Innledning

Emnet for dette essayet er ikke den såkalte viljens frihet, som så uheldig er blitt stilt opp mot den misvisende benevnte læren om filosofisk nødvendighet; men den borgerlige eller sosiale frihet: arten av og grensene for den makt som samfunnet med rette kan utøve over individet. Et spørsmål som sjelden stilles, og nesten aldri drøftes, i allmenne vendinger, men som gjennom sitt skjulte nærvær dypt påvirker tidens praktiske stridigheter, og som trolig snart vil bli anerkjent som framtidens livsviktige spørsmål. Det er så langt fra å være nytt at det i en viss forstand har splittet menneskeheten nesten fra de fjerneste tider; men på det trinn av framskrittet som de mer siviliserte delene av arten nå har nådd, viser det seg under nye vilkår og krever en annen og mer grunnleggende behandling.

Kampen mellom frihet og autoritet er det mest iøynefallende trekket i de delene av historien vi tidligst blir fortrolige med, særlig i Hellas’, Romas og Englands historie. Men i gamle dager sto denne striden mellom undersåttene, eller visse klasser av undersåtter, og styret. Med frihet mente man vern mot de politiske herskernes tyranni. Herskerne ble oppfattet (unntatt i noen av folkestyrene i Hellas) som stående i et nødvendigvis fiendtlig forhold til det folket de hersket over. De besto av en styrende enehersker, eller en styrende stamme eller kaste, som utledet sin myndighet av arv eller erobring, som i alle fall ikke innehadde den etter de styrtes forgodtbefinnende, og hvis overhøyhet menneskene ikke våget, kanskje heller ikke ønsket, å bestride, uansett hvilke forholdsregler som måtte tas mot at den ble utøvd undertrykkende. Deres makt ble betraktet som nødvendig, men også som høyst farlig; som et våpen de ville forsøke å bruke mot sine undersåtter, ikke mindre enn mot ytre fiender. For å hindre at de svakere medlemmene av samfunnet ble bytte for utallige gribber, var det nødvendig at det fantes et rovdyr sterkere enn de andre, med oppdrag å holde dem nede. Men siden gribbenes konge ikke ville være mindre oppsatt på å forgripe seg på flokken enn noen av de mindre harpyiene, var det uunnværlig å stå i en uavlatelig forsvarsstilling mot hans nebb og klør. Patriotenes mål var derfor å sette grenser for den makt herskeren skulle få lov til å utøve over samfunnet; og denne begrensningen var det de mente med frihet. Det ble forsøkt på to måter. For det første ved å oppnå anerkjennelse av visse fritak, kalt politiske friheter eller rettigheter, som det skulle regnes som et pliktbrudd fra herskerens side å krenke, og som, dersom han likevel krenket dem, gjorde at særskilt motstand eller allment opprør ble ansett som berettiget. Et annet, og som regel senere, middel var innføringen av konstitusjonelle skranker; hvorved samtykke fra samfunnet, eller fra et eller annet organ som ble antatt å representere dets interesser, ble gjort til en nødvendig betingelse for noen av den styrende makts viktigere handlinger. Den første av disse begrensningsmåtene ble den herskende makt i de fleste europeiske land mer eller mindre tvunget til å underkaste seg. Slik var det ikke med den andre; og å oppnå denne, eller, der den allerede i noen grad fantes, å oppnå den mer fullstendig, ble overalt frihetsvennenes fremste mål. Og så lenge menneskeheten nøyde seg med å bekjempe én fiende med en annen, og med å bli styrt av en herre på betingelse av å være mer eller mindre virksomt sikret mot hans tyranni, førte den ikke sine bestrebelser lenger enn hit.

Men det kom en tid, under de menneskelige forholds utvikling, da menneskene sluttet å anse det som en naturnødvendighet at deres styrere skulle være en uavhengig makt med interesser motsatt deres egne. Det syntes dem langt bedre at statens ulike embetsmenn skulle være deres forpaktere eller fullmektiger, som kunne avsettes etter deres forgodtbefinnende. Bare på den måten, syntes det, kunne de ha full sikkerhet for at regjeringsmakten aldri ville bli misbrukt til deres skade. Etter hvert ble dette nye kravet om valgte og midlertidige herskere det fremste målet for folkepartiets anstrengelser, overalt der et slikt parti fantes; og det fortrengte i betydelig grad de tidligere bestrebelsene på å begrense herskernes makt. Etter hvert som kampen skred fram for å la den herskende makt utgå fra de styrtes periodiske valg, begynte noen å mene at det var lagt for stor vekt på begrensningen av selve makten. Det (kunne det synes) var et hjelpemiddel mot herskere hvis interesser til vanlig sto i motsetning til folkets. Det man nå ønsket, var at herskerne skulle være ett med folket; at deres interesse og vilje skulle være nasjonens interesse og vilje. Nasjonen trengte ikke vern mot sin egen vilje. Det var ingen fare for at den skulle tyrannisere seg selv. La herskerne være virkelig ansvarlige overfor den, raskt avsettelige av den, så kunne den ta seg råd til å betro dem en makt hvis bruk den selv kunne diktere. Deres makt var bare nasjonens egen makt, konsentrert og i en form som var bekvem å utøve. Denne tenkemåten, eller kanskje snarere følemåten, var vanlig i den forrige generasjonen av europeisk liberalisme, og i dens kontinentale gren synes den fremdeles å være rådende. De som innrømmer noen som helst grense for hva en regjering kan gjøre, unntatt når det gjelder slike regjeringer som de mener ikke burde finnes, står fram som strålende unntak blant kontinentets politiske tenkere. En lignende stemning kunne nå ha vært rådende i vårt eget land, dersom de omstendighetene som en tid oppmuntret den, hadde fortsatt uforandret.

Men i politiske og filosofiske teorier, så vel som hos personer, avdekker framgang feil og svakheter som nederlag kunne ha skjult for iakttakelsen. Forestillingen om at folket ikke har behov for å begrense sin makt over seg selv, kunne synes selvinnlysende så lenge folkestyre var noe man bare drømte om, eller leste om som noe som hadde eksistert i en fjern fortid. Heller ikke ble denne forestillingen nødvendigvis rokket av slike forbigående avsporinger som den franske revolusjons, hvorav de verste var verket til noen få som hadde tilranet seg makten, og som i alle fall ikke hørte til folkelige institusjoners varige virkemåte, men til et plutselig og krampaktig utbrudd mot monarkisk og aristokratisk despoti. Med tiden kom imidlertid en demokratisk republikk til å oppta en stor del av jordens overflate og gjorde seg gjeldende som et av de mektigste medlemmene av nasjonenes fellesskap; og valgt og ansvarlig styre ble gjenstand for de iakttakelser og den kritikk som følger en stor bestående kjensgjerning. Nå innså man at slike uttrykk som «selvstyre» og «folkets makt over seg selv» ikke uttrykker sakens sanne tilstand. Det «folk» som utøver makten, er ikke alltid det samme folk som det makten utøves over; og det «selvstyre» det tales om, er ikke hver enkelts styre over seg selv, men alle de andres styre over hver enkelt. Folkets vilje betyr dessuten i praksis viljen til den tallrikeste eller den mest aktive delen av folket; flertallet, eller de som lykkes i å få seg godtatt som flertallet: folket kan følgelig ønske å undertrykke en del av sine egne; og forholdsregler er like nødvendige mot dette som mot ethvert annet maktmisbruk. Begrensningen av regjeringens makt over individene mister derfor intet av sin betydning når makthaverne jevnlig står til ansvar overfor samfunnet, det vil si overfor det sterkeste partiet i det. Dette synet, som anbefaler seg like mye for tenkernes forstand som for tilbøyeligheten hos de viktige klassene i det europeiske samfunn hvis virkelige eller formodede interesser demokratiet strider mot, har ikke hatt noen vanskelighet med å slå igjennom; og i politiske betraktninger regnes «flertallets tyranni» nå allment blant de onder samfunnet må være på vakt mot.

Som andre tyrannier ble flertallets tyranni til å begynne med, og blir fremdeles i den alminnelige oppfatning, fryktet hovedsakelig som noe som virker gjennom de offentlige myndigheters handlinger. Men tenkende mennesker innså at når samfunnet selv er tyrannen – samfunnet som helhet, over de enkelte individene det består av – er dets midler til å tyrannisere ikke begrenset til de handlinger det kan utføre ved sine politiske embetsmenns hender. Samfunnet kan og pleier å fullbyrde sine egne påbud: og hvis det utsteder gale påbud i stedet for riktige, eller overhodet noen påbud i saker det ikke burde blande seg inn i, utøver det et sosialt tyranni som er mer fryktinngytende enn mange slags politisk undertrykkelse, for selv om det vanligvis ikke opprettholdes med så ytterliggående straffer, levner det færre utveier til å unnslippe, idet det trenger langt dypere inn i livets enkeltheter og gjør selve sjelen til trell. Vern mot øvrighetens tyranni er derfor ikke nok: det trengs også vern mot tyranniet fra den rådende mening og følelse; mot samfunnets tilbøyelighet til å påtvinge, med andre midler enn borgerlige straffer, sine egne ideer og skikker som leveregler på dem som avviker fra dem; til å lenke utviklingen av, og om mulig hindre dannelsen av, enhver individualitet som ikke er i samklang med dets veier, og tvinge alle karakterer til å forme seg etter dets eget forbilde. Det finnes en grense for fellesmeningens rettmessige innblanding i den individuelle uavhengighet: og å finne denne grensen, og hevde den mot overgrep, er like uunnværlig for en god tilstand i de menneskelige forhold som vern mot politisk despoti.

Men selv om denne påstanden neppe vil bli bestridt i allmenne vendinger, er det praktiske spørsmålet – hvor grensen skal settes, hvordan den rette avveining mellom individuell uavhengighet og sosial kontroll skal gjøres – et emne der nesten alt gjenstår å gjøre. Alt som gjør tilværelsen verdifull for noen, avhenger av at det håndheves begrensninger på andre menneskers handlinger. Visse leveregler må derfor pålegges, i første rekke ved lov, og ved den offentlige mening i mange saker som ikke egner seg for lovens virke. Hva disse reglene skal være, er hovedspørsmålet i de menneskelige forhold; men ser vi bort fra noen få av de mest opplagte tilfellene, er det et av dem man har gjort minst framskritt i å løse. Ingen to tidsaldre, og knapt noen to land, har avgjort det likt; og én tidsalders eller ett lands avgjørelse er en gåte for en annen. Likevel aner menneskene i en hvilken som helst tidsalder og et hvilket som helst land like lite noen vanskelighet ved det, som om det var et emne menneskeheten alltid hadde vært enig om. De reglene som gjelder blant dem selv, forekommer dem selvinnlysende og selvbegrunnende. Denne nesten allmenne illusjonen er et av eksemplene på sedvanens magiske innflytelse, den som ikke bare, som ordtaket sier, er en annen natur, men stadig forveksles med den første. Sedvanens virkning, når det gjelder å forhindre enhver tvil om de levereglene menneskene pålegger hverandre, er desto mer fullstendig fordi dette er et emne der det i alminnelighet ikke anses nødvendig å gi grunner, verken fra én person til andre eller fra hver enkelt til seg selv. Folk er vant til å tro, og er blitt oppmuntret i denne troen av enkelte som gjør krav på å være filosofer, at deres følelser i saker av denne art er bedre enn grunner, og gjør grunner overflødige. Det praktiske prinsippet som leder dem til deres meninger om reguleringen av menneskelig atferd, er følelsen i hver enkelts sinn av at alle bør avkreves å handle slik han, og de han sympatiserer med, ville ønske at de handlet. Riktignok innrømmer ingen for seg selv at hans målestokk for dommen er hans egen smak; men en mening om et spørsmål om atferd, som ikke støttes av grunner, kan bare gjelde som én persons preferanse; og hvis grunnene, når de gis, bare er en appell til en lignende preferanse hos andre mennesker, er det fremdeles bare manges smak i stedet for én enkelts. For et alminnelig menneske er imidlertid hans egen preferanse, slik understøttet, ikke bare en fullt ut tilfredsstillende grunn, men den eneste han som regel har for noen av sine forestillinger om moral, smak eller sømmelighet som ikke står uttrykkelig skrevet i hans religiøse trosbekjennelse; og hans fremste rettesnor i tolkningen selv av den. Menneskenes meninger om hva som er rosverdig eller klanderverdig, påvirkes følgelig av alle de mangfoldige årsakene som innvirker på deres ønsker med hensyn til andres atferd, og som er like tallrike som de som bestemmer deres ønsker i enhver annen sak. Stundom deres fornuft – andre ganger deres fordommer eller overtro: ofte deres sosiale følelser, ikke sjelden deres antisosiale, deres misunnelse eller sjalusi, deres hovmod eller forakt: men oftest deres ønsker eller frykt for seg selv – deres berettigede eller uberettigede egeninteresse. Overalt der det finnes en herskende klasse, utgår en stor del av landets moral fra dens klasseinteresser og dens følelser av klasseoverlegenhet. Moralen mellom spartanere og heloter, mellom plantasjeeiere og negre, mellom fyrster og undersåtter, mellom adelsmenn og borgerlige, mellom menn og kvinner, har for det meste vært skapt av disse klasseinteressene og klassefølelsene: og de holdninger som slik er frambrakt, virker i sin tur tilbake på de moralske følelsene hos medlemmene av den herskende klassen, i deres innbyrdes forhold. Der derimot en klasse som tidligere var herskende, har mistet sitt herredømme, eller der dens herredømme er upopulært, bærer de rådende moralske følelser ofte preg av en utålmodig motvilje mot overlegenhet. Et annet hovedprinsipp som har bestemt de levereglene, både for handling og for avholdenhet, som er blitt håndhevet ved lov eller mening, har vært menneskehetens kryperi for de formodede ønsker eller motviljer hos dens verdslige herrer eller hos dens guder. Dette kryperiet er, skjønt i sitt vesen egoistisk, ikke hykleri; det gir opphav til fullt ut ekte følelser av avsky; det fikk mennesker til å brenne trollmenn og kjettere. Blant så mange lavere påvirkninger har samfunnets allmenne og åpenbare interesser selvsagt hatt sin del, og en stor del, i å gi de moralske følelsene retning: dog mindre som en fornuftssak, og for sin egen skyld, enn som en følge av de sympatier og antipatier som vokste ut av dem: og sympatier og antipatier som hadde lite eller intet med samfunnets interesser å gjøre, har gjort seg gjeldende med fullt like stor kraft i grunnleggelsen av moralsystemer.

Samfunnets, eller en mektig del av samfunnets, sympatier og antipatier er altså det som i praksis hovedsakelig har bestemt de reglene som er fastsatt til allmenn etterlevelse, under lovens eller meningens straffer. Og i alminnelighet har de som har ligget foran samfunnet i tanke og følelse, latt denne tilstanden stå uangrepet i prinsippet, hvor mye de enn kan ha kommet i strid med den i noen av dens enkeltheter. De har heller beskjeftiget seg med å undersøke hva samfunnet burde like eller mislike, enn med å spørre om dets sympatier eller antipatier burde være lov for individene. De foretrakk å forsøke å endre menneskehetens følelser på de bestemte punktene der de selv var kjetterske, framfor å gjøre felles sak med kjettere i alminnelighet til forsvar for friheten. Det eneste tilfellet der det høyere standpunktet er blitt inntatt av prinsipp og fastholdt med konsekvens, av andre enn et enkelt individ her og der, er den religiøse tro: et tilfelle som er lærerikt på mange måter, og ikke minst fordi det utgjør et høyst slående eksempel på feilbarligheten hos det som kalles den moralske sans: for odium theologicum er hos en oppriktig fanatiker et av de mest utvetydige tilfeller av moralsk følelse. De som først brøt åket til det som kalte seg den universelle kirke, var i alminnelighet like lite villige til å tillate forskjell i religiøs oppfatning som denne kirken selv. Men da stridens hete var over, uten å ha gitt noe parti fullstendig seier, og hver kirke eller sekt var henvist til å begrense sine forhåpninger til å beholde den grunnen den allerede hadde besatt; da ble mindretallene, som så at de ikke hadde noen utsikt til å bli flertall, nødt til å be dem de ikke kunne omvende, om tillatelse til å være uenige. Det er følgelig på denne slagmarken, nesten utelukkende, at individets rettigheter overfor samfunnet er blitt hevdet på brede prinsipielle grunner, og samfunnets krav på å utøve myndighet over annerledestenkende åpent bestridt. De store forfatterne som verden skylder den religionsfrihet den har, har for det meste hevdet samvittighetsfriheten som en ukrenkelig rettighet, og helt og holdent benektet at et menneske står til ansvar overfor andre for sin religiøse tro. Likevel er intoleranse så naturlig for menneskeheten i alt den virkelig bryr seg om, at religionsfrihet knapt noe sted er blitt virkeliggjort i praksis, unntatt der religiøs likegyldighet, som misliker å få sin fred forstyrret av teologiske stridigheter, har lagt sin vekt i skålen. I sinnet hos nesten alle religiøse mennesker, selv i de mest tolerante land, innrømmes toleransens plikt med stilltiende forbehold. Én tåler avvik i spørsmål om kirkestyre, men ikke om dogmer; en annen kan tolerere alle, unntatt en papist eller en unitar; en tredje enhver som tror på en åpenbaret religion; noen få strekker sin overbærenhet litt lenger, men stanser ved troen på en Gud og på et liv etter dette. Overalt der flertallets følelse ennå er ekte og sterk, viser det seg at den har gitt lite avkall på sitt krav på å bli adlydt.

I England er, på grunn av de særegne omstendighetene i vår politiske historie, meningens åk kanskje tyngre, men lovens åk lettere, enn i de fleste andre land i Europa; og det hersker en betydelig mistenksomhet mot direkte innblanding fra den lovgivende eller den utøvende makt i privat atferd; ikke så mye av noen rettmessig aktelse for individets uavhengighet, som av den fremdeles bestående vanen å se på regjeringen som representant for en interesse motsatt publikums. Flertallet har ennå ikke lært å føle regjeringens makt som sin makt, eller dens meninger som sine meninger. Når de gjør det, vil den individuelle friheten sannsynligvis være like utsatt for inngrep fra regjeringen som den allerede er fra den offentlige mening. Men ennå finnes det en betydelig mengde følelse som står klar til å bli vakt mot ethvert forsøk fra lovens side på å kontrollere individer i ting der de hittil ikke har vært vant til å bli kontrollert av den; og dette med svært liten skjelning mellom om saken ligger innenfor den legitime sfæren for rettslig kontroll eller ikke; i den grad at denne følelsen, i det store og hele høyst gagnlig, kanskje like ofte er malplassert som velbegrunnet i de enkelte tilfellene der den kommer til anvendelse. Det finnes i virkeligheten ikke noe anerkjent prinsipp som det er vanlig å prøve det tilbørlige eller utilbørlige ved regjeringens innblanding etter. Folk avgjør etter sine personlige preferanser. Noen vil, hver gang de ser et gode som kan gjøres eller et onde som kan avhjelpes, gjerne egge regjeringen til å påta seg oppgaven; mens andre foretrekker å bære nesten en hvilken som helst mengde sosialt onde framfor å legge enda ett til de områdene av menneskelige interesser som er underlagt regjeringens kontroll. Og menneskene stiller seg på den ene eller den andre siden i hvert enkelt tilfelle etter denne allmenne retningen i sine følelser; eller etter graden av interesse de føler for den bestemte tingen som det foreslås at regjeringen skal gjøre, eller etter den troen de nærer om at regjeringen ville, eller ikke ville, gjøre det på den måten de foretrekker; men svært sjelden på grunn av noen mening de konsekvent holder fast ved, om hvilke ting det sømmer seg for en regjering å gjøre. Og det synes meg at som følge av denne mangelen på regel eller prinsipp har den ene siden for tiden like ofte urett som den andre; regjeringens innblanding blir, med omtrent like stor hyppighet, utilbørlig påkalt og utilbørlig fordømt.

Formålet med dette essayet er å hevde ett meget enkelt prinsipp, som berettiget til uinnskrenket å styre samfunnets befatning med individet i form av tvang og kontroll, enten midlene som brukes er fysisk makt i form av rettslige straffer, eller den offentlige menings moralske tvang. Dette prinsippet er at det eneste formålet som gir menneskeheten rett til, enkeltvis eller i fellesskap, å gripe inn i handlefriheten til noen av sine medlemmer, er selvbeskyttelse. At det eneste formålet som makt rettmessig kan utøves for over noe medlem av et sivilisert samfunn, mot hans vilje, er å hindre skade på andre. Hans eget gode, enten fysisk eller moralsk, er ikke tilstrekkelig berettigelse. Han kan ikke rettmessig tvinges til å gjøre eller avstå fordi det vil være bedre for ham å gjøre det, fordi det vil gjøre ham lykkeligere, fordi det etter andres mening ville være klokt, eller endog riktig, å gjøre det. Dette er gode grunner til å foreholde ham det, eller resonnere med ham, eller overtale ham, eller bønnfalle ham, men ikke til å tvinge ham, eller la noe onde ramme ham i tilfelle han gjør annerledes. For å rettferdiggjøre det må den atferden man ønsker å avskrekke ham fra, være egnet til å volde onde for noen andre. Den eneste delen av noens atferd som han står til ansvar for overfor samfunnet, er den som angår andre. I den delen som bare angår ham selv, er hans uavhengighet, med rette, absolutt. Over seg selv, over sin egen kropp og sitt eget sinn, er individet suverent.

Det er kanskje knapt nødvendig å si at denne læren er ment å gjelde bare for mennesker hvis evner er kommet til modenhet. Vi taler ikke om barn, eller om unge mennesker under den alderen som loven måtte fastsette som myndighetsalder for menn og kvinner. De som fremdeles befinner seg i en tilstand der de trenger å bli tatt hånd om av andre, må beskyttes mot sine egne handlinger så vel som mot ytre skade. Av samme grunn kan vi se bort fra de tilbakestående samfunnstilstander der slekten selv kan betraktes som umyndig. De tidlige vanskelighetene som står i veien for spontan framgang, er så store at det sjelden finnes noe valg av midler for å overvinne dem; og en hersker fylt av forbedringens ånd er berettiget til å bruke ethvert hjelpemiddel som vil nå et mål som kanskje ellers ville være uoppnåelig. Despoti er en legitim styreform i omgang med barbarer, forutsatt at målet er deres forbedring, og midlene rettferdiggjøres ved at de faktisk når dette målet. Frihet, som prinsipp, har ingen anvendelse på noen tilstand forut for den tid da menneskeheten er blitt i stand til å forbedres gjennom fri og likeverdig diskusjon. Inntil da er det ingenting annet for dem enn ubetinget lydighet mot en Akbar eller en Karl den store, hvis de er så heldige å finne en. Men så snart menneskeheten har oppnådd evnen til å la seg lede til sin egen forbedring ved overbevisning eller overtalelse (et stadium som for lengst er nådd hos alle nasjoner vi her trenger å befatte oss med), er tvang, enten i direkte form eller i form av straff og bøter for ulydighet, ikke lenger tillatelig som middel til deres eget gode, og kan bare rettferdiggjøres av hensyn til andres sikkerhet.

Det er på sin plass å si at jeg gir avkall på enhver fordel som kunne tilflyte min argumentasjon fra ideen om en abstrakt rett, som noe uavhengig av nytten. Jeg betrakter nytten som den siste ankeinstans i alle etiske spørsmål; men det må være nytte i den videste forstand, grunnet på menneskets varige interesser som et framskridende vesen. Disse interessene, hevder jeg, gir hjemmel for å underkaste den individuelle spontanitet ytre kontroll bare med hensyn til de av den enkeltes handlinger som angår andre menneskers interesse. Hvis noen gjør en handling som skader andre, er det prima facie grunn til å straffe ham, ved lov, eller, der rettslige straffer ikke trygt kan anvendes, ved alminnelig misbilligelse. Det finnes også mange positive handlinger til gagn for andre som han rettmessig kan tvinges til å utføre; som å avgi vitnemål for en domstol; å bære sin rettferdige andel av det felles forsvar, eller av ethvert annet fellesarbeid som er nødvendig for interessene til det samfunnet hvis beskyttelse han nyter godt av; og å utføre visse handlinger av individuell velgjørenhet, som å redde et medmenneskes liv, eller å gripe inn for å beskytte den forsvarsløse mot mishandling, ting som han, når det åpenbart er en manns plikt å gjøre dem, rettmessig kan stilles til ansvar overfor samfunnet for ikke å gjøre. En person kan volde andre onde ikke bare ved sine handlinger, men ved sin unnlatelse, og i begge tilfeller står han med rette til ansvar overfor dem for skaden. Det siste tilfellet krever riktignok en langt mer forsiktig bruk av tvang enn det første. Å gjøre noen ansvarlig for å volde andre onde, er regelen; å gjøre ham ansvarlig for ikke å hindre onde, er, forholdsvis sett, unntaket. Likevel finnes det mange tilfeller som er klare nok og alvorlige nok til å rettferdiggjøre dette unntaket. I alle ting som angår individets ytre forhold, står han de jure til ansvar overfor dem hvis interesser det gjelder, og om nødvendig overfor samfunnet som deres beskytter. Det finnes ofte gode grunner til ikke å holde ham til dette ansvaret; men disse grunnene må springe ut av de særlige hensiktsmessighetshensyn i saken: enten fordi det er et slags tilfelle der han i det store og hele trolig vil handle bedre når han overlates til sitt eget skjønn, enn når han kontrolleres på noen av de måter samfunnet har makt til å kontrollere ham på; eller fordi forsøket på å utøve kontroll ville frambringe andre onder, større enn dem det ville hindre. Når slike grunner som disse utelukker at ansvaret håndheves, bør den handlendes egen samvittighet tre inn i det ledige dommersetet og beskytte de av andres interesser som ikke har noen ytre beskyttelse; og dømme ham selv desto strengere, fordi saken ikke tillater at han stilles til ansvar for sine medmenneskers dom.

Men det finnes en handlingssfære der samfunnet, til forskjell fra individet, har, om noen i det hele tatt, bare en indirekte interesse; den omfatter hele den delen av en persons liv og atferd som berører bare ham selv, eller som, hvis den også berører andre, bare gjør det med deres frie, frivillige og ubedratte samtykke og deltakelse. Når jeg sier bare ham selv, mener jeg direkte og i første omgang: for alt som berører ham selv, kan berøre andre gjennom ham selv; og den innvendingen som kan bygges på denne muligheten, vil bli behandlet i det følgende. Dette er altså den menneskelige frihets egentlige område. Det omfatter for det første bevissthetens indre domene; som krever samvittighetsfrihet i den mest omfattende forstand; tanke- og følelsesfrihet; absolutt menings- og holdningsfrihet i alle emner, praktiske eller spekulative, vitenskapelige, moralske eller teologiske. Friheten til å uttrykke og offentliggjøre meninger kan synes å falle inn under et annet prinsipp, siden den hører til den delen av et individs atferd som angår andre mennesker; men siden den er av nesten like stor viktighet som tankefriheten selv, og i stor grad hviler på de samme grunner, er den i praksis uatskillelig fra den. For det andre krever prinsippet frihet i smak og sysler; frihet til å utforme planen for vårt liv slik den passer vår egen karakter; til å gjøre som vi vil, med de følger det måtte få: uten hindring fra våre medmennesker, så lenge det vi gjør ikke skader dem, selv om de skulle mene at vår atferd er tåpelig, forkvaklet eller gal. For det tredje følger av denne friheten for hvert individ friheten, innenfor de samme grenser, til sammenslutning mellom individer; frihet til å forene seg for ethvert formål som ikke innebærer skade for andre: idet de personene som slutter seg sammen, forutsettes å være myndige og ikke tvunget eller bedratt.

Intet samfunn der disse frihetene ikke i det store og hele respekteres, er fritt, hva enn dets styreform måtte være; og intet er fullstendig fritt der de ikke finnes absolutte og uinnskrenkede. Den eneste friheten som fortjener navnet, er friheten til å søke vårt eget gode på vår egen måte, så lenge vi ikke forsøker å berøve andre deres, eller hindre deres bestrebelser på å oppnå det. Hver enkelt er den rette vokter av sin egen helse, enten den er legemlig, eller mental og åndelig. Menneskeheten vinner mer på å la hverandre leve slik det synes godt for dem selv, enn på å tvinge hver enkelt til å leve slik det synes godt for de andre.

Selv om denne læren er alt annet enn ny, og for noen kan ha preg av en selvfølgelighet, finnes det ingen lære som står i mer direkte motsetning til den allmenne tendensen i rådende mening og praksis. Samfunnet har brukt fullt så mye krefter på forsøket (etter sitt beste skjønn) på å tvinge folk til å rette seg etter dets forestillinger om personlig fortreffelighet, som etter dets forestillinger om sosial fortreffelighet. Oldtidens statssamfunn mente seg berettiget til å praktisere, og oldtidens filosofer bifalt, at den offentlige myndighet regulerte hver del av privat atferd, med den begrunnelse at staten hadde en dyp interesse i hele den legemlige og mentale disiplinen hos hver eneste av sine borgere; en tenkemåte som kan ha vært tillatelig i små republikker omgitt av mektige fiender, i stadig fare for å bli omstyrtet ved ytre angrep eller indre uro, og for hvilke selv et kort mellomrom av slappet kraft og selvbeherskelse så lett kunne bli skjebnesvangert, at de ikke hadde råd til å vente på frihetens gagnlige varige virkninger. I den moderne verden har de politiske samfunnenes større størrelse, og framfor alt skillet mellom åndelig og verdslig myndighet (som la styringen av menneskenes samvittighet i andre hender enn de som rådde over deres verdslige anliggender), hindret en så stor innblanding ved lov i privatlivets enkeltheter; men den moralske undertrykkelsens redskaper er blitt svunget kraftigere mot avvik fra den rådende mening i saker som bare angår en selv, enn endog i sosiale saker; idet religionen, det mektigste av de elementene som har inngått i dannelsen av den moralske følelse, nesten alltid har vært styrt enten av et hierarkis ærgjerrighet, som søkte kontroll over hvert område av menneskelig atferd, eller av puritanismens ånd. Og noen av de moderne reformatorene som har stilt seg i sterkest opposisjon til fortidens religioner, har på ingen måte stått tilbake for verken kirker eller sekter i sin hevdelse av retten til åndelig herredømme: særlig herr Comte, hvis samfunnssystem, slik det utfoldes i hans Traité de Politique Positive, sikter mot å opprette (riktignok ved moralske mer enn ved rettslige redskaper) et samfunnets despoti over individet som overgår alt som er påtenkt i det politiske idealet til den strengeste disiplinær blant oldtidens filosofer.

Bortsett fra enkelte tenkeres særegne læresetninger finnes det også i verden i sin alminnelighet en voksende tilbøyelighet til utilbørlig å strekke samfunnets makt over individet, både ved meningens kraft og endog ved lovgivningens: og siden tendensen i alle de forandringene som foregår i verden, er å styrke samfunnet og minske individets makt, er dette overgrepet ikke et av de ondene som har en tendens til å forsvinne av seg selv, men tvert imot til å vokse seg mer og mer fryktinngytende. Menneskehetens tilbøyelighet, enten som herskere eller som medborgere, til å påtvinge andre sine egne meninger og tilbøyeligheter som rettesnor for atferd, støttes så energisk av noen av de beste og av noen av de verste følelsene som hører menneskenaturen til, at den nesten aldri holdes i tømme av annet enn mangel på makt; og siden makten ikke avtar, men vokser, må vi, med mindre en sterk skranke av moralsk overbevisning kan reises mot dette ondet, under verdens nåværende forhold vente å se det tilta.

Det vil være hensiktsmessig for argumentasjonen om vi, i stedet for straks å gå løs på den allmenne tesen, i første omgang begrenser oss til én enkelt gren av den, der det prinsippet som her er framsatt, om ikke fullt ut, så dog til et visst punkt, er anerkjent av de gjengse meninger. Denne ene grenen er tankefriheten: som det er umulig å skille fra den beslektede friheten til å tale og skrive. Selv om disse frihetene i betydelig grad utgjør en del av den politiske moral i alle land som bekjenner seg til religiøs toleranse og frie institusjoner, er de grunnene, både filosofiske og praktiske, som de hviler på, kanskje ikke så fortrolige for den allmenne bevissthet, og heller ikke så grundig verdsatt av mange selv blant meningslederne, som man kunne ha ventet. Disse grunnene har, når de forstås rett, langt videre anvendelse enn på bare én avdeling av emnet, og en grundig behandling av denne delen av spørsmålet vil vise seg å være den beste innledning til resten. De for hvem intet av det jeg nå skal si, vil være nytt, vil derfor, håper jeg, unnskylde meg om jeg, i et emne som nå i tre århundrer så ofte har vært drøftet, våger meg på enda en drøftelse.