Om produksjonen av sikkerhet

Det er to måter å betrakte samfunnet på. Ifølge noen har ingen uforanderlig lov fra Forsynet styrt dannelsen av de ulike menneskelige sammenslutningene; de er organisert på en rent kunstig måte av opprinnelige lovgivere, og kan følgelig endres eller lages om av andre lovgivere etter hvert som samfunnsvitenskapen gjør framskritt. I dette systemet spiller regjeringen en betydelig rolle, for det er regjeringen, som forvalter av autoritetsprinsippet, som har til oppgave å endre, å lage om samfunnet dag for dag.

Ifølge de andre er samfunnet derimot et rent naturlig faktum; som jorden som bærer det, beveger det seg i kraft av allmenne lover som finnes fra før. I dette systemet finnes det, strengt tatt, ingen samfunnsvitenskap; det finnes bare en økonomisk vitenskap som studerer samfunnets naturlige organisme og viser hvordan denne organismen virker.

Hva som i dette siste systemet er regjeringens funksjon og dens naturlige organisering, det er det vi har satt oss fore å undersøke.

For å definere og avgrense regjeringens funksjon godt, må vi først undersøke hva samfunnet er og hva som er dets formål. Hvilken naturlig drift adlyder menneskene når de slår seg sammen i samfunn? De adlyder driften eller, for å tale mer nøyaktig, instinktet til selskapelighet. Menneskeslekten er i sitt vesen selskapelig. Som beverne, og i alminnelighet som de høyere dyreartene, drives menneskene av instinkt til å leve i samfunn.

Hva er dette instinktets eksistensgrunn?

Mennesket kjenner en mengde behov, og til tilfredsstillelsen av dem er det knyttet nytelser, mens den manglende tilfredsstillelsen påfører det lidelser. Nå kan det, alene og isolert, bare på en ufullstendig, utilstrekkelig måte sørge for disse behovene som uavlatelig melder seg. Selskapelighetsinstinktet fører det nærmere dets likemenn, driver det til å sette seg i forbindelse med dem. Da oppstår det, under påvirkning av interessen til de individene som slik er ført sammen, en viss arbeidsdeling, nødvendigvis fulgt av bytte; kort sagt, man ser det grunnlegges en organisasjon, ved hjelp av hvilken mennesket kan tilfredsstille sine behov langt mer fullstendig enn det kunne ved å forbli isolert.

Denne naturlige organisasjonen kalles samfunnet.

Samfunnets formål er altså den mer fullstendige tilfredsstillelsen av menneskets behov; midlet er arbeidsdelingen og byttet.

Blant menneskets behov er det ett av et særegent slag, som spiller en umåtelig rolle i menneskehetens historie: det er behovet for sikkerhet.

Hva er dette behovet?

Enten de lever isolert eller i samfunn, er menneskene framfor alt interessert i å bevare sitt liv og fruktene av sitt arbeid. Hvis rettferdighetssansen var allment utbredt på jorden; hvis følgelig hvert menneske nøyde seg med å arbeide og å bytte fruktene av sitt arbeid, uten å tenke på å forgripe seg på andres liv eller på å tilegne seg, ved vold eller list, fruktene av andre menneskers arbeid; hvis enhver, med ett ord, hadde en instinktiv avsky for enhver handling som skader nesten, er det sikkert at sikkerheten ville finnes naturlig på jorden, og at ingen kunstig institusjon ville være nødvendig for å grunnlegge den. Dessverre er det ikke slik. Rettferdighetssansen synes bare å være forbeholdt visse opphøyde, eksepsjonelle naturer. Blant de lavere rasene finnes den bare i rudimentær tilstand. Derav de utallige angrepene som siden verdens opprinnelse, siden Kains og Abels tid, er rettet mot menneskers liv og eiendom.

Derav også grunnleggelsen av innretninger som har til formål å sikre enhver den fredelige besittelsen av sin person og sine eiendeler.

Disse innretningene har fått navnet regjeringer.

Overalt, selv blant de minst opplyste folkestammer, møter man en regjering, så allment og påtrengende er behovet for sikkerhet som en regjering dekker.

Overalt finner menneskene seg i de hardeste ofre heller enn å unnvære regjering, og dermed sikkerhet, og man kan ikke si at de regner feil når de handler slik.

Anta nemlig at et menneske uavlatelig er truet på sin person og på sine eksistensmidler; vil ikke dets første og mest vedvarende bekymring være å verge seg mot farene som omgir det? Denne bekymringen, denne omhuen, dette arbeidet vil nødvendigvis sluke størstedelen av dets tid, så vel som de mest energiske og virksomme evnene i dets forstand. Det vil følgelig bare kunne vie tilfredsstillelsen av sine andre behov et utilstrekkelig, usikkert arbeid og en trett oppmerksomhet.

Selv om dette mennesket skulle være nødt til å avstå en meget betydelig del av sin tid, av sitt arbeid, til den som forpliktet seg til å sikre det den fredelige besittelsen av sin person og sine eiendeler, ville det ikke likevel tjene på å inngå handelen?

Likevel ville dets åpenbare interesse ikke desto mindre være å skaffe seg sikkerheten til lavest mulig pris.

Om det finnes en vel fastslått sannhet i samfunnsøkonomien, er det denne:

At i alle ting, for alle varer som tjener til å dekke dets materielle eller immaterielle behov, er forbrukeren interessert i at arbeidet og byttet forblir frie, for arbeidets og byttets frihet har som nødvendig og varig resultat den størst mulige senkning av prisen.

Og denne:

At forbrukerens interesse når det gjelder en hvilken som helst vare, alltid må gå foran produsentens interesse.

Nå kommer man, ved å følge disse prinsippene, til denne strenge konklusjonen:

At produksjonen av sikkerhet, av hensyn til forbrukerne av denne immaterielle varen, må forbli underlagt loven om den frie konkurranse.

Hvorav det følger:

At ingen regjering burde ha rett til å hindre en annen regjering i å etablere seg i konkurranse med den, eller til å tvinge forbrukerne av sikkerhet til utelukkende å henvende seg til den for denne varen.

Imidlertid må jeg si at man hittil har veket tilbake for denne strenge konsekvensen av prinsippet om fri konkurranse.

En av de økonomene som har ført anvendelsen av frihetsprinsippet lengst, herr Charles Dunoyer, mener «at regjeringenes funksjoner aldri vil kunne falle inn under den private virksomhetens område».

Her har vi altså et klart, åpenbart unntak fra prinsippet om fri konkurranse.

Dette unntaket er desto mer bemerkelsesverdig som det er det eneste.

Riktignok møter man økonomer som oppstiller flere unntak fra dette prinsippet; men vi kan trygt hevde at de ikke er rene økonomer. De virkelige økonomene er i alminnelighet enige om å si, på den ene siden, at regjeringen må begrense seg til å sikre borgernes sikkerhet; på den andre siden, at arbeidets og byttets frihet for alt det øvrige må være hel og absolutt.

Men hva er grunnen til unntaket for sikkerheten? Av hvilken særlig grunn kan ikke produksjonen av sikkerhet overlates til den frie konkurranse? Hvorfor må den underlegges et annet prinsipp og organiseres i kraft av et annet system?

På dette punktet tier vitenskapens mestere, og herr Dunoyer, som klart har påpekt unntaket, undersøker slett ikke hvilket motiv det støtter seg på.

Vi ledes følgelig til å spørre oss om dette unntaket er begrunnet, og om det kan være det i en økonoms øyne.

Det strider mot fornuften å tro at en vel påvist naturlov tåler noe unntak. En naturlov gjelder overalt og alltid, eller den finnes ikke. Jeg tror for eksempel ikke at loven om den universelle gravitasjon, som styrer den fysiske verden, i noe tilfelle og på noe punkt i universet er satt ut av kraft. Nå betrakter jeg de økonomiske lovene som naturlover, og jeg har like stor tro på prinsippet om arbeidsdelingen og på prinsippet om arbeidets og byttets frihet som jeg kan ha på loven om den universelle gravitasjon. Jeg mener derfor at om disse prinsippene kan utsettes for forstyrrelser, tåler de til gjengjeld ikke noe unntak.

Men hvis det er slik, må produksjonen av sikkerhet ikke unndras loven om den frie konkurranse; og hvis den blir det, lider hele samfunnet skade av det.

Enten er dette logisk og sant, eller så er de prinsippene den økonomiske vitenskapen bygger på, ikke prinsipper.

Det er oss altså påvist a priori, oss som har tro på den økonomiske vitenskapens prinsipper, at unntaket som er påpekt ovenfor ikke har noen berettigelse, og at produksjonen av sikkerhet, som enhver annen, må være underlagt loven om den frie konkurranse.

Når denne overbevisningen er vunnet, hva gjenstår da for oss å gjøre? Det gjenstår å undersøke hvordan det har seg at produksjonen av sikkerhet ikke er underlagt loven om den frie konkurranse, hvordan det har seg at den er underlagt andre prinsipper.

Hvilke er disse prinsippene?

Monopolets og kommunismens.

Det finnes ikke i verden en eneste innretning i sikkerhetsindustrien, en eneste regjering, som ikke er bygd på monopol eller på kommunisme. I den anledning skal vi i forbifarten gjøre en enkel bemerkning.

Når samfunnsøkonomien like sterkt fordømmer monopolet og kommunismen i de forskjellige grenene av menneskelig virksomhet der den hittil har fått øye på dem, ville det ikke være underlig, urimelig, om den godtok dem i sikkerhetsindustrien?

La oss nå undersøke hvordan det har seg at alle kjente regjeringer er underlagt monopolets lov, eller organisert i kraft av det kommunistiske prinsipp.

La oss først undersøke hva man forstår med monopol og med kommunisme.

Det er en erfaringssannhet at jo mer påtrengende, jo mer nødvendige menneskets behov er, desto større er de ofrene det går med på å pålegge seg for å tilfredsstille dem. Nå finnes det ting som forekommer rikelig i naturen, og hvis produksjon bare krever et meget lite arbeid; men som, fordi de tjener til å stille disse påtrengende, nødvendige behovene, følgelig kan få en bytteverdi helt ute av forhold til deres naturlige verdi. Vi skal nevne saltet som eksempel. Anta at en mann eller en sammenslutning av menn lykkes i å tilrive seg produksjonen og salget av salt alene; det er åpenbart at denne mannen eller denne sammenslutningen vil kunne heve prisen på denne varen langt over dens verdi, langt over den prisen den ville ha under den frie konkurransens system.

Man vil da si at denne mannen eller denne sammenslutningen har et monopol, og at prisen på salt er en monopolpris.

Men det er åpenbart at forbrukerne slett ikke frivillig vil gå med på å betale monopolets urimelige overpris; man må tvinge dem til det, og for å tvinge dem må man bruke makt.

Ethvert monopol støtter seg nødvendigvis på makten.

Når monopolistene opphører å være sterkere enn forbrukerne de utbytter, hva skjer da?

Alltid ender monopolet med å forsvinne, enten voldelig eller som følge av en minnelig overenskomst. Hva setter man i stedet?

Hvis de opprørte forbrukerne, som har reist seg, har bemektiget seg saltindustriens utstyr, er det all sannsynlighet for at de vil konfiskere denne industrien til egen fordel, og at deres første tanke ikke vil være å overlate den til den frie konkurranse, men snarere å drive den i fellesskap, for egen regning. De vil følgelig utnevne en direktør eller en styrende komité for driften av saltverkene, som de vil bevilge de nødvendige midlene til å dekke kostnadene ved saltproduksjonen; så, ettersom fortidens erfaring vil ha gjort dem mistenksomme, mistroiske; ettersom de vil frykte at direktøren de har utpekt skal bemektige seg produksjonen for egen regning, og til egen fordel, åpent eller skjult, gjenopprette det gamle monopolet, vil de velge delegater, representanter, med oppgave å bevilge de nødvendige midlene til produksjonskostnadene, å overvåke bruken av dem, og å undersøke om det produserte saltet fordeles likt mellom alle de berettigede. Slik vil saltproduksjonen bli organisert.

Denne formen for organisering av produksjonen har fått navnet kommunisme.

Når denne organiseringen bare gjelder én eneste vare, sier man at kommunismen er delvis.

Når den gjelder alle varer, sier man at kommunismen er fullstendig.

Men enten kommunismen er delvis eller fullstendig, godtar samfunnsøkonomien den ikke mer enn monopolet, som den bare er en utvidelse av.

Er ikke det som nettopp er sagt om saltet, synlig anvendelig på sikkerheten; er det ikke historien om alle monarkier og alle republikker?

Overalt har produksjonen av sikkerhet begynt med å være organisert som monopol, og overalt tenderer den i våre dager mot å organisere seg som kommunisme.

Her er hvorfor.

Blant de materielle eller immaterielle varene mennesket trenger, er ingen, bortsett kanskje fra kornet, mer uunnværlig, og ingen kan følgelig bære en sterkere monopolavgift.

Ingen kan heller så lett falle i monopol.

Hva er nemlig situasjonen til de menneskene som trenger sikkerhet? Det er svakheten. Hva er situasjonen til dem som påtar seg å skaffe dem denne nødvendige sikkerheten? Det er styrken. Om det var annerledes, om forbrukerne av sikkerhet var sterkere enn produsentene, ville de åpenbart ikke søke deres hjelp.

Nå, om produsentene av sikkerhet opprinnelig er sterkere enn forbrukerne, kan de ikke da lett påtvinge disse monopolets regime?

Overalt, ved samfunnenes opprinnelse, ser man altså de sterkeste, mest krigerske rasene tilrive seg den eksklusive styringen av samfunnene; overalt ser man disse rasene tilrive seg, innenfor visse mer eller mindre utstrakte områder, alt etter deres antall og styrke, monopolet på sikkerhet.

Og siden dette monopolet etter selve sin natur er overmåte innbringende, ser man også overalt de rasene som har fått monopolet på sikkerhet, kaste seg ut i forbitrede kamper for å øke omfanget av sitt marked, antallet av sine tvungne forbrukere, og dermed størrelsen på sin fortjeneste.

Krigen var den nødvendige, uunngåelige følgen av opprettelsen av monopolet på sikkerhet.

Som en annen uunngåelig følge måtte dette monopolet avle alle de andre monopolene. Ved å undersøke situasjonen til sikkerhetsmonopolistene kunne produsentene av de andre varene ikke unngå å innse at ingenting i verden var mer fordelaktig enn monopolet. De måtte følgelig fristes til i sin tur å øke fortjenesten i sin næring med samme framgangsmåte. Men for å kapre monopolet på varen de produserte, til skade for forbrukerne, hva trengte de? De trengte makt. Nå, denne makten, som var nødvendig for å kue motstanden fra de berørte forbrukerne, hadde de ikke. Hva gjorde de? De lånte den, mot betaling, av dem som hadde den. De ba om og fikk, mot visse avgifter, det eksklusive privilegiet å utøve sin næring innenfor visse bestemte områder. Siden tildelingen av disse privilegiene innbrakte gode pengesummer til produsentene av sikkerhet, ble verden snart dekket av monopoler. Arbeidet og byttet ble overalt hemmet, lenket, og massenes kår forble de elendigste mulige.

Imidlertid, etter lange århundrer med lidelser, da opplysningen litt etter litt hadde bredt seg i verden, begynte massene som ble kvalt av dette nettet av privilegier, å reagere mot de privilegerte og å kreve friheten, det vil si opphevelsen av monopolene.

Det kom da mange overenskomster. I England, for eksempel, hva skjedde der? Rasen som styrte landet, og som var organisert som et selskap (føydalismen), med en arvelig direktør i spissen (kongen) og et likeledes arvelig styre (Overhuset), fastsatte opprinnelig prisen på sikkerheten den hadde monopol på, til den satsen det passet den å fastsette. Mellom produsentene av sikkerhet og forbrukerne var det ingen forhandling. Det var forgodtbefinnendets regime. Men i tidens løp, da forbrukerne var blitt seg bevisst sitt antall og sin styrke, reiste de seg mot det rent vilkårlige regimet, og de oppnådde å få forhandle med produsentene om prisen på varen. For dette formålet utpekte de delegater som samlet seg i et Underhus for å drøfte størrelsen på skatten, sikkerhetens pris. De oppnådde slik å bli mindre utpresset. Men siden medlemmene av Underhuset ble utnevnt under umiddelbar innflytelse fra produsentene av sikkerhet, var forhandlingen ikke ærlig, og prisen på varen fortsatte å overstige dens naturlige verdi. En dag gjorde de slik utbyttede forbrukerne opprør mot produsentene og fratok dem deres næring. De tok da fatt på å utøve denne næringen selv, og de valgte til dette formålet en driftsdirektør bistått av et råd. Det var kommunismen som trådte i stedet for monopolet. Men kombinasjonen lyktes ikke, og tjue år senere ble det opprinnelige monopolet gjenopprettet. Bare hadde monopolistene den klokskap ikke å gjeninnføre forgodtbefinnendets regime; de godtok den frie forhandlingen om skatten, idet de imidlertid sørget for uavlatelig å bestikke motpartens delegater. De stilte forskjellige stillinger i sikkerhetsadministrasjonen til disposisjon for disse delegatene, og de gikk til og med så langt som til å ta opp de mest innflytelsesrike i sitt øverste råd. Ingenting kunne visselig være klokere enn en slik framferd. Imidlertid ble forbrukerne av sikkerhet til slutt oppmerksomme på disse misbrukene, og de krevde reform av parlamentet. Lenge nektet, ble reformen til slutt vunnet, og siden den tid har forbrukerne oppnådd en betydelig lettelse av sine byrder.

I Frankrike er monopolet på sikkerhet, etter likeledes å ha gjennomgått hyppige omskiftelser og forskjellige endringer, nettopp blitt styrtet for annen gang. Som fordum i England har man erstattet dette monopolet, som først ble utøvd til fordel for en kaste, dernest i navnet til en viss klasse i samfunnet, med fellesproduksjonen. Forbrukerne i sin helhet, betraktet som aksjonærer, har utpekt en direktør som i en viss periode har ansvaret for driften, og en forsamling som har til oppgave å kontrollere direktørens og hans administrasjons handlinger.

Vi skal nøye oss med å gjøre en enkel bemerkning om dette nye regimet.

På samme måte som monopolet på sikkerhet logisk måtte avle alle de andre monopolene, må kommunismen i sikkerheten logisk avle alle de andre kommunismene.

Det er nemlig ett av to:

Enten er den kommunistiske produksjonen overlegen den frie produksjonen, eller så er den det ikke?

Hvis ja, er den det ikke bare for sikkerheten, men for alle ting.

Hvis nei, vil framskrittet uunngåelig bestå i å erstatte den med den frie produksjonen.

Fullstendig kommunisme eller fullstendig frihet, det er alternativet!

Men kan man tenke seg at produksjonen av sikkerhet organiseres annerledes enn som monopol eller som kommunisme? Kan man tenke seg at den overlates til den frie konkurranse?

På dette spørsmålet svarer de såkalte politiske skribentene enstemmig: Nei.

Hvorfor? Det skal vi si.

Fordi disse skribentene, som særlig befatter seg med regjeringene, ikke kjenner samfunnet; fordi de betrakter det som et kunstig verk, som regjeringene uavlatelig har i oppdrag å endre eller lage om.

Nå, for å endre eller lage om samfunnet, må man nødvendigvis være utstyrt med en autoritet som er overlegen den som de forskjellige individene det består av, har.

Denne autoriteten, som gir dem rett til å endre eller lage om samfunnet etter eget forgodtbefinnende, til å råde over personer og eiendommer slik de finner for godt, hevder monopolregjeringene å ha fra Gud selv; de kommunistiske regjeringene fra den menneskelige fornuft slik den viser seg i flertallet av det suverene folk.

Men denne overlegne, uimotståelige autoriteten, har monopolregjeringene og de kommunistiske regjeringene den virkelig? Har de i virkeligheten en autoritet som er overlegen den som frie regjeringer kunne ha? Det er dette det er viktig å undersøke.

Hvis det var sant at samfunnet ikke var naturlig organisert; hvis det var sant at lovene det beveger seg i kraft av, uavlatelig måtte endres eller lages om, ville lovgiverne nødvendigvis trenge en uforanderlig, hellig autoritet. Som Forsynets fortsettere på jorden burde de respekteres nesten på linje med Gud. Hvis det var annerledes, ville det ikke være umulig for dem å oppfylle sitt oppdrag? Man griper nemlig ikke inn i menneskenes anliggender, man påtar seg ikke å lede dem, å regulere dem, uten daglig å krenke en mengde interesser. Med mindre makthaverne betraktes som tilhørende et høyere vesen eller som bærere av et oppdrag fra Forsynet, gjør de krenkede interessene motstand.

Derav fiksjonen om den guddommelige rett.

Denne fiksjonen var visselig den beste man kunne tenke seg. Hvis dere lykkes i å overbevise mengden om at Gud selv har utvalgt visse menn eller visse raser til å gi samfunnet lover og styre det, vil åpenbart ingen tenke på å gjøre opprør mot disse Forsynets utvalgte, og alt det regjeringen gjør, vil være vel gjort. En regjering med guddommelig rett er uforgjengelig.

På én betingelse bare: at man tror på den guddommelige rett.

Hvis man nemlig kommer på å tenke at folkenes ledere ikke mottar sine inspirasjoner direkte fra Forsynet selv, at de adlyder rent menneskelige tilskyndelser, vil glansen som omgir dem forsvinne, og man vil uærbødig gjøre motstand mot deres suverene avgjørelser, slik man gjør motstand mot alt som kommer fra mennesker, med mindre nytten av det er klart påvist.

Derfor er det pussig å se med hvilken omhu teoretikerne for den guddommelige rett anstrenger seg for å fastslå overmenneskeligheten til de rasene som er i besittelse av retten til å styre menneskene.

La oss for eksempel høre herr Joseph de Maistre:

«Mennesket kan ikke lage suverener. I høyden kan det tjene som redskap til å avsette en suveren og overgi hans stater til en annen suveren som allerede er fyrste. For øvrig har det aldri eksistert noen suveren familie som man kan tilskrive plebeiisk opprinnelse. Om dette fenomenet skulle vise seg, ville det være en epoke i verden.

«… Det står skrevet: Det er jeg som gjør suverenene. Dette er ikke en kirkelig frase, en predikants metafor; det er den bokstavelige, enkle og håndgripelige sannhet. Det er en lov i den politiske verden. Gud gjør kongene, i ordets bokstavelige betydning. Han forbereder de kongelige slektene, han modner dem midt i en sky som skjuler deres opprinnelse. Deretter trer de fram kronet med ære og heder; de stiller seg» (Du principe générateur des constitutions politiques, forordet.)

Etter dette systemet, som legemliggjør Forsynets vilje i visse mennesker og kler disse utvalgte, disse salvede i en nesten guddommelig autoritet, har undersåttene åpenbart ingen rett; de må underkaste seg, uten prøving, den suverene autoritets dekreter, som om det dreide seg om Forsynets egne dekreter.

Kroppen er sjelens redskap, sa Plutark, og sjelen er Guds redskap. Ifølge den guddommelige retts skole skulle Gud velge ut visse sjeler og bruke dem som redskaper til å styre verden.

Hvis menneskene hadde tro på denne teorien, kunne visselig ingenting rokke en regjering med guddommelig rett.

Ulykkeligvis har de fullstendig sluttet å tro på den.

Hvorfor?

Fordi de en vakker dag kom på å undersøke og å resonnere, og fordi de, ved å undersøke, ved å resonnere, oppdaget at deres styrende ikke styrte dem bedre enn de kunne ha gjort det selv, simple dødelige uten forbindelse med Forsynet.

Den frie prøvingen har satt fiksjonen om den guddommelige rett ut av kurs, i den grad at undersåttene til monarker eller aristokratier med guddommelig rett ikke lenger adlyder dem mer enn de tror å ha interesse av å adlyde dem.

Har den kommunistiske fiksjonen hatt bedre lykke?

Etter den kommunistiske teorien, som Rousseau er yppersteprest for, stiger autoriteten ikke lenger ned ovenfra, den kommer nedenfra. Regjeringen ber ikke lenger Forsynet om den, den ber de forsamlede menneskene om den, nasjonen, én, udelelig og suveren.

Her er hva kommunistene, tilhengerne av folkesuvereniteten, forutsetter. De forutsetter at den menneskelige fornuft har makt til å oppdage de beste lovene, den mest fullkomne organisasjonen som passer for samfunnet; og at det i praksis er som følge av en fri debatt mellom motsatte meninger at disse lovene oppdages; at hvis det ikke er enstemmighet, hvis det fortsatt er uenighet etter debatten, er det flertallet som har rett, siden det rommer et større antall fornuftige individer (disse individene forutsettes selvsagt å være like, ellers raser stillaset sammen); følgelig hevder de at flertallets avgjørelser må være lov, og at mindretallet er forpliktet til å underkaste seg dem, selv om de skulle krenke dets mest rotfestede overbevisninger og dets kjæreste interesser.

Slik er teorien; men har i praksis autoriteten til flertallets avgjørelser virkelig denne uimotståelige, absolutte karakteren man tillegger den? Blir den alltid, i alle tilfeller, respektert av mindretallet? Kan den bli det?

La oss ta et eksempel.

La oss anta at sosialismen lykkes i å bre seg blant arbeiderklassene på landet, slik den alt har bredt seg blant arbeiderklassene i byene; at den følgelig befinner seg i flertall i landet, og at den, ved å dra nytte av denne situasjonen, sender et sosialistisk flertall til den lovgivende forsamling og utnevner en sosialistisk president; anta at dette flertallet og denne presidenten, utstyrt med den suverene autoritet, dekreterer, slik herr Proudhon krevde, utskrivingen av en skatt på tre milliarder på de rike for å organisere de fattiges arbeid; er det sannsynlig at mindretallet fredelig vil underkaste seg denne urettferdige og absurde, men lovlige, men konstitusjonelle plyndringen?

Nei, utvilsomt; det vil ikke nøle med å underkjenne flertallets autoritet og å forsvare sin eiendom.

Under dette regimet, som under det foregående, adlyder man altså autoritetens innehavere bare i den grad man tror å ha interesse av å adlyde dem.

Noe som fører oss til å hevde at det moralske grunnlaget for autoritetsprinsippet verken er fastere eller bredere under et regime av monopol eller kommunisme enn det kunne være under et regime av frihet.

Anta likevel at tilhengerne av en kunstig organisasjon, monopolister eller kommunister, har rett; at samfunnet ikke er naturlig organisert, og at det uavlatelig påhviler menneskene å lage og oppheve lovene som styrer det; se da i hvilken sørgelig situasjon verden vil befinne seg. Siden de styrendes moralske autoritet i virkeligheten bare støtter seg på de styrtes interesse, og disse har en naturlig tilbøyelighet til å gjøre motstand mot alt som krenker deres interesse, må den materielle makten uavlatelig komme den underkjente autoriteten til hjelp.

Monopolister og kommunister har for øvrig fullkomment forstått denne nødvendigheten.

Hvis noen, sier herr de Maistre, forsøker å unndra seg autoriteten til Guds utvalgte, la ham overgis til den verdslige arm, la bøddelen gjøre sitt embete.

Hvis noen underkjenner autoriteten til folkets utvalgte, sier teoretikerne fra Rousseaus skole, hvis han gjør motstand mot en hvilken som helst avgjørelse fra flertallet, la ham straffes som forbryter mot det suverene folk, la skafottet skaffe rett.

Disse to skolene, som tar den kunstige organisasjon som utgangspunkt, ender altså nødvendigvis ved samme mål: terroren.

La oss nå få lov til å formulere en enkel hypotese. La oss anta et samfunn i sin fødsel: menneskene som utgjør det, gir seg til å arbeide og å bytte fruktene av sitt arbeid. Et naturlig instinkt åpenbarer for disse menneskene at deres person, jorden de bebor og dyrker, fruktene av deres arbeid, er deres eiendom, og at ingen utenom dem selv har rett til å råde over dem eller røre dem. Dette instinktet er ikke hypotetisk, det finnes. Men siden mennesket er en ufullkommen skapning, hender det at denne følelsen for hver enkelts rett over sin person eller sine eiendeler ikke finnes i samme grad i alle sjeler, og at visse individer ved vold eller list forgriper seg på andres personer eller eiendommer.

Derav nødvendigheten av en industri som forebygger eller slår ned disse urettmessige angrepene fra makten eller listen.

La oss anta at en mann eller en sammenslutning av menn kommer og sier:

Jeg påtar meg, mot betaling, å forebygge eller slå ned angrep mot personer og eiendommer.

La derfor dem som vil sikre sine personer og sine eiendommer mot ethvert angrep, henvende seg til meg.

Før de inngår handel med denne produsenten av sikkerhet, hva vil forbrukerne gjøre?

For det første vil de undersøke om han er mektig nok til å beskytte dem.

For det andre, om han gir slike moralske garantier at man ikke fra hans side kan frykte noen av de angrepene han påtar seg å slå ned.

For det tredje, om ingen annen produsent av sikkerhet, som gir like gode garantier, er villig til å levere dem denne varen på bedre vilkår.

Disse vilkårene vil være av forskjellig slag.

For å være i stand til å garantere forbrukerne full sikkerhet for deres personer og eiendommer, og, i tilfelle skade, å utbetale dem en godtgjørelse i forhold til det lidte tapet, vil det nemlig kreves:

1° At produsenten fastsetter visse straffer mot dem som forgriper seg på personer og dem som røver eiendommer, og at forbrukerne går med på å underkaste seg disse straffene i tilfelle de selv skulle begå overgrep mot personer og eiendommer;

2° At han pålegger forbrukerne visse ulemper som har til formål å lette oppdagelsen av dem som har begått forbrytelser;

3° At han regelmessig innkrever, for å dekke sine produksjonskostnader så vel som den naturlige fortjenesten i sin næring, en viss premie, som varierer etter forbrukernes situasjon, de særlige sysler de gir seg av med, og omfanget, verdien og arten av deres eiendommer.

Hvis disse vilkårene, som er nødvendige for utøvelsen av denne industrien, passer forbrukerne, vil handelen bli sluttet; hvis ikke, vil forbrukerne enten unnvære sikkerhet eller henvende seg til en annen produsent.

Hvis man nå betrakter sikkerhetsindustriens særegne natur, vil man innse at produsentene vil være nødt til å begrense sin kundekrets til visse territoriale områder. De ville åpenbart ikke få dekket sine kostnader om de kom på å holde et politi i strøk der de bare hadde noen få kunder. Deres kundekrets vil naturlig samle seg rundt setet for deres virksomhet. De vil likevel ikke kunne misbruke denne situasjonen til å diktere forbrukerne. I tilfelle av en urimelig økning i prisen på sikkerhet vil disse nemlig alltid ha muligheten til å gi sin kundskap til en ny entreprenør, eller til naboentreprenøren.

Av denne muligheten som er overlatt forbrukeren til å kjøpe sikkerhet der han finner det for godt, oppstår en stadig kappestrid mellom alle produsentene, idet hver enkelt anstrenger seg for, ved tiltrekningen av lave priser eller av en raskere, mer fullstendig, bedre rettspleie, å øke sin kundekrets eller å beholde den.

(Forfatterens note, et sitat fra Adam Smith: «Rettsgebyrene, sier han, synes opprinnelig å ha vært hovedinntekten for de forskjellige domstolene i England. Hver domstol søkte å trekke til seg så mange saker den kunne, og ba ikke om bedre enn å ta til behandling selv dem som slett ikke falt inn under dens jurisdiksjon. Kongens benk, innstiftet for å dømme bare i straffesaker, tok seg av sivile prosesser, idet saksøkeren hevdet at saksøkte, ved ikke å yte ham rett, hadde gjort seg skyldig i en eller annen forseelse eller et misbruk. Skattkammerretten, satt til å kreve inn kongens penger og tvinge folk til å betale dem, tok seg også av andre gjeldsforpliktelser, idet klageren anførte at dersom han ikke fikk betalt, kunne han ikke betale kongen. Med disse fiksjonene avhang det ofte av partene å få seg dømt ved den domstolen de ville, og hver domstol anstrengte seg for å trekke så mange saker den kunne til seg, ved den flid og upartiskhet den la i avviklingen av prosessene. Den beundringsverdige nåværende forfatningen til domstolene i England var kanskje opprinnelig, i stor grad, frukten av denne kappestriden som besjelet disse forskjellige dommerne, idet hver av dem kappedes om å anvende på enhver slags urett det raskeste og mest virksomme botemiddelet loven tillot.»)

Skulle forbrukeren derimot ikke være fri til å kjøpe sikkerhet der han finner det for godt, så ser dere straks en vid bane åpne seg for vilkårlighet og dårlig forvaltning. Rettspleien blir kostbar og langsom, politiet plagsomt, den individuelle friheten slutter å bli respektert, prisen på sikkerhet blir urimelig oppskrudd, ulikt innkrevd, alt etter den styrken, den innflytelsen den ene eller andre klassen av forbrukere rår over; assurandørene kaster seg ut i forbitrede kamper for å rive forbrukerne fra hverandre; man ser, med ett ord, alle misbrukene som hefter ved monopolet eller kommunismen, dukke opp på rekke og rad.

Under den frie konkurransens regime opphører krigen mellom produsentene av sikkerhet fullstendig å ha noen berettigelse. Hvorfor skulle de føre krig mot hverandre? For å erobre forbrukere? Men forbrukerne ville ikke la seg erobre. De ville visselig vokte seg for å la sine personer og sine eiendommer forsikre av menn som uten skrupler hadde forgrepet seg på sine konkurrenters personer og eiendommer. Hvis en dristig seierherre ville påtvinge dem sin lov, ville de straks kalle til hjelp alle de frie forbrukerne som dette angrepet truet like mye som dem, og de ville skaffe seg rett. På samme måte som krigen er monopolets naturlige følge, er freden frihetens naturlige følge.

Under et frihetens regime ville sikkerhetsindustriens naturlige organisering ikke skille seg fra de andre industrienes. I de små kantonene kunne en enkelt entreprenør være nok. Denne entreprenøren ville la sin virksomhet gå i arv til sin sønn, eller overdra den til en annen entreprenør. I de store kantonene ville bare et selskap kunne samle nok ressurser til å utøve denne viktige og vanskelige industrien på forsvarlig vis. Vel ledet kunne dette selskapet lett bestå, og sikkerheten ville bestå med det. I sikkerhetsindustrien, så vel som i de fleste andre produksjonsgrener, ville denne siste organisasjonsformen sannsynligvis ende med å tre i stedet for den første.

På den ene siden ville det være monarkiet, på den andre republikken; men monarkiet uten monopolet, og republikken uten kommunismen.

På begge sider ville det være autoriteten godtatt og respektert i nyttens navn, og ikke autoriteten påtvunget ved terror.

At en slik hypotese kan virkeliggjøres, det er utvilsomt det som vil bli bestridt. Men med fare for å bli kalt utopister vil vi si at det ikke kan bestrides, og at en oppmerksom undersøkelse av fakta mer og mer vil løse regjeringsproblemet til fordel for friheten, på samme måte som alle de andre økonomiske problemene. Vi er for vår del fullt overbevist om at det en dag vil bli dannet foreninger for å kreve regjeringsfrihet, slik det er dannet foreninger for å kreve handelsfrihet.

Og vi nøler ikke med å tilføye at når dette siste framskrittet er gjennomført, og enhver kunstig hindring for den frie virkningen av naturlovene som styrer den økonomiske verden er forsvunnet, vil situasjonen for samfunnets forskjellige medlemmer bli den best mulige.