III. Spørsmålet om motsigelsen

Forfatteren av disse linjene hadde for en lang rekke år siden, lenge før den innledningsvis omtalte litteraturen om forenligheten mellom en lik gjennomsnittlig profittrate og Marx’ verdilov oppsto, fastholdt sitt syn på denne saken i følgende ord: «Enten byttes produktene virkelig på varig basis i forhold til det arbeidet som hefter ved dem … – da er en utjevning av kapitalavkastningen umulig. Eller det finner sted en utjevning av kapitalavkastningen – da er det umulig at produktene fortsetter å bytte seg i forhold til det arbeidet som hefter ved dem¹.»

Den faktiske uforenligheten mellom disse to forutsetningene var fra marxistisk hold først for noen år siden innrømmet av Conrad Schmidt². Nå har vi den autentiske bekreftelsen fra mesteren selv. Han har sagt det helt klart og tydelig at en jevn profittrate bare gjøres mulig ved at varene selges til slike priser at en del av varene byttes over, en annen del under sin verdi, altså avvikende fra forholdet mellom det arbeidet som er legemliggjort i dem. Heller ikke har han latt oss være i tvil om hvilken av de to uforenlige setningene han holder for den som svarer til virkeligheten. Han lærer, med takknemlig å anerkjenne klarhet og frimodighet, at det er utjevningen av kapitalavkastningen. Og han nøler ikke med å lære, med samme klarhet og frimodighet, at de enkelte varene faktisk ikke byttes mot hverandre i forhold til det arbeidet som hefter ved dem, men i det avvikende forholdet som utjevningen av kapitalavkastningen krever.

Hvilket forhold står denne læren i tredje bind i til den berømte verdiloven i første? Inneholder den den med så stor spenning ventede løsningen på den «tilsynelatende» motsigelsen? Inneholder den beviset for «hvordan en lik gjennomsnittlig profittrate ikke bare uten brudd på verdiloven, men tvert imot på grunnlag av den, kan og må dannes»? Eller inneholder den ikke snarere det stikk motsatte: nemlig fastslåelsen av en virkelig uforsonlig motsigelse og beviset for at den like gjennomsnittlige profittraten bare kan dannes hvis og fordi den påståtte verdiloven ikke gjelder?

Jeg tror at den som ser på saken uten fordommer og med nøkternhet, ikke lenge kan bli stående i tvil. I første bind var det med størst mulig tyngde blitt lært at all verdi grunner seg på arbeid og bare på arbeid, at varenes verdier forholder seg til hverandre som den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere dem; disse setningene var utledet og destillert fram rett og slett og utelukkende fra varenes bytteforhold, som de er «immanente» i; vi var blitt anvist å «gå ut fra varenes bytteverdi og bytteforhold for å komme den verdien som er skjult deri, på sporet» (I. 23); verdien ble forklart oss som det felles som «framstiller seg i varenes bytteforhold» (I. 13); i form og med tyngde av en tvingende slutning som ikke tillater noe unntak, var det blitt sagt oss at likestillingen av to varer i byttet innebærer at «et felles av samme størrelse» finnes i dem, som hver av de to «må kunne reduseres til» (I. 11); det må følgelig, bortsett fra øyeblikkelige, tilfeldige avvik, som imidlertid «framtrer som brudd på loven om vareutvekslingen» (I. 142), på varig basis og i prinsippet byttes mot hverandre varer som legemliggjør like mye arbeid. – Og nå, i tredje bind, blir det kort og tørt forklart oss at det som etter første binds lære må være, ikke er og ikke kan være; at de enkelte varene, og det ikke tilfeldig eller forbigående, men nødvendig og varig, byttes mot hverandre i et annet forhold enn det mellom det legemliggjorte arbeidet, og må byttes slik!

Jeg kan ikke noe for det, jeg ser her intet av en forklaring og forsoning av en strid, men selve den nakne motsigelsen. Tredje bind av Marx fornekter det første. Teorien om den gjennomsnittlige profittraten og produksjonsprisene lar seg ikke forene med teorien om verdien. Det er det inntrykket som jeg tror enhver logisk tenkende må få. Det synes også å ha innfunnet seg ganske alminnelig. Loria, i sin livlige og bilderike uttrykksmåte, føler seg tvunget til den «harde, men rettferdige dommen» at Marx har gitt «en mystifikasjon i stedet for en løsning»; han ser i utgivelsen av tredje bind «det russiske felttoget» for Marx’ system, dets «mest fullstendige teoretiske bankerott», et «vitenskapelig selvmord», den «mest formelle prisgivelse av hans egen lære» (l’abdicazione più explicita alla dottrina stessa) og den «fulle og hele tilslutning til de mest ortodokse lærene hos de avskydde økonomistene»³.

Men også en mann som står Marx’ system så nær som Werner Sombart, må betegne «et alminnelig hoderisting» som den sannsynligste virkningen tredje bind vil få hos de fleste lesere. «De fleste vil slett ikke være tilbøyelige til å se ‘løsningen’ av ‘gåten om gjennomsnittsprofittraten’, slik den nå blir gitt, som en ‘løsning’; de vil mene at knuten er hogd over, men ingenlunde løst. For når det plutselig dukket en ‘helt alminnelig’ produksjonskostnadsteori opp fra glemselen, så betydde det nettopp at den berømte verdilæren var falt under bordet. For når jeg til slutt likevel kommer til produksjonskostnadene for å forklare profitten: hvorfor da hele det tungrodde apparatet av verdi- og merverditeori?»⁴ For seg selv forbeholder Sombart seg riktignok en annen dom. Han foretar et eiendommelig redningsforsøk, der det imidlertid blir kastet så mye over bord av det som skal reddes, at det forekommer meg ganske tvilsomt om han dermed vil vinne noen av de impliserte parters takk. Jeg skal komme nærmere inn på dette i alle tilfelle interessante og lærerike redningsforsøket. Men så langt er vi ikke kommet ennå; før vi tar for oss den posthume forsvareren, må vi høre mesteren selv, og det med all den oppmerksomhet og omhu som en så viktig sak fortjener.

Slik det jo er helt selvsagt, har nemlig Marx selv måttet forutse at man ville gjøre hans «løsning» den innvendingen at den ikke er noen «løsning», men en prisgivelse av hans verdilov. Til denne forutseenheten skylder åpenbart et forhåndsinnlagt selvforsvar sin opprinnelse, som, om ikke i form så dog i sak, finnes i Marx’ verk. Marx unnlater nemlig ikke å flette inn på mange steder den uttrykkelige påstanden at til tross for den umiddelbare beherskelsen av bytteforholdene ved produksjonsprisene, som avviker fra verdiene, beveger likevel alt seg innenfor verdilovens ramme, og at denne likevel, i det minste «i siste instans», utøver herredømmet over prisene. Han forsøker å gjøre dette synet sannsynlig ved forskjellige utlegninger og bemerkninger. Disse bærer ikke noe enhetlig preg. Marx gjennomfører ikke over dette temaet, slik det ellers er hans vane, en formelig sluttet bevisføring, men gir bare et antall side om side løpende, tilfeldige bemerkninger, som inneholder forskjellige typer bevisgrunner eller vendinger som kan tolkes som slike. Som saken står, lar det seg ikke bedømme hvilken av disse bevisgrunnene Marx selv ville legge hovedvekten på, og heller ikke hvordan han forestilte seg det gjensidige forholdet mellom disse ulike bevisgrunnene. Hvordan det enn forholder seg med det, er vi i alle tilfelle, hvis vi vil gjøre både mesteren og vår kritiske oppgave rett, skyldige å gi hver av disse bevisgrunnene den nøyaktigste oppmerksomhet og en fordomsfri vurdering.

De aktuelle bemerkningene synes meg i sum å inneholde følgende fire argumenter til fordel for en helt eller delvis fortsatt gyldighet av verdiloven:

1. Argument: selv om de enkelte varene selges over eller under sine verdier i forhold til hverandre, opphever disse motsatte avvikene hverandre likevel gjensidig, og i samfunnet selv – når man betrakter totaliteten av alle produksjonsgrener – forblir derfor summen av produksjonsprisene på de produserte varene lik summen av deres verdier (III. 138).

2. Argument: verdiloven behersker prisenes bevegelse, idet en minskning eller økning av den arbeidstiden som kreves til produksjonen, får produksjonsprisene til å stige eller falle (III. 158, tilsvarende III. 156).

3. Argument: verdiloven behersker, etter Marx’ påstand, med uforminsket autoritet vareutvekslingen i visse «opprinnelige» stadier, der forvandlingen av verdier til produksjonspriser ennå ikke har funnet sted.

4. Argument: I den innviklede folkehusholdningen «regulerer» verdiloven i det minste indirekte og «i siste instans» produksjonsprisene, idet den totale verdien av varene, bestemt etter verdiloven, regulerer den totale merverdien, men denne igjen høyden av gjennomsnittsprofitten og dermed den alminnelige profittraten (III. 159).

La oss prøve disse argumentene, hvert for seg, på deres innhold.

FØRSTE ARGUMENT.

Det innrømmes av Marx at de enkelte varene, alt etter om konstant kapital har medvirket ved deres frambringelse med en over- eller undergjennomsnittlig andel, byttes mot hverandre over eller under sin verdi. Men det legges vekt på at disse individuelle avvikene, som finner sted til motsatt side, til enhver tid kompenserer eller opphever hverandre gjensidig, slik at summen av alle betalte priser likevel nøyaktig svarer til summen av alle verdier. «I samme forhold som en del av varene selges over, selges en annen under sin verdi» (III. 135). «Totalprisen på varene I–V (i det tabellariske eksemplet Marx benytter) ville altså være lik deres totalverdi, … i virkeligheten altså pengeuttrykk for det samlede kvantum arbeid, fortidig og nytilsatt, som er inneholdt i varene I–V. Og på denne måten er i samfunnet selv – når man betrakter totaliteten av alle produksjonsgrener – summen av produksjonsprisene på de produserte varene lik summen av deres verdier» (III. 138). Av dette trekkes til slutt – mer eller mindre tydelig – argumentet at verdiloven i det minste for summen av alle varer eller for samfunnet som helhet viser sin gyldighet. «Men dette løser seg alltid opp i at det som i den ene varen går inn for mye, i den andre for lite, for merverdi, og at derfor også avvikene fra verdien, som stikker i varenes produksjonspriser, opphever hverandre. Det er overhodet i hele den kapitalistiske produksjonen alltid bare på en meget innviklet og tilnærmet måte, som et aldri å fastslå gjennomsnitt av evige svingninger, at den alminnelige loven gjør seg gjeldende som den herskende tendensen» (III. 140).

Dette argumentet er ikke nytt i marxistisk litteratur. Det ble for noen år siden i beslektet situasjon gjort gjeldende av Conrad Schmidt med stor tyngde og kanskje med enda større prinsipiell klarhet enn nå av Marx selv. I sitt forsøk på å løse gåten om den gjennomsnittlige profittraten var også Schmidt, om enn med en annen mellomliggende begrunnelse enn Marx, kommet til det resultatet at de enkelte varene ikke kan byttes mot hverandre i forhold til det arbeidet som hefter ved dem. Også han måtte stille seg spørsmålet om og hvordan det i lys av dette fortsatt kunne være tale om en gyldighet av Marx’ verdilov, og han støttet sitt bekreftende syn nettopp på det nå framførte argumentet⁵.

Jeg holder det for fullstendig uriktig. Jeg har den gang uttalt dette overfor Conrad Schmidt med en begrunnelse som jeg i dag, og overfor Marx selv, ikke har grunn til å endre ett ord i. Jeg kan derfor nøye meg med å gjenta den ordrett. Jeg spurte overfor Schmidt hvor mye eller hvor lite det etter denne faktiske innrømmelsen fortsatt er igjen av den berømte verdiloven, og fortsatte så:

«At det imidlertid ikke er mye igjen, illustreres best nettopp av de anstrengelsene forfatteren legger i beviset for at verdiloven til tross for alt forblir i gyldighet. Etter at han nemlig har innrømmet at varenes faktiske pris divergerer fra deres verdi, bemerker han at denne divergensen likevel bare gjelder de prisene som de enkelte varene oppnår; at den derimot forsvinner så snart man betrakter summen av alle enkeltvarer, det årlige nasjonalproduktet. Prissummen som betales for hele nasjonalproduktet til sammen, faller riktignok fullstendig sammen med den verdisummen som faktisk er krystallisert i det (s. 51). Jeg vet ikke om det vil lykkes meg å illustrere rekkevidden av denne påstanden på behørig vis. Jeg vil i det minste forsøke en antydning.

«Hva er egentlig ‘verdilovens’ oppgave? Ikke noe annet enn å klarlegge det bytteforholdet mellom godene som observeres i virkeligheten. Vi vil vite hvorfor i byttet for eksempel en kåpe gjelder akkurat like mye som 20 alen lerret, hvorfor 10 pund te gjelder like mye som 1/2 tonn jern, og så videre. Slik har også Marx selv oppfattet verdilovens forklaringsoppgave. Om et bytteforhold kan åpenbart bare være tale mellom forskjellige enkeltvarer innbyrdes. Men så snart man tar alle varer til sammen i øyesyn og summerer prisene deres, ser man nødvendigvis og med vilje bort fra det forholdet som består inni denne helheten. De relative prisforskjellene innvendig kompenserer jo hverandre i summen. Det teen gjelder mer enn jernet, det gjelder jernet mindre enn teen, og omvendt. I alle tilfelle er det intet svar på spørsmålet vårt når vi spør om godenes bytteforhold i folkehusholdningen, og man svarer oss med prissummen som alle til sammen oppnår; like lite som når vi spør hvor mange minutter eller sekunder vinneren i et kappløp trengte mindre enn konkurrentene sine for å tilbakelegge banen, og man svarer oss: alle konkurrentene til sammen trengte 25 minutter 13 sekunder.

«Nå står saken slik. På verdiproblemets spørsmål svarer marxistene først med sin verdilov, at varene byttes i forhold til den arbeidstiden som er legemliggjort i dem; så tilbakekaller de – tilslørt eller utilslørt – dette svaret: for området for utvekslingen av enkeltvarer, altså nettopp det området der spørsmålet overhodet har en mening, og opprettholder det i full renhet bare for hele nasjonalproduktet til sammen, altså for et område der dette spørsmålet, som gjenstandsløst slett ikke kan stilles. Som svar på verdiproblemets egentlige spørsmål blir dermed ‘verdiloven’ erkjent gjort til løgn av kjensgjerningene, og i den ene anvendelsen der den ikke gjøres til løgn, er den ikke lenger noe svar på det spørsmålet som egentlig krever løsning, men kunne i beste fall være et svar på et eller annet annet spørsmål.

«Men det er ikke engang et svar på et annet spørsmål, det er slett ikke noe svar, det er en enkel tautologi. For som enhver nasjonaløkonom vet, byttes varene, når man ser gjennom pengeomløpets tilsløringsformer, til slutt igjen mot varer. Hver vare som trer inn i byttet, er samtidig vare, men også prisen på sin motytelse. Summen av varene er dermed identisk med summen av de prisene som er betalt for dem. Eller: prisen for hele nasjonalproduktet til sammen er ikke noe annet enn – nasjonalproduktet selv. Under disse omstendighetene er det riktignok ganske riktig at prissummen som betales for hele nasjonalproduktet til sammen, helt faller sammen med den verdi- eller arbeidssummen som er krystallisert i det siste. Men denne tautologiske uttalelsen betyr verken noen tilvekst av virkelig erkjennelse, og den kan heller ikke særlig tjene som riktighetsprøve for den påståtte loven at godene byttes etter forholdet mellom det arbeidet som er legemliggjort i dem. For på denne veien lot det seg like godt – eller rettere sagt like dårlig – også verifisere enhver annen tenkelig ‘lov’, for eksempel ‘loven’ at godene byttes etter målestokken av sin spesifikke vekt! For selv om riktignok et pund gull som «enkelt vare» ikke byttes mot et pund jern, men mot 40000 pund jern, så er likevel prissummen som betales for ett pund gull og 40000 pund jern til sammen, ikke mer og ikke mindre enn 40000 pund jern og 1 pund gull. Totalvekten av prissummen – 40001 pund – svarer altså ganske nøyaktig til den totalvekten, likeledes 40001 pund, som er legemliggjort i varesummen, og følgelig er vekten den sanne målestokken som godenes bytteforhold reguleres etter?!»

Jeg har intet å ettergi av denne dommen i dag, der jeg vender den mot Marx selv, og heller ikke noe å føye til, bortsett fra at Marx ved framføringen av det her bedømte argumentet gjør seg skyldig i en viss ekstra forseelse, som Schmidt den gang ikke hadde begått. Marx søker nemlig i det nettopp siterte stedet på s. 140 i tredje bind å skape stemning for ideen at hans verdilov likevel kan tilskrives en viss reell herredømme, selv om de enkelte tilfellene ikke adlyder den, ved en alminnelig sentens som har denne lovens virkemåte til gjenstand. Etter at han har talt om at «avvikene fra verdien, som stikker i produksjonsprisene, opphever hverandre», føyer han nemlig til bemerkningen at den alminnelige loven i hele den kapitalistiske produksjonen «overhodet alltid bare på en meget innviklet og tilnærmet måte, som et aldri å fastslå gjennomsnitt av evige svingninger, gjør seg gjeldende som den herskende tendensen».

Marx forveksler her to svært forskjellige ting: et gjennomsnitt av svingninger og et gjennomsnitt mellom varig og prinsipielt ulike størrelser. På ett punkt har han jo helt rett, nemlig at slett ikke så få allmenne lover bare gjør seg gjeldende på den måten at gjennomsnittet som følger av stadige svingninger, svarer til den normen loven uttaler. Enhver nasjonaløkonom kjenner slike lover, for eksempel loven om at prisene er lik produksjonskostnadene, eller at høyden på arbeidslønnen i ulike næringsgrener og høyden på kapitalavkastningen i ulike produksjonsgrener, bortsett fra særskilte grunner til ulikhet, har en tendens til å stille seg på samme nivå, og enhver nasjonaløkonom er tilbøyelig til å anerkjenne disse lovene som «lover», selv om det kanskje ikke finnes ett eneste tilfelle som svarer til dem med den minutiøseste nøyaktighet. Og derfor ligger det også i henvisningen til en slik virkemåte, som bare gir seg til kjenne i gjennomsnitt og i det store og hele, et sterkt fengslende moment.

Men tilfellet som Marx bruker denne fengslende henvisningen til fordel for, er av en helt annen art. Når det gjelder produksjonsprisene som avviker fra «verdiene», dreier det seg ikke om svingninger, men om nødvendige og varige avvik. Av to varer A og B som forkroppsliger like mye arbeid, men er frambrakt med kapitaler av ulik organisk sammensetning, svinger ikke hver av dem om ett og samme gjennomsnitt, for eksempel gjennomsnittet 50 fl., men hver av dem inntar varig et ulikt prisnivå: vare A, der det har medvirket lite konstant kapital som krever forrentning, nivået 40 fl., og vare B, som har mye konstant kapital å forrente, nivået 60 fl., med forbehold om svingninger omkring disse avvikende nivåene. Hadde vi bare med svingninger omkring samme nivå å gjøre, slik at for eksempel vare A en gang sto i 48 fl. og vare B i 52 fl., en annen gang omvendt vare A i 52 og vare B bare i 48 fl., da kunne man riktignok si at begge varer i gjennomsnitt står like høyt i pris, og man kunne i dette forholdet, hvis det lot seg iaktta allment, til tross for svingningene se en verifikasjon av «loven» om at varer som har like mye arbeid forkroppsliget i seg, byttes mot hverandre på lik fot.

Men når den ene av to varer som forkroppsliger like mye arbeid, varig og regelmessig hevder en pris på 40, og den andre like varig og regelmessig en pris på 60 fl., da kan visst matematikeren også trekke et gjennomsnitt på 50 fl. mellom disse ulike størrelsene. Men et slikt gjennomsnitt har en helt annen, eller rettere sagt, det har overhodet ingen betydning for vår lov. Et matematisk gjennomsnitt lar seg jo alltid trekke også mellom de mest ulike størrelser, og når det en gang er trukket, «opphever» de motsatte avvikene fra det alltid hverandre «gjensidig» etter størrelse: hvor mye den ene størrelsen overstiger gjennomsnittet, så mye må jo da nødvendigvis den andre bli stående under det! Men tydeligvis lar det seg ved et slikt spill med «gjennomsnitt» og «avvik som opphever hverandre» ikke gjøre noe av kjensgjerningen at det mellom varer med like arbeidskostnader, men ulik kapitalsammensetning, består nødvendige og varige prisforskjeller, ikke noe av en gjendrivelse av den påståtte verdiloven til en bekreftelse av den, like lite som man ville ha tilbøyelighet eller rett til å bevise med det setningen at alle dyreslag, døgnfluer og elefanter medregnet, har lik levetid. For elefantene lever riktignok i gjennomsnitt 100 år, døgnfluene bare én eneste dag. Men mellom disse størrelsene lar det seg jo trekke et felles gjennomsnitt på 50 år; så mye lenger elefantene lever, så mye kortere lever døgnfluene; avvikene fra gjennomsnittet «opphever» altså «hverandre gjensidig», og i det store og hele og i gjennomsnitt seirer altså likevel loven om at alle dyreslag har lik levetid! —

La oss gå videre.

ANNET ARGUMENT.

Marx gjør på forskjellige steder i tredje bind krav på at verdiloven «behersker prisenes bevegelse», og ser som bevis på dette herredømmet den kjensgjerning at når den arbeidstiden som kreves for å produsere varene, faller, så faller også prisene, og når den stiger, stiger også prisene, under ellers like omstendigheter⁶.

Også denne slutningen bygger på en tankeforglemmelse som er så påfallende at det må forbause hvordan den kunne unnslippe Marx selv. At prisene nemlig under ellers like omstendigheter stiger og faller med størrelsen på arbeidsforbruket, beviser tydeligvis ikke mer og ikke mindre enn at arbeidet er en bestemmelsesgrunn for prisene. Det beviser altså en kjensgjerning som alle er enige om, som ikke er Marx’ særmening, men tvert imot anerkjennes og læres av klassikerne og «vulgærøkonomene». Men Marx hadde med sin verdilov påstått langt mer: han hadde påstått at arbeidsforbruket er den eneste omstendighet som regulerer varenes bytteforhold (bortsett fra de tilfeldige, øyeblikkelige svingningene i tilbud og etterspørsel). At denne loven behersker prisenes bevegelse, kunne man åpenbart først si dersom en (varig) endring i prisene ikke kunne framkalles eller formidles av noen annen årsak enn en endring i størrelsen på arbeidstiden. Det hevder Marx imidlertid slett ikke og kan ikke hevde; for det ligger i konsekvensen av hans egen lære at en prisendring for eksempel også må inntre når arbeidsforbruket forblir uendret, men den organiske sammensetningen av kapitalen endrer seg som følge av en forkortelse av produksjonsprosessen og lignende. Man kan altså uten videre stille den andre setningen som fullt likeberettiget ved siden av den Marx har dratt fram: at prisene stiger og faller der varigheten av kapitalinvesteringen under ellers like omstendigheter stiger og faller. Men like lite som man åpenbart med den siste setningen kan bevise eller verifisere at varigheten av kapitalinvesteringen er den eneste omstendighet som behersker bytteforholdene, like lite kan man omvendt i den omstendighet at endringer i størrelsen på arbeidsforbruket overhodet setter spor i prisbevegelsen, se en bekreftelse av den påståtte loven om at arbeidet alene behersker bytteforholdene.

TREDJE ARGUMENT.

Dette argumentet er ikke utviklet av Marx med uttrykkelig tydelighet, men materialet til det er derimot vevd inn i de utredningene som har til gjenstand å belyse det «egentlig vanskelige spørsmålet» om «hvordan utjevningen av profittraten til den allmenne profittraten foregår». (III. 153 ff.)

Kjernen i argumentet lar seg kortest skrelle fram på følgende måte. Marx hevder — og må hevde — at «profittratene opprinnelig er meget forskjellige» (III. 136), og at deres utjevning til en allmenn profittrate først «er et resultat og ikke kan være et utgangspunkt» (III. 153). Denne tesen innebærer videre kravet om at det finnes visse «opprinnelige» tilstander der den «forvandling av verdiene til produksjonspriser» som fører til utjevning av profittratene, ennå ikke har funnet sted, og som derfor ennå står under verdilovens fulle og bokstavelige herredømme. Det gjøres altså krav på et visst gyldighetsområde for den, som er fullkomment underlagt den.

La oss se nøyere på hvilke områder dette skal være, og hvilke belegg Marx bringer til veie for at bytteforholdene i dem virkelig bare reguleres av arbeidet som er forkroppsliget i varene.

Utjevningen av profittratene er ifølge Marx knyttet til to forutsetninger: for det første at en kapitalistisk produksjonsmåte allerede hersker (III. 154), og for det andre at konkurransen utøver sin utjevnende virksomhet effektivt (III. 136, 151, 159, 175/176). Vi vil derfor logisk sett måtte lete etter de «opprinnelige tilstandene» med rent regime av verdiloven der det mangler enten på den ene eller den andre av de to forutsetningene (eller selvsagt på begge samtidig).

Om det første tilfellet har Marx selv uttalt seg inngående. Han gjør forholdene i en samfunnstilstand der det ennå ikke produseres kapitalistisk, men «hvor arbeideren eier produksjonsmidlene», til gjenstand for en utførlig skildring, som viser at varenes priser på dette stadiet i virkeligheten utelukkende beherskes av deres verdier. For å sette leseren i stand til å danne seg en uhildet dom om hvor stor bevisverdi denne skildringen har, må jeg framføre den i sin fulle ordlyd.

«Punctum saliens vil for det meste tre fram hvis vi fatter saken slik: Anta at arbeiderne selv er i besittelse av sine respektive produksjonsmidler og bytter sine varer med hverandre. Disse varene ville da ikke være produkter av kapitalen. Alt etter den tekniske naturen til deres arbeid ville verdien av de arbeidsmidler og arbeidsstoffer som brukes i de ulike arbeidsgrenene, være forskjellig; likeså ville det, bortsett fra den ulike verdien av de anvendte produksjonsmidlene, kreves ulik masse av dem for gitt arbeidsmasse, alt etter om en bestemt vare kan gjøres ferdig på én time, en annen først på en dag osv. Anta videre at disse arbeiderne i gjennomsnitt arbeider like lang tid, medregnet de utjevninger som oppstår av ulik intensitet osv. i arbeidet. To arbeidere ville da begge i varene som utgjør produktet av deres dagsarbeid, for det første ha erstattet sine utlegg, kostprisene på de forbrukte produksjonsmidlene. Disse ville være forskjellige alt etter den tekniske naturen til deres arbeidsgrener. For det andre ville begge ha skapt like mye nyverdi, nemlig arbeidsdagen som er lagt til produksjonsmidlene. Dette ville omfatte deres arbeidslønn pluss merverdien, merarbeidet utover deres nødvendige behov, hvis resultat imidlertid tilhørte dem selv. Hvis vi uttrykker oss kapitalistisk, får begge den samme arbeidslønn pluss den samme profitt, men også verdien, uttrykt for eksempel i produktet av en ti timers arbeidsdag. Men for det første ville verdiene av deres varer være forskjellige. I vare I for eksempel ville det være inneholdt mer verdidel for de anvendte produksjonsmidlene enn i vare II. Profittratene ville også være meget forskjellige for I og II, hvis vi her kaller forholdet mellom merverdien og den samlede verdien av de utlagte produksjonsmidlene for profittraten. De livsmidlene som I og II daglig fortærer under produksjonen, og som representerer arbeidslønnen, vil her utgjøre den delen av de forskutterte produksjonsmidlene som vi ellers kaller variabelt kapital. Men merverdiene ville for lik arbeidstid være de samme for I og II, eller enda nøyaktigere: da I og II hver får verdien av produktet av en arbeidsdag, får de, etter fradrag av verdien av de forskutterte ‘konstante’ elementene, like verdier, hvorav en del kan betraktes som erstatning for de livsmidlene som er fortært i produksjonen, den andre som overskytende merverdi utover det. Har I flere utlegg, så er disse erstattet ved den større verdidelen av hans vare, som erstatter denne ‘konstante’ delen, og han har derfor også igjen en større del av produktets samlede verdi å tilbakeforvandle til de stoffelige elementene i denne konstante delen, mens II, hvis han kasserer inn mindre for den, også har så mye mindre å tilbakeforvandle. Forskjellen i profittratene ville under denne forutsetningen altså være en likegyldig omstendighet, akkurat slik det i dag er en likegyldig omstendighet for lønnsarbeideren i hvilken profittrate den mengden merverdi som er presset ut av ham, uttrykker seg, og akkurat slik forskjellen i profittratene hos de ulike nasjonene i den internasjonale handelen er en likegyldig omstendighet for deres vareutveksling» (III. 154 f.)

Og nå går Marx med ett fra den hypotetiske talemåten «anta» med dens «er» og «ville» over til helt positive slutninger. «Utvekslingen av varer til deres verdier eller tilnærmet til deres verdier krever altså et mye lavere trinn enn utvekslingen til produksjonspriser ….. », og «det er altså fullt ut saklig riktig å betrakte varenes verdier ikke bare teoretisk, men historisk som prius for produksjonsprisene. Dette gjelder for tilstander der arbeideren eier produksjonsmidlene, og denne tilstanden finnes i den gamle så vel som i den moderne verden, hos den selvarbeidende, jordeiende bonden og hos håndverkeren» (III. 155, 156).

Hva skal vi mene om disse utredningene?

Framfor alt ber jeg leseren overbevise seg om og fastslå at den delen som er holdt i «antagelsens» tone, riktignok inneholder en meget konsekvent skildring av hvordan bytteomsetningen i slike primitive samfunnstilstander måtte se ut dersom alt gikk for seg etter Marx’ verdilov, men at den ikke inneholder en skygge av et bevis eller så mye som et forsøk på bevis for at alt under de gitte forutsetningene må gå for seg slik. Marx forteller, «antar», hevder, men han beviser ikke med ett ord. Det er derfor et dristig, for ikke å si naivt sprang når Marx deretter, som om han hadde gjennomført en virkelig bevisføring med hell, forkynner som et avgjort resultat at det «altså» er fullt ut saklig riktig å betrakte verdiene også historisk som prius for produksjonsprisene. I virkeligheten kan det ikke være tale om at Marx med sin «antagelse» har bevist den historiske eksistensen av en slik tilstand; han har bare postulert den ut fra sin teori som en hypotese, om hvis trolighet det naturligvis må stå oss fritt å danne oss en begrunnet dom.

I virkeligheten finnes det nå de alvorligste indre og ytre betenkeligheter mot dens trolighet. Den er innvendig usannsynlig, og så langt det her kan være tale om en erfaringsprøve, taler også denne mot den.

Den er innvendig fullstendig usannsynlig. Den ville nemlig kreve at tidspunktet da produsentene får betaling for sin virksomhet, er noe fullkomment likegyldig for dem — og det er økonomisk og psykologisk umulig. La oss gjøre oss dette klart ved å utforme det eksemplet Marx selv har brukt, med tall. Marx sammenligner to arbeidere I og II. Arbeider I representerer en produksjonsgren som teknisk krever forholdsvis mange og verdifulle forberedende produksjonsmidler, råstoffer, redskaper, hjelpestoffer. La oss, for å gi eksemplet tallmessig form, anta at framstillingen av de forberedende produksjonsmidlene krever fem arbeidsår, mens deres bearbeiding til ferdige produkter skjer i et sjette arbeidsår. La oss videre anta, noe som sikkert ikke strider mot ånden i Marx’ hypotese, som jo vil skildre en ganske primitiv, opprinnelig tilstand, at arbeider I utfører begge slags arbeid selv, både framstillingen av de forberedende produksjonsmidlene og deres bearbeiding til ferdige produkter. Under disse omstendighetene vil han åpenbart av salget av det ferdige produktet, som ikke kan skje tidligere enn ved slutten av det sjette arbeidsåret, motta vederlaget også for det forberedende arbeidet i de første årene, eller med andre ord: han vil måtte vente fem år på vederlaget for arbeidet i det første året, fire år på vederlaget for det andre året, tre år for det tredje året osv., eller han vil i gjennomsnitt av alle seks arbeidsår måtte vente om lag tre år etter utført arbeid på vederlaget. Arbeider II derimot, som representerer en produksjonsgren som forholdsvis få forberedende produksjonsmidler trenger, vil kanskje fullføre alle forberedende og ferdigstillende arbeider i en omgang på bare én måned, og vil derfor nesten umiddelbart etter at han har utført arbeidet, også motta vederlaget for det av salgsinntekten for sitt produkt.

Marx’ hypotese forutsetter nå at prisene på varesortene I og II fastsettes nøyaktig i forhold til de anvendte arbeidsmengdene, at produktet av seks årsverk i sort I altså selges nøyaktig like dyrt som summen av produktene av seks årsverk i sort II. Det følger videre av dette at arbeideren i sort I for hvert arbeidsår lar seg nøye med at det samme beløpet som arbeideren i sort II får uten noen som helst forsinkelse, betales med en forsinkelse på gjennomsnittlig tre år; at den tidsmessige forsinkelsen av en lønnsmottakelse derfor er en omstendighet som ikke spiller noen som helst rolle i Marx’ hypotese, og særlig ikke er i stand til å øve noen innflytelse på konkurransen, på den sterkere eller svakere besettingen av de ulike produksjonsgrenene med tanke på om de på grunn av lengden på sin produksjonsperiode pålegger en kortere eller lengre ventetid.

Om dette er sannsynlig, overlater jeg til leseren å bedømme. Marx erkjenner ellers ganske riktig at særskilte tilleggsomstendigheter som hefter ved arbeidet i en eller annen produksjonsgren, særskilt intensitet, anstrengelse, ubehagelighet ved et arbeid, gjennom konkurransens spill tvinger fram en kompensasjon i høyden på arbeidslønnen. Skulle da ikke en årelang utsettelse av arbeidsvederlaget også være en omstendighet som trenger kompensasjon? Og videre: gitt at alle produsenter virkelig like gjerne ville vente tre år som slett ikke på sin lønn, kan de da også alle vente? Marx forutsetter riktignok at «arbeiderne er i besittelse av sine respektive produksjonsmidler», men han forutsetter ikke, og kan vel heller ikke forutsette, at hver av dem er i besittelse av så mange produksjonsmidler som kreves for å drive den produksjonsgrenen som av tekniske grunner krever rådighet over den største summen av produksjonsmidler. De ulike produksjonsgrenene er derfor på ingen måte like tilgjengelige for alle produsenter. Tvert imot er de grenene som krever den minste forskuttering av produksjonsmidler, mest allment tilgjengelige, mens grenene med sterkere kapitalkrav er det for et stadig mindre mindretall. Skal dette ikke ha noen innflytelse på at tilbudet i de sistnevnte grenene undergår en viss innskrenkning, ved hvilken prisen på deres produkter til slutt drives opp over det forholdsmessige nivået i de grenene som drives uten den odiøse bibetingelsen å vente og er tilgjengelige for en mye videre krets av konkurrenter?

At det her er en viss usannsynlighet med i spillet, har Marx selv følt. Han registrerer først, om enn i en annen form, at når prisene måles utelukkende i forhold til arbeidsmengden, fører det i en annen retning til en uforholdsmessighet. Han registrerer dette i den – for øvrig likeledes treffende – formen at «merverdien» som arbeiderne i de to produksjonsgrenene oppnår utover sitt underholdsbehov, beregnet på de forskutterte produksjonsmidlene, representerer ulike profittrater. Naturligvis trenger spørsmålet seg på: hvorfor skulle ikke denne ulikheten, slik som i det «kapitalistiske» samfunnet, bli slipt vekk av konkurransen? Marx føler seg nødt til å gi et svar på dette, og dette er også det eneste innslaget som har preg av et forsøk på en begrunnelse ved siden av rene påstander. Hva svarer han så? Det vesentlige skulle være at begge arbeiderne for lik arbeidstid får de samme merverdier, eller, mer presist uttrykt, at de for lik arbeidstid «etter fradrag av verdien av de forskutterte konstante elementene får like verdier», og under denne forutsetningen skulle ulikheten i profittratene for dem være «en likegyldig omstendighet, akkurat som det i dag er en likegyldig omstendighet for lønnsarbeideren i hvilken profittrate den mengden merverdi som er presset ut av ham, uttrykkes …..».

Er det en vellykket sammenligning? Når jeg ikke får noe, kan det riktignok være meg helt likegyldig om det jeg ikke får, beregnet på en tredjemanns kapital, utgjør en høy eller lav prosentsats. Men når jeg i prinsippet får noe, slik som arbeideren i den ikke-kapitalistiske hypotesen skal få merverdien som profitt, da er det for meg slett ikke likegyldig etter hvilken målestokk denne profitten skal måles og fordeles. Det kan i høyden være et åpent spørsmål om denne profitten bare skal måles og fordeles etter mengden av utført arbeid eller også etter mengden av forskutterte produksjonsmidler; men rett og slett «likegyldig» er dette for de berørte sikkert ikke, og når det derfor påstås som en noe usannsynlig kjensgjerning at ulike profittrater varig kan bestå side om side uten å bli slipt vekk av konkurransen, så lar dette seg sikkert ikke begrunne med at profittratenes høyde skulle være noe helt likegyldig for de berørtes interesser.

Men er arbeiderne i Marx’ hypotese engang behandlet likt som arbeidere? De får for lik arbeidstid like verdier og merverdier som lønn, men de får dem til ulik tid: den ene straks etter utført arbeid, den andre må vente i årevis på vederlaget. Er dette virkelig lik behandling, eller innebærer ikke dette heller en ulikhet i en bibetingelse ved avlønningen, som ikke kan være arbeiderne likegyldig, og som de tvert imot, slik erfaringen viser, og med full rett, er svært følsomme for? Hvilken arbeider ville i dag være likegyldig til om han får ukelønnen sin lørdag kveld eller et år senere eller tre år senere? Og slike følsomme ulikheter skulle ikke bli slipt vekk av konkurransen? Det er en usannsynlighet som Marx har latt oss stå uten oppklaring for.

Hypotesen hans er imidlertid ikke bare indre sett usannsynlig, men står også i strid med erfaringskjensgjerninger. Riktignok har vi selvsagt ingen umiddelbar erfaring med det forutsatte tilfellet i dets fulle typiske renhet, siden en tilstand der lønnsarbeid overhodet ikke forekommer og hver produsent er selvstendig eier av sine produksjonsmidler, ikke lenger kan iakttas noe sted i sin fulle renhet. Men også «i den moderne verden» finnes det tilstander og forhold som i det minste tilnærmet svarer til Marx’ hypotese. De finnes, slik Marx selv framhever (tredje bind, s. 156), «hos den selvarbeidende, jordeiende bonden og hos håndverkeren». Etter Marx’ hypotese måtte det nå kunne iakttas at størrelsen på inntekten til disse personene er fullstendig uavhengig av størrelsen på den kapitalen de bruker i produksjonen sin. De måtte hver for seg motta det samme beløpet i arbeidslønn og merverdi, uansett om kapitalen som produksjonsmidlene deres representerer, utgjør 10 gylden eller 10 000 gylden. Men jeg tror ikke jeg møter tvil hos noen leser når jeg hevder at det i de skildrede kretsene riktignok sjelden føres så nøyaktig regnskap at forholdene kan fastslås med tallmessig nøyaktighet, men at det rådende inntrykket sikkert ikke vil bekrefte Marx’ hypotese, tvert imot vil gå i den retning at man på det store og hele hos de næringsgrenene og personene som arbeider med støtte av en betydelig kapital, også finner en rikere inntekt enn hos dem som ikke rår over annet enn produsentens egne armer.

Denne faktaprøven, som er ugunstig for Marx’ hypotese, får til slutt en ikke liten indirekte bekreftelse ved at det også i det andre tilfellet, der det etter Marx’ teori skulle kunne iakttas et rent herredømme for verdiloven, og som er langt mer tilgjengelig for den direkte faktaprøven, faktisk ikke er å finne noe spor av det forløpet som Marx gjør krav på.

Marx lærer nemlig, som vi vet, at også i en fullt utviklet økonomi skjer utjevningen av de opprinnelig ulike profittratene først gjennom konkurransens virkning. «Selges varene til sine verdier» – skriver han på det mest inngående av de aktuelle stedene⁷ – «oppstår det, som utviklet, svært ulike profittrater i de ulike produksjonssfærene, alt etter den ulike organiske sammensetningen av de kapitalmassene som er anlagt der. Men kapitalen trekker seg ut av en sfære med lav profittrate og kaster seg over den andre, som gir høyere profitt. Gjennom denne stadige utvandringen og innvandringen, med et ord gjennom sin fordeling mellom de ulike sfærene, alt etter som profittraten synker her og stiger der, bevirker den et slikt forhold mellom tilførsel og etterspørsel at gjennomsnittsprofitten blir den samme i de ulike produksjonssfærene.»

Logisk sett måtte vi nå vente at overalt der denne formen for kapitalenes konkurranse ikke eller i det minste ennå ikke har virket fullt ut, må også den opprinnelige utformingen av pris- og profittdannelsen som Marx hevder, være å finne i sin fulle renhet eller i det minste tilnærmet. Med andre ord måtte det vise seg faktiske spor av at produksjonsgrenene med forholdsvis størst konstant kapital før utjevningen av profittratene har båret av med den minste profittsatsen, og grenene med minst konstant kapital den største. Slike spor er det nå faktisk ikke å finne noe sted, verken i den historiske fortiden eller i samtiden. Dette er nylig blitt framstilt så overbevisende av en lærd som ellers er i høy grad inntatt for Marx, at jeg ikke kan gjøre noe bedre enn rett og slett å sitere Werner Sombarts ord.

«Aldri og ingen gang har utviklingen foregått på den angitte måten, og den foregår heller ikke slik, noe som da i det minste måtte være tilfellet for enhver ny forretningsgren som kommer opp. Dersom den oppfatningen var riktig, måtte man historisk tydeligvis tenke seg kapitalismens framrykning slik at den først hadde okkupert sfæren med overveiende levende arbeid, altså med under gjennomsnittlig kapitalsammensetning (lite c, stort v), og så langsomt hadde gått over til andre sfærer i den grad prisene var sunket ved at produksjonen tok overhånd i de første sfærene. I en sfære der produksjonsmidlene trer fram i forhold til levende arbeid, ville den, henvist som den var til den individuelt frambrakte merverdien, naturlig nok i begynnelsen ha realisert en så bitteliten profitt at ingenting ville ha fristet den til å flytte inn i den sfæren. Nå begynner imidlertid den kapitalistiske produksjonen historisk delvis nettopp også å utvikle seg i produksjonsgrener av sistnevnte slag: bergverk osv. Kapitalen ville ikke ha hatt noen grunn til å gå over fra sirkulasjonssfæren, der den trivdes meget godt, til produksjonssfæren uten utsikt til en «landsvanlig profitt», som – dette må jo tas i betraktning – før all kapitalistisk produksjon fantes som kommersiell profitt. Men man kan også påvise det uriktige i den forutsetningen fra den andre siden: Hvis det i sfærer med overveiende levende arbeid i begynnelsen av den kapitalistiske produksjonen ble gjort uhyrlig høye profitter, forutsatte det at kapitalen med ett slag sysselsatte den aktuelle kretsen av hittil selvstendige produsenter som lønnsarbeidere, det vil si, la oss si, til halv fortjenestesats av hva de hadde tjent før, og stakk differansen, ved varepriser som først svarte til verdiene, fullstendig i sin egen lomme. Hvilket videre ville være en helt urealistisk forestilling: den kapitalistiske produksjonen har begynt med deklasserte eksistenser i delvis helt nyskapte produksjonsgrener, og har sikkert straks gått ut fra kapitalutlegget ved prisfastsettelsen.»

«Men slik som forutsetningen om en empirisk forankring av profittraten i merverdiraten er falsk historisk, det vil si for kapitalismens begynnelse, er den det likeså, og enda mer, for tilstandene i utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Om det i dag åpner seg en bedrift med aldri så høy eller aldri så lav kapitalsammensetning: prisfastsettelsen for produktene dens og beregningen (og realiseringen) av profitten skjer utelukkende på grunnlag av kapitalutlegget.»

«Når det til enhver tid, før som nå, uavbrutt faktisk vandrer kapitaler fra en produksjonssfære til en annen, så har det sin hovedgrunn sikkert i ulikheten i profittratene. Men denne ulikheten stammer ganske sikkert ikke fra kapitalenes organiske sammensetning, men fra en eller annen årsak i konkurransen. De produksjonsgrenene som i dag mest sannsynlig blomstrer, er delvis nettopp slike med svært høy kapitalsammensetning, som bergverk, kjemiske fabrikker, ølbryggerier, dampmøller osv. Er det områder som kapitaler har trukket seg ut av, har utvandret fra, til produksjonen ble innskrenket tilsvarende og prisene steg?»⁸

Disse utredningene ville gi stoff til mange nyttige anvendelser som vender seg mot Marx’ teori. Jeg trekker for øyeblikket bare én slutning av dem, en som har umiddelbar tilknytning til det argumentet vår undersøkelse akkurat har stanset ved: verdiloven, som erkjentermaten må avstå sitt påståtte herredømme til produksjonsprisene i den folkehusholdningen som er underlagt full konkurranse, har heller aldri utøvd noe reelt herredømme i opprinnelige tilstander, og har ikke kunnet gjøre det.

Vi har dermed etter tur sett tre krav slå feil som hevdet at det finnes visse reserverte herredømmeområder der verdiloven skal komme til umiddelbar gyldighet: anvendelsen av verdiloven på summen av alle varer og varepriser i stedet for på deres individuelle bytteforhold (første argument) har vist seg å være begrepsmessig nonsens; prisenes bevegelse (andre argument) lyder faktisk ikke den påståtte verdiloven, og like lite utøver denne noe reelt herredømme i «opprinnelige» tilstander (tredje argument). Det gjenstår nå bare én mulighet: utøver verdiloven, som ingen steder viser seg i reell, umiddelbar gyldighet, kanskje i det minste et indirekte herredømme, en slags overkongedømme? Marx unnlater ikke å hevde også dette. Det er stoffet i det fjerde argumentet, som vi nå skal vende oss til å betrakte.

FJERDE ARGUMENT.

Dette argumentet antydes av Marx ofte i form av slagord, men, så vidt jeg kan se, bare på ett eneste sted nærmere forklart. Det går i hovedsak ut på at de «produksjonsprisene» som styrer den faktiske prisdannelsen, selv igjen står under påvirkning av verdiloven, og denne dermed styrer de faktiske bytteforholdene ved hjelp av produksjonsprisene. Verdiene «står bak produksjonsprisene» og «bestemmer dem i siste instans» (tredje bind, s. 188); produksjonsprisene er, som Marx ofte uttrykker seg, bare «forvandlede verdier» eller «forvandlede former av verdien» (tredje bind, s. 142, 147, 152 og oftere). Arten og målet for den innflytelsen verdiloven har på produksjonsprisene, finner imidlertid sin nøyaktige forklaring på et sted på s. 158 og 159. «Gjennomsnittsprofitten, som bestemmer produksjonsprisene, må alltid være tilnærmet lik den mengden merverdi som faller på en gitt kapital som en aliquot del av den samfunnsmessige totalkapitalen. ….. Siden nå varenes totalverdi regulerer totalmerverdien, men denne igjen høyden på gjennomsnittsprofitten og dermed den alminnelige profittraten – som allmenn lov eller som det som behersker svingningene –, så regulerer verdiloven produksjonsprisene.»

La oss følge denne tankegangen skritt for skritt og prøve den.

Gjennomsnittsprofitten, sier Marx innledningsvis, bestemmer produksjonsprisene. Det er riktig i den marxske lærens forstand, men ikke fullstendig. La oss gjøre forholdet fullstendig klart.

Produksjonsprisen på en vare setter seg først sammen av «kostprisen» på produksjonsmidlene for fabrikanten og av hans gjennomsnittsprofitt av den utlagte kapitalen. Kostprisen på produksjonsmidlene setter seg igjen sammen av to komponenter: av utlegget til variabelt kapital, det vil si de direkte utbetalte lønningene, og av utlegget til forbrukt eller slitt konstant kapital, råstoffer, maskiner og lignende. Som Marx videre ganske riktig forklarer på s. 138 f., 144 og 186, svarer i et samfunn der verdiene allerede har forvandlet seg til produksjonspriser, heller ikke anskaffelses- eller kostprisen på disse sakelige produksjonsmidlene til deres verdi, men til summen av de utleggene som produsentene av disse produksjonsmidlene selv har brukt på lønninger og sakelige hjelpemidler, pluss gjennomsnittsprofitten av disse utleggene. Setter man denne analysen videre fram, kommer man, helt som med den natural price hos Adam Smith, som Marx jo også uttrykkelig identifiserer sin produksjonspris med (tredje bind, s. 178), til slutt fram til en oppløsning av produksjonsprisen i to komponenter eller bestemmelsesfaktorer: i summen av alle lønninger som er betalt i de ulike produksjonsstadiene, og som til sammen utgjør varens egentlige kostpris⁹, og i summen av alle profitter som er beregnet av disse lønnsutleggene pro rata temporis, og det etter den [uleselig] beregnede.

Gjennomsnittsprofitten som løper opp ved framstillingen av en vare, er altså riktignok en bestemmelsesgrunn for produksjonsprisen på den aktuelle varen. Om den andre bestemmelsesgrunnen, den betalte lønnssummen, taler Marx ikke videre på dette stedet. Men siden han, som nevnt, på et annet sted helt allment taler om at «verdiene står bak produksjonsgrenene» og «verdiloven bestemmer disse i siste instans», må vi, for ikke å la noe hull stå åpent, også ta denne andre faktoren med i undersøkelsen vår og følgelig se til om og i hvilken grad det lar seg hevde om den at den er bestemt av verdiloven.

Åpenbart er summen av de betalte lønningene et produkt av mengden av anvendt arbeid multiplisert med høyden på lønnssatsen. Siden nå bytteforholdene etter verdiloven utelukkende skal bestemmes av mengden av anvendt arbeid, og Marx gjentatte ganger med største ettertrykk bestrider at høyden på arbeidslønnen har noen innflytelse på varenes verdi¹⁰, er det like åpenbart at av de to komponentene i faktoren «lønnsutlegg» harmonerer bare den ene, mengden av anvendt arbeid, med verdiloven, mens det i den andre komponenten, høyden på arbeidslønnen, trer en bestemmelsesgrunn som er fremmed for verdiloven, inn blant bestemmelsesgrunnene for produksjonsprisene.

Arten og målet for virkemåten til dette momentet skal, for å skjære bort alle misforståelser, ennå illustreres ved et enkelt tallmessig eksempel.

La oss ta tre varer A, B og C, som i utgangspunktet representerer den samme produksjonsprisen på 100 mark hver, men ved ulik typisk sammensetning av kostnadsbestanddelene. La oss videre anta at arbeidslønnen for én dag i utgangspunktet er 5 mark, og at merverdiraten eller utbyttingsgraden er 100 %, slik at av den samlede vareverdien på 300 mark faller 150 mark på lønninger og de andre 150 mark på merverdi; den totalkapitalen som er anvendt på de tre varene i ulikt forhold, er 1500 mark, og gjennomsnittlig profittrate dermed 10 %.

Denne forutsetningen svarer til følgende tabell:

Nå antar vi en økning av arbeidslønnen fra 5 til 6 mark. Den kan, når forholdene ellers er uendret, ifølge Marx bare gå på bekostning av merverdien¹¹. Av det uendrede totalproduktet på 300 mark vil derfor — under en nedsettelse av utbyttingsgraden — 180 falle på arbeidslønnene og bare 120 mark på merverdien, hvoretter den gjennomsnittlige profittraten for den anvendte kapitalen på 1500 mark synker til 8 %. De forskyvningene som derved inntrer i sammensetningen av kapitalbestanddelene og i produksjonsprisene, viser den følgende tabellen.

Det viser seg altså at økningen av arbeidslønnene, med uendret arbeidsmengde, har ført til en følbar forskyvning av de i utgangspunktet like produksjonsprisene og bytteforholdene. Denne forskyvningen skyldes delvis, men åpenbart ikke fullt ut, den samtidige, nødvendige endringen i den gjennomsnittlige profittraten, som er trukket med i lønnsendringen. Visselig ikke fullt ut, sier jeg, fordi for eksempel produksjonsprisen for varen C er steget, til tross for at profittbeløpet som ligger i den, er sunket, og denne prisendringen altså ikke kan være framkalt av endringen i profitten alene. Jeg framhever denne — for øvrig selvsagte — saken bare for å sette det utenfor tvil at vi i lønnshøyden har å gjøre med en prisbestemmende grunn hvis virkning ikke uttømmes i påvirkningen av profitthøyden, men som tvert imot også øver en egen, direkte innflytelse, og at vi derfor virkelig hadde grunn til å ta det leddet blant prisbestemmende grunner som Marx hoppet over i det stedet som er sitert ovenfor, opp til en selvstendig betraktning. De endelige resultatene av denne betraktningen forbeholder jeg meg å sammenfatte senere. La oss foreløpig, prøvende skritt for skritt, følge den framstillingen Marx gir av måten på hvilken den andre bestemmelsesgrunnen for produksjonsprisene, [uleselig], skal reguleres av verdiloven.

Sammenhengen er alt annet enn direkte. Den formidles av følgende ledd, som Marx til dels bare har antydet elliptisk, men som i hvert fall ligger i hans tankegang: Verdiloven bestemmer totalverdien av alle varer som produseres i samfunnet¹²; totalverdien av varene bestemmer den totale merverdien som ligger i den; denne regulerer, fordelt på samfunnets samlede kapital, den gjennomsnittlige profittraten; [uleselig] anvendt på den kapitalen som er sysselsatt ved produksjonen av en enkelt vare, gir den konkrete gjennomsnittsprofitten, som til slutt går inn som element i produksjonsprisen for den aktuelle varen. På denne måten «regulerer» faktoren som står i begynnelsen av rekken, [uleselig], sluttleddet, produksjonsprisene.

La oss følge denne logiske kjeden med våre bemerkninger.

1. Først faller det i øynene, og må fastslås, at Marx overhodet ikke hevder noen sammenheng mellom den gjennomsnittsprofitten som går inn i varenes produksjonspris, og den verdien som i henhold til verdiloven er legemliggjort i bestemte enkeltvarer. Tvert imot framhever han flere steder med tyngde at den kvantiteten merverdi som går inn i produksjonsprisen for en vare, er uavhengig av, ja prinsipielt forskjellig fra, den «merverdien som virkelig er skapt i den særskilte produksjonssfæren» (III. 146; tilsvarende III. 144 og ofte). Han knytter derfor ikke den innflytelsen han tilskriver verdiloven, til verdilovens karakteristiske funksjon, i kraft av hvilken den normerer enkeltvarenes bytteforhold, men utelukkende til en tenkt annen funksjon, om hvis høyst problematiske karakter vi alt tidligere har dannet oss en mening: nemlig til bestemmelsen av totalverdien av alle varer tatt under ett. I denne anvendelsen er verdiloven, som vi har overbevist oss om, rett og slett uten innhold. Når man, slik jo også Marx gjør, tar verdibegrepet og verdiloven til å gjelde godenes bytteforhold¹³, er det meningsløst å anvende begrep og lov på en helhet som som sådan aldri kan gå inn i disse forholdene: for det byttet som ikke finner sted for denne helheten, gis det selvsagt verken noen målestokk eller noen bestemmelsesgrunn, og derfor kan det heller ikke finnes noe innhold for en «verdilov». Men når verdiloven overhodet ikke har noen reell innflytelse på en kimærisk «totalverdi av alle varer tatt under ett», kan selvsagt heller ingen slik innflytelse ledes videre til andre forhold, og hele den rikt leddede kjeden, som Marx med utvendig skinnende logikk strevde med å knytte videre, henger derfor i løse luften.

2. Men la oss se helt bort fra denne første grunnleggende mangelen og prøve de øvrige leddene i kjeden uavhengig av den med hensyn til deres egen holdbarhet. La oss altså anta at varenes totalverdi virkelig er en reell og dessuten av verdiloven bestemt størrelse: da sier det andre leddet at denne totalverdien av varene regulerer den totale merverdien. Er dette riktig?

Merverdien utgjør uten tvil ingen fast eller uforanderlig kvote av hele nasjonalproduktet, men framkommer som differansen mellom nasjonalproduktets «totalverdi» og det lønnsbeløpet som betales til arbeiderne. Denne totalverdien regulerer altså i alle fall ikke i seg selv størrelsen av totalmerverdien, men kan i beste fall gi en bestemmelsesgrunn for dens størrelse, ved siden av hvilken arbeidslønnens høyde trer til som en annen, fremmed bestemmelsesgrunn. Men følger ikke kanskje også denne Marx’ verdilov?

I første bind hadde Marx ennå hevdet dette uten forbehold. «Arbeidskraftens verdi,» skriver han på s. 155, «er, lik enhver annen vares, bestemt ved den arbeidstiden som er nødvendig for produksjonen, altså også reproduksjonen, av denne spesifikke artikkelen.» Og på neste side fortsetter han, idet han bestemmer denne setningen nærmere: «For sitt vedlikehold trenger det levende individet en viss sum av livsmidler. Den arbeidstiden som er nødvendig for produksjonen av arbeidskraften, oppløser seg altså i den arbeidstiden som er nødvendig for produksjonen av disse livsmidlene, eller arbeidskraftens verdi er verdien av de livsmidlene som er nødvendige for å vedlikeholde dens eier.» I tredje bind er Marx imidlertid tvunget til å ettergi vesentlig også av strengheten i denne påstanden. På s. 186 i tredje bind gjør han nemlig med full rett oppmerksom på muligheten av at også arbeidernes nødvendige livsmidler kan selges til produksjonspriser som avviker fra den nødvendige arbeidstiden. I så fall, lærer Marx, kan også den variable delen av kapitalen (det vil si de utbetalte lønnene) «avvike fra sin verdi». Med andre ord: også arbeidslønnen kan (helt bortsett fra rent midlertidige svingninger) varig avvike fra den satsen som ville svare til den arbeidsmengden som er legemliggjort i de nødvendige livsmidlene, eller til verdilovens strenge krav. Allerede ved bestemmelsen av totalmerverdien deltar det altså minst én bestemmelsesgrunn som er fremmed for verdiloven.

3. Den således bestemte faktoren totalmerverdi «regulerer» ifølge Marx den gjennomsnittlige profittraten. Men åpenbart igjen bare på den måten at totalmerverdien gir én bestemmelsesgrunn, mens størrelsen av den kapitalen som finnes i samfunnet, virker som en annen, av denne og også av verdiloven helt uavhengig bestemmelsesgrunn. Er totalmerverdien, som i tabellen ovenfor, ved en merverdi på 100 % 150 mark, så er profittraten 10 %, dersom og fordi den totale kapitalen som er anvendt i alle produksjonsgrener, utgjør 1500 mark; den ville åpenbart, ved helt uendret totalmerverdi, bare utgjøre 5 % dersom totalkapitalen som deltar i den, beløp seg til 3000 mark, og hele 20 % dersom totalkapitalen bare utgjorde 750 mark. Det kommer altså åpenbart nok en gang en bestemmelsesgrunn som er helt fremmed for verdiloven, inn i den påvirkende kjeden.

4. Den gjennomsnittlige profittraten, må vi slutte videre, regulerer størrelsen av den konkrete gjennomsnittsprofitten som løper på ved produksjonen av en bestemt vare. Dette er nok en gang bare riktig med samme innskrenkning som for de tidligere leddene. Summen av den gjennomsnittsprofitten som løper på ved en bestemt vare, er nemlig produktet av to faktorer: størrelsen av den forskutterte kapitalen multiplisert med den gjennomsnittlige profittraten. Størrelsen av den kapitalen som må forskutteres i de ulike stadiene, bestemmes imidlertid på sin side etter to faktorer: nemlig etter mengden av det arbeidet som skal honoreres (en faktor som riktignok ikke står i disharmoni med Marx’ verdilov), men også etter høyden av den lønnen som skal betales, og ved denne faktoren kommer, som vi nettopp har overbevist oss om, en faktor som er fremmed for verdiloven, i spill.

5. Med det neste leddet leder vi tilbake til begynnelsen. Den etter ledd 4 bestemte gjennomsnittsprofitten skal regulere varens produksjonspris. Dette er riktig, med den korreksjonen som ble sendt i forveien i begynnelsen, at gjennomsnittsprofitten bare er én prisbestemmende faktor ved siden av lønnsutlegget, i hvilket siste, som gjentatte ganger påvist, et element som er fremmed for Marx’ verdilov, medvirker som medbestemmende.

La oss sammenfatte. Hva var det beviset Marx tok sikte på å styrke? Det lød: «Verdiloven regulerer produksjonsprisene», eller, med et annet uttrykk, «verdiene bestemmer i siste instans produksjonsprisene». Eller, når vi setter innholdet i verdien og verdiloven, slik Marx hadde bestemt det i første bind, inn i formelen, lyder påstanden: Produksjonsprisene beherskes «i siste instans» av den setningen at arbeidsmengden er den eneste omstendigheten som ligger til grunn for varenes bytteforhold.

Og hva viser gjennomprøvingen av bevisføringens enkelte ledd? Den viser at produksjonsprisen først og fremst er sammensatt av to komponenter. Den ene, lønnsutlegget, er produktet av to faktorer, hvorav den ene, arbeidsmengden, er homogen med substansen i Marx’ verdi, mens den andre, lønnshøyden, ikke er det. Den andre komponenten, den påløpende gjennomsnittsprofittsummen, maktet Marx selv bare ved hjelp av en voldsom forvridning av denne loven å hevde en sammenheng med verdiloven, idet han tilskrev den en virkning på et område der det slett ikke finnes bytteforhold. Men også bortsett fra det måtte i hvert fall faktoren «totalverdi av varene», som Marx ennå vil utlede av verdiloven, dele bestemmelsen av det neste leddet, totalmerverdien, med en faktor, «høyden av arbeidslønnen», som allerede ikke lenger er homogen med verdiloven; «totalmerverdien» måtte dele bestemmelsen av den gjennomsnittlige profittraten med et fullstendig fremmed element, massen av samfunnets kapital, og denne igjen dele bestemmelsen av den påløpende profittsummen med det delvis fremmede elementet lønnsutlegg. Faktoren «totalverdi av alle varer», som med meget problematisk berettigelse er ført til gode for Marx’ verdilov, virker derfor først etter en tredobbelt homeopatisk fortynning av sin innflytelse, og naturlig nok også med en andel som svarer til denne fortynningen, det vil si en ringe andel, i bestemmelsen av gjennomsnittsprofitten og videre av produksjonsprisene. En nøktern skildring av faktum måtte altså lyde slik: Den arbeidsmengden som ifølge Marx’ verdilov skal beherske varenes bytteforhold fullt og utelukkende, viser seg faktisk å være en bestemmelsesgrunn for produksjonsprisene ved siden av andre bestemmelsesgrunner. Den har en sterk og ganske umiddelbar innflytelse på den ene komponenten av produksjonsprisene, som består i lønnsutlegget, en langt fjernere, svakere og for en stor del¹⁴ til og med problematisk innflytelse på den andre komponenten, gjennomsnittsprofitten.

Jeg spør nå: Inneholder dette faktum en bekreftelse eller en gjendrivelse av påstanden om at det i siste instans likevel er verdiloven som bestemmer produksjonsprisene? — Jeg mener at svaret ikke et øyeblikk kan være tvilsomt: Verdiloven gjør krav på at arbeidsmengden alene bestemmer bytteforholdene, mens fakta innebærer at ikke arbeidsmengden eller dens homogene faktorer alene bestemmer bytteforholdene. Disse to setningene forholder seg til hverandre som ja og nei, som påstand og motsigelse. Den som anerkjenner den andre setningen — og Marx’ teori om produksjonsprisene inneholder denne anerkjennelsen —, sier i realiteten avskjed med den første. Og hvis Marx virkelig skulle ha trodd at han ikke hadde motsagt seg selv og sin første setning, så har han latt seg narre av en grov forveksling. Da ville han ikke ha sett at det er to vidt forskjellige ting om en eller annen faktor som i en lov er påberopt, utøver en eller annen form for innflytelse i en eller annen grad, eller om loven selv utøver sitt herredømme.

Det mest trivielle eksemplet vil kanskje være det beste i en så håndgripelig sak. Man snakker om kanoners virkning på skipspanser, og noen framsetter den påstanden at graden av skuddets ødeleggende virkning utelukkende avhenger av størrelsen på den anvendte kruttladningen. Man stiller ham til ansvar og viser ham, ved hjelp av faktiske erfaringer og under hans egen skrittvise tilslutning, at det for skuddvirkningen ikke bare kommer an på mengden av innlastet krutt, men også på dets styrke, videre også på konstruksjonen, lengden og lignende av kanonløpet, deretter på prosjektilets form og hardhet, videre på avstanden til objektet og ikke minst til slutt på panserplatenes tykkelse og fasthet. Og nå, etter at alt dette er innrømmet skritt for skritt, ville vår mann si at han altså likevel har rett med sin opprinnelige påstand; for, som det har vist seg, øver den faktoren han påberopte, kruttmengden, likevel en avgjørende innflytelse på skuddvirkningen, hvilket blant annet viser seg ved at skuddvirkningen, når omstendighetene ellers er like, øker med kruttladningens styrke og omvendt!

Ikke annerledes Marx. Han doserer først med størst mulig tyngde at ingenting annet enn arbeidsmengden alene kan ligge til grunn for varenes bytteforhold; han polemiserer på det skarpeste mot de økonomene som utover arbeidsmengden — hvis innflytelse på bytteverdien av fritt reproduserbare goder jo ingen benekter — også anerkjenner andre bestemmelsesgrunner for verdi og pris; han bygger i to bind på arbeidsmengdens eksklusive stilling som eneste bestemmelsesgrunn for bytteforholdene de viktigste teoretiske og praktiske slutninger, sin teori om merverdien og sitt anatema mot den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen — for så i tredje bind å utvikle en teori om produksjonsprisene som materielt anerkjenner innflytelsen også fra andre bestemmelsesgrunner. Men i stedet for å analysere disse andre bestemmelsesgrunnene fullstendig, legger han hele tiden med triumferende gest fingeren bare på de punktene der hans idol, arbeidsmengden, også nå fremdeles virkelig eller etter hans mening øver en innflytelse: på forandringen av prisene når arbeidsmengden endrer seg, på påvirkningen av den gjennomsnittlige profittraten ved «totalverdien» og lignende. Om den sideordnede innflytelsen fra fremmede bestemmelsesgrunner, som påvirkningen av profittraten ved størrelsen av samfunnets kapital, om endringen av prisene ved forandring av kapitalenes organiske sammensetning eller ved endring av lønnshøyden, tier han i denne sammenhengen. Drøftelser der han anerkjenner disse innflytelsene, mangler ikke i hans verk. Lønnshøydens innflytelse på prisene er for eksempel på s. 179 ff., deretter 186, innflytelsen av samfunnskapitalens størrelse på høyden av den gjennomsnittlige profittraten på s. 145, 184, 191 f., 197 f., 203 og ofte, innflytelsen av kapitalenes organiske sammensetning på produksjonsprisene på s. 142 ff. riktig utviklet. Men karakteristisk nok glir Marx på de stedene som er viet apologien for verdiloven, ordløst forbi disse andre typene innflytelse, framhever bare ensidig arbeidsmengdens andel, for av den riktige og av ingen bestridte premissen, at faktoren arbeidsmengde på flere punkter griper medbestemmende inn i utformingen av produksjonsprisene, å trekke den helt og holdent uberettigede slutningen at det da likevel «i siste instans» er verdiloven, som uttaler arbeidets enevelde, som bestemmer produksjonsprisene! Det vil si å unndra seg tilståelsen av motsigelsen, men visselig ikke å unngå selve motsigelsen!