Lovgivernes synder

Enten det er sant eller ikke at mennesket er «dannet i misgjerning» og unnfanget i synd, er det uten tvil sant at regjeringen er avlet av aggresjon og ved aggresjon. I små, uutviklede samfunn der fullstendig fred har vart i lange tider, finnes det ikke noe slikt som det vi kaller regjering: ingen tvangsmakt, bare et rent æreshøvdingskap, om det overhodet finnes noe høvdingskap. I disse eksepsjonelle fellesskapene, som selv ikke angriper og som av særskilte årsaker ikke blir angrepet, er det så lite avvik fra dydene sannferdighet, ærlighet, rettferdighet og gavmildhet at det ikke trengs noe mer enn at uformelt forsamlede eldste nå og da gir uttrykk for den allmenne mening.¹ Omvendt finner vi bevis for at en høvdings myndighet, som til å begynne med bare anerkjennes midlertidig under ledelse i krig, blir varig etablert ved at krigen fortsetter; og at den blir sterk der vellykket aggresjon ender med underkuelse av nabostammer. Og fra da av setter eksempler fra alle folkeslag det hevet over tvil at høvdingens tvangsmakt, idet han utvikler seg til konge og til kongenes konge (en hyppig tittel i det gamle Østen), blir stor i samme grad som erobring blir en vane og sammenslutningen av underkuede samfunn blir omfattende.² Sammenligninger avdekker enda en sannhet som alltid burde stå for oss – den sannhet at den styrende makts aggressivitet innad i et samfunn øker med dens aggressivitet utad. Liksom soldatene i sine ulike grader må være underordnet kommandanten for at hæren skal bli effektiv, må borgerne være underordnet for at samfunnet skal bli et effektivt krigersamfunn. De må stille rekrutter i det omfang som kreves, og gi fra seg den eiendom som forlanges.

En åpenbar følge er at regjeringens etikk, som opprinnelig var identisk med krigens etikk, lenge må forbli beslektet med den, og bare kan fjerne seg fra den etter hvert som krigersk virksomhet og krigsforberedelser avtar. Samtidens vitnesbyrd viser dette. På kontinentet er borgeren i dag fri bare når hans tjeneste som soldat ikke kreves; og resten av livet er han i stor grad trellbundet til å underholde den militære organisasjonen. Selv hos oss ville en alvorlig krig, gjennom den verneplikten som da ble nødvendig, oppheve friheten for store mengder mennesker og gjøre inngrep i de øvriges frihet ved gjennom skatter å ta fra dem de forsyninger som trengtes – det vil si tvinge dem til å arbeide så og så mange dager mer for staten. Uunngåelig må de etablerte handlingsreglene for regjeringers omgang med borgerne være beslektet med deres handlingsregler i omgangen med hverandre.

Jeg akter ikke, under denne artikkelens tittel, å behandle overgrepene og hevnen for overgrep, som beretningene om utgjør hovedmassen av historien; og heller ikke å spore de indre urettferdighetene som alltid har fulgt de ytre. Jeg har ikke til hensikt her å katalogisere de uansvarlige lovgivernes forbrytelser, fra kong Khufus, hvis veldige gravmæle ble murt opp i den blodige svetten til titusener av slaver som slet i lange år under pisken; videre til dem som ble begått av erobrere – egyptiske, assyriske, persiske, makedonske, romerske og alle de andre; og fram til Napoleons, hvis ærgjerrighet etter å sette foten på nakken til den siviliserte verden kostet ikke mindre enn to millioner liv.³ Heller ikke har jeg til hensikt her å regne opp de ansvarlige lovgivernes synder, slik de viser seg i den lange listen av lover gitt i de herskende klassenes interesse – en liste som i vårt eget land strekker seg ned til de lovene som lenge opprettholdt slaveriet og slavehandelen, og som påførte et uhyre antall negre redslene ved «mellompassasjen» og drepte tretti prosent av dem, og som ender med kornlovene, ved hvilke, sier sir Erskine May, «det for å sikre høye jordleier var blitt bestemt at mengder av mennesker skulle sulte».⁴

Ikke slik å forstå at en framstilling av lovgivernes iøynefallende misgjerninger, ansvarlige som uansvarlige, ville være unyttig. Den ville ha flere nyttevirkninger – én av dem knyttet til den sannheten som er påpekt ovenfor. En slik framstilling ville gjøre det klart hvordan den identiteten mellom regjeringsetikk og militær etikk som nødvendigvis finnes i primitive tider, da hæren simpelthen er samfunnet mobilisert og samfunnet er hæren i hvile, fortsetter gjennom lange stadier og selv nå i høy grad preger vår rettspleie og vårt daglige liv. Etter for eksempel å ha vist at høvdingens dømmende funksjon hos tallrike ville stammer ikke finnes, eller er nominell, og at hver mann ganske allment på tidlige stadier hos de siviliserte folkeslagene måtte forsvare seg selv og rette opp den urett han personlig led, så godt han kunne – etter å ha vist at retten til privat krig blant medlemmene av krigerstanden i middelalderens Europa ble brakt til opphør, ikke fordi overherskeren mente det var hans plikt å dømme mellom partene, men fordi private kriger svekket hærens effektivitet i de offentlige krigene – etter å ha vist at rettspleien lenge fortsatte å vise sin primitive natur i stor utstrekning gjennom rettslig tvekamp, utkjempet for kongen eller hans stedfortreder som dommer, og som hos oss nominelt fortsatte å være en alternativ rettergangsform helt fram til 1819, kunne man så påpeke at tvekampen selv nå lever videre i en annen form: advokatene er kjempene og pengepungene våpnene. I sivile saker bryr den styrende makt seg knapt mer enn før om å rette opp den urett som er gjort mot den krenkede; i praksis gjør dens stedfortreder lite annet enn å håndheve kampreglene, og utfallet blir mindre et spørsmål om rett og rimelighet enn et spørsmål om pengemidler og prosedyredyktighet. Ja, så liten omsorg for rettspleien viser den styrende makt at når de kjempende, gjennom en rettsstrid ført i nærvær av dens stedfortreder, er blitt årelatt for penger inntil de ligger nede, og når avgjørelsen blir omgjort etter at en av dem har anket, så blir den slagne part satt til å betale for stedfortrederens eller en tidligere stedfortreders feilgrep; og ikke sjelden blir den forurettede, som søkte beskyttelse eller oppreisning, båret ut av retten økonomisk død.

Gjort på en fyllestgjørende måte kunne en slik skildring av regjeringens misgjerninger, både det den har gjort og det den har unnlatt, ved å bevise at det delvis overlevende moralkodekset som oppstår i og hører hjemme i en krigstilstand, fremdeles forderver regjeringens handlinger, i høy grad dempe forhåpningene hos dem som er ivrige etter å utvide regjeringens kontroll.

Men idet jeg lar størstedelen av det store emnet som rommes under denne artikkelens tittel ligge, akter jeg her bare å behandle en forholdsvis liten gjenstående del – de av lovgivernes synder som ikke springer ut av personlig ærgjerrighet eller klasseinteresser, men skyldes mangel på de studier som lovgiverne er moralsk forpliktet til å forberede seg ved.

En apotekermedhjelper som, etter å ha hørt beskrivelsen av smerter han tar for kolikk, men som i virkeligheten skyldes betennelse i blindtarmen, foreskriver et kraftig avføringsmiddel og tar livet av pasienten, blir funnet skyldig i uaktsomt drap. Han får ikke unnskylde seg med at han ikke mente noe ondt, men håpet på noe godt. Innvendingen om at han bare tok feil i diagnosen, blir ikke tatt til følge. Han får høre at han ikke hadde rett til å risikere katastrofale følger ved å blande seg inn i en sak der hans kunnskap var så utilstrekkelig. At han var uvitende om hvor stor hans uvitenhet var, godtas ikke som hinder for dom. Det forutsettes stilltiende at den erfaring som er felles for alle, burde ha lært ham at selv de kyndige, og enda mer de ukyndige, kan ta feil når sykdommer skal gjenkjennes og riktig behandling velges; og at han, siden han så bort fra den advarselen som kan utledes av alminnelig erfaring, var ansvarlig for følgene.

Lovgivernes ansvar for den skade de kan gjøre, måler vi på en langt mildere måte. I de fleste tilfeller er vi så langt fra å mene at de fortjener noen som helst straff for å ha forårsaket ulykker ved lover vedtatt i uvitenhet, at vi knapt nok mener de fortjener bebreidelse. Man mener at alminnelig erfaring burde ha lært apotekermedhjelperen, uskolert som han er, å ikke gripe inn; men man mener ikke at alminnelig erfaring burde ha lært lovgiveren å ikke gripe inn før han har skolert seg. Enda en mengde kjensgjerninger ligger foran ham i den nedtegnede lovgivningen i vårt eget og andre land, kjensgjerninger som burde innprente ham de uhyre onder som gal behandling har forårsaket, blir han ikke fordømt for å se bort fra disse advarslene mot ubesindig innblanding. Tvert imot regnes det som fortjenstfullt av ham når han – kanskje nylig kommet fra universitetet, kanskje rett fra å ha holdt en jaktmeute som gjorde ham populær i sitt grevskap, kanskje kommet fra en provinsby der han har skaffet seg en formue, kanskje steget opp fra advokatskranken der han har vunnet seg et navn som prosessfullmektig – går inn i parlamentet og straks, på en ganske lettsindig måte, begynner å fremme eller hindre dette eller hint middel til å virke inn på samfunnslegemet. I dette tilfellet er det ikke engang grunn til å unnskylde ham med at han ikke vet hvor lite han vet; for allmennheten er enig med ham i at det er unødvendig at han vet noe mer enn det debattene om de foreslåtte tiltakene forteller ham.

Og likevel er de skadene som ukyndig lovgivning har voldt – veldige i omfang sammenlignet med dem som skyldes ukyndig legebehandling – iøynefallende for alle som bare kaster et blikk på dens historie. Leseren får tilgi meg at jeg minner om noen få velkjente eksempler. Århundre etter århundre fortsatte statsmenn å vedta ågerlover som gjorde skyldnerens stilling verre – som hevet renten «fra fem til seks når hensikten var å senke den til fire»,⁵ som under Ludvig XV, og som frambrakte uante onder av indirekte art, slik som å hindre at ledig kapital ble satt i produktiv bruk, og å «belaste småeierne med en mengde evigvarende ytelser».⁶ Likeledes fortsatte de bestrebelsene som i England varte i fem hundre år for å stanse oppkjøp av varer før de nådde markedet (forestalling), og som i Frankrike, slik Arthur Young var vitne til, hindret noen i å kjøpe «mer enn to bushel hvete på torget»,⁷ generasjon etter generasjon, og økte den nød og dødelighet som skyldtes knapphet; for, som alle nå vet, er grossisten, som i statuttet «De Pistoribus» ble skjelt ut som «en åpenlys undertrykker av fattigfolk»,⁸ simpelthen en hvis funksjon det er å jevne ut tilgangen på en vare ved å bremse et utilbørlig raskt forbruk. Av beslektet art var det tiltaket som i 1315, for å lette hungersnødens trykk, foreskrev prisene på matvarer, men som i all hast ble opphevet etter at det hadde fått forskjellige matvarer til å forsvinne fullstendig fra markedene; og likeså slike tiltak, mer vedvarende i sin virkning, som dem som ved øvrighetens påbud fastsatte «den rimelige fortjeneste» for matvarehandlere.⁹ Av samme ånd, og fulgt av beslektede skader, har de mange forsøkene på å fastsette lønninger vært, som begynte med arbeiderstatuttet under Edvard III og opphørte for bare seksti år siden, da Overhuset og Underhuset, etter lenge å ha holdt kunstig liv i en døende industri i Spitalfields og fostret en elendig befolkning der, endelig ga opp å fastsette silkevevernes fortjeneste ved øvrighetens påbud.

Her forestiller jeg meg en utålmodig innvending: «Alt dette vet vi; historien er forslitt. Skadene ved å gripe inn i handelen er blitt terpet inn i ørene på oss til vi er lei; og ingen trenger å lære leksen på nytt.» Mitt første svar er at det store flertallet aldri lærte leksen ordentlig, og at svært mange av dem som lærte den, har glemt den. For nøyaktig de samme påskuddene som før ble anført for slike påbud, anføres igjen. I statutt 35 under Edvard III, som tok sikte på å holde prisen på sild nede (men snart ble opphevet fordi den drev prisen opp), ble det klaget over at folk «som kommer til markedet … kjøpslår om sild, og enhver av dem, av ondskap og misunnelse, byr over den andre, og dersom én byr førti shilling, byr en annen ti shilling mer, og den tredje seksti shilling, og således overgår enhver den andre i handelen».¹⁰ Og nå blir «markedets kjøpslåing», som her fordømmes og tilskrives «ondskap og misunnelse», fordømt på nytt. Konkurransens onder har hele tiden vært sosialistenes faste rop; og rådet i Den demokratiske føderasjon fordømte at bytte foregår under «den individuelle grådighets og profitts kontroll». Mitt andre svar er at inngrep i loven om tilbud og etterspørsel, som for en generasjon siden ble innrømmet å være regelmessig skadelige, nå daglig gjøres ved parlamentsvedtak på andre områder; og at de på disse områdene, som jeg snart skal vise, øker de ondene som skulle kureres og frambringer nye, like mye som de før gjorde det på områder man ikke lenger trenger seg inn på.

Idet jeg vender tilbake fra denne parentesen, går jeg videre med å forklare at de ovennevnte lovene er nevnt for å minne leseren om at ukyndige lovgivere i tidligere tider stadig har økt menneskelig lidelse i sine forsøk på å lindre den; og jeg må nå tilføye at dersom disse ondene, som er påvist å være forsterket eller frambrakt ved lovgivning, blir ganget med ti eller mer, vil man danne seg et begrep om den samlede mengden onder forårsaket av lovgivning som ikke er veiledet av studiet av samfunnsvitenskapen. I et foredrag holdt for Statistical Society i mai 1873 av herr Janson, visepresident i Law Society, ble det opplyst at det fra Merton-statuttet (20 Henrik III) til utgangen av 1872 var blitt vedtatt 18 110 offentlige lover, hvorav han anslo at fire femdeler var blitt helt eller delvis opphevet. Han opplyste også at antallet offentlige lover som var helt eller delvis opphevet, eller endret, i de tre årene 1870–72, hadde vært 3 532, hvorav 2 759 var fullstendig opphevet. For å se om denne opphevelsestakten har holdt seg, har jeg slått opp i de årlige bindene av «The Public General Statutes» for de siste tre sesjonene. Når man ser bort fra endrede lover og bare teller lover som er fullstendig opphevet, blir resultatet at det i de siste tre sesjonene er blitt opphevet, enkeltvis eller i grupper, 650 lover fra den nåværende regjeringstiden. Dette ligger naturligvis langt over gjennomsnittstakten, for i det siste har det pågått en aktiv opprydding i lovsamlingen. Men selv når alle forbehold er tatt, må vi slutte at opphevelsene i vår egen tid har kommet et godt stykke opp i tusenene. Utvilsomt har en del av dem gjaldt lover som var foreldet; andre har vært krevd av endrede omstendigheter (men når man ser hvor mange av dem som gjelder ganske nye lover, har ikke dette vært noen stor årsak); andre simpelthen fordi lovene var virkningsløse; og andre har fulgt av at tallrike lover er blitt samlet i én lov. Men uten tvil kom opphevelsene i en mengde tilfeller fordi lovene hadde vist seg skadelige. Vi snakker lettvint om slike endringer – vi tenker på opphevet lovgivning med likegyldighet. Vi glemmer at før lover blir avskaffet, har de som regel voldt onder, mer eller mindre alvorlige, noen i noen få år, noen i tiår, noen i århundrer. Bytt ut din vage forestilling om en dårlig lov med en bestemt forestilling om den som en kraft som virker på menneskers liv, og du ser at den betyr så og så mye smerte, så og så mye sykdom, så og så mye dødelighet. En fordervet form for rettergang, for eksempel, enten den er lovfestet eller tålt, påfører de rettssøkende kostnader, eller forsinkelse, eller nederlag. Hva innebærer dette? Tap av penger, ofte penger man dårlig kunne unnvære; stor og langvarig engstelse; hyppig påfølgende sykdom; ulykke for familie og forsørgede; barn som får for lite mat og klær – alt sammen lidelser som drar en mengde fjernere lidelser etter seg. Legg til dette de langt tallrikere tilfellene av dem som, fordi de mangler midler eller mot til å gå til sak, finner seg i bedragerier, blir utarmet og på samme måte må bære de lidelser på kropp og sinn som følger. Når dårlig lovgivning altså betyr skade på menneskers liv, så bedøm hvor stor den samlede mengden sjelelig nød, fysisk smerte og økt dødelighet må være som disse tusener av opphevede parlamentslover representerer! For fullt ut å gjøre det klart at lovgivning som ikke er veiledet av tilstrekkelig kunnskap fører til uhyre onder, la meg ta et særskilt tilfelle som et av dagens spørsmål stiller oss overfor.

Jeg har allerede antydet at inngrep i forbindelsen mellom tilbud og etterspørsel, som er oppgitt på visse områder etter at uhyre skader var voldt gjennom mange århundrer, nå finner sted på andre områder. Denne forbindelsen antas bare å gjelde der det er bevist at den gjelder, gjennom de ondene som følger av å se bort fra den – så svak er menneskenes tro på den. Det synes ikke å finnes noen mistanke om at der den synes å svikte, er det fordi den er blitt motvirket av kunstige hindringer. Og likevel, i det tilfellet jeg nå sikter til – tilgangen på boliger for de fattige – trenger man bare å spørre hva lovene har gjort i lang tid, for å se at de forferdelige ondene som det klages over, for det meste er skapt av lover.

For en generasjon siden pågikk det en diskusjon om hvor utilstrekkelige og dårlige arbeiderboligene var, og jeg hadde anledning til å ta opp spørsmålet. Her er et avsnitt som ble skrevet den gang:

En arkitekt og landmåler beskriver den [bygningsloven] som å ha virket på følgende måte: I de bydelene i London som består av dårligere hus, bygd på den skrøpelige måten den nye bygningsloven skulle bøte på, finnes det en gjennomsnittsleie som gir tilstrekkelig avkastning for huseiere hvis hus ble slengt opp billig før den nye bygningsloven ble vedtatt. Denne bestående gjennomsnittsleien bestemmer den leien som må kreves i disse bydelene for nye hus med samme rom, det vil si samme antall værelser, for de menneskene de bygges for, setter ingen pris på den ekstra tryggheten ved å bo innenfor vegger forsterket med båndjern. Nå viser det seg ved forsøk at hus bygd i samsvar med de gjeldende forskriftene, og leid ut til denne etablerte satsen, ikke på langt nær gir rimelig avkastning. Byggherrene har følgelig begrenset seg til å oppføre hus i bedre bydeler (der muligheten for lønnsom konkurranse med de eksisterende husene viser at disse eksisterende husene var noenlunde solide), og har sluttet å oppføre boliger for massene, unntatt i forstedene, der ingen presserende sanitære onder finnes. Imens har resultatet i de dårligere bydelene beskrevet ovenfor blitt økt trangboddhet: et halvt dusin familier i ett hus, et snes losjerende på ett rom. Ja, mer enn dette har fulgt. Den elendige forfallstilstanden disse boligene for de fattige får lov til å synke ned i, skyldes fraværet av konkurranse fra nye hus. Huseierne opplever ikke at leieboerne fristes bort av tilbud om bedre husvære. Reparasjoner, som ikke trengs for å sikre størst mulig fortjeneste, blir ikke gjort. … For en stor del av selve de redslene våre sanitæragitatorer nå prøver å kurere ved lov, har vi faktisk tidligere agitatorer av samme skole å takke! («Social Statics», s. 384, første utgave.)

Dette var ikke de eneste lovskapte årsakene til slike onder. Som det framgår av det følgende ytterligere avsnittet, ble flere andre påvist:

«The Builder» skriver, før mursteinsavgiften ble opphevet: «Det antas at en fjerdedel av kostnaden ved en bolig som leies ut for 2 s. 6 d. eller 3 s. i uken, skyldes utgiftene til skjøtene og avgiften på treverket og mursteinen som brukes i byggingen. Eieren av slik eiendom må selvsagt få dekning, og han krever derfor 7½ d. eller 9 d. i uken for å dekke disse byrdene.» Herr C. Gatliff, sekretær i Selskapet for forbedring av arbeiderklassenes boliger, beskriver virkningen av vindusskatten og sier: «De betaler nå for sin institusjon i St. Pancras summen av £162 16 s. i vindusavgift, eller én prosent årlig av den opprinnelige investeringen. Den gjennomsnittlige leien selskapets leieboere betaler, er 5 s. 6 d. i uken, og vindusavgiften trekker 7¼ d. i uken fra dette.» («Times», 31. januar 1850. «Social Statics», s. 386, originalutgaven.)

Dette er heller ikke alt det vitnesbyrdet pressen i de dager ga. I «Times» for 7. desember 1850 ble det offentliggjort (for sent til å kunne brukes i det ovennevnte verket, som jeg utga i den siste uken av det året) et brev datert fra Reform Club og undertegnet «Arkitekt», som inneholdt følgende avsnitt:

Tillat meg å antyde overfor hans lordskap, og hans venn lord Ashley som han viser til, at dersom —

1. vindusskatten ble opphevet; 2. bygningsloven (Building Act) opphevet (unntatt de bestemmelsene som fastsetter at skillevegger og yttervegger skal være brannsikre); 3. trelasttollen enten utjevnet eller opphevet; og 4. en lov vedtatt for å lette overdragelse av eiendom —

da ville det ikke være større behov for mønsterlosjihus enn det er for mønsterskip, mønsterbomullsspinnerier eller mønsterdampmaskiner.

Den første begrenser den fattige manns hus til sju vinduer.

Den andre begrenser størrelsen på den fattige manns hus til tjuefem fot ganger atten (omtrent størrelsen på en herremanns spisestue), og i dette rommet må byggmesteren presse inn en trapp, en inngangsgang, en stue og et kjøkken (vegger og skillevegger medregnet).

Den tredje får byggmesteren til å oppføre den fattige manns hus av trevirke som er uegnet til byggeformål, ettersom tollen på det gode materialet (baltisk) er femten ganger høyere enn tollen på den dårlige eller skadelige varen (kanadisk). Regjeringen selv utelukker sistnevnte fra alle sine kontrakter.

For å gardere meg mot feilaktige eller overdrevne framstillinger har jeg tatt den forholdsregel å rådføre meg med en stor byggmester og entreprenør i East End med femtifem års erfaring, herr C. Forrest, Museum Works, 17 Victoria Park Square, Bethnal Green, som i egenskap av kirkeverge, medlem av menighetsrådet og av fattigstyret føyer omfattende kjennskap til lokale offentlige anliggender til sin omfattende kjennskap til byggebransjen. Herr Forrest, som gir meg lov til å oppgi navnet hans, bekrefter de foregående utsagnene med unntak av ett, som han skjerper. Han sier at «Arkitekt» undervurderer det ondet som definisjonen av «et fjerderangs hus» fører med seg, siden målene er mindre enn dem han oppgir (kanskje i samsvar med bestemmelsene i en nyere bygningslov). Herr Forrest har gjort mer enn dette. Foruten å belyse de dårlige virkningene av den store økningen i grunnleien (på seksti år fra £1 til £8 10s. for et fjerderangs hus), som sammen med andre årsaker hadde tvunget ham til å oppgi planer om arbeiderboliger han hadde hatt til hensikt å bygge — foruten å være enig med «Arkitekt» i at dette ondet er blitt sterkt forverret av vanskelighetene ved overdragelse av grunn som skyldes det lovfestede systemet med stiftelser og båndlagt arvegods, påpekte han at en ytterligere straff for bygging av små hus påføres gjennom tillegg til de lokale byrdene («prohibitive avgifter» kalte han dem): ett av eksemplene han nevnte, var at kostnaden for hvert nytt hus må tillegges kostnaden for fortau, kjørebane og kloakk, som beregnes etter fasadelengde, og som følgelig utgjør en langt større andel av verdien av et lite hus enn av verdien av et stort.

Fra disse lovskapte skadene, som var store for en generasjon siden og siden har økt, la oss gå over til nyere lovskapte skader. Da elendigheten, sykdommen og dødeligheten i «rookeries» (slumkvarterene), stadig forverret av kunstige hindringer for økningen av fjerderangs hus og av den dermed nødvendiggjorte sterkere sammenstuingen i dem som fantes, var blitt en skandale, ble regjeringen påkalt for å fjerne ondet. Den svarte med lovene om håndverkerboliger (Artisans’ Dwellings Acts), som ga lokale myndigheter fullmakt til å rive dårlige hus og sørge for bygging av gode. Hva har resultatene vært? En oversikt over virksomheten til Metropolitan Board of Works, datert 21. desember 1883, viser at det fram til september i fjor, til en kostnad av en og en kvart million for skattyterne, hadde gjort 21 000 personer husløse og skaffet hus til 12 000 — mens de resterende 9 000, som skal sørges for siden, i mellomtiden står uten bolig. Dette er ikke alt. En annen lokal stedfortreder for regjeringen, Londons bystyre (Corporation of London), som arbeider etter de samme linjene, har ryddet fire tomter på til sammen flere acres; men har dessverre ikke lyktes i å få dem bebygd med de erstatningshusene som trengs, og har dermed lagt ytterligere et tusen eller to til dem som må søke hjem på elendige steder som allerede er overfylte!

Se så hva lovgivningen har gjort. Gjennom uheldig pålagt beskatning, som drev opp prisene på murstein og trelast, økte den kostnaden ved hus og tilskyndet, av sparehensyn, bruk av dårlige materialer i knappe mengder. For å stanse den påfølgende produksjonen av elendige boliger innførte den forskrifter som, på middelaldersk vis, dikterte kvaliteten på den varen som ble framstilt; uten noen forståelse av at den, ved å kreve høyere kvalitet og dermed høyere pris, ville begrense etterspørselen og til slutt minske tilbudet. Gjennom ytterligere lokale byrder har lovgivningen i det siste hindret byggingen av små hus enda mer. Til slutt, etter gjennom påfølgende tiltak å ha frambrakt først dårlige hus og deretter mangel på bedre, har den omsider sørget for den økende strømmen av fattige folk ved å minske den boligkapasiteten som allerede ikke kunne romme dem!

Hvor ligger så skylden for de skrikende ondene i East End? Mot hvem bør «det bitre ropet fra det utstøtte London» reises?

Den tyske antropologen Bastian forteller oss at en syk innfødt i Guinea som får fetisjen til å lyve ved ikke å bli frisk, blir kvalt;¹¹ og vi kan med rimelighet anta at blant Guinea-folket ville enhver som var dristig nok til å trekke fetisjens makt i tvil, straks bli ofret. I de dager da regjeringsmakten ble håndhevet med sterke midler, var det en beslektet fare forbundet med å si noe respektløst om den politiske fetisjen. Nå til dags er imidlertid den verste straffen den som trekker dens allmakt i tvil kan vente seg, at han blir utskjelt som en reaksjonær som snakker laissez-faire. At noen fakta han måtte legge fram, merkbart vil svekke den etablerte troen, er ikke å vente; for vi får daglig se at denne troen er motstandsdyktig mot alle motbevis. La oss betrakte en liten del av den veldige mengden av slike som går upåaktet hen.

«Et regjeringskontor er som et omvendt filter; du sender inn regnskapene klare, og de kommer ut grumsete.» Slik var sammenligningen jeg for mange år siden hørte avdøde sir Charles Fox gjøre, han som i sin forretningsdrift hadde betydelig erfaring med offentlige departementer. At hans mening ikke var enestående, selv om sammenligningen hans var det, vet alle. Avsløringer i pressen og kritikk i parlamentet lar ingen være uvitende om lastene ved papirmøllens rutine. Dens forsinkelser, som det stadig klages over, og som på herr Fox Maules tid gikk så langt at «offiserspatentene i hæren» i alminnelighet var «omkring to år på etterskudd», illustreres på ny ved utgivelsen av det første bindet av den detaljerte folketellingen fra 1881, mer enn to år etter at opplysningene ble samlet inn. Søker vi forklaringer på slike forsinkelser, finner vi at én kilde er en knapt troverdig forvirring. Når det gjelder de forsinkede folketellingsoppgavene, forteller riksregistratoren (the registrar-general) oss at «vanskeligheten består ikke bare i den veldige mengden av ulike områder som må tas i betraktning, men enda mer i den forvirrende innviklingen i grensene deres»: det finnes trettini tusen administrative områder av tjueto ulike slag som overlapper hverandre — herreder (hundreds), underrettsdistrikter, lieutenancy-distrikter, sanitærdistrikter for by og land, fattigdistrikter (unions), skolestyredistrikter, skoleplikt-distrikter osv. Og dessuten, som herr W. Rathbone påpeker,¹² har disse mange lagvis oppstablede settene av områder, med kryssende grenser, hver sine styringsorganer med myndigheter som griper inn i hverandres distrikter. Spør noen hvorfor parlamentet for hver ny forvaltning har opprettet et nytt sett inndelinger? Svaret som melder seg, er: for å bevare konsekvens i metoden. For denne organiserte forvirringen harmonerer fullstendig med den organiserte forvirringen som parlamentet hvert år øker ved å kaste hundre nye lover på haugen av sine gamle lover, lover hvis bestemmelser på alle slags måter går på tvers av og modifiserer bestemmelsene i de utallige lovene de kastes oppå: byrden med å avgjøre hva som er gjeldende rett, overlates til privatpersoner, som mister eiendommen sin på å skaffe seg dommernes fortolkninger. Og videre er dette systemet med å legge nettverk av distrikter over andre nettverk, med deres motstridende myndigheter, helt i samsvar med den metoden som gjør at leseren av folkehelseloven av 1872 (Public Health Act), som ønsker å vite hvilke fullmakter som utøves over ham, henvises til tjueseks foregående lover av flere slag og tallrike datoer.¹³ Slik er det også med forvaltningens treghet. Stadig forekommer det tilfeller som viser embetsveldets motstand mot forbedringer: som hos admiralitetet da bruk av den elektriske telegrafen ble foreslått, og svaret lød: «Vi har et meget godt semaforsystem»; eller som hos postverket, som avdøde sir William Siemens for flere år siden sa hadde motarbeidet innføringen av forbedrede telegraferingsmetoder, og som siden har hindret den alminnelige bruken av telefonen. Andre tilfeller, beslektet med det som ovenfor er framstilt i detalj, viser nå og da hvordan staten med den ene hånden øker onder som den med den andre hånden prøver å minske: som når den legger avgift på brannforsikringer og deretter gir forskrifter for bedre slokking av branner; og dessuten dikterer visse byggemåter som, slik kaptein Shaw viser, medfører ytterligere farer.¹⁴ Videre blir absurditetene i den offisielle rutinen, stiv der den ikke behøver å være det og slapp der den burde være stiv, fra tid til annen påfallende nok til å vekke skandaler: som når et viktig hemmelig statsdokument som er lagt i hendene på en dårlig betalt avskriver, som ikke engang er fast ansatt i regjeringens tjeneste, blir offentliggjort av ham; eller som når framgangsmåten for å lage Moorsom-tennrøret, som ble holdt hemmelig selv for våre høyeste artillerioffiserer, ble lært dem av russerne, som hadde fått lov til å lære den; eller som når et diagram som viste «de avstandene på hvilke britiske og utenlandske panserskip kunne gjennomhulles av våre store kanoner», meddelt av en foretaksom attaché til hans egen regjering, deretter ble kjent «for alle Europas regjeringer», mens engelske offiserer forble uvitende om fakta.¹⁵ Slik er det også med statlig tilsyn. Fra tid til annen blir det påpekt at kullgruveeksplosjoner fortsetter til tross for kullgruveinspeksjon: den eneste virkningen er at det kreves mer inspeksjon og strengere forskrifter. Selv der inspeksjonens svikt er mest påfallende, legges det ikke merke til den; ta som eksempel den forferdelige katastrofen der et tog fullt av mennesker gikk til grunne sammen med Tay-broen. Utallige fordømmelser, høylytte og nådeløse, ble rettet mot ingeniør og entreprenør; men lite, om noe i det hele tatt, ble sagt om den statstjenestemannen som ga broen statens godkjenning. Slik er det også med forebygging av sykdom. Det spiller ingen rolle at noen av de verste ondene inntreffer under ledelse eller diktat av statens agenter: som når livet til åttisju soldatkoner og -barn ofres på skipet Accrington;¹⁶ eller som når tyfoidfeber og difteri spres av et statspålagt kloakksystem, som i Edinburgh;¹⁷ eller som når offisielt påbudte sanitærinnretninger, som stadig går i stykker, øker de ondene de skulle minske.¹⁸ Disse og utallige slike fakta lar tilliten som sanitærinspeksjon påkalles med, stå uforminsket — påkalles, ja, mer enn noensinne, slik det framgår av det nylige forslaget om at alle offentlige skoler bør stå under tilsyn av helsetjenestemenn. Ja, selv når staten åpenbart har forårsaket den skaden det klages over, svekkes ikke troen på dens velgjørende virke det minste; slik vi ser av det faktum at etter at den for en generasjon siden tillot, eller snarere påla, byene å anlegge kloakksystemer som førte kloakken ut i elvene, og dermed forurenset kildene til vannforsyningen, har vannverkselskapene kommet dit at de daglig fordømmes for urenhetene i vannet sitt; og som det eneste botemidlet følger kravet om at staten gjennom sine lokale stedfortredere skal overta hele virksomheten. Statens misgjerninger blir, som i tilfellet med arbeiderboligene, grunner til å bønnfalle den om å gjøre mer.

Dette lovgivningens verk er i én henseende faktisk mindre unnskyldelig enn den fetisjdyrkelsen jeg stilltiende har sammenlignet det med. Den ville har til sitt forsvar at fetisjen hans er taus — den innrømmer ikke sin udugelighet. Men det siviliserte mennesket fortsetter å tilskrive dette avgudsbildet, laget med dets egne hender, krefter som det på den ene eller andre måten innrømmer at det ikke har. Jeg mener ikke bare at debattene daglig forteller oss om lovtiltak som har gjort ondt i stedet for godt; heller ikke mener jeg bare at de tusener av parlamentslover som opphever foregående lover, er like mange stilltiende innrømmelser av fiasko. Heller ikke sikter jeg bare til slike quasi-regjeringsmessige innrømmelser som den som finnes i fattiglovkommisjonærenes rapport, der de sa at «vi finner på den ene siden at det knapt finnes én lov knyttet til forvaltningen av offentlig understøttelse som har frambrakt den virkningen lovgiverne tilsiktet, og at flertallet av dem har skapt nye onder og forverret dem de var ment å forebygge». Jeg sikter snarere til dem som er avgitt av statsmenn og av statsdepartementer. Her leser jeg for eksempel, i en henvendelse stilet til herr Gladstone og vedtatt på et svært innflytelsesrikt møte holdt under ledelse av avdøde lord Lyttelton:

Vi, undertegnede, peers, medlemmer av Underhuset, skattytere og innbyggere i hovedstaden, som sterkt føler sannheten og kraften i Deres uttalelse i Underhuset i 1866 om at «det fortsatt hersker en beklagelig og sørgelig tilstand i hele vår ordning med hensyn til offentlige arbeider: vingling, usikkerhet, kostbarhet, sløseri, smålighet og alle de motstridende lastene som kunne regnes opp, er forent i vårt nåværende system», osv., osv.¹⁹

Og her er igjen et eksempel levert av et nylig notat fra handelsdepartementet (Board of Trade) (november 1883), der det sies at siden «forliskomiteen av 1836 har knapt en sesjon gått uten at en eller annen lov er blitt vedtatt eller et eller annet skritt er blitt tatt av lovgiverne eller regjeringen med dette formålet» (forebygging av forlis); og at «mengden av lover, som alle ble samlet i én lov i 1854, igjen er blitt en skandale og en skam» — hvert tiltak vedtatt fordi de foregående hadde slått feil. Og så kommer straks innrømmelsen av at «tapet av liv og av skip har vært større siden 1876 enn det noensinne var før». I mellomtiden er forvaltningskostnadene hevet fra £17 000 i året til £73 000 i året.²⁰

Det er overraskende hvordan innbilningskraften, tross bedre vitende, påvirkes av kunstige hjelpemidler brukt på bestemte måter. Vi ser det gjennom hele menneskehetens historie, fra krigsmalingen den ville skremmer motstanderen sin med, ned gjennom religiøse seremonier og kongelige prosesjoner, til en Speakers kapper og staven til en uniformert dørvokter. Jeg husker et barn som, i stand til å se med noenlunde fatning på en fryktelig likbleik maske mens den ble holdt i hånden, løp skrikende sin vei da faren tok den på. En beslektet følelsesendring kommer over valgkretsene når deres representanter går fra byer og grevskaper over til lovgivningsforsamlingens sal. Mens de står foran dem som kandidater, blir de av det ene eller det andre partiet hånet, latterliggjort, «avbrutt med tilrop» og på alle måter behandlet med fullstendig mangel på respekt. Men så snart de samles i Westminster, vekker de samme menn som spott og skjellsord, anklager om udugelighet og dårskap, var blitt øst over fra presse og talerstol, ubegrenset tillit. Å dømme etter bønnene som rettes til dem, finnes det ingenting som deres visdom og deres makt ikke kan utrette.

Svaret på alt dette vil utvilsomt bli at man ikke kan få noe bedre enn å la seg lede av «den kollektive visdom» – at nasjonens utvalgte menn, ledet av noen få som er utvalgt på nytt blant dem, setter sine beste krefter, opplyst av all tidens kunnskap, inn på de sakene som ligger foran dem. «Hva mer vil dere ha?» vil være spørsmålet de fleste stiller.

Mitt svar er at denne tidens beste kunnskap, som lovgiverne sies å komme forberedt til sine plikter med, er en kunnskap som for størstedelen åpenbart er irrelevant, og at de er å klandre for ikke å se hva den relevante kunnskapen er. Ingen mengde av de språkkunnskapene mange av dem utmerker seg ved, vil hjelpe deres dømmekraft det minste; og de vil heller ikke bli nevneverdig hjulpet av de litteraturene disse kunnskapene åpner for dem. Verken Thukydids historie, Plutarks biografier eller Platons dialoger vil i noen betydelig grad forberede dem på å bedømme hvordan dette eller hint tiltak vil virke på samfunnslivet. Ikke engang Aristoteles’ «Politikken» vil gi dem stor hjelp til å bedømme hvordan parlamentets lover sannsynligvis vil virke. De kan gruble over gjerningene til alle de store menn som samfunnet, ifølge Carlyles teori, er formet av, og de kan tilbringe år med de beretningene om internasjonale konflikter, og forræderier, og intriger, og traktater, som fyller historieverkene, uten å komme stort nærmere en forståelse av hvordan og hvorfor samfunnets strukturer og handlinger er som de er, og av måtene lovene påvirker dem på. Og heller ikke slik kunnskap som plukkes opp i fabrikken, på børsen eller i rettslokalet, rekker langt mot den forberedelsen som kreves.

Det som virkelig trengs, er et systematisk studium av den naturlige årsakssammenhengen slik den viser seg blant mennesker som er samlet i samfunn. Skjønt en tydelig bevissthet om årsakssammenheng er det siste trekket den intellektuelle utviklingen bringer – skjønt den ville ikke oppfatter en enkel mekanisk årsak som en årsak – skjønt selv blant grekerne et spyds flukt ble tenkt styrt av en gud – skjønt epidemier, fra deres tid og nesten ned til vår egen, vanemessig har vært betraktet som av overnaturlig opprinnelse – og skjønt man blant samfunnsfenomenene, de mest sammensatte av alle, kan vente at årsaksforholdene lengst vil forbli uerkjent; så er likevel, i våre dager, tilstedeværelsen av slike årsaksforhold blitt klar nok til å tvinge den slutningen på alle som tenker, at før man griper inn i dem, bør de studeres flittig. De rene kjensgjerningene, nå velkjente, at det er en forbindelse mellom antallet fødsler, dødsfall og ekteskap og kornprisen, og at forholdet mellom forbrytelser og folketall i det samme samfunnet i løpet av den samme generasjonen holder en beslektet regelmessighet, burde være nok til å få alle til å se at menneskelige ønsker, med den forstand som er knyttet til dem som veileder, virker med tilnærmet ensartethet. Man burde slutte at blant samfunnsårsakene må de som settes i gang ved lovgivning, og som på liknende vis virker med en gjennomsnittlig regelmessighet, ikke bare endre menneskenes handlinger, men som følge av det endre deres natur – sannsynligvis på måter som ikke var tilsiktet. Det burde være en erkjennelse av det faktum at samfunnsmessig årsakssammenheng, mer enn all annen årsakssammenheng, er en fruktbargjørende årsakssammenheng; og man burde se at indirekte og fjerne virkninger ikke er mindre uunngåelige enn de nærmeste virkningene. Jeg mener ikke at disse påstandene og slutningene blir benektet. Men det finnes tro og tro – noen som bare holdes i navnet, noen som påvirker atferden i liten grad, noen som styrer den uimotståelig under alle omstendigheter; og ulykkeligvis er lovgivernes tro om årsakssammenheng i samfunnsforhold av det overfladiske slaget. La oss se på noen av de sannhetene de stilltiende innrømmer, men som det knapt tas hensyn til i lovgivningen.

Det er den ubestridelige kjensgjerning at hvert menneske i en viss grad lar seg endre, både fysisk og mentalt. Enhver teori om oppdragelse, enhver disiplin, fra regnemesterens til prisbokserens, enhver foreslått belønning for dyd eller straff for last, forutsetter den troen, nedfelt i diverse ordspråk, at bruk eller ikke-bruk av hver evne, kroppslig eller mental, blir fulgt av en tilpassende endring i den – tap av kraft eller vinning av kraft etter som det kreves.

Det er den kjensgjerning, i sine bredere ytringer også allment anerkjent, at endringer i naturen, frambrakt på den ene eller andre måten, går i arv. Ingen benekter at konstitusjonen ved opphopning av små endringer, slekt etter slekt, tilpasser seg forholdene; slik at et klima er sunt for den tilpassede rasen som er dødelig for andre raser. Ingen benekter at folk som tilhører samme opprinnelige stamme, men har spredt seg til ulike leveområder der de har levd ulike liv, med tiden har tilegnet seg ulike anlegg og ulike tilbøyeligheter. Ingen benekter at nye nasjonalkarakterer selv nå blir formet under nye forhold, som amerikanerne vitner om. Og hvis ingen benekter en tilpasningsprosess som foregår overalt og alltid, er det en åpenbar implikasjon at tilpassende endringer må settes i gang av enhver endring i samfunnsforholdene.

Hvortil kommer det ubestridelige korollaret at enhver lov som tjener til å endre menneskenes handlemåter – ved å tvinge, eller hindre, eller hjelpe, på nye måter – påvirker dem slik at den med tiden frambringer en tilpasset natur. Utover enhver umiddelbar virkning som frambringes, er det den fjerne virkningen, fullstendig oversett av de fleste – en omforming av gjennomsnittskarakteren: en omforming som kan være av ønskelig eller uønsket slag, men som i alle fall er det viktigste av de resultatene som bør tas i betraktning.

Andre allmenne sannheter, som borgeren, og enda mer lovgiveren, burde betrakte til de blir vevd inn i hans intellektuelle stoff, avdekkes når vi spør hvordan samfunnets virksomheter frambringes; og når vi erkjenner det opplagte svaret, at de er de samlede resultatene av ønskene til individer som hver for seg søker tilfredsstillelser, og som vanligvis følger de veiene som, med deres forutgående vaner og tanker, synes lettest – som følger linjene med minst motstand: idet den politiske økonomiens sannheter er like mange følger av dette. Det trenger ikke bevises at samfunnets strukturer og samfunnets handlinger på en eller annen måte må være resultatet av menneskelige følelser ledet av ideer – enten forfedrenes eller de nålevende menneskenes. Og at den rette tolkningen av samfunnsfenomenene er å finne i samvirket mellom disse faktorene fra slekt til slekt, følger uunngåelig.

En slik tolkning fører oss snart til den slutningen at av de samlede resultatene av menneskenes ønsker som søker sin tilfredsstillelse, har de som har drevet deres private virksomheter og deres spontane samvirke, gjort langt mer for samfunnsutviklingen enn de som har virket gjennom regjeringens organer. At rike avlinger nå vokser der det en gang bare kunne sankes ville bær, skyldes jakten på individuelle tilfredsstillelser gjennom mange århundrer. Framskrittet fra wigwamer til gode hus er kommet av ønsker om å øke den personlige velferden; og byer har oppstått under liknende tilskyndelser. Med begynnelse i kramkarer og i handel på sammenkomster ved religiøse høytider er handelsorganisasjonen, nå så omfattende og sammensatt, blitt frambrakt utelukkende ved menneskenes anstrengelser for å nå sine private mål. Regjeringene har bestandig hemmet og forstyrret veksten, men har på ingen måte fremmet den, bortsett fra ved delvis å utføre sin egentlige oppgave og opprettholde samfunnsordenen. Slik er det også med de framskrittene i kunnskap og de forbedringene av redskaper som har gjort disse strukturelle endringene og denne økende virksomheten mulig. Det er ikke staten vi skylder de tallrike nyttige oppfinnelsene fra plogen til telefonen; det er ikke staten som gjorde utvidet sjøfart mulig gjennom en utviklet astronomi; det er ikke staten som gjorde oppdagelsene i fysikk, kjemi og de øvrige vitenskapene som veileder moderne fabrikanter; det er ikke staten som fant opp maskineriet for å framstille stoffer av alle slag, for å flytte mennesker og ting fra sted til sted, og for på tusen måter å tjene vår bekvemmelighet. De verdensomspennende transaksjonene som foregår på kjøpmennenes kontorer, trafikkstrømmen som fyller våre gater, detaljhandelssystemet som bringer alt innen lett rekkevidde og daglig leverer livsnødvendighetene ved våre dører, er ikke av statlig opprinnelse. Alt dette er resultatene av borgernes spontane virksomhet, hver for seg eller i fellesskap. Ja, det er disse spontane virksomhetene regjeringene skylder selve midlene til å utføre sine plikter. Berøv det politiske maskineriet alle de hjelpemidlene vitenskap og kunst har gitt det – la det beholde bare dem statens embetsmenn har funnet opp – og dets funksjoner ville opphøre. Selve språket som dets lover er nedtegnet i, og som dets agenters ordrer daglig gis i, er et redskap som ikke i fjerneste grad skyldes lovgiveren, men som umerkelig har vokst fram under menneskenes samkvem mens de søkte sine personlige tilfredsstillelser.

Og så er det en sannhet, som den foregående fører oss til, at denne spontant dannede samfunnsorganisasjonen er så sammenbundet at man ikke kan virke på én del uten å virke mer eller mindre på alle deler. Vi ser dette umiskjennelig når en bomullshungersnød, som først lammer visse fabrikkdistrikter og deretter påvirker gjøremålene til grossister og detaljister over hele riket, så vel som de menneskene de forsyner, går videre til å påvirke produsentene og forhandlerne, så vel som brukerne, av andre stoffer – ull, lin osv. Eller vi ser det når en stigning i kullprisen, foruten å påvirke hjemmelivet overalt, hemmer størstedelen av våre industrier, hever prisene på de varene som produseres, endrer forbruket av dem og forandrer forbrukernes vaner. Det vi ser tydelig i disse markerte tilfellene, skjer i alle tilfeller, på merkbare eller umerkelige måter. Og parlamentets lover er åpenbart blant de faktorene som, utover de virkningene de direkte frambringer, har utallige andre virkninger av mangfoldige slag. Som jeg hørte en fremstående professor bemerke, en hvis studier gir rikelig grunnlag for å dømme: «Når man først begynner å gripe inn i naturens orden, er det ikke godt å vite hvor resultatene vil ende.» Og hvis dette er sant om den undermenneskelige naturordenen han siktet til, er det enda mer sant om den naturordenen som finnes i de samfunnsmessige ordningene frambrakt av mennesker i samling.

Og nå, for å drive hjem den konklusjonen at lovgiveren bør bringe med seg til sitt verv en levende bevissthet om disse og andre slike brede sannheter om det menneskelige samfunnet han akter å befatte seg med, la meg framstille noe fyldigere én av dem som ennå ikke er nevnt.

Det fortsatte livet til enhver høyere art av skapninger avhenger av at den retter seg, snart etter det ene, snart etter det andre, av to radikalt motsatte prinsipper. Medlemmenes tidlige liv og medlemmenes voksne liv må behandles på motsatte måter. Vi skal betrakte dem i deres naturlige rekkefølge.

En av de mest velkjente kjensgjerningene er at dyr av høyere typer, som er forholdsvis sene til å nå modenhet, settes i stand til, når de har nådd den, å gi sitt avkom mer hjelp enn dyr av lavere typer. De voksne pleier sine unger gjennom mer eller mindre langvarige perioder, mens ungene ennå ikke er i stand til å sørge for seg selv; og det er åpenbart at artens opprettholdelse bare kan sikres ved en foreldreomsorg som er avpasset etter det behovet som følger av ufullkommenheten. Det trenger ikke bevises at den blinde, ufjærede fugleungen i hekken, eller hvalpen selv etter at den har fått syn, straks ville dø om den måtte holde seg varm og skaffe sin egen mat. Den vederlagsfrie foreldrehjelpen må være stor i forhold til hvor lite ungen er verdt, enten for seg selv eller for andre; og den kan avta like fort som ungen, ved voksende utvikling, vinner verdi, først til å underholde seg selv og etter hvert til å underholde andre. Det vil si at under umodenheten må mottatte goder stå i omvendt forhold til mottakerens kraft eller evne. Hvis godene i denne første delen av livet var avpasset etter fortjenester, eller belønningene etter fortjenthet, ville arten klart forsvinne i løpet av én generasjon.

Fra dette regimet i familiegruppen, la oss vende oss til regimet i den større gruppen som dannes av artens voksne medlemmer. Spør hva som skjer når det nye individet, som får full bruk av sine krefter og opphører å få foreldrehjelp, blir overlatt til seg selv. Nå trer et prinsipp i kraft som er stikk motsatt av det som er beskrevet ovenfor. Gjennom resten av sitt liv får hver voksen goder i forhold til fortjeneste – belønning i forhold til fortjenthet: idet fortjeneste og fortjenthet i hvert tilfelle forstås som evnen til å oppfylle alle livets krav – å skaffe mat, å sikre seg ly, å unnslippe fiender. Satt i konkurranse med medlemmer av sin egen art, og i motsetning til medlemmer av andre arter, svinner det hen og blir drept, eller trives og forplanter seg, etter som det er dårlig utrustet eller godt utrustet. Et motsatt regime, om det kunne opprettholdes, ville åpenbart med tiden være skjebnesvangert for arten. Hvis de godene hvert medlem av den mottok, sto i forhold til dets underlegenhet – hvis, som en følge av dette, de underlegnes formering ble fremmet og de overlegnes formering hindret, ville resultatet bli en fortløpende forringelse; og til slutt ville arten som helhet ikke klare å holde stand overfor fiendtlige arter og konkurrerende arter.

Den brede kjensgjerningen som her skal merkes, er altså at naturens behandlingsmåter innenfor familiegruppen og utenfor familiegruppen er diametralt motsatte av hverandre; og at inntrengningen av den ene måten på den andres område ville være skjebnesvanger for arten, enten umiddelbart eller på lengre sikt.

Er det noen som tror at det samme ikke gjelder for menneskearten? Han kan ikke benekte at det innenfor den menneskelige familien, som innenfor enhver lavere familie, ville være skjebnesvangert å avpasse goder etter fortjeneste. Kan han hevde at det utenfor familien, blant voksne, ikke bør være noen avpasning av goder etter fortjeneste? Vil han påstå at ingen skade vil følge hvis de dårlig utrustede settes i stand til å trives og formere seg like mye som, eller mer enn, de godt utrustede? Et samfunn av mennesker, som står overfor andre samfunn i forhold av enten fiendskap eller konkurranse, kan betraktes som en art, eller, mer bokstavelig, som en varietet av en art; og det må gjelde for det som for andre arter eller varieteter, at det vil være ute av stand til å hevde seg i kampen med andre samfunn hvis det stiller sine overlegne enheter dårligere for å stille sine underlegne enheter bedre. Ingen kan vel unngå å se at dersom familielivets prinsipp ble tatt i bruk og fullt ut gjennomført i samfunnslivet – dersom belønningen alltid var stor i forhold til hvor liten fortjenesten var – ville skjebnesvangre følger for samfunnet raskt inntreffe; og hvis så er, da vil selv en delvis inntrengning av familiens regime i statens regime langsomt bli fulgt av skjebnesvangre følger. Samfunnet i sin korporative egenskap kan ikke, uten umiddelbar eller fjern ulykke, gripe inn i spillet mellom disse motsatte prinsippene, under hvilke enhver art har nådd den skikketheten for sin levemåte som den besitter, og under hvilke den opprettholder denne skikketheten.

Jeg sier med overlegg – samfunnet i sin korporative egenskap: uten å ville utelukke eller fordømme hjelp som de overlegne gir de underlegne i egenskap av enkeltpersoner. Skjønt slik hjelp, når den gis så vilkårlig at den setter de underlegne i stand til å formere seg, fører skade med seg; så ville likevel, i fravær av hjelp gitt av samfunnet, den individuelle hjelpen, mer alminnelig etterspurt enn nå og forbundet med en større ansvarsfølelse, i gjennomsnitt bli gitt med den virkning at den pleide de ulykkelige verdige snarere enn de medfødt uverdige: idet det dessuten alltid er den medfølgende samfunnsnytten som oppstår av at medfølelsen dyrkes. Men alt dette kan innrømmes samtidig som man hevder at det radikale skillet mellom familieetikk og statsetikk må opprettholdes; og at mens gavmildhet må være det vesentlige prinsippet for den ene, må rettferdighet være det vesentlige prinsippet for den andre – en streng opprettholdelse av de normale forholdene mellom borgerne, under hvilke hver får til gjengjeld for sitt arbeid, faglært eller ufaglært, kroppslig eller mentalt, så mye som etterspørselen etter det viser at det er verdt: et slikt vederlag, altså, som vil sette ham i stand til å trives og oppfostre avkom i forhold til de fortrinnene som gjør ham verdifull for seg selv og andre.

Og likevel, til tross for at disse sannhetene er så iøynefallende, slik at de burde slå enhver som legger fra seg sine ordbøker, og sine skjøter, og sine regnskapsbøker, og ser ut i den naturlige tingenes orden som vi lever under og må rette oss etter, tales det stadig til fordel for faderlig styre. Inntrengningen av familieetikk i statens etikk, i stedet for å bli betraktet som samfunnsskadelig, kreves mer og mer som det eneste virksomme middelet til samfunnsgagn. Så langt er denne vrangforestillingen nå gått, at den forderver troen hos dem som, mer enn alle andre, kunne antas å være trygge for den. I det essayet som Cobden-klubben tildelte sin pris i 1880, finnes den påstanden at «frihandelens sannhet blir fordunklet av laissez-faire-feilslutningen»; og vi får høre at «vi trenger mye mer faderlig styre – de gamle økonomenes skremsel».²¹

Så livsviktig som den sannheten jeg ovenfor har insistert på er, siden det å godta eller forkaste den påvirker hele byggverket av politiske konklusjoner som dannes, får jeg være unnskyldt om jeg understreker den på nytt ved her å sitere visse avsnitt fra et verk jeg utga i 1850: idet jeg bare forutskikker at leseren ikke må holde meg bundet til slike teleologiske implikasjoner som de inneholder. Etter å ha beskrevet «den tilstand av allmenn krig som opprettholdes gjennom hele den lavere skapningen», og vist at det følger et gjennomsnitt av gode virkninger av den, har jeg fortsatt slik:

Merk videre at deres kjøttetende fiender ikke bare fjerner fra de planteetende flokkene individer som har passert sin beste alder, men også luker ut de sykelige, de vanskapte og de minst raske eller kraftige. Ved hjelp av denne rensende prosessen, så vel som ved kampene som er så allmenne i paringstiden, forhindres all forderving av rasen gjennom formering av dens underlegne eksemplarer, og opprettholdelsen av en konstitusjon som er fullstendig tilpasset de omgivende forholdene, og derfor mest frambringende av lykke, sikres.

Den høyere skapningens utvikling er et framskritt mot en tilværelsesform som er i stand til lykke uforminsket av disse ulempene. Det er i menneskeslekten fullbyrdelsen skal skje. Sivilisasjonen er det siste stadiet i dens fullbyrdelse. Og det ideelle mennesket er det mennesket hos hvem alle betingelsene for denne fullbyrdelsen er oppfylt. I mellomtiden sikres både den eksisterende menneskehetens velferd og dens utfoldelse mot denne endelige fullkommenheten ved den samme velgjørende, om enn strenge disiplinen som den levende skapningen i det hele er underlagt – en disiplin som er ubarmhjertig i utarbeidelsen av det gode, en lykkesøkende lov som aldri viker for å unngå delvis og midlertidig lidelse. De udugeliges fattigdom, de trengslene som rammer de uforsiktige, de lates sult, og de sterkes skubbing av de svake til side, som etterlater så mange «på grunner og i elendighet», er dekretene fra en stor, framsynt velvilje …

For å bli skikket til samfunnstilstanden må mennesket ikke bare miste sin villskap, men det må tilegne seg de evnene som trengs for et sivilisert liv. Evnen til utholdende arbeid må utvikles; en slik endring av forstanden som vil gjøre den skikket til dens nye oppgaver, må finne sted; og framfor alt må det vinnes evne til å ofre en liten umiddelbar tilfredsstillelse for en stor framtidig. Overgangstilstanden vil selvsagt være en ulykkelig tilstand. Elendighet følger uunngåelig av misforhold mellom konstitusjon og forhold. Alle disse ondene som plager oss, og som for de uinnvidde synes å være de opplagte følgene av denne eller hin årsak som lar seg fjerne, er uunngåelige ledsagere av den tilpasningen som nå pågår. Menneskeheten blir presset mot de ubønnhørlige nødvendighetene i sin nye stilling – blir formet til samklang med dem, og må bære den ulykken som følger, så godt den kan. Prosessen må gjennomgås, og lidelsene må utholdes. Ingen makt på jorden, ingen listig uttenkte lover fra statsmenn, ingen verdensforbedrende planer fra de menneskekjærlige, ingen kommunistiske universalmidler, ingen reformer som mennesker noen gang har lansert eller noen gang vil lansere, kan minske dem det grann. Forsterkes kan de, og blir det; og i å forhindre at de forsterkes, vil de filantropiske finne rikelig rom for innsats. Men det er bundet til forandringen en normal mengde lidelse, som ikke kan minskes uten å endre selve livets lover …

Selvsagt, i den grad strengheten i denne prosessen mildnes ved menneskenes spontane medfølelse med hverandre, er det riktig at den mildnes; om enn det gjøres utvilsom skade når medfølelse vises uten noe hensyn til de endelige resultatene. Men de ulempene som oppstår av dette, er på ingen måte på høyde med de godene som ellers gis. Bare når denne medfølelsen tilskynder til et brudd på rettferdigheten – bare når den gir opphav til en innblanding som er forbudt ved loven om lik frihet – bare når den, ved å gjøre det, opphever forholdet mellom konstitusjon og forhold på et bestemt område av livet, virker den rent ondt. Da motvirker den imidlertid sitt eget mål. I stedet for å minske lidelsen øker den den til slutt. Den begunstiger formeringen av dem som er dårligst skikket for tilværelsen, og hindrer følgelig formeringen av dem som er best skikket for tilværelsen – ettersom den etterlater mindre rom for dem. Den har en tendens til å fylle verden med dem som livet vil bringe mest smerte, og en tendens til å holde dem ute av den som livet ville bringe mest glede. Den påfører positiv elendighet og forhindrer positiv lykke. – «Social Statics», s. 322–325 og s. 380, 381 (utgaven av 1851).

At det er gått en tredjedel av et århundre siden disse avsnittene ble offentliggjort, har ikke gitt meg noen grunn til å trekke meg tilbake fra det standpunktet som ble inntatt i dem. Tvert imot har det brakt en veldig mengde vitnesbyrd som styrker dette standpunktet. De gagnlige virkningene av de best tilpassedes overlevelse viser seg å være umåtelig mye større enn dem som er antydet ovenfor. Prosessen «naturlig utvalg», som herr Darwin kalte den, har han vist – i samvirke med en tilbøyelighet til variasjoner og til nedarving av variasjoner – å være en hovedårsak (om enn ikke, tror jeg, den eneste årsak) til den utviklingen som alle levende vesener har gjennomgått, fra de laveste av, idet de grenet seg ut og grenet seg ut på ny etter hvert som de utviklet seg, fram til sine nåværende grader av organisering og tilpasning til sine levemåter. Så velkjent er denne sannheten blitt at det synes å trenges en slags unnskyldning for å nevne den. Og likevel, merkelig å si: nå som denne sannheten er anerkjent av de fleste dannede mennesker – nå som den velgjørende virkningen av de best tilpassedes overlevelse er blitt innprentet dem så sterkt at man, langt mer enn hos folk i tidligere tider, kunne vente at de ville nøle før de satte dens virkning ut av spill – nå gjør de, mer enn noen gang før i verdens historie, alt de kan for å fremme de dårligst tilpassedes overlevelse!

Men forutsetningen om at menneskene er fornuftsvesener, leder en stadig til å trekke slutninger som viser seg å treffe svært langt fra målet.²²

«Ja visst; prinsippet Deres er hentet fra dyrenes liv, og er et dyrisk prinsipp. De får meg ikke til å tro at menneskene skal være underlagt den tukten dyrene er underlagt. Jeg bryr meg ikke om Deres naturhistoriske argumenter. Samvittigheten min viser meg at de svake og de lidende må hjelpes; og hvis egenkjærlige mennesker ikke vil hjelpe dem, må de tvinges ved lov til å hjelpe dem. Ikke fortell meg at menneskekjærlighetens melk skal forbeholdes forholdet mellom enkeltpersoner, og at regjeringer ikke skal forvalte annet enn hard rettferdighet. Ethvert menneske med medfølelse i seg må føle at sult og smerte og elendighet må forhindres, og at hvis private organer ikke strekker til, så må offentlige organer opprettes.»

Slik er det svaret jeg venter å få fra ni av ti. Hos noen av dem vil det utvilsomt springe ut av en medfølelse så sterk at de ikke kan betrakte menneskelig elendighet uten en utålmodighet som utelukker enhver tanke på fjerne følger. Når det gjelder de øvriges følsomhet, kan vi derimot tillate oss en viss skepsis. Personer som, snart i det ene tilfellet og snart i det andre, blir sinte hvis myndighetene, for å hevde våre antatte nasjonale «interesser» eller vår nasjonale «prestisje», ikke straks sender ut noen tusen mann for delvis å bli ødelagt mens de ødelegger andre tusener av mennesker hvis hensikter vi mistenker, eller hvis institusjoner vi mener er farlige for oss, eller hvis landområde kolonistene våre vil ha – slike personer kan tross alt ikke være så ømfintlige at det er dem uutholdelig å betrakte de fattiges strabaser. Man behøver ikke nære stor beundring for den medfølelsen som bekjennes av menn som driver fram en politikk som bryter opp samfunn i framgang, og som så ser på med kynisk likegyldighet mens det bølgende kaoset de etterlater seg, ligger der med all den lidelsen og døden det fører med seg. De som, da et folk som hevdet sin uavhengighet satte seg til motverge mot oss med hell, ble sinte fordi den britiske «æren» ikke ble hevdet ved å kjempe for å hevne et nederlag, på bekostning av mer død og elendighet for våre egne soldater og deres motstandere – de kan ikke ha så mye «begeistring for menneskeheten» som protester av det slaget som er antydet ovenfor, skulle få en til å vente. Ja, sammen med denne raske medfølelsen som de hevder ikke lar dem se med tålmodighet på smertene i «livets kamp» slik den stille foregår rundt dem, synes de å ha en følelsesløshet som ikke bare tåler, men nyter å betrakte smertene i kamper av det bokstavelige slaget; som man ser av etterspørselen etter illustrerte blader med scener av blodbad, og av grådigheten som detaljerte beretninger om blodige slag leses med. Vi kan med rimelighet tvile på menn som er så følsomme at de ikke tåler tanken på strabaser som bæres, for det meste av de late og uforutseende, og som likevel har krevd tjueni opplag av «The Fifteen Decisive Battles of the World», der de kan fråtse i beretninger om nedslakting. Ja, enda mer bemerkelsesverdig er kontrasten mellom den bekjente ømhjertetheten og den faktiske hardhjertetheten hos dem som vil snu tingenes normale gang for at øyeblikkelig elendighet skal forhindres, selv på bekostning av større elendighet som frambringes siden. For ved andre anledninger kan man høre dem, med fullstendig ringeakt for blodsutgytelse og død, hevde at det i menneskehetens interesse som helhet er vel at de underlegne rasene blir utryddet og deres plass inntatt av de overlegne rasene. Slik at de – forunderlig å fortelle – enda de ikke tåler å tenke på de ondene som følger kampen for tilværelsen slik den føres uten vold mellom enkeltmennesker i deres eget samfunn, ikke bare kan tåle, men kan hylle slike onder i deres intense og massive former når de påføres hele samfunn med ild og sverd. Ikke mye respekt verdt, da, synes det meg, er denne gavmilde omtanken for de underlegne hjemme som ledsages av skruppelløs ofring av de underlegne ute.

Enda mindre aktverdig fortoner denne ytterliggående omsorgen for dem av vårt eget blod seg, den som går sammen med fullstendig likegyldighet for dem av annet blod, når vi ser på dens metoder. Hadde den ansporet til personlig innsats for å lindre lidelsen, ville den med rette fått anerkjennende bifall. Var de mange som gir uttrykk for denne billige medlidenheten, lik de få som tålmodig, uke etter uke og år etter år, vier store deler av sin tid til å hjelpe og oppmuntre, og av og til underholde, dem som – i noen tilfeller ved ulykke og i andre tilfeller ved udugelighet eller dårlig oppførsel – er brakt til et liv i nød, ville de være verdige uforbeholden beundring. Jo flere det finnes av menn og kvinner som hjelper de fattige til å hjelpe seg selv – jo flere det finnes av dem hvis medfølelse viser seg direkte og ikke gjennom stedfortreder, desto mer kan vi glede oss. Men det overveldende flertallet av dem som ønsker å lindre ved lov de mislykkedes og de uvørnes elendighet, foreslår å gjøre dette i liten grad på egen bekostning og hovedsakelig på andres bekostning – noen ganger med deres samtykke, men for det meste uten. Mer enn dette er sant; for de som skal tvinges til å gjøre så mye for de elendige, trenger ofte like mye eller mer at noe blir gjort for dem. De verdige fattige er blant dem som bebyrdes med å betale kostnadene ved å ta seg av de uverdige fattige. Likesom den flittige og forutseende arbeideren under den gamle fattigloven måtte betale for at døgeniktene ikke skulle lide, inntil han ofte brøt sammen under denne ekstra byrden og selv søkte tilflukt i fattighuset – likesom det i dag innrømmes at de samlede skattene som pålegges i store byer til alle offentlige formål, nå har nådd en slik høyde at de «ikke kan overskrides uten å påføre de små kjøpmennene og håndverkerne stor nød, de som allerede har vanskelig nok for å holde seg fri fra fattiglemmets stempel»;²³ slik er politikken i alle tilfeller en som forsterker smertene til dem som mest fortjener medlidenhet, for at smertene til dem som minst fortjener medlidenhet, skal lindres. Kort sagt: menn som er så medfølende at de ikke kan la kampen for tilværelsen påføre de uverdige de lidelsene som følger av deres udugelighet eller dårlige oppførsel, er så lite medfølende at de med sinnsro kan gjøre kampen for tilværelsen hardere for de verdige, og påføre dem og deres barn kunstige onder i tillegg til de naturlige ondene de må bære!

Og her er vi ført tilbake til vårt opprinnelige emne – lovgivernes synder. Her trer den vanligste av de overtredelsene som herskere begår, klart fram for oss – en overtredelse så vanlig, og så helliget av sedvane, at ingen forestiller seg at den er en overtredelse. Her ser vi at regjeringen, slik det ble antydet innledningsvis, avlet av aggresjon og ved aggresjon, stadig fortsetter å røpe sin opprinnelige natur gjennom sin aggressivitet; og at selv det som på sin nærmeste side synes å være bare velgjørenhet, på sin fjernere side viser ikke så lite ondskap – godhet på bekostning av grusomhet. For er det ikke grusomt å øke de bedres lidelser for at de verres lidelser skal minskes?

Det er sannelig forunderlig hvor lett vi lar oss narre av ord og vendinger som antyder én side av kjensgjerningene mens de lar den motsatte siden forbli uantydet. Et godt eksempel på dette, og ett som angår det foreliggende spørsmålet, ser vi i frihandelsmotstandernes bruk av ordene «beskyttelse» og «proteksjonist», og i frihandlernes stilltiende godtakelse av at bruken er passende. Mens det ene partiet vanemessig har oversett, har det andre partiet vanemessig unnlatt å understreke, den sannheten at denne såkalte beskyttelsen alltid innebærer aggresjon; og at navnet aggresjonist burde settes i stedet for navnet proteksjonist. For ingenting kan være sikrere enn at hvis B, for å opprettholde As fortjeneste, forbys å kjøpe av C, eller ilegges en bot på størrelse med tollen hvis han kjøper av C, så begås det aggresjon mot B for at A skal bli «beskyttet». Ja, «aggresjonister» ville langt mer sannferdig beskrive frihandelsmotstanderne enn den forskjønnende tittelen «proteksjonister»; siden ti forbrukere flås for at én produsent skal tjene.

Nå kan nøyaktig den samme begrepsforvirringen, forårsaket av at man ser på bare én side av transaksjonen, spores gjennom all den lovgivningen som med makt tar eiendommen fra denne mannen for å gi gratis goder til hin mann. Når ett av de tallrike tiltakene som kjennetegnes slik, drøftes, dreier den rådende tanken seg vanligvis om den stakkars Jones som skal beskyttes mot et eller annet onde, mens ingen tanke ofres på den hardtarbeidende Brown som utsettes for aggresjon, og som ofte er langt mer å synes synd på. Penger drives inn (enten direkte eller gjennom økt husleie) fra gatehandlersken som bare ved å knipe til det ytterste kan klare seg, fra mureren som er kastet ut av arbeid ved en streik, fra mekanikeren hvis sparepenger smelter bort under en sykdom, fra enken som vasker eller syr fra daggry til mørket faller for å mette sine farløse små; og alt for at de utsvevende skal reddes fra sult, for at barna til mindre forarmede naboer skal få undervisning, og for at diverse mennesker, for det meste bedrestilte, skal få lese aviser og romaner gratis! Feilen i navnebruken er i én henseende mer villedende enn den som, som vi ser, lar aggresjonister kalles proteksjonister; for som nettopp vist, innebærer beskyttelse av de lastefulle fattige aggresjon mot de dydige fattige. Utvilsomt er det sant at størstedelen av pengene som drives inn, kommer fra dem som er forholdsvis velstående. Men dette er ingen trøst for de dårlig stilte som resten drives inn fra. Ja, sammenligner man de byrdene som bæres av hver av de to klassene, blir det åpenbart at saken er enda verre enn den først synes; for mens inndrivingen for de velstående betyr tap av luksus, betyr den for de dårlig stilte tap av nødvendigheter.

Og se nå den nemesis som truer med å følge denne kroniske synden hos lovgiverne. De og deres klasse står, i likhet med alle eiendomsbesittere, i fare for å lide under en gjennomgripende anvendelse av det allmenne prinsippet som i praksis hevdes av hver av disse konfiskerende parlamentslovene. For hva er den stilltiende forutsetningen slike lover bygger på? Det er forutsetningen om at ingen mann har noe krav på sin eiendom, ikke engang på det han har tjent i sitt ansikts sved, uten ved samfunnets tillatelse; og at samfunnet kan oppheve kravet i den utstrekning det finner for godt. Det kan ikke føres noe forsvar for denne tilegnelsen av As eiendeler til fordel for B, uten ett som tar utgangspunkt i den forutsetningen at samfunnet som helhet har en absolutt rett over hvert medlems eiendeler. Og nå blir denne læren, som har vært stilltiende forutsatt, åpent forkynt. Herr George og hans venner, herr Hyndman og hans tilhengere, driver teorien til dens logiske konsekvens. De er blitt belært av eksempler, som øker i antall år for år, om at individet ikke har andre rettigheter enn dem samfunnet rettmessig kan sette til side; og nå sier de: «Det skal gå hardt for seg om vi ikke overgår lærdommen», og setter individets rettigheter til side helt og holdent.

Lovgivningsmessige misgjerninger av de slagene som er antydet ovenfor, forklares i stor grad, og fordømmelsen av dem mildnes, når vi ser saken på avstand. De har sin rot i den villfarelsen at samfunnet er et fabrikat, mens det er en vekst. Verken fortidens dannelse eller nåtidens dannelse har gitt noe betydelig antall mennesker en vitenskapelig oppfatning av et samfunn – en oppfatning av det som noe med en naturlig struktur der alle dets institusjoner, statlige, religiøse, industrielle, kommersielle osv., osv., er bundet sammen i innbyrdes avhengighet – en struktur som i en viss forstand er organisk. Eller hvis en slik oppfatning nominelt innrømmes, tror man ikke på den på en slik måte at den virker inn på handlemåten. Tvert imot tenker man svært ofte på den sammensluttede menneskeheten som om den var så og så mye deig som kokken etter eget forgodtbefinnende kan forme til paibunn, eller butterdeig, eller terte. Kommunisten viser oss umiskjennelig at han tenker på statslegemet som noe som lar seg forme slik eller slik etter behag; og den stilltiende forutsetningen i mange parlamentslover er at mennesker i mengde, vridd inn i den ene eller den andre ordningen, vil forbli slik det var tenkt.

Det kan sannelig sies at selv uavhengig av denne feilaktige oppfatningen av et samfunn som en formbar masse i stedet for som et organisert legeme, burde kjensgjerninger som time for time tvinger seg på ens oppmerksomhet, gjøre enhver skeptisk til om denne eller hin foreslåtte måten å endre et folks handlinger på vil lykkes. For borgeren så vel som for lovgiveren gir erfaringene hjemme daglige bevis på at menneskers atferd trosser beregning. Han har oppgitt tanken på å styre sin kone, og lar henne styre ham. Barn som han har prøvd snart irettesettelse, snart straff, snart overtalelse, snart belønning på, svarer ikke tilfredsstillende på noen metode; og ingen formaning hindrer deres mor i å behandle dem på måter han mener er skadelige. Slik lykkes også hans omgang med tjenestefolkene, enten ved resonnement eller ved skjenn, sjelden lenge: svikt i oppmerksomhet, eller punktlighet, eller renslighet, eller edruelighet fører til stadige utskiftninger. Likevel, hvor vanskelig han enn finner det å hanskes med menneskeheten i detalj, er han trygg på sin evne til å hanskes med den samlede menneskeheten. Borgere som han ikke kjenner én tusendel av, som han aldri har sett én hundredel av, og som i den store masse tilhører klasser med vaner og tenkemåter han bare har dunkle forestillinger om – dem tviler han ikke på vil handle på visse måter han forutser, og oppfylle de mål han ønsker. Er det ikke et forunderlig misforhold mellom premisser og konklusjon?

Man kunne ha ventet at menneskene, enten de la merke til hva disse huslige nederlagene innebærer, eller de i hver eneste avis betraktet tegnene på et samfunnsliv altfor veldig, altfor mangfoldig, altfor innviklet til engang vagt å kunne forestilles i tanken, ville ha gått til lovgivningsgjerningen med den største nøling. Likevel er det i dette mer enn i noe annet at de viser en selvsikker beredvillighet. Ingen steder finnes det en så forbløffende kontrast mellom oppgavens vanskelighet og uforberedtheten hos dem som påtar seg den. Blant uhyrlige forestillinger er sannelig en av de mest uhyrlige denne: at mens det for et ringe håndverk, som skomakeri, trengs en lang læretid, er det eneste som ikke trenger noen læretid, å lage en nasjons lover!

Når vi oppsummerer resultatene av drøftingen, kan vi ikke da med rimelighet si at det ligger flere åpne hemmeligheter foran lovgiveren, hemmeligheter som likevel er så åpne at de ikke burde forbli hemmeligheter for en som påtar seg det veldige og fryktelige ansvaret å befatte seg med millioner på millioner av mennesker gjennom tiltak som, hvis de ikke bidrar til deres lykke, vil øke deres elendighet og framskynde deres død?

Først av alt er det den ubestridelige sannheten, iøynefallende og likevel fullstendig oversett, at det ikke finnes noen fenomener et samfunn framviser, som ikke har sitt opphav i fenomenene i det enkelte menneskelivet, som igjen har sine røtter i livsfenomenene i alminnelighet. Og det er den uunngåelige følgen at med mindre disse livsfenomenene, kroppslige og mentale, er kaotiske i sine innbyrdes forhold (en antakelse som utelukkes av selve opprettholdelsen av livet), kan de fenomenene som følger av dem, ikke være helt kaotiske: det må finnes en slags orden i de fenomenene som vokser ut av dem når mennesker i fellesskap må samvirke. Når da en som ikke har studert slike avledede fenomener i samfunnsordenen, påtar seg å regulere samfunnet, er det åpenbart temmelig sikkert at han vil gjøre skade.

For det andre burde denne konklusjonen, uavhengig av a priori-resonnementer, tvinge seg på lovgiveren gjennom sammenligning av samfunn. Det burde være tilstrekkelig åpenbart at man, før man blander seg inn i detaljene i samfunnsorganiseringen, burde undersøke om samfunnsorganiseringen har en naturhistorie; og at det, for å besvare dette spørsmålet, ville være vel å begynne med de enkleste samfunnene og se i hvilke henseender samfunnsstrukturene stemmer overens. Slik sammenlignende sosiologi viser, selv når den drives i svært liten utstrekning, en vesentlig ensartethet i tilblivelsen. Den vanlige forekomsten av høvdingdømme, og innstiftelsen av høvdingmakt ved krig; framveksten overalt av medisinmannen og presten; forekomsten av en kult som alle steder har de samme grunntrekkene; sporene av arbeidsdeling, tidlig til syne, som gradvis blir mer markerte; og de ulike forviklingene, politiske, kirkelige, industrielle, som oppstår når grupper settes sammen og settes sammen på ny ved krig – alt dette beviser raskt for enhver som sammenligner dem, at samfunnene, uansett alle sine særegne forskjeller, har allmenne likheter i sine måter å oppstå og utvikle seg på. De framviser strukturtrekk som viser at samfunnsorganiseringen har lover som går foran individuelle viljer; og lover som det må være svangert med ulykke å se bort fra.

Og så, for det tredje, er det den mengden av veiledende opplysninger som lovgivningshistorien i vårt eget land og i andre land gir, og som enda mer åpenbart krever oppmerksomhet. Her og andre steder har forsøk av utallige slag, gjort av konger og statsmenn, mislyktes i å gjøre det gode som var tilsiktet, og har virket uventede onder. Århundre etter århundre har nye tiltak lik de gamle, og andre tiltak beslektet i prinsippet, atter skuffet forhåpninger og atter brakt ulykke. Og likevel mener verken velgerne eller de som de velger, at det er noe behov for systematisk studium av den lovgivningen som i svunne tider stadig virket til folkets ulykke når den forsøkte å oppnå dets velferd. Det kan sannelig ikke finnes noen skikkethet for lovgivende funksjoner uten omfattende kjennskap til de lovgivningserfaringene som fortiden har etterlatt.

Vender vi så tilbake til analogien som ble trukket innledningsvis, må vi si at lovgiveren er moralsk skyldfri eller moralsk klanderverdig alt etter som han har eller ikke har gjort seg kjent med disse ulike klassene av kjensgjerninger. En lege som etter års studier har skaffet seg tilstrekkelig kunnskap i fysiologi, patologi og terapi, holdes ikke strafferettslig ansvarlig hvis en mann dør under hans behandling; han har forberedt seg så godt han kan, og har handlet etter sitt beste skjønn. På samme måte kan ikke lovgiveren hvis tiltak frambringer ondt i stedet for godt, til tross for de omfattende og metodiske undersøkelsene som hjalp ham å avgjøre, anses å ha begått mer enn en feilslutning. Omvendt kan lovgiveren som er helt eller i stor grad uvitende om disse mengdene av kjensgjerninger som han må undersøke før hans mening om et lovforslag kan ha noen verdi, og som likevel er med på å vedta den loven, like lite frikjennes hvis elendighet og død blir følgen, som apotekersvennen kan frikjennes når døden forårsakes av medisinen han uvitende foreskriver.