II. Gjennomsnittsprofitten og produksjonsprisen

Denne konsekvensen er imidlertid følgende. Kapitalenes «organiske sammensetning» (III. 124) er av tekniske grunner nødvendigvis ulik i de forskjellige «produksjonssfærene». I de forskjellige industriene, som jo krever svært forskjellige tekniske behandlinger, blir det med én enkelt arbeidsdag bearbeidet et svært ulikt kvantum råstoffer; eller, selv om kvantumet av råstoffer, ved liknende behandlinger, er tilnærmet likt, kan verdien deres likevel være svært forskjellig, som for eksempel mellom kobber og jern som råstoffer i metallindustrien; eller endelig kan mengden og verdien av driftsinnretninger, redskaper og maskiner som faller på hver sysselsatt arbeider, være ulik! Alle disse forskjellsmomentene betinger, med mindre de i sjeldne unntakstilfeller tilfeldigvis akkurat oppveier hverandre, et forskjellig forhold mellom det konstante kapitalet som er investert i produksjonsmidler, og det variable kapitalet som er brukt til kjøp av arbeid, for de forskjellige produksjonsgrenene. Enhver produksjonsgren i en nasjonaløkonomi har følgelig sin avvikende, egenartede «organiske sammensetning» av det kapitalet som anvendes i den. I samsvar med de hittil framlagte utredningene burde og måtte derfor hver produksjonsgren, ved lik merverdirate, også vise en annen, avvikende profittrate, dersom varene virkelig, slik Marx hittil alltid har forutsatt, byttes «til sine verdier» eller i forhold til det arbeidet som er legemliggjort i dem.

Dermed kommer Marx fram til det berømte store skjæret i sin teori, hvis omseilbarhet har utgjort det viktigste stridspunktet i marxlitteraturen de siste ti årene. Hans teori krever at kapitaler av lik størrelse, men ulik organisk sammensetning, viser ulike profitter; den virkelige verden viser seg imidlertid på det tydeligste å være behersket av den lov at kapitaler av lik størrelse, uten hensyn til deres eventuelt forskjellige organiske sammensetning, gir lik profitt. La oss la Marx fastslå denne motsigelsen med sine egne ord:

«Vi har altså vist: at det i forskjellige industrigrener, svarende til kapitalenes forskjellige organiske sammensetning, og innenfor de angitte grensene også svarende til deres forskjellige omløpstider, hersker ulike profittrater, og at derfor også ved lik merverdirate gjelder loven (etter den allmenne tendens), at profittene forholder seg som kapitalenes størrelser, og at like store kapitaler derfor i like tidsrom gir like store profitter, bare for kapitaler av lik organisk sammensetning, forutsatt like omløpstider. Det som er utviklet, gjelder på det grunnlaget som hittil overhodet har vært grunnlaget for vår utvikling: at varene selges til sine verdier. På den annen side er det ingen tvil om at forskjellen i de gjennomsnittlige profittratene for de forskjellige industrigrenene i virkeligheten, bortsett fra uvesentlige, tilfeldige og seg imellom utjevnende forskjeller, ikke finnes og ikke kunne finnes uten å oppheve hele det kapitalistiske produksjonssystemet. Det ser altså ut til at verditeorien her er uforenlig med den virkelige bevegelsen, uforenlig med produksjonens faktiske fenomener, og at man derfor overhodet må gi avkall på å begripe sistnevnte.» (III. 131 f.).

Hvordan forsøker nå Marx selv å løse denne motsigelsen?

Det skjer, kort sagt, på bekostning av den forutsetningen Marx hittil alltid hadde gått ut fra, nemlig at varene selges til sine verdier. Marx lar nå denne forutsetningen ganske enkelt falle. Hva dette avkallet betyr for det marxske systemet, må vi danne oss en kritisk dom om noe senere. Foreløpig fortsetter jeg min resumerende framstilling av den marxske tankegangen, og det på et tabellarisk eksempel som også Marx har lagt til grunn for sin framstilling. Det sammenlikner fem forskjellige produksjonssfærer, hver med forskjellig organisk sammensetning av de kapitalene som er anlagt i dem, og holder foreløpig fast ved den hittilværende forutsetningen at varene selges til sine verdier. Til forklaring av den følgende tabellen, som viser resultatene av denne antakelsen, skal det bemerkes at c betyr det konstante og v det variable kapitalet, og at det, for å gjøre rett mot det virkelige livets faktiske forskjeller, i eksempelet (med Marx) forutsettes at de anvendte konstante kapitalene «slites» ulikt raskt, slik at bare en del av det konstante kapitalet, og det i de forskjellige produksjonssfærene en ulikt stor del, forbrukes årlig. I produktets verdi går naturligvis bare den forbrukte delen av det konstante kapitalet inn, det «forbrukte c», mens hele det «anvendte c» kommer i betraktning ved beregningen av profittraten.

Som man ser, viser denne tabellen for de forskjellige produksjonssfærene, ved jevn eksploatering av arbeidet, svært forskjellige profittrater, svarende til kapitalenes forskjellige organiske sammensetning. Men man kan også betrakte de samme fakta og data fra et annet synspunkt. «Den samlede summen av de kapitalene som er anlagt i de fem sfærene, er = 500; den samlede summen av merverdien de har produsert = 110; den samlede verdien av varene de har produsert = 610. Betrakter vi de 500 som ett eneste kapital, der I–V bare utgjør forskjellige deler av det (som for eksempel i en bomullsfabrikk, hvor det i de forskjellige avdelingene, i karderommet, forspinnerommet, spinnesalen og veversalen, finnes forskjellig forhold mellom variabelt og konstant kapital, og gjennomsnittsforholdet for hele fabrikken først må beregnes), så ville for det første den gjennomsnittlige sammensetningen av kapitalet på 500 være = 390 c + 110 v, eller i prosent 78 c + 22 v. Når hvert av kapitalene på 100 betraktes bare som 1/5 av totalkapitalet, ville dets sammensetning være denne gjennomsnittlige på 78 c + 22 v; likeså falt det en gjennomsnittlig merverdi på 22 på hver 100; derfor ville gjennomsnittsraten for profitten være = 22 %.» (III. 138/4). Til hvilke priser må nå de enkelte varene selges for at hvert enkelt av de fem delkapitalene faktisk skal oppnå denne like gjennomsnittlige profittraten? Det viser den følgende tabellen. I den er rubrikken «kostpris» skutt inn som mellomledd, hvorunder Marx forstår den verdidelen av varen som erstatter kapitalisten prisen på de forbrukte produksjonsmidlene og prisen på den anvendte arbeidskraften, men som ennå ikke inneholder noen merverdi eller profitt, og som altså svarer til summen av v + forbrukt c.

«Sammenlagt» — kommenterer Marx resultatene av denne tabellen — «selges varene 2 + 7 + 17 = 26 over og 8 + 18 = 26 under verdien, slik at prisavvikene opphever hverandre gjensidig ved jevn fordeling av merverdien eller ved tillegg av den gjennomsnittlige profitten på 22 for hver 100 forskutterte kapital til de respektive kostprisene for varene I–V; i samme forhold som én del av varene selges over, blir en annen del solgt under sin verdi. Og bare salg til slike priser gjør det mulig at profittraten for I–V er jevn, 22 %, uten hensyn til den forskjellige organiske sammensetningen av kapitalene I–V» (III. 135).

Alt dette er nå, som Marx videre utfører, ikke bare hypotetisk antakelse, men full virkelighet. Det virkende agens er konkurransen. Riktignok er, som følge av den forskjellige organiske sammensetningen av de kapitalene som er anlagt i forskjellige produksjonsgrener, «profittratene som hersker i forskjellige produksjonsgrener, opprinnelig svært forskjellige». Men «disse forskjellige profittratene utjevnes ved konkurransen til én allmenn profittrate, som er gjennomsnittet av alle disse forskjellige profittratene. Den profitten som, svarende til denne allmenne profittraten, faller på et kapital av gitt størrelse, hva dets organiske sammensetning enn måtte være, kalles gjennomsnittsprofitten. Prisen på en vare, som er lik dens kostpris pluss den delen av den årlige gjennomsnittsprofitten som, i forhold til dens omløpsbetingelser, faller på det kapitalet som er anvendt i dens produksjon (ikke bare det som er konsumert i produksjonen), er dens produksjonspris» (III. 136). Denne er faktisk identisk med natural price hos Adam Smith, med price of production hos Ricardo, med prix nécessaire hos fysiokratene (III. 178). Og det faktiske bytteforholdet mellom de enkelte varene bestemmes ikke lenger av deres verdier, men av deres produksjonspriser, eller, som Marx liker å uttrykke det: «verdiene forvandler seg til produksjonspriser» (f.eks. III. 176). Verdi og produksjonspris faller bare unntaksvis og så å si tilfeldig sammen for de varene som produseres ved hjelp av et kapital hvis organiske sammensetning tilfeldigvis akkurat tilsvarer den gjennomsnittlige sammensetningen av det samfunnsmessige totalkapitalet. I alle andre tilfeller går verdi og produksjonspris nødvendigvis og prinsipielt fra hverandre. Og det i følgende betydning. Vi kaller etter Marx «kapitaler som i prosent inneholder mer konstant, altså mindre variabelt kapital enn det samfunnsmessige gjennomsnittskapitalet: kapitaler av høyere sammensetning; omvendt slike hvor det konstante kapitalet inntar et relativt lite og det variable et større rom enn i det samfunnsmessige gjennomsnittskapitalet, kapitaler av lavere sammensetning». Slik vil produksjonsprisen for alle de varene som frambringes ved hjelp av et kapital av «høyere» enn gjennomsnittlig sammensetning, stå over deres verdi, i motsatt tilfelle under verdien. Eller varer av den første sorten vil nødvendigvis og regelmessig bli solgt over sin verdi, varer av den andre sorten under sin verdi (III. 142 ff. og oftere).

Forholdet mellom de enkelte kapitalistene og den merverdien som frambringes og tilegnes i hele samfunnet, illustreres endelig på følgende måte: «Selv om kapitalistene i de forskjellige produksjonssfærene ved salget av varene sine trekker tilbake de kapitalverdiene som er forbrukt i produksjonen av disse varene, så innløser de ikke den merverdien, og derfor profitten, som er produsert i deres egen sfære ved produksjonen av disse varene, men bare så mye merverdi og derfor profitt som, av den totale merverdien eller totalprofitten som produseres av samfunnets totalkapital i alle produksjonssfærer sammenlagt i et gitt tidsrom, ved lik fordeling faller på hver aliquote del av totalkapitalet. Per 100 trekker hvert forskuttert kapital, hva dets sammensetning enn måtte være, i hvert år eller annet tidsrom den profitten som for dette tidsrommet kommer på 100 som den så og så store delen av totalkapitalet. De forskjellige kapitalistene forholder seg her, så langt profitten angår, som blotte aksjonærer i et aksjeselskap, hvor andelene av profitten fordeles likt per 100, og derfor for de forskjellige kapitalistene bare er forskjellige etter størrelsen av det kapitalet hver av dem har stukket inn i hele foretaket, etter hans forholdsmessige deltakelse i hele foretaket, etter antallet av hans aksjer» (III. 136 f.). Totalprofitt og total merverdi er identiske størrelser (III. 151, 152). Og gjennomsnittsprofitten er ikke noe annet «enn den samlede massen av merverdien, fordelt på kapitalmassene i hver produksjonssfære i forhold til deres størrelser» (III. 153).

En viktig konsekvens som følger av dette, er at den profitten den enkelte kapitalisten trekker, slett ikke utelukkende stammer fra det arbeidet han selv sysselsetter (III. 149), men ofte for en stor del, og iblant, f.eks. ved kjøpmannskapitalet (III. 265), helt og holdent skriver seg fra arbeidere som den aktuelle kapitalisten ikke har noen som helst berøring med. Marx finner endelig enda et spørsmål å stille og besvare, som han betrakter som det «egentlig vanskelige spørsmålet»: spørsmålet nemlig om hvordan «denne utjevningen av profittene til den allmenne profittraten foregår, siden den åpenbart er et resultat og ikke kan være et utgangspunkt?» (III. 153).

Han utvikler først den oppfatningen at det i en samfunnstilstand hvor den kapitalistiske produksjonsmåten ennå ikke hersker, hvor altså arbeiderne selv er i besittelse av de nødvendige produksjonsmidlene, ville være slik at varene faktisk byttes etter sin virkelige verdi og profittratene altså ikke ville utjevnes. Den faktisk bestående forskjellen i profittratene ville imidlertid, siden arbeiderne jo alltid for like arbeidstid ville få og kunne beholde for seg selv lik merverdi, det vil si lik verdi utover deres nødvendige behov, være «en likegyldig omstendighet, ganske som det i dag for lønnsarbeideren er en likegyldig omstendighet i hvilken profittrate det kvantumet merverdi som er presset ut av ham, uttrykkes» (III. 155). Siden slike forhold, hvor produksjonsmidlene tilhører arbeideren, historisk er de tidligere og finnes både i den gamle og i den moderne verden, f.eks. hos den selvarbeidende jordeiende bonden og hos håndverkeren, mener Marx seg berettiget til å si at det er «helt i samsvar med faget å betrakte varenes verdier ikke bare teoretisk, men også historisk som prius til produksjonsprisene» (III. 156).

I det kapitalistisk organiserte samfunnet finner imidlertid denne forvandlingen av verdier til produksjonspriser og den utjevningen av profittratene som henger sammen med den, riktignok sted. Om de drivende kreftene i denne utjevningsprosessen og om arten av deres virkning uttaler Marx seg, etter lange forberedende utredninger som handler om dannelsen av markedsverdi og markedspris, særlig i tilfellet der forskjellige deler av den varen som kommer på markedet, frambringes under ulikt gunstige produksjonsbetingelser, svært klart og kortfattet i følgende ord: «Hvis varene … selges til sine verdier, oppstår … svært forskjellige profittrater … Men kapitalet trekker seg ut av en sfære med lav profittrate og kaster seg over den andre, som gir høyere profitt. Ved denne stadige utvandringen og innvandringen, med ett ord ved sin fordeling mellom de forskjellige sfærene, alt etter som profittraten der synker og her stiger, bevirker det et slikt forhold mellom tilførsel og etterspørsel at gjennomsnittsprofitten i de forskjellige produksjonssfærene blir den samme og verdiene derfor forvandler seg til produksjonspriser» (III. 175/6)¹.