Om tanke- og diskusjonsfriheten

Den tid er forhåpentlig forbi da det ville være nødvendig å forsvare «pressefriheten» som en av sikkerhetene mot et korrupt eller tyrannisk styre. Vi kan gå ut fra at det nå ikke trengs noe argument mot å tillate en lovgivende eller en utøvende makt, som ikke har felles interesser med folket, å foreskrive folket meninger og bestemme hvilke læresetninger eller hvilke argumenter det skal få lov til å høre. Denne siden av spørsmålet er dessuten så ofte og så seierrikt blitt hevdet av tidligere forfattere at det ikke er nødvendig å dvele særskilt ved den her. Selv om Englands lov om pressen den dag i dag er like servil som den var på Tudor-tiden, er det liten fare for at den faktisk blir satt i verk mot politisk diskusjon, unntatt under en eller annen forbigående panikk, når frykt for opprør driver ministre og dommere ut av sin sømmelighet;¹ og i alminnelighet er det ikke å frykte, i konstitusjonelle land, at regjeringen, enten den er fullt ut ansvarlig overfor folket eller ikke, ofte vil forsøke å kontrollere meningsytringen, unntatt når den ved å gjøre det gjør seg til organ for publikums allmenne intoleranse. La oss derfor anta at regjeringen er fullstendig ett med folket, og aldri tenker på å utøve noen tvangsmakt uten i samsvar med det den oppfatter som folkets stemme. Men jeg bestrider folkets rett til å utøve slik tvang, enten selv eller gjennom sin regjering. Makten selv er illegitim. Den beste regjering har ikke mer krav på den enn den verste. Den er like skadelig, eller mer skadelig, når den utøves i samsvar med den offentlige mening, som når den utøves i strid med den. Hvis hele menneskeheten minus én hadde én mening, og bare én person hadde den motsatte mening, ville menneskeheten ikke være mer berettiget til å bringe denne ene personen til taushet enn han, om han hadde makten, ville være berettiget til å bringe menneskeheten til taushet. Var en mening en personlig eiendom uten verdi for andre enn eieren; var det å bli hindret i å nyte den bare en privat skade, ville det gjøre en viss forskjell om skaden ble påført bare noen få personer eller mange. Men det særegne onde ved å bringe ytringen av en mening til taushet er at det er et ran mot menneskeslekten; mot etterslekten så vel som mot den nålevende generasjon; mot dem som avviker fra meningen, enda mer enn mot dem som holder den. Er meningen riktig, berøves de muligheten til å bytte villfarelse mot sannhet; er den gal, mister de noe som er et nesten like stort gode: den klarere oppfatning og det mer levende inntrykk av sannheten som frambringes ved dens sammenstøt med villfarelsen.

Det er nødvendig å betrakte disse to hypotesene hver for seg, for hver av dem svarer til en egen gren av argumentasjonen. Vi kan aldri være sikre på at den meningen vi forsøker å kvele, er en falsk mening; og var vi sikre, ville det likevel være et onde å kvele den.

For det første: Den meningen som man med myndighet forsøker å undertrykke, kan muligens være sann. De som ønsker å undertrykke den, benekter naturligvis at den er sann; men de er ikke ufeilbarlige. De har ingen myndighet til å avgjøre spørsmålet for hele menneskeheten og utelukke alle andre fra midlene til å dømme. Å nekte en mening å bli hørt fordi de er sikre på at den er falsk, er å anta at deres visshet er det samme som absolutt visshet. Enhver knebling av diskusjon er en antakelse om ufeilbarlighet. Fordømmelsen av den kan få hvile på dette alminnelige argumentet, som ikke er dårligere fordi det er alminnelig.

Uheldigvis for menneskehetens sunne fornuft er det langt fra slik at kjensgjerningen om dens feilbarlighet veier like tungt i dens praktiske dømmekraft som den alltid innrømmes i teorien; for mens enhver godt vet at han er feilbarlig, er det få som finner det nødvendig å ta noen forholdsregler mot sin egen feilbarlighet, eller som godtar den antakelsen at en mening de føler seg svært sikre på, kan være ett av eksemplene på den villfarelsen de erkjenner å være utsatt for. Eneveldige fyrster, eller andre som er vant til ubegrenset ærbødighet, føler vanligvis denne fullstendige tilliten til sine egne meninger om nesten alle emner. Mennesker som er lykkeligere stilt, som iblant hører sine meninger bestridt og ikke er helt uvant med å bli rettet på når de tar feil, setter den samme ubegrensede lit bare til de av sine meninger som deles av alle som omgir dem, eller av dem de vanemessig bøyer seg for; for i samme grad som et menneske mangler tillit til sin egen ensomme dømmekraft, pleier det med blind tillit å hvile på ufeilbarligheten hos «verden» i alminnelighet. Og verden betyr for hvert individ den delen av den som han kommer i berøring med: hans parti, hans sekt, hans kirke, hans samfunnsklasse; den mann kan, til sammenligning, kalles nesten liberal og vidsynt for hvem den betyr noe så omfattende som hans eget land eller hans egen tidsalder. Og hans tro på denne kollektive autoriteten rokkes slett ikke av at han er klar over at andre tidsaldre, land, sekter, kirker, klasser og partier har ment, og ennå mener, det stikk motsatte. Han overlater til sin egen verden ansvaret for å ha rett mot andre menneskers avvikende verdener; og det bekymrer ham aldri at den rene tilfeldighet har avgjort hvilken av disse tallrike verdenene som er gjenstand for hans tillit, og at de samme årsakene som gjør ham til anglikaner i London, ville ha gjort ham til buddhist eller konfutsianer i Peking. Likevel er det like innlysende i seg selv som noen mengde argumenter kan gjøre det, at tidsaldre ikke er mer ufeilbarlige enn individer; hver tidsalder har hatt mange meninger som senere tidsaldre har ansett ikke bare for falske, men for absurde; og det er like sikkert at mange meninger som nå er alminnelige, vil bli forkastet av framtidige tidsaldre, som det er at mange som en gang var alminnelige, forkastes av den nåværende.

Den innvendingen som sannsynligvis vil bli reist mot dette argumentet, ville trolig ta en form omtrent som følgende. Det ligger ikke noen større antakelse om ufeilbarlighet i å forby utbredelsen av villfarelse enn i noe annet som gjøres av offentlig myndighet etter dens egen dømmekraft og på dens eget ansvar. Dømmekraft er gitt menneskene for at de skal bruke den. Skal menneskene, fordi den kan brukes feil, få høre at de ikke bør bruke den i det hele tatt? Å forby det de mener er skadelig, er ikke å gjøre krav på å være fritatt for villfarelse, men å oppfylle den plikten som påhviler dem, feilbarlige som de er, til å handle etter sin samvittighetsfulle overbevisning. Skulle vi aldri handle etter våre meninger fordi disse meningene kan være gale, ville vi la alle våre interesser ligge upleiet og alle våre plikter uoppfylt. En innvending som gjelder all atferd, kan ikke være noen gyldig innvending mot noen bestemt atferd. Det er regjeringers og enkeltmenneskers plikt å danne seg de sanneste meninger de kan; å danne dem med omhu, og aldri påtvinge andre dem med mindre de er helt sikre på å ha rett. Men når de er sikre (kan slike resonnører si), er det ikke samvittighetsfullhet, men feighet å vike tilbake for å handle etter sine meninger, og tillate at læresetninger som de oppriktig mener er farlige for menneskehetens velferd, enten i dette liv eller i et annet, blir spredt omkring uten hindring, fordi andre mennesker, i mindre opplyste tider, har forfulgt meninger som nå antas å være sanne. La oss passe på, kan det sies, at vi ikke gjør den samme feilen; men regjeringer og nasjoner har gjort feil i andre ting, som ingen nekter for er passende gjenstander for myndighetsutøvelse: De har pålagt dårlige skatter og ført urettferdige kriger. Bør vi derfor ikke pålegge noen skatter, og, uansett hvilken provokasjon, ikke føre noen kriger? Mennesker og regjeringer må handle etter beste evne. Noe slikt som absolutt visshet finnes ikke, men det finnes en sikkerhet som er tilstrekkelig for menneskelivets formål. Vi kan, og må, anta at vår mening er sann til rettesnor for vår egen atferd; og vi antar ikke mer enn dette når vi forbyr onde mennesker å forderve samfunnet ved å utbre meninger som vi anser for falske og skadelige.

Jeg svarer at det er å anta svært mye mer. Det er den største forskjell mellom å formode at en mening er sann fordi den, med all anledning til å bli bestridt, ikke er blitt gjendrevet, og å anta dens sannhet for ikke å tillate dens gjendrivelse. Fullstendig frihet til å motsi og motbevise vår mening er selve den betingelsen som berettiger oss til å anta dens sannhet med sikte på handling; og på ingen andre vilkår kan et vesen med menneskelige evner ha noen fornuftig sikkerhet for å ha rett.

Når vi betrakter enten meningenes historie eller menneskelivets alminnelige gang, hva skal vi da tilskrive det at den ene og den andre ikke er verre enn de er? Visselig ikke den menneskelige forstands iboende kraft; for i enhver sak som ikke er selvinnlysende, finnes det nittini personer som er fullstendig ute av stand til å dømme om den, for hver én som er i stand til det; og den hundrede personens evne er bare relativ; for flertallet av de framstående menn i hver eneste tidligere generasjon hadde mange meninger som nå er kjent som feilaktige, og gjorde eller godkjente tallrike ting som ingen nå vil forsvare. Hvordan kan det da ha seg at det i det store og hele er en overvekt av fornuftige meninger og fornuftig atferd blant menneskene? Hvis denne overvekten virkelig finnes – og det må den, med mindre menneskenes anliggender er, og alltid har vært, i en nesten fortvilet tilstand – skyldes den en egenskap ved det menneskelige sinn, kilden til alt aktverdig i mennesket, enten som intellektuelt eller som moralsk vesen, nemlig at dets villfarelser lar seg rette. Mennesket er i stand til å rette sine feil gjennom diskusjon og erfaring. Ikke gjennom erfaring alene. Det må være diskusjon for å vise hvordan erfaringen skal tolkes. Gale meninger og gal praksis viker gradvis for kjensgjerning og argument; men kjensgjerninger og argumenter må, for å ha noen virkning på sinnet, bringes fram for det. Svært få kjensgjerninger er i stand til å fortelle sin egen historie uten kommentarer som får fram deres mening. Siden hele den menneskelige dømmekrafts styrke og verdi altså avhenger av den ene egenskapen at den kan rettes når den tar feil, kan man bare stole på den når midlene til å rette den stadig holdes for hånden. Når det gjelder en person hvis dømmekraft virkelig fortjener tillit, hvordan er den blitt det? Fordi han har holdt sitt sinn åpent for kritikk av sine meninger og sin atferd. Fordi det har vært hans praksis å lytte til alt som kunne sies mot ham; å dra nytte av så mye av det som var berettiget, og å klargjøre for seg selv, og ved anledning for andre, feilslutningen i det som var feilaktig. Fordi han har følt at den eneste måten et menneske kan nærme seg noe i retning av å kjenne et emne i sin helhet på, er ved å høre hva som kan sies om det av personer med alle slags meninger, og ved å studere alle de måtene det kan betraktes på av enhver sinnstype. Ingen vis mann har noensinne ervervet sin visdom på noen annen måte enn denne; og det ligger heller ikke i det menneskelige intellekts natur å bli vist på noen annen måte. Den faste vanen med å rette og fullstendiggjøre sin egen mening ved å sammenholde den med andres, er så langt fra å skape tvil og nøling når den skal settes ut i livet, at den er det eneste stabile grunnlaget for en berettiget tillit til den; for siden han kjenner alt som, i det minste åpenbart, kan sies mot ham, og har inntatt sin stilling mot alle motsigere – vel vitende om at han har søkt etter innvendinger og vanskeligheter i stedet for å unngå dem, og ikke har stengt ute noe lys som kan kastes over emnet fra noe hold – har han rett til å mene at hans dømmekraft er bedre enn dømmekraften hos noen person, eller noen mengde, som ikke har gått gjennom en lignende prosess.

Det er ikke for mye forlangt at det som de viseste blant menneskene, de som har best rett til å stole på sin egen dømmekraft, finner nødvendig for å kunne forsvare at de stoler på den, også bør underkastes av den brokete samlingen av noen få vise og mange tåpelige individer som kalles publikum. Den mest intolerante av kirker, den romersk-katolske kirke, slipper selv ved en helgens kanonisering til en «djevelens advokat» og lytter tålmodig til ham. Den helligste av mennesker kan, viser det seg, ikke få del i posthume æresbevisninger før alt det djevelen kunne si mot ham, er kjent og veid. Om selv den newtonske filosofi ikke fikk lov til å dras i tvil, kunne menneskeheten ikke føle en så fullstendig sikkerhet for dens sannhet som den nå gjør. De oppfatningene vi har best grunnlag for, har ingen annen sikring å hvile på enn en stående innbydelse til hele verden om å bevise at de er grunnløse. Hvis utfordringen ikke blir tatt opp, eller blir tatt opp og forsøket mislykkes, er vi fremdeles langt nok fra visshet; men vi har gjort det beste som den menneskelige fornufts nåværende tilstand tillater; vi har ikke forsømt noe som kunne gi sannheten en sjanse til å nå oss. Holdes kampplassen åpen, kan vi håpe at dersom det finnes en bedre sannhet, vil den bli funnet når det menneskelige sinn er i stand til å ta imot den; og i mellomtiden kan vi stole på å ha nådd så nær sannheten som det er mulig i vår egen tid. Dette er den grad av visshet som et feilbarlig vesen kan oppnå, og dette er den eneste måten å oppnå den på.

Underlig er det at mennesker innrømmer gyldigheten av argumentene for fri diskusjon, men har innvendinger mot at de «drives til det ytterste», uten å se at hvis grunnene ikke holder i et ytterliggående tilfelle, holder de ikke i noe tilfelle. Underlig at de innbiller seg at de ikke antar ufeilbarlighet, når de erkjenner at det bør være fri diskusjon om alle emner som overhodet kan være tvilsomme, men mener at det bør være forbudt å dra et bestemt prinsipp eller en bestemt læresetning i tvil fordi det er så sikkert, det vil si fordi de er sikre på at det er sikkert. Å kalle en påstand sikker så lenge det finnes noen som ville benekte dens sikkerhet om de fikk lov, men som ikke får lov, er å anta at vi selv, og de som er enige med oss, er dommere over sikkerheten, og dommere uten å høre den andre parten.

I vår tidsalder – som er blitt beskrevet som «blottet for tro, men skrekkslagen for skepsis» – der menneskene føler seg sikre, ikke så mye på at deres meninger er sanne, som på at de ikke ville vite hva de skulle gjøre uten dem – bygges en menings krav på å bli beskyttet mot offentlig angrep ikke så mye på dens sannhet som på dens betydning for samfunnet. Det finnes, hevdes det, visse oppfatninger som er så nyttige, for ikke å si uunnværlige for velværet, at det like mye er regjeringers plikt å opprettholde disse oppfatningene som å beskytte enhver annen av samfunnets interesser. I et tilfelle av slik nødvendighet, og som ligger så direkte i deres plikts retning, kan noe mindre enn ufeilbarlighet, hevdes det, berettige, og til og med forplikte, regjeringer til å handle etter sin egen mening, bekreftet av menneskehetens alminnelige mening. Det blir også ofte hevdet, og enda oftere tenkt, at bare onde mennesker skulle ønske å svekke disse gagnlige oppfatningene; og det kan ikke være noe galt, tenker man, i å holde onde mennesker i tømme og forby det som bare slike mennesker skulle ønske å gjøre. Denne tenkemåten gjør rettferdiggjørelsen av innskrenkninger i diskusjonen ikke til et spørsmål om læresetningenes sannhet, men om deres nytte; og smigrer seg med at den på den måten slipper unna ansvaret ved å gjøre krav på å være en ufeilbarlig dommer over meninger. Men de som slår seg til ro på denne måten, merker ikke at antakelsen om ufeilbarlighet bare er flyttet fra ett punkt til et annet. En menings nytte er selv en meningssak: like omstridelig, like åpen for diskusjon, og like mye i behov av diskusjon, som meningen selv. Det trengs like mye en ufeilbarlig dommer over meninger for å avgjøre at en mening er skadelig, som for å avgjøre at den er falsk, med mindre den fordømte meningen får full anledning til å forsvare seg. Og det går ikke an å si at kjetteren kan få lov til å hevde sin menings nytte eller uskadelighet, mens han forbys å hevde dens sannhet. En menings sannhet er en del av dens nytte. Vil vi vite om det er ønskelig eller ikke at en påstand blir trodd, er det da mulig å utelukke spørsmålet om hvorvidt den er sann eller ikke? Etter meningen ikke til onde mennesker, men til de beste mennesker, kan ingen oppfatning som strider mot sannheten, være virkelig nyttig; og kan man hindre slike mennesker i å framføre dette forsvaret når de anklages for å være skyldige fordi de benekter en læresetning som de får høre er nyttig, men som de tror er falsk? De som står på de vedtatte meningenes side, unnlater aldri å dra all mulig fordel av dette forsvaret; man finner ikke at de behandler spørsmålet om nytten som om det fullstendig kunne skilles fra spørsmålet om sannheten; tvert imot er det framfor alt fordi deres lære er «sannheten», at kjennskapen til den eller troen på den anses for å være så uunnværlig. Det kan ikke bli noen rettferdig diskusjon av spørsmålet om nytten når et så vesentlig argument kan brukes på den ene siden, men ikke på den andre. Og faktisk er det slik at når lov eller den offentlige følelse ikke tillater at en menings sannhet bestrides, er de like lite tolerante overfor en benektelse av dens nytte. Det ytterste de tillater, er en avdemping av dens absolutte nødvendighet, eller av den positive skyld ved å forkaste den.

For fyldigere å belyse skaden ved å nekte meninger å bli hørt fordi vi, etter vår egen dømmekraft, har fordømt dem, vil det være ønskelig å feste diskusjonen til et konkret tilfelle; og jeg velger med forsett de tilfellene som er minst gunstige for meg – der argumentet mot meningsfriheten, både med hensyn til sannhet og med hensyn til nytte, anses for å være sterkest. La de angrepne meningene være troen på en Gud og på et liv etter dette, eller hvilken som helst av de alminnelig vedtatte morallærene. Å utkjempe slaget på slik grunn gir en uredelig motstander en stor fordel; for han vil sikkert si (og mange som ikke har noe ønske om å være uredelige, vil si det for seg selv): Er dette de læresetningene som De ikke anser for tilstrekkelig sikre til å tas under lovens beskyttelse? Er troen på en Gud en av de meningene som De mener det er å anta ufeilbarlighet å føle seg sikker på? Men jeg må få lov til å bemerke at det ikke er det å føle seg sikker på en læresetning (hvilken den enn måtte være) som jeg kaller en antakelse om ufeilbarlighet. Det er det å påta seg å avgjøre dette spørsmålet for andre, uten å la dem høre hva som kan sies på den motsatte siden. Og jeg fordømmer og forkaster denne anmasselsen ikke mindre om den framsettes til fordel for mine mest høytidelige overbevisninger. Hvor sikker noen enn måtte være i sin overbevisning, ikke bare om en menings falskhet, men om dens skadelige følger – ikke bare om dens skadelige følger, men (for å bruke uttrykk som jeg helt og holdent fordømmer) om dens umoral og ugudelighet; dersom han likevel, i kraft av denne private dømmekraften, selv om den støttes av den offentlige dømmekraften i hans land eller hos hans samtidige, hindrer meningen i å bli hørt til sitt forsvar, antar han ufeilbarlighet. Og så langt fra at antakelsen er mindre forkastelig eller mindre farlig fordi meningen kalles umoralsk eller ugudelig, er dette av alle tilfeller det der den er mest skjebnesvanger. Dette er nettopp de anledningene da menneskene i én generasjon begår de fryktelige feilene som vekker etterslektens forbauselse og avsky. Det er blant slike vi finner de minneverdige eksemplene i historien, da lovens arm er blitt brukt til å utrydde de beste mennesker og de edleste læresetninger; med beklagelig hell hva menneskene angår, selv om noen av læresetningene har overlevd for (som til spott) å bli påberopt til forsvar for lignende atferd mot dem som avviker fra dem, eller fra deres vedtatte tolkning.

Menneskeheten kan knapt for ofte minnes om at det en gang fantes en mann ved navn Sokrates, og at det mellom ham og hans tids rettslige myndigheter og offentlige mening fant sted et minneverdig sammenstøt. Født i en tidsalder og et land som var rike på individuell storhet, er denne mannen blitt overlevert til oss, av dem som best kjente både ham og tidsalderen, som den mest dydige mann i den; mens vi kjenner ham som overhodet og forbildet for alle senere dydslærere, kilden like mye til Platons opphøyde inspirasjon som til Aristoteles’ besindige utilitarisme, «i maestri di color che sanno», de to urkildene til den etiske som til all annen filosofi. Denne anerkjente mesteren for alle de fremragende tenkerne som siden har levd – han hvis ry, som ennå vokser etter mer enn to tusen år, nesten oppveier hele resten av de navnene som gjør hans fødeby berømt – ble drept av sine landsmenn, etter en rettslig domfellelse, for ugudelighet og umoral. Ugudelighet, ved å fornekte de gudene staten anerkjente; ja, hans anklager hevdet (se «Apologien») at han ikke trodde på noen guder i det hele tatt. Umoral, ved at han gjennom sine læresetninger og sin undervisning var en «forfører av ungdommen». Det er all grunn til å tro at domstolen i ærlighet fant ham skyldig i disse anklagene, og dømte den mannen som av alle da fødte trolig hadde gjort seg mest fortjent av menneskeheten, til å dø som en forbryter.

For å gå fra dette til det eneste andre eksempelet på rettslig urett som det ikke ville være et antiklimaks å nevne etter domfellelsen av Sokrates: den begivenheten som fant sted på Golgata for noe over atten hundre år siden. Den mannen som etterlot et slikt inntrykk av sin moralske storhet i minnet til dem som var vitne til hans liv og hans tale, at atten etterfølgende århundrer har hyllet ham som Den allmektige i egen person, ble vanærende drept – som hva? Som en gudsbespotter. Menneskene tok ikke bare feil av sin velgjører; de tok ham for det stikk motsatte av det han var, og behandlet ham som det uhyre av ugudelighet som de selv nå regnes for å være, på grunn av sin behandling av ham. De følelsene som menneskeheten nå betrakter disse sørgelige hendelsene med, særlig den siste av de to, gjør den ytterst urettferdig i sin dom over de ulykkelige aktørene. Disse var, etter alt å dømme, ikke dårlige mennesker – ikke verre enn mennesker vanligvis er, snarere tvert imot; mennesker som i fullt, eller noe mer enn fullt, mål hadde sin tids og sitt folks religiøse, moralske og patriotiske følelser: nettopp det slaget mennesker som til alle tider, vår egen medregnet, har alle muligheter til å gå gjennom livet ulastelige og respekterte. Øverstepresten som flerret klærne sine da de ordene ble uttalt som etter alle hans lands forestillinger utgjorde den svarteste skyld, var etter all sannsynlighet like oppriktig i sin gru og harme som flertallet av aktverdige og fromme menn nå er i de religiøse og moralske følelsene de bekjenner seg til; og de fleste av dem som nå grøsser over hans oppførsel, ville, om de hadde levd på hans tid og vært født som jøder, ha handlet nøyaktig som han gjorde. Rettroende kristne som fristes til å tro at de som steinet de første martyrene til døde, må ha vært verre mennesker enn de selv er, bør huske at en av disse forfølgerne var den hellige Paulus.

La oss føye til enda et eksempel, det mest slående av alle, dersom en feiltagelses tyngde måles etter visdommen og dyden hos den som begår den. Hvis noen som satt med makt, noen gang hadde grunn til å regne seg som den beste og mest opplyste blant sine samtidige, var det keiser Marcus Aurelius. Som eneveldig hersker over hele den siviliserte verden bevarte han livet igjennom ikke bare den mest plettfrie rettferdighet, men også, hva som var mindre å vente av hans stoiske oppdragelse, det ømmeste hjerte. De få svakhetene som tillegges ham, lå alle på overbærenhetens side; mens hans skrifter, det høyeste etiske produkt av den antikke ånd, knapt merkbart skiller seg, om de overhodet skiller seg, fra Kristi mest karakteristiske lære. Denne mannen, en bedre kristen i alle andre enn den dogmatiske betydningen av ordet enn nesten noen av de tilsynelatende kristne herskerne som siden har regjert, forfulgte kristendommen. Plassert på toppen av alt menneskeheten hittil hadde oppnådd, med et åpent, ubundet intellekt og en karakter som av seg selv ledet ham til å legemliggjøre det kristne idealet i sine moralske skrifter, unnlot han likevel å se at kristendommen skulle bli et gode og ikke et onde for verden, som han var så dypt gjennomtrengt av sine plikter overfor. Han visste at det bestående samfunnet var i en beklagelig tilstand. Men slik det var, så han, eller mente å se, at det ble holdt sammen og hindret fra å bli verre ved troen på og ærefrykten for de overleverte guddommene. Som hersker over mennesker anså han det som sin plikt ikke å la samfunnet falle i stykker; og han så ikke hvordan det, om dets bestående bånd ble fjernet, kunne dannes noen andre som igjen kunne knytte det sammen. Den nye religionen siktet åpent mot å oppløse disse båndene: med mindre det altså var hans plikt å anta denne religionen, syntes det å være hans plikt å slå den ned. Ettersom kristendommens teologi altså ikke fortonte seg for ham som sann eller av guddommelig opprinnelse; ettersom denne underlige historien om en korsfestet Gud ikke var troverdig for ham, og et system som ga seg ut for å hvile helt og holdent på et grunnlag som for ham var så aldeles utrolig, ikke kunne forutses av ham å være den fornyende kraft som det, alle fradrag medregnet, faktisk har vist seg å være; så ga den mildeste og elskverdigste av filosofer og herskere, under en høytidelig pliktfølelse, sin tillatelse til forfølgelsen av kristendommen. Etter min mening er dette en av de mest tragiske kjensgjerningene i hele historien. Det er en bitter tanke hvor annerledes verdens kristendom kunne ha blitt, om den kristne tro var blitt antatt som rikets religion under Marcus Aurelius’ beskyttelse i stedet for under Konstantins. Men det ville være like urettferdig mot ham som usant mot sannheten å nekte for at ikke ett eneste av de påskuddene som kan anføres for å straffe antikristen lære, manglet Marcus Aurelius for å straffe, slik han gjorde, utbredelsen av kristendommen. Ingen kristen tror fastere på at ateismen er falsk og fører til samfunnets oppløsning, enn Marcus Aurelius trodde det samme om kristendommen; han som av alle da levende mennesker kunne vært ansett som den mest skikkede til å verdsette den. Med mindre den som bifaller straff for utbredelse av meninger, smigrer seg med at han er en visere og bedre mann enn Marcus Aurelius – dypere bevandret i sin tids visdom, mer hevet over den i sitt intellekt – mer alvorlig i sin søken etter sannheten, eller mer helhjertet i sin hengivenhet til den når den er funnet – la ham avstå fra den antagelsen om sin egen og mengdens felles ufeilbarlighet som den store Antoninus gjorde med så ulykkelig et resultat.

Fordi de er klar over at det er umulig å forsvare bruken av straff for å holde irreligiøse meninger nede med noe argument som ikke rettferdiggjør Marcus Antoninus, godtar den religiøse frihetens fiender, når de blir hardt presset, stundom denne konsekvensen, og sier med dr. Johnson at kristendommens forfølgere hadde rett; at forfølgelse er en prøvelse som sannheten bør gjennomgå, og alltid består, siden rettslige straffer til sjuende og sist er maktesløse mot sannheten, selv om de stundom er gagnlig virksomme mot skadelige villfarelser. Dette er en form av argumentet for religiøs intoleranse som er bemerkelsesverdig nok til ikke å forbigås uten omtale.

En teori som hevder at sannheten med rette kan forfølges fordi forfølgelse umulig kan gjøre den noen skade, kan ikke beskyldes for å være med vilje fiendtlig mot mottakelsen av nye sannheter; men vi kan ikke rose dens høysinn i behandlingen av de personene som menneskeheten skylder dem. Å åpenbare for verden noe som dypt angår den, og som den før var uvitende om; å bevise for den at den har tatt feil på et livsviktig punkt av timelig eller åndelig interesse, er en så viktig tjeneste som et menneske kan yte sine medskapninger, og i visse tilfeller, som med de første kristne og med reformatorene, mener de som tenker som dr. Johnson, at det har vært den dyrebareste gave som kunne skjenkes menneskeheten. At opphavsmennene til så strålende velgjerninger skal gjengjeldes med martyrdøden; at deres lønn skal være å bli behandlet som de usleste forbrytere, er ifølge denne teorien ikke en beklagelig feil og ulykke som menneskeheten burde sørge over i sekk og aske, men den normale og forsvarlige tingenes tilstand. Den som framsetter en ny sannhet, skulle ifølge denne læren stå, slik forslagsstilleren til en ny lov sto i lokrernes lovgivning, med en løkke rundt halsen, som straks skulle strammes om folkeforsamlingen ikke, etter å ha hørt hans grunner, der og da vedtok forslaget hans. Folk som forsvarer denne måten å behandle velgjørere på, kan ikke antas å sette stor pris på velgjerningen; og jeg tror dette synet på saken stort sett er begrenset til det slaget mennesker som mener at nye sannheter kan ha vært ønskelige en gang, men at vi har fått nok av dem nå.

Men i sannhet, påstanden om at sannheten alltid seirer over forfølgelsen, er en av de behagelige usannhetene som menneskene gjentar etter hverandre til de blir til alminneligheter, men som all erfaring gjendriver. Historien vrimler av eksempler på sannhet som er slått ned av forfølgelse. Om den ikke undertrykkes for alltid, kan den kastes århundrer tilbake. For bare å tale om religiøse meninger: Reformasjonen brøt ut minst tjue ganger før Luther, og ble slått ned. Arnold av Brescia ble slått ned. Fra Dolcino ble slått ned. Savonarola ble slått ned. Albigenserne ble slått ned. Valdenserne ble slått ned. Lollardene ble slått ned. Husittene ble slått ned. Selv etter Luthers tid lyktes forfølgelsen overalt hvor den ble holdt ved like. I Spania, Italia, Flandern og det østerrikske riket ble protestantismen rykket opp med roten; og det ville den høyst sannsynlig blitt i England også, om dronning Maria hadde levd eller dronning Elisabeth dødd. Forfølgelse har alltid lyktes, unntatt der kjetterne var et for sterkt parti til å kunne forfølges effektivt. Ingen fornuftig person kan tvile på at kristendommen kunne vært utryddet i Romerriket. Den spredte seg og ble rådende fordi forfølgelsene bare var leilighetsvise, varte bare en kort tid og var atskilt av lange mellomrom med nesten uforstyrret misjonsvirksomhet. Det er tom sentimentalitet å tro at sannheten, bare i kraft av å være sannhet, har noen iboende kraft, som villfarelsen er nektet, til å seire over fangehullet og bålet. Menneskene er ikke mer nidkjære for sannheten enn de ofte er for villfarelsen, og en tilstrekkelig anvendelse av rettslige eller selv av sosiale straffer vil som regel lykkes i å stanse utbredelsen av begge. Den virkelige fordelen sannheten har, består i dette: at når en mening er sann, kan den slukkes én gang, to ganger eller mange ganger, men i tidenes løp vil det som regel finnes personer som gjenoppdager den, inntil en av dens gjenkomster faller på en tid da den, takket være gunstige omstendigheter, unnslipper forfølgelse til den har vunnet slik framgang at den kan motstå alle senere forsøk på å undertrykke den.

Det vil bli sagt at vi nå ikke dreper dem som innfører nye meninger: Vi er ikke som våre fedre som slo profetene i hjel, vi bygger til og med gravsteder for dem. Det er sant at vi ikke lenger dreper kjettere; og det mål av straff som moderne følelse trolig ville tåle, selv mot de mest anstøtelige meninger, er ikke tilstrekkelig til å utrydde dem. Men la oss ikke smigre oss med at vi ennå er fri for flekken av selv rettslig forfølgelse. Straffer for meninger, eller i det minste for å uttrykke dem, finnes fremdeles ved lov; og håndhevelsen av dem er, selv i våre dager, ikke så eksempelløs at det er det minste utrolig at de en dag kan gjenopplives i full styrke. I året 1857, ved sommertinget i grevskapet Cornwall, ble en ulykkelig mann,² som skal ha vært ulastelig i sin vandel i alle livets forhold, dømt til tjueen måneders fengsel for å ha ytret, og skrevet på en port, noen støtende ord om kristendommen. Innen en måned fra samme tid ble to personer, ved to atskilte anledninger,³ avvist som jurymedlemmer ved Old Bailey, og en av dem grovt fornærmet av dommeren og av en av advokatene, fordi de ærlig erklærte at de ikke hadde noen teologisk tro; og en tredje, en utlending,⁴ ble av samme grunn nektet rettferdighet mot en tyv. Denne nektelsen av oppreisning skjedde i kraft av den rettslige læren om at ingen person som ikke bekjenner tro på en Gud (en hvilken som helst gud er tilstrekkelig) og på et liv etter dette, kan tillates å avgi vitnemål for en domstol; noe som er det samme som å erklære slike personer fredløse, utelukket fra domstolenes beskyttelse; personer som ikke bare ustraffet kan ranes eller overfalles dersom ingen andre enn de selv, eller personer med lignende meninger, er til stede, men enhver annen kan også ustraffet ranes eller overfalles dersom beviset for kjensgjerningen avhenger av deres vitnemål. Den antagelsen dette bygger på, er at eden til en person som ikke tror på et liv etter dette, er verdiløs; en påstand som vitner om stor uvitenhet om historien hos dem som slutter seg til den (siden det er historisk sant at en stor andel av de vantro til alle tider har vært personer av utmerket rettskaffenhet og ære); og som ikke ville bli hevdet av noen som hadde den minste forestilling om hvor mange av de personene som nyter størst anseelse i verden, både for dyder og for kunnskaper, som er vel kjent, i det minste blant sine fortrolige, for å være ikke-troende. Regelen er dessuten selvmorderisk og hugger vekk sitt eget grunnlag. Under påskudd av at ateister må være løgnere, godtar den vitnemålet fra alle ateister som er villige til å lyve, og avviser bare dem som trosser vanæren ved offentlig å bekjenne en forhatt tro framfor å bekrefte en usannhet. En regel som slik har dømt seg selv for absurditet hva angår dens erklærte formål, kan bare holdes i kraft som et merke på hat, et levn fra forfølgelsen; en forfølgelse som dessuten har den eiendommelighet at betingelsen for å bli utsatt for den, er at man klart er bevist ikke å fortjene den. Regelen, og den teorien den forutsetter, er knapt mindre fornærmende mot troende enn mot vantro. For hvis den som ikke tror på et liv etter dette, nødvendigvis lyver, følger det at de som tror, bare hindres fra å lyve, om de hindres i det hele tatt, av frykten for helvete. Vi vil ikke gjøre regelens opphavsmenn og tilhengere den urett å anta at den forestillingen de har dannet seg om kristen dyd, er hentet fra deres egen bevissthet.

Dette er riktignok bare filler og rester av forfølgelse, og kan tenkes å være ikke så mye et tegn på ønsket om å forfølge, som et eksempel på den svært vanlige svakheten hos engelske sinn som får dem til å finne en bakvendt glede i å hevde et dårlig prinsipp når de ikke lenger er dårlige nok til å ønske å sette det virkelig ut i livet. Men dessverre gir tilstanden i den offentlige bevissthet ingen sikkerhet for at opphøret av verre former for rettslig forfølgelse, som har vart i omtrent en menneskealder, vil fortsette. I vår tid blir rutinens rolige overflate like ofte kruset av forsøk på å gjenopplive fortidens onder som på å innføre nye goder. Det som i dag skrytes av som religionens gjenoppliving, er alltid, i trange og udannede sinn, minst like mye bigotteriets gjenoppliving; og der det finnes den sterke, varige surdeigen av intoleranse i et folks følelser, som til alle tider bor i dette landets middelklasser, skal det bare lite til for å drive dem til aktivt å forfølge dem som de aldri har sluttet å regne som passende gjenstander for forfølgelse.⁵ For det er dette – det er de meningene menneskene nærer, og de følelsene de pleier, overfor dem som fornekter de trosoppfatningene de regner som viktige, som gjør at dette landet ikke er et sted for åndelig frihet. I lang tid har den største skaden ved de rettslige straffene vært at de forsterker det sosiale stigmaet. Det er dette stigmaet som virkelig er virksomt, og så virksomt er det at bekjennelsen av meninger som er bannlyst av samfunnet, er mye mindre vanlig i England enn det i mange andre land er å vedkjenne seg meninger som medfører fare for rettslig straff. For alle andre enn dem hvis økonomiske forhold gjør dem uavhengige av andre menneskers velvilje, er meningen på dette området like virkningsfull som loven; menneskene kunne like gjerne settes i fengsel som utelukkes fra midlene til å tjene sitt brød. De som allerede har sitt brød sikret, og som ikke ønsker noen gunst fra menn med makt, eller fra sammenslutninger av menn, eller fra publikum, har ikke annet å frykte ved åpent å vedkjenne seg hvilke som helst meninger enn å bli ille tenkt om og ille omtalt, og det burde ikke kreve noen særlig heroisk støpning å kunne bære dette. Det er ikke rom for noen appell ad misericordiam på slike personers vegne. Men selv om vi nå ikke påfører dem som tenker annerledes enn oss, så mye ondt som det før var vår skikk å gjøre, kan det være at vi gjør oss selv like mye ondt som noensinne ved vår behandling av dem. Sokrates ble drept, men den sokratiske filosofien steg opp som solen på himmelen og spredte sitt lys over hele den intellektuelle himmelhvelvingen. Kristne ble kastet for løvene, men den kristne kirke vokste opp til et staselig og vidt forgrenet tre, som raget over de eldre og mindre kraftige vekstene og kvalte dem med sin skygge. Vår bare sosiale intoleranse dreper ingen, rykker ingen meninger opp med roten, men får menneskene til å skjule dem, eller til å avstå fra enhver aktiv anstrengelse for å utbre dem. Hos oss vinner kjetterske meninger ikke merkbart terreng, eller taper det engang, i hvert tiår eller hver generasjon; de flammer aldri opp vidt og bredt, men fortsetter å ulme i de trange kretsene av tenkende og studerende personer som de oppstår blant, uten noensinne å lyse opp menneskehetens alminnelige anliggender med verken et sant eller et bedragersk lys. Og slik opprettholdes en tingenes tilstand som er svært tilfredsstillende for enkelte sinn, fordi den, uten den ubehagelige prosessen med å bøtelegge eller fengsle noen, holder alle rådende meninger utad uforstyrret, samtidig som den ikke absolutt forbyr bruken av fornuften hos dissentere som lider av tenkningens sykdom. En bekvem plan for å ha fred i den intellektuelle verden, og for å holde alt der gående omtrent slik det allerede går. Men prisen som betales for dette slaget intellektuell pasifisering, er ofringen av hele det menneskelige sinns moralske mot. En tingenes tilstand der en stor del av de mest aktive og spørrende intellekter finner det tilrådelig å beholde de egentlige prinsippene og grunnene for sine overbevisninger i sitt eget bryst, og i det de retter til publikum forsøker å tilpasse så mye de kan av sine egne slutninger til premisser som de innerst inne har forkastet, kan ikke frambringe de åpne, fryktløse karakterene og de logiske, konsekvente intellektene som en gang prydet den tenkende verden. Det slaget mennesker man kan vente seg under den, er enten rene tilpassere til det alminnelige, eller øyentjenere for sannheten, hvis argumenter i alle store spørsmål er beregnet på tilhørerne, og ikke er de som har overbevist dem selv. De som unngår dette valget, gjør det ved å innsnevre sine tanker og sin interesse til ting som kan omtales uten å våge seg inn på prinsippenes område, det vil si til små praktiske saker, som ville ordne seg av seg selv om bare menneskenes sinn ble styrket og utvidet, og som aldri vil bli virkelig ordnet før da: mens det som ville styrke og utvide menneskenes sinn, fri og dristig spekulasjon over de høyeste emner, blir oppgitt.

De som ikke ser noe onde i denne tilbakeholdenheten fra kjetternes side, bør for det første betenke at det som følge av den aldri finner sted noen redelig og grundig diskusjon av kjetterske meninger; og at de av dem som ikke ville tåle en slik diskusjon, riktignok kan hindres i å spre seg, men ikke forsvinner. Men det er ikke kjetternes sinn som tar mest skade av det forbudet som er lagt på all granskning som ikke ender i de rettroende konklusjonene. Den største skaden rammer dem som ikke er kjettere, og hvis hele åndelige utvikling blir hemmet, og hvis fornuft blir kuet, av frykten for kjetteri. Hvem kan beregne hva verden taper i den mengden av lovende intellekter forent med fryktsomme karakterer, som ikke våger å følge noen dristig, kraftfull, uavhengig tankerekke til ende, av frykt for at den skulle føre dem til noe som kunne bli ansett som irreligiøst eller umoralsk? Blant dem kan vi nå og da se en mann med dyp samvittighetsfullhet og en skarp og forfinet forstand, som tilbringer et liv med å drive sofisteri overfor et intellekt han ikke kan bringe til taushet, og som uttømmer oppfinnsomhetens ressurser i forsøket på å forsone sin samvittighets og fornufts tilskyndelser med rettroenheten, noe han kanskje likevel ikke til slutt lykkes med. Ingen kan være en stor tenker som ikke erkjenner at det som tenker er hans første plikt å følge sitt intellekt til hvilke konklusjoner det enn måtte føre. Sannheten vinner mer selv på feilene til en som, med behørig studium og forberedelse, tenker selv, enn på de sanne meningene til dem som bare holder på dem fordi de ikke tillater seg å tenke. Ikke slik å forstå at det utelukkende, eller hovedsakelig, er for å danne store tenkere at tankefrihet kreves. Tvert imot er den like uunnværlig, og enda mer, for å sette gjennomsnittsmennesker i stand til å nå den åndelige høyden de er i stand til. Det har vært, og kan igjen bli, store enkelttenkere i en allmenn atmosfære av åndelig slaveri. Men det har aldri vært, og vil aldri bli, et intellektuelt virksomt folk i den atmosfæren. Der noe folk for en tid har nærmet seg en slik karakter, har det vært fordi frykten for heterodoks spekulasjon for en tid var opphevet. Der det er en stilltiende overenskomst om at prinsipper ikke skal bestrides; der diskusjonen av de største spørsmålene som kan oppta menneskeheten, anses for avsluttet, kan vi ikke håpe å finne det allment høye nivået av åndelig virksomhet som har gjort enkelte perioder i historien så bemerkelsesverdige. Aldri, når striden unngikk de emnene som er store og viktige nok til å tenne begeistring, ble et folks sinn rystet fra grunnen av, og den tilskyndelsen gitt som hevet selv personer med det mest alminnelige intellekt til noe av tenkende veseners verdighet. Et eksempel på dette har vi hatt i Europas tilstand i tidene umiddelbart etter reformasjonen; et annet, om enn begrenset til kontinentet og til en mer dannet klasse, i den spekulative bevegelsen i annen halvdel av det attende århundre; og et tredje, av enda kortere varighet, i Tysklands intellektuelle gjæring i Goethes og Fichtes tid. Disse periodene var vidt forskjellige i de bestemte meningene de utviklet; men de var like i dette, at autoritetens åk ble brutt under alle tre. I hver av dem var et gammelt åndelig despoti kastet av, og intet nytt hadde ennå tatt dets plass. Den tilskyndelsen som ble gitt i disse tre periodene, har gjort Europa til det det nå er. Hver eneste forbedring som har funnet sted, enten i menneskesinnet eller i institusjonene, kan tydelig spores tilbake til den ene eller den andre av dem. Alt har i noen tid tydet på at alle tre tilskyndelsene er så godt som uttømt; og vi kan ikke vente noen ny start før vi igjen hevder vår åndelige frihet.

La oss nå gå over til argumentets andre del, og idet vi legger til side antakelsen om at noen av de vedtatte meningene kan være falske, la oss anta at de er sanne, og undersøke verdien av den måten de sannsynligvis vil bli holdt på når deres sannhet ikke blir fritt og åpent drøftet. Hvor motvillig en person med en sterk mening enn måtte innrømme muligheten for at hans mening kan være falsk, bør han la seg bevege av den betraktning at hvor sann den enn måtte være, vil den, hvis den ikke blir fullt ut, hyppig og fryktløst diskutert, bli holdt som et dødt dogme, ikke en levende sannhet.

Det finnes en klasse personer (heldigvis ikke fullt så tallrik som før) som synes det er nok at en person uten å tvile slutter seg til det de holder for sant, selv om han ikke har noen som helst kunnskap om meningens grunner, og ikke kunne forsvare den på holdbart vis mot de mest overfladiske innvendinger. Slike personer mener naturligvis, hvis de først kan få sin trosbekjennelse undervist med autoritet, at det ikke kommer noe godt, men noe skade, av at det tillates å stille spørsmål ved den. Der deres innflytelse rår, gjør de det nesten umulig å forkaste den vedtatte meningen klokt og veloverveid, selv om den fortsatt kan forkastes overilt og uvitende; for å stenge diskusjonen helt ute er sjelden mulig, og når den først slipper inn, er oppfatninger som ikke er grunnet på overbevisning, tilbøyelige til å gi etter for det minste skinn av et argument. Men selv om vi ser bort fra denne muligheten – og antar at den sanne meningen blir værende i sinnet, men blir værende som en fordom, en oppfatning uavhengig av, og usårlig for, argumenter – så er dette ikke den måten et fornuftig vesen bør holde sannheten på. Dette er ikke å kjenne sannheten. Sannhet som holdes slik, er bare én overtro til, som tilfeldigvis klamrer seg til de ordene som uttrykker en sannhet.

Hvis menneskehetens intellekt og dømmekraft bør dyrkes, noe i det minste protestanter ikke benekter, på hva kan da noen mer passende øve disse evnene enn på de tingene som angår ham så sterkt at det anses nødvendig for ham å ha meninger om dem? Hvis dyrkingen av forstanden består i én ting mer enn i noen annen, er det sikkert i å lære grunnene for ens egne meninger. Hva folk enn tror, i emner der det er av største viktighet å tro rett, bør de kunne forsvare det i det minste mot de vanlige innvendingene. Men, kan noen si: «La dem bli undervist i grunnene for sine meninger. Det følger ikke at meninger nødvendigvis bare blir ettersnakket fordi man aldri hører dem bestridt. Personer som lærer geometri, pugger ikke bare teoremene, men forstår og lærer også bevisene; og det ville være absurd å si at de forblir uvitende om grunnene for geometriske sannheter, fordi de aldri hører noen benekte dem og forsøke å motbevise dem.» Utvilsomt: og slik undervisning er tilstrekkelig i et fag som matematikk, der det overhodet ikke er noe å si på spørsmålets gale side. Det særegne ved bevisene for matematiske sannheter er at hele argumentasjonen ligger på én side. Det finnes ingen innvendinger, og ingen svar på innvendinger. Men i ethvert emne der meningsforskjell er mulig, avhenger sannheten av en avveining som må gjøres mellom to sett motstridende grunner. Selv i naturfilosofien er det alltid en annen forklaring mulig på de samme kjensgjerningene; en eller annen geosentrisk teori i stedet for heliosentrisk, et eller annet flogiston i stedet for oksygen; og det må vises hvorfor den andre teorien ikke kan være den sanne: og inntil dette er vist, og inntil vi vet hvordan det vises, forstår vi ikke grunnene for vår mening. Men når vi vender oss til emner som er uendelig mye mer innviklede, til moral, religion, politikk, samfunnsforhold og livets gjøremål, består tre fjerdedeler av argumentene for enhver omstridt mening i å fjerne det skinn som taler for en annen mening enn den. Oldtidens største taler, nest én, har etterlatt vitnesbyrd om at han alltid studerte motpartens sak med like stor, om ikke enda større, iver enn sin egen. Det Cicero praktiserte som middel til framgang for retten, må etterlignes av alle som studerer et emne for å nå fram til sannheten. Den som bare kjenner sin egen side av saken, kjenner lite til den. Hans grunner kan være gode, og ingen har kanskje vært i stand til å gjendrive dem. Men hvis han like lite er i stand til å gjendrive grunnene på motsatt side; hvis han ikke engang vet hva de er, har han ingen grunn til å foretrekke den ene meningen framfor den andre. Den fornuftige holdningen for ham ville være å holde dommen tilbake, og med mindre han nøyer seg med det, lar han seg enten lede av autoritet, eller han velger, som folk flest, den siden han føler mest tilbøyelighet til. Det er heller ikke nok at han hører motstandernes argumenter fra sine egne lærere, framstilt slik disse gjengir dem, og ledsaget av det de byr fram som gjendrivelser. Det er ikke måten å yte argumentene rettferdighet på, eller å bringe dem i virkelig kontakt med hans eget sinn. Han må kunne høre dem fra personer som virkelig tror på dem; som forsvarer dem for alvor, og gjør sitt aller ytterste for dem. Han må kjenne dem i deres mest plausible og overbevisende form; han må føle hele tyngden av den vanskeligheten som det sanne synet på saken må møte og rydde av veien; ellers vil han aldri virkelig tilegne seg den delen av sannheten som møter og fjerner denne vanskeligheten. Nittini av hundre av dem som kalles dannede menn, befinner seg i denne tilstanden; selv blant dem som kan argumentere flytende for sine meninger. Deres konklusjon kan være sann, men den kunne like gjerne være falsk for alt de vet: de har aldri satt seg inn i den åndelige posisjonen til dem som tenker annerledes enn dem, og overveid hva slike personer kan ha å si; og følgelig kjenner de ikke, i noen egentlig forstand av ordet, den læren de selv bekjenner seg til. De kjenner ikke de delene av den som forklarer og rettferdiggjør resten; de betraktningene som viser at en kjensgjerning som tilsynelatende strider mot en annen, lar seg forene med den, eller at av to tilsynelatende sterke grunner bør den ene og ikke den andre foretrekkes. Hele den delen av sannheten som får vektskålen til å tippe, og avgjør dommen hos et fullt ut opplyst sinn, er de fremmede for; og den blir heller aldri virkelig kjent av andre enn dem som har gitt begge sider lik og upartisk oppmerksomhet, og bestrebet seg på å se begges grunner i det sterkeste lys. Så vesentlig er denne øvelsen for en virkelig forståelse av moralske og menneskelige emner, at hvis det ikke finnes motstandere av alle viktige sannheter, er det uunnværlig å forestille seg dem, og utstyre dem med de sterkeste argumentene den dyktigste djevelens advokat kan trylle fram.

For å svekke kraften i disse betraktningene kan man tenke seg at en fiende av fri diskusjon sier at det ikke er nødvendig for menneskeheten i alminnelighet å kjenne og forstå alt som kan sies mot eller for deres meninger av filosofer og teologer. At det ikke er påkrevd for alminnelige mennesker å kunne avsløre alle feilframstillingene eller feilslutningene til en skarpsindig motstander. At det er nok om det alltid finnes noen som er i stand til å svare på dem, slik at intet som er egnet til å villede ulærde personer, forblir ugjendrevet. At enfoldige sinn, når de er blitt undervist i de åpenbare grunnene for de sannhetene som innprentes dem, kan stole på autoriteten for resten, og, i bevissthet om at de verken har kunnskap eller evner til å løse enhver vanskelighet som kan reises, kan hvile i forvissningen om at alle de som er blitt reist, er blitt eller kan bli besvart av dem som er særskilt opplært til oppgaven.

Selv om vi innrømmer dette synet på saken det ytterste som kan kreves for det av dem som lettest lar seg tilfredsstille med det mål av forståelse av sannheten som bør ledsage troen på den; selv da blir argumentet for fri diskusjon på ingen måte svekket. For selv denne læren erkjenner at menneskeheten bør ha en fornuftig forvissning om at alle innvendinger er blitt tilfredsstillende besvart; og hvordan skal de besvares hvis det som krever svar, ikke blir uttalt? eller hvordan kan man vite at svaret er tilfredsstillende, hvis de som gjør innvendingene, ikke får anledning til å vise at det er utilfredsstillende? Om ikke allmennheten, så må i det minste de filosofene og teologene som skal løse vanskelighetene, gjøre seg fortrolige med disse vanskelighetene i deres mest forvirrende form; og dette kan ikke oppnås med mindre de blir fritt framsatt, og stilt i det mest fordelaktige lys de tillater. Den katolske kirke har sin egen måte å håndtere dette pinlige problemet på. Den gjør et bredt skille mellom dem som kan få lov til å motta dens lærdommer på grunnlag av overbevisning, og dem som må godta dem i tillit. Ingen av dem får riktignok noe valg med hensyn til hva de skal godta; men geistligheten, i det minste de som man fullt ut kan stole på, kan tillatelig og fortjenstfullt gjøre seg kjent med motstandernes argumenter for å besvare dem, og kan derfor lese kjetterske bøker; lekfolket ikke, uten ved særskilt tillatelse, som er vanskelig å oppnå. Denne ordningen anerkjenner kjennskap til fiendens sak som gagnlig for lærerne, men finner midler, forenlige med dette, til å nekte resten av verden den: og gir dermed eliten mer åndelig kultur, om enn ikke mer åndelig frihet, enn den tillater massen. Ved denne innretningen lykkes den i å oppnå den typen åndelig overlegenhet dens formål krever; for selv om kultur uten frihet aldri har skapt et stort og frisinnet sinn, kan den skape en dyktig nisi prius-advokat for en sak. Men i land som bekjenner seg til protestantismen, er denne utveien stengt; siden protestanter mener, i det minste i teorien, at ansvaret for valget av religion må bæres av hver enkelt for seg selv, og ikke kan veltes over på lærere. Dessuten er det, slik verden nå er, praktisk talt umulig at skrifter som leses av de lærde, kan holdes borte fra de ulærde. Hvis menneskehetens lærere skal ha kjennskap til alt de bør vite, må alt kunne skrives og utgis fritt, uten innskrenkning.

Hvis imidlertid den skadelige virkningen av fraværet av fri diskusjon, når de vedtatte meningene er sanne, var begrenset til å la menneskene forbli uvitende om grunnene for disse meningene, kunne man mene at dette, om enn et intellektuelt onde, ikke er noe moralsk onde, og ikke berører meningenes verdi, betraktet i deres innflytelse på karakteren. Kjensgjerningen er imidlertid at ikke bare meningens grunner blir glemt når diskusjonen uteblir, men altfor ofte også hva selve meningen betyr. Ordene som formidler den, opphører å vekke ideer, eller vekker bare en liten del av dem de opprinnelig ble brukt til å meddele. I stedet for en levende forestilling og en levende tro gjenstår bare noen få fraser som er beholdt utenat; eller, om noen del beholdes, er det bare skallet og hylsteret av betydningen som beholdes, mens det finere vesen går tapt. Det store kapitlet i menneskehetens historie som denne kjensgjerningen opptar og fyller, kan ikke studeres og overveies alvorlig nok.

Den illustreres av erfaringen med nesten alle etiske lærer og religiøse trosbekjennelser. De er alle fulle av mening og livskraft for dem som skaper dem, og for opphavsmennenes direkte disipler. Deres mening fortsetter å bli følt med uforminsket styrke, og bringes kanskje fram til enda fullere bevissthet, så lenge kampen varer for å gi læren eller trosbekjennelsen overtaket over andre trosbekjennelser. Til slutt seirer den enten, og blir den allmenne mening, eller dens framgang stanser; den beholder det terrenget den har vunnet, men opphører å spre seg videre. Når ett av disse resultatene er blitt tydelig, avtar striden om saken, og dør gradvis hen. Læren har inntatt sin plass, om ikke som en vedtatt mening, så som en av de anerkjente sektene eller meningsretningene: de som holder på den, har som regel arvet den, ikke valgt den; og omvendelse fra en av disse lærene til en annen, som nå er et unntakstilfelle, opptar liten plass i tankene til dem som bekjenner seg til dem. I stedet for å være, som i begynnelsen, stadig på vakt enten for å forsvare seg mot verden eller for å vinne verden over til seg, har de sunket ned i passiv godtakelse, og verken lytter, når de kan unngå det, til argumenter mot sin trosbekjennelse, eller bryr annerledestenkende (om slike finnes) med argumenter til fordel for den. Fra denne tid kan nedgangen i lærens levende kraft vanligvis dateres. Vi hører ofte lærerne av alle trosbekjennelser beklage hvor vanskelig det er å holde oppe i de troendes sinn en levende oppfatning av den sannheten de nominelt anerkjenner, slik at den kan trenge inn i følelsene og vinne et virkelig herredømme over atferden. Ingen slik vanskelighet klages det over mens trosbekjennelsen ennå kjemper for sin eksistens: selv de svakere stridsmennene vet og føler da hva de kjemper for, og forskjellen mellom den og andre lærer; og i den perioden av enhver trosbekjennelses eksistens kan man finne ikke få personer som har virkeliggjort dens grunnprinsipper i alle tankens former, har veid og overveid dem i alle deres viktige henseender, og har erfart den fulle virkningen på karakteren som troen på den trosbekjennelsen bør frambringe i et sinn som er grundig gjennomtrengt av den. Men når den er blitt en nedarvet trosbekjennelse, og mottas passivt, ikke aktivt – når sinnet ikke lenger er nødt til, i samme grad som i begynnelsen, å bruke sine livskrefter på de spørsmålene dets tro stiller det overfor, er det en tiltakende tendens til å glemme alt ved troen unntatt formlene, eller å gi den en sløv og dorsk tilslutning, som om det å godta den i tillit gjorde det unødvendig å virkeliggjøre den i bevisstheten eller prøve den ved personlig erfaring; inntil den nesten helt opphører å ha noen forbindelse med menneskets indre liv. Da ser man de tilfellene, så hyppige i vår tidsalder at de nesten utgjør flertallet, der trosbekjennelsen så å si blir stående utenfor sinnet, og danner en skorpe om det og forstener det mot alle andre påvirkninger rettet mot de høyere delene av vår natur; den viser sin makt ved ikke å slippe noen frisk og levende overbevisning inn, men gjør selv intet for sinnet eller hjertet, bortsett fra å stå skiltvakt over dem for å holde dem tomme.

I hvilken grad læresetninger som i seg selv er egnet til å gjøre det dypeste inntrykk på sinnet, kan bli liggende i det som døde trosforestillinger, uten noen gang å bli virkeliggjort i innbilningskraften, følelsene eller forstanden, viser seg i den måten flertallet av de troende holder kristendommens læresetninger på. Med kristendom mener jeg her det som regnes for kristendom av alle kirker og sekter – de leveregler og bud som Det nye testamente inneholder. Disse anses som hellige og godtas som lover av alle bekjennende kristne. Likevel er det neppe for mye sagt at ikke én kristen av tusen styrer eller prøver sin personlige atferd etter disse lovene. Den målestokken han faktisk henviser den til, er skikken i hans nasjon, hans klasse eller hans religiøse bekjennelse. Han har altså på den ene siden en samling etiske leveregler, som han tror er blitt skjenket ham av en ufeilbarlig visdom som regler for hans livsførsel; og på den andre siden et sett hverdagslige dommer og praksiser, som følger noen av disse levereglene et visst stykke på vei, andre ikke så langt, står i direkte motsetning til noen, og i det hele tatt er et kompromiss mellom den kristne trosbekjennelsen og det verdslige livets interesser og innskytelser. Den første av disse målestokkene gir han sin hyllest; den andre sin virkelige troskap. Alle kristne tror at salige er de fattige og ydmyke, og de som blir ille behandlet av verden; at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i himmelriket; at de ikke skal dømme, for at de ikke skal bli dømt; at de slett ikke skal sverge; at de skal elske sin neste som seg selv; at om noen tar kappen deres, skal de la ham få kjortelen også; at de ikke skal bekymre seg for morgendagen; at om de vil være fullkomne, skal de selge alt de eier og gi det til de fattige. De er ikke uoppriktige når de sier at de tror på dette. De tror på det, slik folk tror på det de alltid har hørt lovprist og aldri drøftet. Men i betydningen av den levende tro som styrer atferden, tror de på disse læresetningene bare akkurat så langt som det er vanlig å handle etter dem. Læresetningene i sin helhet er brukbare til å kaste etter motstandere; og det er underforstått at de skal føres fram (når det er mulig) som grunnene til alt det folk gjør som de selv anser for rosverdig. Men den som minnet dem om at levereglene krever en uendelighet av ting som de aldri så mye som tenker på å gjøre, ville ikke oppnå annet enn å bli regnet blant de høyst upopulære skikkelsene som gir seg ut for å være bedre enn andre folk. Læresetningene har ikke noe tak på alminnelige troende – de er ingen makt i deres sinn. De har en tilvant respekt for klangen av dem, men ingen følelse som brer seg fra ordene til de tingene som betegnes, og som tvinger sinnet til å ta dem inn over seg og få dem til å rette seg etter formelen. Når det gjelder atferd, ser de seg om etter herr A og B for å få anvist hvor langt de skal gå i å adlyde Kristus.

Nå kan vi være trygge på at det ikke forholdt seg slik, men ganske annerledes, med de første kristne. Hadde det vært slik, ville kristendommen aldri ha vokst fra en obskur sekt blant de foraktede hebreerne til Romerrikets religion. Da fiendene deres sa: «Se hvor disse kristne elsker hverandre» (en bemerkning som neppe ville bli gjort av noen i dag), hadde de visselig en langt mer levende følelse av meningen i sin tro enn de noen gang har hatt siden. Og det er sannsynligvis hovedsakelig denne årsaken det skyldes at kristendommen nå gjør så små framskritt i å utvide sitt område, og etter atten århundrer fremdeles nesten er begrenset til europeere og europeeres etterkommere. Selv hos de strengt religiøse, som tar sine læresetninger svært alvorlig og legger mer mening i mange av dem enn folk flest, hender det som regel at den delen som på denne måten er forholdsvis virksom i deres sinn, er den som ble skapt av Calvin eller Knox eller en annen slik person som i karakter står dem selv langt nærmere. Kristi ord lever passivt side om side med dette i deres sinn, og frambringer knapt noen virkning ut over den som skyldes det blotte å lytte til så elskverdige og milde ord. Det er utvilsomt mange grunner til at læresetninger som er en sekts kjennemerke, beholder mer av sin livskraft enn de som er felles for alle anerkjente sekter, og til at lærerne gjør seg mer umak for å holde meningen i dem levende; men én grunn er visselig at de særegne læresetningene oftere blir dratt i tvil, og oftere må forsvares mot åpne motsigere. Både lærere og elever sovner på sin post så snart det ikke er noen fiende i felten.

Det samme gjelder, i det store og hele, for alle overleverte læresetninger – de som angår klokskap og livskunnskap, like mye som de som angår moral eller religion. Alle språk og litteraturer er fulle av allmenne iakttakelser om livet, både om hva det er, og om hvordan man skal te seg i det; iakttakelser som alle kjenner, som alle gjentar eller hører med samtykke, som mottas som selvfølgeligheter, men hvis mening de fleste først virkelig lærer når erfaringen, som regel av et smertelig slag, har gjort den til virkelighet for dem. Hvor ofte hender det ikke at et menneske som svir under en uforutsett ulykke eller skuffelse, kommer på et ordtak eller et alminnelig munnhell som har vært ham fortrolig hele livet, og hvis mening, hadde han bare noen gang før følt den slik han gjør nå, ville ha spart ham for ulykken. Det finnes riktignok andre grunner til dette enn mangelen på diskusjon: Det er mange sannheter hvis fulle mening ikke kan virkeliggjøres før personlig erfaring har gjort den nærværende. Men langt mer av meningen selv i disse ville ha blitt forstått, og det som ble forstått, ville ha festet seg langt dypere i sinnet, hvis mannen hadde vært vant til å høre den drøftet pro og contra av folk som virkelig forsto den. Menneskehetens skjebnesvangre tilbøyelighet til å slutte å tenke på en ting når den ikke lenger er tvilsom, er årsaken til halvparten av dens feil. En samtidig forfatter har treffende talt om «den dype søvnen til en avgjort mening».

Men hva! (kan man spørre) Er fraværet av enstemmighet en uunnværlig betingelse for sann kunnskap? Er det nødvendig at en del av menneskeheten holder fast ved villfarelsen, for at noen skal kunne gripe sannheten? Opphører en tro å være virkelig og levende så snart den er allment godtatt – og blir en påstand aldri grundig forstått og følt med mindre det består en viss tvil om den? Så snart menneskeheten enstemmig har godtatt en sannhet, dør da sannheten i dem? Det høyeste mål og beste resultat av en forbedret forstand har man hittil ment er å forene menneskeheten mer og mer i anerkjennelsen av alle viktige sannheter: Og varer forstanden bare så lenge den ikke har nådd sitt mål? Går erobringens frukter til grunne ved selve seierens fullstendighet?

Jeg påstår intet slikt. Etter hvert som menneskeheten forbedres, vil tallet på læresetninger som ikke lenger bestrides eller betviles, stadig øke: Og menneskehetens velvære kan nesten måles etter antallet og vekten av de sannhetene som har nådd det punkt at de er ubestridte. At den alvorlige striden opphører, på det ene spørsmålet etter det andre, er en av de nødvendige følgene av at meningene befestes; en befestelse som er like gagnlig når det gjelder sanne meninger, som den er farlig og skadelig når meningene er feilaktige. Men selv om denne gradvise innsnevringen av grensene for meningsmangfoldet er nødvendig i begge betydninger av ordet, idet den på én gang er uunngåelig og uunnværlig, er vi ikke dermed forpliktet til å slutte at alle dens følger må være gunstige. Tapet av en så viktig hjelp til innsiktsfull og levende forståelse av en sannhet som den som ligger i nødvendigheten av å forklare den for, eller forsvare den mot, motstandere, er riktignok ikke nok til å oppveie gevinsten ved at den blir allment anerkjent, men det er ingen ubetydelig avkorting av den. Der denne fordelen ikke lenger kan oppnås, tilstår jeg at jeg gjerne så at menneskehetens lærere forsøkte å skaffe en erstatning for den; en eller annen innretning som gjør spørsmålets vanskeligheter like nærværende for elevens bevissthet som om de ble presset på ham av en avvikende forkjemper, ivrig etter å omvende ham.

Men i stedet for å søke innretninger til dette formålet har de mistet dem de før hadde. Den sokratiske dialektikken, så storslått eksemplifisert i Platons dialoger, var en innretning av dette slaget. Den var i sitt vesen en negativ drøfting av filosofiens og livets store spørsmål, rettet med fullendt dyktighet mot det formål å overbevise enhver som bare hadde tilegnet seg den vedtatte menings alminneligheter, om at han ikke forsto emnet – at han ennå ikke knyttet noen bestemt mening til de læresetningene han bekjente seg til; for at han, idet han ble klar over sin uvitenhet, kunne ledes på vei til en fast overbevisning, hvilende på en klar forståelse både av læresetningenes mening og av bevisene for dem. Middelalderens skoledisputaser hadde et noenlunde lignende formål. De var ment å sikre at eleven forsto sin egen mening, og (som nødvendig motstykke) den motsatte meningen, og kunne hevde grunnene for den ene og gjendrive grunnene for den andre. Disse sistnevnte kappestridene hadde riktignok den uhelbredelige mangelen at premissene man påberopte seg, var hentet fra autoritet, ikke fra fornuft; og som skolering av sinnet sto de i enhver henseende tilbake for den mektige dialektikken som formet forstanden hos «Socratici viri»: Men den moderne ånd skylder begge langt mer enn den som regel vil innrømme, og nåtidens undervisningsformer inneholder intet som i minste grad fyller plassen etter den ene eller den andre. Et menneske som henter all sin opplæring fra lærere eller bøker, er, selv om han unngår den nærliggende fristelsen til å nøye seg med pugg, ikke under noen tvang til å høre begge sider; følgelig er det langt fra noen vanlig ferdighet, selv blant tenkere, å kjenne begge sider; og den svakeste delen av det enhver sier til forsvar for sin mening, er det han mener som svar til motstanderne. Det er på moten i vår tid å nedvurdere den negative logikken – den som påpeker svakheter i teorien eller feil i praksis, uten å fastslå positive sannheter. Slik negativ kritikk ville riktignok være fattig nok som endelig resultat; men som middel til å nå noen positiv kunnskap eller overbevisning som fortjener navnet, kan den ikke verdsettes høyt nok; og inntil folk igjen blir systematisk oppøvd i den, vil det være få store tenkere og et lavt allment gjennomsnitt av forstand på alle andre felter av tenkningen enn de matematiske og fysiske. Om noe annet emne fortjener ingens meninger navnet kunnskap, uten i den grad han enten har fått påtvunget seg av andre, eller selv har gjennomgått, den samme tankeprosessen som ville ha vært krevd av ham i en aktiv strid med motstandere. Det som det altså, når det mangler, er så uunnværlig, men så vanskelig å skape – hvor verre enn absurd er det ikke å gi avkall på det når det av seg selv byr seg fram! Finnes det noen som bestrider en vedtatt mening, eller som vil gjøre det hvis lov eller opinion lar dem, så la oss takke dem for det, åpne sinnet for å lytte til dem, og glede oss over at det finnes noen som gjør for oss det vi ellers, om vi bryr oss det minste om enten vissheten eller livskraften i våre overbevisninger, burde gjøre med langt større møye selv.

Det gjenstår ennå å tale om en av de viktigste årsakene til at meningsmangfold er fordelaktig, og vil fortsette å være det inntil menneskeheten har nådd et trinn i åndelig framgang som for tiden synes å ligge i uberegnelig avstand. Vi har hittil bare betraktet to muligheter: at den vedtatte meningen kan være falsk, og en annen mening følgelig sann; eller at, når den vedtatte meningen er sann, en strid med den motsatte villfarelsen er vesentlig for en klar forståelse og dyp følelse av dens sannhet. Men det finnes et vanligere tilfelle enn noen av disse; når de stridende læresetningene, i stedet for at den ene er sann og den andre falsk, deler sannheten mellom seg; og den avvikende meningen trengs for å tilføre resten av den sannheten som den vedtatte læren bare rommer en del av. Folkelige meninger om emner som ikke er håndgripelige for sansene, er ofte sanne, men sjelden eller aldri hele sannheten. De er en del av sannheten; noen ganger en større, noen ganger en mindre del, men overdrevet, forvrengt og løsrevet fra de sannhetene som burde ledsage og begrense dem. Kjetterske meninger er derimot som regel noen av disse undertrykte og forsømte sannhetene, som sprenger de båndene som holdt dem nede, og som enten søker forsoning med den sannheten som den alminnelige meningen rommer, eller møter den som fiender og setter seg selv opp, med lignende eksklusivitet, som hele sannheten. Det siste tilfellet er hittil det hyppigste, ettersom ensidighet alltid har vært regelen i menneskesinnet, og mangesidighet unntaket. Derfor går som regel, selv i meningsomveltninger, én del av sannheten ned mens en annen står opp. Selv framskrittet, som burde legge til, setter for det meste bare én delvis og ufullstendig sannhet i stedet for en annen; og forbedringen består hovedsakelig i at det nye sannhetsfragmentet er mer påkrevd, mer tilpasset tidens behov, enn det som det fortrenger. Siden de rådende meningene har en slik delvis karakter, selv når de hviler på et sant grunnlag, bør enhver mening som rommer noe av den delen av sannheten som den alminnelige meningen utelater, anses som dyrebar, uansett hvor mye villfarelse og forvirring denne sannheten måtte være blandet med. Ingen nøktern bedømmer av menneskelige forhold vil føle seg forpliktet til å bli harm fordi de som tvinger oss til å legge merke til sannheter vi ellers ville ha oversett, selv overser noen av dem vi ser. Snarere vil han mene at så lenge den folkelige sannheten er ensidig, er det mer ønskelig enn det motsatte at også den upopulære sannheten har ensidige forkjempere; for slike er som regel de mest energiske, og de som har størst utsikt til å tvinge fram motvillig oppmerksomhet om det bruddstykket av visdom som de forkynner som om det var det hele.

Slik var det i det attende århundre, da nesten alle de opplyste, og alle de uopplyste som lot seg lede av dem, var fortapt i beundring for det som kalles sivilisasjon, og for underverkene i moderne vitenskap, litteratur og filosofi, og idet de sterkt overvurderte graden av ulikhet mellom den nye tids mennesker og oldtidens, hengav seg til den troen at hele forskjellen var i deres egen favør; med hvilket gagnlig sjokk eksploderte ikke da Rousseaus paradokser som bomber midt iblant dem, så den kompakte massen av ensidig mening ble rystet ut av ledd, og dens bestanddeler tvunget til å sette seg sammen på ny i en bedre form og med nye ingredienser. Ikke slik å forstå at de gjengse meningene i det hele tatt lå lenger fra sannheten enn Rousseaus; tvert imot lå de nærmere den; de inneholdt mer positiv sannhet og langt mindre villfarelse. Likevel lå det i Rousseaus lære, og har fulgt med den nedover meningenes strøm, en betydelig mengde av nettopp de sannhetene som den folkelige meningen manglet; og disse er det bunnfallet som ble liggende igjen da flommen trakk seg tilbake. Det enkle livs høyere verdi, den slappende og demoraliserende virkningen av det kunstige samfunnets lenker og hykleri, er ideer som aldri har vært helt fraværende i dannede sinn siden Rousseau skrev; og de vil med tiden gjøre sin tilbørlige virkning, selv om de for tiden trenger å hevdes like mye som noen gang, og å hevdes i gjerning, for ord har på dette området nesten uttømt sin kraft.

I politikken er det igjen nesten en selvfølge at et ordens- eller stabilitetsparti og et framskritts- eller reformparti begge er nødvendige bestanddeler i et sunt politisk liv; inntil det ene eller det andre har utvidet sin åndelige fatteevne så mye at det er blitt et parti like mye for orden som for framskritt, som kjenner og skjelner det som bør bevares, fra det som bør feies bort. Hver av disse tenkemåtene henter sin nytte fra manglene ved den andre; men det er i stor grad motstanden fra den andre som holder hver av dem innenfor fornuftens og sunnhetens grenser. Med mindre meninger til fordel for demokrati og for aristokrati, for eiendom og for likhet, for samvirke og for konkurranse, for luksus og for avholdenhet, for selskapelighet og individualitet, for frihet og disiplin, og alle de andre stående motsetningene i det praktiske liv, kommer til uttrykk med lik frihet og blir hevdet og forsvart med likt talent og lik kraft, er det ingen utsikt til at begge elementene får sitt; den ene vektskålen vil sikkert gå opp og den andre ned. Sannheten er, i livets store praktiske anliggender, i så høy grad et spørsmål om å forsone og forene motsetninger, at svært få har sinn som er rommelige og upartiske nok til å foreta avveiningen med noen tilnærmelse til riktighet, og den må foretas gjennom den grove prosessen som en kamp mellom stridende under fiendtlige faner er. I hvert av de store åpne spørsmålene som nettopp ble regnet opp, er det, dersom den ene av de to meningene har et bedre krav enn den andre, ikke bare på å bli tålt, men på å bli oppmuntret og støttet, den som på det bestemte tidspunktet og stedet tilfeldigvis er i mindretall. Det er den meningen som for øyeblikket representerer de forsømte interessene, den siden av menneskelig velvære som står i fare for å få mindre enn sin del. Jeg er klar over at det her i landet ikke finnes noen intoleranse overfor meningsforskjeller i de fleste av disse emnene. De er trukket fram for å vise, ved innrømmede og mangfoldige eksempler, hvor allmenn den kjensgjerningen er at det bare gjennom meningsmangfold, på det nåværende trinnet av menneskelig forstand, er en mulighet for rettferdig behandling av alle sider ved sannheten. Når det finnes personer som utgjør et unntak fra verdens tilsynelatende enstemmighet i et hvilket som helst spørsmål, er det, selv om verden har rett, alltid sannsynlig at de avvikende har noe å si til sitt forsvar som er verdt å høre, og at sannheten ville tape noe ved deres taushet.

Man kan innvende: «Men noen vedtatte prinsipper, særlig i de høyeste og mest livsviktige emner, er mer enn halvsannheter. Den kristne moral, for eksempel, er hele sannheten om sitt emne, og dersom noen lærer en moral som avviker fra den, tar han fullstendig feil.» Siden dette av alle tilfeller er det viktigste i praksis, kan intet være bedre egnet til å prøve den allmenne grunnsetningen. Men før man uttaler seg om hva den kristne moral er eller ikke er, ville det være ønskelig å avgjøre hva som menes med kristen moral. Hvis det betyr Det nye testamentes moral, undrer det meg at noen som henter sin kunnskap om denne fra boken selv, kan anta at den ble forkynt, eller var ment, som en fullstendig morallære. Evangeliet viser alltid til en moral som allerede forelå, og begrenser sine forskrifter til de enkeltpunktene der denne moralen skulle rettes, eller erstattes av en videre og høyere; det uttrykker seg dessuten i de mest allmenne vendinger, ofte umulige å tolke bokstavelig, og eier snarere poesiens eller veltalenhetens inntrykksfullhet enn lovgivningens presisjon. Å utlede en samlet etisk lære av det har aldri vært mulig uten å supplere det fra Det gamle testamente, det vil si fra et system som riktignok er utførlig, men i mange henseender barbarisk, og bare beregnet på et barbarisk folk. Paulus, en erklært fiende av denne jødiske måten å tolke sin Mesters lære og utfylle hans plan på, forutsetter likeledes en allerede foreliggende moral, nemlig grekernes og romernes; og hans råd til de kristne er i stor grad et system av tilpasning til denne, til og med så langt som til tilsynelatende å godkjenne slaveriet. Det som kalles kristen moral, men heller burde kalles teologisk, var ikke Kristi eller apostlenes verk, men er av langt senere opprinnelse, idet den gradvis ble bygd opp av den katolske kirke i de fem første århundrene, og selv om den ikke er blitt overtatt uten forbehold av moderne mennesker og protestanter, er den blitt langt mindre endret av dem enn man kunne ha ventet. For det meste har de riktignok nøyd seg med å skjære bort de tilføyelsene som var gjort til den i middelalderen, idet hver sekt fylte plassen med nye tilføyelser, tilpasset dens egen karakter og dens egne tilbøyeligheter. At menneskeheten står i stor gjeld til denne moralen og til dens tidlige lærere, ville jeg være den siste til å nekte; men jeg betenker meg ikke på å si om den at den på mange viktige punkter er ufullstendig og ensidig, og at dersom ikke ideer og følelser som den ikke godkjenner, hadde bidratt til å forme det europeiske liv og den europeiske karakter, ville menneskenes forhold ha vært i en verre tilstand enn de nå er. Den (såkalte) kristne moral har alle kjennetegnene på en reaksjon; den er for en stor del en protest mot hedenskapet. Dens ideal er negativt snarere enn positivt; passivt snarere enn aktivt; uskyld snarere enn edelhet; avhold fra det onde snarere enn kraftfull streben etter det gode: i dens forskrifter er det (som det treffende er sagt) «du skal ikke» som i utilbørlig grad overveier «du skal». I sin avsky for sanselighet gjorde den askesen til en avgud, som gradvis er blitt forhandlet bort til en avgud av lovlydighet. Den holder fram håpet om himmelen og trusselen om helvete som de fastsatte og passende motiver for et dydig liv: i dette faller den langt under de beste blant de gamle, og gjør hva som står i dens makt for å gi den menneskelige moral en i sitt vesen egoistisk karakter, ved å løsrive hver manns pliktfølelse fra medmenneskenes interesser, unntatt i den grad det tilbys ham en egennyttig tilskyndelse til å ta hensyn til dem. Den er i sitt vesen en lære om passiv lydighet; den innprenter underkastelse under alle myndigheter som finnes etablert; som riktignok ikke skal adlydes aktivt når de befaler det religionen forbyr, men som ikke skal motstås, langt mindre gjøres opprør mot, uansett hvor mye urett de gjør oss selv. Og mens plikten mot staten i de beste hedenske nasjoners moral inntar en til og med uforholdsmessig stor plass, som griper inn i individets rettmessige frihet, blir dette store pliktområdet i den rent kristne etikk knapt lagt merke til eller anerkjent. Det er i Koranen, ikke i Det nye testamente, vi leser grunnsetningen: «En hersker som utnevner en mann til et embete når det i hans riker finnes en annen mann som er bedre skikket til det, synder mot Gud og mot staten.» Den smule anerkjennelse som ideen om forpliktelse overfor allmennheten oppnår i moderne moral, stammer fra greske og romerske kilder, ikke fra kristne; likesom det, selv i privatlivets moral, som finnes av storsinn, høysinn, personlig verdighet, ja selv æresfølelse, stammer fra den rent menneskelige, ikke den religiøse delen av vår oppdragelse, og aldri kunne ha vokst fram av en etisk norm der den eneste verdi som uttrykkelig anerkjennes, er lydighetens.

Jeg er like fjernt som noen fra å påstå at disse manglene nødvendigvis er iboende i den kristne etikk, på enhver måte den kan tenkes på, eller at de mange forutsetningene for en fullstendig morallære som den ikke inneholder, ikke lar seg forene med den. Langt mindre ville jeg antyde dette om Kristi egne læresetninger og forskrifter. Jeg tror at Kristi ord er alt det jeg kan se noe bevis for at de var ment å være; at de ikke er uforenlige med noe som en omfattende moral krever; at alt som er fortreffelig i etikken, kan bringes inn under dem, uten større vold mot deres ordlyd enn den som er blitt gjort mot den av alle som har forsøkt å utlede av dem noe som helst praktisk system for livsførsel. Men det er fullt forenlig med dette å tro at de inneholder, og var ment å inneholde, bare en del av sannheten; at mange vesentlige elementer i den høyeste moral hører til de ting som det ikke er sørget for, og heller ikke var meningen å sørge for, i de overleverte utsagnene fra kristendommens grunnlegger, og som fullstendig er blitt kastet til side i det etiske systemet som den kristne kirke har reist på grunnlag av disse utsagnene. Og når det forholder seg slik, mener jeg det er en stor feil å fortsette å forsøke å finne i den kristne lære den fullstendige rettesnoren for vår vandel, som dens opphavsmann mente at den skulle stadfeste og innskjerpe, men bare delvis gi. Jeg tror også at denne snevre teorien er i ferd med å bli et alvorlig praktisk onde, som i høy grad forringer verdien av den moralske oppdragelsen og undervisningen som så mange velmenende personer nå omsider anstrenger seg for å fremme. Jeg frykter sterkt at forsøket på å forme sinnet og følelsene etter en utelukkende religiøs type, og på å forkaste de verdslige normene (som de i mangel av et bedre navn kan kalles) som hittil har eksistert side om side med den kristne etikk og utfylt den, idet de mottok noe av dens ånd og tilførte den noe av sin, vil føre til, og allerede nå fører til, en lav, ussel, krypende karaktertype, som, hvor mye den enn underkaster seg det den anser for den høyeste vilje, er ute av stand til å heve seg til eller føle med i forestillingen om den høyeste godhet. Jeg tror at en annen etikk enn noen som kan utvikles av utelukkende kristne kilder, må eksistere side om side med den kristne etikk for å frambringe menneskehetens moralske gjenfødelse; og at det kristne systemet ikke er noe unntak fra regelen om at sannhetens interesser, på et ufullkomment trinn av menneskeånden, krever et mangfold av meninger. Det er ikke nødvendig at menneskene, når de slutter å overse de moralske sannhetene som ikke finnes i kristendommen, skal overse noen av dem som den faktisk inneholder. En slik fordom, eller forsømmelse, er, når den forekommer, helt og holdent et onde; men det er et onde vi ikke kan håpe alltid å være fritatt fra, og som må betraktes som prisen for et uvurderlig gode. Den enerådende fordringen fra en del av sannheten på å være det hele, må og bør det protesteres mot, og dersom en reaksjonær impuls skulle gjøre de protesterende urettferdige på sin side, kan denne ensidigheten, som den andre, beklages, men den må tåles. Hvis kristne vil lære de vantro å være rettferdige mot kristendommen, bør de selv være rettferdige mot vantroen. Det kan ikke gagne sannheten å lukke øynene for den kjensgjerningen, kjent for alle som har det mest alminnelige kjennskap til litteraturhistorien, at en stor del av den edleste og mest verdifulle morallæren har vært verket, ikke bare til menn som ikke kjente den kristne tro, men til menn som kjente og forkastet den.

Jeg påstår ikke at den mest ubegrensede bruk av friheten til å framsette alle mulige meninger ville gjøre slutt på ondene ved religiøs eller filosofisk sekterisme. Enhver sannhet som mennesker med snevre evner tar alvorlig, vil sikkert bli hevdet, innprentet og på mange måter til og med handlet etter, som om ingen annen sannhet fantes i verden, eller i hvert fall ingen som kunne begrense eller modifisere den første. Jeg innrømmer at alle meningers tilbøyelighet til å bli sekteriske ikke helbredes av den frieste diskusjon, men ofte forsterkes og forverres av den; idet den sannheten som burde ha vært sett, men ikke ble det, forkastes desto voldsommere fordi den forkynnes av personer som betraktes som motstandere. Men det er ikke på den lidenskapelige partigjengeren, det er på den roligere og mer uhildede tilskueren, at dette sammenstøtet mellom meninger øver sin gagnlige virkning. Ikke den voldsomme striden mellom deler av sannheten, men den stille undertrykkelsen av halvparten av den, er det fryktelige ondet: det er alltid håp når folk tvinges til å lytte til begge sider; det er når de bare gir akt på den ene, at feil stivner til fordommer, og sannheten selv opphører å virke som sannhet, ved å bli overdrevet til usannhet. Og siden det finnes få åndsegenskaper som er sjeldnere enn den dommerevnen som kan sitte til doms med innsikt mellom to sider av et spørsmål, der bare den ene er representert ved en talsmann for retten, har sannheten ingen sjanse annet enn i det forhold som hver side av den, hver mening som rommer en hvilken som helst brøkdel av sannheten, ikke bare finner talsmenn, men blir talt for på en slik måte at den blir lyttet til.

Vi har nå erkjent nødvendigheten, for menneskehetens åndelige velvære (som alt dens øvrige velvære avhenger av), av meningsfrihet og av frihet til å uttrykke meninger, på fire forskjellige grunnlag; som vi nå kort skal sammenfatte.

For det første: Dersom en mening tvinges til taushet, kan denne meningen, så vidt vi med sikkerhet kan vite, være sann. Å nekte for dette er å forutsette vår egen ufeilbarlighet.

For det andre: Selv om den meningen som bringes til taushet, er en villfarelse, kan den inneholde, og inneholder svært ofte, en del av sannheten; og siden den allmenne eller rådende meningen i et hvilket som helst emne sjelden eller aldri er hele sannheten, er det bare ved sammenstøtet mellom motstridende meninger at resten av sannheten har noen sjanse til å bli tilført.

For det tredje: Selv om den vedtatte meningen ikke bare er sann, men hele sannheten, vil den, med mindre den tillates å bli, og faktisk blir, kraftig og alvorlig bestridt, av de fleste av dem som godtar den, bli holdt på samme måte som en fordom, med liten forståelse eller følelse for dens fornuftsgrunner. Og ikke bare dette, men, for det fjerde, selve lærens mening vil stå i fare for å gå tapt, eller svekkes, og berøves sin livgivende virkning på karakteren og livsførselen: idet dogmet blir en ren formell bekjennelse, uten kraft til det gode, men som opptar grunnen og hindrer veksten av enhver virkelig og hjertefølt overbevisning, ut fra fornuft eller personlig erfaring.

Før vi forlater emnet meningsfrihet, er det på sin plass å gi litt oppmerksomhet til dem som sier at fri ytring av alle meninger bør tillates, på den betingelse at formen er behersket og ikke overskrider grensene for en redelig diskusjon. Mye kunne sies om umuligheten av å fastsette hvor disse antatte grensene skal trekkes; for dersom prøven er krenkelse av dem hvis mening blir angrepet, tror jeg erfaringen vitner om at denne krenkelsen inntreffer hver gang angrepet er treffende og kraftig, og at enhver motstander som presser dem hardt, og som de finner det vanskelig å svare, framstår for dem som en ubehersket motstander, dersom han viser noen sterk følelse i saken. Men dette, selv om det er et viktig hensyn fra et praktisk synspunkt, går opp i en mer grunnleggende innvending. Utvilsomt kan måten en mening hevdes på, selv om den er sann, være høyst forkastelig, og kan med rette pådra seg streng kritikk. Men de viktigste forseelsene av dette slaget er slike som det for det meste er umulig, uten ved tilfeldig selvavsløring, å føre bevis for. Den alvorligste av dem er å argumentere sofistisk, å undertrykke kjensgjerninger eller argumenter, å gjengi sakens elementer uriktig eller å framstille den motsatte meningen fordreid. Men alt dette, selv i den mest graverende grad, gjøres så stadig i fullkommen god tro, av personer som ikke anses, og i mange andre henseender kanskje ikke fortjener å anses, som uvitende eller udugelige, at det sjelden er mulig på tilstrekkelig grunnlag samvittighetsfullt å stemple fordreiningen som moralsk klanderverdig; og enda mindre kunne loven driste seg til å gripe inn mot denne typen polemisk utilbørlighet. Når det gjelder det som vanligvis menes med ubehersket diskusjon, nemlig skjellsord, sarkasme, personangrep og lignende, ville fordømmelsen av disse våpnene fortjene mer sympati dersom det noen gang ble foreslått å forby dem likt for begge sider; men man ønsker bare å hindre bruken av dem mot den rådende meningen: mot den ikke-rådende kan de ikke bare brukes uten allmenn misbilligelse, men vil sannsynligvis skaffe den som bruker dem, ros for ærlig iver og rettferdig harme. Likevel er den skaden som oppstår av bruken av dem, størst når de brukes mot de forholdsvis forsvarsløse; og den urettferdige fordelen som en mening kan hente fra denne måten å hevde den på, tilfaller nesten utelukkende de vedtatte meningene. Den verste forseelsen av dette slaget som en polemiker kan begå, er å stemple dem som har den motsatte meningen, som onde og umoralske mennesker. For bakvaskelse av dette slaget er de som har en upopulær mening, særlig utsatt, fordi de i alminnelighet er få og uten innflytelse, og ingen andre enn de selv føler særlig interesse av at de får rettferdighet; men dette våpenet er, etter sakens natur, nektet dem som angriper en rådende mening: de kan verken bruke det uten fare for seg selv, og om de kunne, ville det ikke gjøre annet enn å slå tilbake på deres egen sak. I alminnelighet kan meninger som strider mot de allment vedtatte, bare bli hørt gjennom en gjennomtenkt måteholdenhet i språket og den mest forsiktige unngåelse av unødig krenkelse, noe de nesten aldri avviker fra selv i liten grad uten å tape terreng: mens umåteholden utskjelling brukt på den rådende meningens side virkelig avskrekker folk fra å bekjenne seg til motsatte meninger og fra å lytte til dem som bekjenner seg til dem. Av hensyn til sannhet og rettferdighet er det derfor langt viktigere å hindre denne bruken av skjellsordspråk enn den andre; og dersom det for eksempel var nødvendig å velge, ville det være langt mer behov for å motvirke krenkende angrep på vantroen enn på religionen. Det er imidlertid åpenbart at lov og øvrighet ikke har noe med å hindre noen av delene, mens den offentlige mening i hvert enkelt tilfelle bør avgjøre sin dom etter omstendighetene i den enkelte sak; og fordømme enhver, uansett hvilken side i striden han stiller seg på, hvis måte å føre sin sak på røper enten mangel på oppriktighet, eller ondskap, bigotteri eller intoleranse i følelsene; men ikke slutte seg til disse lastene ut fra hvilken side en person tar, selv om det er den motsatte siden av spørsmålet fra vår egen: og gi fortjent ære til enhver, uansett hvilken mening han har, som har ro nok til å se og ærlighet nok til å framstille hva hans motstandere og deres meninger virkelig er, uten å overdrive noe til deres skade, uten å holde tilbake noe som taler, eller kan antas å tale, til deres fordel. Dette er den virkelige moralen for offentlig diskusjon; og selv om den ofte krenkes, gleder det meg å tenke på at det finnes mange polemikere som i stor grad overholder den, og et enda større antall som samvittighetsfullt streber mot den.