Om den frivillige trelldommen

Å ha flere herrer, det ser jeg intet godt i: La én, og ikke flere, være herre, og la én alene være konge,

slik sa Odyssevs hos Homer, da han talte offentlig. Hadde han ikke sagt mer enn

Å ha flere herrer, det ser jeg intet godt i …

så var det så godt sagt som noe kan være; men i stedet for, om han skulle begrunne det, å si at manges herredømme ikke kunne være godt, siden makten til én alene, fra det øyeblikk han tar tittelen herre, er hard og ufornuftig, gikk han hen og la til, stikk i strid med dette,

La én, og ikke flere, være herre, og la én alene være konge.

Man burde kanskje unnskylde Odyssevs, som muligens den gangen hadde behov for å bruke slike ord for å stagge opprøret i hæren; han rettet, tror jeg, sin tale mer etter tiden enn etter sannheten. Men skal vi tale med fullt alvor, er det en ytterlig ulykke å være undergitt én herre, som man aldri kan være sikker på at er god, siden det alltid står i hans makt å være ond når han vil; og å ha flere herrer, det er å være ytterlig ulykkelig like mange ganger som man har herrer. Jeg vil ikke for denne gang drøfte det så omtvistede spørsmålet om de andre former for statsstyre er bedre enn monarkiet; likevel ville jeg gjerne vite, før jeg setter spørsmålstegn ved hvilken rang monarkiet skal ha blant statsformene, om det overhodet skal ha noen, ettersom det er vanskelig å tro at det finnes noe offentlig i et styre der alt tilhører én. Men dette spørsmålet er forbeholdt en annen anledning, og ville saktens kreve sin egen avhandling, eller snarere dra med seg alle de politiske stridighetene.

For denne gang ville jeg bare gjerne forstå hvordan det kan ha seg at så mange mennesker, så mange landsbyer, så mange byer, så mange nasjoner iblant tåler én eneste tyrann, som ikke har annen makt enn den de gir ham; som ikke har noen makt til å skade dem, uten at de har makt til å tåle ham; som ikke kunne gjøre dem noe ondt, uten når de heller vil lide det enn si ham imot. En stor sak, visselig, og likevel så alminnelig at man desto mer må sørge og desto mindre forbauses over å se millioner på millioner av mennesker trelle ynkelig, med nakken under åket, ikke tvunget av en større styrke, men (ser det ut til) på et vis fortryllet og forhekset av navnet alene til én, hvis makt de ikke burde frykte, siden han er alene, og hvis egenskaper de ikke burde elske, siden han overfor dem er umenneskelig og vill. Svakheten hos oss mennesker er slik at vi ofte må bøye oss for makten; det er nødvendig å gi tid, vi kan ikke alltid være de sterkeste. Hvis altså en nasjon ved krigens makt tvinges til å trelle for én, slik byen Athen under de tretti tyrannene, bør man ikke forbauses over at den treller, men beklage ulykken; eller snarere verken forbauses eller beklage seg, men bære det onde tålmodig og spare seg til bedre lykke i framtiden.

Vår natur er slik at vennskapets alminnelige plikter legger beslag på en god del av vårt livsløp; det er rimelig å elske dyden, å akte de skjønne gjerninger, å erkjenne det gode der det kom fra, og ofte å minske vår egen bekvemmelighet for å øke æren og fordelen til den vi elsker og som fortjener det. Så hvis innbyggerne i et land har funnet en stor personlighet som ved prøve har vist dem stor framsynthet i å verne dem, stort mot i å forsvare dem, stor omsorg i å styre dem; hvis de fra da av venner seg til å adlyde ham og stole så mye på ham at de gir ham visse fordeler, da vet jeg ikke om det ville være klokt, ettersom man tar ham bort fra der han gjorde godt, for å løfte ham opp på et sted der han vil kunne gjøre ondt; men visselig, det kunne ikke annet enn å være godhet i det, ikke å frykte noe ondt fra den man bare har mottatt godt av.

Men, å gode Gud! hva kan dette være? Hva skal vi si at det heter? Hvilken ulykke er dette? Hvilken last, eller snarere hvilken ulykksalig last? Å se et uendelig antall mennesker ikke adlyde, men trelle; ikke bli styrt, men tyrannisert; uten eiendom, uten foreldre, uten koner eller barn, ja uten engang sitt eget liv som er deres! Å tåle plyndringene, utuktighetene, grusomhetene, ikke fra en hær, ikke fra en barbarisk leir som man måtte forsvare sitt blod og sitt liv mot, men fra én eneste; ikke fra en Herkules eller en Samson, men fra ett eneste lite menneske, og som oftest det feigeste og mest kvinnaktige i nasjonen; ikke vant til slagmarkens støv, men knapt nok til turneringsbanens sand; ikke en som med makt kan befale over menn, men en som har fullt opp med å trelle usselt for det minste kvinnemenneske! Skal vi kalle dette feighet? Skal vi si at de som treller, er feige og utmattede? Hvis to, hvis tre, hvis fire ikke forsvarer seg mot én, er det merkelig, men dog mulig; man vil med rette kunne si at det skyldes mangel på mot. Men hvis hundre, hvis tusen tåler én eneste, vil man da ikke si at de ikke vil, ikke at de ikke våger, gå løs på ham, og at det ikke er feighet, men snarere forakt eller ringeakt? Hvis man ser, ikke hundre, ikke tusen mennesker, men hundre land, tusen byer, en million mennesker, ikke angripe én eneste, som selv den best behandlede av dem alle mottar det onde av å være trell og slave under, hva skal vi da kunne kalle det? Er det feighet? Nå har alle laster av naturen en grense som de ikke kan gå utover: to kan frykte én, kanskje også ti; men tusen, men en million, men tusen byer, hvis de ikke forsvarer seg mot én, da er det ikke feighet, så langt rekker den ikke; like lite som tapperheten strekker seg så langt at én alene bestiger en festning, angriper en hær, erobrer et kongerike. Hvilket uhyre av en last er da dette, som ennå ikke fortjener navnet feighet, som ikke finner noe navn stygt nok, som naturen nekter for å ha skapt og tungen nekter å nevne?

Sett femti tusen væpnede menn på den ene siden, like mange på den andre; still dem opp til slag; la dem støte sammen, de ene frie og kjempende for sin frihet, de andre for å ta den fra dem: hvem vil man på forhånd spå seieren? Hvem vil man tro går friskest i kampen, de som håper på å bevare sin frihet som lønn for sitt strev, eller de som ikke kan vente annen lønn for slagene de gir eller tar enn andres trelldom? De ene har alltid for øye lykken fra det liv som var, og forventningen om samme velvære i framtiden; de tenker ikke så mye på hva de utholder den tiden et slag varer, som på hva de for alltid vil måtte utholde, de selv, deres barn og hele etterslekten. De andre har ikke noe som gir dem mot, annet enn en liten brodd av begjær, som straks blir sløv mot faren, og som ikke kan være så brennende at den ikke, synes det, må slukkes av den minste bloddråpe som renner fra sårene deres. I de så navngjetne slagene under Miltiades, Leonidas og Themistokles, som ble utkjempet for to tusen år siden og som ennå i dag står like friskt i bøkenes og menneskenes minne som om det var i forgårs, og som ble utkjempet i Hellas til grekernes beste og til eksempel for hele verden – hva tror man ga så få mennesker som grekerne var, ikke makten, men motet til å stå imot en flåte så stor at selve havet var tynget av den, til å slå så mange nasjoner, som var så tallrike at grekernes skare ikke ville ha strukket til, om det hadde trengtes, til å gi høvedsmenn til fiendenes hærer – annet enn at det synes som om det i de ærerike dagene ikke så mye var grekernes slag mot perserne, som frihetens seier over herredømmet, frihetens over begjæret?

Det er en merkelig ting å høre tale om den tapperhet friheten legger i hjertet på dem som forsvarer den; men det som skjer i alle land, med alle mennesker, hver dag, at ett menneske kuer hundre tusen og berøver dem friheten – hvem ville tro det, om han bare hørte det fortalt og ikke så det? Og om det bare skjedde i fremmede land og fjerne strøk, og man fortalte om det, hvem ville ikke tro at det var oppdiktet og påfunnet snarere enn sant? Og denne ene tyrannen – det er ikke nødvendig å bekjempe ham, det er ikke nødvendig å slå ham, han er slått av seg selv, bare landet ikke samtykker i sin trelldom; man trenger ikke ta noe fra ham, bare ikke gi ham noe; landet trenger ikke gjøre seg umak med å gjøre noe for seg selv, bare det ikke gjør noe mot seg selv. Det er altså folkene selv som lar seg kue, eller snarere får seg kuet, siden de ville være kvitt det bare ved å slutte å trelle; det er folket som gjør seg til trell, som skjærer over sin egen strupe, som, med valget mellom å være trell og å være fri, forlater friheten og tar på seg åket, som samtykker i sitt eget onde, eller snarere jager etter det. Hadde det kostet folket noe å vinne tilbake sin frihet, ville jeg ikke presse på, selv om – hva skulle mennesket ha kjærere enn å komme tilbake til sin naturlige rett og, så å si, fra dyr bli menneske igjen; men jeg ønsker ikke engang så stort mot av det; jeg tillater at det heller vil ha jeg vet ikke hvilken trygghet i å leve elendig enn et usikkert håp om å leve i velvære. Hva? Hvis det for å få frihet ikke trengs annet enn å ønske den, hvis det bare trengs en enkel vilje, finnes det da en nasjon i verden som ennå synes den er for dyr, når den kan vinne den med et eneste ønske, og som sparer på viljen til å vinne tilbake det gode som den burde kjøpe tilbake med sitt blod, og som, når det er tapt, får alle hederlige mennesker til å regne livet for ubehagelig og døden for helsebringende? Visselig, slik ilden fra en liten gnist blir stor og stadig vokser, og jo mer ved den finner, desto mer rede er den til å brenne den, og slik den, uten at man heller vann på for å slukke den, bare ved at man ikke lenger legger på ved, og ikke har mer å fortære, fortærer seg selv og blir kraftløs og ikke lenger ild: på samme måte med tyrannene, jo mer de plyndrer, jo mer de krever, jo mer de ødelegger og tilintetgjør, jo mer man gir dem, jo mer man tjener dem, desto mer styrker de seg og blir stadig sterkere og friskere til å tilintetgjøre og ødelegge alt; og gir man dem ingenting, adlyder man dem ikke, da står de, uten kamp, uten slag, nakne og slått og er ikke lenger noe, slik som grenen blir tørr og død når roten ikke lenger har saft eller næring.

De modige frykter ikke faren for å vinne det gode de ber om; de kloke viker ikke for strevet; de feige og sløve kan verken utholde det onde eller vinne tilbake det gode; de blir stående ved å ønske det, og kraften til å strebe etter det er tatt fra dem av deres feighet; ønsket om å ha det blir hos dem av naturen. Dette ønsket, denne viljen er felles for de vise og de uforstandige, for de modige og de feige: å ønske seg alt det som, når det er vunnet, ville gjøre dem lykkelige og tilfredse. Én eneste ting er å unnta, der jeg ikke vet hvordan naturen svikter menneskene når det gjelder å begjære den: det er friheten, som likevel er et gode så stort og så behagelig at når den er tapt, kommer alle onder på rad, og selv de goder som blir igjen etter den, mister helt sin smak og duft, fordervet av trelldommen. Friheten alene begjærer ikke menneskene, ikke av noen annen grunn, synes det, enn at hadde de begjært den, ville de hatt den; som om de nektet å gjøre denne vakre ervervelsen bare fordi den er for lett.

Arme og ynkelige, uforstandige folk, nasjoner som er sta i deres eget onde og blinde for deres eget gode, dere lar det beste og klareste av inntekten deres bli ført bort for øynene på dere, lar åkrene deres plyndres, husene deres ranes og tømmes for de gamle møblene fra fedrene! Dere lever slik at dere ikke kan rose dere av at noe er deres; og det ser ut til at det nå ville være en stor lykke for dere å få beholde eiendommene, familiene og livene deres på leie; og all denne ødeleggelsen, denne ulykken, denne ruinen kommer til dere, ikke fra fiendene, men sannelig fra fienden, fra ham som dere gjør så stor som han er, som dere går så tappert i krigen for, for hvis storhet dere ikke nekter å by fram deres egne personer til døden. Han som er så mye herre over dere, har bare to øyne, har bare to hender, har bare én kropp, og har ikke noe annet enn det den ringeste mann i det store og uendelige antall i våre byer har, bortsett fra den fordelen dere gir ham til å ødelegge dere. Hvor har han fått så mange øyne fra, som han speider på dere med, hvis dere ikke gir ham dem? Hvordan har han så mange hender til å slå dere med, hvis han ikke tar dem fra dere? Føttene han tramper byene deres ned med, hvor har han dem fra, hvis de ikke er deres egne? Hvordan har han noen makt over dere, uten gjennom dere? Hvordan skulle han våge å gå løs på dere, hvis han ikke sto i ledtog med dere? Hva kunne han gjøre dere, hvis dere ikke var helere for tyven som plyndrer dere, medskyldige for morderen som dreper dere, og forrædere mot dere selv? Dere sår fruktene deres, for at han skal ødelegge dem; dere møblerer og fyller husene deres, for å forsyne hans plyndringer; dere fostrer døtrene deres, for at han skal ha noe å mette sin lyst med; dere fostrer barna deres, for at han, som det beste han kan gjøre for dem, skal føre dem i sine kriger, lede dem til slaktebenken, gjøre dem til redskaper for sitt begjær og fullbyrdere av sin hevn; dere sliter kroppene deres ut i strev, for at han skal kunne kjæle seg i sine nytelser og velte seg i skitne og usle gleder; dere svekker dere selv, for å gjøre ham sterkere og hardere til å holde dere i strammere tømme; og fra så mange nedverdigelser, som selv dyrene enten ikke ville merke eller ikke ville tåle, kan dere befri dere, hvis dere forsøker – ikke å befri dere, men bare å ville det. Bestem dere for ikke å trelle mer, og straks er dere frie. Jeg vil ikke at dere skal støte ham eller riste ham, bare at dere ikke lenger skal støtte ham, og dere skal se ham, som en veldig koloss som man har tatt fotstykket fra, synke sammen av sin egen vekt og gå i stykker.

Men legene råder visselig til ikke å legge hånd på uhelbredelige sår, og jeg handler ikke klokt når jeg vil preke om dette for et folk som for lenge siden har mistet all sans, og som, siden det ikke lenger kjenner sitt onde, dermed viser tydelig nok at sykdommen er dødelig. La oss altså søke ved gjetning, om vi kan finne det, hvordan denne stivsinnede viljen til å trelle har slått så dype røtter at det nå ser ut til at ikke engang kjærligheten til friheten er så naturlig.

For det første er det, som jeg tror, hevet over tvil at hvis vi levde med de rettighetene naturen har gitt oss og med den lærdom den gir oss, ville vi av naturen være lydige mot foreldrene, underlagt fornuften, og treller for ingen. Om den lydighet som enhver, uten annen tilskyndelse enn sin egen natur, viser sin far og mor, er alle mennesker vitner, hver for seg; om fornuften, hvorvidt den fødes med oss eller ikke, er et spørsmål som er drøftet til bunns av akademikerne og berørt av hele filosofenes skole. For denne gang tror jeg ikke jeg tar feil når jeg sier dette, at det i vår sjel finnes et naturlig frø av fornuft, som, når det næres av gode råd og vane, blomstrer i dyd, og som omvendt ofte, når det ikke kan holde stand mot lastene som kommer til, kveles og visner bort. Men visselig, hvis det er noe klart og åpenbart i naturen, noe det ikke er tillatt å spille blind for, så er det dette: at naturen, Guds tjener, menneskenes styrerinne, har skapt oss alle i samme form og, som det synes, i samme støpeform, for at vi alle skal kjenne hverandre som ledsagere, eller snarere som brødre; og om den, da den fordelte de gavene den ga oss, ga noen større del av sitt gode, enten i kropp eller i ånd, til noen mer enn til andre, så har den likevel ikke ment å sette oss i denne verden som i en inngjerdet kampplass, og den har ikke sendt de sterkeste og de klokeste hit ned, som væpnede røvere i en skog, for å kue de svakeste; men snarere må man tro at når den slik gjorde delene større for noen og mindre for andre, ville den gi rom for den broderlige kjærligheten, så den hadde noe å virke på, idet noen har makt til å gi hjelp og andre behov for å motta den. Siden da denne gode mor har gitt oss alle hele jorden til bolig, har losjert oss alle på et vis i samme hus, har formet oss alle etter samme mønster, for at hver og en skulle kunne speile seg i og nesten kjenne seg igjen i den andre; hvis den har gitt oss alle den store gaven stemmen og talen for at vi skulle bli nærmere kjent og forbrødres mer, og ved felles og gjensidig kunngjøring av våre tanker danne et fellesskap av våre viljer; og hvis den med alle midler har forsøkt å stramme og knytte så fast knuten på vårt forbund og samfunn; hvis den i alle ting har vist at den ikke så mye ville gjøre oss alle forent som alle til ett, da kan det ikke være tvil om at vi av naturen er frie, siden vi alle er ledsagere, og det kan ikke falle noen inn at naturen har satt noen i trelldom, når den har satt oss alle i fellesskap.

Men i sannhet er det ganske fåfengt å drøfte om friheten er naturlig, siden man ikke kan holde noen i trelldom uten å gjøre ham urett, og siden det ikke finnes noe i verden som er så stridende mot naturen, som er helt igjennom fornuftig, som uretten. Det gjenstår altså at friheten er naturlig, og på samme måte, etter min mening, at vi ikke bare er født i besittelse av vår frihet, men også med trangen til å forsvare den. Men om vi tilfeldigvis skulle tvile på dette, og er så vanslektet at vi verken kan kjenne våre goder eller våre medfødte tilbøyeligheter, da må jeg vise dere den ære som tilkommer dere, og så å si sette de umælende dyr på prekestolen for å lære dere deres natur og vilkår. Dyrene, så hjelpe meg Gud! hvis menneskene ikke gjør seg altfor døve, roper til dem: Leve friheten! Flere av dem dør straks de blir fanget: slik fisken forlater livet så snart den forlater vannet, slik forlater disse lyset og vil ikke overleve sin naturlige frihet. Hadde dyrene noen rangordning seg imellom, ville de gjøre disse til sin adel. De andre, fra de største til de minste, gjør når de fanges så stor motstand med klør, med horn, med nebb og med føtter at de tydelig nok viser hvor kjært de holder det de mister; og når de så er fanget, gir de oss så mange åpenbare tegn på at de kjenner sin ulykke, at det er lett å se at det for dem er mer å vansmekte enn å leve, og at de fortsetter livet mer for å sørge over sitt tapte velvære enn for å finne behag i trelldommen. Hva annet vil elefanten si, som, etter å ha forsvart seg til han ikke orker mer, ikke ser noen utvei og er i ferd med å bli fanget, da borer kjevene inn i trærne og brekker tennene mot dem – annet enn at det store ønsket han har om å forbli fri, slik han er, gir ham vett og råder ham til å prute med jegerne om han for tennenes pris kan slippe fri, og om det blir godtatt at han gir sitt elfenben og betaler denne løsepengen for sin frihet? Vi lokker hesten fra den er født, for å venne den til å tjene; og likevel vet vi ikke å smigre den så godt at den ikke, når det kommer til å temme den, biter i bisselet og slår bakut mot sporen, som (ser det ut til) for å vise naturen og i det minste slik vitne om at hvis den tjener, er det ikke av egen vilje, men ved vår tvang. Hva skal man da si?

Selv oksene stønner under åkets tyngde, Og fuglene i buret klager,

som jeg sa en gang før, da jeg fordrev tiden med våre franske rim; for jeg vil ikke være redd, når jeg skriver til deg, å Longa, for å flette inn noen av mine vers, som jeg aldri leser høyt uten at du, ved den mine du setter opp av å like dem, gjør meg helt stolt. Siden altså alle ting som har følelse, fra det øyeblikk de har den, føler det onde ved underkastelsen og løper etter friheten; siden dyrene, som endog er skapt til menneskets tjeneste, ikke kan venne seg til å tjene uten å protestere med et motsatt ønske – hvilket uhell har det da vært som har kunnet så forvrenge mennesket, det eneste som i sannhet er født til å leve fritt, og få det til å miste minnet om sitt første vesen og ønsket om å ta det tilbake?

Det finnes tre slags tyranner: noen har riket ved folkets valg, andre ved våpenmakt, andre ved arv etter sin slekt. De som har vunnet det ved krigens rett, oppfører seg slik at man godt merker at de er (som man sier) i erobret land. De som fødes til konger, er vanligvis ikke stort bedre, men da de er født og oppfostret i tyranniets skjød, suger de inn tyrannens natur med melken, og betrakter folkene under seg som sine arvelige treller; og etter det lynne de er mest tilbøyelige til, gjerrige eller ødsle, slik de nå er, gjør de med riket som med sin arv. Den som folket har gitt makten, burde, synes jeg, være mer utholdelig, og ville være det, tror jeg, var det ikke for at han, fra det øyeblikk han ser seg hevet over de andre, smigret av jeg vet ikke hva man kaller storhet, beslutter å ikke rikke seg derfra; vanligvis har denne til hensikt å overlate til sine barn den makten folket har gitt ham. Og fra det øyeblikk disse har fått denne tanken, er det merkelig hvor mye de overgår de andre tyrannene i alle slags laster og selv i grusomhet, da de ikke ser andre midler til å sikre det nye tyranniet enn å stramme trelldommen så hardt og fjerne undersåttene så langt fra friheten at de, selv om minnet om den er friskt, kan få dem til å miste det. Så for å si sannheten ser jeg nok at det er en viss forskjell mellom dem, men noe å velge mellom ser jeg ikke; og selv om veiene til herredømmet er ulike, er måten å herske på alltid nesten den samme: de valgte behandler folket som om de hadde fått okser å temme; erobrerne gjør med det som med sitt bytte; arvingene tenker å gjøre med det som med sine naturlige slaver.

Men apropos: hvis det tilfeldigvis i dag ble født noen helt nye mennesker, verken vant til underkastelse eller lokket av frihet, og som ikke visste hva verken det ene eller det andre var, knapt nok navnene; hvis man la fram for dem enten å være treller eller å leve frie, etter lover som de ikke ville være enige om: da kan det ikke være tvil om at de langt heller ville adlyde fornuften alene enn trelle for et menneske; med mindre det kanskje var Israels folk, som uten tvang og uten noe behov gjorde seg en tyrann – et folk hvis historie jeg aldri leser uten å få en altfor stor harme, nesten så langt at jeg blir umenneskelig og gleder meg over alle de onder som rammet dem for det. Men visselig, alle mennesker, så lenge de har noe menneskelig i seg, må ett av to før de lar seg underkue: enten tvinges eller bedras; tvinges av fremmede våpen, som Sparta eller Athen av Alexanders styrker, eller av partistrid, slik herredømmet over Athen tidligere var kommet i hendene på Peisistratos. Ved svik mister de ofte friheten, og i dette er de ikke så ofte forført av andre som de er bedratt av seg selv: slik folket i Syrakus, hovedbyen på Sicilia (man sier meg at den i dag heter Saragousse), som presset av kriger og ubetenksomt bare ordnet opp i den nærværende fare, opphøyde Dionysios, den første tyrannen, ga ham ansvaret for å føre hæren, og ikke passet på at det hadde gjort ham så stor at denne gode fyren, da han kom seirende tilbake, som om han ikke hadde beseiret sine fiender, men sine medborgere, gjorde seg fra høvedsmann til konge og fra konge til tyrann. Det er ikke til å tro hvordan folket, fra det øyeblikk det er underkuet, så brått faller i en så dyp glemsel av friheten at det ikke er mulig at det våkner for å få den tilbake, og treller så villig og så gjerne at man skulle si, når man ser det, at det ikke har mistet sin frihet, men vunnet sin trelldom. Det er sant at man i begynnelsen treller tvunget og overvunnet av makt; men de som kommer etter, treller uten anger og gjør gjerne det forgjengerne hadde gjort under tvang. Slik er det: mennesker som fødes under åket, og så fostres og oppdras i trelldom, nøyer seg, uten å se lenger, med å leve slik de er født, og tenker ikke på at de har noe annet gode eller noen annen rett enn det de har funnet; de tar sin fødsels tilstand for sin natur. Og likevel finnes det ingen arving så ødsel og likegyldig at han ikke iblant kaster et blikk på farens protokoller for å se om han nyter alle rettighetene i arven sin, eller om noen har forgrepet seg på ham eller forgjengeren hans. Men visselig, vanen, som i alle ting har stor makt over oss, har ikke på noe område så stor kraft som i dette: å lære oss å trelle og, som man sier om Mithridates, som vente seg til å drikke gift, å lære oss å svelge trelldommens gift og ikke finne den bitter. Man kan ikke nekte for at naturen har god del i oss, til å trekke oss dit den vil og få oss til å kalles vel eller ille født; men man må likevel innrømme at den har mindre makt over oss enn vanen: for det naturlige, hvor godt det enn er, går tapt om det ikke holdes ved like; og oppfostringen former oss alltid på sin måte, hvordan det enn er, naturen til tross. De frø av det gode som naturen legger i oss, er så små og skjøre at de ikke tåler det minste støt fra en motsatt oppfostring; de holdes ikke like lett ved like som de vanslekter, smelter bort og blir til ingenting: hverken mer eller mindre enn frukttrærne, som jo alle har en egen natur, som de godt beholder om man lar dem vokse fritt, men som de straks forlater for å bære andre, fremmede frukter og ikke sine egne, alt etter hvordan man poder dem. Urtene har hver sin egenskap, sin natur og egenart; men likevel legger frosten, været, jordsmonnet eller gartnerens hånd mye til eller trekker mye fra deres kraft: planten man har sett ett sted, kan man et annet sted ikke kjenne igjen. Den som så venetianerne, en håndfull mennesker som lever så fritt at den usleste blant dem ikke ville være konge over alle, slik født og oppfostret at de ikke kjenner annen ærgjerrighet enn den om hvem som best vil se til og mest omhyggelig vokte over å bevare friheten, slik opplært og formet fra vuggen av at de ikke ville ta imot all jordens øvrige lykke for å miste det minste av sin frihet; den som har sett, sier jeg, disse menneskene, og derfra drar til landene til ham vi kaller Storherren, og der ser mennesker som ikke vil være født til annet enn å tjene ham, og som gir sitt liv for å opprettholde hans makt – ville han tro at disse og de andre hadde samme natur, eller ville han ikke snarere mene at han, idet han gikk ut fra en by av mennesker, var kommet inn i en innhegning av dyr? Lykurgos, Spartas lovgiver, hadde, sies det, fostret opp to hunder, begge brødre, begge diet med samme melk, den ene fetet opp på kjøkkenet, den andre vant til lyden av horn og jakthorn på markene; og da han ville vise det lakedaimonske folk at menneskene blir slik oppfostringen gjør dem, satte han de to hundene midt på torget, og mellom dem en suppe og en hare: den ene løp til fatet og den andre til haren. «Og likevel,» sa han, «er de brødre.» Så han, med sine lover og sin statsordning, fostret og formet lakedaimonerne så godt at hver av dem heller ville dø tusen ganger enn å anerkjenne noen annen herre enn kongen og fornuften.

Jeg har glede av å minne om en samtale som en gang fant sted mellom en av yndlingene til Xerxes, persernes store konge, og to lakedaimonere. Da Xerxes gjorde i stand sin store hær for å erobre Hellas, sendte han sine sendebud rundt til de greske byene for å kreve vann og jord: det var persernes måte å oppfordre byene til å overgi seg på. Til Athen og Sparta sendte han ingen, fordi dem som Dareios, hans far, hadde sendt dit, hadde athenerne og spartanerne kastet, noen i gravene og andre i brønnene, og sagt at de der fritt kunne ta vann og jord å bringe til sin fyrste: disse menneskene kunne ikke tåle at man rørte ved deres frihet med så mye som et ord. Fordi de hadde handlet slik, forsto spartanerne at de hadde pådratt seg gudenes vrede, særlig Talthybios’, heroldenes gud: de bestemte seg for å sende to av sine borgere til Xerxes for å blidgjøre dem, så de kunne stille seg fram for ham, og han kunne gjøre med dem som han ville, og ta seg betalt der for de sendebudene de hadde drept for hans far. To spartanere, den ene ved navn Sperthias og den andre Bulis, bød seg frivillig til å gå og gjøre opp denne betalingen. De dro faktisk av sted, og på veien kom de til palasset til en perser ved navn Hydarnes, som var kongens stattholder i alle byene i Asia som ligger ved havkysten. Han tok imot dem med stor ære og gjorde stort gjestebud for dem, og etter at samtalen hadde falt fra det ene til det andre, spurte han dem hvorfor de så sterkt avslo kongens vennskap. «Se, spartanere,» sa han, «og lær av meg hvordan kongen vet å ære dem som fortjener det, og tenk at om dere tilhørte ham, ville han gjøre det samme med dere: om dere tilhørte ham og han hadde kjent dere, ville det ikke være én av dere som ikke var herre over en by i Hellas.» – «I dette, Hydarnes, kan du ikke gi oss godt råd,» sa lakedaimonerne, «for det gode du lover oss, har du prøvd, men det vi nyter, vet du ikke hva er: du har erfart kongens gunst; men om friheten, hvilken smak den har, hvor søt den er, vet du ingenting. Hadde du smakt på den, ville du selv råde oss til å forsvare den, ikke med lanse og skjold, men med tenner og negler.» Bare spartaneren sa det som skulle sies, men visselig talte begge slik de var oppfostret; for det kunne ikke være at perseren savnet friheten, siden han aldri hadde hatt den, eller at lakedaimoneren tålte underkastelsen, siden han hadde smakt friheten.

Kato fra Utica, da han ennå var barn og under riset, gikk ofte ut og inn hos diktatoren Sulla, både fordi man på grunn av den stand og det hus han kom fra aldri nektet ham døren, og fordi de var nære slektninger. Han hadde alltid læreren sin med når han gikk dit, slik barn av gode hus pleier. Han la merke til at man i Sullas hus, i hans nærvær eller med hans samtykke, fengslet noen og dømte andre; én ble forvist, en annen kvalt; én krevde en borgers eiendom inndratt, en annen krevde hodet hans; kort sagt, alt gikk der ikke som hos en byembetsmann, men som hos en folketyrann, og det var ikke en rettssal, men et verksted for tyranni. Da sa denne unge gutten til læreren sin: «Hvorfor gir dere meg ikke en dolk? Jeg skal gjemme den under kappen min: jeg går ofte inn i Sullas kammer før han har stått opp, og jeg har arm sterk nok til å befri byen for ham.» Dette er visselig ord som i sannhet hører Kato til: det var begynnelsen på denne mannen, verdig hans død. Og likevel, om man ikke nevner hans navn eller hans land, men bare forteller saken slik den er, vil saken selv tale, og man vil med god grunn dømme at han var romer og født i Roma, og det på den tid da byen var fri. Hva er hensikten med alt dette? Visselig ikke at jeg mener landet eller jordsmonnet gjør noe fra eller til, for i alle strøk, under all himmel, er underkastelsen bitter og det å være fri behagelig; men fordi jeg er av den mening at man bør ha medlidenhet med dem som ved fødselen fant åket på nakken, eller at man unnskylder dem, eller at man tilgir dem, hvis de, uten å ha sett så mye som skyggen av friheten og uten å være gjort oppmerksom på den, ikke merker det onde det er for dem å være slaver. Hvis det fantes et land, slik Homer sier om kimmerierne, der solen viser seg annerledes enn hos oss, og etter å ha lyst for dem seks måneder i strekk lar dem sove i mørket uten å komme tilbake det andre halvåret – ville de som ble født under denne lange natten, hvis de ikke hadde hørt tale om lyset, undre seg, eller ville de, siden de aldri hadde sett dagen, venne seg til mørket de var født i, uten å ønske seg lyset? Man savner aldri det man aldri har hatt, og sorgen kommer først etter gleden, og alltid følger, med kunnskapen om det onde, minnet om den forgangne glede. Menneskets natur er nok å være fritt og å ville være det, men dets natur er også slik at det av naturen beholder den folden oppfostringen gir det.

La oss altså si det slik: for mennesket blir alt det liksom naturlig som det fostres opp med og venner seg til; men bare det er medfødt hos det som den enkle og uforfalskede naturen kaller det til. Slik er den første årsaken til den frivillige trelldommen vanen: liksom de tapreste hestene, som i begynnelsen biter i bisselet og siden leker med det, og der de nylig slo bakut mot salen, pynter de seg nå i seletøyet og bryster seg stolte under dekkenet. Folk sier at de alltid har vært undersåtter, at fedrene deres levde slik; de tror de er forpliktet til å tåle det onde, lar seg overbevise av eksemplet, og grunnfester selv, gjennom tidens lengde, besittelsen for dem som tyranniserer dem; men i sannhet gir årene aldri rett til å gjøre ondt, de gjør snarere uretten større. Alltid finnes det likevel noen, bedre født enn de andre, som kjenner åkets tyngde og ikke kan la være å riste på det; som aldri lar seg temme av underkastelsen, og som alltid, lik Odyssevs, som over hav og land stadig søkte å se røyken fra sitt eget hus, ikke kan la være å tenke på sine naturlige rettigheter og minnes sine forgjengere og sitt opprinnelige vesen; det er gjerne de som, med klar forstand og skarpsynt ånd, ikke nøyer seg, som den store hopen, med å se på det som ligger foran føttene deres, men ser både bakover og framover, og dessuten minnes det som har vært, for å dømme om det som kommer og måle det som er; det er de som, med et hode som i seg selv er godt skapt, dertil har slipt det ved studium og kunnskap. Disse, selv om friheten skulle være helt tapt og borte fra verden, forestiller seg den og kjenner den i sin ånd, ja, de nyter smaken av den ennå, og trelldommen faller dem ikke i smak, hvor fint man enn pynter den.

Stortyrken har godt skjønt at bøker og lærdom, mer enn noe annet, gir menneskene sans og forstand til å kjenne seg selv og til å hate tyranniet; jeg hører at han knapt har lærde folk i sine land, og heller ikke ber om noen. Men vanligvis blir den gode iveren og kjærligheten hos dem som tross tiden har bevart hengivenheten for friheten, hvor mange de enn måtte være, uten virkning fordi de ikke kjenner hverandre: under tyrannen er friheten til å handle, til å tale og nesten til å tenke tatt helt fra dem; de blir alle enslige i sine drømmer. Derfor spottet Momos, spottens gud, ikke så helt uten grunn da han fant dette å utsette på det mennesket Vulkan hadde laget: at han ikke hadde satt et lite vindu i hjertet på det, slik at man gjennom det kunne se tankene dets. Man har villet si at Brutus og Cassius, da de tok på seg å befri Roma, eller snarere hele verden, ikke ville at Cicero, denne store ildsjelen for det allmenne vel om det noen gang har vært én, skulle være med, og mente at hjertet hans var for svakt for en så høy dåd: de stolte nok på viljen hans, men var ikke trygge på motet. Og likevel, den som vil gå gjennom fortidens hendelser og de gamle årbøkene, vil finne få eller ingen av dem som, da de så landet sitt vanstyrt og i onde hender, tok på seg med en god, hel og uforstilt hensikt å befri det, uten at de kom i mål, og uten at friheten selv, for å komme til syne, la skulderen til. Harmodios, Aristogeiton, Thrasybulos, Brutus den eldre, Valerius og Dion gjennomførte lykkelig det de hadde tenkt så edelt; i slike tilfeller nekter lykken nesten aldri den gode viljen sin hjelp. Brutus den yngre og Cassius avskaffet trelldommen med hell, men da de førte friheten tilbake, døde de: ikke ynkelig (for hvilken blasfemi ville det ikke være å si at det var noe ynkelig ved disse mennene, verken i deres død eller i deres liv?), men visselig til stor skade, evig ulykke og fullstendig ruin for republikken, som, etter alt å dømme, ble begravd sammen med dem. De andre foretagendene som siden er gjort mot de romerske keiserne, var bare sammensvergelser av ærgjerrige folk, som ikke er å beklage for de ulemper som rammet dem av det, siden det er lett å se at de ønsket ikke å fjerne kronen, men å flytte den, idet de ville jage tyrannen og beholde tyranniet. For disse ville jeg selv ikke ha ønsket at det hadde gått dem vel, og jeg er tilfreds med at de ved sitt eksempel har vist at man ikke skal misbruke frihetens hellige navn til å gjøre onde foretagender.

Men for å vende tilbake til vårt emne, som jeg nesten hadde mistet av syne: den første grunnen til at menneskene tjener villig, er at de fødes som treller og fostres opp som det. Av denne følger en annen: at folk under tyrannene lett blir feige og bløtaktige, og for det er jeg Hippokrates, legekunstens stamfar, usedvanlig takknemlig, han som la merke til det og sa det slik i en av bøkene sine, den han kaller Om sykdommene. Denne mannen hadde visselig hjertet på rette sted i alt, og viste det godt da Storkongen ville lokke ham til seg med tilbud og store gaver: han svarte ham rett ut at han ville ha store samvittighetskvaler ved å gi seg til å helbrede barbarene som ville drepe grekerne, og ved å tjene med sin kunst ham som tok på seg å gjøre Hellas til trell. Brevet han sendte ham, kan ennå i dag ses blant hans andre verker, og vil for alltid vitne om hans gode hjerte og edle natur. Så er det altså sikkert at med friheten går tapperheten tapt på ett slag. Undersåttene har verken glede eller bitt i kampen: de går mot faren nesten som bundne og helt lamslåtte, for å ha gjort sin plikt, og kjenner ikke frihetens glød koke i hjertet, den som får en til å forakte faren og vekker lysten til å kjøpe seg ære og berømmelse ved en vakker død blant sine kamerater. Blant frie folk kappes de om hvem som gjør det best, hver for det felles beste, hver for seg selv; de regner alle med å få sin del av nederlagets onde eller seierens gode; men de trellbundne mister, foruten dette krigermotet, også livskraften i alle andre ting, og har et lavt og bløtt hjerte, udugelig til alt stort. Tyrannene kjenner dette godt, og når de ser at folket tar denne folden, hjelper de dessuten til for å få dem til å sløves enda mer.

Xenofon, en alvorlig historiker av første rang blant grekerne, har skrevet en bok der han lar Simonides samtale med Hieron, tyrannen i Syrakus, om tyrannens ulykker. Denne boken er full av gode og alvorlige formaninger, framført med så god ynde, etter min mening, som det er mulig. Gud gi at alle tyranner som noen gang har levd, hadde hatt den for øynene og brukt den som speil! Jeg kan ikke tro annet enn at de ville ha kjent igjen vortene sine og skammet seg litt over flekkene sine. I denne avhandlingen forteller han om den pinen tyrannene lever i, de som, fordi de gjør alle ondt, er tvunget til å frykte alle. Blant annet sier han dette, at de onde kongene bruker fremmede i krigen og leier dem, siden de ikke våger å gi våpen i hendene på sine egne folk, som de har gjort urett. (Det har nok vært gode konger som har hatt fremmede folkeslag i sin sold, slik som franskmennene selv, og mer før enn nå, men med en annen hensikt: for å spare sine egne, idet de regnet tapet av penger for ingenting når de kunne spare mennesker. Det var det Scipio, tror jeg, den store Africanus, sa: at han heller ville ha reddet én borger enn slått hundre fiender.) Men dette er visselig helt sikkert: at tyrannen aldri tror makten er trygg for ham før han er kommet dit at han ikke har en eneste mann under seg som duger; derfor kan man med rette si til ham det Thraso hos Terents skryter av å ha sagt til elefantføreren:

Er De så tapper av den grunn
at De har dyrene å passe?

Men denne tyrannlisten med å fordumme undersåttene kan ikke sees klarere enn i det Kyros gjorde mot lyderne, etter at han hadde tatt Sardes, hovedstaden i Lydia, og tatt Krøsus, den så rike kongen, til fange på nåde og unåde og ført ham med seg: man brakte ham bud om at innbyggerne i Sardes hadde gjort opprør; han hadde dem snart under sin hånd igjen; men siden han verken ville plyndre en så vakker by eller stadig ha bryet med å holde en hær der for å vokte den, fant han på et stort middel for å sikre seg den: han opprettet bordeller, vertshus og offentlige leker der, og lot kunngjøre en forordning om at innbyggerne skulle gjøre bruk av dem. Han fant seg så vel tjent med denne garnisonen at det siden aldri ble nødvendig å trekke sverdet mot lyderne. Disse stakkars og ynkelige menneskene moret seg med å finne opp alle slags leker, så til de grader at latinerne har hentet ordet sitt derfra, og det vi kaller tidsfordriv, kaller de ludi, som om de ville si Lydi. Ikke alle tyranner har slik uttrykkelig erklært at de ville gjøre folket sitt bløtaktig; men i sannhet, det denne påbød formelt og i gjerning, har de fleste av dem drevet fram i det skjulte. I sannhet er det den menige hopens natur, den som alltid er størst i tall inne i byene, at den er mistenksom mot den som elsker den, og troskyldig mot den som bedrar den. Tro ikke at det finnes noen fugl som lettere lar seg fange med lokkefløyte, eller noen fisk som for markens godbit raskere biter på kroken, enn alle folk hurtig lar seg lokke til trelldom av den minste fjær man, som man sier, stryker dem foran munnen; og det er en forunderlig ting at de gir etter så fort, bare man kiler dem. Teatrene, lekene, farsene, skuespillene, gladiatorene, de fremmede dyrene, medaljene, maleriene og annet slikt kram var for de gamle folkene trelldommens agn, prisen for deres frihet, tyranniets redskaper. Dette middelet, denne praksisen, disse lokkemidlene hadde de gamle tyrannene for å dysse undersåttene i søvn under åket. Slik syntes folkene, fordummet, at disse tidsfordrivene var vakre, og underholdt av en tom fornøyelse som gled forbi øynene deres, vente de seg til å tjene like enfoldig, men med dårligere utbytte, som småbarn som lærer å lese for å få se de glinsende bildene i de illuminerte bøkene. De romerske tyrannene fant dessuten på enda et knep: å holde hyppige gjestebud for folkets lag, og slik misbruke dette pakket som det fortjente, det som mer enn til noe annet gir seg hen til ganens glede: den klokeste og mest forstandige blant dem ville ikke ha gitt fra seg suppeskålen sin for å vinne tilbake friheten i Platons republikk. Tyrannene delte rundhåndet ut et kvart mål korn, en setier vin og en sesterts; og da var det en ynk å høre ropet: Leve kongen! Tosken skjønte ikke at de bare fikk tilbake en del av sitt eget, og at selv det de fikk tilbake, kunne tyrannen ikke ha gitt dem om han ikke først hadde tatt det fra dem selv. Mang en som i dag hadde sanket sestersen og mesket seg ved det offentlige gjestebudet og velsignet Tiberius og Nero og deres skjønne gavmildhet, sa dagen etter, da han ble tvunget til å overlate eiendelene sine til deres griskhet, barna sine til deres utukt, ja sitt eget blod til disse storslåtte keisernes grusomhet, ikke et ord, like lite som en stein, og rørte seg ikke mer enn en stubbe. Slik har hopen alltid vært: for den fornøyelsen den ikke med ære kan ta imot, er den helt åpen og tøylesløs, og for den uretten og smerten den ikke med ære kan tåle, er den følelsesløs. Jeg ser nå ingen som, når de hører tale om Nero, ikke skjelver bare ved navnet på dette stygge uhyret, denne skitne og motbydelige verdenspesten; og likevel kan man om ham, denne brannstifteren, denne bøddelen, dette villdyret, godt si at etter hans død, like stygg som livet hans, følte det edle romerske folket en slik sorg, i minnet om lekene og gjestebudene hans, at det var på nippet til å gå i sørgedrakt for ham; slik har Cornelius Tacitus skrevet det, en god og alvorlig forfatter, og en av de mest pålitelige. Det vil man ikke finne underlig, når man ser hva det samme folket tidligere hadde gjort ved Julius Cæsars død, han som ga lovene og friheten avskjed, en mann det etter min mening ikke var noe verdifullt ved, for selv hans menneskelighet, som det prekes så mye om, var skadeligere enn grusomheten hos den villeste tyrann som noensinne har levd, fordi det i sannhet var denne hans giftige mildhet som sukret trelldommen for det romerske folket; men etter hans død kappedes dette folket, som ennå hadde smaken av gjestebudene hans i munnen og minnet om hans ødselhet i sinnet, om å stable opp benkene fra torget for å vise ham den siste ære og brenne ham til aske, og reiste ham så en søyle som Folkets far (slik sto det på kapitelet), og viste ham, så død han var, mer ære enn det med rette skyldte noe menneske i verden, om det da ikke skulle være dem som hadde drept ham. De romerske keiserne glemte heller ikke dette: vanligvis å ta tittelen folketribun, både fordi dette embetet ble holdt for hellig og ukrenkelig, og fordi det var innstiftet til folkets forsvar og vern, og nøt statens gunst. På denne måten sikret de seg at folket ville stole mer på dem, som om det bare skulle høre navnet og ikke kjenne virkningene, som var det motsatte. I dag gjør de det ikke stort bedre, de som knapt gjør noe ondt, selv av betydning, uten å sende i forveien noen vakre ord om det allmenne vel og felles lettelse: for du kjenner godt, o Longa, formularet, som de noen steder kunne bruke ganske fint; men for de fleste kan det visselig ikke være noen finesse der det er så mye skamløshet. Kongene i Assyria, og etter dem kongene i Media, viste seg offentlig så sjelden de kunne, for å få hopen til å undres på om de i noe var mer enn mennesker, og la de folkene som gjerne lar fantasien løpe om ting de ikke kan dømme om med egne øyne, bli i denne drømmen. Slik vente så mange folkeslag, som lenge nok var under dette assyriske riket, seg ved dette mysteriet til å tjene, og tjente desto villigere fordi de ikke visste hvilken herre de hadde, og knapt om de hadde noen, og alle fryktet, på tro og love, én som ingen noen gang hadde sett. De første kongene i Egypt viste seg knapt uten å bære snart en katt, snart en gren, snart ild på hodet; og ved å gjøre dette, ved tingens underlighet, inngav de undersåttene en viss ærefrykt og beundring, der de hos folk som ikke hadde vært altfor dumme eller altfor trellbundne, etter min mening bare ville ha vakt tidsfordriv og latter. Det er en ynk å høre om hvor mange ting fortidens tyranner dro nytte av for å grunnlegge tyranniet sitt; hvor mange små midler de brukte, siden de til alle tider har funnet denne hopen laget etter deres mål, en hop de ikke kunne spenne garnet så dårlig for at den ikke gikk i det, og som de alltid har bedratt så billig at de aldri underkuet den så grundig som når de drev mest gjøn med den.

Hva skal jeg si om en annen fin skrøne som de gamle folkene tok for god fisk? De trodde fullt og fast at stortåen til Pyrrhus, epirotenes konge, gjorde mirakler og helbredet dem som led av milten; de pyntet enda bedre på fortellingen: at denne tåen, etter at hele liket var brent, ble funnet igjen blant asken, idet den hadde berget seg tross ilden. Slik lager det dumme folket selv løgnene, for siden å tro på dem. Mange har skrevet det slik, men på en måte som gjør det lett å se at de har samlet det fra bysladder og hopens tomme snakk. Vespasian, på vei tilbake fra Assyria og gjennom Alexandria for å dra til Roma og bemektige seg riket, gjorde under: han rettet opp de halte, ga de blinde synet, og en mengde andre vakre ting, og den som ikke kunne se bedraget i dem, var etter min mening blindere enn dem han helbredet. Tyrannene selv syntes det var underlig at menneskene kunne tåle et menneske som gjorde dem ondt; de ville gjerne stille religionen foran seg som skjold, og om mulig låne en liten prøve av guddommen til å holde sitt onde liv oppe. Derfor står Salmoneus, om man skal tro Vergils sibylle i hans underverden, nå til regnskap for å ha drevet slik gjøn med folk og villet spille Jupiter, og hun så ham i den innerste underverdenen,

lidende grusomme pinsler for å ha villet etterligne
himmelens torden og Jupiters ild.
På fire hester for han fram, svaiende,
høyt til vogns, med en stor flammende fakkel i neven,
gjennom de greske folkene og midt på torget,

i byen Elis hadde han faret stolt fram,
og med sitt skryt gjorde han slik krav
på den ære som alene tilkom gudene.
Dåren, som etterlignet uværet og det uetterlignelige lynet
med malm og med et fryktelig løp
av hornhovede hester, ham så den allmektige Fader;
og han, som snart etter straffet dette store onde,
slynget, ikke en fakkel, ikke lyset
fra en voksfakkel med dens røyk,
men med det harde slaget av et grufullt uvær
styrtet han ham ned, med føttene over hodet.

Hvis han som bare spilte narr, nå blir behandlet slik der nede, tror jeg at de som har misbrukt religionen for å være onde, får det enda bedre tilmålt der.

Våre egne sådde i Frankrike jeg vet ikke hva av samme slag: padder, liljer, salvingsampullen og oriflammen. Det vil jeg for min del, hvordan det nå enn forholder seg, ikke tvile på, siden verken vi eller forfedrene våre hittil har hatt noen grunn til å tvile på det, ettersom vi alltid har hatt konger som er så gode i fred og så tapre i krig at selv om de fødes som konger, synes det som om de ikke er skapt av naturen som de andre, men utvalgt av den allmektige Gud, før de ble født, til å styre og bevare dette riket; og selv om det ikke var slik, ville jeg ikke av den grunn gå i kamp for å drøfte sannheten i våre historier, eller granske dem så nærgående, for ikke å ta bort denne vakre leken som vår franske diktning kan utfolde seg kraftig i, den som nå ikke bare er pyntet opp, men, som det synes, skapt helt på ny av vår Ronsard, vår Baïf, vår du Bellay, som i dette bringer språket vårt så langt fram at jeg våger å håpe at verken grekerne eller latinerne snart vil ha noe forsprang på oss i så måte, uten kanskje førstefødselsretten. Og visselig ville jeg gjøre vårt rim stor urett, for jeg bruker gjerne dette ordet, og det mishager meg ikke, for selv om flere har gjort det til håndverk, ser jeg likevel nok av folk som er i stand til å adle det på ny og gi det tilbake dets første ære; men jeg ville, sier jeg, gjøre det stor urett om jeg nå tok fra det disse vakre fortellingene om kong Klodvig, der jeg alt synes jeg ser hvor muntert, hvor ubesværet vår Ronsards åre vil boltre seg i hans Franciade. Jeg skjønner rekkevidden, jeg kjenner den skarpe ånden, jeg vet hvilken ynde mannen har: han vil gjøre seg nytte av oriflammen like godt som romerne av sine ancilia,

og skjoldene som ble kastet ned fra himmelen,

som Vergil sier; han vil forvalte vår ampulle like godt som athenerne Erikhthonios’ kurv; han vil få folk til å tale om våre våpen like godt som de om sitt oliventre, som de hevder ennå står i Minervas tårn. Visselig ville det være frekt av meg å ville motsi bøkene våre og slik tråkke i sporene til dikterne våre. Men for å vende tilbake dit jeg, jeg vet ikke hvordan, hadde ledet tråden i min tale bort fra: det har aldri hendt at tyrannene, for å sikre seg, ikke har strevd etter å venne folket til ikke bare lydighet og trelldom overfor dem, men også til tilbedelse. Så det jeg har sagt hittil, det som lærer folk å tjene villigere, tjener tyrannene knapt til annet enn for den menige og grove hopen.

Men nå kommer jeg til et punkt som etter min mening er herredømmets drivfjær og hemmelighet, tyranniets støtte og grunnvoll. Den som tror at hellebardene, vaktene og vaktpostenes oppstilling vokter tyrannene, tar etter min dom grundig feil; og de bruker dem, tror jeg, mer for formens skyld og som fugleskremsel enn fordi de setter sin lit til dem. Bueskytterne hindrer de dårlig kledde, som ikke har noen midler, i å komme inn i palasset, ikke de godt væpnede, som kan sette noe i verk. Visselig er det lett å telle opp blant de romerske keiserne at det ikke har vært så mange som har unnsluppet en fare ved hjelp av vaktene sine, som det har vært av dem som er drept av sine egne bueskyttere. Det er ikke rytterskarene, det er ikke fotfolkets kompanier, det er ikke våpnene som forsvarer tyrannen. Man vil ikke tro det med det første, men det er visselig sant: det er alltid fire eller fem som holder tyrannen oppe, fire eller fem som holder hele landet i trelldom. Det har alltid vært slik at fem eller seks har hatt tyrannens øre, og enten har nærmet seg ham av seg selv eller er blitt kalt av ham, for å være medskyldige i hans grusomheter, kamerater i hans fornøyelser, halliker for hans vellyst og deltakere i godene fra hans plyndringer. Disse seks styrer sin høvding så godt at han for fellesskapets skyld må være ond, ikke bare ved sine egne ondskaper, men også ved deres. Disse seks har seks hundre som tjener under dem, og de gjør med sine seks hundre det de seks gjør med tyrannen. Disse seks hundre holder under seg seks tusen, som de har løftet opp i stand, og som de lar få enten styret over provinsene eller forvaltningen av pengene, for at de skal gå deres griskhet og grusomhet til hånde og sette den i verk når tiden kommer, og dessuten gjøre så mye ondt at de ikke kan bestå annet enn i deres skygge, og ikke unndra seg lovene og straffen annet enn ved deres hjelp. Stort er følget som kommer etter dette, og den som vil ta seg bryet med å nøste opp dette garnet, vil se at ikke de seks tusen, men de hundre tusen, ja millionene, holder seg til tyrannen ved dette tauet og bruker det slik som Jupiter hos Homer, som skryter av at han, om han drar i kjeden, kan trekke alle gudene til seg. Derfra kom utvidelsen av senatet under Julius, opprettelsen av nye stender, innstiftelsen av embeter; rett forstått visselig ikke noen reform av rettsvesenet, men nye støtter for tyranniet. Kort sagt kommer man dit, gjennom de gunstbevisninger og undergunstbevisninger, de gevinster og ettergevinster man har hos tyrannene, at det til slutt finnes nesten like mange som tyranniet synes å være gagnlig for, som det finnes slike friheten ville være kjær for. Akkurat som legene sier at hvis det i kroppen vår er noe som er fordervet, så søker alt som rører på seg et annet sted, straks hen til denne råtne delen: på samme måte, så snart en konge har erklært seg som tyrann, samler alt det onde, hele rikets berme, seg rundt ham, jeg sier ikke en haug med småtyver og ørekuttede, som knapt kan gjøre verken ondt eller godt i et samfunn, men de som er plettet av en brennende ærgjerrighet og en betydelig griskhet, og de støtter ham for å få del i byttet og for selv å være småtyranner under den store tyrannen. Slik gjør de store røverne og de beryktede sjørøverne: noen speider i landet, andre jager de reisende; noen ligger i bakhold, andre holder vakt; noen myrder, andre plyndrer, og selv om det er rangforskjeller mellom dem, og noen bare er tjenere, andre høvdinger for flokken, finnes det til slutt ikke én som ikke får sin del, om ikke av hovedbyttet, så i det minste av etterrakstene. Det fortelles at de sicilianske sjørøverne ikke bare samlet seg i så stort antall at man måtte sende Pompeius den store mot dem, men dessuten trakk flere vakre byer og store steder inn i sitt forbund, byer i hvis havner de søkte trygghet når de kom tilbake fra toktene, og som de til gjengjeld ga en viss fortjeneste for å skjule tyvegodset.

Slik gjør tyrannen undersåttene til treller, de ene ved hjelp av de andre, og voktes av dem han burde vokte seg for, om de var noe verdt; og, som man sier, for å kløyve ved lager han kilene av veden selv. Der har man bueskytterne hans, der vaktene hans, der hellebardistene hans; ikke så å forstå at de ikke selv av og til lider under ham, men disse fortapte, forlatt av Gud og mennesker, er tilfredse med å tåle ondt for å kunne gjøre ondt, ikke mot ham som gjør dem det, men mot dem som tåler det som de selv, og som ikke kan noe for det. Likevel, når jeg ser disse menneskene som smisker for tyrannen for å slå mynt på hans tyranni og folkets trelldom, gripes jeg ofte av forundring over ondskapen deres, og iblant av medynk med dumheten deres: for sant å si, hva annet er det å nærme seg tyrannen enn å trekke seg lenger bort fra sin frihet, og så å si gripe trelldommen med begge hender og omfavne den? La dem legge ærgjerrigheten litt til side og lette seg litt for griskheten, og så se på seg selv og kjenne seg selv igjen, og de vil klart se at landsbyfolkene, bøndene, som de tråkker under fot så mye de kan og behandler verre enn galeislaver eller treller, de vil se, sier jeg, at disse, så mishandlet de er, likevel i sammenligning med dem er lykkelige og på et vis frie. Bonden og håndverkeren, hvor trellbundne de enn er, er ferdige med det når de har gjort det som blir sagt; men tyrannen ser de andre som er nær ham, hvordan de kryper og tigger om hans gunst: de må ikke bare gjøre det han sier, men tenke det han vil, og ofte, for å tilfredsstille ham, må de dessuten komme tankene hans i forkjøpet. Det er ikke nok for dem å adlyde ham, de må også behage ham; de må slite seg ut, pine seg, ta livet av seg med å arbeide for hans saker, og så glede seg over hans glede, oppgi sin egen smak for hans, tvinge sin natur, kle av seg sitt eget vesen; de må gi akt på ordene hans, stemmen hans, tegnene hans og øynene hans; de må ikke ha øye, fot eller hånd som ikke alt er på vakt for å utspionere hans vilje og avdekke hans tanker. Er det å leve lykkelig? Kalles det å leve? Finnes det noe i verden mindre utholdelig enn dette, jeg sier ikke for en mann med hjerte, jeg sier ikke for en velbåren, men bare for en som har sunn fornuft, eller bare et menneskes ansikt? Hvilken tilstand er mer ynkelig enn å leve slik, at man ikke har noe som sitt eget, men har sin velferd, sin frihet, sin kropp og sitt liv fra en annen?

Men de vil tjene for å få gods: som om de kunne vinne noe som ble deres, når de ikke engang kan si om seg selv at de tilhører seg selv; og som om noen kunne eie noe eget under en tyrann, vil de at godset skal være deres, og husker ikke at det er de som gir ham styrken til å ta alt fra alle og ikke la noe bli igjen som man kan si tilhører noen. De ser at ingenting gjør menneskene så utsatt for hans grusomhet som gods; at det ikke finnes noen forbrytelse mot ham som fortjener døden, uten det å eie noe; at han bare elsker rikdommene og bare ødelegger de rike, og likevel kommer de og stiller seg fram, som foran slakteren, for å by seg fram slik, fete og velnærte, og vekke hans lyst. Yndlingene hans burde ikke så mye minnes dem som har vunnet mye gods rundt tyrannene, som dem som, etter en tid å ha samlet, siden har mistet både gods og liv der; det burde ikke så mye falle dem inn hvor mange andre som har vunnet rikdommer der, men hvor få av disse som har beholdt dem. La man gå gjennom alle de gamle historiene, la man se på dem vi selv husker, og man vil fullt ut se hvor stort tallet er på dem som, etter å ha vunnet fyrstenes øre med onde midler, enten ved å bruke deres ondskap eller ved å misbruke deres enfold, til slutt er blitt tilintetgjort av de samme, og like lett som de hadde funnet dem til å løfte seg opp, like ustadige har de siden funnet dem til å slå seg ned. Sikkert er det at blant det store antallet mennesker som noen gang har stått nær så mange onde konger, har det vært få, eller så godt som ingen, som ikke en gang selv har fått kjenne tyrannens grusomhet, den de før hadde hisset opp mot andre: som oftest har de, etter å ha beriket seg i skyggen av hans gunst med andres eiendom, til slutt selv beriket ham med sin.

Selv de rettskafne, om det da finnes noen av dem som tyrannen elsker, hvor langt de enn er kommet i hans gunst, hvor sterkt dyden og rettskaffenheten enn lyser i dem, den som til og med inngir de ondeste en viss ærefrykt når de ser den på nært hold, men de rettskafne, sier jeg, kan ikke holde ut der, og de må få kjenne det felles ondet og på egen bekostning erfare tyranniet. En Seneca, en Burrus, en Thrasea, denne treklang av rettskafne menn, hvorav to ble ført nær tyrannen av sin onde skjebne, som la styringen av hans saker i hendene deres, begge aktet av ham, begge elsket, og den ene hadde til og med oppdratt ham og hadde oppfostringen i barndommen hans som pant på hans vennskap; men disse tre er ved sin grusomme død tilstrekkelige vitner om hvor liten trygghet det er i en ond herres gunst; og i sannhet, hvilket vennskap kan man håpe på fra en som har et så hardt hjerte at han hater sitt eget rike, som ikke gjør annet enn å adlyde ham, og som, fordi han ennå ikke forstår å elske, gjør seg selv fattig og ødelegger sitt eget rike?

Men hvis man vil si at disse falt i slike ulykker fordi de hadde levd rett, så se bare frimodig rundt den samme mannen, og man vil se at de som kom i hans gunst og holdt seg der med onde midler, ikke varte lenger. Hvem har hørt om en så hemningsløs kjærlighet, en så hårdnakket lidenskap? Hvem har noen gang lest om en mann så stridig besatt av en kvinne som han av Poppæa? Og likevel ble hun siden forgiftet av ham selv. Agrippina, moren hans, hadde drept sin mann Claudius for å gjøre plass for ham på keisertronen; for å forplikte ham hadde hun aldri vegret seg for å gjøre eller tåle hva som helst: likevel tok hennes egen sønn, hennes oppfostring, hennes keiser skapt av hennes egen hånd, livet av henne til slutt, etter flere mislykkede forsøk; det var da ingen som ikke sa at hun hadde fortjent denne straffen fullt ut, om den bare hadde kommet fra en annens hånd enn fra ham hun hadde gitt livet. Hvem var noensinne lettere å styre, mer enfoldig, eller for å si det bedre, en større tosk enn keiser Claudius? Hvem var noensinne mer forgapt i en kvinne enn han i Messalina? Til slutt overga han henne i bøddelens hender. Enfoldigheten blir alltid hos tyrannene, om de har noen, når det gjelder å gjøre godt, men jeg vet ikke hvordan det har seg at det lille vettet de har, til slutt våkner når det gjelder å utøve grusomhet, selv mot dem som står dem nær. Ganske kjent er det vakre ordet fra en annen av dem som, da han så den blottede halsen på sin kone, henne han elsket høyest og uten hvem det syntes som han ikke kunne leve, kjærtegnet henne med disse vakre ordene: «Denne vakre halsen blir straks skåret over, om jeg befaler det.» Det er derfor de fleste av de gamle tyrannene vanligvis ble drept av sine nærmeste yndlinger, som, etter å ha lært tyranniets natur å kjenne, ikke kunne stole så mye på tyrannens vilje som de mistrodde hans makt. Slik ble Domitian drept av Stephanus, Commodus av en av sine egne elskerinner, Antoninus av Macrinus, og på samme måte nesten alle de andre.

Det er fordi tyrannen visselig aldri blir elsket og aldri elsker. Vennskapet er et hellig navn, det er en hellig ting; det oppstår aldri uten mellom rettskafne mennesker, og fattes bare ved gjensidig aktelse; det holdes ved like ikke så mye ved velgjerninger som ved et godt liv. Det som gjør en venn trygg på den andre, er kjennskapet han har til hans rettskaffenhet: det han har som borgen for den, er hans gode natur, hans troskap og hans standhaftighet. Det kan ikke være vennskap der grusomheten er, der troløsheten er, der urettferdigheten er; og blant de onde, når de slår seg sammen, er det en sammensvergelse, ikke et fellesskap; de elsker ikke hverandre, men de frykter hverandre; de er ikke venner, men de er medskyldige.

Og selv om dette ikke sto i veien, ville det likevel være vanskelig å finne en trygg kjærlighet hos en tyrann, for siden han står over alle og ikke har noen likemann, er han allerede utenfor vennskapets grenser, det som har sin rette jaktmark i likheten, som aldri vil halte, men alltid er jevn. Det er derfor det blant tyver (sies det) finnes en viss redelighet ved delingen av byttet, fordi de er likemenn og kamerater, og om de ikke elsker hverandre, så frykter de i det minste hverandre og vil ikke gjøre styrken sin mindre ved å splitte seg; men hos tyrannen kan yndlingene hans aldri ha noen trygghet, siden han av dem selv har lært at han kan alt, og at det ikke finnes noen rett eller plikt som binder ham, idet han gjør det til sin regel å regne sin vilje som fornuft, ikke ha noen likemann, men være alles herre. Er det da ikke en stor ynk at ingen, når de ser så mange åpenbare eksempler, når de ser faren så nær, vil bli klok på andres bekostning, og at det blant så mange mennesker som så villig nærmer seg tyrannene, ikke finnes én som har klokskap og mot nok til å si til dem det reven, som fabelen forteller, sa til løven som lot som den var syk: «Jeg skulle gjerne besøkt deg i hulen din; men jeg ser nok av spor etter dyr som går innover mot deg, men av dem som kommer ut igjen, ser jeg ikke ett.»

Disse ulykkelige ser tyrannens skatter glitre og stirrer måpende på strålene fra hans prakt; og lokket av denne glansen nærmer de seg, og ser ikke at de går inn i flammen, som ikke kan unnlate å fortære dem: slik den ubetenksomme satyren (som de gamle fablene forteller), da han så ilden Prometevs hadde funnet, lyse, syntes den var så vakker at han gikk bort for å kysse den og brente seg; slik sommerfuglen som i håp om å nyte en eller annen glede flyr inn i ilden fordi den skinner, og får kjenne dens andre egenskap, den som brenner, som den toskanske dikteren sier. Men la oss enda sette at disse yndlingene slipper unna hendene på ham de tjener, så redder de seg aldri fra kongen som kommer etter: er han god, må de avlegge regnskap og i det minste da bøye seg for fornuften; er han ond og lik herren deres, kan det ikke være annerledes enn at han også har sine yndlinger, som slett ikke er tilfredse med å overta de andres plass etter tur, om de ikke som oftest også får både deres gods og deres liv. Kan det da virkelig finnes noen som, i så stor fare og med så liten trygghet, vil ta denne ulykksalige plassen, å tjene med så stor møye en så farlig herre? Hvilken pine, hvilket martyrium er det ikke, sanne Gud! Å være opptatt natt og dag med å tenke på å behage én, og likevel frykte ham mer enn noe menneske i verden; alltid ha øyet på vakt og øret på lytt for å speide etter hvor slaget kommer fra, for å avdekke bakholdene, for å få teften av kameratenes undergang, for å merke seg hvem som forråder en; smile til enhver og likevel frykte alle, ikke ha noen åpen fiende eller noen sikker venn; alltid med et leende ansikt og et iskaldt hjerte, ikke kunne være glad, og ikke våge å være trist!

Men det er en fornøyelse å betrakte hva de får igjen for denne store pinen, og det gode de kan vente seg av sin møye og sitt ynkelige liv. Folket pleier ikke å anklage tyrannen for det onde det lider, men dem som styrer ham: disse kjenner folkene, nasjonene, alle som én, helt ned til bøndene, helt ned til jordarbeiderne, ved navn; de regner opp lastene deres, de dynger over dem tusen forhånelser, tusen skjellsord, tusen forbannelser; alle deres bønner, alle deres ønsker er rettet mot disse; alle ulykker, alle pester, all hungersnød legger de dem til last; og om de iblant viser dem noen ære i det ytre, så forbanner de dem i samme stund i hjertet, og avskyr dem verre enn ville dyr. Der har man den ære, der den heder de høster av sin tjeneste hos folk som, om hver og en fikk et stykke av kroppen deres, ennå ikke, synes de, ville være tilfredse nok eller halvveis mette på deres pine; men visselig, selv etter at de er døde, er de som kommer etter aldri så late at ikke navnet på disse folkeeterne blir svertet med blekket fra tusen penner, og ryktet deres revet i stykker i tusen bøker, og selv knoklene deres, så å si, slept i søla av ettertiden, som straffer dem også etter døden for deres onde liv.

La oss da en gang lære, la oss lære å gjøre godt; la oss løfte øynene mot himmelen, enten for vår æres skyld, eller av kjærlighet til dyden selv, eller visselig, for å tale med fullt alvor, av kjærlighet og ære for den allmektige Gud, som er et sikkert vitne til våre gjerninger og en rettferdig dommer over våre feil. For min del tror jeg nok, og tar ikke feil, at siden ingenting er så stikk i strid med Gud, han som er helt og holdent gavmild og god, som tyranniet, så holder han der nede av en særskilt straff for tyrannene og deres medskyldige.