Anvendelser

De prinsippene som er hevdet på disse sidene, må bli mer allment godtatt som grunnlag for drøfting av enkeltheter, før en konsekvent anvendelse av dem på alle de forskjellige områdene av styre og moral kan forsøkes med noen utsikt til gagn. De få bemerkningene jeg akter å gjøre om enkeltspørsmål, er ment å belyse prinsippene, snarere enn å følge dem ut til deres konsekvenser. Jeg tilbyr ikke så mye anvendelser som prøver på anvendelse; de kan tjene til å bringe større klarhet i meningen med og grensene for de to grunnsetningene som til sammen utgjør hele læren i dette essayet, og til å hjelpe dømmekraften med å holde balansen mellom dem i de tilfellene der det synes tvilsomt hvilken av dem som gjelder saken.

Grunnsetningene er, for det første, at individet ikke står til ansvar overfor samfunnet for sine handlinger, så langt disse ikke angår noen annen persons interesser enn hans egne. Råd, veiledning, overtalelse og at andre mennesker holder seg unna ham, dersom de finner det nødvendig for sitt eget beste, er de eneste midlene samfunnet med rette kan uttrykke sin mishag eller misbilligelse av hans atferd med. For det andre, at for slike handlinger som skader andres interesser, står individet til ansvar og kan underkastes enten sosiale eller rettslige straffer, dersom samfunnet mener at det ene eller det andre er nødvendig for dets beskyttelse.

For det første må man på ingen måte anta, fordi skade, eller sannsynlighet for skade, på andres interesser alene kan rettferdiggjøre samfunnets inngripen, at den derfor alltid rettferdiggjør slik inngripen. I mange tilfeller forårsaker et individ, når det forfølger et legitimt mål, nødvendigvis og derfor legitimt smerte eller tap for andre, eller snapper opp et gode som de hadde et rimelig håp om å oppnå. Slike interessemotsetninger mellom individer oppstår ofte av dårlige samfunnsinstitusjoner, men er uunngåelige så lenge disse institusjonene varer; og noen ville være uunngåelige under enhver institusjon. Den som lykkes i et overfylt yrke eller i en konkurranseeksamen; den som foretrekkes framfor en annen i en hvilken som helst kappestrid om noe begge ønsker, høster fordel av andres tap, av deres bortkastede anstrengelse og deres skuffelse. Men det er, etter alminnelig innrømmelse, bedre for menneskehetens allmenne interesse at folk forfølger sine mål uten å la seg avskrekke av denne typen følger. Med andre ord innrømmer samfunnet de skuffede konkurrentene ingen rett, verken rettslig eller moralsk, til å være fritatt for denne typen lidelse; og det føler seg kalt til å gripe inn bare når det er brukt midler til å lykkes som det strider mot den allmenne interesse å tillate – nemlig svik eller forræderi, og makt.

Videre: Handel er en sosial handling. Den som påtar seg å selge noe slags varer til offentligheten, gjør noe som berører andre personers interesser, og samfunnets i sin alminnelighet; og dermed kommer hans atferd i prinsippet inn under samfunnets jurisdiksjon: Følgelig ble det en gang ansett som regjeringenes plikt, i alle tilfeller som ble regnet som viktige, å fastsette priser og regulere framstillingsprosessene. Men det er nå anerkjent, om enn ikke før etter en lang kamp, at både varenes lave pris og gode kvalitet sikres mest virkningsfullt ved å la produsentene og selgerne være fullkomment frie, under den eneste kontroll som ligger i kjøpernes like frihet til å forsyne seg andre steder. Dette er den såkalte frihandelslæren, som hviler på andre grunner enn, men like solide som, det prinsippet om individuell frihet som hevdes i dette essayet. Begrensninger på handel, eller på produksjon med handel for øye, er riktignok innskrenkninger; og all innskrenkning, qua innskrenkning, er et onde: Men de innskrenkningene det her er tale om, berører bare den delen av atferden som samfunnet har myndighet til å innskrenke, og er gale utelukkende fordi de ikke virkelig frambringer de resultatene man ønsker å frambringe med dem. Likesom prinsippet om individuell frihet ikke er involvert i frihandelslæren, er det heller ikke det i de fleste av de spørsmålene som oppstår om grensene for denne læren: som for eksempel hvilken grad av offentlig kontroll som er tillatelig for å hindre svindel ved forfalskning av varer; hvor langt sanitære forholdsregler, eller ordninger for å beskytte arbeidsfolk i farlige yrker, bør påtvinges arbeidsgiverne. Slike spørsmål innebærer frihetshensyn bare i den grad det alltid er bedre, caeteris paribus, å la folk være i fred enn å kontrollere dem: Men at de legitimt kan kontrolleres for disse formålene, er i prinsippet ubestridelig. På den annen side finnes det spørsmål om inngrep i handelen som i sitt vesen er frihetsspørsmål; slik som Maine-loven, som allerede er berørt; forbudet mot innførsel av opium til Kina; begrensningen av salget av gifter; kort sagt alle tilfeller der formålet med inngrepet er å gjøre det umulig eller vanskelig å skaffe seg en bestemt vare. Disse inngrepene er forkastelige, ikke som krenkelser av produsentens eller selgerens frihet, men av kjøperens.

Ett av disse eksemplene, det om salg av gifter, åpner et nytt spørsmål: de rette grensene for det som kan kalles politiets funksjoner; hvor langt friheten legitimt kan krenkes for å forebygge forbrytelser eller ulykker. Det er en av regjeringens ubestridte funksjoner å treffe forholdsregler mot forbrytelser før de er begått, så vel som å oppdage og straffe dem etterpå. Regjeringens forebyggende funksjon er imidlertid langt mer utsatt for misbruk, til skade for friheten, enn den straffende funksjonen; for det finnes knapt noen del av et menneskes legitime handlefrihet som ikke kunne framstilles, og det med rette, som noe som letter en eller annen form for forseelse. Likevel, dersom en offentlig myndighet, eller endog en privatperson, ser noen som åpenbart forbereder seg på å begå en forbrytelse, er de ikke forpliktet til å se uvirksomt på til forbrytelsen er begått, men kan gripe inn for å hindre den. Dersom gifter aldri ble kjøpt eller brukt til noe annet formål enn å begå mord, ville det være riktig å forby framstilling og salg av dem. De kan imidlertid trenges ikke bare til uskyldige, men til nyttige formål, og begrensninger kan ikke pålegges i det ene tilfellet uten å virke i det andre. Videre er det en rettmessig oppgave for offentlig myndighet å verne mot ulykker. Dersom enten en offentlig tjenestemann eller hvem som helst annen så en person forsøke å krysse en bro som var konstatert usikker, og det ikke var tid til å varsle ham om faren, kunne de gripe ham og snu ham tilbake uten noen virkelig krenkelse av hans frihet; for frihet består i å gjøre det man ønsker, og han ønsker ikke å falle i elven. Likevel, når det ikke er visshet, men bare fare for skade, kan ingen annen enn personen selv bedømme om det motivet som kan drive ham til å ta risikoen, er tilstrekkelig: I dette tilfellet bør han derfor (med mindre han er et barn, eller i villelse, eller i en tilstand av opphisselse eller åndsfravær som er uforenlig med full bruk av den reflekterende evnen), etter min oppfatning, bare advares mot faren; ikke med makt hindres i å utsette seg for den. Lignende betraktninger, anvendt på et spørsmål som salg av gifter, kan sette oss i stand til å avgjøre hvilke av de mulige reguleringsmåtene som strider mot prinsippet, og hvilke som ikke gjør det. En slik forholdsregel som for eksempel å merke stoffet med et ord som uttrykker dets farlige karakter, kan påbys uten krenkelse av friheten: Kjøperen kan ikke ønske å ikke vite at den tingen han har, har giftige egenskaper. Men å kreve en leges attest i alle tilfeller ville gjøre det stundom umulig, alltid kostbart, å skaffe varen til legitime formål. Den eneste måten jeg kan se, som det kan legges hindringer i veien for forbrytelser begått med dette middelet på, uten noen krenkelse som er verdt å regne med, av friheten til dem som ønsker det giftige stoffet til andre formål, består i å sørge for det som, med Benthams treffende uttrykk, kalles «forhåndsfastsatt bevis». Denne ordningen er kjent for enhver når det gjelder kontrakter. Det er vanlig og riktig at loven, når en kontrakt inngås, som vilkår for at den skal tvinge gjennom oppfyllelsen, krever at visse formaliteter overholdes, slik som underskrifter, vitners bekreftelse og lignende, for at det i tilfelle senere tvist kan finnes bevis for at kontrakten virkelig ble inngått, og at det ikke var noe ved omstendighetene som gjorde den rettslig ugyldig: Virkningen er at det legges store hindringer i veien for fiktive kontrakter, eller kontrakter inngått under omstendigheter som, dersom de var kjent, ville oppheve deres gyldighet. Forholdsregler av lignende art kunne påbys ved salg av varer som egner seg som redskaper for forbrytelser. Selgeren kunne for eksempel pålegges å føre inn i et register det nøyaktige tidspunktet for handelen, kjøperens navn og adresse, den nøyaktige kvaliteten og mengden som ble solgt; å spørre om formålet det skulle brukes til, og notere det svaret han fikk. Når det ikke forelå noen legeresept, kunne det kreves at en tredjeperson var til stede, for å kunne føre kjensgjerningen hjem til kjøperen dersom det senere skulle være grunn til å tro at varen var blitt brukt til forbryterske formål. Slike bestemmelser ville i alminnelighet ikke være noen vesentlig hindring for å skaffe varen, men en meget betydelig hindring for å gjøre utilbørlig bruk av den uten å bli oppdaget.

Den retten som ligger i samfunnet til å avverge forbrytelser mot seg selv ved forutgående forholdsregler, antyder de åpenbare begrensningene i grunnsetningen om at dårlig oppførsel som bare angår en selv, ikke med rette kan gripes inn mot ved forebygging eller straff. Drukkenskap, for eksempel, er i vanlige tilfeller ikke et passende emne for lovgivningens inngripen; men jeg ville anse det som fullt legitimt at en person som én gang var blitt dømt for en voldshandling mot andre under påvirkning av drikk, ble satt under en særskilt rettslig begrensning, personlig for ham; at dersom han senere ble funnet beruset, skulle han kunne straffes, og at dersom han i den tilstanden begikk en ny forseelse, skulle den straffen han ville være hjemfallen til for denne andre forseelsen, skjerpes. Det å drikke seg full er, hos en person som drukkenskapen egger til å skade andre, en forbrytelse mot andre. Likeledes kan lediggang, unntatt hos en person som mottar understøttelse fra det offentlige, eller unntatt når den utgjør et kontraktsbrudd, ikke uten tyranni gjøres til gjenstand for rettslig straff; men dersom en mann, enten av lediggang eller av en hvilken som helst annen unngåelig årsak, unnlater å oppfylle sine rettslige plikter overfor andre, som for eksempel å forsørge sine barn, er det ikke noe tyranni å tvinge ham til å oppfylle denne forpliktelsen, ved tvangsarbeid, dersom ingen andre midler står til rådighet.

Videre finnes det mange handlinger som, siden de bare er direkte skadelige for den handlende selv, ikke bør forbys ved lov, men som, dersom de gjøres offentlig, er et brudd på god skikk, og som dermed faller inn under kategorien krenkelser av andre og med rette kan forbys. Av dette slaget er krenkelser av sømmeligheten; dem er det unødvendig å dvele ved, så mye mer som de bare indirekte henger sammen med vårt emne, siden innvendingen mot offentligheten er like sterk når det gjelder mange handlinger som ikke i seg selv er forkastelige, og heller ikke antas å være det.

Det er et annet spørsmål som det må finnes et svar på, i samsvar med de prinsippene som er lagt fram. I tilfeller av personlig atferd som antas å være klanderverdig, men som respekten for friheten hindrer samfunnet i å forebygge eller straffe, fordi det ondet som direkte følger av den, utelukkende rammer den handlende selv: Bør andre personer være like fri til å råde til eller oppfordre til det den handlende er fri til å gjøre? Dette spørsmålet er ikke fritt for vanskeligheter. Tilfellet med en person som tilskynder en annen til å utføre en handling, er strengt tatt ikke et tilfelle av atferd som bare angår en selv. Å gi noen råd eller tilby dem lokkemidler er en sosial handling, og kan derfor, som handlinger i alminnelighet som berører andre, antas å være underlagt sosial kontroll. Men litt ettertanke retter opp det første inntrykket, ved å vise at selv om tilfellet strengt tatt ikke faller innenfor definisjonen av individuell frihet, så er de grunnene prinsippet om individuell frihet hviler på, anvendelige på det. Dersom folk, i alt som bare angår dem selv, må få lov til å handle slik de selv synes best, på egen risiko, må de like fullt være fri til å rådføre seg med hverandre om hva som passer å gjøre på denne måten; til å utveksle meninger, og gi og motta forslag. Hva det enn er tillatt å gjøre, må det være tillatt å råde til å gjøre. Spørsmålet er tvilsomt bare når tilskynderen har personlig fordel av sitt råd; når han gjør det til sitt yrke, for å livnære seg eller for pengevinning, å fremme det samfunnet og staten anser som et onde. Da innføres riktignok et nytt kompliserende element; nemlig at det finnes klasser av personer med en interesse som strider mot det som regnes som det felles vel, og hvis levemåte bygger på å motarbeide det. Bør det gripes inn mot dette, eller ikke? Utukt, for eksempel, må tolereres, og det må også pengespill; men bør en person være fri til å være hallik, eller til å drive et spillehus? Tilfellet er et av dem som ligger nøyaktig på grenselinjen mellom to prinsipper, og det er ikke umiddelbart klart hvilket av de to det egentlig hører inn under. Det finnes argumenter på begge sider. På toleransens side kan det sies at det at man driver noe som yrke, og lever av eller tjener på å utøve det, ikke kan gjøre det forbrytersk som ellers ville være tillatelig; at handlingen enten bør være konsekvent tillatt eller konsekvent forbudt; at dersom de prinsippene vi hittil har forsvart, er sanne, har samfunnet ingen rett til, som samfunn, å avgjøre at noe som bare angår individet, er galt; at det ikke kan gå lenger enn til å fraråde, og at den ene personen bør være like fri til å overtale som den andre til å fraråde. Mot dette kan det hevdes at selv om offentligheten, eller staten, ikke har rett til myndig å avgjøre, med undertrykkelse eller straff for øye, at den eller den atferden som bare berører individets interesser, er god eller dårlig, så er de fullt berettiget til å anta, dersom de anser den som dårlig, at det i det minste er et omstridt spørsmål om den er det eller ikke: at de, dette forutsatt, ikke kan handle galt når de søker å utelukke innflytelsen fra tilskyndelser som ikke er uegennyttige, fra tilskyndere som umulig kan være upartiske – som har en direkte personlig interesse på den ene siden, og det den siden staten mener er den gale, og som åpenlyst fremmer den utelukkende av personlige hensyn. Det kan sikkert, vil man kunne innvende, ikke gå noe tapt, ikke ofres noe gode, ved å ordne sakene slik at folk treffer sitt valg, enten klokt eller tåpelig, av egen tilskyndelse, så fri som mulig for kunstgrepene til personer som egger deres tilbøyeligheter for egne, egennyttige formål. Således (kan det sies): Selv om lovene om ulovlige spill er fullstendig uforsvarlige – selv om alle personer bør være fri til å spille i sine egne eller hverandres hus, eller på et hvilket som helst møtested opprettet ved deres egne bidrag og åpent bare for medlemmene og deres gjester – så bør likevel offentlige spillehus ikke tillates. Det er sant at forbudet aldri er virksomt, og at uansett hvor mye tyrannisk makt politiet gis, kan spillehus alltid holdes i drift under andre påskudd; men de kan tvinges til å drive sin virksomhet med en viss grad av hemmelighold og dulgthet, slik at ingen vet noe om dem unntatt de som oppsøker dem; og mer enn dette bør samfunnet ikke sikte mot. Det er betydelig tyngde i disse argumentene; jeg vil ikke våge å avgjøre om de er tilstrekkelige til å rettferdiggjøre den moralske anomali å straffe medhjelperen når hovedmannen får (og må få) gå fri; eller å bøtelegge eller fengsle halliken, men ikke horkaren, spillehusholderen, men ikke spilleren. Enda mindre bør det gripes inn i de vanlige handlingene kjøp og salg på tilsvarende grunnlag. Nesten enhver vare som kjøpes og selges, kan brukes i overmål, og selgerne har en pengeinteresse i å oppmuntre til dette overmålet; men det kan ikke bygges noe argument på dette, til fordel for eksempel for Maine-loven; for klassen av forhandlere av sterke drikker, selv om den har interesse av misbruket av dem, er uunnværlig for deres legitime bruk. Disse forhandlernes interesse i å fremme umåtehold er imidlertid et virkelig onde, og berettiger staten til å pålegge begrensninger og kreve garantier som, uten denne berettigelsen, ville være krenkelser av legitim frihet.

Et ytterligere spørsmål er om staten, samtidig som den tillater, likevel indirekte bør motvirke atferd som den anser for å stride mot den handlendes beste; om den for eksempel bør treffe tiltak for å gjøre midlene til drukkenskap mer kostbare, eller gjøre dem vanskeligere å skaffe, ved å begrense antallet utsalgssteder. I dette som i de fleste andre praktiske spørsmål må det gjøres mange sondringer. Å beskatte stimulanser utelukkende i den hensikt å gjøre dem vanskeligere å skaffe, er et tiltak som bare i grad skiller seg fra et fullstendig forbud mot dem; og det ville være forsvarlig bare dersom forbudet var forsvarlig. Enhver kostnadsøkning er et forbud for dem hvis midler ikke strekker til den økte prisen; og for dem som har råd, er den en straff pålagt dem for å tilfredsstille en bestemt smak. Deres valg av fornøyelser, og måten de bruker sin inntekt på etter å ha oppfylt sine rettslige og moralske forpliktelser overfor staten og overfor enkeltpersoner, er deres egen sak, og må overlates til deres egen dømmekraft. Disse betraktningene kan ved første øyekast synes å fordømme at stimulanser velges ut som særskilte gjenstander for beskatning med inntekter for øye. Men man må huske at beskatning for fiskale formål er helt uunngåelig; at det i de fleste land er nødvendig at en betydelig del av denne beskatningen er indirekte; at staten derfor ikke kan unngå å pålegge straffer, som for noen personer kan virke som forbud, på bruken av visse forbruksvarer. Det er derfor statens plikt å overveie, når den pålegger skatter, hvilke varer forbrukerne best kan unnvære; og a fortiori fortrinnsvis å velge dem som den anser bruken av, ut over en meget moderat mengde, for å være direkte skadelig. Beskatning av stimulanser, opp til det punktet som gir den største inntekten (forutsatt at staten trenger all den inntekten den gir), er derfor ikke bare tillatelig, men å bifalle.

Spørsmålet om å gjøre salget av disse varene til et mer eller mindre eksklusivt privilegium må besvares forskjellig, alt etter hvilke formål begrensningen er ment å tjene. Alle steder der publikum samles, krever politiets tilsyn, og steder av dette slaget i særlig grad, fordi forbrytelser mot samfunnet særlig lett oppstår der. Det er derfor rimelig å begrense retten til å selge disse varene (i det minste for konsum på stedet) til personer med kjent eller attestert sømmelig vandel; å gi slike bestemmelser om åpnings- og lukketider som kan være nødvendige for offentlig overvåking, og å trekke bevillingen tilbake dersom det gjentatte ganger forekommer ordensforstyrrelser gjennom vertens medvirkning eller udugelighet, eller dersom stedet blir et møtested for å pønske ut og forberede lovbrudd. Noen ytterligere begrensning anser jeg ikke for å være prinsipielt forsvarlig. Begrensningen i antall øl- og brennevinsskjenkesteder, for eksempel, med det uttrykkelige formål å gjøre dem vanskeligere tilgjengelige og minske anledningene til fristelse, utsetter ikke bare alle for en ulempe fordi det finnes noen som ville misbruke adgangen, men passer bare for en samfunnstilstand der de arbeidende klassene åpent behandles som barn eller villmenn og settes under en oppdragelse i tvang, for å gjøre dem skikket til senere å få del i frihetens privilegier. Dette er ikke det prinsippet de arbeidende klassene erklært styres etter i noe fritt land; og ingen som setter frihet tilbørlig høyt, vil gi sin tilslutning til at de styres slik, med mindre alle forsøk på å oppdra dem til frihet og styre dem som frie menn er uttømt, og det er endelig bevist at de bare kan styres som barn. Den blotte framstillingen av alternativet viser hvor absurd det er å anta at slike forsøk er gjort i noe tilfelle som trenger å vurderes her. Det er bare fordi dette landets institusjoner er en masse av inkonsekvenser, at ting får innpass i vår praksis som hører til det despotiske, eller såkalt faderlige, styresettet, mens den alminnelige friheten i våre institusjoner utelukker utøvelsen av den grad av kontroll som er nødvendig for å gi begrensningen noen virkelig virkning som moralsk oppdragelse.

Det ble påpekt i en tidlig del av dette essayet at individets frihet, i ting som bare angår individet selv, innebærer en tilsvarende frihet for et hvilket som helst antall individer til ved gjensidig avtale å regulere slike ting som angår dem i fellesskap, og ikke angår andre personer enn dem selv. Dette spørsmålet byr ikke på noen vanskelighet så lenge viljen hos alle de impliserte personene forblir uforandret; men siden denne viljen kan endre seg, er det ofte nødvendig, selv i ting som bare angår dem selv, at de inngår forpliktelser overfor hverandre; og når de gjør det, er det rimelig, som alminnelig regel, at disse forpliktelsene holdes. Likevel har denne alminnelige regelen, sannsynligvis i ethvert lands lover, noen unntak. Ikke bare holdes ikke personer til forpliktelser som krenker tredjeparts rettigheter, men det anses stundom som tilstrekkelig grunn til å løse dem fra en forpliktelse at den er skadelig for dem selv. I dette og de fleste andre siviliserte land ville for eksempel en forpliktelse der en person skulle selge seg selv, eller la seg selge, som slave, være ugyldig; håndhevet verken av loven eller av den offentlige mening. Grunnen til slik å begrense hans makt til frivillig å råde over sin egen lodd i livet, er åpenbar, og ses svært klart i dette ekstreme tilfellet. Grunnen til ikke å gripe inn i en persons frivillige handlinger, uten for andres skyld, er hensynet til hans frihet. Hans frivillige valg er bevis på at det han slik velger, er ønskelig, eller i det minste utholdelig, for ham, og hans beste blir i det hele tatt best ivaretatt ved at han får bruke sine egne midler til å forfølge det. Men ved å selge seg som slave gir han avkall på sin frihet; han frasier seg enhver framtidig bruk av den, ut over denne ene handlingen. Han motvirker derfor, i sitt eget tilfelle, selve det formålet som er begrunnelsen for å la ham råde over seg selv. Han er ikke lenger fri; men er fra da av i en stilling som ikke lenger har den formodning til sin fordel som hans frivillige forbliven i den ville gi. Frihetens prinsipp kan ikke kreve at han skal være fri til ikke å være fri. Det er ikke frihet å få lov til å avhende sin frihet. Disse grunnene, hvis kraft er så iøynefallende i dette særegne tilfellet, har åpenbart en langt videre anvendelse; likevel settes det overalt en grense for dem av livets nødvendigheter, som stadig krever, ikke riktignok at vi skal oppgi vår frihet, men at vi skal samtykke i den ene og den andre begrensningen av den. Det prinsippet som krever ukontrollert handlefrihet i alt som bare angår de handlende selv, krever imidlertid at de som har bundet seg til hverandre, i ting som ikke angår noen tredjepart, skal kunne løse hverandre fra forpliktelsen: og selv uten slik frivillig løsning finnes det kanskje ingen kontrakter eller forpliktelser, unntatt dem som gjelder penger eller pengers verdi, som man kan våge å si at det overhodet ikke burde være noen frihet til å tre tilbake fra. Baron Wilhelm von Humboldt uttaler, i det utmerkede essayet jeg allerede har sitert fra, som sin overbevisning at forpliktelser som innebærer personlige forhold eller tjenester, aldri burde være rettslig bindende ut over en begrenset tid; og at den viktigste av disse forpliktelsene, ekteskapet, som har den særegenhet at dets formål forfeiles med mindre begge parters følelser er i harmoni med det, ikke burde kreve mer enn den erklærte viljen hos den ene av partene for å oppløses. Dette emnet er for viktig, og for innviklet, til å drøftes i en parentes, og jeg berører det bare så langt det er nødvendig for illustrasjonens skyld. Hadde ikke knappheten og allmennheten i baron Humboldts avhandling tvunget ham til i dette tilfellet å nøye seg med å uttale sin konklusjon uten å drøfte premissene, ville han utvilsomt ha erkjent at spørsmålet ikke kan avgjøres på så enkle grunnlag som dem han holder seg til. Når en person, enten ved uttrykkelig løfte eller ved sin atferd, har oppmuntret en annen til å stole på at han vil fortsette å handle på en bestemt måte – til å bygge forventninger og beregninger, og sette noen del av sin livsplan på spill på denne forutsetningen, oppstår en ny rekke moralske forpliktelser fra hans side overfor denne personen, som muligens kan settes til side, men ikke kan overses. Og videre, dersom forholdet mellom to kontraherende parter har fått følger for andre; dersom det har satt tredjeparter i noen særegen stilling, eller, som i ekteskapets tilfelle, til og med har kalt tredjeparter til live, oppstår forpliktelser hos begge de kontraherende partene overfor disse tredjepersonene, hvis oppfyllelse, eller i alle fall måten de oppfylles på, i høy grad må påvirkes av om forholdet mellom de opprinnelige partene i kontrakten fortsetter eller brytes. Det følger ikke av dette, og jeg kan heller ikke innrømme, at disse forpliktelsene strekker seg til å kreve at kontrakten oppfylles for enhver pris for den motvillige partens lykke; men de er et nødvendig element i spørsmålet; og selv om de, som von Humboldt hevder, ikke burde gjøre noen forskjell i partenes rettslige frihet til å løse seg fra forpliktelsen (og jeg mener også at de ikke burde gjøre stor forskjell), gjør de nødvendigvis en stor forskjell i den moralske friheten. En person er forpliktet til å ta alle disse omstendighetene i betraktning før han bestemmer seg for et skritt som kan berøre så viktige interesser hos andre; og dersom han ikke tillegger disse interessene tilbørlig vekt, er han moralsk ansvarlig for uretten. Jeg har gjort disse åpenbare bemerkningene for bedre å belyse det alminnelige frihetsprinsippet, og ikke fordi de på noen måte trengs i det særskilte spørsmålet, som tvert imot vanligvis drøftes som om barnas interesse var alt, og de voksnes ingenting.

Jeg har allerede bemerket at frihet, på grunn av mangelen på anerkjente allmenne prinsipper, ofte innrømmes der den burde nektes, så vel som nektes der den burde innrømmes; og ett av de tilfellene der frihetsfølelsen i den moderne europeiske verden er sterkest, er et tilfelle der den etter mitt syn er helt malplassert. En person bør være fri til å gjøre som han vil i sine egne anliggender; men han bør ikke være fri til å gjøre som han vil når han handler for en annen, under påskudd av at den andres anliggender er hans egne. Staten, som respekterer hver enkelts frihet i det som særskilt angår ham selv, er forpliktet til å opprettholde en årvåken kontroll med hans utøvelse av enhver makt som den tillater ham å ha over andre. Denne forpliktelsen blir nesten fullstendig tilsidesatt når det gjelder familieforholdene, et tilfelle som i sin direkte innflytelse på menneskelig lykke er viktigere enn alle andre til sammen. Ektemenns nesten despotiske makt over hustruer trenger ikke utdypes her, fordi det ikke kreves mer for fullstendig å fjerne ondet enn at hustruer får de samme rettigheter, og mottar lovens beskyttelse på samme måte, som alle andre personer; og fordi forsvarerne av den bestående urett i dette spørsmålet ikke benytter seg av frihetsargumentet, men står åpent fram som maktens forkjempere. Det er når det gjelder barn at feilanvendte forestillinger om frihet er en virkelig hindring for at staten oppfyller sine plikter. Man skulle nesten tro at en manns barn ble antatt å være bokstavelig, og ikke metaforisk, en del av ham selv, så nidkjært vokter den offentlige mening mot det minste inngrep fra loven i hans absolutte og eksklusive kontroll over dem; mer nidkjært enn mot nesten ethvert inngrep i hans egen handlefrihet: så mye lavere verdsetter menneskene flest frihet enn makt. Ta for eksempel tilfellet utdanning. Er det ikke nesten et selvinnlysende aksiom at staten bør kreve og framtvinge utdanning, opp til en viss standard, av ethvert menneske som fødes som dens borger? Likevel, hvem er det som ikke er redd for å erkjenne og hevde denne sannheten? Knapt noen vil riktignok nekte for at det er en av foreldrenes (eller, slik lov og sedvane nå står, farens) helligste plikter, etter å ha kalt et menneske til verden, å gi dette mennesket en utdanning som gjør det skikket til å spille sin rolle vel i livet, overfor andre og overfor seg selv. Men mens dette enstemmig erklæres å være farens plikt, vil knapt noen i dette landet tåle å høre om å forplikte ham til å oppfylle den. I stedet for at det kreves av ham at han gjør noen anstrengelse eller noe offer for å sikre barnet utdanning, overlates det til hans valg å ta imot den eller ikke når den tilbys gratis! Det er fortsatt ikke erkjent at det å sette et barn til verden uten rimelig utsikt til å kunne skaffe ikke bare føde til dets kropp, men undervisning og opplæring til dets sinn, er en moralsk forbrytelse, både mot det ulykkelige avkommet og mot samfunnet; og at dersom forelderen ikke oppfyller denne forpliktelsen, bør staten sørge for at den blir oppfylt, så langt som mulig på forelderens bekostning.

Var plikten til å framtvinge allmenn utdanning først innrømmet, ville det bli slutt på vanskelighetene om hva staten skal lære bort, og hvordan den skal lære det bort, som nå gjør emnet til en ren slagmark for sekter og partier, og får den tiden og det arbeidet som skulle vært brukt på å utdanne, til å bli sløst bort på krangel om utdanning. Hvis regjeringen ville bestemme seg for å kreve en god utdanning for hvert barn, kunne den spare seg bryet med å skaffe en. Den kunne overlate til foreldrene å skaffe utdanningen hvor og hvordan de ville, og nøye seg med å hjelpe til med å betale skolepengene for den fattigere klassen av barn, og dekke de fulle skoleutgiftene for dem som ikke har noen andre til å betale for seg. De innvendingene som med rette reises mot statlig utdanning, gjelder ikke statens framtvinging av utdanning, men at staten påtar seg å lede denne utdanningen; som er noe helt annet. At hele eller noen stor del av folkets utdanning skulle være i statens hender, går jeg like langt som noen i å fordømme. Alt som er sagt om viktigheten av karakterens individualitet, og av mangfold i meninger og handlemåter, innebærer, som av samme usigelige viktighet, mangfold i utdanning. En allmenn statlig utdanning er bare en innretning for å støpe menneskene til å bli nøyaktig like hverandre; og siden den formen den støper dem i, er den som behager den rådende makten i regjeringen, enten denne er en monark, et presteskap, et aristokrati eller flertallet i den nålevende generasjonen, oppretter den, i samme grad som den er effektiv og vellykket, et despoti over sinnet, som etter sin naturlige tendens fører til et despoti over kroppen. En utdanning opprettet og kontrollert av staten burde bare finnes, om den i det hele tatt skal finnes, som ett blant mange konkurrerende eksperimenter, drevet som eksempel og ansporing, for å holde de andre oppe på en viss standard av fortreffelighet. Med mindre, riktignok, samfunnet i alminnelighet er i en så tilbakeliggende tilstand at det ikke kunne eller ville skaffe seg selv noen ordentlige utdanningsinstitusjoner, uten at regjeringen påtok seg oppgaven; da kan regjeringen riktignok, som det minste av to store onder, påta seg driften av skoler og universiteter, slik den kan påta seg aksjeselskapers virksomhet, når privat foretaksomhet, i en form skikket til å påta seg store industrielle verk, ikke finnes i landet. Men i alminnelighet, dersom landet har et tilstrekkelig antall personer som er kvalifisert til å gi utdanning under regjeringens ledelse, ville de samme personene være i stand til og villige til å gi en like god utdanning etter frivillighetsprinsippet, under den sikkerhet for betaling som en lov om tvungen utdanning gir, kombinert med statlig støtte til dem som ikke kan dekke utgiften.

Midlet til å håndheve loven kunne ikke være noe annet enn offentlige eksamener, som omfatter alle barn og begynner i tidlig alder. Det kunne fastsettes en alder da hvert barn må eksamineres for å fastslå om han (eller hun) kan lese. Viser et barn seg ute av stand til det, kunne faren, med mindre han har en tilstrekkelig unnskyldningsgrunn, ilegges en moderat bot, som om nødvendig avtjenes ved hans arbeid, og barnet kunne settes på skole på hans bekostning. Én gang hvert år burde eksamenen fornyes, med et gradvis utvidet fagområde, slik at den allmenne tilegnelsen, og hva mer er, bevaringen, av et visst minimum av allmennkunnskap i praksis ble tvungen. Ut over dette minimum burde det være frivillige eksamener i alle fag, der alle som når opp til en viss standard av ferdighet, kunne kreve et vitnemål. For å hindre staten i gjennom disse ordningene å utøve en utilbørlig innflytelse på meningene, burde den kunnskapen som kreves for å bestå en eksamen (ut over de rent instrumentelle delene av kunnskapen, som språk og bruken av dem), selv i den høyere klassen av eksamener, være begrenset utelukkende til fakta og positiv vitenskap. Eksamenene i religion, politikk eller andre omstridte emner burde ikke dreie seg om meningenes sannhet eller usannhet, men om den kjensgjerning at den og den meningen holdes, på de og de grunner, av de og de forfattere, eller skoler, eller kirker. Under dette systemet ville den oppvoksende generasjonen ikke være verre stilt med hensyn til alle omstridte sannheter enn den er nå; de ville bli oppdratt enten som statskirkefolk eller dissentere, slik de nå blir, idet staten bare sørget for at de ble opplærte statskirkefolk eller opplærte dissentere. Det ville ikke være noe til hinder for at de fikk undervisning i religion, om foreldrene ønsket det, ved de samme skolene der de fikk undervisning i andre ting. Alle forsøk fra statens side på å påvirke borgernes konklusjoner i omstridte spørsmål er av det onde; men den kan med full rett tilby å fastslå og attestere at en person har den kunnskapen som kreves for at hans konklusjoner i et gitt emne skal være verdt å lytte til. En filosofistudent ville ha godt av å kunne bestå en eksamen både i Locke og i Kant, uansett hvilken av de to han slutter seg til, eller selv om han ikke slutter seg til noen av dem: og det er ingen rimelig innvending mot å eksaminere en ateist i bevisene for kristendommen, forutsatt at det ikke kreves av ham at han bekjenner en tro på dem. Eksamenene i de høyere kunnskapsgrenene burde imidlertid, slik jeg ser det, være helt frivillige. Det ville være å gi regjeringene en altfor farlig makt om de fikk lov til å utelukke noen fra yrker, selv fra læreryrket, på grunn av påstått mangel på kvalifikasjoner: og jeg mener, med Wilhelm von Humboldt, at grader, eller andre offentlige vitnemål om vitenskapelige eller faglige kunnskaper, burde gis til alle som melder seg til eksamen og består prøven; men at slike vitnemål ikke burde gi noen fordel framfor konkurrenter, annet enn den vekten den offentlige mening måtte tillegge deres vitnesbyrd.

Det er ikke bare i utdanningsspørsmålet at malplasserte forestillinger om frihet hindrer at moralske forpliktelser fra foreldrenes side blir anerkjent, og rettslige forpliktelser pålagt, der det alltid er de sterkeste grunner for de første, og i mange tilfeller også for de siste. Selve den kjensgjerning å forårsake et menneskes eksistens er en av de mest ansvarsfulle handlingene i hele menneskelivets område. Å påta seg dette ansvaret – å gi et liv som kan bli enten en forbannelse eller en velsignelse – med mindre det vesenet som skal få det, vil ha i det minste de alminnelige utsikter til en ønskverdig tilværelse, er en forbrytelse mot dette vesenet. Og i et land som enten er overbefolket, eller trues av å bli det, er det å sette barn til verden ut over et svært lite antall, med den virkning at arbeidets lønn senkes ved deres konkurranse, en alvorlig forseelse mot alle som lever av lønnen for sitt arbeid. De lovene som i mange land på kontinentet forbyr ekteskap med mindre partene kan vise at de har midler til å forsørge en familie, overskrider ikke statens legitime myndighet: og enten slike lover er hensiktsmessige eller ikke (et spørsmål som hovedsakelig avhenger av lokale forhold og følelser), er de ikke å innvende mot som krenkelser av friheten. Slike lover er inngrep fra statens side for å forby en skadelig handling – en handling som er til skade for andre, og som burde være gjenstand for fordømmelse og sosialt stigma, selv når det ikke anses hensiktsmessig å legge til rettslig straff. Likevel ville de gjengse forestillingene om frihet, som så lett bøyer seg for virkelige inngrep i individets frihet i ting som bare angår ham selv, avvise forsøket på å legge noen bånd på hans tilbøyeligheter når følgen av at han gir etter for dem, er et liv, eller flere liv, i elendighet og fordervelse for avkommet, med mangfoldige onder for dem som er nær nok til på noen måte å bli berørt av deres handlinger. Når vi sammenligner menneskehetens besynderlige respekt for frihet med dens besynderlige mangel på respekt for den, kunne vi tenke oss at en mann hadde en uavhendelig rett til å skade andre, og ingen rett i det hele tatt til å glede seg selv uten å påføre noen smerte.

Jeg har spart til sist en stor klasse av spørsmål om grensene for regjeringens inngripen, som, selv om de henger nær sammen med emnet for dette essayet, strengt tatt ikke hører til det. Dette er tilfeller der grunnene mot inngripen ikke dreier seg om frihetsprinsippet: spørsmålet gjelder ikke å begrense individenes handlinger, men å hjelpe dem: det spørres om regjeringen bør gjøre, eller la gjøre, noe til deres beste, i stedet for å overlate det til dem selv å gjøre det, hver for seg eller i frivillig sammenslutning.

Innvendingene mot regjeringens inngripen, når den ikke er av et slag som innebærer krenkelse av friheten, kan være av tre slag.

Den første er når det som skal gjøres, trolig blir bedre gjort av individer enn av regjeringen. Allment talt er det ingen som er så skikket til å drive en virksomhet, eller til å avgjøre hvordan eller av hvem den skal drives, som de som personlig har interesse i den. Dette prinsippet fordømmer de inngrepene, en gang så vanlige, som den lovgivende forsamling eller regjeringens embetsmenn gjorde i næringslivets vanlige prosesser. Men denne delen av emnet er blitt tilstrekkelig utdypet av de politiske økonomene, og har ikke noen særlig forbindelse med prinsippene i dette essayet.

Den andre innvendingen står vårt emne nærmere. I mange tilfeller, selv om individene kanskje ikke gjør den bestemte tingen like godt, i gjennomsnitt, som regjeringens embetsmenn, er det likevel ønskelig at den blir gjort av dem heller enn av regjeringen, som et middel til deres egen åndelige oppdragelse – en måte å styrke deres aktive evner på, øve deres dømmekraft og gi dem et fortrolig kjennskap til de emnene de slik får overlatt å befatte seg med. Dette er en viktig, om enn ikke den eneste, anbefaling for juryrettergang (i saker som ikke er politiske); for frie og folkelige lokale og kommunale institusjoner; for at industrielle og filantropiske foretak drives av frivillige sammenslutninger. Dette er ikke spørsmål om frihet, og de henger sammen med det emnet bare gjennom fjerne tendenser; men de er spørsmål om utvikling. Det hører hjemme ved en annen anledning enn denne å dvele ved disse tingene som deler av den nasjonale oppdragelsen; som i sannhet borgerens særegne skolering, den praktiske delen av et fritt folks politiske oppdragelse, som fører dem ut av den trange kretsen av personlig og familiær egoisme, og venner dem til å forstå felles interesser og å forvalte felles anliggender – som gjør det til vane for dem å handle ut fra offentlige eller halvoffentlige motiver, og å la sin atferd styres av mål som forener dem i stedet for å isolere dem fra hverandre. Uten disse vanene og evnene kan en fri forfatning verken drives eller bevares, slik det vises ved den altfor ofte forbigående naturen til den politiske friheten i land der den ikke hviler på et tilstrekkelig grunnlag av lokale friheter. At rent lokale anliggender forvaltes av lokalsamfunnene, og de store industrielle foretakene av sammenslutningen av dem som frivillig skyter inn pengemidlene, anbefales videre av alle de fordelene som i dette essayet er framstilt som knyttet til individualitet i utviklingen og mangfold i handlemåter. Regjeringens virksomhet har en tendens til å være lik overalt. Hos individer og frivillige sammenslutninger er det derimot mangfoldige eksperimenter og en endeløs rikdom av erfaring. Det staten kan gjøre med nytte, er å gjøre seg til et sentralt oppbevaringssted for, og en aktiv formidler og spreder av, den erfaringen som springer ut av mange forsøk. Dens oppgave er å sette hver eksperimentator i stand til å dra nytte av andres eksperimenter, i stedet for ikke å tåle andre eksperimenter enn sine egne.

Den tredje og mest tungtveiende grunnen til å begrense regjeringens inngripen er det store ondet i å øke dens makt unødig. Hver funksjon som legges til dem regjeringen allerede utøver, gjør at dens innflytelse over håp og frykt spres videre omkring, og forvandler mer og mer den aktive og ærgjerrige delen av publikum til påhengere av regjeringen, eller av et parti som sikter mot å bli regjeringen. Hvis veiene, jernbanene, bankene, forsikringskontorene, de store aksjeselskapene, universitetene og de offentlige veldedighetsinstitusjonene alle sammen var grener av regjeringen; hvis dessuten de kommunale korporasjonene og de lokale styrene, med alt som nå tilfaller dem, ble avdelinger av sentraladministrasjonen; hvis de ansatte i alle disse ulike foretakene ble utnevnt og lønnet av regjeringen, og så til regjeringen for ethvert framskritt i livet; da ville ikke all pressefrihet og all folkelig sammensetning av den lovgivende forsamling gjøre dette eller noe annet land fritt annet enn i navnet. Og ondet ville være større jo mer effektivt og vitenskapelig det administrative maskineriet var bygd – jo dyktigere ordningene var for å skaffe de best kvalifiserte hender og hoder til å drive det med. I England er det i det siste blitt foreslått at alle medlemmer av statens sivile embetsverk skal velges ut ved konkurranseeksamen, for å skaffe disse stillingene de mest intelligente og opplyste personene som kan oppdrives; og mye er blitt sagt og skrevet for og imot dette forslaget. Et av de argumentene motstanderne har holdt sterkest på, er at stillingen som fast embetsmann i statens tjeneste ikke gir tilstrekkelige utsikter til lønn og betydning til å tiltrekke de høyeste talentene, som alltid vil kunne finne en mer innbydende karriere i de frie yrkene, eller i tjeneste hos selskaper og andre offentlige organer. Man ville ikke ha blitt overrasket om dette argumentet var blitt brukt av forslagets venner, som et svar på dets største vanskelighet. Fra motstanderne er det underlig nok. Det som anføres som en innvending, er sikkerhetsventilen i det foreslåtte systemet. Hvis virkelig alt det høye talentet i landet kunne trekkes inn i regjeringens tjeneste, kunne et forslag som gikk i retning av å frambringe dette resultatet, med rette vekke uro. Hvis hver del av samfunnets virksomhet som krevde organisert samvirke, eller store og omfattende synsmåter, lå i regjeringens hender, og hvis regjeringens embeter overalt ble besatt med de dyktigste menn, ville all den utvidede dannelsen og øvede intelligensen i landet, unntatt den rent spekulative, bli samlet i et tallrikt byråkrati, som resten av samfunnet alene ville se til for alle ting: mengden for ledelse og diktat i alt den hadde å gjøre; de dyktige og framstrebende for personlig avansement. Å bli opptatt i dette byråkratiets rekker, og når man var opptatt, å stige i gradene der, ville være ærgjerrighetens eneste mål. Under dette regimet er ikke bare publikum utenfor dårlig skikket, av mangel på praktisk erfaring, til å kritisere eller kontrollere byråkratiets virkemåte, men selv om tilfeldighetene i despotiske institusjoner eller den naturlige virkningen av folkelige institusjoner av og til hever til toppen en hersker eller herskere med reformtilbøyeligheter, kan ingen reform gjennomføres som strider mot byråkratiets interesse. Slik er den sørgelige tilstanden i det russiske riket, slik det framgår av beretningene fra dem som har hatt tilstrekkelig anledning til å iaktta. Tsaren selv er maktesløs overfor byråkratiet som korps; han kan sende hvem som helst av dem til Sibir, men han kan ikke regjere uten dem, eller mot deres vilje. Mot hvert dekret han utsteder, har de et stilltiende veto, simpelthen ved å la være å sette det i verk. I land med mer framskreden sivilisasjon og en mer opprørsk ånd holder publikum, som er vant til å vente at alt skal gjøres for dem av staten, eller i det minste til ikke å gjøre noe selv uten å be staten ikke bare om tillatelse til å gjøre det, men til og med om hvordan det skal gjøres, naturlig nok staten ansvarlig for alt ondt som rammer dem, og når ondet overstiger deres mål av tålmodighet, reiser de seg mot regjeringen og lager det som kalles en revolusjon; hvorpå en annen, med eller uten legitim myndighet fra nasjonen, svinger seg opp i setet, gir sine ordrer til byråkratiet, og alt går omtrent som før; byråkratiet er uforandret, og ingen andre er i stand til å ta dets plass.

Et helt annet skue viser seg hos et folk som er vant til å ordne sine egne saker. I Frankrike, der en stor del av folket har gjort militærtjeneste, og mange av dem har hatt i det minste underoffisers grad, finnes det i enhver folkelig oppstand flere personer som er i stand til å ta ledelsen og improvisere en noenlunde brukbar handlingsplan. Det franskmennene er i militære saker, er amerikanerne i alle slags sivile anliggender; la dem bli stående uten regjering, og enhver gruppe amerikanere er i stand til å improvisere en, og til å drive denne eller en hvilken som helst annen offentlig virksomhet med et tilstrekkelig mål av intelligens, orden og besluttsomhet. Slik bør hvert fritt folk være: og et folk som er i stand til dette, er sikkert på å være fritt; det vil aldri la seg trellbinde av noen mann eller gruppe menn fordi disse er i stand til å gripe og trekke i sentraladministrasjonens tøyler. Intet byråkrati kan håpe å få et slikt folk til å gjøre eller finne seg i noe det ikke liker. Men der alt gjøres gjennom byråkratiet, kan ingenting som byråkratiet virkelig er imot, gjøres i det hele tatt. Forfatningen i slike land er en organisering av nasjonens erfaring og praktiske dyktighet i et disiplinert korps med det formål å styre resten; og jo mer fullkommen denne organisasjonen er i seg selv, jo mer vellykket den er i å trekke til seg og oppdra for seg selv de mest kapable personene fra alle lag av samfunnet, desto mer fullstendig er trelldommen for alle, byråkratiets medlemmer medregnet. For de styrende er like mye slaver av sin organisasjon og disiplin som de styrte er av de styrende. En kinesisk mandarin er like mye et despotis redskap og kreatur som den ringeste jorddyrker. En enkelt jesuitt er, i den ytterste grad av fornedrelse, slave av sin orden, selv om ordenen selv eksisterer for medlemmenes kollektive makt og betydning.

Det må heller ikke glemmes at det å suge opp all landets fremste dyktighet i det styrende korpset før eller siden er ødeleggende for den åndelige virksomheten og framskrittsviljen i korpset selv. Sammensveiset som de er – idet de driver et system som, lik alle systemer, nødvendigvis i stor grad går etter faste regler – står embetsverket under en stadig fristelse til å synke ned i sløv rutine, eller, hvis de nå og da forlater denne kvernhestens rundgang, til å kaste seg over et eller annet halvt undersøkt, umodent påfunn som har falt et ledende medlem av korpset i smak: og den eneste hemningen mot disse nært beslektede, om enn tilsynelatende motsatte, tendensene, den eneste sporen som kan holde korpsets egen dyktighet på et høyt nivå, er å være utsatt for årvåken kritikk fra like stor dyktighet utenfor korpset. Det er derfor uunnværlig at det finnes midler, uavhengig av regjeringen, til å danne slik dyktighet, og til å gi den de anledningene og den erfaringen som er nødvendig for en riktig bedømmelse av store praktiske anliggender. Hvis vi varig vil ha et dyktig og effektivt korps av funksjonærer – framfor alt et korps som er i stand til å frambringe og villig til å ta i bruk forbedringer; hvis vi ikke vil at vårt byråkrati skal utarte til et pedantokrati, må dette korpset ikke legge beslag på alle de sysler som danner og dyrker de evnene som kreves for å styre menneskeheten.

Å bestemme det punktet der onder som er så truende for menneskets frihet og framgang, begynner, eller rettere der de begynner å veie tyngre enn de godene som følger med at samfunnets kraft anvendes samlet, under dets anerkjente ledere, for å fjerne de hindringene som står i veien for dets velvære; å sikre så mye av fordelene ved sentralisert makt og intelligens som kan oppnås uten å lede en for stor del av den allmenne virksomheten inn i regjeringens kanaler – det er et av de vanskeligste og mest sammensatte spørsmålene i styringskunsten. Det er i stor grad et detaljspørsmål, der mange og ulike hensyn må holdes for øye, og ingen absolutt regel kan oppstilles. Men jeg tror at det praktiske prinsippet som tryggheten ligger i, det idealet som skal holdes for øye, den målestokken som alle ordninger beregnet på å overvinne vanskeligheten skal prøves mot, kan uttrykkes med disse ordene: den største spredning av makt som er forenlig med effektivitet; men den størst mulige sentralisering av informasjon, og spredning av den fra sentrum. Slik ville det i den kommunale forvaltningen, som i New England-statene, være en meget finmasket fordeling mellom særskilte embetsmenn, valgt av lokalsamfunnene, av alle saker som ikke bedre overlates til de direkte interesserte personene; men i tillegg til dette ville det på hvert område av lokale anliggender finnes et sentralt tilsyn, som utgjorde en gren av den allmenne regjeringen. Organet for dette tilsynet ville samle, som i et brennpunkt, mangfoldet av informasjon og erfaring som er hentet fra driften av denne grenen av offentlig virksomhet i alle lokalsamfunnene, fra alt tilsvarende som gjøres i fremmede land, og fra statsvitenskapens allmenne prinsipper. Dette sentrale organet burde ha rett til å vite alt som gjøres, og dets særlige plikt burde være å gjøre den kunnskapen som er vunnet ett sted, tilgjengelig for andre. Frigjort fra et lokalsamfunns smålige fordommer og trange synsmåter ved sin opphøyde stilling og sitt omfattende observasjonsfelt, ville dets råd naturlig nok ha stor autoritet; men dets faktiske makt, som varig institusjon, burde etter min oppfatning begrenses til å tvinge de lokale embetsmennene til å adlyde de lovene som er fastsatt til rettledning for dem. I alle ting som ikke er regulert ved allmenne regler, burde disse embetsmennene overlates til sin egen dømmekraft, under ansvar overfor sine velgere. For brudd på reglene burde de stå til ansvar for loven, og reglene selv burde fastsettes av den lovgivende forsamling; den sentrale forvaltningsmyndigheten skulle bare våke over at de ble gjennomført, og hvis de ikke ble satt ordentlig i verk, etter sakens art enten vende seg til domstolen for å få loven håndhevet, eller til velgerne for å få avsatt de funksjonærene som ikke hadde gjennomført den etter dens ånd. Slik er, i sin allmenne idé, det sentrale tilsynet som fattiglovstyret (Poor Law Board) er ment å utøve over forvalterne av fattigskatten over hele landet. De fullmaktene styret utøver ut over denne grensen, var riktige og nødvendige i dette særegne tilfellet, for å kurere inngrodde vaner med vanstyre i saker som dypt berører ikke bare lokalsamfunnene, men hele samfunnet; for intet lokalsamfunn har noen moralsk rett til ved vanstyre å gjøre seg til et rede for fattigdom, som nødvendigvis flyter over i andre lokalsamfunn og skader den moralske og fysiske tilstanden til hele den arbeidende befolkningen. De fullmaktene til administrativ tvang og underordnet lovgivning som fattiglovstyret har (men som det, på grunn av meningstilstanden i saken, bruker svært sparsomt), ville, selv om de er fullt forsvarlige i et tilfelle av førsterangs nasjonal interesse, være helt malplasserte i tilsynet med rent lokale interesser. Men et sentralt organ for informasjon og rettledning for alle lokalsamfunnene ville være like verdifullt på alle forvaltningsområder. En regjering kan ikke ha for mye av den slags virksomhet som ikke hindrer, men hjelper og stimulerer, individuell anstrengelse og utvikling. Skaden begynner når den, i stedet for å kalle fram individers og sammenslutningers virksomhet og krefter, setter sin egen virksomhet i stedet for deres; når den, i stedet for å opplyse, råde og ved anledning påtale, lar dem arbeide i lenker, eller ber dem tre til side og gjør deres arbeid i stedet for dem. En stats verdi er i det lange løp verdien av de individene den består av; og en stat som setter hensynet til deres åndelige vekst og høynelse til side for litt mer administrativ dyktighet, eller for det skinn av slik dyktighet som øvelse gir, i forretningenes detaljer; en stat som gjør sine menn små for at de skal bli mer føyelige redskaper i dens hender, selv til gagnlige formål, vil finne at med små menn kan intet stort virkelig utrettes; og at den fullkommenhet i maskineriet som den har ofret alt for, til slutt ikke vil gagne den noe, av mangel på den livskraften som den, for at maskinen skulle gå jevnere, har foretrukket å forvise.