I. Teorien om verdi og merverdi

Grunnpilarene i det marxske systemet er dets verdibegrep og dets verdilov. Uten dem ville, som Marx ofte gjentar, enhver vitenskapelig erkjennelse av de økonomiske prosessene være umulig. Måten han utleder begge på, er framstilt og drøftet utallige ganger. For sammenhengens skyld må vi likevel kort rekapitulere de vesentligste leddene i hans tankegang.

Det undersøkelsesfeltet som Marx tar fatt på for å komme «verdien på sporet» (I. 23)¹, begrenser han fra første stund til varene, og med dem skal vi i hans mening nok ikke forstå alle økonomiske goder, men bare de arbeidsproduktene som er framstilt for markedet². Han begynner med «analysen av varen» (I. 9). Varen er på den ene siden, som et nyttig ting som ved sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov av en eller annen art, en bruksverdi; på den andre siden utgjør den den stoffelige bæreren av bytteverdien. Til denne siste går analysen nå over. «Bytteverdien framtrer først som det kvantitative forholdet, proporsjonen, hvori bruksverdier av én art byttes mot bruksverdier av en annen art, et forhold som stadig skifter med tid og sted». Den synes altså å være noe tilfeldig. Likevel må det finnes noe varig i dette skiftet, og det er det Marx tar fatt på å spore opp. Han gjør det på sin kjente dialektiske måte. «La oss ta to varer, f.eks. hvete og jern. Hva enn deres bytteforhold er, kan det alltid framstilles i en ligning der et gitt kvantum hvete settes lik et kvantum jern, f.eks. 1 quarter hvete = a centner jern. Hva sier denne ligningen? At noe felles av samme størrelse finnes i to forskjellige ting, i 1 quarter hvete og likeledes i a centner jern. Begge er altså lik en tredje ting, som i og for seg verken er det ene eller det andre. Hver av de to må altså, for så vidt som den er bytteverdi, kunne reduseres til denne tredje». «Dette felles» — fortsetter Marx — «kan ikke være en geometrisk, fysisk, kjemisk eller annen naturlig egenskap ved varene. Deres kroppslige egenskaper kommer overhodet bare i betraktning for så vidt som de gjør dem nyttige, altså til bruksverdier. På den andre siden er imidlertid varenes bytteforhold åpenbart kjennetegnet ved at det abstraheres fra deres bruksverdier. Innenfor dette forholdet gjelder én bruksverdi akkurat like mye som en hvilken som helst annen, når den bare er til stede i tilbørlig proporsjon. Eller, som gamle Barbon sier: ‘Den ene varesorten er like god som den andre, hvis dens bytteverdi er like stor. Det finnes ingen forskjell eller mulighet for å skjelne mellom ting av like stor bytteverdi.’ Som bruksverdier er varene framfor alt av forskjellig kvalitet, som bytteverdier kan de bare være av forskjellig kvantitet, og inneholder altså ikke et atom bruksverdi.»

«Ser man nå bort fra varekroppenes bruksverdi, så er det bare én egenskap igjen hos dem, den å være arbeidsprodukter. Men også arbeidsproduktet er allerede forvandlet i våre hender. Abstraherer vi fra dets bruksverdi, så abstraherer vi også fra de kroppslige bestanddelene og formene som gjør det til en bruksverdi. Det er ikke lenger bord eller hus eller garn eller noen annen nyttig [uleselig]. Alle dets sanselige egenskaper er utslettet. Det er heller ikke lenger produktet av snekkerarbeid eller byggearbeid eller spinning eller noe annet bestemt produktivt arbeid. Med arbeidsproduktenes nyttige karakter forsvinner den nyttige karakteren til de arbeidene som er framstilt i dem, og dermed forsvinner også de ulike konkrete formene for disse arbeidene; de skiller seg ikke lenger fra hverandre, men er alle sammen redusert til likt menneskelig arbeid, abstrakt menneskelig arbeid.»

«La oss nå betrakte residuet av arbeidsproduktene. Det er ikke noe annet igjen av dem enn den samme spøkelsesaktige gjenstandsmessigheten, en ren gelé av udifferensiert menneskelig arbeid, dvs. av utgiftene av menneskelig arbeidskraft uten hensyn til formen for denne utgiften. Disse tingene framstiller nå bare at det i deres produksjon er [uleselig] arbeidskraft utgitt, at menneskelig arbeid er hopet opp. Som krystaller av denne samfunnsmessige substansen som er felles for dem, er [uleselig] — verdier».

Dermed er verdibegrepet funnet og bestemt. Etter den dialektiske formen er det ikke identisk med bytteverdien, men det står til den, som jeg alt nå vil slå fast, i det innerligste, uskillelige forhold: det er en slags begrepsmessig destillat av bytteverdien. Det er, for å bruke Marx’ egne ord, «det felles som framstiller seg i varenes bytteforhold eller bytteverdi», slik som det omvendt også er at «bytteverdien er den nødvendige uttrykksmåten eller framtredelsesformen for verdien» (I. 13).

Fra fastleggelsen av verdibegrepet går Marx videre til å legge fram verdiens mål og størrelse. Siden arbeidet er verdiens substans, blir konsekvent også størrelsen på alle goders verdi målt etter kvantumet arbeid som er inneholdt i dem, eller etter arbeidstiden. Men ikke etter den individuelle arbeidstiden som nettopp det individet som har framstilt godet, tilfeldigvis har trengt, men etter den «samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden», som Marx forklarer som den «arbeidstiden som kreves for å framstille en hvilken som helst bruksverdi under de foreliggende samfunnsmessig normale produksjonsbetingelsene og den samfunnsmessige graden av ferdighet og intensitet i arbeidet» (I. 14). «Bare kvantumet samfunnsmessig nødvendig arbeid, eller den arbeidstiden som er samfunnsmessig nødvendig for å framstille en bruksverdi, [uleselig] som bestemmer dens verdistørrelse. Den enkelte vare [uleselig] her overhodet som gjennomsnittseksemplar av sin art. Varer, [uleselig] er inneholdt, eller [uleselig] kan framstilles i samme arbeidstid [uleselig], har derfor samme verdistørrelse. Verdien av en vare forholder seg til verdien av enhver annen vare som den arbeidstiden som er nødvendig for produksjonen av den ene, til den som er nødvendig for produksjonen av den andre. Som verdier er alle varer bare bestemte masser av størknet arbeidstid».

Av alt dette utledes nå innholdet i den store «verdiloven», som er «immanent i varebyttet» (I. 141, 150) og behersker bytteforholdene. Den sier, og kan etter det foregående ikke si noe annet, enn at varene byttes mot hverandre etter forholdet mellom det samfunnsmessig nødvendige gjennomsnittsarbeidet som er forkroppsliget i dem [uleselig] (f.eks. I. 52). Andre uttrykksformer for den samme loven er at varene «[uleselig] til sine verdier (f.eks. I. 142, 183, III. 167), eller at «ekvivalent byttes mot ekvivalent» (f.eks. I. 150, 183). Riktignok framtrer det i enkelttilfeller, alt etter de øyeblikkelige svingningene i tilbud og etterspørsel, også priser som står over eller under verdiene. Men disse «stadige oscillasjonene i markedsprisene . . . kompenserer hverandre, opphever hverandre gjensidig og reduserer seg selv til gjennomsnittsprisen som sin indre regel» (I. 151, note 37). I det lange løp gjør «den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden» seg stadig gjeldende «i de tilfeldige og stadig svingende bytteforholdene» som «regulerende naturlov, med vold» (I. 52). Marx betegner denne loven som «varebyttets evige lov» (I. 182), som «det rasjonelle», som «likevektens naturlige lov» (III. 167). De tilfellene som, som alt sagt, riktignok forekommer, der varer byttes til priser som avviker fra verdiene, må i forhold til regelen ses som «tilfeldige» (I. 150, note 37), og selve avviket som «krenkelse av varebyttets lov» (I. 142).

På dette verditeoretiske grunnlaget reiser Marx så den andre delen av sin lærebygning, sin berømte lære om «merverdien». Han undersøker kilden til den vinningen kapitalistene drar av kapitalene sine. Kapitalistene kaster inn en viss pengesum, forvandler den til varer og forvandler så disse — med eller uten en mellomliggende produksjonsprosess — ved salg tilbake til mer penger. Hvor kommer dette tilskuddet fra, dette overskuddet av den uttrukne over den opprinnelig forskutterte pengesummen, eller, som Marx kaller det, «merverdien»³?

Marx avgrenser først betingelsene for problemet på den måten som er særegen for ham, ved dialektisk utelukkelse. Han utlegger først at merverdien verken kan oppstå ved at kapitalisten som kjøper regelmessig kjøper varen under dens verdi, eller ved at han som selger regelmessig selger den over dens verdi. Problemet stiller seg derfor slik: «Vår … pengeeier må kjøpe varene til deres verdi, selge dem til deres verdi og likevel ved prosessens slutt trekke ut mer verdi enn han kastet inn … Dette er problemets betingelser. Hic Rhodus, hic salta!» (I. 150 flg.)

Løsningen finner Marx nå i at det finnes en vare hvis bruksverdi har den egenartede beskaffenheten å være kilde til bytteverdi. Denne varen er arbeidsevnen eller arbeidskraften. Den bys fram på markedet under den doble betingelsen at arbeideren er personlig fri — for ellers ville det ikke være hans arbeidskraft, men hele hans person, som slave, som var til salgs —, og at arbeideren er fratatt «alle ting som trengs for å virkeliggjøre hans arbeidskraft», for ellers ville han foretrekke å produsere for egen regning og by fram produktene sine i stedet for arbeidskraften sin. Ved handelen med denne varen [uleselig] nå kapitalisten merverdien. På følgende måte.

Verdien av varen «arbeidskraft» retter seg, likt verdien av enhver annen vare, etter den arbeidstiden som er nødvendig for å reprodusere den, det vil si i dette tilfellet etter den arbeidstiden som er nødvendig for å framstille så mange livsmidler som kreves for å holde arbeideren oppe. Hvis det f.eks. til framstillingen av de nødvendige livsmidlene for én dag kreves en samfunnsmessig arbeidstid på 6 timer, og samme arbeidstid samtidig, som vi vil anta, er forkroppsliget i 3 sh. gull, så vil arbeidskraften for én dag kunne kjøpes for 3 sh. Når kapitalisten har sluttet dette kjøpet, tilhører arbeidskraftens bruksverdi ham, og han realiserer den ved å la arbeideren arbeide for seg. Hvis han bare lot ham arbeide daglig så mange timer som er forkroppsliget i selve arbeidskraften, og som han hadde måttet betale ved innkjøpet av den, ville det ikke oppstå noen merverdi. For 6 arbeidstimer kan ifølge forutsetningen ikke tilføre produktet de blir forkroppsliget i, noen større verdi enn 3 sh.; så mye har imidlertid kapitalisten også betalt i lønn. Men slik handler ikke kapitalistene. Selv når de har kjøpt arbeidskraften til en pris som bare svarer til en seks timers arbeidstid, lar de arbeideren arbeide hele dagen for seg. Nå er det i produktet som skapes i løpet av denne dagen, forkroppsliget flere arbeidstimer enn kapitalisten måtte betale for; det har derfor en større verdi enn den betalte lønnen, og differansen er «merverdi», som tilfaller kapitalisten.

Et eksempel. La oss anta at en arbeider kan spinne 10 pund bomull til garn på 6 timer. La oss anta at denne bomullen har krevd 20 arbeidstimer til sin egen framstilling og følgelig har en verdi på 10 sh. La oss videre anta at spinneren i løpet av det seks timer lange spinnearbeidet sliter på redskapen så mye som svarer til en fire timers arbeid og derfor representerer en verdi på 2 sh. — da vil den samlede verdien av produksjonsmidlene som er forbrukt i spinneriet, utgjøre 12 sh., svarende til 24 arbeidstimer. I spinneprosessen «suger» bomullen til seg ytterligere 6 arbeidstimer: det ferdige garnet er derfor i alt produktet av 30 arbeidstimer og vil følgelig ha en verdi på 15 sh. Under den forutsetning at kapitalisten bare lar den innleide arbeideren arbeide 6 timer om dagen, har framstillingen av garnet også kostet kapitalisten hele 15 sh.: 10 sh. for bomull, 2 sh. for slitasje på redskaper, 3 sh. i arbeidslønn. Noen merverdi kommer ikke til syne.

Ganske annerledes hvis kapitalisten lar arbeideren arbeide 12 timer daglig. På 12 timer forarbeider arbeideren 20 pund bomull, hvori det allerede på forhånd er forkroppsliget 40 arbeidstimer og som derfor er verdt 20 sh., sliter videre på redskaper produktet av 8 arbeidstimer til en verdi av 4 sh., men tilfører råmaterialet i løpet av en dag 12 arbeidstimer, dvs. en nyverdi på 6 sh. Nå ser balansen slik ut. Garnet som er framstilt i løpet av en dag, har i alt kostet 60 arbeidstimer, har derfor en verdi på 30 sh.; kapitalistens utlegg utgjorde 20 sh. for bomull, 4 sh. for slitasje på redskaper og 3 sh. for lønn, følgelig til sammen bare 27 sh.; det blir nå til overs en «merverdi» på 3 sh.

Merverdien er derfor etter Marx en følge av at kapitalisten lar arbeideren arbeide en del av dagen for seg uten å betale ham for det. I arbeiderens arbeidsdag lar det seg skille mellom to deler. I den første delen, den «nødvendige arbeidstiden», produserer arbeideren sitt eget livsopphold, eller rettere dets verdi; for denne delen av arbeidet sitt får han en ekvivalent i lønnen. I løpet av den andre delen, «surplusarbeidstiden», blir han «eksploatert», produserer han «merverdien» uten selv å få noen som helst ekvivalent for den (I. 205 ff.). «All merverdi .. . er etter sin substans materiatur av ubetalt arbeidstid» (I. 554).

Svært viktige og karakteristiske for det marxske systemet er de størrelsesbestemmelsene av merverdien som nå følger. Man kan sette merverdiens størrelse i forhold til ulike andre størrelser. De forholdene og forholdstallene som utvikler seg av dette, må holdes skarpt fra hverandre.

Først og fremst må man innenfor den kapitalen som tjener kapitalisten til tilegnelse av merverdien, skille mellom to bestanddeler som spiller en helt forskjellig rolle med hensyn til merverdiens oppkomst. Virkelig ny merverdi kan nemlig bare det levende arbeidet skape, som kapitalisten lar arbeiderne utføre, mens verdien av de forbrukte produksjonsmidlene bare blir bevart, idet den dukker opp igjen i endret skikkelse i produktets verdi, men ikke kan sette til noen merverdi. «Den delen av kapitalen som omsettes i produksjonsmidler, d.v.s. i råmateriale, hjelpestoffer og arbeidsmidler, endrer altså ikke sin verdistørrelse i produksjonsprosessen» — og derfor kaller Marx den «konstant kapital». «Den delen av kapitalen som omsettes i arbeidskraft, endrer derimot sin verdi i produksjonsprosessen. Den reproduserer sin egen ekvivalent og et overskudd utover den», nettopp merverdien. Derfor kaller Marx den «den variable kapitaldelen» eller «variabelt kapital» (I. 199). Forholdet mellom merverdien og den forskutterte variable kapitaldelen, i hvilket denne «verdsetter seg selv», kaller Marx merverdiraten. Den er identisk med forholdet mellom surplusarbeidstiden og den nødvendige arbeidstiden, eller mellom det ubetalte og det betalte arbeidet, og gjelder derfor hos Marx som «det eksakte uttrykket for graden av arbeidets eksploatasjon» (I. 207 flg.). Hvis f.eks. den nødvendige arbeidstiden, i hvilken arbeideren frambringer verdien av sin dagslønn på 3 sh., er 6 timer, men den daglige arbeidstiden er 12 timer, slik at arbeideren i løpet av de andre 6 timene, som surplusarbeidstid, likeledes frambringer en verdi på 3 sh., som merverdi, så utgjør merverdien akkurat like mye som den variable kapitalen som er forskuttert til lønnsformål, og merverdiraten beregnes til 100 %.

Helt forskjellig fra dette er profittraten. Kapitalisten beregner nemlig den merverdien han tilegner seg, ikke bare på den variable kapitaldelen, men på hele sin anvendte kapital. Hvis f.eks. den konstante kapitalen er 410 £, den variable 90 £ og merverdien likeledes 90 £, så er merverdiraten riktignok, som ovenfor, 100 %, men profittraten bare 18 %, nemlig 90 £ profitt på en investert totalkapital på 500 £.

Det er nå videre åpenbart at én og samme merverdirate kan og må framstille seg i svært forskjellige profittrater, alt etter sammensetningen av den aktuelle kapitalen: profittraten blir jo høyere, desto sterkere den variable og desto svakere den konstante kapitaldelen er representert, ettersom sistnevnte ikke bidrar til merverdiens oppkomst, men riktignok utvider grunnlaget som den merverdien som utelukkende bestemmes etter den variable kapitaldelen, skal beregnes som profitt på. Hvis f.eks. — hva som riktignok knapt er mulig i praksis — den konstante kapitalen er lik null og den variable kapitalen 50 £, og merverdiraten, etter forutsetningen ovenfor, er 100 %, så stiller den frambrakte merverdien seg likeledes på 50 £, og siden den skal beregnes på en totalkapital på bare 50 £, ville profittraten i dette tilfellet også stille seg på hele 100 %. Hvis derimot totalkapitalen er sammensatt av konstant og variabel kapital i forholdet 4 : 1, hvis det med andre ord til den variable kapitalen på 50 £ kommer en konstant på 200 £, så må den merverdien på 50 £ som er dannet ved en merverdirate på 100 %, fordeles på en totalkapital på 250 £ og representerer for denne bare en profittrate på 20 %. Hvis endelig sammensetningsforholdet var 9 : 1, d.v.s. 450 £ konstant på 50 £ variabel kapital, så ville en merverdi på 50 £ falle på en totalkapital på 500 £, og profittsatsen ville bare være 10 %.

Dette fører nå til en ytterst interessant og viktig konsekvens og, i dens videre forfølgelse, til en helt ny etappe i det marxske systemet, den viktigste nyvinningen i tredje bind.