IV. Feilen i Marx' system, dens opprinnelse og forgreninger

Påvisningen av at en forfatter har motsagt seg selv, kan være en nødvendig etappe, men kan aldri være sluttmålet for en saklig og fruktbar kritikk. Det er bare en forholdsvis fattig grad av kritisk erkjennelse å vite at det stikker en feil i et system, en feil som jo tenkelig også bare kunne være en tilfeldig og personlig feil hos forfatteren. En virkelig overvinnelse av et fastbygd system er ikke mulig på annen måte enn ved at det lykkes å påvise nøyaktig det punktet der feilen trengte inn i systemet, og de banene den spredte seg og forgreinet seg langs. Man må forstå utgangspunktet, utviklingen og katastrofen i feilen, som kulminerer i selvmotsigelsen, så godt og, nesten vil jeg si, også som motstander så medfølende, som man omvendt anstrenger seg for å forstå sammenhengene i et system man selv gir seg hen til.

Helt særegent tilspissede forhold har ført med seg at spørsmålet om selvmotsigelsen i Marx’ tilfelle har fått en langt større betydning enn den vanligvis har, og tilsvarende har også jeg viet dette spørsmålet stor plass. Men nettopp overfor en så betydelig og innflytelsesrik tenker kan vi desto mindre unndra oss den andre delen av den kritiske oppgaven, som, slik jeg tror, også i dette tilfellet er saklig enda mer fruktbar og lærerik.

La oss begynne med et spørsmål som straks fører oss til hovedsaken: på hvilken vei er Marx kommet fram til den teoretiske grunnsetningen i sin lære, til setningen at all verdi utelukkende beror på nedlagte arbeidsmengder?

At denne setningen ikke er et selvsagt og derfor slett ikke bevisbehøvende aksiom, er hevet over tvil. Verdi og strev er, slik jeg allerede en gang har utført andre steds, på ingen måte to så sammenhørende begreper at man umiddelbart må gripes av innsikten at strevet er grunnen til verdien. «At jeg har plaget meg med en ting, er et faktum; at tingen også er plagen verdt, er et annet, forskjellig fra det første; og at begge fakta ikke alltid går hånd i hånd, er altfor sikkert bekreftet av erfaringen til at noen tvil om det kan være mulig. Hver av de utallige fåfengte anstrengelser som daglig kastes bort på et verdiløst resultat av teknisk udugelighet eller mislykket spekulasjon eller rett og slett uhell, gir et vitnesbyrd om det. Men ikke mindre gjør hvert av de mange tilfellene der lite strev lønnes med høy verdi»¹.

Når det likevel påstås at det for et eller annet område består en nødvendig og lovmessig samstemmighet mellom begge størrelser, så må man overfor seg selv og sine lesere gjøre regnskap for noen grunner som er i stand til å støtte en slik påstand.

Marx framfører nå også i sitt system en begrunnelse. Men jeg tror å kunne overbevise om at den innslåtte begrunnelsesveien fra første stund var unaturlig og ikke svarte til problemets beskaffenhet; at videre den begrunnelsen som er framlagt i systemet åpenbart ikke var den som Marx selv kom til sin overbevisning ved, men at den senere ble utpønsket som en kunstig tilpasset støtte for en forutinntatt mening hentet fra andre inntrykk; at endelig, og det er det mest avgjørende, bevisføringen er gjennomsyret av et opphopet antall av de mest åpenbare logiske og metodiske feil, som fratar den all bevisverdi.

La oss se nærmere til.

Den grunntesen som Marx forestiller sine lesere å tro, er at varenes bytteverdi, for det er bare på denne, ikke på bruksverdien, hans analyse er rettet, finner grunn og mål i de arbeidsmengder som er nedlagt i varene.

Nå er både bytteverdiene, eller prisene, på varene og de arbeidsmengder som kreves for å gjenskape dem, utad framtredende størrelser, som i det store og hele er godt tilgjengelige for en erfaringsmessig fastsettelse. Det ville derfor for Marx åpenbart ha vært det nærmeste å appellere til erfaringen for å bli overbevist om en setning hvis riktighet eller uriktighet må gi seg uttrykk i erfaringsfakta, med andre ord: også å føre et rent empirisk bevis for sin tese, som er tilgjengelig for et rent empirisk bevis. Det gjør Marx imidlertid ikke. Man kan her ikke engang si at han har gått aktløst forbi denne mulige og sikkert også passende erkjennelses- og beviskilden. Tvert imot, slik utførelsene i hans tredje bind viser, vet han godt hvordan de empiriske fakta er beskaffet og at de strider mot hans tese. Han vet at prisene på varene ikke fastsettes i forhold til den nedlagte arbeidsmengden, men til de samlede produksjonskostnadene, som også omslutter andre elementer. Han har derfor sikkert ikke tilfeldig, men i klar bevissthet unngått den naturligste prøven på sin tese, fordi han visste at det på denne veien ikke lot seg oppnå et resultat gunstig for den.

Nå finnes det imidlertid en annen, likeledes fullkommen naturlig bevis- og overbevisningsgang for slike teser, nemlig den psykologiske. Man kan nemlig, med en i vår vitenskap meget vanlig blanding av induksjon og deduksjon, utforske de motiver som leder folk, på den ene side ved gjennomføringen av bytteforretninger og fastsettelsen av byttepriser, på den annen side ved deres medvirkning i produksjonen, og man kan av beskaffenheten til disse motivene trekke slutninger om en typisk handlemåte hos folk, der det blant annet tenkelig også kunne vise seg en sammenheng mellom de regelmessig forlangte og innvilgede prisene og den arbeidsmengden som trengs for å frambringe varene. Denne metoden er nettopp ved liknende spørsmål ofte og med den beste framgang blitt anvendt, den vanlige begrunnelsen av for eksempel loven om tilbud og etterspørsel, produksjonskostnadsloven, forklaringen av grunnrenten osv. beror på den, og også Marx selv har ikke sjelden betjent seg av den, i det minste i grove trekk. Bare nettopp ved sin grunntese går han den atter av veien. Selv om den påståtte ytre sammenhengen mellom bytteverdier og arbeidsmengder åpenbart bare kunne finne sin fulle forståelse ved avdekkingen av de psykologiske mellomleddene som knytter begge sammen, gir han avkall på å framlegge disse indre sammenhengene; han erklærer til og med en gang «den dypere analyse» av «de to samfunnsmessige drivkreftene» «etterspørsel og tilførsel», som nettopp ville føre til denne indre forbindelsen, for «ikke å være på sin plass her» (III. 169), der «her» riktignok i første rekke bare viser til en avstikker om innflytelsen av etterspørsel og tilførsel på prisdannelsen, men faktisk og praktisk, så langt det gjelder en virkelig «dyp» og grundig analyse, strekker seg til hele det Marxske system og særlig også til underbyggingen av hans viktigste grunntanke.

Nå er det imidlertid også her noe særegent å merke seg. Marx går nemlig heller ikke denne andre mulige og naturlige undersøkelsesmetoden forbi med ubekymret aktløshet. Han unngår den tvert imot atter med vilje og i full bevissthet om hva slags resultat den ville gi, og at dette ikke ville være gunstig for hans tese. I tredje bind påkaller han nemlig faktisk de drivkreftene som virker i produksjon og bytte, og hvis «dypere analyse» han her og ellers gir avkall på, under deres grove samlenavn «konkurranse», og han vet og framholder at disse drivkreftene i virkeligheten ikke fører til en tilpasning av prisene til de arbeidsmengdene som er nedlagt i varene, men tvert imot driver dem bort fra denne målestokken og mot et nivå som svarer til medvirkningen fra minst en annen, sideordnet faktor. «Konkurransen» er det jo, ifølge Marx, som bevirker dannelsen av den berømte gjennomsnittlige profittraten og «forvandlingen» av de rene arbeidsverdiene til produksjonspriser som avviker fra dem og omslutter en porsjon gjennomsnittsprofitt.

I stedet for å begrunne sin tese empirisk ut fra erfaringen eller psykologisk ut fra de virkende motivene, foretrekker Marx å slå inn på en tredje bevisgang, sikkert noe underlig for et slikt stoff: veien til et rent logisk bevis, en dialektisk deduksjon ut fra byttets vesen.

Marx hadde alt hos gamle Aristoteles funnet tanken at «byttet ikke kan være uten likheten, men likheten ikke uten målbarheten med felles mål» (I. 35). Til denne tanken knytter han an. Han forestiller seg byttet av to varer under bildet av en likning, slutter at det i de to ting som byttes og dermed likestilles, må finnes «noe felles av samme størrelse», og går ut på å oppsøke dette felles, som de likestilte tingene som bytteverdier må være «reduserbare» til (I. 11).

Jeg vil i parentes bemerke at allerede den første forutsetningen, at det i byttet av to ting skal manifestere seg en «likhet» mellom dem, forekommer meg meget umoderne, hvilket riktignok til sist ikke ville bety stort, men også meget urealistisk eller, for å si det på godt tysk, uriktig tenkt. Der likhet og nøyaktig likevekt hersker, pleier jo ingen forandring av den hittil rådende hviletilstanden å inntre. Når derfor saken i byttets tilfelle ender med at varene skifter eier, så er det langt snarere et tegn på at en eller annen ulikhet eller overvekt var i spill, hvis utslag tvang forandringen fram, nøyaktig slik som det mellom bestanddelene i sammensatte legemer som bringes nær hverandre inngås nye kjemiske forbindelser, når den «kjemiske slektskapen» til bestanddelene i det tilnærmede fremmede legemet nettopp ikke er like sterk, men sterkere enn til bestanddelene i den hittidige sammensetningen. Og i virkeligheten er jo også den moderne nasjonaløkonomien enstemmig i at det gamle skolastisk-teologiske synet på «ekvivalensen» av de verdiene som byttes, er uriktig. Men jeg vil ikke legge noen større vekt på dette punktet og vender meg til den kritiske undersøkelsen av de logiske og metodiske operasjonene som Marx destillerer arbeidet ut som det søkte «felles» ved.

Det er disse operasjonene jeg allerede ovenfor antydet at forekommer meg å utgjøre det såreste punktet i den Marxske teorien. De oppviser nesten like mange vitenskapelige hovedfeil som tankeledd, og det er slett ikke få av dem, og de bærer håndgripelige spor av at de er utklekket og sammenkunstlet i etterhånd, for å la en forutinntatt mening framstå som det tilsynelatende naturlige resultatet av en virkelig forskningsgang.

Marx slår ved søket etter det «felles» som er kjennetegnende for bytteverdien, inn på følgende framgangsmåte. Han lar de ulike egenskapene som de i byttet likestilte objektene overhodet har, passere revy, skiller så etter utelukkelsesmetoden ut alle dem som ikke består prøven, til det til slutt bare er én eneste egenskap igjen. Denne, det er egenskapen å være arbeidsprodukt, må da være den søkte felles egenskapen.

Denne framgangsmåten er noe underlig, men ikke i seg selv forkastelig. Det er sikkert noe underlig når man, i stedet for å sette den antatte kjennetegnende egenskapen positivt på prøve, noe som riktignok ville ha ført til en av de to tidligere omtalte metodene som Marx med vilje unngikk, bare skaffer seg overbevisningen om at nettopp den er den søkte egenskapen ad negativ vei, ved at alle de øvrige egenskapene ikke er det, men én likevel må være det. Like fullt kan denne metoden føre til det ønskede målet, dersom den håndheves med nødvendig forsiktighet og fullstendighet; det vil si når man med pinlig omhu passer på at alt som hører hjemme der, virkelig blir lagt i den logiske sikten, og så ikke begår noe forsyn ved noe eneste ledd som blir utelukket under siktingen.

Men hvordan går Marx fram?

Han legger fra begynnelsen av bare de bytteverdige tingene i sikten som har den egenskapen han til slutt vil sikte ut som den «felles», og lar alle andre være utenfor. Han gjør som en som inderlig ønsker at det skal komme en hvit kule ut av urnen, og forsiktigvis understøtter dette resultatet ved ikke å legge andre enn hvite kuler i urnen. Han innskrenker nemlig omfanget av sin undersøkelse av bytteverdiens substans fra første stund til «varene», idet han fatter dette begrepet, uten akkurat å definere det omhyggelig, i hvert fall trangere enn begrepet «goder» og begrenser det til arbeidsprodukter i motsetning til naturgaver. Nå er det jo åpenbart: dersom byttet virkelig betyr en likestilling som forutsetter at det finnes et «felles av samme størrelse», så må dette felles kunne søkes og finnes hos alle godeslag som trer inn i bytte; ikke bare hos arbeidsprodukter, men også hos naturgaver som grunn og jord, tømmer på rot, vannkrefter, kullleier, steinbrudd, petroleumsforekomster, mineralvann, gullgruver og lignende.² Å utelukke de bytteverdige godene som ikke er arbeidsprodukter, ved søket etter det felles som ligger til grunn for bytteverdien, er under disse omstendighetene en metodisk dødssynd. Det er ikke annerledes enn om en fysiker ville utforske grunnen til en egenskap felles for alle legemer, for eksempel tyngden, ved å sikte egenskapene til én enkelt gruppe legemer, for eksempel de gjennomsiktige, idet han lar alle egenskaper som er felles for de gjennomsiktige legemene passere revy, for alle de øvrige egenskapene hos dem demonstrerer at de ikke kan være grunnen til tyngden, og på grunnlag av det til slutt forkynner at gjennomsiktigheten må være årsaken til tyngden!

Utelukkelsen av naturgavene, som sikkert aldri ville ha falt Aristoteles inn, han som er far til tanken om likestillingen i byttet, lar seg desto mindre rettferdiggjøre som visse naturgaver, som grunn og jord, hører til de aller viktigste gjenstandene for formue og samkvem, og som det heller ikke på noen måte lar seg påstå at bytteverdiene ved naturgaver alltid bare fastsettes helt tilfeldig og vilkårlig. På den ene side forekommer tilfeldige priser også ved arbeidsprodukter, og på den annen side oppviser prisene på naturgaver ofte de tydeligste forbindelser til faste holdepunkter eller bestemmelsesgrunner. At for eksempel kjøpesummen for tomter utgjør et multiplum av deres avkastning rettet etter den landsvanlige rentefoten, er like kjent som det er sikkert at tømmer på rot eller kull i gruven ved ulik kvalitet eller ved ulik beliggenhet med ulike utbringelsesforhold ikke av ren tilfeldighet oppnår ulik pris, og lignende.

Marx vokter seg også for å avlegge noen uttrykkelig rede for at og hvorfor han fra første stund har utelukket en del av de bytteverdige godene fra undersøkelsen. Han forstår også her, som så ofte, å gli over de kinkige stedene i sitt resonnement med ålglatt dialektisk ferdighet. Han unngår først å gjøre sin leser oppmerksom på at hans begrep om «vare» er trangere enn begrepet om det bytteverdige gode overhodet. Han forbereder ytterst dyktig et naturlig anknytningspunkt for den senere innskrenkningen av undersøkelsen til varene gjennom den allmenne frasen, tilsynelatende helt uskyldig, som er stilt øverst i hans bok, at «rikdommen i de samfunn hvor den kapitalistiske produksjonsmåten hersker, framtrer som en veldig vareansamling». Denne setningen er fullstendig gal dersom man forstår uttrykket vare i den betydningen av arbeidsprodukter som Marx senere legger i det. For naturgavene, medregnet grunn og jord, utgjør en meget betydelig og ikke det minste uvesentlig bestanddel av nasjonalformuen. Men den ubefangne leser glir lett over denne unøyaktigheten, fordi han jo ikke vet at Marx senere kommer til å legge en langt trangere betydning i uttrykket vare.

Heller ikke i det følgende blir dette gjort klart. Tvert imot, i de første avsnittene av første kapittel er det vekselvis tale om «ting», om «bruksverdi», om «gode» og om «vare», uten at det trekkes noe skarpt skille mellom den siste og de første. «Nytten av en ting», heter det på s. 10, «gjør den til bruksverdi.» «Varekroppen .. . er en bruksverdi eller et gode.» På s. 11 leser vi: «Bytteverdien framtrer . . . som det kvantitative forholdet …, hvori bruksverdier av én art byttes mot bruksverdier av en annen art.» Merk vel, her angis til og med bruksverdien = godet som feltet for bytteverdifenomenet. Og med frasen: «La oss betrakte saken nærmere», som sikkert ikke er egnet til å varsle noe hopp over til et annet, trangere undersøkelsesområde, fortsetter Marx: «En enkelt vare, for eksempel en quarter hvete, byttes i de mest ulike proporsjoner mot andre artikler.» Og «La oss videre ta to varer» osv. I samme avsnitt vender til og med uttrykket «ting» tilbake én gang til, og det nettopp i den for problemet viktige vendingen at «et felles av samme størrelse eksisterer i to forskjellige ting» (som nettopp likestilles med hverandre i byttet).

På den følgende side 12 gjennomfører imidlertid Marx søket etter det «felles» bare for «varenes bytteverdi», uten med et eneste ord å gjøre oppmerksom på at han dermed vil ha innskrenket undersøkelsesfeltet til en del av de bytteverdige tingene³. Og straks på den neste side, s. 13, forlates innskrenkningen igjen, og det resultatet som akkurat er vunnet for det trangere området varer, anvendes på den videre kretsen av godenes bruksverdier. «En bruksverdi eller et gode har altså bare en verdi fordi abstrakt menneskelig arbeid er forgjenstandiget eller materialisert i det.»

Hadde Marx på det avgjørende stedet ikke innskrenket undersøkelsen til arbeidsproduktene, men også hos de bytteverdige naturgavene søkt etter det felles, så ville det vært håndgripelig at arbeidet ikke kan være det felles. Hadde han gjennomført denne innskrenkningen uttrykkelig og åpenlyst, så ville han selv og hans lesere ufeilbarlig ha snublet over den grove metodiske feilen, de ville ha måttet smile av det naive kunststykket der egenskapen å være arbeidsprodukt heldig destilleres ut som felles egenskap for en krets, etter at man på forhånd med vilje har skilt ut av den alle de bytteverdige tingene som av natur like så vel hører med dit, men som ikke er arbeidsprodukter. Kunststykket lot seg bare gjøre slik som Marx gjorde det, ubemerket, med en dialektikk som raskt og lett gled over det kinkige punktet. Idet jeg uttrykker min oppriktige beundring for den ferdigheten hvormed Marx forsto å presentere en slik feilaktig framgangsmåte som akseptabel, kan jeg naturligvis likevel bare fastslå at framgangsmåten var fullkomment feilaktig.

Men la oss se videre. Med kunststykket vi nettopp har beskrevet, hadde Marx riktignok bare oppnådd at arbeidet overhodet kunne tre inn i konkurransen. Gjennom den kunstige innsnevringen av kretsen var det overhodet først blitt en «felles» egenskap for denne snevre kretsen. Men ved siden av det kunne jo også andre egenskaper komme i betraktning som felles. Hvordan stikkes så disse andre konkurrentene ut?

Det skjer ved to ytterligere tankeledd, som hver bare omfatter noen få ord, men som i disse inneholder en av de groveste logiske feil.

I det første leddet utelukker Marx alle «geometriske, fysiske, kjemiske eller andre naturlige egenskaper ved varene». For «deres legemlige egenskaper kommer overhodet bare i betraktning i den grad de gjør dem nyttige, altså til bruksverdier. På den andre siden er byttforholdet mellom varene åpenbart kjennetegnet ved abstraksjonen fra deres bruksverdier». For «innenfor det (byttforholdet) gjelder en bruksverdi akkurat like mye som enhver annen, når den bare er til stede i tilbørlig proporsjon» (I. 12).

Til å illustrere dette argumentet ber jeg om lov til å bruke de samme ordene som jeg skrev ned for 12 år siden i min «Geschichte und Kritik der Kapitalzinstheorien» (s. 435 f.).

«Hva ville Marx ha sagt til følgende argumentasjon? Ved en operascene har tre fremragende sangere, en tenor, en bass og en baryton, hver en lønn på 20000 fl. Man spør: hva er den felles omstendighet som gjør at de stilles likt i lønn? og jeg svarer: I lønnsspørsmålet gjelder en god stemme akkurat like mye som enhver annen, en god tenorstemme like mye som en god bass- eller god barytonstemme, når den bare overhodet er til stede i tilbørlig proporsjon. Følgelig abstraherer man ‘åpenbart’ i lønnsspørsmålet fra den gode stemmen, følgelig kan den gode stemmen ikke være den felles årsak til den høye lønnen. — At denne argumentasjonen er falsk, er klart. Like klart er det imidlertid at Marx’ slutning, som den er kopiert etter, ikke er en hårsbredd riktigere. Begge lider av samme feil. De forveksler abstraksjon fra en omstendighet overhodet med abstraksjon fra de spesielle modaliteter denne omstendigheten opptrer under. Det som i vårt eksempel er likegyldig for lønnsspørsmålet, er åpenbart bare den spesielle modaliteten den gode stemmen viser seg under, enten som tenor, som bass eller som barytonstemme, men aldeles ikke den gode stemmen overhodet. Og på samme måte abstraheres det for varenes byttforhold riktignok fra den spesielle modaliteten som varenes bruksverdi kan vise seg under, enten varen tjener til næring, bolig, klær osv., men aldeles ikke fra bruksverdien overhodet. At man ikke abstraherer fra den siste uten videre, kunne Marx allerede ha tatt av det at det jo ikke kan finnes noen bytteverdi der hvor det ikke er en bruksverdi til stede, en kjensgjerning som Marx selv gjentatte ganger er nødt til å erkjenne.»⁴

Enda verre er det fatt med det neste leddet i bevisføringen. «Ser man bort fra varelegemenes bruksverdi» — fortsetter Marx ordrett — «så blir det bare én egenskap igjen, den å være arbeidsprodukter.» Virkelig? spør jeg i dag, slik jeg spurte for 12 år siden: bare én egenskap igjen? Blir det ikke f.eks. også igjen den egenskapen som bytteverdige goder har felles, at de er sjeldne i forhold til behovet? Eller at de er gjenstand for etterspørsel og tilbud? Eller at de er tilegnet? Eller at de er «naturprodukter»? For at de i like høy grad er natur- som arbeidsprodukter, sier ingen tydeligere enn Marx selv, når han en gang uttaler: «Varelegemene er forbindelser av to elementer, naturstoff og arbeid.» Eller er det ikke også en egenskap felles for bytteverdiene at de forårsaker sine frambringere kostnader — en egenskap som Marx husker så nøye i tredje bind?

Hvorfor skulle så verdiens prinsipp, spør jeg også i dag igjen, ikke like godt ligge i en eller annen av disse felles egenskapene, i stedet for i egenskapen å være arbeidsprodukt? For til fordel for den siste har Marx ikke engang ført fram et spor av en positiv grunn; hans eneste grunn er den negative, at den lykkelig bortabstraherte bruksverdien ikke er bytteverdiens prinsipp. Men kommer ikke denne negative grunnen i helt samme grad til anvendelse på alle de andre felles egenskapene som Marx har oversett?

Ja enda mer! På den samme s. 12, hvor Marx har abstrahert bort bruksverdiens innflytelse på bytteverdien med den begrunnelsen at en bruksverdi gjelder like mye som enhver annen når den bare er til stede i tilbørlig proporsjon, forteller han oss følgende om arbeidsproduktene: «Imidlertid er også arbeidsproduktet allerede forvandlet i hånden på oss. Abstraherer vi fra dets bruksverdi, så abstraherer vi også fra de legemlige bestanddeler og former som gjør det til bruksverdi. Det er ikke lenger bord eller hus eller garn eller noe annet nyttig ting. Alle dets sanselige beskaffenheter er utslettet. Det er heller ikke lenger produktet av snekkerarbeid eller byggearbeid eller spinnearbeid eller noe annet bestemt produktivt arbeid. Med arbeidsproduktenes nyttige karakter forsvinner den nyttige karakteren til de arbeidene som er framstilt i dem, det forsvinner altså også de forskjellige konkrete formene for disse arbeidene; de skiller seg ikke lenger fra hverandre, men er alle sammen redusert til likt menneskelig arbeid, abstrakt menneskelig arbeid.»

Kan man si tydeligere og uttrykkeligere at det for byttforholdet ikke bare er én bruksverdi, men også én art arbeid og arbeidsprodukter som «gjelder akkurat like mye som enhver annen, når den bare er til stede i tilbørlig proporsjon»? At med andre ord nøyaktig det samme faktum som Marx nettopp har grunnet sin utelukkelsesdom mot bruksverdien på, også består med hensyn til arbeidet? Arbeid og bruksverdi har en kvalitativ og en kvantitativ side. Så godt som bruksverdien som bord, hus eller garn er kvalitativt forskjellig, så godt er arbeidet det som snekkerarbeid, byggearbeid eller spinnearbeid. Og så godt som man kan sammenligne arbeid av forskjellig art etter mengde, akkurat så godt kan man sammenligne bruksverdier av forskjellig art etter bruksverdiens størrelse. Det er absolutt uforståelig hvorfor det identiske faktum for den ene konkurrenten skal føre til utelukkelse, for den andre til kroning med prisen! Hvis Marx tilfeldigvis hadde snudd rekkefølgen i undersøkelsen, så kunne han med nøyaktig det samme slutningsapparatet som han utelukket bruksverdien med, ha utelukket arbeidet, og så igjen med det samme slutningsapparatet som han kronet arbeidet med, ha proklamert bruksverdien som den eneste gjenværende og dermed søkte felles egenskapen og erklært verdien for en «bruksverdi-gelé». Jeg tror det kan hevdes, ikke på spøk, men i full alvor, at i de to avsnittene på s. 12, i hvis første innflytelsen fra bruksverdien abstraheres bort og i hvis andre arbeidet demonstreres som det søkte felles, kunne subjektene byttes om med hverandre uten noen endring i den ytre logiske riktigheten; at i den uendrede setningsbygningen i første avsnitt kunne arbeidet og arbeidsproduktene settes inn overalt i stedet for bruksverdien, og i den andres bygning bruksverdien overalt i stedet for arbeidet!

Slik er logikken og metodikken som Marx fører sin grunnsetning om arbeidet som verdiens eneste grunnlag inn i systemet sitt med. Jeg holder det for fullstendig utelukket at dette dialektiske hokus pokus for Marx selv var grunn og kilde til overbevisningen. En tenker av Marx’ rang — og jeg anser ham for en tenkekraft av aller første rang — kunne, om det for ham hadde dreid seg om først å danne sin egen overbevisning og først virkelig å søke den faktiske sammenhengen mellom tingene med fritt, uhildet blikk, helt umulig fra første stund ha søkt på en så kroket og unaturlig vei, han kunne helt umulig av ren uheldig tilfeldighet ha ramlet etter hverandre inn i alle de skildrede logiske og metodiske feilene og som naturlig vokst, ikke forutvitt og ikke forutsett resultat av en slik forskningsvei ha ført hjem teorien om arbeidet som eneste verdikilde.

Jeg tror den virkelige sammenhengen var en annen. Jeg tviler overhodet ikke på at Marx virkelig og ærlig var overbevist om sin tese. Men grunnene til hans overbevisning er ikke dem han har skrevet inn i systemet. Det var vel overhodet mer inntrykk enn grunner.

Fremfor alt autoritetens inntrykk. Smith og Ricardo, de store autoritetene, hadde jo, som man i alle fall den gang trodde, lært den samme setningen. Begrunnet hadde de den riktignok like lite som Marx, men bare postulert den ut fra visse alminnelige, uklare inntrykk. Tvert imot, der de så nøyere etter, og for områder hvor en nøyere gransking ikke lot seg unngå, har de uttrykkelig motsagt den. For den utviklede empiriske samfunnsøkonomi har Smith, akkurat som Marx i sitt tredje bind, lært at verdiene og prisene graviterer mot et kostnadsnivå som utover arbeidet også omfatter en gjennomsnittlig kapitalavkastning, og Ricardo har i den berømte seksjon IV i kapitlet «On value» likeledes med all tydelighet og uttrykkelighet framholdt at ved siden av det umiddelbare og det mellomliggende arbeidet også størrelsen og varigheten av kapitalinvesteringen har en bestemmende innflytelse på godenes verdi. For å kunne henge ved den filosofiske yndlingstanken om arbeidet som verdiens «sanne» kilde uten synlig motsigelse, måtte de flykte med den inn i eventyrlandet og eventyrtiden, hvor det ennå ikke fantes noen kapitalister og jordeiere. Her lot den seg hevde ugjendrevet, fordi ukontrollert. Ikke kontrollert av erfaringen, som det ikke gis noen for dette, og ikke kontrollert av den vitenskapelig-psykologiske analysen, fordi de gikk en slik analyse av veien — akkurat som Marx: de begrunnet ikke, de postulerte som «naturlig» tilstand en arbeidsverdi-idyll⁵.

I slike stemninger og oppfatninger, som gjennom autoriteten til Smith og Ricardo hadde nådd et enormt, om enn ikke ubestridt anseelse, trådte Marx inn som arving. Og som glødende sosialist trodde han gjerne på dem. Intet under at han overfor en tanke som var så egnet til å støtte hans økonomiske verdensanskuelse, ikke forholdt seg mer skeptisk enn en Ricardo, som den jo høyst måtte gå imot. Intet under heller at han ikke lot de motstridende utsagnene hos klassikerne anspore seg til kritiske tvil mot teorien om arbeidsverdi, men bare tolket dem som klassikernes forsøk på å unndra seg de mislikte konsekvensene av en ubekvem sannhet ad en omvei. Kort sagt, intet under at han på grunnlag av det samme materialet som hadde forledet klassikerne til deres ensidige, halvt uklare, halvt motsagte og slett ikke begrunnede utsagn, for sin egen del trodde på de samme setningene, men sterkt, ubetinget og med glødende overbevisning. For seg selv trengte han ingen ytterligere grunner. Bare for systemet sitt trengte han en formell begrunnelse.

At han ikke bare kunne lene seg til klassikerne i denne, er forståelig, for disse hadde jo ikke begrunnet noe. At han heller ikke kunne appellere til erfaringen eller forsøke en økonomisk-psykologisk begrunnelse, vet vi, for disse veiene ville åpenbart ha ført ham til det rake motsatte av det han ville bevise. Så henvendte han seg da til den logisk-dialektiske spekulasjonen, som uansett passet hans åndsretning. Og her gjaldt det: hjelp hva hjelpe kan! Han visste hva han ville komme fram til og måtte komme fram til, og så knotet og skrudde han på de føyelige begrepene og premissene med beundringsverdig raffinement så lenge, til det forutviste resultatet virkelig kom ut i en utad respektabel slutningsform. Kanskje var han ved dette så blendet av sine overbevisninger at han slett ikke la merke til de logiske og metodiske uhyrlighetene som nødvendigvis måtte løpe med; kanskje la han merke til dem, men rettferdiggjorde dem for seg selv som bare formelle håndsrekninger, for å hjelpe en sannhet som etter hans dypeste overbevisning var materielt begrunnet, til også å få den systematiske innkledningen som tilkom den: om det kan jeg ikke og kan i dag sannsynligvis overhodet ingen lenger dømme. Men det jeg vil hevde, er at neppe noen gang ellers et så tenkekraftig hode som Marx var, har gitt fra seg en så tungt, så vedvarende og så håndgripelig falsk logikk som Marx gjør i den systematiske begrunnelsen av sin grunntese.

Denne falske tesen vever han nå inn i systemet sitt. Med en beundringsverdig taktisk dyktighet, som straks igjen viser seg glimrende i hans nærmeste skritt. Selv om han nemlig har avledet sin tese under omhyggelig unngåelse av erfaringsbeviset utelukkende «fra sinnets dyp», lar tanken seg likevel ikke helt avvise å sette resultatet av denne aprioristiske spekulasjonen på prøve mot erfaringen. Ville Marx ikke selv gjøre det, så ville sannsynligvis hans lesere gjøre det på egen hånd. Hvordan handler så Marx?

Han deler. På ett punkt er inkongruensen mellom hans tese og erfaringen flagrant. Dette punktet tar han, ved å gripe oksen ved hornene, selv opp. Han har nemlig som konsekvens av sitt grunnprinsipp lært at verdien av de forskjellige varene forholder seg som den arbeidstiden som er nødvendig til deres frambringelse (I. 14). Nå er det selv for den flyktige iakttaker åpenbart at denne setningen ikke holder stikk overfor visse kjensgjerninger, at f.eks. dagsproduktet til en billedhugger, en kunstsnekker, en fiolinbygger, en maskinbygger osv. visselig ikke har en like stor, men en langt høyere verdi enn dagsproduktet til en alminnelig håndverker eller fabrikkarbeider, selv om det i begge er «legemliggjort» like mye arbeidstid. Marx tar nå selv opp disse kjensgjerningene med en mesterlig dialektisk vending. Han tar dem til etterretning i en tone som om de ikke inneholdt en strid mot hans grunnprinsipp, men bare en lett variant av det, som ennå holder seg innenfor regelen og bare krever en viss utdyping eller nærmere bestemmelse av den. Han erklærer nemlig at han som arbeid i betydningen av sitt teorem vil forstå «forbruk av enkel arbeidskraft», «som i gjennomsnitt ethvert alminnelig menneske, uten særskilt utvikling, har i sin legemlige organisme»; med andre ord «enkelt gjennomsnittsarbeid» (I. 19, tilsvarende allerede I. 13). «Mer sammensatt arbeid» — fortsetter han så — «gjelder bare som potensert eller rettere multiplisert enkelt arbeid, slik at en mindre mengde sammensatt arbeid er lik en større mengde enkelt arbeid. At denne reduksjonen stadig foregår, viser erfaringen. En vare kan være produktet av det mest sammensatte arbeid, dens verdi setter den lik produktet av enkelt arbeid og representerer derfor selv bare en bestemt mengde enkelt arbeid. De forskjellige proporsjonene som forskjellige arbeidsarter er redusert til enkelt arbeid som sin måleenhet etter, fastsettes ved en samfunnsmessig prosess bak ryggen på produsentene og synes derfor å være gitt dem ved hevd.»

For en leser som farer raskt av sted, kan denne utveien virkelig høres helt plausibel ut. Ser man derimot bare litt kaldblodig og nøkternt til, så vender inntrykket seg til det motsatte.

Kjensgjerningen vi har med å gjøre, er at produktet av en dag eller en time kvalifisert arbeid har en større verdi enn produktet av en dag eller en time enkelt arbeid, at f.eks. en billedhuggers dagsprodukt i verdi står lik fem dagsprodukter av en steinknuser. Nå har Marx lært at tingene som i byttet settes lik hverandre, må inneholde «noe felles av samme størrelse», og dette felles skal være et arbeid og en arbeidstid. Arbeid overhodet? Det lot Marx’ første, alminnelige utredninger fram til s. 13 formode, men det ville åpenbart ikke treffe: for fem dagers arbeid er visselig ikke «samme størrelse» som én dags arbeid. Derfor sier Marx nå ikke lenger arbeid uten videre, men «enkelt arbeid»: det felles skal altså være innholdet av like mye arbeid av en bestemt art, nemlig enkelt arbeid.

Men det treffer, kaldblodig betraktet, enda mindre, for i billedhuggerens produkt er det overhodet slett ikke legemliggjort noe «enkelt arbeid», enn si enkelt arbeid av samme mengde som i fem dagsprodukter av en steinknuser. Den nøkterne sannhet er at de to produktene legemliggjør forskjellige arter av arbeid i forskjellig mengde, og det er jo, som enhver upartisk vil innrømme, det uttalte motsatte av det faktum som Marx krever og må hevde: at de nemlig legemliggjør arbeid av samme art i lik mengde!

Riktignok sier Marx: det sammensatte arbeidet «gjelder» som multiplisert enkelt arbeid, men «å gjelde» er ikke «å være», og teorien går på tingenes vesen. Selvsagt kan menneskene i en eller annen henseende holde en dags billedhuggerarbeid lik fem dagers steinknuserarbeid, slik de f.eks. også kan holde et rådyr lik fem harer. Men så lite som en slik likestilling ville berettige statistikeren til med vitenskapelig alvor å hevde om et revir hvor det befinner seg 100 rådyr og 500 harer, at det var 1000 harer der, så lite er prisstatistikeren eller verditeoretikeren berettiget til alvorlig å hevde at i billedhuggerens dagsprodukt er det legemliggjort fem dager enkelt arbeid, og at dette er den reelle grunnen til at det i byttet stilles lik fem dagsprodukter av steinknuseren. Hva man alt kan bevise når man tillater seg å hjelpe seg med «å gjelde» og «å la gjelde» der hvor «å være» svikter en, skal jeg et øyeblikk senere forsøke å illustrere ved et eksempel som er tilpasset rett på verdiproblemet. Først må jeg imidlertid skyte inn en annen betraktning.

Marx gjør nemlig i det siterte stedet et forsøk på å rettferdiggjøre sitt manøver med «reduksjonen» av sammensatt til enkelt arbeid, og det ved erfaringen. «At denne reduksjonen stadig foregår, viser erfaringen. En vare kan være produktet av det mest sammensatte arbeid, dens verdi setter den lik produktet av enkelt arbeid og representerer derfor selv bare en bestemt mengde enkelt arbeid.»

Godt. La oss la det gjelde for øyeblikket, og bare se litt nøyere på hvilken måte og ved hvilke faktorer reduksjonsmålestokken for denne av Marx påberopte erfaringsmessige reduksjonen skal bestemmes. Her støter vi på den svært naturlige, men for Marx’ teori svært kompromitterende iakttakelsen at reduksjonsmålestokken ikke bestemmes av noe annet enn de faktiske byttforholdene selv. Det er ikke a priori bestemt eller bestembart ut fra noen egenskap som ligger i de kvalifiserte arbeidene, i hvilket forhold de ved verdidannelsen av sine produkter skal omregnes til enkelt arbeid, men ingenting annet enn den faktiske suksessen, de faktiske byttforholdene avgjør. Marx sier det selv: «dens verdi setter den lik produktet av enkelt arbeid», og han viser til «en samfunnsmessig prosess» hvorved «bak ryggen på produsentene de forskjellige proporsjonene fastsettes som forskjellige arbeidsarter reduseres til enkelt arbeid som sin måleenhet etter», og at disse proporsjonene derfor «synes å være gitt ved hevd».

Hva betyr under disse omstendighetene henvisningen til «verdien» og til «den samfunnsmessige prosessen» som bestemmende faktorer for reduksjonsmålestokken? Den betyr, bortsett fra alt annet, den nakne, rene sirkelen i forklaringen. Gjenstand for forklaringen skal jo være varenes bytteforhold, for eksempel også hvorfor en statuett som har kostet en dags billedhuggerarbeid, byttes mot et lass pukk som har kostet fem dagers steinknuserarbeid, og ikke kanskje mot en større eller mindre mengde pukk som koster ti eller bare tre dagers arbeid. Hva sier Marx oss til forklaring? Bytteforholdet er dette og intet annet fordi en dag billedhuggerarbeid nettopp skal reduseres til fem dager enkelt arbeid. Og hvorfor skal den nettopp reduseres til fem dager? Fordi erfaringen viser at den blir redusert slik ved en samfunnsmessig prosess. Og hva er denne samfunnsmessige prosessen? Den samme som skal forklares: den samme som nettopp gjør at produktet av én dags billedhuggerarbeid i verdi settes lik produktet av fem dagers alminnelig arbeid. Dersom det i virkeligheten regelmessig ble byttet mot produktet av bare tre enkle arbeidsdager, ville Marx på samme måte henvise oss til å anerkjenne reduksjonsmålestokken 1:3 som den erfaringsmessige, og støtte forklaringen på den, at og hvorfor en statuett nettopp må byttes mot produktet av tre arbeidsdager for en steinknuser, verken mer eller mindre! Kort sagt, det er klart at vi på denne veien ikke får vite noe som helst om den egentlige årsaken til at produkter av forskjellige arbeidsarter byttes mot hverandre i dette eller hint forholdet; de byttes slik, sier Marx oss, om enn med litt andre ord, fordi de erfaringsmessig byttes slik!

Jeg anmerker i forbifarten at Marx’ epigoner, kanskje i erkjennelse av den nettopp skildrede sirkelen, har gjort forsøk på å stille reduksjonen av sammensatt til enkelt arbeid på et annet, reelt grunnlag. «Det er ikke en fiksjon, men et faktum», sier Grabski⁶, «at en time sammensatt arbeid inneholder flere timer enkelt arbeid.» For man må, «for å forbli konsekvent, også ta hensyn til det arbeidet som ble brukt på å tilegne seg kunstferdigheten». Jeg tror det ikke trengs mange ord for å gjøre den fullstendige utilstrekkeligheten også av denne utveien innlysende. Mot at man legger den delen av læringsarbeidet som forholdsmessig faller på utøvelsesarbeidet, til utøvelsesarbeidet, har jeg ingenting å innvende. Men åpenbart kunne man bare forklare forskjellene i gyldighet mellom sammensatt og enkelt arbeid ut fra dette tillegget dersom tilleggets størrelse svarte til størrelsen av denne forskjellen. I vårt antatte tilfelle ville det for eksempel bare være slik at det faktisk stikker fem timer enkelt arbeid i én time utøvende billedhuggerarbeid dersom det for hver time utøvelse falt fire timer læring, eller, omregnet til større enheter, dersom en billedhugger av de 50 leveårene han viet sitt yrke, lærende og utøvende, måtte lære i 40 år for å kunne utøve i 10 år. At et slikt eller bare tilnærmet lignende forhold finnes i virkeligheten, vil vel ingen ville påstå. Jeg vender meg derfor fra epigonens åpenbart utilstrekkelige nødhypotese tilbake til mesterens egen lære, for å illustrere arten og rekkevidden av dens villfarelser ytterligere med et eksempel der Marx’ feilaktige slutningsmåte, slik jeg tror, trer aller tydeligst fram.

Med nøyaktig samme argumentasjonsmåte kunne man nemlig også hevde og forsvare den setningen at prinsippet og målestokken for bytteverdien ligger i varenes stoffinnhold, at varene byttes i forhold til den stoffmengden som er forkroppsliget i dem. Ti kilo stoff i den ene vareformen byttes til enhver tid mot ti kilo stoff i en annen vareform. Når man mot denne påstanden selvsagt innvender at den åpenbart er falsk, siden for eksempel 10 kilo gull ikke byttes mot 10, men mot 40000 kilo jern eller mot enda flere kilo kull, så repliserer vi etter Marx’ forbilde: for verdidannelsen kommer det an på innholdet av alminnelig gjennomsnittsstoff. Dette fungerer som måleenhet. Kvalifiserte, fine, kostbare stoffer «gjelder bare som potensert eller snarere multiplisert enkelt stoff, slik at en mindre kvantitet kvalifisert stoff er lik en større kvantitet enkelt stoff. At denne reduksjonen stadig foregår, viser erfaringen. En vare kan bestå av det mest utsøkte stoff — dens verdi setter den lik varer dannet av alminnelig stoff og representerer derfor selv bare en bestemt kvantitet alminnelig stoff.» En «samfunnsmessig prosess», hvis faktiske eksistens sikkert ikke kan betviles, reduserer til stadighet for eksempel ett pund rått gull til 40000, ett pund rått sølv til 1500 pund rått jern. Bearbeidingen av gullet, for eksempel ved en vanlig gullsmed eller ved hånden til en stor kunstner, gir ytterligere nyanser i kvalifiseringen av stoffet, som praksis erfaringsmessig gjør rett ved særskilte reduksjonsmålestokker. Når derfor ett pund gullbarre byttes mot jernbarrer på 40000 pund, eller når en gullpokal formet av Benvenuto Cellini, i samme vekt, byttes mot 4000 000 pund jern, så er dette ikke et brudd på, men en bekreftelse av setningen at varer byttes i forhold til den «gjennomsnittsstoffmengden» de representerer!

Jeg tror den uhildede leseren uten vanskelighet vil kjenne igjen de to ingrediensene i Marx’ oppskrift i disse argumentasjonene: utskiftingen av «å gjelde» med «å være», og forklaringssirkelen, som ligger i det å hente reduksjonsmålestokken fra de faktiske bytteforholdene i samfunnet, som nettopp trenger forklaring!

Slik har Marx funnet seg til rette med den grelleste motsigelse mellom kjensgjerningene og hans teori — dialektisk uten tvil med stor dyktighet, i selve saken selvfølgelig, slik det ikke kunne være annerledes, på en helt utilstrekkelig måte.

Ved siden av dette finnes det imidlertid andre uoverensstemmelser med den faktiske erfaringen, mindre påfallende i grad, nemlig de som kan utledes av kapitalinvesteringens andel i bestemmelsen av de faktiske godeprisene, de samme som, slik det er bemerket ovenfor, Ricardo drøfter i fjerde avsnitt av kapitlet «On value». Overfor disse uoverensstemmelsene slår Marx inn på en annen retning. Han lukker øynene helt for dem inntil videre. Han ignorerer dem i to bind. Han gjør som om de ikke fantes, idet han i hele første og andre bind forutsetningsvis abstraherer dem bort. Han tar nemlig under hele den videre framstillingen av sin verdilære, og likeså ved utviklingen av sin merverditeori, alltid utgangspunkt i den delvis stilltiende fastholdte, delvis uttrykkelig uttalte «forutsetningen» at varene virkelig byttes til sine verdier, det vil si nøyaktig i forhold til det arbeidet som er forkroppsliget i dem⁷.

Også denne forutsetningsvise abstraksjonen forbinder han igjen med et usedvanlig dyktig dialektisk grep. Det finnes nemlig visse faktiske avvik fra den teoretiske regelen som en teoretiker virkelig har lov til å abstrahere fra: det er de tilfeldige og forbigående svingningene i markedsprisene omkring deres regelmessige varige stand. Ved slike anledninger, når han erklærer at han vil abstrahere fra avvik mellom priser og verdier, unnlater Marx nå ikke å lede leserens oppmerksomhet mot slike «tilfeldige omstendigheter» som man må «se bort fra», som «markedsprisenes stadige oscillasjoner», hvis «stigning og fall utligner hverandre», og som «reduserer seg selv til gjennomsnittsprisen som sin indre regel»⁸. Gjennom en slik henvisning vinner han leserens bifall til sin abstraksjon, men at han derved ikke bare abstraherer fra tilfeldige svingninger, men også fra helt faste, varige, typiske «avvik», hvis eksistens rett og slett utgjør en integrerende bestanddel av selve regelen som skal forklares, forblir skjult for den leseren som ikke ser helt nøye etter, og han glir uvitende over forfatterens metodiske dødssynd.

For en metodisk dødssynd er det når man i en vitenskapelig undersøkelse ignorerer det man skal forklare. Nå tar jo Marx’ merverditeori sikte på ingenting annet enn en forklaring av kapitalavkastningen i hans forstand. Kapitalavkastningen stikker imidlertid nettopp i de stadige avvikene mellom varenes priser og beløpet av deres blotte arbeidskostnader. Når man derfor ignorerer disse «avvikene», ignorerer man rett og slett hoveddelen av det som skal forklares. For 12 år siden påtalte jeg den samme metodiske forsømmelsen både mot Rodbertus, som hadde gjort seg skyldig i den på samme måte, og mot Marx selv⁹. Det være meg tillatt å gjenta slutningsordene i min kritikk den gangen: «De (tilhengerne av utbyttingsteorien) hevder loven at verdien av alle varer beror på den arbeidstiden som er forkroppsliget i dem, for i neste øyeblikk å angripe alle verdidannelser som ikke harmonerer med denne “loven”, for eksempel verdiforskjellene som tilfaller kapitalisten som merverdi, som “lovstridige”, “unaturlige”, “urettferdige” og å anbefale at de utryddes. Først ignorerer de altså unntaket for å kunne proklamere sin verdilov som allmenn. Og etter at de på den måten har lurt til seg dens allmenngyldighet, blir de igjen oppmerksomme på unntakene for å brennmerke dem som overtredelser av loven. Denne slutningsmåten er virkelig ikke bedre enn om man legger merke til at det finnes mange dårer, ignorerer at det også finnes vise mennesker, derved kommer til den “allment gyldige loven” at “alle mennesker er dårer”, og så krever utryddelse av de vise som “lovstridig” eksisterer!»¹⁰ —

For sin framstilling vant Marx riktignok en stor taktisk fordel ved sitt abstraksjonsmanøver. Han har «forutsetningsvis» utelukket den forstyrrende virkeligheten fra systemet sitt, og kommer derfor, så lenge han kan opprettholde denne utelukkelsen, ikke i konflikt med den. Det gjelder for den gjenværende, langt største delen av første bind, for hele andre bind og også for første kvartal av tredje bind. I dette midtløpet av Marx’ system flyter strømmen av hans logiske utviklinger og sammenknytninger fram med en virkelig imponerende lukkethet og indre konsekvens. Marx har lov til å føre god logikk her, fordi han ved «forutsetningen» på forhånd har brakt kjensgjerningene i samsvar med sine ideer, og derfor kan forbli tro mot disse uten å støte mot hine, og der Marx har lov til å føre god logikk, der kan han også gjøre det, og det på mesterlig vis. Disse midtre partiene av systemet vil, hvor falskt utgangspunktet for det enn måtte være, ved sin ekstraordinære indre følgerikhet for alltid fastslå forfatterens ry som en tenkekraft av første rang. Og — noe som bivirkning sikkert ikke har kommet Marx’ systems praktiske innflytelse lite til gode — i løpet av dette lange midtløpet, som i det vesentlige virkelig er ulastelig i indre følgerikhet, vinner de leserne som en gang lykkelig har kommet seg over den tumultariske begynnelsen, tid til å leve seg inn i Marx’ tankeverden og til å vinne tillit til de tankegangene som nå virkelig så pent flyter den ene ut av den andre og føyer seg så velordnet sammen til en helhet. Slik er det lesere som er styrket i sin tillit Marx trer fram for med de harde tilmutningene han i tredje bind til slutt ser seg nødt til å stille.

For hvor lenge Marx enn utsetter det — en gang må han åpne øynene for det virkelige livets kjensgjerninger. Han må endelig innrømme overfor sine lesere at varene i det faktiske livet, og det regelmessig og nødvendig, ikke byttes i forhold til den arbeidstiden som er forkroppsliget i dem, men dels under, dels over dette forholdet, alt etter som den investerte kapitalen krever et mindre eller større beløp av gjennomsnittsprofitt, kort sagt at ved siden av arbeidstiden danner også kapitalinvesteringen en sidestilt bestemmelsesgrunn for varenes bytteforhold. Av dette vokser det fram to harde oppgaver for Marx. Han må for det første forsøke å rettferdiggjøre overfor sine lesere at han i begynnelsen og så lenge hadde lært at arbeidet danner den eneste bestemmelsesgrunnen for bytteforholdene; og han må for det andre — noe som kanskje var den enda hardere oppgaven — for de kjensgjerningene som er fiendtlige mot hans teori også levere sine lesere en teoretisk forklaring, som åpenbart ikke kunne gå opp uten rest i hans arbeidsverditeori, men på den andre siden heller ikke skulle motsi den.

At det ikke lenger lot seg gjøre med god, rett logikk ved disse demonstrasjonene, er forståelig. Vi opplever nå motstykket til systemets forvirrede begynnelse. Der hadde Marx, for å utlede et teorem som ikke lot seg utlede på rett vei fra kjensgjerningene, delvis måttet øve vold mot disse, og delvis og hovedsakelig mot logikken, og ta noen av de mest utrolige tenkefeil med på kjøpet. Nå gjentar situasjonen seg. Nå støter kjensgjerningene igjen sammen med de teoremene som i to bind alene og derfor uforstyrret hadde holdt marken, kjensgjerninger som selvsagt er like lite forenlige med dem som i begynnelsen. Likevel skal systemets harmoni opprettholdes. Det kan ikke skje annerledes enn igjen på logikkens bekostning. Vi opplever derfor i Marx’ system det ved første blikk befremmende, men under de skildrede forholdene egentlig helt naturlige skuespillet at den etter omfanget langt overveiende delen av systemet utgjør et mesterstykke av streng, sluttet logikk, verdig forfatterens tenkekraft, men at det på to, dessverre nettopp avgjørende, steder er strødd inn partier med utrolig svak og slurvete tankeføring: første gang helt i begynnelsen, der teorien først skilte lag med kjensgjerningene, og andre gang etter første kvartal av tredje bind, der kjensgjerningene igjen rykkes inn i leserens synskrets; det er hovedsakelig det tiende kapitlet i tredje bok (s. 151—179) som kommer i betraktning her.

En del av dette innholdet har vi allerede lært å kjenne og bedømme; det er Marx’ selvforsvar mot innvendingen om motsigelse mellom loven om produksjonsprisene og «verdiloven»¹¹. Det gjenstår nå å kaste et blikk på kapitlets andre oppgave, på den teoretiske forklaringen som Marx fører teorien om produksjonsprisene, som tar hensyn til de faktiske forholdene¹², inn i systemet sitt med. Denne betraktningen leder oss ennå til et av de mest lærerike og for Marx’ system mest karakteristiske punktene: til «konkurransens» stilling i systemet hans.

«Konkurransen» er, slik jeg allerede en gang antydet ovenfor, en slags samlebetegnelse for alle de psykiske drivkreftene og motivene som markedspartene lar seg lede av i sin opptreden, og som på denne måten får innflytelse på prisdannelsen. Den kjøpelystne har sine motiver som han følger ved kjøpet, og som gir ham en viss rettesnor for høyden av den prisen han i begynnelsen eller i ytterste fall er villig til å by. Og likeså har selgeren og produsenten visse motiver som bestemmer ham til å selge sin vare til visse priser, men ikke til andre, til å fortsette eller til og med utvide sin produksjon ved en bestemt prishøyde, men innstille den ved en annen høyde. I kjøperes og selgeres konkurranse møtes nå alle disse drivkreftene og bestemmelsesgrunnene, og den som til forklaring av en prisdannelse viser til konkurransen, viser i grunnen under en samlebetegnelse til spillet og virkningen av alle de psykiske motivene og drivkreftene som var ledende hos begge markedsparter.

Marx er nå i alminnelighet bestrebt på å anvise konkurransen og kreftene som virker i den en så underordnet stilling som mulig i systemet sitt. Han ser forbi den, eller han søker i det minste å nedsette arten og målet av dens innflytelse hvor og hvordan han kan. Det viser seg ved forskjellige anledninger på en drastisk måte.

Først allerede ved utledningen av hans arbeidsverdilov. Enhver uhildet vet og ser at den innflytelsen som den anvendte arbeidsmengden overhodet øver på godeprisenes varige skikkelse — denne innflytelsen er riktignok ikke av så utelukkende art som Marx’ verdilov sier —, bare formidles gjennom spillet av tilbud og etterspørsel, det vil si ved konkurransen. Ved enkeltstående bytter eller ved et monopol kan det komme til syne priser som (også bortsett fra kravene fra den investerte kapitalen) står i et fullstendig misforhold til den forkroppsliggjorte arbeidstiden. Marx vet selvfølgelig også det. Men han tar det ikke opp innledningsvis, ved utledningen av sin verdilov. Gjorde han det, ville jo det videre spørsmålet og den videre undersøkelsen ikke kunne avvises, nemlig på hvilken måte og gjennom hvilke mellomledd det blant alle motiver og faktorer som blir virksomme under konkurransens flagg, nettopp skal tilkomme arbeidstiden den eneste utslagsgivende innflytelsen på prishøyden. Og den uunngåelige fullstendige analysen av disse motivene ville ufeilbarlig ha stilt varenes bruksverdi mye sterkere i forgrunnen enn det passet Marx, vist noe i en annen belysning og noe endelig overhodet som Marx i sitt system ikke ville innrømme noen gyldighet.

Derfor glir han ved den anledningen da en systematisk fullstendig begrunnelse av hans verdilov ville ha gjort det til hans plikt å framstille konkurransens formidlerrolle, i første omgang helt tigende forbi dette punktet. Senere nevner han den riktignok, men etter sted og måte for omtalen ikke som et viktig ledd i det teoretiske systemet, men i flyktige, tilfeldige bemerkninger som anfører kjensgjerningen med noen få ord, som noe som mer eller mindre forstår seg av seg selv, og uten å plage seg med en dypere begrunnelse.

Mest knapt, tror jeg, registrerer Marx disse kjensgjerningene på s. 156 i tredje bind, der han for at varene skal byttes til priser som tilnærmet svarer til deres «verdier», altså den forkroppsliggjorte arbeidstiden, stiller opp følgende tre betingelser: 1) at utvekslingen av varene ikke er en bare «tilfeldig eller leilighetsvis»; 2) at varene «på begge sider produseres i de tilnærmet til det gjensidige behovet svarende mengdeforholdene, noe den gjensidige erfaringen med avsetningen fører med seg, og noe som slik vokser fram som resultat av selve den fortsatte utvekslingen», og 3) at intet naturlig eller kunstig monopol setter en av de kontraherende sidene i stand til å selge over verdien, eller tvinger den til å selge under den. Altså en livlig gjensidig konkurranse, som også allerede har vart lenge nok til å justere produksjonen etter den erfaringsmessige avsetningen, det vil si kjøpernes behov, krever Marx her som betingelse for at hans verdilov i det hele tatt kan tre i virksomhet. Vi må huske dette stedet godt.

En nærmere begrunnelse blir ikke gitt for den. Tvert imot, kort etter, og det midt i de utredningene der Marx forholdsvis mest inngående taler om konkurransen, dens to «sider», etterspørselen og tilførselen, og deres forhold til prisdannelsen, avviser han uttrykkelig en «dypere analyse av disse to samfunnsmessige drivkreftene» som «ikke på sin plass her»¹³.

Men ikke nok med det! For å sette betydningen av tilbud og etterspørsel for det teoretiske systemet enda lenger ned, og vel også for å rettferdiggjøre at han teoretisk har forsømt disse faktorene, har Marx utklekket en egen, underlig teori, som han, etter at han allerede tidligere har streifet den i enkelte antydninger, utvikler på s. 169 og 170 i tredje bind. Han går ut fra at når en av de to faktorene veier tyngre enn den andre, for eksempel når etterspørselen overstiger tilførselen, eller omvendt, dannes det uregelmessige markedspriser, som avviker fra den «markedsverdi» som utgjør «svingningssentrum» for disse markedsprisene; og at, omvendt, skal varene selges til denne sin normale markedsverdi, så må etterspørsel og tilførsel nettopp dekke hverandre. Og til dette knytter han følgende underlige argumentasjon:

«Når etterspørsel og tilførsel dekker hverandre, opphører de å virke …… Når to krefter virker likt i motsatt retning, opphever de hverandre, virker de overhodet ikke utad, og fenomener som foregår under denne betingelsen, må forklares på annen måte enn ved at disse to kreftene griper inn. Når etterspørsel og tilførsel opphever hverandre, opphører de å forklare noe som helst, virker de ikke på markedsverdien og lar oss enda mer i mørke om hvorfor markedsverdien akkurat uttrykker seg i denne pengesummen og ingen annen.» Av forholdet mellom etterspørsel og tilførsel kan man derfor vel forklare «avvikelsene fra markedsverdien», som fremkalles ved at den ene kraften overveier den andre, men ikke høyden på selve markedsverdien.

At denne besynderlige teorien passer godt inn i Marx’ system, er åpenbart. Hvis det for høyden på de varige prisene ikke er noe i det hele tatt å forklare ut fra forholdet mellom tilbud og etterspørsel, da var det jo også helt i orden at Marx i sin grunnlegging ikke brydde seg videre om disse uvesentlige faktorene, og uten omsvøp førte inn i systemet den faktoren som etter hans mening alene utøver en reell innflytelse på verdiens høyde, nemlig arbeidet.

Men det er, som jeg tror, ikke mindre åpenbart at denne besynderlige teorien er fullstendig gal. Argumentasjonen hviler, som så ofte hos Marx, på et spill med ord.

Det er ganske riktig at ved salget av en vare til dens normale markedsverdi må tilbud og etterspørsel i en viss forstand dekke hverandre: det vil si at til denne prisen blir det virksomt etterspurt like mye av varen som det blir tilbudt. Men dette gjelder ikke bare ved salg til den normale markedsverdien, men ved enhver, også ved en avvikende, uregelmessig markedspris. Videre er det kjent for enhver, og også for Marx, at tilbud og etterspørsel er elastiske størrelser. Ved siden av den etterspørselen og tilførselen som faktisk kommer til utveksling, finnes det alltid også en «utelukket» etterspørsel og tilførsel; en mengde mennesker som likeledes begjærer varen for sitt behov, men ikke vil eller kan by den prisen deres sterkere konkurrenter byr, og en mengde mennesker som likeledes ville være rede til å levere den begjærte varen, men bare til høyere priser enn dem som kommer i betraktning på det foreliggende markedet. Ordet at tilbud og etterspørsel «dekker hverandre», gjelder altså ikke i det hele tatt om hele etterspørselen og tilførselen, men bare om den delen som har hatt framgang. Men det er endelig også en kjent sak at markedets mekanikk nettopp har sin oppgave i utvelgelsen av den delen som har framgang, av den samlede etterspørselen og det samlede tilbudet, og at det viktigste middelet for denne utvelgelsen er prisdannelsen. Det kan ikke kjøpes flere varer enn det selges. Det kan derfor fra begge sider bare komme like mange interessenter (eller interessenter for like mye vare) til å slippe til. Utvelgelsen av dette like store antallet skjer nå ved at prisen automatisk rykkes opp til en høyde som utelukker de overtallige på begge sider, slik at prisen samtidig er for høy for de overtallige kjøpelystne og for lav for de overtallige salgslystne. Ved bestemmelsen av denne prishøyden har nå ikke bare de som slipper til, men også forholdene hos de utelukkede søkerne sin andel¹⁴, og allerede av den grunn er det galt å slutte fra likheten mellom den delen av tilbud og etterspørsel som slipper til, til en fullstendig opphevelse av den virkningen som overhodet utgår fra tilbud og etterspørsel.

Men det er også galt av en annen grunn. La oss selv anta at prisdannelsen bare har å gjøre med den delen av tilbud og etterspørsel som har framgang og som kvantitativt står i likevekt, så er det en ganske uriktig og uvitenskapelig antakelse at krefter som nettopp holder hverandre i likevekt, derfor «opphører å virke». Tvert imot, deres virkning er nettopp den oppnådde likevektstilstanden, og når det gjelder å forklare denne likevektstilstanden med alle dens særtrekk, til hvilke i framtredende grad hører høyden på det nivået der likevekten ble funnet, så kan dette ikke, slik Marx mener, bare skje «på annen måte enn ved at de to kreftene griper inn», men det kan tvert imot bare skje ved at de kreftene som holder hverandre i likevekt, griper inn. Slike abstrakte setninger kan for øvrig gjøres mest slående innlysende ved et praktisk eksempel.

Vi lar en luftballong stige. Enhver vet at luftballongen stiger da og derfor, når og fordi den er fylt med en gass som er tynnere enn den atmosfæriske luften. Men den stiger ikke ut i det grenseløse, bare til en viss høyde, der den så blir svevende, så lenge ikke andre innvirkninger, som at gassen strømmer ut osv., endrer forholdene. Hvordan reguleres nå denne stigehøyden, og av hvilke faktorer bestemmes den? Også det er ganske klart og gjennomsiktig. Tettheten til den atmosfæriske luften avtar oppover. Ballongen stiger bare så lenge tettheten til det luftlaget som til enhver tid omgir den, ennå er større enn dens egen tetthet, og den slutter å stige når dens egen tetthet og tettheten til det omgivende luftlaget holder hverandre i likevekt. Luftballongen vil altså stige desto høyere, jo mindre tettheten er til dens fyllgass, og i jo høyere luftlag den samme tetthetsgraden finnes i den atmosfæriske luften. Under disse omstendighetene er det åpenbart at forklaringen av stigehøyden slett ikke kan vinnes på annen måte enn ved å vise til de innbyrdes tetthetsforholdene hos ballongen på den ene siden og den atmosfæriske luften på den andre.

Men hvordan ville saken se ut etter Marx’ tankekrets? Ved oppnådd stigehøyde holder de to kreftene, ballongens tetthet og tettheten til den omgivende luften, hverandre nettopp i likevekt. De «opphører derfor å virke», «de opphører å forklare noe som helst», de «virker ikke på stigehøyden», og vil vi derfor forklare den siste, må vi forklare den «på annen måte enn ved at disse to kreftene griper inn»! Ja, men hvordan da?!

Eller, når en desimalvekt ved veiing av et legeme viser 50 kilo, hvordan kan dette utslaget på vekten forklares? Ved forholdet mellom tyngden til legemet som skal veies på den ene siden og vekten som brukes til veiingen på den andre kan det ikke, for disse to kreftene holder hverandre nettopp i likevekt ved det aktuelle utslaget, opphører derfor å virke, og av deres forhold kan det slett ikke forklares noe, heller ikke vektens utslag!

Jeg tror feilgrepet er tydelig nok, like så at den samme slags feilgrep ligger til grunn for utredningene der Marx resonnerer bort innflytelsen fra tilbud og etterspørsel på høyden av de varige prisene. For øvrig, for at det ikke skal oppstå noe misforståelse: det er ikke på noen måte min mening at henvisningen til formelen om tilbud og etterspørsel allerede inneholder en fullstendig og tilfredsstillende forklaring av de varige prisene. Tvert imot, min mening, som jeg andre steder ofte og inngående har lagt fram, går ut på at man må analysere nøyaktig de elementene som med dette slagordet bare betegnes i grov sammenfatning, fastslå nøyaktig arten og målet av deres gjensidige innflytelse, og på denne måten også skride fram til erkjennelsen av de elementene som tilkommer en særskilt innflytelse nettopp på det varige prisstandpunktet. Men for denne dypere forklaringen er den innflytelsen som forholdet mellom tilbud og etterspørsel har på prisdannelsen, og som Marx har resonnert bort, et uunnværlig mellomledd: den løper ikke utenom det, men fører midt gjennom det.

La oss ta opp tråden igjen. Vi har ved ulike tegn sett hvor sterkt Marx streber etter i sitt system å la innflytelsen fra tilbud og etterspørsel tre i bakgrunnen. Nå står han ved den underlige vendingen som hans system tar etter første fjerdedel av tredje bind, overfor oppgaven å forklare hvorfor varenes varige priser ikke gravitrerer mot den legemliggjorte arbeidsmengden, men mot de «produksjonsprisene» som avviker fra den.

Som kraften som får dette i stand, forklarer han — konkurransen. Konkurransen utjevner de profittratene som opprinnelig er ulike for de forskjellige produksjonsgrenene, alt etter den ulike organiske sammensetningen av kapitalene, til en allmenn gjennomsnittlig profittrate¹⁵, og i sammenheng med dette må prisene i det lange løp gravitrere mot de produksjonsprisene som gir en lik gjennomsnittsprofitt.

La oss raskt fastslå noen punkter som er viktige for vurderingen av denne forklaringen.

For det første er det klart at henvisningen til konkurransen innholdsmessig ikke betyr noe annet enn henvisningen til virksomheten til tilbud og etterspørsel. I den passasjen som vi allerede en gang har ført fram ovenfor, der Marx mest knapt skildrer prosessen med utjevning av profittraten gjennom kapitalenes konkurranse (III. 175 f.), lar han da også denne prosessen helt uttrykkelig bli «bevirket ved et slikt forhold mellom tilførsel og etterspørsel at gjennomsnittsprofitten i de forskjellige produksjonssfærene blir den samme, og verdiene dermed forvandles til produksjonspriser».

For det andre står det fast at det i denne prosessen ikke dreier seg om blotte svingninger omkring gravitasjonssentrumet som svarer til verditeorien i de to første bindene, nemlig den legemliggjorte arbeidstiden, men om den endelige bortdrivingen av prisene til et annet, varig gravitasjonssentrum, nemlig produksjonsprisen.

Og nå trenger spørsmål seg på spørsmål.

Hvis forholdet mellom etterspørsel og tilførsel etter Marx overhodet ikke kan øve noen virkning på høyden av den varige prisen, hvordan kan da «konkurransen», som er identisk med nettopp dette forholdet, være den kraften som forskyver høyden av de varige prisene fra «verdienes» nivå til produksjonsprisenes nivå, som avviker så langt fra det?

Kommer det ikke i denne påkrevde og teorimotstridende påkallelsen av konkurransen som Deus ex machina, som driver de varige prisene fra det teorimessige gravitasjonssentrumet i den legemliggjorte arbeidsmengden over til et annet gravitasjonssentrum, snarere ufrivillig fram en innrømmelse av at de «samfunnsmessige drivkreftene» som styrer det faktiske livet, rommer og gjør gjeldende noen slags elementære bestemmelsesgrunner for bytteforholdene som ikke lar seg redusere til arbeidstid, og at analysen i den opprinnelige teorien, som ikke destillerte ut noe annet enn arbeidstid som det som ligger til grunn for bytteforholdene, dermed var ufullstendig og ikke svarte til kjensgjerningene?

Og videre: Marx har selv sagt oss, og vi har vel lagt oss denne passasjen på sinne¹⁶, at varene bare da byttes omtrentlig til sine verdier når det består en livlig konkurranse; han har altså den gangen påkalt konkurransen som en faktor som har tendens til å drive varenes priser mot deres «verdier». Og nå lærer vi konkurransen å kjenne som en kraft som tvert imot driver varenes priser bort fra deres «verdier» og mot produksjonsprisene! (Finnes det en forsoning for disse utsagnene, som dessuten finnes i ett og samme kapittel, det tiende kapittel i tredje bind, som antakelig er bestemt til en fatal berømmelse? Og om Marx kanskje skulle ha ment å finne forsoningen i at den ene setningen gjelder for urtilstander, den andre for det utviklede moderne samfunnet — må vi da ikke holde ham for at han i første kapittel av sitt verk ikke har innledet sin arbeidsverditeori ut fra forholdene i en robinsonade, men ut fra forholdene i samfunn «hvor den kapitalistiske produksjonsmåten hersker», og hvis «rikdom framtrer som en umåtelig varesamling»? Og krever han ikke også i hele sitt verk at vi skal se og bedømme forholdene i våre moderne samfunn i lyset av hans arbeidsteori? Men spør vi hvor etter hans egne utsagn gyldighetsområdet for hans verdilov i det moderne samfunnet skal søkes, så søker vi ganske forgjeves. For enten består det ingen konkurranse: da byttes varene overhodet ikke etter sine verdier, ifølge Marx III. 156 ff.; eller konkurransen virker: da byttes de enda mindre etter sine verdier, men etter sine produksjonspriser, ifølge Marx III. 176!

Slik hoper det seg i det illevarslende tiende kapittel opp motsigelse på motsigelse. Jeg vil ikke forlenge den allerede så langt utspunnede undersøkelsen ved også å telle opp alle de mindre motsigelsene og unøyaktighetene som dette kapitlet kryr av. Jeg tror at enhver som leser dette kapitlet uten fordommer, vil få følelsen av at det så å si er slått ut av sin art. I stedet for den strenge, pregnante, forsiktige uttrykksmåten, i stedet for den jernfaste logikken som vi er vant til fra glanspartiene i Marx’ verk, finner vi her usikkerhet og et ustadig vesen, ikke bare i argumentasjonen, men selv i bruken av de tekniske uttrykkene. Hvor påfallende er for eksempel den stadig skiftende oppfatningen av etterspørsel og tilførsel, som snart ganske riktig tas i betraktning som elastiske størrelser med intensitetsforskjeller, snart derimot, etter det dårligste mønster fra en for lengst overvunnet «vulgærøkonomi», som enkle kvantiteter; eller hvor utilfredsstillende og lite konsekvent er framstillingen av hvilke faktorer som styrer markedsverdien når de ulike partiene av den varemengden som kommer på markedet, er frambrakt under ulike produksjonsbetingelser, og lignende.

Årsaken til dette fenomenet kan ikke bare finnes i at dette kapitlet ble skrevet av den aldrende Marx, for det finnes også i senere deler mangen praktfullt skrevet utredning. Også [uleselig] må dette illevarslende kapitlet, hvis innhold det jo allerede i første bind var strødd inn dunkle antydninger om¹⁷, ha vært tenkt ut tidlig. Men Marx skriver her forvirret og vaklende fordi han ikke fikk skrive klart og skarpt uten å komme i åpen motsigelse og tilbakekalling. Hadde han her, der han tok utgangspunkt i de virkelige bytteforholdene som kan iakttas i det faktiske livet, kastet lys inn i dem med samme alvor og samme grundighet som han i to bind fulgte sin hypotese om arbeidsverdien ut til dens ytterste logiske konsekvenser; hadde han her gitt slagordet om «konkurransen» et vitenskapelig innhold ved en omhyggelig økonomisk-psykologisk analyse av de «samfunnsmessige drivkreftene» som kommer til virksomhet under dette samlenavnet, hadde han her ikke hvilt og tatt ro så lenge noe mellomledd ikke var oppklart, noen konsekvens ikke fulgt til ende, eller noe forhold virket dunkelt eller motsigelsesfullt — og nesten hvert ord i hans nåværende tiende kapittel oppfordrer til en slik dypere utforskning eller oppklaring — da ville han skritt for skritt blitt drevet til å stille opp et innholdsmessig ganske annet system, og den åpne motsigelsen og tilbakekallingn av hovedsetningene i hans opprinnelige system hadde ikke kunnet unngås. Den kunne bare unngås ved tilsløring, ved uklarhet og mørke — det må Marx, om han ikke visste det, så i det minste instinktivt ha følt, da han uttrykkelig avviste den «dypere analysen av de samfunnsmessige drivkreftene».

Og dermed, tror jeg, er også alfa og omega i alle Marx’ feilgrep, motsigelser og uklarheter betegnet. Hans system har ingen solid, sluttet føling med kjensgjerningene. Verken ved sunn empiri eller ved en solid økonomisk-psykologisk analyse har Marx vunnet systemets grunnlag fra kjensgjerningene, men han bygger det på ingen fastere grunn enn den til en stivlinnet dialektikk. Det er den store synden som Marx legger i vuggen på sitt system. Av den springer alt videre med nødvendighet. Systemet er ordnet i en viss retning, kjensgjerningene løper i en annen og kommer systemet snart her, snart der i veien. Da avler arvesynden hver gang ny synd. Anstøtet skal ikke bli åpenbart: da hyller man enten saken i mørke eller uklarhet, eller man bøyer og vrir med lignende dialektiske kunster som i begynnelsen, eller, der alt dette ikke hjelper, motsier man seg selv. Det er tegnet som tiende kapittel i Marx’ tredje bind står under: det bringer den lenge utsatte onde høsten, som måtte vokse fram av den onde såingen!