II. Den primitive føydalstaten

a) Herredømmets form

Dens form er herredømmet. Herredømmet til et lite, krigerske, tett sammensluttet og innbyrdes besvogret mindretall over et fast avgrenset landområde og dem som dyrker det. Dette herredømmet utøves etter forskriftene i en rett som er blitt til gjennom sedvane, og som regulerer herrenes forrettigheter og krav og undersåttenes lydighetsplikt og ytelser, og regulerer dem slik at bøndenes ytelsesevne – ordet stammer ennå fra Fredrik den stores tid! – ikke tar skade. Altså et «birøkteri» fastlagt ved sedvanerett! Bøndenes ytelsesplikt svarer til en beskyttelsesplikt hos herrene, som strekker seg til overgrep fra deres egne klassefeller like vel som til angrep fra utenlandske fiender. Det er den ene delen av statens innhold; den andre, i begynnelsen langt viktigere og større, er den økonomiske utbyttingen, det politiske middel til behovstilfredsstillelse. Bonden gir fra seg en del av sitt arbeidsprodukt uten noen likeverdig motytelse. «I begynnelsen var jordrenten!»

Formene som jordrenten mottas og forbrukes i, er svært ulike. Av og til sitter herrelaget som et sluttet forbund i en fast leir og forbruker bondestammenes tributt kommunistisk: slik i inkastaten. Av og til er hver enkelt krigeradelsmann allerede tildelt en bestemt jordlott; men han forbruker likevel avkastningen først og fremst i syssitien sammen med sine klassefeller og våpenfeller: slik i Sparta. Av og til er jordadelen spredt utover hele området, holder hus enkeltvis med sitt følge på sine faste borger og forbruker avkastningen av sitt herredømme individualistisk. Men han er ennå ingen «driftsherre»; han mottar bare tributten fra arbeidet til sine hørige, som han verken leder eller engang fører tilsyn med. Det er typen for middelalderens grunnherredømme i land med germansk adel. Og til slutt blir ridderen til godseier, de hørige bøndene forvandles til arbeidere i hans storbedrift, og tributten framtrer nå som bedriftsfortjeneste: det er typen for den første kapitalistiske bedriften i nyere tid, storgodsdriften i det tidligere slaviske kolonisasjonsområdet. Tallrike overganger fører fra det ene trinnet til det andre.

Men i kjernen er det overalt den samme «staten». Dens formål er overalt det politiske middel til behovstilfredsstillelse: tilegnelse først av jordrenten, så lenge det ennå ikke finnes noe næringsarbeid som kan tilegnes. Dens form er overalt herredømmet: utbyttingen pålagt som «rett», som «forfatning», og strengt, om nødvendig grusomt, opprettholdt og gjennomført, men likevel slik at den absolutte erobrerretten, av hensyn til den varige oppebæringen av jordrenten, også er innskrenket rettslig. Undersåttenes ytelsesplikt er begrenset av deres rett til å bli holdt oppe så lenge de er i stand til å yte; herrenes skatterett er utfylt av deres beskyttelsesplikt innad og utad – rettsvern og grensevern.

Dermed er den primitive staten moden, fullt utviklet i alle sine vesentlige elementer. Det embryonale stadiet er overvunnet; det som følger, er bare vekstfenomener.

Overfor slektsforbundene representerer den utvilsomt en høyere art; staten omslutter en større menneskemengde i strammere inndeling, bedre skikket til å bemestre naturen og avverge fiender. Den gjør den halvt lekende sysselsettingen om til streng, metodisk arbeid og bringer derved riktignok uendelig elende over en uoverskuelig rekke kommende slekter, som nå først må ete sitt brød i sitt ansikts sved, siden det jernalderen, statens og herredømmets, fulgte etter blodsfellesskapets frie gullalder: men ved selve oppfinnelsen av arbeidet i egentlig forstand setter den også den kraften i verden som alene kan føre gullalderen tilbake, på et langt høyere trinn av sedelighet og alles lykke. Den ødelegger, for å tale med Schiller, barnefolkenes naive lykke for å føre dem på en tung lidelsens vei opp til den «sentimentale», til modenhetens bevisste lykke.

En høyere art! Allerede Paul v. Lilienfeld, en av hovedforkjemperne for oppfatningen at samfunnet er en organisme av høyere art, har pekt på at det her foreligger en særlig slående parallell mellom den egentlige og den uegentlige organismen. Alle høyere vesener formerer seg kjønnet, de lavere ukjønnet, ved deling, knoppskyting, i høyden kopulasjon. Vel, og den enkle delingen svarer nøyaktig vekst og formering hos det førstatlige blodsfellesskapet; det vokser til det blir for stort til å holde sammen, snører seg av, deler seg, og de enkelte hordene blir i høyden værende i en svært løs sammenheng, uten noen strammere inndeling. Kopulasjonen kan sammenlignes med sammensmeltingen av eksogame grupper.

Staten oppstår derimot ved kjønnet formering. All tokjønnet formering foregår slik at det mannlige prinsipp, en liten, svært aktiv, bevegelig svermecelle (spermatozoiden), oppsøker en stor, treg celle som mangler egenbevegelse (ovulet), det kvinnelige prinsipp, trenger inn i den og smelter sammen med den, hvoretter en prosess av veldig vekst, det vil si underfull differensiering med samtidig integrering, finner sted. Den trege, jordbundne bondestanden er egget, den bevegelige hyrdestammen spermatozoiden i denne sosiologiske befruktningsakten, og resultatet er modningen av en høyere sosial organisme, langt rikere inndelt i sine organer og langt kraftigere sammenfattet (integrert). Den som søker flere paralleller, kan lett finne dem. Måten utallige spermatozoider svermer rundt ovulet til endelig en, den sterkeste eller heldigste, oppdager og erobrer mikropylen, kan nok sammenlignes med grensefeidene som går forut for statsdannelsen, og likeså den nesten magiske tiltrekningskraften ovulet øver på svermecellene, med steppesønnenes tog mot slettene. «Som» er forøvrig ennå ikke noe bevis for «organismen»! Men dette problemet kan bare antydes her.

b) Integrasjonen

Vi fulgte statens tilblivelse fra det andre stadiet av i dens objektive vekst som politisk-rettslig form og økonomisk innhold. Viktigere – for all sosiologi er nesten gjennomgående sosialpsykologi – er imidlertid dens subjektive vekst, dens sosialpsykologiske «differensiering og integrering». La oss tale først om integreringen! Nettverket av sjelelige forbindelser som vi allerede så knyttes i det andre stadiet, blir stadig tettere og snevrere i samme grad som den materielle sammensmeltingen vi skildret, skrider fram. De to dialektene blir til ett språk, eller det ene av de to, ofte helt stammefremmede, språkene forsvinner, iblant seierherrenes, oftere de beseiredes. De to kultene smelter sammen til én religion, der seierherrenes stammegud tilbes som hovedgud, mens de gamle gudene snart blir hans tjenere, snart hans motstandere: demoner eller djevler. Den ytre typen jevner seg ut under innflytelse av samme klima og lignende levesett; der det bestod og består en sterk forskjell mellom typene,¹ fyller i det minste bastardene kløften noenlunde ut, og fiendenes type hinsides grensene kommer etter hvert til å bli følt av alle sterkere som etnisk motsetning, som «fremmed», enn den motsetningen som ennå består mellom de nå forente typene. Mer og mer lærer herrer og tjenere å se på hverandre som «sine like», i det minste i forhold til de fremmede utenfor. Til sist forsvinner erindringen om den ulike avstamningen ofte helt; erobrerne regnes som sønner av de gamle gudene – og er det ofte også bokstavelig talt, ettersom disse gudene ikke er noe annet enn forfedrenes sjeler, guddommeliggjort ved apoteose. Jo skarpere følelsen av avsondring fra de utenforstående fremmede kommer til uttrykk hos alle som hører til statens fredskrets, i sammenstøtet mellom de nabostatene som jo er langt mer aggressive enn de tidligere nabo-blodsfellesskapene, desto sterkere blir følelsen av å høre sammen innad; og desto mer slår brorskapets, billighetens ånd rot her, den som tidligere bare rådde innenfor hordene og ennå rår innenfor adelsfellesskapet. Fra oven og nedover er dette naturligvis helt svake tråder; billighet og brorskap får bare så mye rom som retten til det politiske middel tillater: men så mye rom får de! Og framfor alt er det rettsvernet innad som vever et enda sterkere bånd av sjelelig fellesskap enn våpenvernet utad. Justitia fundamentum regnorum. Når junkerstanden som sosial gruppe «i lovens navn» henretter en junkersk drapsmann eller røver som overskred grensen for retten til utbytting, da takker og jubler undersåtten enda hjerteligere enn etter et vunnet slag.

Dette er hovedlinjene i utviklingen av den psykiske integrasjonen. Fellesinteressene i rettsorden og fred skaper en sterk fellesfølelse, et «statsbevissthet», som man kan kalle det.

c) Differensieringen (gruppeteorier og gruppepsykologi)

På den andre siden foregår pari passu, som i all organisk vekst, en like kraftig psykisk differensiering. Gruppeinteressene skaper sterke gruppefølelser; overlag og underlag utvikler, svarende til sine særinteresser, hver sin «gruppebevissthet».

Herregruppens særinteresse består i å opprettholde den gjeldende, av den selv pålagte retten til det politiske middel; den er «konservativ». Den beherskede gruppens interesse går tvert imot ut på å oppheve denne retten og erstatte den med en ny rett om likhet for alle statens innbyggere: den er «liberal» og revolusjonær.

Her ligger den dypeste roten til all klasse- og partipsykologi. Og allerede her danner det seg etter strenge sjelelover straks de uforlignelig mektige tankerekkene som i årtusener ennå skal lede og rettferdiggjøre samfunnskampene som «klasseteorier» i samtidens bevissthet.

«Der viljen taler, må forstanden tie», sier Schopenhauer, og Ludwig Gumplowicz mener nesten det samme når han sier: «Naturlovmessig handler mennesket, og menneskelig tenker det etterpå.» Enkeltmennesket må, strengt determinert som dets vilje er, handle slik omgivelsene byr det; og det samme gjelder for ethvert menneskefellesskap, for grupper, klasser og stat. De «strømmer fra stedet med høyere økonomisk og sosialt trykk til stedet med lavere trykk, på linjen med minst motstand». Men ettersom enkeltmennesket og menneskefellesskapet tror seg fritt handlende, tvinger en uunngåelig psykisk lov dem til å se på veien de tilbakelegger, som et fritt valgt middel, og på punktet de driver mot, som et fritt valgt mål. Og fordi mennesket er et fornuftig og sedelig, det vil si sosialt vesen, står det under tvang til å rettferdiggjøre middel og mål for sin bevegelse overfor fornuft og sedelighet, det vil si sosialbevisstheten.

Så lenge forholdet mellom de to gruppene bare var det internasjonale mellom to grensefiender, trengte ikke det politiske middel noen rettferdiggjøring. For den som er blodsfremmed, har ingen rett overhodet. Men så snart den psykiske integrasjonen i noen grad har utviklet statsbevissthetens fellesfølelse, så snart den hørige tjeneren har oppnådd en «rett», og i den grad bevisstheten om å være like går dypere, trenger det politiske middel rettferdiggjøring, og i herregruppen oppstår gruppeteorien om «legitimismen».

Legitimismen rettferdiggjør herredømme og utbytting overalt med de samme antropologiske og teologiske grunnene. Herregruppen, som jo anerkjenner mot og krigsdyktighet som mannens eneste dyder, erklærer seg selv, seierherrene – og fra sitt standpunkt helt med rette –, for den dyktigere, bedre «rase», en oppfatning som forsterkes jo mer den underlagte rasen forkommer under hardt arbeid og knapp kost. Og ettersom herregruppens stammegud i den nye statsreligionen, som er oppstått ved sammensmelting, er blitt overgud, erklærer den – igjen fra sitt standpunkt helt med rette – statsordenen for gudsvilt, for «tabu». Ved en enkel logisk omvending framstår på den andre siden den underlagte gruppen for den som en gruppe av dårligere rase, som gjenstridig, lumsk, treg og feig og aldeles ute av stand til å styre og forsvare seg selv; og enhver oppreisning mot herredømmet må nødvendigvis framstå for den som opprør mot Gud selv og hans sedelov. Derfor står herregruppen overalt i nærmeste forbindelse med presteskapet, som, i det minste i alle ledende stillinger, nesten alltid rekrutteres fra dens sønner og har sin andel i dens politiske rettigheter og økonomiske privilegier.

Det var og er ennå i dag herreklassens klasseteori; intet trekk er falt bort, intet kommet til. Selv den svært moderne påstanden som for eksempel jordadelen i Frankrike og Østelbia forsøkte å avvise landbefolkningens krav på grunneiendom med, at landet fra første stund hadde tilhørt den, mens jordarbeiderne bare hadde fått det til len av den, finnes også hos wahuma² og sannsynligvis mange andre steder.

Og som klasseteorien var og er også klassepsykologien overalt den samme. Det viktigste trekket er «junkerstoltheten», forakten for den arbeidende underklassen. Den sitter så dypt i blodet at hyrdene bevarer sin herrestolthet selv når de etter tapet av hjordene er kommet i økonomisk avhengighet: «Selv galla, som nord for Tana ble fratatt sin hjordrikdom av somal og dermed ble hyrder for fremmede hjorder, ved selve Sabaki ble åkerbrukere, ser med forakt ned på de underlagte, swahililignende, åkerbrukende wapokomo, mindre på de gallalignende jegerfolkene waboni, wassania og walangulo (ariangulo) som er tributtpliktige til galla.»³ Og den følgende skildringen av tibbu passer som hånd i hanske på Walter Habenichts og de andre fattige ridderne som søkte bytte og herreland i korstogene; og ikke mindre på mang en adelig landeveisrøver i det tyske østen og mang en forsagt szlachcic eller hidalgo: «Det er mennesker fulle av selvfølelse. De kan være tiggere, men de er ingen paria. Mange folk ville under slike omstendigheter vært elendigere og mer nedtrykte; tibbu har stål i sin natur. De egner seg utmerket både som røvere og som krigere og herrer. Imponerende er, til tross for all sjakalaktig nedrighet, selv deres ransystem. Disse forsagte tibbu, som kjemper med ytterste fattigdom og stadig sult, framsetter de frekkeste krav i tilsynelatende eller virkelig tro på sin rett. Sjakalretten, som betrakter den fremmedes eiendeler som felleseie, er et vern for grådige mennesker mot nød. Usikkerheten ved en nesten stadig krigstilstand kommer til, og gir livet noe krevende og noe som straks trenger til oppfyllelse!»⁴ Og det er like lite et fenomen som er begrenset til Øst-Afrika, når det heter om den abessinske soldaten: «Slik utstaffert kommer han. Stolt ser han ned på enhver: landet tilhører ham, for ham må bonden arbeide.»⁵

Så dypt som junkeren overalt forakter det økonomiske middel og dets bærer, bonden, så naivt bekjenner han seg til det politiske middel. Ærlig krig og «ærlig» ran er hans herrenæringer, er hans gode rett. Hans rett rekker – overfor dem som ikke hører til den samme fredskretsen – akkurat så langt som hans makt. Ingensteds finnes vel en mer kjennetegnende lovprisning av det politiske middel enn i den kjente doriske bordsangen:

«Jeg har store skatter; spyd, og dertil sverd;
Og så skjoldet for kroppen, oksehudskjoldet gammelt og prøvd.
Med dem kan jeg pløye, innhøste avlingen,
Med dem kan jeg presse den søte druevinen,
Ved dem bærer jeg navnet «herre» blant mine tjenere.

Men de som aldri våger å føre spyd og sverd,
Heller ikke skjoldet for kroppen, oksehudskjoldet gammelt og prøvd,
De ligger for mine føtter strukket på bakken,
Av dem, som av hunder, blir min hånd slikket;
Jeg er deres persiske konge – det stolte navnet skremmer.»⁶

Kommer den krigerske herrens stolthet til uttrykk i disse overmodige strofene, så kan de følgende versene, sitert etter W. Sombart, fra et helt annet kulturområde vise at røveren fremdeles satt i krigeren, til tross for kristendom, gudsfred og det hellige romerske rike av tysk nasjon. Også de priser det politiske middel, men i dets grelleste form, det enkle ranet:

«Vil du ernære deg, du unge adelsmann,
følg min lære:
sitt opp, ut på veien!
Hold deg til den grønne skogen,
når bonden farer inn i skogen
så rid grimt løs på ham,
grip ham i kragen,
gled ditt hjerte:
ta fra ham hva han har,
spenn hestene hans fra!»⁷

Sombart fortsetter: «Hvis han ikke foretrakk å pirske på edlere vilt og avjage pepersekkene lastene deres. Ranet ble stadig mer den selvfølgelige ervervsmåten for den fornemme mann, hvis renter alene ikke strakk til for å dekke de voksende kravene til daglig forbruk og luksus. Fribytteriet gjaldt som en fullt ut hederlig beskjeftigelse, fordi det svarte til ridderskapets ånd at enhver tok til seg det som var innenfor rekkevidde av hans spydspiss og hans sverdegg. Det er kjent at den adelige lærte røverridderi slik skomakeren lærer skomakerfaget. Og i visen heter det muntert:

«Å rane og røve er ingen skam,
det gjør de beste i landet.»

Til dette hovedtrekket i all junkerpsykologi kommer som det andre, knapt mindre karakteristiske kjennetegn den overbeviste, eller i det minste utad sterkt framhevede, fromheten. Kanskje er ingenting mer betegnende for evnen som de samme forestillingene gang på gang tvinger seg fram med under like samfunnsmessige vilkår, enn den kjensgjerning at Gud ennå i dag framstår for herreklassen som dens spesielle stammegud, og det overveiende som krigsgud. Bekjennelsen til Gud som alle menneskers skaper, også fiendenes, og, siden kristendommen, som kjærlighetens Gud, makter ingenting mot kraften som klasseinteressene former sine tilhørende ideologier med. La oss, for å utfylle bildet av herrepsykologien, ennå nevne tilbøyeligheten til sløsing, som ofte kan framstå edlere som gavmildhet: lett forståelig hos den som «ikke vet hvordan arbeid smaker», og som det vakreste trekket den dødsforaktende tapperheten, skapt av tvangen som er lagt på mindretallet til å forsvare sine rettigheter med våpen hvert øyeblikk, og begunstiget av fritakelsen fra alt arbeid, som tillater å utdanne kroppen i jakt, sport og feide; dens forvrengte bilde er slåsslysten og den til galskap drevne overspenning av den personlige æresfølelsen.

En liten sidebemerkning: Cæsar fant keltene i Gallia akkurat i et utviklingsstadium da junkerveldet hadde kommet til herredømme. Siden den gang gjelder hans klassiske skildring av denne klassepsykologien som rasepsykologi for keltene; selv en Mommsen lot seg fange, og nå går den håndgripelige feilen uutryddelig gjennom alle bøker om verdenshistorie og sosiologi, selv om et eneste blikk er nok til å vise at alle folk av alle raser i samme utviklingsstadium hadde nøyaktig samme karakter (i Europa tessalere, apulere, kampanere, germanere, polakker osv.), mens keltene og særlig franskmennene på andre utviklingsstadier viste helt andre karaktertrekk. Trinnpsykologi, ikke rasepsykologi!

På den andre siden oppstår som gruppeteori hos de underkuede, overalt der de religiøse forestillingene som helliggjør «staten» er eller blir svake, forestillingen om «naturretten», klarere eller mørkere. Underklassen holder rase- og adelsstoltheten for en anmasselse, og mener at den selv er av minst like god rase og godt blod, og igjen med full rett, fordi arbeidsomhet og orden er de eneste dydene for den. Den er ofte skeptisk til religionen, som den ser knyttet til sine motstandere, og er like fast som adelen i det motsatte overbevist om at herrelagets privilegier strider mot rett og fornuft. Også her har all senere utvikling ikke kunnet føye noe vesentlig trekk til de opprinnelig gitte bestanddelene.

Ledet klarere eller mørkere av disse tankene fører begge grupper heretter gruppekampen om interessene, og den unge staten måtte sprekke fra hverandre under virkningen av disse sentrifugale kreftene, om ikke som regel de sentripetale kreftene i fellesinteressen, i statsbevisstheten, var sterkere. Presset fra de fremmede, de felles fiender, utenfra overvinner presset fra de stridende særinteressene innenfra. Man tenke på sagnet om secessio plebis og Menenius Agrippas vellykte oppdrag! Og slik ville den unge staten i all evighet, lik en planet, gå i den banen som kreftenes parallellogram foreskriver, om ikke utviklingen forvandlet den selv og dens omverden og utfoldet nye ytre og indre krefter.

d) Den primitive føydalstaten av høyere trinn

Forandringer bringer alt dens vekst med seg; og den unge staten må vokse. De samme kreftene som har satt den i live, driver den til å utvide seg, til å utvide sitt maktområde. Og selv om en slik ung stat var «mett», slik mangen moderne stormakt hevder å være: den måtte likevel strekke seg og utvide seg, ved straff av sin undergang. For i disse primitive samfunnstilstandene heter det med hardeste eftertrykk: «Du må stige eller falle, seire eller tape, være hammer eller ambolt». Statene opprettholdes ved det samme prinsippet som de ble skapt ved. Den primitive staten er en skapning av det krigerske ran: den kan bare opprettholdes ved det krigerske ran.

Herrelagets økonomiske behov har ingen grenser; den rike er aldri rik nok. Det politiske middel brukes mot andre, ennå ikke underlagte bondebefolkninger eller mot nye, ennå ikke brandskattede kystland; den primitive staten vokser, inntil den støter sammen med en annen, på samme måte oppstått primitiv stat i grenseområdet mellom begges «interessesfærer». Nå har vi for første gang, i stedet for det krigerske ranstoget, en virkelig krig i snevrere forstand, siden nå like organiserte og disiplinerte masser støter mot hverandre.

Kampens endelige mål er fortsatt det samme: resultatet av de arbeidende massenes økonomiske middel, bytte, tributt, skatt, grunnrente; men kampen står ikke lenger mellom en gruppe som vil utbytte og en annen som skal utbyttes, men mellom to herrelag om hele byttet.

Det endelige resultatet av sammenstøtet er nesten alltid at de to primitive statene smelter sammen til en større. Denne griper naturligvis av de samme årsaker igjen utover sine grenser, sluker de mindre naboene og blir kanskje til slutt selv slukt av en større.

Trellegruppen er lite interessert i utfallet av disse herredømmekampene: om den skatter til den ene eller den andre herreklassen, er den temmelig likegyldig. Desto sterkere er den interessert i kampens forløp: for den utkjempes på ryggen dens, og dens «statsbevissthet» leder den rett når den etter evne yter sitt nedarvede herrelag krigshjelp, bortsett fra tilfeller av altfor grov mishandling og utbytting. For hvis herrelaget ikke forblir seierherre, rammer krigens ødeleggelse undersåttene hardest av alle. De kjemper altså bokstavelig for kone og barn, for ildsted og hus, når de kjemper for ikke å bytte til seg en fremmed herre.

Herrelaget derimot er med hele sin eksistens knyttet til utfallet av herredømmekampene. I verste fall truer det fullstendig utryddelse (folkeadelen i de germanske stammene i frankerriket). Nesten like ille, om ikke verre, må utsikten for det synes å bli støtt ned i trellegruppen. Noen ganger sikrer en fredslutning i rette tid det i det minste den sosiale stillingen som herrelag av lavere rang (saksisk adel i det normanniske England, suppaner i det tyske slavområdet), og noen ganger, ved omtrentlig likhet i krefter, smelter de to herrelagene sammen til en likeberettiget adel i ekteskapsforbund (enkelte vendiske dynaster i det slaviske okkupasjonsområdet, albanske og toskanske slekter i Roma).

På denne måten kan den herskende gruppen i den nye «primitive føydalstaten av høyere trinn», som vi vil kalle den, falle i en rekke mer eller mindre mektige og berettigede sjikt, en inndeling som kan vinne ytterligere i mangfold gjennom den kjensgjerning vi kjenner, at herrelaget ofte allerede i den primitive føydalstaten falt i to økonomisk og sosialt underordnede sjikt, som allerede hadde dannet seg på hyrdestadiet: de store eierne av hjorder og slaver og de små allmuefrie. Kanskje kan man føre den mindre stendelingen i statene som jegere skapte i den nye verden, tilbake til at de ikke brakte med seg inn i staten denne urskilnaden mellom klassene, som bare er mulig ved eie av hjorder. Vi skal ennå betrakte med hvilken kraft disse forskjellene i rang og formue mellom de to herresjiktene skulle virke inn på den politiske og økonomiske utviklingen i den gamle verdens stat.

En helt tilsvarende differensieringsprosess spalter nå, som herrelagene, også de beherskede gruppene i de «primitive føydalstatene av høyere trinn» i forskjellige, mer eller mindre ytelsespliktige og foraktede sjikt. Her skal det bare minnes om den svært sterke forskjellen i sosial og rettslig stilling for bondebefolkningen i doriernes stater Lakedaimon og Kreta, og hos tessalerne, der perioikene hadde en god eiendomsrett og antagelige politiske rettigheter, mens heloter, henholdsvis penester, nesten var uten rettigheter og eiendom. En mellomklasse mellom de allmuefrie og de livegne fantes også i det gamle Saksen: litene.⁸ Åpenbart har disse og tallrike andre historisk overleverte tilfeller av samme slag lignende årsaker som de som ovenfor er framstilt for adelen: når to primitive føydalstater smelter sammen, lagrer deres sosiale sjikt seg på mangfoldig forskjellig vis, omtrent sammenlignbart med kombinasjonene to små hauger spillkort kan gi når man blander dem sammen.

At denne mekaniske sammenblandingen gjennom politiske krefter også har del i oppkomsten av kastene, det vil si arvelige yrkesstender som samtidig danner et hierarki av sosiale klasser, er sikkert. «Kaster er ofte, om ikke alltid, følgen av erobring og underkuing ved fremmede.⁹ Men så langt dette ennå ikke fullt oppklarte problemet hittil lar seg overskue, har økonomiske og religiøse innflytelser virket meget sterkt med. Man vil kunne forestille seg kastenes oppkomst omtrent slik at eksisterende økonomiske yrkesinndelinger ble gjennomtrengt og tilpasset av de statsdannende kreftene og så stivnet under virkningen av religiøse forestillinger, som forresten også kan ha hatt sin del i oppkomsten. Det tyder i det minste kjensgjerningen på at allerede mellom mann og kvinne forekommer så å si tabuerte, uoverskridelige yrkesskiller: mens for eksempel jordbruket hos alle jegere faller på kvinnen, overtar mannen det hos mange afrikanske hyrder fra det øyeblikk oksepløyen tas i bruk: kvinnen får ikke, uten å forgripe seg, bruke hjorddyret.¹⁰ Slike religiøse forestillinger vil overalt der et bestemt håndverk ble drevet stamme- eller landsbyvis – og det er hos naturfolkene overalt hyppig der handel lett er mulig, særlig hos øyfolk – ha virket i retning av å gjøre yrket arvelig, og det tvangsarvelig. Ble så en stamme som inneholdt slike arvelige yrkesgrupper, underlagt av andre stammer, dannet de i det nye statsvesenet en ekte «kaste», hvis sosiale stilling dels hang av den aktelsen de allerede tidligere hadde nytt blant sine egne, dels av den verdsettelsen yrket deres fant hos den nye herren. Skjøv det seg, som så ofte tilfellet er, erobrerbølge etter erobrerbølge inn, kunne dannelsen av kaster mangfoldiggjøres, særlig når den økonomiske utviklingen i mellomtiden hadde utviklet tallrike yrkesstender.

Best vil denne utviklingen antagelig la seg følge hos gruppen av smeder, som nesten overalt inntar en egen, halvt fryktet, halvt foraktet stilling. Smedkyndige folk finnes særlig i Afrika fra urtid av i følge med og i avhengighet særlig av hyrdene. Allerede hyksosene brakte slike stammer med seg inn i Nillandet og skyldte kanskje de våpnene de laget, sin avgjørende seier; og inntil nylig holdt dinkaene de jernkyndige djur i et slags undersåttforhold. Det samme gjelder blant annet saharanomadene, og også fra våre nordiske sagn klinger ennå den gamle stammemotsetningen til «dvergene» og frykten for deres trolldomskraft. Her var elementene til en skarp kastedannelse i den utfoldede staten alle gitt.¹¹

Medvirkningen av religiøse forestillinger ved oppkomsten av disse dannelsene lar seg godt vise ved et eksempel fra Polynesia: Her «tilkommer skipsbygging, selv om mange innfødte er i stand til det, bare en privilegert klasse: så nær var statenes og samfunnenes interesse knyttet til denne kunsten! Ikke bare tidligere i Polynesia, på Fiji danner ennå i dag tømmerfolkene, som nesten bare driver skipsbygging, en egen kaste, fører den høytklingende tittelen ‘kongens håndverkere’ og har fortrinnsretten til egne høvdinger… Alt skjer etter gammel sedvane; kjølleggingen; ferdigstillelsen av det hele, stabelavløpningen finner sted under religiøse seremonier og fester.»¹²

Der overtroen er sterkt utviklet, kan det lett på slike, dels økonomiske, dels etniske grunnlag danne seg et ekte kastesystem; slik har for eksempel i Polynesia allerede klasseinndelingen ved bruken av tabu blitt svært lik et «skarpest gjennomført kastesystem».¹³ Tilsvarende i Sør-Arabia.¹⁴ Hvilken betydning religionen hadde for oppkomsten og opprettholdelsen av kasteskillet i Egypt og ennå i dag har i India, er for velkjent til at det trenger nærmere utredning.¹⁵

Dette er elementene i den primitive føydalstaten av høyere trinn. De er mangfoldigere og tallrikere enn i den lavere primitive staten, men rett, forfatning og folkeøkonomisk fordeling er i prinsippet de samme som der. Resultatet av det økonomiske middel er fortsatt målet for gruppekampen, som etter som før er den indre politikkens drivkraft i staten, og det politiske middel er likeledes etter som før drivkraften i statens ytre politikk, i angrep og forsvar. Og fortsatt rettferdiggjør oppe og nede mål og midler i de ytre og indre kampene seg ved de samme gruppeteoriene.

Men utviklingen kan ikke stå stille. Vekst er mer enn bare masseforstørrelse: vekst betyr også alltid stigende differensiering og integrering.

Jo lenger den primitive føydalstaten utstrekker sitt maktområde, jo flere undersåttene den behersker blir, og jo tettere de bosetter seg, desto mer utfolder den folkeøkonomiske arbeidsdelingen seg og kaller fram stadig nye behov og midler til å tilfredsstille dem; og desto mer skjerpes forskjellene i den økonomiske (og dermed den sosiale) klassestillingen etter «loven om agglomerasjon omkring eksisterende formuekjerner», slik jeg har kalt den. Denne voksende differensieringen blir avgjørende for den videre utviklingen og særlig for utfallet av den primitive føydalstaten.

Det skal her ikke være tale om et utfall i mekanisk forstand, altså verken om statsdøden, som lar en primitiv føydalstat av høyere trinn forsvinne i sammenstøt med en sterkere stat av samme eller høyere utviklingstrinn, som for eksempel mogulstatene i India eller Uganda i kampen med Storbritannia; heller ikke om forsumpingen som for eksempel Persia og Tyrkia har falt i, og som jo åpenbart bare utgjør en pause i utviklingen, siden disse landene enten av egne krefter eller ved erobrende makt snart må skyves videre igjen; heller ikke om forstenelsen av for eksempel det veldige kinesiske riket, som likeledes bare kunne vare så lenge ikke mektigere fremmedfolk banket med sverdet på de hemmelighetsfulle portene.¹⁶

Men her skal det være tale om utfall i betydningen av en videreutvikling av den primitive føydalstaten, som er av betydning for den samlede oppfatningen av verdenshistorien som en prosess. Slike utfall finnes det, når vi bare tar de store linjene i utviklingen i øyesyn, to prinsipielt forskjellige, og denne polare motsetningen er betinget av den polare motsetningen mellom de økonomiske maktmidlene, på hvilke «loven om agglomerasjon omkring eksisterende formuekjerner» bekreftes. Her er det den mobile, der den immobile rikdommen, her handelskapitalen, der grunneiendommen, som hoper seg opp i stadig færre hender og derved omvelter klasseinndelingen og med den hele statsvesenet fra grunnen av. Bæreren av den første utviklingen er sjøstaten, av den andre landstaten. Utfallet av den første er den kapitalistiske slaveøkonomien, utfallet av den andre er først og fremst den utfoldede føydalstaten.

Den kapitalistiske slaveøkonomien, det typiske utfallet av de såkalte «antikke», de middelhavske statene, ender – ikke i statsdød, som ikke betyr noe – men i folkedød ved folkesvinn. Den danner derfor på statens utviklingshistoriske stamtre en sidegren, som ingen videre umiddelbar videreutvikling kan gå ut fra.

Derimot utgjør den utfoldede føydalstaten hovedgrenen, stammens fortsettelse og derfor opprinnelsen til statens videre utvikling, som derfra allerede har ført til stenderstaten, til absolutismen og til den moderne forfatningsstaten og, hvis vi ser rett, vil føre videre til «frieborgerskapet».

Så lenge stammen bare vokste i én retning, det vil si til og med den primitive føydalstaten av høyere trinn, kunne også vår genetiske framstilling gå fram enhetlig. Fra nå av, der stammen deler seg i to, må også vår framstilling dele seg, for å følge hver av grenene til dens siste forgrening.

Vi begynner med sjøstatenes utviklingshistorie. Ikke fordi de skulle være den eldre formen! Tvert imot, så langt vi kan se gjennom tåken til historiens begynnelse, har de første sterke statsdannelsene foregått i landstater, som av egne krefter har besteget trinnet til den utfoldede føydalstaten. Men utover det er i hvert fall de statene som interesserer oss europeere mest, ikke kommet, men er blitt stående eller har bukket under for sjøstatene og, smittet med den dødelige giften fra den kapitalistiske slaveøkonomien, gått til grunne i likhet med dem. Den videre oppadgående utviklingen av den utfoldede føydalstaten til høyere trinn kunne først skje etter at sjøstatene hadde fullendt sitt livsløp: mektige herredømmeformer og tanker som var vokst fram her, har sterkt påvirket og fremmet utformingen av landstatene som oppsto på deres ruiner.

Derfor tilkommer framstillingen av sjøstatenes skjebne, som forutsetningen for de høyere statsformene, forrangen. Vi skal først følge sidegrenen, for så å vende tilbake til dens utgangspunkt, den primitive føydalstaten, og følge hovedstammen fram til utviklingen av den moderne forfatningsstaten og, med blikket framover, til framtidens frieborgerskap. —