V. Werner Sombarts apologi

I Werner Sombart har Marx nylig¹ fått en like varm som åndfull apologet, hvis apologi imidlertid har et eiendommelig trekk. For å kunne forsvare Marx’ lære har han nemlig først lagt en ny tolkning under den. La oss gå rett løs på hovedsaken. Sombart innrømmer, og bidrar selv med meget skarpsindige argumenter for det, at Marx’ verdilov er gal når man hevder den med det kravet at den svarer til den empiriske virkeligheten. Om Marx’ verdi sier han (s. 573) at den «ikke trer fram i bytteforholdet mellom de kapitalistisk produserte varene», at den «ikke betegner det punktet . . . som markedsprisene graviterer mot», at den «like lite spiller noen rolle som fordelingsfaktor ved oppdelingen av det samfunnsmessige årsproduktet», at den overhodet «ingen steder trer fram» (s. 577). Den «jagde verdi» har tvert imot bare «ett tilfluktssted: den økonomiske teoretikerens tenkning … Ønsker man et slagord for å karakterisere Marx’ verdi, så er det dette: hans verdi er ikke noen empirisk, men en tankemessig kjensgjerning» (s. 574).

Hva denne «tankemessige eksistens» skal bety i Sombarts forstand, skal vi straks se. Først må vi imidlertid dvele et øyeblikk ved tilståelsen at Marx’ verdi ikke har noen eksistens i den faktiske fenomenverdenen. Jeg er noe spent på om marxistene vil ratifisere denne tilståelsen. Det er god grunn til å tvile på det, ettersom Sombart selv allerede har måttet sitere en røst fra Marx’ leir², som, foranlediget av en uttalelse av C. Schmidt, på forhånd har protestert mot en slik oppfatning. «Verdiloven er ikke… en lov for vår tenkning; … verdiloven er tvert imot av meget virkelig natur, den er en naturlov for menneskelig handling.»³ Også om Marx selv ville ha ratifisert dette, holder jeg for høyst tvilsomt. Igjen er det Sombart selv som med anerkjennelsesverdig åpenhet legger fram for leseren en hel rekke marxske steder som vanskeliggjør denne tolkningen⁴. Jeg for min del holder den for rent ut uforenlig med både ordlyden og ånden i Marx’ lære.

Man må bare lese med fordomsfrihet de utredningene der Marx utvikler sin verditeori. Hans undersøkelse begynner uttrykkelig på grunnlag av «de kapitalistisk organiserte samfunn, hvis rikdom er en veldig vareansamling», med analysen av varen (første bind, s. 9). For å «komme verdien på sporet» tar han utgangspunkt i varens bytteforhold (første bind, s. 23). I det virkelige bytteforholdet, spør jeg, eller i et drømt? Hadde han sagt eller ment det siste, ville vel ingen leser ha funnet det verdt bryet å følge en så beskjeden spekulasjon videre. I virkeligheten viser han, slik det jo heller ikke kunne være annerledes, i den mest bestemte tone til fenomenene i den virkelige økonomiske verden. Bytteforholdet mellom to varer, sier han, lar seg alltid framstille i en likning, f.eks. 1 quarter hvete = a Ztr. jern. «Hva sier denne likningen? At det finnes noe felles av samme størrelse i begge tingene», og «hver av de to, i den grad den er bytteverdi, må kunne reduseres til dette tredje», hvilket tredje, som vi får vite på neste side, er arbeid av lik mengde.

Når man taler i denne tone, at det i de ting som i byttet settes lik hverandre finnes arbeid av lik mengde, og at de må kunne reduseres til like arbeidsmengder, så hevder man vel at de forholdene som her utsies, ikke bare finnes i tanken, men i den virkelige verden. Man må bare gjøre seg klart: Marx’ argumentasjon den gangen ville jo vært helt umulig hvis han ved siden av hadde villet stille opp den læremeningen for de virkelige bytteforholdene at produkter av ulike arbeidsmengder i prinsippet byttes mot hverandre. Hadde han gitt rom for denne tanken (og at han ikke har gitt den rom, ligger jo nettopp i den splittelsen med kjensgjerningene som jeg legger ham til last), så måtte hans slutning ha falt helt annerledes ut. Enten måtte han ha erklært at den såkalte likestillingen i byttet ikke er noen virkelig likning og ikke tillater slutningen til at det finnes et «felles av samme størrelse» i de byttede tingene, eller han måtte ha sluttet at det søkte felles av lik størrelse ikke er arbeid og ikke kan være det! Umulig kunne han imidlertid ha fortsatt å slutte slik som han har gjort!

Og også i det følgende taler Marx ved utallige anledninger i kjensgjerningenes tone om at hans «verdi» ligger til grunn for bytteforholdene, og det slik at produkter av lik arbeidsmengde, at «ekvivalenter», byttes mot hverandre⁵. Han krever på mange steder, delvis også siterte av Sombart selv⁶, for sin verdilov karakter og også makt av en naturlov, som «gjør seg gjeldende med vold i den faktiske verden, omtrent som tyngdeloven gjør det når huset styrter sammen over hodet på en»⁷. Selv i tredje bind utvikler han helt uttrykkelig de faktiske betingelsene (de går ut på en levende konkurranse fra begge sider, se ovenfor) som må være gitt «for at de prisene varer byttes mot hverandre til, tilnærmet svarer til deres verdier», og gir dertil den forklaringen at dette «naturligvis bare betyr at deres verdi er gravitasjonspunktet som deres priser dreier seg om» (tredje bind, s. 156 f.).

Bare i forbifarten skal det bemerkes at Marx også ofte siterer eldre forfattere med tilslutning, som hadde hevdet setningen at godenes bytteverdi bestemmes av det arbeidet som er legemliggjort i dem, og det utvilsomt som en setning som svarer til de virkelige bytteforholdene⁸.

Sombart registrerer selv videre en bevisføring av Marx der han helt uttrykkelig gjør krav på «empirisk» og «historisk» sannhet for sin verdilov (tredje bind, s. 155 i sammenheng med tredje bind, s. 175 f.).

Og endelig: hvilken betydning ville da de krampaktige anstrengelsene til Marx som vi har skildret, ha, for å påvise at hans verdilov, til tross for teorien om produksjonsprisene, behersker de faktiske bytteforholdene, idet den på den ene siden regulerer «prisenes bevegelse» og på den andre siden produksjonsprisene selv, hvis han bare hadde villet gjøre en tankemessig og ikke en faktisk gyldighet gjeldende for sin verdilov?

Kort sagt, jeg tror at Marx verken selv har lært eller kunne ha lært sin arbeidsverditeori i den mer beskjedne betydningen som Sombart nå vil legge i den, dersom det nettet av logiske slutninger som han grunnlegger sin teori på, skulle ha en halvveis fornuftig mening. For øvrig er dette en sak som Sombart får gjøre opp med tilhengerne av Marx’ lære. For dem som, som jeg, holder Marx’ verditeori for mislykket, er den helt uten betydning. For enten har Marx hevdet sin verdilov i den krevende betydningen at den svarer til virkeligheten, og da kvitterer vi med tilslutning for Sombarts erklæring om at den, hevdet i denne betydningen, er gal. Eller Marx har selv ikke tilskrevet den noen faktisk gyldighet, og da lar det seg etter min mening overhodet ikke konstruere noen mening der den kunne føre en vitenskapelig betydningsfull eksistens. Den er praktisk og teoretisk et null.

Her er Sombart riktignok av en annen mening. Idet jeg gjerne etterkommer en uttrykkelig innbydelse fra denne åndfulle læremannen, som venter det beste for vitenskapens framgang av en frisk, «fryktløs» kamp mellom meninger, er jeg med fornøyelse rede til å gjøre opp med ham også på dette punktet. Jeg gjør det riktignok med bevissthet om at jeg dermed ikke lenger beveger meg på «Marx-kritikkens» grunn, som han innbød meg til å revidere på grunnlag av den nye tolkningen, men utelukkende driver «Sombart-kritikk».

Hva skal da verdiens eksistens som «tankemessig kjensgjerning» bety hos Sombart? Den skal bety at «verdibegrepet er et hjelpemiddel for vår tenkning, som vi bruker for å gjøre fenomenene i det økonomiske liv forståelige for oss». Nærmere bestemt er verdiforestillingens ytelse «å la oss se de som bruksgoder kvalitativt forskjellige varene i kvantitativ bestemthet. Det er klart at jeg oppfyller dette postulatet ved å tenke meg ost, silke og støvelsverte som Bare-produkter av abstrakt menneskelig arbeid og bare kvantitativt sette dem i forhold til hverandre som arbeidsmengder, hvis størrelse bestemmes av det tredje, i tidslengder målbare like som er inneholdt i dem»⁹.

Så langt er alt, bortsett fra en viss hake, i orden. Visst er det i og for seg tillatt, for bestemte vitenskapelige formål, å abstrahere fra alle slags forskjeller som tingene viser i den ene eller den andre retningen, og bare ta dem i betraktning etter én eneste egenskap som er felles for dem, og hvis fellesskap gir grunnlaget for sammenlignbarhet, kommensurabilitet og så videre. Helt på samme måte abstraherer jo f.eks. den mekaniske dynamikken med rette for mange av sine problemer fullstendig fra de bevegede legemenes ulike form, farge, tetthet og struktur og ser i dem ikke annet enn masser: støtte biljardkuler, flyvende kanonkuler, løpende barn, kjørende jernbanetog, fallende steiner, verdenslegemer som farer av sted i verdensrommet, kommer da utelukkende i betraktning som bevegede masser. Ikke mindre kan det altså være tillatt og hensiktsmessig å forestille seg ost, silke og støvelsverte som «Bare-produkter av abstrakt-menneskelig arbeid».

Haken begynner med at Sombart, sammen med Marx, for denne forestillingen gjør krav på navnet verdiforestilling. Denne framgangsmåten tillater, for å gå helt uttømmende til verks, tenkelig nok to tolkninger. Som kjent tjener navnet verdi, i sine to nyanser bruksverdi og bytteverdi, allerede både i vitenskapelig språk og i folkespråket til å betegne ganske bestemte fenomener. Denne navngivningen kan nå enten ha skjedd med det kravet at den eneste egenskapen ved tingene som tas i betraktning, å være arbeidsprodukt, utgjør det avgjørende momentet for verdifenomenene i den ellers vanlige vitenskapelige betydningen, altså f.eks. for bytteverdifenomenene; eller navngivningen kan ha skjedd uten denne bakanken, som en rent vilkårlig benevnelse, for hvilke benevnelser det dessverre ikke finnes noen streng, tvingbar lov, men bare hensiktsmessighet og takt som rettesnor.

Dersom den andre tolkningen traff, om altså benevnelsen av det «legemliggjorte arbeid» som «verdi» ikke var knyttet til kravet at legemliggjort arbeid er bytteverdiens vesen, da ville saken være ganske harmløs. Det forelå da ikke annet enn en fullstendig tillatt abstraksjon, forbundet med en riktignok så lite praktisk, uhensiktsmessig og villedende nomenklatur som mulig. Det ville være omtrent som om en fysiker plutselig fikk for seg å betegne de forskjellige legemene, som han under abstraksjon fra form, farge, struktur osv. bare oppfatter som masser, som «levende krefter», hvilket navn som kjent allerede har fast borgerrett i den betydningen at det betegner en funksjon av masser og hastigheter, altså noe ganske forskjellig fra den blotte massen. Likevel forelå det her ikke vitenskapelig feiltagelse, men bare en (riktignok praktisk ganske farlig) grov uhensiktsmessighet i nomenklaturen.

Men slik står saken åpenbart ikke i vårt tilfelle; ikke hos Marx, men heller ikke hos Sombart. Og dermed begynner vår hake å vokse.

Min ærede motstander vil sikkert innrømme meg at man ikke kan foreta enhver vilkårlig abstraksjon for ethvert vilkårlig vitenskapelig formål. Det ville f.eks. åpenbart være utillatt å legge til grunn den oppfatningen av de forskjellige legemene som «Bare-masser» som er berettiget for visse dynamiske problemer, også for betraktningen av optiske eller akustiske problemer. Også innenfor den mekaniske dynamikken selv er det sikkert utillatt å holde fast ved abstraksjonen fra form og aggregattilstand f.eks. også ved utviklingen av kileloven. Disse eksemplene viser at også «tankene» og «logikken» i vitenskapen ikke ganske ubundet kan fjerne seg fra kjensgjerningene. Også for dem gjelder setningen: «Est modus in rebus, sunt certi denique fines.» Og disse «bestemte grensene» tror jeg, uten å måtte frykte noen innvending fra min vurderte motstander, å kunne betegne slik at man hver gang bare får abstrahere fra de særegenhetene som er irrelevante for det fenomenet som skal undersøkes, nota bene virkelig, faktisk irrelevante. Man må derimot i den resten som skal underkastes den videre betraktningen, så å si forestillingsskjelettet, la bli stående alt som faktisk er relevant i den konkrete retningen.

La oss anvende dette på vårt tilfelle.

Marx’ lære legger på det mest nærtrykkelige vis oppfatningen av varene som «Bare-produkter» til grunn for den vitenskapelige utforskningen og bedømmelsen av varenes bytteforhold. Sombart godkjenner det og går, i noe ubestemte uttrykk som jeg, nettopp på grunn av deres ubestemthet, ikke vil trette med ham om, så langt som å betrakte grunnlaget for menneskenes hele «økonomiske tilværelse» i lyset av denne abstraksjonen¹⁰.

At det legemliggjorte arbeidet i den første eller til og med i den andre retningen er det eneste relevante, våger nå Sombart selv slett ikke å hevde. Han nøyer seg med påstanden at med denne oppfatningen blir den «økonomisk objektivt mest relevante kjensgjerning» framhevet¹¹. Denne påstanden vil jeg slett ikke bestride. Bare må man ikke ville legge den den betydningen at de andre kjensgjerningene som er relevante ved siden av arbeidet, skulle være av så dypt underordnet betydning at de på grunn av sin ubetydelighet helt eller nesten helt kan forsømmes. Ingenting ville være mer galt enn det. For menneskenes økonomiske tilværelse er det f.eks. i meget høy grad relevant om landet de bebor, mer ligner Rhinsletten eller derimot Sahara eller Grønland; og også det er av veldig betydning om menneskenes arbeid understøttes av et fra tidligere oppsamlet godelager, et moment som heller ikke lar seg løse helt rent opp i arbeid alene. Aller mest med hensyn til bytteforholdene er arbeidet for mange goder, som f.eks. for gamle eiketrær, for kullforekomster, for tomter, ganske sikkert ikke den objektivt mest relevante omstendighet; og selv om det siste kan innrømmes for hovedmassen av varene, må det likevel framheves med trykk at også de andre faktorene som er avgjørende ved siden av arbeidet, utøver en så betydelig innflytelse at de faktiske bytteforholdene likevel fjerner seg ganske vesentlig fra den linjen som alene ville svare til det legemliggjorte arbeidet.

Men er arbeidet for bytteforholdene og bytteverdien ikke den eneste relevante, men bare én relevant faktor, om enn den sterkeste, ved siden av andre, så å si en primus inter pares, da er det etter det som er sagt på forhånd rett og slett uriktig og utillatt å basere en «verdiforestilling» preget på bytteverdien på arbeidet alene; akkurat så uriktig og utillatt som om en fysiker ville basere den «levende kraft» på legemenes masse alene og ved abstraksjon helt eliminere deres hastighet fra sin kalkyle.

Jeg er virkelig forundret over at Sombart ikke har sett eller følt dette, desto mer som han ved formuleringen av sin mening tilfeldigvis bruker uttrykk som, vil jeg si, står i så utfordrende inkongruens med hans egne premisser at man skulle mene at han måtte ha snublet over denne åpenbare inkongruensen. Han er gått ut fra at varenes karakter av produkter av samfunnsmessig arbeid utgjør den økonomisk objektivt mest relevante kjensgjerning i dem, begrunner dette med at menneskenes forsyning med økonomiske goder, «naturbetingelsene likestilt», i hovedsaken er avhengig av utviklingen av arbeidets samfunnsmessige produktivkraft, og trekker av det den slutningen at denne kjensgjerningen i den verdiforestillingen som er grunnet på arbeidet alene, finner sitt «adekvate» økonomiske uttrykk. Han gjentar denne tanken på s. 576 og 577 i noe forskjellig vending to ganger, men slik at uttrykket «adekvat» hver gang vender tilbake uendret.

Jeg spør nå: Er det ikke tvert imot åpenbart at den verdiforestillingen som er grunnet på arbeid alene, ikke er adekvat for premisset at arbeidet bare er den mest relevante blant flere relevante kjensgjerninger, men går langt ut over det? Den ville bare være adekvat hvis det som premiss hadde vært tillatt å hevde at arbeidet er den eneste relevante kjensgjerning. Det har imidlertid Sombart slett ikke hevdet. Hans påstand sier bare at arbeidet betyr mye, at det betyr mer enn enhver annen faktor for bytteforholdene og for hele den menneskelige tilværelsen, og for denne sakstilstanden er Marx’ verdiformel, ifølge hvilken arbeidet alene betyr alt, sannelig like lite et adekvat uttrykk som det ville være adekvat å sette ett alene for 1 + 1/2 + 1/4!

Påstanden om den «adekvate» verdiforestillingen er imidlertid ikke bare faktisk uriktig, men bak den lurer, slik det forekommer meg – hos Sombart sikkert ubevisst – også en smule skøyeraktighet. Sombart har nemlig, med den uttrykkelige innrømmelsen at Marx’ verdi ikke tåler en prøve mot kjensgjerningene, krevd et asyl for den «jaget verdien» i «den økonomiske teoretikers tenkning». Fra dette vernede området gjør han imidlertid uventet et ganske pent utfall inn i kjensgjerningenes verden, når han likevel for sin verdiforestilling gjør krav på at den er adekvat for den objektivt mest relevante kjensgjerning, eller, i enda mer fordringsfulle ord, at det i den er funnet «et adekvat økonomisk uttrykk for en teknisk kjensgjerning som objektivt behersker menneskesamfunnets økonomiske tilværelse» (s. 577).

Jeg tror dette er en framgangsmåte som man har rett til å protestere mot. Enten – eller! Enten vil man hevde at Marx’ verdi svarer til kjensgjerningene: da må man også holde ut med denne påstanden i den fremste ildlinjen, uten å søke dekning mot en full, streng prøve mot kjensgjerningene bak den posisjonen at man jo slett ikke vil påstå noen empirisk kjensgjerning, men bare konstruere et «hjelpemiddel for vår tenkning». Eller man søker dekning bak dette vernet og unndrar seg den strenge prøven mot kjensgjerningene: da må man ikke forsøke, på omveien om vage, tilfeldige påstander, likevel å kreve for Marx’ verdi en slags empirisk gyldighet som den med rette bare ville tilkomme dersom den hadde bestått den uttrykkelig avviste prøven mot kjensgjerningene. Talemåten om «det uttrykk som er adekvat for den beherskende kjensgjerning» betyr jo ikke noe annet enn at Marx også empirisk har rett i hovedsaken. Godt. Vil Sombart eller noen andre påstå det, så påstå han det åpent, la mellomspillet med den bare «tenkte kjensgjerning» falle bort og stille seg i stedet klart og greit til prøve mot kjensgjerningene: denne vil jo vise hvor mye eller hvor lite de fulle kjensgjerningene avviker fra det «adekvate uttrykket for den beherskende kjensgjerningen». Inntil da tror jeg imidlertid at jeg kan nøye meg med å fastslå at vi også hos Sombart ikke har å gjøre med den harmløse varianten av en tillatt og bare uriktig benevnt abstraksjon, men med et fordringsfullt framstøt inn på området for faktiske påstander, for hvilke det ikke er levert noe bevis, heller ikke forsøkt, men unngått.

Også i en annen henseende har Sombart, slik jeg tror, gjort seg til eie en utillatelig fordringsfull påstand av Marx med for lite egen kritikk. Jeg tenker på påstanden om at oppfatningen av varene som «bare produkter» av samfunnsmessig arbeid gir den eneste muligheten til å bringe varene i kvantitativt forhold til hverandre for vår tenkning, gjøre dem «kommensurable» og dermed i det hele tatt gjøre den økonomiske verdens fenomener «tilgjengelige» for vår tenkning¹². Skulle Sombart ønske å holde fast ved dette også etter kritisk prøving? Skulle han virkelig mene at vi bare enten på grunnlag av Marx’ verdibegrep, eller slett ikke, kan gjøre bytteforholdene tilgjengelige for vår vitenskapelige tenkning? Jeg kan ikke tro det. Marx’ berømte dialektiske bevisføring på s. 12 i første bind kan jo ikke ha noen overbevisende kraft for en Sombart. Sombart ser og vet også like godt som jeg at ikke bare arbeidsprodukter, men også rene naturprodukter i byttet settes i kvantitativt forhold til hverandre og derfor praktisk talt er kommensurable både seg imellom og med arbeidsprodukter. Og da skulle de for vår tenkning slett ikke være kommensurable, unntatt på grunnlag av et kjennetegn som ikke treffer dem i det hele tatt, og som også hos arbeidsproduktene riktignok er til stede etter art, men ikke treffer etter størrelse, ved at også arbeidsproduktene, som det er innrømmet, ikke byttes i forhold til det arbeidet som er legemliggjort i dem? Skulle ikke dette for den ubundne teoretiker snarere være et vink som ikke kan misforstås, om at den sanne felles nevneren, det sanne «felles» i byttet, tross Marx fortsatt må søkes, og det i en annen retning enn den Marx har søkt i?

Dette fører meg til et siste punkt som jeg ennå vil berøre overfor Sombart. Sombart vil føre motsetningen mellom Marx’ system på den ene side og synspunktene i de motstående teoretiske systemene, og særlig hos de såkalte østerrikske økonomene, på den andre, i siste instans tilbake til en metodologisk prinsippstrid. Marx er en representant for en ytterliggående objektivisme, vi andre representerer en subjektivisme som ender i psykologisme. Marx sporer ikke opp de motivene som bestemmer de enkelte økonomisk handlende subjekters handlemåte, men han oppsøker de objektive faktorene, de «økonomiske betingelsene» som «er uavhengige av den enkeltes vilje (jeg kan vel skyte inn: ofte også av hans viten)»; han søker å utrede «hva som foregår bak ryggen på den enkelte ved makten av forhold som er uavhengige av ham». Vi derimot «forsøker i siste instans å forklare økonomilivets forløp ut fra de økonomiske subjektenes psyke» og «legger lovmessigheten i økonomilivet inn i den psykologiske motiveringen»¹³.

Dette er sikkert en fin og åndfull bemerkning, slike det overhodet finnes en fylde av i Sombarts avhandling. Men tross sin utvilsomt riktige kjerne synes den meg likevel ikke å treffe hovedsaken: verken retrospektivt, til forklaring av hvordan Marx-kritikerne hittil har forholdt seg til Marx, og som følge av det heller ikke prospektivt, med kravet om en helt ny æra i Marx-kritikken, som egentlig først må begynnes, som det til og med «så godt som helt mangler forarbeider» for¹⁴, og der det framfor alt først må søkes en avgjørelse for det metodologiske forspørsmålet¹⁵.

Jeg synes saken snarere står slik. Visst består den forskjellen i forskningsmetoder som Sombart har påvist. Men den «gamle» Marx-kritikken har, så langt jeg kan bedømme etter min egen person, bekjempet Marx ikke på grunn av valget av hans metode, men på grunn av hans feil ved utøvelsen av den valgte metoden. For andre Marx-kritikere har jeg ingen rett til å tale, jeg må altså tale om meg selv. Jeg står personlig i metodespørsmålet på et lignende standpunkt som den litterat som med hensyn til skjønnlitteraturen erklærte at han lot enhver sjanger gjelde, med den ene unntagelsen «genre ennuyeux». Jeg lar enhver metode gjelde, under den forutsetning at den håndteres slik at det kommer noe riktig ut av det. Jeg har heller ikke noe som helst å innvende mot den objektivistiske metoden. Jeg tror at den også på slike fenomenområder som har med menneskelige handlinger å gjøre, kan formidle vinning av reell erkjennelse. Jeg samtykker også ganske villig i, og har ved anledning selv gjort oppmerksom på lignende fenomener, at visse objektive faktorer kan tre i lovmessig sammenheng med typiske menneskelige handlinger uten at den som handler lovmessig selv får påvirkningen fra den aktuelle faktoren tydelig inn i sin bevissthet. Når for eksempel statistikken viser at selvmordene inntreffer særlig tallrikt i bestemte måneder, for eksempel i juli og november, eller at antallet årlige ekteskapsinngåelser stiger og faller med avlingens godhet, så er jeg overbevist om at de fleste av selvmordskandidatene, hvis tilkomst får selvmordstangenten i månedene juli og november til å svulme, slett ikke tenker på at det nettopp er juli eller november, og at likeså tanken på de for øyeblikket billigere matvareprisene slett ikke spiller noen umiddelbar rolle for beslutningen hos de giftelystne¹⁶. Likevel har avdekkingen av slike objektive sammenhenger utvilsom erkjennelsesverdi.

Jeg må imidlertid her ta visse, slik jeg tror, selvsagte forbehold. For det første synes det meg klart at erkjennelsen av slike objektive sammenhenger uten erkjennelsen av de subjektive mellomleddene som formidler årsakskjeden, sikkert ennå ikke betyr det høyeste trinn av erkjennelse, men at den fullkomne forståelsen først formidles gjennom erkjennelsen av de ytre og indre sammenhengene. Og dermed synes også det spørsmålet Sombart har reist, «om den objektivistiske retningen i den nasjonaløkonomiske vitenskapen er berettiget som utelukkende eller som utfyllende»¹⁷, av seg selv å være avgjort slik at den retningen bare kan være «berettiget som utfyllende».

For det andre tror jeg, men vil ikke her strides om det som om en meningssak med dem som mener noe annet, at nettopp for det økonomiske området, hvor vi jo så overveiende har å gjøre med bevisste, beregnede menneskelige handlinger, den første av disse to erkjennelseskildene, den objektivistiske, i beste fall bare kan bidra med en ganske fattig, og særlig alene helt utilstrekkelig, del av den samlede oppnåelige erkjennelsen.

For det tredje, og dette angår spesielt Marx-kritikken, må jeg med all bestemthet kreve at man, når man håndterer den objektivistiske metoden, håndterer den riktig. Man fastslår ytre, objektive sammenhenger som på skjebnens vis, med eller uten de handlendes viten, med eller uten deres vilje, behersker deres handlinger, men man fastslår dem da riktig. Og det har Marx ikke gjort. Sin grunnleggende tese, at arbeidet alene behersker alle bytteforhold, har han hverken fastslått på objektivistisk vei ut fra den ytre, håndgripelige, objektive verden av kjensgjerninger, som den tvert imot står i motstrid til, eller utledet subjektivistisk av de byttendes motiver, men han har satt den i verden som et misfoster av en dialektikk, slik den kanskje aldri før har opptrådt mer vilkårlig og fjernt fra kjensgjerningene i vår vitenskaps historie.

Og ennå én ting. Marx har ikke holdt seg til den «objektivistiske» stangen. Han kunne ikke unngå likevel også å påberope seg de handlendes motiver som en virkende kraft i sitt system. Han gjør dette framfor alt med sin henvisning til «konkurransen». Er det da for mye forlangt at han, når han først gjør subjektivistiske innskudd i sitt system, skal gjøre dem riktig, grundig og motsigelsesfritt? Og mot dette billige kravet har Marx igjen forbrutt seg. Disse forsyndelsene, som, jeg gjentar det, ikke har noe å gjøre med valget av metode, men som er forbudt under herredømmet av enhver metode, har for meg vært grunnen til at jeg har bekjempet og bekjemper Marx’ teori som uriktig: den representerer etter min mening den eneste ulovlige sjangeren, sjangeren av de falske teoriene!

Jeg står og stod derfor allerede for lenge siden på det standpunktet som Sombart vil lede en først påkrevd framtidig Marx-kritikk over til. Han tenker seg «at man vel måtte forsøke en vurdering og kritikk av Marx’ system på følgende måte: Er den objektivistiske retningen i den nasjonaløkonomiske vitenskapen berettiget som utelukkende eller som utfyllende? Hadde man besvart dette spørsmålet med ja, så ville det videre være å spørre: er Marx’ metode for en kvantitativ bestemmelse av de økonomiske kjensgjerningene ved det tenkte hjelpemidlet verdibegrepet påkrevd? Hvis ja: er arbeidet det riktig valgte innholdet i verdibegrepet? ….. Hvis ja: er Marx’ bevisføring, den systematiske oppbygningen, slutningene osv. angripelige?»

Jeg har for lenge siden besvart det første metodologiske forspørsmålet til fordel for en «utfyllende» berettigelse av den objektivistiske metoden. Likeså stod og står det for meg utenfor tvil at, for å bli ved Sombarts ord, også «en kvantitativ bestemmelse av de økonomiske kjensgjerningene ved det tenkte hjelpemidlet» et verdibegrep er påkrevd. Det tredje spørsmålet, om arbeidet er det riktig valgte innholdet i dette verdibegrepet, holdt jeg for lenge siden for å være avgjort med nei, og det fjerde spørsmålet, om Marx’ bevisføring, slutninger osv. er angripelige, for like avgjort å skulle besvares med ja.

Hvordan verden til slutt vil avgjøre dette? – Det har jeg ingen tvil om. Marx’ system har en fortid og en samtid, men ingen varig framtid. Av alle slags økonomiske systemer, tror jeg, er det de som, som Marx’, hviler på et hult dialektisk grunnlag, som med størst sikkerhet er viet til undergang. Menneskeånden lar seg for et øyeblikk, men ikke varig, imponere av en dyktig retorikk. I det lange løp kommer det likevel alltid kjensgjerningene, den solide kjeden ikke av ord og fraser, men av årsaker og virkninger, til sin rett. Innen naturvitenskapenes område ville et verk som Marx’ allerede i dag være en umulighet. I de svært ungdommelige samfunnsvitenskapene kunne det oppnå innflytelse, stor innflytelse, og vil trolig bare langsomt, ganske langsomt miste den. Langsomt, for det har sin mektigste støtte ikke i tilhengernes overbeviste hoder, men i deres hjerter, i deres ønsker og begjær. Det har også lenge å tære på den store kapitalen av autoritet som det har erhvervet seg hos mange mennesker. Jeg har i innledningsordene til denne avhandlingen sagt at Marx som forfatter hadde stor hell. Ikke den minst heldige omstendigheten ved hans forfatterskjebne synes meg å være at avslutningen på hans system først utkom 10 år etter hans død, nesten tretti år etter det første bindet. Hadde læresetningene og fastslåingene i det tredje bindet kommet for dagen for ubundne lesere samtidig med det første bindet, da ville det, tror jeg, bare vært få lesere som ikke ville ha funnet logikken i det første bindet noe betenkelig! Nå danner en autoritetstro som er inngrodd gjennom 30 år, et bolverk mot inntrengingen av den kritiske erkjennelsen, som riktignok sikkert, men likevel bare langsomt vil smuldre bort.

Men også når dette har skjedd, vil sosialismen med Marx’ system sikkert ikke også være overvunnet, verken den teoretiske eller den praktiske. Så godt som det har vært en sosialisme før Marx, vil det også finnes den etter Marx. For det som er drivkraftig i sosialismen – og at det tross alle overdrivelser er noe drivkraftig i den, beviser ikke bare den ubestridelige oppfriskningen som den økonomiske teorien har fått gjennom opptredenen til de sosialistiske teoretikerne, men også den berømte «dråpen sosial olje» som den praktiske statskunstens tiltak, og i mange tilfeller sikkert ikke til skade for dem, i våre dager pleier å salve seg med overalt – for det altså, sier jeg, som er drivkraftig i sosialismen, vil dens kloke ledende hoder sikkert ikke unnlate i tide å søke tilknytning til et mer levedyktig vitenskapelig system. De vil søke å bytte ut den murkne støtten. Med hvor mye eller hvor lite luttring av de gjærende ideene, vil framtiden vise. Kanskje, forhåpentlig, at saken likevel ikke alltid bare drives i ring, men at det ved denne anledningen blir kastet av noen få villfarelser for alltid og noen få erkjennelser definitivt vunnet til skatten av sikker og heller ikke av partileidenskap lenger betvilt viten.

Marx vil imidlertid hevde en varig plass i samfunnsvitenskapenes historie, av de samme grunnene, med den samme blandingen av positiv og negativ fortjeneste, som hans forbilde Hegel. Begge var personlig tenkegenier. Begge har, hver i sitt område, vunnet en enorm innflytelse på tenkningen og følelsen til hele generasjoner, nesten kan man si på selve tidsånden. Og deres spesifikt teoretiske verk var hos begge et ytterst kunstferdig utklekket, med fabelaktig kombinasjonsevne i utallige tankeetasjer oppbygd, med beundringsverdig åndskraft sammenholdt – korthus.