å redusere tributten oppover så mye som mulig og øke den vederlagsfrie inntekten nedenfra så mye som mulig.

Det er målet og innholdet i partikampen. Den herskende klassen fører den med alle midler som det overleverte herredømmet legger i dens hånd. Den gir lovene som tjener dens formål (klasselovgivning) og anvender dem slik at den skarpe eggen alltid peker nedover og den butte ryggen alltid oppover (klassejustis.) Den håndterer statsforvaltningen dobbelt i sine klassefellers interesse, idet den for det første forbeholder dem alle fremtredende stillinger som gir innflytelse og gevinst (hær, høyere forvaltning, justis), og for det andre leder statspolitikken gjennom disse sine skapninger (klassepolitikk: handelskriger, kolonipolitikk, beskyttelsestollpolitikk, arbeiderpolitikk, valgpolitikk osv.). Så lenge adelen hersker, utbytter den staten som et ridderlig gods; så snart bourgeoisiet kommer til roret, eksploaterer det den som en fabrikk. Og klasse-religionen dekker over alt med sitt tabu så lenge det går.

Fortsatt består det i statsretten en rekke politiske privilegier og økonomiske maktstillinger til fordel for herreklassen: plutokratisk valgsystem, koalisjonsbegrensning, tjenestefolkforordning, «kjærlighetsgaver» osv. Og derfor er forfatningskampen, som i årtusener har behersket statslivet, ennå ikke avsluttet. Den foregår for det meste fredelig i parlamentene, men også til tider gjennom gatedemonstrasjoner, massestreiker og opprør.

Men plebsen har innsett at det ikke, i det minste ikke lenger, er i disse restene av de føydale maktstillingene motstandernes sitadell skal søkes. Ikke politiske, men økonomiske årsaker må det være som bevirker at «fordelingen» i prinsippet heller ikke i den moderne forfatningsstaten har endret seg. Som før lever den store massen i bitter fattigdom, i beste fall i karrig nød, i hardt, knusende, sløvende pliktarbeid — og som før trekker et smalt mindretall, en ny herreklasse blandet av gammelprivilegerte og oppkomlinger, inn den uhyrlig voksede tributten uten vederlag for å nyte den ødselt. Disse økonomiske årsakene til den mangelfulle fordelingen retter klassekampen seg heretter mer og mer mot, som direkte lønnskamp mellom proletariat og eksploatører ved hjelp av streik, fagforening, kooperasjon. Den økonomiske organisasjonen trer først likeberettiget, så ledende fram ved siden av og foran den politiske. Fagforeningen behersker til slutt partiet. Så langt er statens utvikling hittil kommet i Storbritannia og De forente stater.

Mye finere differensiert, mye mektigere integrert ville også forfatningsstaten altså etter form og innhold i prinsippet ikke være noe annet enn sine forstadier, hvis ikke embetsstanden var kommet inn i den som nytt element.

I prinsippet er embetsmannen, lønnet av statsmidler, unndratt den økonomiske interessekampen, og derfor gjelder i ethvert dyktig byråkrati embetsmannens deltakelse i ervervsforetak med rette som uforenlig med embetet. Var prinsippet fullt gjennomførbart, og førte ikke også den beste embetsmann med seg statsoppfatningen til den klassen han stammer fra, så var det i embetsstanden i sannhet gitt den meglende og ordnende instans over interessekampen, som kunne føre staten mot dens nye mål. Den ville være Arkimedes’ punkt, hvorfra statens verden kunne flyttes.

Men dessverre er verken prinsippet fullt gjennomførbart, eller embetsmennene abstrakte mennesker uten klassebevissthet. Helt bortsett fra at deltakelse i en bestemt type foretak, storlandbruket, i alle stater så lenge gjelder rett og slett som en høyere kvalifikasjon for embetsmannen som jordadelen dominerer, virker mektige økonomiske interesser inn på mange embetsmenn, og nettopp på de mest innflytelsesrike, og trekker dem ubevisst og mot deres vilje med inn i kampen. Tilskudd fra far og svigerfar, arvet eiendom og nær slektskap med interessenter i det landed eller moneyed interest forsterker solidariteten med den herskende klassen som de har med seg fra «barnerommet», og som denne embetsstanden nesten uten unntak stammer fra, mens denne solidariteten ved bortfall av slike økonomiske forbindelser lettere blir trengt tilbake av den rene statsinteressen.

Av denne grunn finner vi i regelen den dyktigste, mest objektive, mest upartiske embetsstanden i fattige stater; Preussen for eksempel skyldte tidligere først og fremst sin fattigdom den makeløse embetsstanden som styrte det trygt gjennom alle skjær. Dets medlemmer var i regelen virkelig helt løst fra alle ervervsinteresser, direkte og indirekte.

I rikere statsdannelser er dette ideelle embetsverket sjeldnere å finne. Den plutokratiske utviklingen trekker den enkelte mer eller mindre med inn i strømvirvelen og tar fra ham en del av hans objektivitet og hans upartiskhet. Likevel oppfyller embetsstanden fortsatt noenlunde den oppgaven som er tilfalt den, å verne statsinteressen mot klasseinteressene; og, om enn mot sin vilje eller i det minste uten klar bevissthet om det, verner den den slik at det økonomiske middel, som skapte embetsstanden, fremmes i sin langsomme seiersgang mot det politiske middel. Visst: embetsmennene driver den klassepolitikken som kreftenes konstellasjon i staten foreskriver dem; visst: de er i grunnen bare representanter for herreklassen de stammer fra. Men de mildner kampens skarphet, de motvirker overgrep, de innvilger endringer i retten som er blitt modne ved den sosiale utviklingen, før den åpne kampen om dem blusser opp. Der en dyktig fyrsteslekt hersker, hvis til enhver tid sittende overhode, i likhet med Fredrik, bare ser seg som «statens første embetsmann», gjelder det som er sagt i forsterket grad om ham, siden hans interesse, som den varige nytnier av det varige vesen staten, først og fremst byr ham å styrke de sentripetale kreftene og svekke de sentrifugale. Vi har i løpet av betraktningen oftere lært å kjenne den naturlige solidariteten mellom fyrste og folk som en velsignelsesrik historisk kraft: i den fullendte forfatningsstaten, hvor monarken bare i relativt uendelig liten grad lenger er privatøkonomisk subjekt og nesten helt «embetsmann», slår denne interessesammenknytningen enda mye sterkere igjennom enn i føydalstaten og den absolutte staten, hvor herredømmet ennå i det minste til én halvdel er privathusholdning.

Regjeringens ytre form er heller ikke i forfatningsstaten av avgjørende betydning: klassekampen føres i republikken med de samme midler som i monarkiet og fører til det samme mål. Likevel er sannsynligheten ganske stor for at ceteris paribus statsutviklingens kurve i monarkiet forløper strekkere, med mindre sekundære innbuktninger, fordi fyrsten, mindre følsom for dagsstrømninger enn en president valgt for noen få år, trenger å frykte et forbigående tap av folkelighet mindre og derfor kan spenne sin politikk over lengre tidsrom.

Ennå må en avart av embetsverket nevnes, hvis innflytelse på statsvesenets høyere utvikling ikke må undervurderes, det vitenskapelige embetsverket ved høyskolene. Det er ikke bare skapning av det økonomiske middel, som embetsverket overhodet, men samtidig representant for en historisk kraft som vi hittil bare har lært å kjenne som forbundsfelle til erobringsstaten, årsaksbehovet. Dette behovet så vi på primitivt trinn skape overtroen; og dens bastard, tabuet, fant vi overalt som et sterkt våpen i herreklassens hender. Av det samme behovet er nå imidlertid vitenskapen oppstått, som nå angriper og knuser overtroen og dermed bidrar til å bane vei for utviklingen. Det er vitenskapens og særlig høyskolenes uvurderlige historiske innsats.