Forord

Karl Marx har som forfatter vært en misunnelsesverdig heldig mann. Ingen vil påstå at hans verk hører til de lettleste og lettfattelige bøkene. En betydelig mindre byrde av vanskelig dialektikk og av trettende deduksjoner som arbeider med matematisk redskap, ville for de fleste andre bøker ha blitt en uoverstigelig hindring for å bane seg vei inn i den store offentligheten. Marx er likevel blitt en apostel for de videste kretser, og nettopp for slike kretser som ellers ikke har for vane å lese vanskelige bøker. Samtidig var hans dialektiske argumentasjoner på ingen måte av en uten videre overbevisende kraft og klarhet. Tvert imot: menn som hørte til vår vitenskaps alvorligste og mest verdige tenkere, som Carl Knies, hadde fra første øyeblikk reist den innvendingen, som verken er lett å avfeie eller mangler tunge argumenter, at den marxske læren allerede i sitt grunnlag er befengt med logiske og faktiske motsigelser av alle slag. Det kunne derfor lett ha gått Marx’ verk slik at det ikke hadde funnet noe godt tilhold hos noen del av publikum: ikke hos det store publikum, fordi det slett ikke forsto seg på dets vanskelige dialektikk, og ikke hos fagfolkene, fordi de forsto seg altfor godt på den og på dens svakheter. I virkeligheten har det gått annerledes.

Heller ikke var det til hinder for innflytelsen av Marx’ verk at det ble stående som en torso mens forfatteren levde. Ellers pleier man, og ikke uten grunn, å være særlig mistroisk nettopp mot isolerte første bind av nye systemer. I «allmenne deler» lar jo allmenne grunnsetninger seg framstille svært pent; men om de virkelig har den løsende kraft som forfatteren tillegger dem, det prøves først i utbyggingen av systemet, først når de etter tur holdes opp mot alle enkelte kjensgjerninger. Og i vitenskapenes historie er tilfellene slett ikke sjeldne der et med håp og anspråk utsendt første bind, til tross for forfatterens liv og gode helse, ikke lenger ble fulgt av noe andre bind, fordi den nye grunntanken for forfatteren selv, da han så nærmere til, ikke kunne bestå ildprøven mot de konkrete kjensgjerninger. Karl Marx har ikke lidd under slik mistro. Massen av hans tilhengere ga ham på grunnlag av første bind grenseløs, troende tillit på forskudd, også til innholdet i de ennå uskrevne bindene av systemet.

Denne troen på kreditt ble i ett tilfelle satt på en særlig hard prøve. Marx hadde i sitt første bind lært at all verdi hos varene bygger på arbeidet som er legemliggjort i dem, og at de i kraft av «verdiloven» derfor må byttes i forhold til det arbeidet som er legemliggjort i dem; at videre profitten eller merverdien som tilfaller kapitalistene, er frukten av en utbytting som utøves overfor arbeiderne, men at størrelsen av merverdien ikke står i forhold til størrelsen av hele den kapitalen kapitalisten anvender, bare til størrelsen av den «variable» delen av den, det vil si den delen som brukes til betaling av arbeidslønn, mens den såkalte «konstante» kapitalen, som brukes til kjøp av produksjonsmidler, ikke kan «sette på noen merverdi». I virkeligheten står imidlertid i livet kapitalavkastningen i forhold til den samlede investerte kapitalen, og, hvilket i betydelig grad henger sammen med dette, i virkeligheten byttes heller ikke varene i forhold til den arbeidsmengden som er legemliggjort i dem. Her fantes det altså en motsigelse mellom system og kjensgjerninger, hvis tilfredsstillende oppklaring knapt syntes mulig. Marx selv hadde ikke oversett den foreliggende konflikten. Han sier om den: «Denne loven» — at merverdien nemlig bare står i forhold til de variable bestanddelene av kapitalene — «motsier åpenbart all erfaring som bygger på det en ser med egne øyne»¹. Men han fortsetter med å erklære motsigelsen for en bare tilsynelatende, hvis løsning ennå krever mange mellomledd og blir stilt i utsikt for senere bind av hans verk². Den lærde kritikken mente riktignok at den med full bestemthet kunne spå at Marx aldri ville kunne innfri dette løftet, fordi motsigelsen var uforsonlig, og søkte å bevise dette inngående. På massen av hans tilhengere gjorde disse deduksjonene derimot ikke noe inntrykk; Marx’ blotte løfte gjaldt mer for dem enn alle logiske motbevis.

Spenningen økte da også det andre bindet av hans verk, som ble utgitt etter mesterens død, verken brakte det varslede løsningsforsøket, som etter planen for hele verket var forbeholdt det tredje bindet, eller så mye som den svakeste antydning om i hvilken retning Marx hadde til hensikt å søke løsningen. Derimot inneholdt utgiveren Friedrich Engels’ forord på den ene siden nok en gang den bestemte kunngjøringen at løsningen finnes i det manuskriptet Marx etterlot seg, og på den andre siden en offentlig utfordring, først og fremst rettet til tilhengerne av den litterære rivalen Rodbertus, om i mellomtiden, fram til det tredje bindet kom ut, av egen kraft å forsøke seg på løsningen av gåten, «hvordan en lik gjennomsnittlig profittrate kan og må danne seg ikke bare uten brudd på verdiloven, men tvert imot på grunnlag av den».

Jeg holder det for en av de mest glimrende hyllester som kunne bringes tenkeren Marx, at denne utfordringen er blitt tatt opp så mangfoldig, og det fra langt videre kretser enn dem den først hadde vært rettet til. Ikke bare tilhengere av Rodbertus, men også menn fra Marx’ egen leir og til og med økonomer som ikke fulgte noen av disse to hovedmennene for den sosialistiske teorien, men som Marx sannsynligvis ville ha kalt «vulgærøkonomer», strevde i kappestrid med å trenge inn i den formodede oppbyggingen av de marxske tankegangene, som ennå var hyllet i hemmelighet. Mellom 1885, året da det andre bindet kom ut, og 1894, året da det tredje bindet av Marx’ Kapital kom ut, utviklet det seg en regelrett premiegåte-litteratur om den «gjennomsnittlige profittraten» og dens forhold til «verdiloven»³. Premien har riktignok ingen av deltakerne båret av med seg, slik den nå likeledes bortgåtte Fr. Engels fastslo i den dommen han felte over dem i sitt forord til det tredje bindet.

Med det lenge forsinkede utkommet av dette sluttbindet av det marxske systemet er saken endelig rykket inn i stadiet for den endelige avgjørelsen. Om det blotte løftet om en løsning kunne enhver mene så mye eller så lite han ville. Løfter på den ene siden og grunner på den andre var på en måte uten felles mål. Heller ikke seire over andres løsningsforsøk, selv om disse etter meningen og bestrebelsen til opphavsmennene var aldri så mye holdt i den marxske teoriens ånd, behøvde tilhengerne av denne å godkjenne: de kunne alltid fra den mislykkede etterlikningen appellere til det lovede urbildet. Nå har dette endelig kommet for dagen, og dermed er det for den trettiårige striden vunnet en fast, trangt og klart avgrenset kampplass, der begge parter, i stedet for stadig å vise til framtidige avsløringer eller å hoppe over til proteusaktig skiftende uautentiske tolkninger, må holde stand som det seg hør og bør og utkjempe saken. Har Marx selv løst sin gåte? Er hans avsluttede system blitt tro mot seg selv og mot kjensgjerningene, eller ikke?

Å undersøke dette er oppgaven for de følgende sidene.