Om individualiteten som ett av velværets elementer

Slik er altså grunnene som gjør det tvingende nødvendig at menneskene skal være frie til å danne seg meninger og til å uttrykke sine meninger uten forbehold; og slik er de skadelige følgene for menneskets intellektuelle, og gjennom den dets moralske natur, dersom denne friheten ikke enten innrømmes eller hevdes på tross av forbud. La oss dernest undersøke om ikke de samme grunnene krever at menneskene skal være frie til å handle etter sine meninger – til å sette dem ut i livet, uten hindring, verken fysisk eller moralsk, fra sine medmennesker, så lenge det skjer på deres egen risiko og fare. Dette siste forbeholdet er selvsagt uunnværlig. Ingen påstår at handlinger bør være like frie som meninger. Tvert imot mister selv meninger sin immunitet når omstendighetene de uttrykkes under, er slik at uttrykket blir en direkte tilskyndelse til en skadelig handling. Den meningen at kornhandlere sulter ut de fattige, eller at privat eiendom er tyveri, bør få stå uantastet når den bare spres gjennom pressen, men kan med rette pådra seg straff når den framføres muntlig for en opphisset folkemengde samlet foran en kornhandlers hus, eller når den deles ut blant den samme folkemengden i form av et plakatoppslag. Handlinger, av hvilket slag de enn måtte være, som uten rettmessig grunn gjør skade på andre, kan – og i de viktigere tilfellene må absolutt – kontrolleres ved menneskehetens ugunstige følelser, og, når det trengs, ved dens aktive inngripen. Individets frihet må begrenses så langt; han må ikke gjøre seg til en plage for andre mennesker. Men hvis han avholder seg fra å antaste andre i det som angår dem, og bare handler etter sin egen tilbøyelighet og dømmekraft i ting som angår ham selv, beviser de samme grunnene som viser at meningen bør være fri, også at han bør få lov til, uten å antastes, å sette sine meninger ut i praksis på egen bekostning. At menneskeheten ikke er ufeilbarlig; at dens sannheter for det meste bare er halvsannheter; at enhet i meninger ikke er ønskelig, med mindre den er resultatet av den fulleste og frieste sammenligning av motsatte meninger, og at mangfold ikke er et onde, men et gode, inntil menneskeheten er langt mer i stand enn nå til å erkjenne alle sider av sannheten – dette er prinsipper som gjelder for menneskenes handlemåter ikke mindre enn for deres meninger. Liksom det er nyttig at det finnes ulike meninger så lenge menneskeheten er ufullkommen, er det nyttig at det finnes ulike eksperimenter i livsførsel; at det gis fritt spillerom for ulike karaktertyper, så lenge det ikke skader andre; og at verdien av ulike levemåter prøves i praksis når noen finner det for godt å forsøke dem. Kort sagt er det ønskelig at individualiteten hevder seg i ting som ikke først og fremst angår andre. Der det ikke er personens egen karakter, men andre menneskers tradisjoner eller skikker som er regelen for atferd, mangler en av hovedingrediensene i menneskelig lykke, og den aller viktigste ingrediensen i individuell og samfunnsmessig framgang.

Når man hevder dette prinsippet, ligger den største vanskeligheten man møter, ikke i vurderingen av midler til et anerkjent mål, men i folks alminnelige likegyldighet overfor selve målet. Hvis man følte at individualitetens frie utvikling er en av de fremste forutsetningene for velvære; at den ikke bare er et sideordnet element ved siden av alt det som betegnes med ordene sivilisasjon, undervisning, oppdragelse, kultur, men selv er en nødvendig del av og betingelse for alle disse tingene; da ville det ikke være noen fare for at friheten ble undervurdert, og fastsettelsen av grensene mellom den og samfunnets kontroll ville ikke by på noen usedvanlig vanskelighet. Men det onde er at individuell spontanitet knapt anerkjennes av de vanlige tenkemåtene som noe med egenverdi, eller som noe som fortjener hensyn for sin egen skyld. Flertallet, som er tilfreds med menneskenes levesett slik det nå er (for det er de som gjør det til hva det er), kan ikke begripe hvorfor dette levesettet ikke skulle være godt nok for alle; og hva mer er, spontanitet utgjør ingen del av idealet hos flertallet av moralske og sosiale reformatorer, men betraktes snarere med mistenksomhet, som en brysom og kanskje opprørsk hindring for den allmenne godtakelsen av det disse reformatorene, etter sin egen dom, mener ville være best for menneskeheten. Få mennesker utenfor Tyskland fatter engang meningen med den læren som Wilhelm von Humboldt, så fremragende både som savant og som politiker, gjorde til tekst for en avhandling – at «menneskets mål, eller det som foreskrives av fornuftens evige eller uforanderlige bud, og ikke inngis av vage og flyktige begjær, er den høyeste og mest harmoniske utvikling av dets krefter til et fullstendig og sammenhengende hele»; at derfor det målet «som ethvert menneske uopphørlig må rette sine bestrebelser mot, og som særlig de som akter å påvirke sine medmennesker, alltid må holde øynene på, er individualiteten i kraft og utvikling»; at det for dette trengs to ting, «frihet og et mangfold av situasjoner»; og at det av foreningen av disse oppstår «individuell kraft og mangfoldig forskjellighet», som forener seg i «originalitet».¹

Hvor lite folk enn er vant til en lære som von Humboldts, og hvor overraskende det enn kan være for dem å finne så høy verdi tillagt individualiteten, må man likevel mene at spørsmålet bare kan være et spørsmål om grad. Ingen har den forestillingen om fortreffelig atferd at folk skal gjøre absolutt ingenting annet enn å kopiere hverandre. Ingen ville hevde at folk ikke bør sette noe som helst preg av sin egen dømmekraft, eller sin egen individuelle karakter, på sin levemåte og på måten de steller sine anliggender på. På den annen side ville det være absurd å påstå at folk bør leve som om ingenting som helst hadde vært kjent i verden før de kom inn i den; som om erfaringen ennå ikke hadde gjort noe for å vise at én tilværelsesform, eller én atferd, er å foretrekke framfor en annen. Ingen nekter for at folk i ungdommen bør undervises og oppdras slik at de kjenner og drar nytte av de sikre resultatene av menneskelig erfaring. Men det er et menneskes privilegium og rette tilstand, når det har nådd modenhet i sine evner, å bruke og tolke erfaringen på sin egen måte. Det er opp til ham å finne ut hvilken del av den nedtegnede erfaringen som egentlig lar seg anvende på hans egne omstendigheter og hans egen karakter. Andre menneskers tradisjoner og skikker er til en viss grad vitnesbyrd om hva deres erfaring har lært dem; et vitnesbyrd med formodning for seg, og som sådant har de krav på hans aktelse. Men for det første kan deres erfaring være for snever, eller de kan ha tolket den feil. For det andre kan deres tolkning av erfaringen være riktig, men ikke passe for ham. Skikker er laget for vanlige omstendigheter og vanlige karakterer, og hans omstendigheter eller hans karakter kan være uvanlige. For det tredje: Selv om skikkene både er gode som skikker og passer for ham, så vil det å rette seg etter skikken, bare som skikk, ikke oppdra eller utvikle hos ham noen av de egenskapene som er menneskets særegne utrustning. De menneskelige evnene til oppfatning, dømmekraft, skjelnende følelse, åndelig virksomhet og endog moralsk preferanse øves bare ved at man treffer et valg. Den som gjør noe fordi det er skikken, treffer intet valg. Han får ingen øvelse verken i å skjelne eller i å ønske det som er best. De åndelige og moralske kreftene forbedres, i likhet med muskelkreftene, bare ved å brukes. Evnene settes ikke i virksomhet ved at man gjør noe bare fordi andre gjør det, like lite som ved at man tror noe bare fordi andre tror det. Hvis grunnene for en mening ikke er avgjørende for personens egen fornuft, kan hans fornuft ikke styrkes, men vil sannsynligvis svekkes, ved at han gjør den til sin; og hvis beveggrunnene for en handling ikke er slike som stemmer overens med hans egne følelser og hans egen karakter (der hvor hengivenhet eller andres rettigheter ikke er berørt), er det et skritt i retning av å gjøre hans følelser og karakter sløve og dvaske, i stedet for aktive og energiske.

Den som lar verden, eller sin egen del av den, velge livsplan for seg, har ikke bruk for noen annen evne enn den apeaktige evnen til etterligning. Den som velger sin plan selv, bruker alle sine evner. Han må bruke iakttagelse for å se, resonnement og dømmekraft for å forutse, virksomhet for å samle materiale til avgjørelsen, skjelneevne for å avgjøre, og når han har avgjort, fasthet og selvbeherskelse for å holde fast ved sin veloverveide avgjørelse. Og disse egenskapene trenger og øver han nøyaktig i forhold til hvor stor den delen av hans atferd er som han bestemmer etter sin egen dømmekraft og sine egne følelser. Det er mulig at han kunne ledes inn på en god vei, og holdes unna farer, uten noen av disse tingene. Men hva blir da hans verdi som menneske, sammenlignet med andre? Det er virkelig av betydning, ikke bare hva menneskene gjør, men også hva slags mennesker de er som gjør det. Blant menneskets verk, som menneskelivet med rette brukes til å fullkommengjøre og forskjønne, er det viktigste sikkert mennesket selv. Sett at det var mulig å få hus bygd, korn dyrket, slag utkjempet, rettssaker ført, og endog kirker reist og bønner bedt, ved hjelp av maskineri – av automater i menneskeskikkelse – så ville det være et betydelig tap å bytte bort for disse automatene selv de menn og kvinner som nå bebor de mer siviliserte delene av verden, og som visselig bare er forkrøplede eksemplarer av hva naturen kan og vil frambringe. Menneskenaturen er ikke en maskin som skal bygges etter en modell og settes til å gjøre nøyaktig det arbeidet som er foreskrevet for den, men et tre, som må vokse og utvikle seg til alle sider, etter tendensen i de indre kreftene som gjør det til noe levende.

Det vil trolig bli innrømmet at det er ønskelig at folk bruker sin forstand, og at det å følge skikken med innsikt, eller endog nå og da å avvike fra skikken med innsikt, er bedre enn en blind og rent mekanisk tilslutning til den. Til en viss grad innrømmes det at vår forstand bør være vår egen; men det er ikke den samme villigheten til å innrømme at våre begjær og impulser likeledes bør være våre egne, eller at det å ha egne impulser, av noen styrke, er noe annet enn en fare og en snare. Likevel er begjær og impulser like mye en del av et fullkomment menneske som overbevisninger og hemninger; og sterke impulser er bare farlige når de ikke er riktig balansert; når ett sett av mål og tilbøyeligheter utvikles til styrke, mens andre, som burde eksistere side om side med dem, forblir svake og uvirksomme. Det er ikke fordi menneskenes begjær er sterke at de handler ille; det er fordi deres samvittighet er svak. Det er ingen naturlig forbindelse mellom sterke impulser og en svak samvittighet. Den naturlige forbindelsen går den andre veien. Å si at ett menneskes begjær og følelser er sterkere og mer mangfoldige enn et annets, er bare å si at han har mer av menneskenaturens råstoff, og derfor er i stand til kanskje mer ondt, men sikkert mer godt. Sterke impulser er bare et annet navn på energi. Energi kan vendes til dårlig bruk; men man kan alltid få mer godt ut av en energisk natur enn av en treg og uberørt. De som har mest naturlig følelse, er alltid de hvis dyrkede følelser kan gjøres sterkest. Den samme sterke mottakeligheten som gjør de personlige impulsene levende og kraftige, er også kilden som den mest lidenskapelige kjærlighet til dyden og den strengeste selvbeherskelse springer ut av. Det er gjennom å dyrke disse at samfunnet både gjør sin plikt og verner sine interesser – ikke ved å forkaste det stoffet helter er laget av, fordi det ikke vet hvordan det skal lage dem. Et menneske hvis begjær og impulser er dets egne – er uttrykk for dets egen natur, slik den er utviklet og omformet ved dets egen dannelse – sies å ha karakter. Den hvis begjær og impulser ikke er hans egne, har ingen karakter, like lite som en dampmaskin har karakter. Hvis hans impulser, foruten å være hans egne, er sterke og står under en sterk viljes styre, har han en energisk karakter. Den som mener at individualitet i begjær og impulser ikke bør oppmuntres til å utfolde seg, må hevde at samfunnet ikke har bruk for sterke naturer – at det ikke blir bedre av å romme mange mennesker som har mye karakter – og at et høyt allment gjennomsnitt av energi ikke er ønskelig.

I visse tidlige samfunnstilstander kunne disse kreftene være, og var, altfor langt forut for den makten samfunnet den gang hadde til å disiplinere og kontrollere dem. Det har vært en tid da elementet av spontanitet og individualitet fantes i overmål, og det sosiale prinsippet hadde en hard kamp med det. Vanskeligheten var den gang å få menn med sterke kropper eller sinn til å vise lydighet mot noen som helst regler som krevde at de skulle beherske sine impulser. For å overvinne denne vanskeligheten hevdet lov og disiplin, lik pavene i deres kamp mot keiserne, en makt over hele mennesket, og gjorde krav på å kontrollere hele hans liv for å kontrollere hans karakter – som samfunnet ikke hadde funnet noe annet tilstrekkelig middel til å binde. Men samfunnet har nå fått fullstendig overtaket på individualiteten; og den faren som truer menneskenaturen, er ikke overmålet, men mangelen, på personlige impulser og preferanser. Tingene er veldig forandret siden den tid da lidenskapene hos dem som var sterke ved stand eller ved personlige gaver, befant seg i en tilstand av vanemessig opprør mot lover og forordninger, og måtte lenkes strengt for at de menneskene som var innenfor deres rekkevidde, skulle kunne nyte et fnugg av sikkerhet. I vår tid lever enhver, fra den høyeste samfunnsklasse ned til den laveste, som under øynene på en fiendtlig og fryktet sensur. Ikke bare i det som angår andre, men i det som bare angår dem selv, spør individet eller familien seg ikke: Hva foretrekker jeg? Eller: Hva ville passe min karakter og mitt gemytt? Eller: Hva ville la det beste og høyeste i meg komme til sin rett, og sette det i stand til å vokse og trives? De spør seg: Hva passer til min stilling? Hva pleier folk av min stand og mine økonomiske kår å gjøre? Eller (enda verre): Hva pleier folk av en stand og kår som er høyere enn mine, å gjøre? Jeg mener ikke at de velger det som er skikk, framfor det som passer deres egen tilbøyelighet. Det faller dem ikke inn å ha noen tilbøyelighet, unntatt til det som er skikk. Slik bøyes selve sinnet under åket: Selv i det folk gjør for fornøyelsens skyld, er tilpasning det første de tenker på; de lever i flokk; de velger bare blant ting som er alminnelig gjort; særegenhet i smak, eksentrisitet i atferd, skys like mye som forbrytelser – inntil de, ved stadig ikke å følge sin egen natur, ikke har noen natur å følge; deres menneskelige evner er visnet og utsultet; de blir ute av stand til noen sterke ønsker eller medfødte gleder, og er i alminnelighet uten både meninger og følelser av hjemlig vekst, eller som egentlig er deres egne. Er nå dette, eller er det ikke, menneskenaturens ønskelige tilstand?

Det er det, etter den kalvinistiske teorien. Ifølge den er menneskets ene store forbrytelse egenviljen. Alt det gode menneskeheten er i stand til, rommes i lydigheten. Du har intet valg; slik skal du gjøre, og ikke annerledes: «Alt som ikke er en plikt, er en synd.» Siden menneskenaturen er fordervet i roten, finnes det ingen forløsning for noen før menneskenaturen er drept i ham. For den som holder seg til denne livsteorien, er det intet onde å knuse noen av de menneskelige evnene, anleggene og mottakelighetene: Mennesket trenger ingen annen evne enn evnen til å overgi seg til Guds vilje; og hvis det bruker noen av sine evner til noe annet formål enn å gjøre denne formodede viljen mer virkningsfullt, er det bedre tjent uten dem. Det er kalvinismens teori; og den holdes, i en mildnet form, av mange som ikke regner seg som kalvinister; mildningen består i at man gir den påståtte Guds vilje en mindre asketisk tolkning, og hevder at det er hans vilje at menneskene skal tilfredsstille noen av sine tilbøyeligheter – selvsagt ikke på den måten de selv foretrekker, men på lydighetens vei, det vil si på en måte som er foreskrevet dem av en autoritet, og som derfor, etter sakens nødvendige vilkår, er den samme for alle.

I en slik lumsk form er det for tiden en sterk tendens til denne snevre livsteorien, og til den innsnevrede og stivnede typen menneskelig karakter som den begunstiger. Mange mennesker mener utvilsomt oppriktig at mennesker som er slik innestengt og forkrøplet, er slik deres skaper har ment at de skal være; liksom mange har ment at trær er noe langt finere når de er klippet til styvingstrær, eller skåret til dyrefigurer, enn slik naturen skapte dem. Men hvis det hører til religionen å tro at mennesket ble skapt av et godt vesen, er det mer i samsvar med den troen å tro at dette vesenet ga alle menneskelige evner for at de skulle dyrkes og utfoldes, ikke rykkes opp med roten og fortæres, og at han gleder seg over hvert skritt hans skapninger tar nærmere den idealforestillingen som er nedlagt i dem, hver økning i noen av deres evner til å forstå, handle eller nyte. Det finnes en annen type menneskelig fortreffelighet enn den kalvinistiske; en oppfatning av menneskeheten som har fått sin natur tildelt for andre formål enn bare å fornekte den. «Hedensk selvhevdelse» er et av elementene i menneskelig verd, så vel som «kristen selvfornektelse».² Det finnes et gresk ideal om selvutvikling, som det platonske og kristne idealet om selvbeherskelse smelter sammen med, men ikke fortrenger. Det kan være bedre å være en John Knox enn en Alkibiades, men det er bedre å være en Perikles enn noen av dem; og en Perikles, om vi hadde en i våre dager, ville heller ikke mangle noe av det gode som tilhørte John Knox.

Det er ikke ved å slipe ned til ensartethet alt som er individuelt i dem selv, men ved å dyrke det og kalle det fram, innenfor de grensene som andres rettigheter og interesser setter, at menneskene blir en edel og vakker gjenstand for betraktning; og siden verkene tar farge av karakteren til dem som utfører dem, blir også menneskelivet ved den samme prosessen rikt, mangfoldig og livgivende, slik at det gir rikeligere næring til høye tanker og opphøyde følelser, og styrker det båndet som binder hvert individ til slekten, ved å gjøre slekten uendelig mye mer verdt å tilhøre. I forhold til utviklingen av sin individualitet blir hvert menneske mer verdifullt for seg selv, og er derfor i stand til å bli mer verdifullt for andre. Det er en større livsfylde over hans egen tilværelse, og når det er mer liv i enhetene, er det mer i den massen som er sammensatt av dem. Så mye sammentrykning som er nødvendig for å hindre de sterkere eksemplarene av menneskenaturen i å gjøre inngrep i andres rettigheter, kan man ikke unnvære; men for dette er det rikelig erstatning selv fra den menneskelige utviklingens synspunkt. De utviklingsmidlene som individet mister ved å bli hindret i å tilfredsstille sine tilbøyeligheter til skade for andre, vinnes hovedsakelig på bekostning av andre menneskers utvikling. Og selv for ham selv er det et fullt motstykke i den bedre utviklingen av den sosiale delen av hans natur, som blir mulig ved den tøylen som legges på den selviske delen. Å bli holdt til strenge rettferdighetsregler for andres skyld utvikler de følelsene og evnene som har andres beste til formål. Men å bli holdt tilbake i ting som ikke berører deres beste, bare på grunn av deres mishag, utvikler ikke noe verdifullt, bortsett fra den karakterstyrken som kan utfolde seg i å motstå tvangen. Finner man seg i det, sløver og avstumper det hele naturen. For å gi hver enkelts natur noe spillerom er det vesentlig at ulike mennesker får lov til å leve ulike liv. I samme grad som denne friheten har vært utøvd i en tidsalder, har den tidsalderen vært bemerkelsesverdig for ettertiden. Selv despotiet frambringer ikke sine verste virkninger så lenge individualiteten består under det; og alt som knuser individualiteten, er despoti, uansett hvilket navn det kalles med, og enten det gir seg ut for å håndheve Guds vilje eller menneskers påbud.

Etter å ha sagt at individualitet er det samme som utvikling, og at det bare er dyrkingen av individualiteten som frambringer, eller kan frambringe, velutviklede mennesker, kunne jeg her avslutte argumentasjonen: For hva mer eller bedre kan sies om noen tilstand i menneskelige forhold enn at den bringer menneskene selv nærmere det beste de kan bli? Eller hva verre kan sies om noen hindring for det gode enn at den forhindrer dette? Disse betraktningene vil imidlertid utvilsomt ikke være nok til å overbevise dem som mest trenger å overbevises; og det er nødvendig videre å vise at disse utviklede menneskene er til noen nytte for de uutviklede – å påpeke for dem som ikke ønsker frihet, og ikke ville benytte seg av den, at de på en eller annen forståelig måte kan bli belønnet for å la andre mennesker bruke den uten hindring.

For det første vil jeg da antyde at de muligens kunne lære noe av dem. Ingen vil nekte for at originalitet er et verdifullt element i menneskelige forhold. Det er alltid behov for mennesker som ikke bare oppdager nye sannheter og påpeker når det som en gang var sannheter, ikke lenger er sant, men som også innleder ny praksis og gir eksempel på mer opplyst atferd og bedre smak og fornuft i menneskelivet. Dette kan vanskelig bestrides av noen som ikke tror at verden allerede har nådd fullkommenhet i alle sine skikker og all sin praksis. Det er sant at denne velgjerningen ikke kan ytes av alle i like grad: Det er bare få mennesker, sammenlignet med hele menneskeheten, hvis eksperimenter, om de ble tatt opp av andre, sannsynligvis ville være noen forbedring av den etablerte praksis. Men disse få er jordens salt; uten dem ville menneskelivet bli en stillestående dam. Det er ikke bare de som innfører gode ting som ikke fantes før; det er de som holder liv i dem som allerede fantes. Hvis det ikke var noe nytt å gjøre, ville da menneskelig intellekt opphøre å være nødvendig? Ville det være en grunn til at de som gjør de gamle tingene, skulle glemme hvorfor de gjøres, og gjøre dem som kveg, ikke som mennesker? Det er en altfor sterk tendens hos de beste overbevisninger og den beste praksis til å forfalle til det mekaniske; og dersom det ikke fantes en rekke av mennesker hvis stadig tilbakevendende originalitet hindrer grunnlaget for disse overbevisningene og denne praksisen i å bli rent tradisjonelt, ville slikt dødt stoff ikke tåle det minste støt fra noe som virkelig lever, og det ville ikke være noen grunn til at sivilisasjonen ikke skulle dø ut, som i Det bysantinske riket. Genier er riktignok, og vil trolig alltid være, et lite mindretall; men for å ha dem er det nødvendig å bevare den jordbunnen de vokser i. Geniet kan bare puste fritt i en atmosfære av frihet. Genier er, ex vi termini, mer individuelle enn alle andre mennesker – og følgelig mindre i stand til, uten skadelig sammentrykning, å passe inn i noen av de få formene som samfunnet stiller til rådighet for å spare sine medlemmer for bryet med å forme sin egen karakter. Hvis de av fryktsomhet går med på å tvinges inn i en av disse formene, og lar hele den delen av seg selv som ikke kan utfolde seg under trykket, forbli uutfoldet, vil samfunnet ha lite gagn av deres geni. Hvis de har en sterk karakter og bryter sine lenker, blir de en skyteskive for det samfunnet som ikke har lyktes i å redusere dem til det alminnelige, som peker på dem med høytidelig advarsel som «ville», «ustadige» og lignende – omtrent som om man skulle klage på Niagara-elven for at den ikke flyter rolig mellom sine bredder som en hollandsk kanal.

Jeg legger så ettertrykkelig vekt på geniets betydning, og på nødvendigheten av å la det utfolde seg fritt både i tanke og i praksis, vel vitende om at ingen vil bestride standpunktet i teorien, men også i visshet om at nesten alle, i virkeligheten, er fullstendig likegyldige til det. Folk synes geni er en fin ting dersom det setter en mann i stand til å skrive et gripende dikt eller male et bilde. Men i ordets egentlige betydning, nemlig originalitet i tanke og handling, mener nesten alle i sitt stille sinn at de godt kan klare seg uten det, selv om ingen sier at det ikke er noe å beundre. Dessverre er dette altfor naturlig til at man kan undre seg over det. Originalitet er det ene som uoriginale sinn ikke kan føle nytten av. De kan ikke se hva den skal gjøre for dem: hvordan skulle de kunne det? Kunne de se hva den ville gjøre for dem, ville det ikke være originalitet. Den første tjenesten originaliteten har å yte dem, er å åpne øynene deres; og når det først er fullt ut gjort, ville de ha en sjanse til selv å bli originale. I mellomtiden bør de, i erindring om at ingenting noen gang er blitt gjort som ikke noen var den første til å gjøre, og at alle gode ting som finnes, er originalitetens frukter, være beskjedne nok til å tro at det ennå er noe igjen for den å utrette, og forvisse seg om at de trenger originalitet desto mer, jo mindre de er seg mangelen bevisst.

I nøktern sannhet: Uansett hvilken hyllest man bekjenner seg til, eller endog yter, overfor virkelig eller formodet åndelig overlegenhet, går tingenes allmenne tendens over hele verden i retning av å gjøre middelmådigheten til den rådende makt blant menneskeheten. I oldtidens historie, i middelalderen, og i avtagende grad gjennom den lange overgangen fra føydalvesenet til vår egen tid, var individet en makt i seg selv; og hadde han enten store talenter eller en høy sosial stilling, var han en betydelig makt. For tiden går individene tapt i mengden. I politikken er det nesten en banalitet å si at den offentlige mening nå styrer verden. Den eneste makt som fortjener navnet, er massenes, og regjeringenes så lenge de gjør seg til organ for massenes tendenser og instinkter. Dette er like sant i privatlivets moralske og sosiale forhold som i offentlige anliggender. De hvis meninger går under navnet den offentlige mening, er ikke alltid samme slags offentlighet: i Amerika er de hele den hvite befolkningen; i England hovedsakelig middelklassen. Men de er alltid en masse, det vil si kollektiv middelmådighet. Og hva som er en enda større nyhet: massen henter nå ikke sine meninger fra dignitarer i kirke eller stat, fra erklærte ledere eller fra bøker. Tenkningen deres blir gjort for dem av menn som ligner dem selv, som henvender seg til dem eller taler i deres navn, på sparket, gjennom avisene. Jeg beklager meg ikke over alt dette. Jeg påstår ikke at noe bedre, som alminnelig regel, er forenlig med menneskeåndens nåværende lave tilstand. Men det hindrer ikke at middelmådighetens styre er et middelmådig styre. Intet styre ved et demokrati eller et tallrikt aristokrati har noensinne hevet seg, eller kunnet heve seg, over middelmådigheten, verken i sine politiske handlinger eller i de meninger, egenskaper og den sinnsstemning det fremmer, unntatt i den grad de suverene Mange har latt seg lede (hvilket de i sine beste tider alltid har gjort) av rådene og innflytelsen fra en høyere begavet og opplyst Enkelt eller noen Få. Initiativet til alt klokt eller edelt kommer og må komme fra individer; som regel i første omgang fra ett enkelt individ. Gjennomsnittsmenneskets ære og heder er at han er i stand til å følge dette initiativet; at han i sitt indre kan svare på kloke og edle ting, og la seg lede til dem med åpne øyne. Jeg går ikke god for den slags «heltedyrkelse» som applauderer det sterke geniet for med makt å bemektige seg verdens styre og få den til å gjøre hans vilje mot dens egen. Alt han kan gjøre krav på, er frihet til å peke ut veien. Makten til å tvinge andre inn på den er ikke bare uforenlig med alle de andres frihet og utvikling, men fordervende for den sterke mannen selv. Det synes imidlertid som om, når meningene til masser av bare gjennomsnittlige mennesker overalt er blitt eller er i ferd med å bli den herskende makt, motvekten og korrektivet til denne tendensen ville være en stadig mer utpreget individualitet hos dem som står på tenkningens høyere tinder. Det er under disse omstendighetene framfor alt at usedvanlige individer, i stedet for å avskrekkes, burde oppmuntres til å handle annerledes enn massen. I andre tider var det ingen fordel i at de gjorde det, med mindre de handlet ikke bare annerledes, men bedre. I vår tidsalder er det blotte eksempelet på nonkonformitet, den blotte vegring mot å bøye kne for sedvanen, i seg selv en tjeneste. Nettopp fordi meningens tyranni er slik at det gjør eksentrisitet til en bebreidelse, er det ønskelig, for å bryte gjennom dette tyranniet, at folk er eksentriske. Eksentrisitet har alltid vært rikelig til stede når og hvor karakterstyrke har vært rikelig til stede; og mengden av eksentrisitet i et samfunn har som regel stått i forhold til mengden av geni, åndskraft og moralsk mot det rommet. At så få nå våger å være eksentriske, betegner tidens største fare.

Jeg har sagt at det er viktig å gi det usedvanlige friest mulig spillerom, for at det med tiden kan vise seg hvilke av disse tingene som egner seg til å bli gjort til skikker. Men uavhengighet i handling og ringeakt for sedvanen fortjener ikke oppmuntring bare for den sjansen de gir til at bedre handlemåter, og skikker som er mer verdige til alminnelig overtakelse, kan bli slått inn på; og det er heller ikke bare personer med avgjort åndelig overlegenhet som har et rettmessig krav på å leve sine liv på sin egen måte. Det er ingen grunn til at alle menneskelige tilværelser skulle bygges etter ett, eller et lite antall, mønstre. Hvis en person har en noenlunde mengde sunn fornuft og erfaring, er hans egen måte å innrette sin tilværelse på den beste, ikke fordi den er den beste i seg selv, men fordi den er hans egen måte. Mennesker er ikke som sauer; og selv sauer er ikke så like at de ikke kan skjelnes fra hverandre. En mann kan ikke få en frakk eller et par støvler som passer ham, med mindre de enten er laget etter hans mål eller han har et helt lager å velge fra: og er det lettere å finne et liv som passer ham enn en frakk, eller ligner mennesker mer på hverandre i hele sin fysiske og åndelige beskaffenhet enn i formen på føttene? Om det bare var at folk har forskjellig smak, er det grunn nok til ikke å forsøke å forme dem alle etter én modell. Men forskjellige personer krever også forskjellige vilkår for sin åndelige utvikling; og de kan like lite leve sunt i den samme moralske atmosfære og det samme moralske klima som hele mangfoldet av planter kan i den samme fysiske. De samme tingene som er til hjelp for én person i dyrkingen av hans høyere natur, er hindringer for en annen. Den samme levemåten er en sunn stimulans for én, som holder alle hans evner til handling og nytelse i beste stand, mens den for en annen er en forstyrrende byrde, som lammer eller knuser alt indre liv. Så store er forskjellene mellom mennesker i deres kilder til glede, deres mottakelighet for smerte og virkningen på dem av ulike fysiske og moralske påvirkninger, at med mindre det finnes et tilsvarende mangfold i deres levemåter, oppnår de verken sin rettmessige del av lykke eller vokser opp til den åndelige, moralske og estetiske høyde som deres natur er i stand til. Hvorfor skulle da toleransen, så langt den offentlige følelsen angår, bare strekke seg til smaksretninger og levemåter som avtvinger samtykke ved mengden av sine tilhengere? Ingen steder (unntatt i enkelte klosterinstitusjoner) er mangfold i smak fullstendig ukjent; en person kan uten å klandres enten like eller mislike roing, eller røyking, eller musikk, eller atletiske øvelser, eller sjakk, eller kortspill, eller studier, fordi både de som liker hver av disse tingene, og de som misliker dem, er for tallrike til å kunne kues. Men den mannen, og enda mer den kvinnen, som kan beskyldes enten for å gjøre «det ingen gjør», eller for ikke å gjøre «det alle gjør», blir gjenstand for like mye nedsettende omtale som om han eller hun hadde begått en alvorlig moralsk forseelse. Folk må ha en tittel, eller et annet tegn på rang, eller på anseelse hos folk av rang, for i noen grad å kunne unne seg den luksus å gjøre som de vil uten skade for sitt omdømme. I noen grad, gjentar jeg: for de som tillater seg mye av denne friheten, løper risikoen for noe verre enn nedsettende tale – de står i fare for en kommisjon de lunatico, og for å få eiendommen sin tatt fra seg og gitt til slektningene.³

Det er ett kjennetegn ved den offentlige menings nåværende retning som er særlig egnet til å gjøre den intolerant overfor enhver tydelig framvisning av individualitet. Menneskehetens alminnelige gjennomsnitt er ikke bare moderat i forstand, men også moderat i tilbøyeligheter: de har ingen smak eller ønsker sterke nok til å drive dem til å gjøre noe uvanlig, og følgelig forstår de ikke dem som har det, og setter alle slike i klasse med de ville og umåteholdne som de er vant til å se ned på. Når vi nå, i tillegg til denne kjensgjerningen, som er allmenn, bare antar at en sterk bevegelse er satt inn mot å forbedre moralen, er det åpenbart hva vi har å vente. I våre dager har en slik bevegelse satt inn; mye er faktisk blitt utrettet når det gjelder større regelmessighet i atferd og motarbeiding av utskeielser; og det er en filantropisk ånd ute og går, for hvis utøvelse det ikke finnes noen mer innbydende mark enn den moralske og klokskapsmessige forbedringen av våre medskapninger. Disse tidstendensene gjør at offentligheten er mer tilbøyelig enn i de fleste tidligere perioder til å foreskrive allmenne atferdsregler og forsøke å få alle til å rette seg etter den godkjente standarden. Og denne standarden, uttalt eller stilltiende, er ikke å ønske noe sterkt. Dens karakterideal er å være uten noen utpreget karakter; å lemleste ved sammenpressing, som en kinesisk dames fot, enhver del av menneskenaturen som stikker tydelig fram og har en tendens til å gjøre personen merkbart ulik den alminnelige menneskehet i omriss.

Som vanligvis er tilfellet med idealer som utelukker den ene halvparten av det som er ønskelig, frambringer den nåværende målestokken for bifall bare en underlegen etterligning av den andre halvparten. I stedet for store krefter ledet av en kraftig fornuft, og sterke følelser sterkt kontrollert av en samvittighetsfull vilje, er resultatet svake følelser og svake krefter, som derfor kan holdes i ytre overensstemmelse med regelen uten noen styrke verken i vilje eller fornuft. Allerede er energiske karakterer i noen større målestokk i ferd med å bli rent tradisjonelle. Det finnes nå knapt noe utløp for energi i dette landet unntatt forretninger. Energien som brukes der, kan fremdeles regnes som betydelig. Det lille som blir til overs fra denne sysselsettingen, brukes på en eller annen hobby; som kan være en nyttig, endog en filantropisk hobby, men som alltid er én enkelt ting, og som regel en ting av små dimensjoner. Englands storhet er nå helt og holdent kollektiv: små hver for oss, synes vi bare å være i stand til noe stort gjennom vår vane med å slå oss sammen; og med dette er våre moralske og religiøse filantroper fullkomment tilfredse. Men det var menn av et annet slag enn dette som gjorde England til det det har vært; og menn av et annet slag vil trenges for å hindre dets forfall.

Sedvanens despoti er overalt den stående hindring for menneskelig framgang, da det står i uopphørlig motsetning til den tilbøyeligheten til å sikte mot noe bedre enn det sedvanlige, som alt etter omstendighetene kalles frihetens ånd, eller framskrittets eller forbedringens ånd. Forbedringens ånd er ikke alltid en frihetens ånd, for den kan sikte mot å påtvinge et uvillig folk forbedringer; og frihetens ånd kan, i den grad den gjør motstand mot slike forsøk, lokalt og midlertidig forbinde seg med forbedringens motstandere; men den eneste usvikelige og varige kilde til forbedring er friheten, siden det ved den finnes like mange mulige uavhengige sentre for forbedring som det finnes individer. Det progressive prinsippet står imidlertid, i begge skikkelser, enten som kjærlighet til frihet eller til forbedring, i motsetning til Sedvanens herredømme, idet det i det minste innebærer frigjøring fra dette åket; og kampen mellom de to utgjør det som framfor alt er av interesse i menneskehetens historie. Størstedelen av verden har, strengt tatt, ingen historie, fordi Sedvanens despoti er fullstendig. Slik er det over hele Østen. Sedvanen er der, i alle ting, den siste instans; rettferdighet og rett betyr overensstemmelse med sedvanen; sedvanens argument tenker ingen, med mindre det er en tyrann beruset av makt, på å motsette seg. Og vi ser resultatet. Disse nasjonene må en gang ha hatt originalitet; de sprang ikke opp av jorden folkerike, skriftlærde og bevandret i mange av livets kunster; de gjorde seg selv til alt dette, og var da verdens største og mektigste nasjoner. Hva er de nå? Undersåtter eller avhengige av stammer hvis forfedre streifet om i skogene da deres egne hadde praktfulle palasser og prangende templer, men som sedvanen bare hersket over i delt makt med frihet og framskritt. Et folk kan, viser det seg, være progressivt i en viss tid, og så stanse: når stanser det? Når det opphører å ha individualitet. Skulle en lignende forandring ramme Europas nasjoner, vil det ikke være i nøyaktig samme skikkelse: det sedvanens despoti som disse nasjonene trues av, er ikke akkurat stillstand. Det forbyr det særegne, men det utelukker ikke forandring, forutsatt at alle forandrer seg sammen. Vi har kastet våre forfedres faste drakter; alle må fremdeles kle seg som andre folk, men moten kan skifte én eller to ganger i året. Vi sørger således for at når det skjer forandring, skal den være for forandringens egen skyld, og ikke ut fra noen forestilling om skjønnhet eller bekvemmelighet; for den samme forestillingen om skjønnhet eller bekvemmelighet ville ikke slå ned i hele verden i samme øyeblikk, og bli kastet til side av alle samtidig i et annet øyeblikk. Men vi er progressive så vel som foranderlige: vi gjør stadig nye oppfinnelser i mekaniske ting, og beholder dem til de igjen blir avløst av bedre; vi er ivrige etter forbedring i politikken, i utdanningen, selv i moralen, skjønt i dette siste består vår forestilling om forbedring hovedsakelig i å overtale eller tvinge andre folk til å være like gode som oss selv. Det er ikke framskrittet vi har noe imot; tvert imot smigrer vi oss med at vi er det mest progressive folk som noensinne har levd. Det er individualiteten vi fører krig mot: vi ville mene at vi hadde gjort underverker om vi hadde gjort oss alle like; idet vi glemmer at ulikheten mellom én person og en annen som regel er det første som henleder oppmerksomheten hos hver av dem på ufullkommenheten ved hans egen type, og overlegenheten ved en annen, eller muligheten for, ved å forene fordelene ved begge, å frambringe noe bedre enn begge. Vi har et advarende eksempel i Kina – en nasjon med mye talent, og i noen henseender endog visdom, takket være det sjeldne hell å ha blitt utstyrt på et tidlig tidspunkt med et særlig godt sett av skikker, til en viss grad verket til menn som selv den mest opplyste europeer, med visse forbehold, må tilkjenne tittelen vismenn og filosofer. De er også bemerkelsesverdige for fortreffeligheten av sitt apparat for å innprente, så langt som mulig, den beste visdom de besitter, i hvert sinn i samfunnet, og for å sikre at de som har tilegnet seg mest av den, skal inneha ærens og maktens poster. Det folket som gjorde dette, må visselig ha oppdaget hemmeligheten ved menneskelig framskrittsevne, og må ha holdt seg støtt i spissen for verdens bevegelse. Tvert imot er de blitt stillestående – har forblitt det i tusener av år; og skal de noen gang bli ytterligere forbedret, må det skje ved fremmede. De har lyktes over all forventning i det som engelske filantroper så flittig arbeider med – i å gjøre et folk helt likt, der alle styrer sine tanker og sin atferd etter de samme maksimer og regler; og dette er fruktene. Den offentlige menings moderne regime er, i uorganisert form, det som de kinesiske utdannings- og politiske systemene er i organisert; og med mindre individualiteten skal lykkes i å hevde seg mot dette åket, vil Europa, til tross for sin edle fortid og sin bekjente kristendom, ha en tendens til å bli et nytt Kina.

Hva er det som hittil har bevart Europa fra denne skjebnen? Hva har gjort den europeiske nasjonsfamilien til en del av menneskeheten som forbedrer seg, i stedet for en stillestående del? Ikke noen overlegen fortreffelighet hos dem, som, når den finnes, finnes som virkning, ikke som årsak; men deres bemerkelsesverdige mangfold i karakter og kultur. Individer, klasser, nasjoner har vært ytterst ulike hverandre: de har slått inn på et stort mangfold av veier, som hver førte til noe verdifullt; og skjønt de som vandret på forskjellige veier, til enhver tid har vært intolerante mot hverandre, og hver ville ha syntes det var en utmerket ting om alle de andre kunne ha blitt tvunget til å gå hans vei, har forsøkene deres på å hindre hverandres utvikling sjelden hatt noen varig framgang, og hver har med tiden funnet seg i å motta det gode som de andre har hatt å by på. Europa skylder etter min mening helt og holdent denne mangfoldigheten av veier sin progressive og mangesidige utvikling. Men det begynner allerede å besitte denne fordelen i betydelig mindre grad. Det går avgjort i retning av det kinesiske idealet om å gjøre alle mennesker like. Herr de Tocqueville bemerker i sitt siste viktige verk hvor mye mer våre dagers franskmenn ligner hverandre enn selv den forrige generasjonens gjorde. Den samme bemerkningen kunne gjøres om engelskmenn i langt høyere grad. I et avsnitt som allerede er sitert fra Wilhelm von Humboldt, peker han på to ting som nødvendige betingelser for menneskelig utvikling, fordi de er nødvendige for å gjøre folk ulike hverandre; nemlig frihet og mangfold av situasjoner. Den andre av disse to betingelsene avtar her i landet for hver dag. De omstendighetene som omgir forskjellige klasser og individer og former deres karakterer, blir daglig mer like. Tidligere levde forskjellige stender, forskjellige nabolag, forskjellige håndverk og yrker i det som kunne kalles forskjellige verdener; nå i stor grad i den samme. Forholdsvis sett leser de nå de samme tingene, hører de samme tingene, ser de samme tingene, går til de samme stedene, har sine håp og sin frykt rettet mot de samme gjenstandene, har de samme rettigheter og friheter, og de samme midler til å hevde dem. Så store som de forskjellene i stilling som gjenstår, er, er de ingenting mot dem som har opphørt. Og utjevningen fortsetter stadig. Alle tidens politiske forandringer fremmer den, siden de alle går i retning av å heve de lave og senke de høye. Enhver utvidelse av utdanningen fremmer den, fordi utdanning bringer folk inn under felles påvirkninger og gir dem adgang til det alminnelige forrådet av kjensgjerninger og følelser. Forbedringer i samferdselsmidlene fremmer den, ved å bringe innbyggerne på fjerne steder i personlig kontakt, og ved å holde en rask strøm av flyttinger mellom det ene stedet og det andre i gang. Veksten i handel og industri fremmer den, ved å spre fordelene ved gode kår videre, og ved å åpne alle ærgjerrighetens mål, selv de høyeste, for alminnelig konkurranse, hvorved ønsket om å stige ikke lenger blir kjennetegnet på en bestemt klasse, men på alle klasser. En mektigere kraft enn selv alle disse, når det gjelder å frambringe en allmenn likhet blant menneskene, er den fullstendige etableringen, i dette og andre frie land, av den offentlige menings overherredømme i staten. Etter hvert som de ulike sosiale høydene som satte personer forskanset på dem i stand til å se bort fra mengdens mening, gradvis blir jevnet ut; etter hvert som selve tanken på å motsette seg offentlighetens vilje, når det er sikkert kjent at den har en vilje, mer og mer forsvinner fra de praktiske politikernes sinn; opphører det å finnes noen sosial støtte for nonkonformitet – noen selvstendig makt i samfunnet som, selv i opposisjon til tallets overherredømme, har interesse av å ta under sin beskyttelse meninger og tendenser som avviker fra offentlighetens.

Sammen utgjør alle disse årsakene en så stor masse av innflytelser fiendtlige mot Individualiteten, at det ikke er lett å se hvordan den kan holde stand. Den vil gjøre det med økende vanskelighet, med mindre den intelligente delen av offentligheten kan bringes til å føle dens verdi – til å se at det er godt at det finnes forskjeller, selv om de ikke er til det bedre, selv om noen, slik det kan synes for dem, skulle være til det verre. Skal Individualitetens krav noen gang gjøres gjeldende, er tiden nå, mens mye ennå mangler for å fullføre den påtvungne utjevningen. Det er bare på de tidligere stadiene at det med hell kan gjøres motstand mot inntrengningen. Kravet om at alle andre skal ligne oss selv, vokser av det det nærer seg på. Hvis motstanden venter til livet er redusert nesten til én ensartet type, vil alle avvik fra denne typen komme til å bli ansett som ugudelige, umoralske, endog monstrøse og naturstridige. Menneskene blir raskt ute av stand til å forestille seg mangfold, når de i noen tid har vært uvant med å se det.