Det kommende slaveriet

Medlidenhetens slektskap med kjærligheten viser seg blant annet i dette, at den idealiserer sin gjenstand. Medfølelse med en som lider, fortrenger for en stund minnet om hans forseelser. Følelsen som gir seg utslag i «stakkars fyr!» ved synet av en som pines, utelukker tanken «slem fyr», som kunne ha meldt seg en annen gang. Naturligvis blir da, dersom de ulykkelige er ukjente eller bare vagt kjente, alle de feil de måtte ha, oversett; og slik går det til at når de fattiges elendighet skildres, slik som nettopp nå, tenker man på den som de verdige fattiges elendighet, i stedet for å tenke på den, slik man i stor grad burde, som de uverdige fattiges elendighet. De hvis trengsler legges fram i pamfletter og forkynnes i prekener og taler som gjenlyder gjennom hele samfunnet, antas alle å være verdige sjeler som har lidd grov urett, og ingen av dem tenkes på som noen som bærer straffen for sine egne misgjerninger.

Når man praier en drosje i en gate i London, er det overraskende hvor ofte døren beflittende blir åpnet av en som venter å få noe for bryet. Overraskelsen avtar etter at man har telt de mange dagdriverne ved vertshusdørene, eller etter å ha lagt merke til hvor raskt en gateforestilling eller et opptog trekker en flokk lediggjengere ut fra slumkvarterene og stallgårdene i nabolaget. Når man ser hvor tallrike de er på hvert lille område, blir det åpenbart at titusener av slike vrimler gjennom London. «De har ikke arbeid», sier du. Si heller at de enten nekter å arbeide eller raskt sørger for å miste arbeidet. De er rett og slett udugelige som på en eller annen måte lever av de dugelige – landstrykere og drankere, forbrytere og slike som er på vei til forbrytelsen, unge menn som er en byrde for hardt arbeidende foreldre, menn som tilegner seg konenes lønn, karer som deler de prostituertes inntekter; og så, mindre synlig og mindre tallrik, finnes det en tilsvarende klasse kvinner.

Er det naturlig at lykke skulle bli slike til del? Eller er det naturlig at de bringer ulykke over seg selv og dem som er knyttet til dem? Er det ikke åpenbart at det må finnes en umåtelig mengde elendighet midt iblant oss som er et normalt resultat av dårlig oppførsel og ikke bør skilles fra den? Det finnes en forestilling, alltid mer eller mindre utbredt og for tiden høylytt uttrykt, om at all sosial lidelse kan fjernes, og at det er en eller annens plikt å fjerne den. Begge disse oppfatningene er falske. Å skille smerten fra udåden er å kjempe mot tingenes innretning, og vil bli fulgt av langt mer smerte. Å redde mennesker fra de naturlige straffene for et uvørent liv gjør det til slutt nødvendig å påføre kunstige straffer i eneceller, på tredemøller og med pisken. Jeg antar at et utsagn som den rådende trosbekjennelsen og vitenskapens trosbekjennelse er enige om, kan regnes for å ha så høy autoritet som det er mulig å finne. Nå vel, budet «om noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete» er simpelthen en kristen formulering av den universelle naturloven som livet har nådd sin nåværende høyde under – loven om at en skapning som ikke er energisk nok til å holde seg selv i live, må dø; den eneste forskjellen er at loven som i det ene tilfellet skal håndheves kunstig, i det andre tilfellet er en naturnødvendighet. Og likevel er nettopp denne læresetningen i deres religion, som vitenskapen så åpenbart rettferdiggjør, den som de kristne synes minst tilbøyelige til å godta. Den gjengse antakelsen er at det ikke skulle finnes noen lidelse, og at samfunnet har skylden for den som finnes.

«Men vi er da vel ikke uten ansvar, selv når lidelsen er de uverdiges?»

Hvis betydningen av ordet «vi» utvides så mye at den foruten oss selv også omfatter våre forfedre, og særlig våre forfedre blant lovgiverne, er jeg enig. Jeg innrømmer at de som laget, endret og forvaltet den gamle fattigloven, var ansvarlige for å frambringe en forferdende mengde demoralisering, som det vil ta mer enn én generasjon å fjerne. Jeg innrømmer også det delvise ansvaret som nyere og nåværende lovgivere har for bestemmelser som har skapt en fast stand av landstrykere som vandrer fra fattigdistrikt til fattigdistrikt; og likeså deres ansvar for å opprettholde en stadig tilførsel av forbrytere ved å sende straffanger tilbake til samfunnet under slike forhold at de nesten er nødt til å begå forbrytelser på nytt. Dessuten innrømmer jeg at de filantropiske ikke er uten sin del av ansvaret; for mens de ivrig hjelper de uverdiges avkom, gjør de ingenting for de verdiges avkom annet enn å belaste foreldrene deres med økte lokale skatter. Ja, jeg innrømmer til og med at disse svermene av udugelige, oppfostret og mangfoldiggjort av offentlige og private organer, gjennom diverse skadelig innblanding er blitt påført mer lidelse enn de ellers ville ha lidd. Er det disse ansvarene som menes? Jeg tviler på det.

Men la oss nå legge spørsmålet om ansvar til side, hvordan det enn oppfattes, og bare betrakte ondet selv: Hva skal vi si om behandlingen av det? La meg begynne med et faktum.

En avdød onkel av meg, pastor Thomas Spencer, i omkring tjue år sogneprest i Hinton Charterhouse nær Bath, hadde ikke før tiltrådt sine plikter i sognet før han viste seg ivrig opptatt av de fattiges vel, ved å opprette en skole, et bibliotek, en klesforening og parsellhager, foruten å bygge noen mønsterhus. Dessuten var han fram til 1833 fattigfolks venn – alltid for fattiglemmet mot fattigforstanderen. Så kom imidlertid debattene om fattigloven, som overbeviste ham om det onde ved systemet som da gjaldt. Skjønt han var en glødende filantrop, var han ingen fryktsom sentimentalist. Resultatet var at så snart den nye fattigloven var vedtatt, gikk han i gang med å gjennomføre dens bestemmelser i sitt sogn. Han møtte nesten allmenn motstand; ikke bare de fattige var hans motstandere, men til og med bøndene som bar byrden av den tunge fattigskatten. For, merkelig nok, var deres interesser tilsynelatende blitt knyttet til opprettholdelsen av dette systemet som beskattet dem så hardt. Forklaringen er at det hadde vokst fram en praksis med å betale en del av lønnen til hver gårdsarbeider av fattigskatten – «make-wages» (lønnstilskudd), som summen ble kalt. Og enda bøndene bidro med mesteparten av fondet som «make-wages» ble betalt av, syntes bøndene likevel å tjene på ordningen, siden alle de andre skattyterne også bidro. Min onkel lot seg imidlertid ikke lett avskrekke; han trosset all denne motstanden og håndhevet loven. Resultatet var at på to år ble skatten redusert fra 700 £ i året til 200 £ i året, mens tilstanden i sognet ble sterkt forbedret. «De som hittil hadde drevet omkring på gatehjørnene eller ved dørene til ølsjappene, fikk noe annet å gjøre, og én etter én fikk de arbeid»; slik at av en befolkning på åtte hundre måtte bare femten sendes som arbeidsudyktige fattiglemmer til fattighuset i Bath (Bath Union Workhouse), i stedet for de hundre som kort tid før hadde mottatt understøttelse utenfor fattighuset. Dersom det sies at teleskopet til 20 £ som sognebarna hans noen år senere forærte min onkel, bare var et uttrykk for skattyternes takknemlighet, så er mitt svar det faktum at da han enda noen år senere, etter å ha tatt livet av seg ved overarbeid i sin streben etter folkets vel, ble ført til Hinton for å begraves, var det ikke bare de velstående, men også de fattige som gikk i følget som fulgte ham til graven.

Flere motiver har foranlediget denne korte beretningen. Ett er ønsket om å vise at medfølelse med folket og selvoppofrende innsats på dets vegne ikke nødvendigvis innebærer at man godtar gratis hjelp. Et annet er ønsket om å vise at gagn kan følge, ikke av at kunstige innretninger for å lindre nød mangfoldiggjøres, men tvert imot av at de reduseres. Og et ytterligere formål jeg har for øye, er å bane veien for en analogi.

Under en annen form og på et annet område utvider vi nå år for år et system som i sitt vesen er identisk med systemet med «make-wages» under den gamle fattigloven. Hvor lite politikerne enn erkjenner det, lar det seg likevel påvise at disse forskjellige offentlige innretningene for arbeiderklassens velferd, som de skaffer til veie på skattyternes bekostning, i sitt indre vesen er av samme art som dem som i tidligere tider behandlet bondens dreng som halvt arbeider og halvt fattiglem. I begge tilfeller mottar arbeideren, som gjengjeld for det han gjør, penger som han kan kjøpe visse av de tingene han trenger for; mens det, for å skaffe ham resten av dem, blir skutt til penger av et felles fond reist ved skatter. Hva betyr det om de tingene skattyterne leverer gratis, i stedet for at arbeidsgiveren leverer dem som betaling, er av det ene eller det andre slaget? Prinsippet er det samme. La oss i stedet for summene som mottas, sette inn varene og godene som kjøpes, og så se hvordan saken står. I den gamle fattiglovens tid ga bonden for utført arbeid motverdien av, la oss si, husleie, brød, klær og brensel; mens skattyterne i praksis forsynte mannen og familien hans med sko, te, sukker, lys, litt flesk osv. Inndelingen er selvsagt vilkårlig; men uten tvil var det bonden og skattyterne som sammen skaffet disse tingene. I våre dager mottar håndverkeren fra arbeidsgiveren sin, i lønn, motverdien av de forbruksvarene han trenger; mens tilfredsstillelsen av andre av hans behov og ønsker kommer fra det offentlige. På skattyternes bekostning har han i noen tilfeller, og vil snart i flere ha, et hus til mindre enn dets markedsverdi; for når en kommune, som i Liverpool, bruker nesten 200 000 £ på å rive og gjenoppbygge boliger for de lavere klasser, og står i ferd med å bruke like mye en gang til, så er det selvsagt underforstått at skattyterne på en eller annen måte forsyner de fattige med mer husrom enn de husleiene de betaler, ellers ville ha gitt dem. Håndverkeren mottar videre fra dem, i skolegang for barna sine, langt mer enn han betaler for; og det er all sannsynlighet for at han snart vil motta den gratis fra dem. Skattyterne tilfredsstiller også det ønsket han måtte ha om bøker og aviser, og behagelige steder å lese dem på. I noen tilfeller, som i Manchester, blir det dessuten sørget for gymnastikksaler for barna hans av begge kjønn, så vel som lekeplasser. Det vil si at han, fra et fond reist ved lokale skatter, får visse goder utover dem som summen han mottar for sitt arbeid, setter ham i stand til å kjøpe. Den eneste forskjellen mellom dette systemet og det gamle systemet med «make-wages» ligger altså i hva slags tilfredsstillelser som oppnås; og denne forskjellen berører ikke i det minste ordningens natur.

Dessuten er begge gjennomsyret av i det vesentlige den samme illusjonen. I det ene tilfellet som i det andre er det som ser ut som et gratis gode, ikke et gratis gode. Beløpet som den halvt pauperiserte arbeideren under den gamle fattigloven mottok fra sognet for å spe på ukeinntekten, var i virkeligheten ikke, slik det så ut, en bonus, for det ble fulgt av en i det vesentlige tilsvarende nedgang i lønnen hans, slik det raskt ble bevist da systemet ble avskaffet og lønningene steg. Nettopp slik er det med disse tilsynelatende velgjerningene som arbeidsfolk i byene mottar. Jeg sikter ikke bare til at de uten å vite det betaler delvis gjennom de økte husleiene for boligene sine (når de ikke selv er skattytere); men jeg sikter til at lønnen de mottar, i likhet med gårdsarbeiderens lønn, blir redusert av disse offentlige byrdene som faller på arbeidsgiverne. Les beretningene som i det siste har kommet fra Lancashire om bomullsstreiken, som inneholder bevis, gitt av arbeiderne selv, for at fortjenestemarginen er så smal at de mindre dyktige fabrikantene, så vel som de med utilstrekkelig kapital, går over ende, og at de kooperative selskapene som konkurrerer med dem, sjelden kan hevde seg; og tenk så over hva dette innebærer for lønningene. Blant produksjonskostnadene må skatter regnes med, både statlige og lokale. Hvis de lokale skattene, slik som i våre store byer, nå utgjør en tredjedel av leieverdien eller mer, og hvis arbeidsgiveren må betale dette ikke bare for sin private bolig, men for sine forretningslokaler, fabrikker, lagerbygninger og lignende, så følger det at renten på kapitalen hans må reduseres med det beløpet, eller beløpet må tas fra lønnsfondet, eller dels det ene og dels det andre. Og hvis konkurransen mellom kapitalister i samme bransje og i andre bransjer har den virkning at den holder rentene så nede at mens noen vinner, taper andre, og ikke så få blir ruinert – hvis kapitalen, når den ikke får tilstrekkelig rente, strømmer andre steder og lar arbeidskraften stå uten arbeid – da er det åpenbart at valget for håndverkeren under slike forhold står mellom mindre arbeidsmengde og lavere betaling for arbeidet. Dessuten øker disse lokale byrdene av beslektede grunner kostnadene for de tingene han forbruker. Også de avansene som distributørene tar, bestemmes i gjennomsnitt av den gjeldende renten på kapital brukt i distribusjonsvirksomhet; og merkostnadene ved å drive slik virksomhet må betales med høyere priser. Slik at liksom landarbeideren i fortiden tapte på én måte det han vant på en annen, slik gjør byarbeideren det i nåtiden; og i begge tilfeller kommer dessuten det tapet han påføres gjennom administrasjonskostnadene og det sløseriet som følger med dem.

«Men hva har alt dette med ‘det kommende slaveriet’ å gjøre?» vil man kanskje spørre. Ingenting direkte, men en god del indirekte, som vi skal se etter enda et innledende avsnitt.

Det fortelles at da jernbanene først ble åpnet i Spania, ble bønder som stod på skinnene, ikke sjelden kjørt over, og at skylden falt på lokomotivførerne fordi de ikke stanset, ettersom erfaringene fra landsbygda ikke hadde gitt noen forestilling om bevegelsesmengden til en stor masse i høy hastighet.

Hendelsen kommer meg i hu når jeg betrakter forestillingene til den såkalt «praktiske» politikeren, som aldri får inn i hodet tanken på noe slikt som en politisk bevegelsesmengde, og enda mindre på en politisk bevegelsesmengde som, i stedet for å avta eller holde seg konstant, øker. Teorien han daglig går fram etter, er at forandringen som tiltaket hans forårsaker, vil stanse der han har tenkt at den skal stanse. Han betrakter inngående det hans handling vil oppnå, men tenker lite på de fjernere følgene av den bevegelsen handlingen setter i gang, og enda mindre på dens sidevirkninger. Da man i krigstid skulle skaffe «kanonføde» ved å oppmuntre til befolkningsvekst – da herr Pitt sa: «La oss gjøre understøttelse i tilfeller der det er mange barn, til en sak om rett og ære, i stedet for en grunn til vanære og forakt»¹ – ventet man ikke at fattigskatten skulle firedobles på femti år, at kvinner med mange uekte barn skulle bli foretrukket som hustruer framfor ærbare kvinner på grunn av inntektene de hadde fra sognet, og at skarer av skattytere skulle bli trukket ned i fattiglemmenes rekker. Lovgivere som i 1833 bevilget 20 000 £ i året til hjelp til å bygge skolehus, forestilte seg aldri at det skrittet de da tok, skulle føre til tvungne bidrag, lokale og statlige, som nå beløper seg til 6 000 000 £; de hadde ikke til hensikt å fastslå prinsippet om at A skulle gjøres ansvarlig for å utdanne Bs avkom; de drømte ikke om en tvang som skulle berøve fattige enker hjelpen fra de eldste barna deres; og enda mindre drømte de om at etterfølgerne deres, ved å kreve at forarmede foreldre skulle søke fattigstyrene om å betale skolepengene som skolestyrene ikke ville ettergi, skulle innlede en vane med å søke fattigstyrene og slik forårsake pauperisering.² Heller ikke forestilte de som i 1834 vedtok en lov som regulerte kvinners og barns arbeid i visse fabrikker, seg at systemet de innledet, skulle ende i begrensning og inspeksjon av arbeidet i alle slags produksjonsbedrifter der mer enn femti mennesker er sysselsatt; og de tenkte heller ikke at inspeksjonen som ble innført, skulle vokse så langt at det kreves at før en «ung person» ansettes i en fabrikk, må det gis tillatelse av en attesterende lege, som ved personlig undersøkelse (som det ikke er satt noen grense for) har forvisset seg om at det ikke foreligger noen arbeidshemmende sykdom eller legemlig skrøpelighet, slik at hans dom avgjør om den «unge personen» skal tjene lønn eller ikke.³ Enda mindre, som jeg sier, forestiller politikeren som brisker seg med at målene hans er praktiske, seg de indirekte resultatene som vil følge av de direkte resultatene av tiltakene hans. For å ta et tilfelle som henger sammen med ett av dem som er nevnt ovenfor: Det var ikke meningen at systemet med «betaling etter resultater» skulle gjøre noe mer enn å gi lærerne en virksom spore; man antok ikke at helsen deres i tallrike tilfeller skulle svikte under denne sporen; man ventet ikke at de skulle bli ledet til å innføre et puggesystem og legge utilbørlig press på treige og svake barn, ofte til stor skade for dem; man forutså ikke at det i mange tilfeller skulle oppstå en legemlig svekkelse som ingen mengde grammatikk og geografi kan oppveie. Heller ikke falt det de praktiske politikerne som innførte en påbudt lastelinje for handelsskip, inn at presset fra skipsredernes interesser vanemessig ville føre til at lastelinjen ble lagt på den aller høyeste grensen, og at lastelinjen gradvis ville stige, fra presedens til presedens, stadig i samme retning – slik jeg fra pålitelig hold hører at den allerede har gjort. Lovgivere som for omkring førti år siden ved parlamentsvedtak påla jernbaneselskapene å tilby billig befordring, ville ha ledd av den oppfatningen, om den var blitt uttrykt, at loven deres til slutt skulle straffe de selskapene som forbedret tilbudet; og likevel ble dette resultatet for de selskapene som begynte å frakte tredjeklassepassasjerer med hurtigtog, siden de ble ilagt en straffeavgift tilsvarende passasjeravgiften for hver tredjeklassepassasjer som ble fraktet slik. Til dette eksemplet om jernbanene kan man legge et langt mer slående ett som kommer for dagen når man sammenligner jernbanepolitikken i England og Frankrike. Lovgiverne som sørget for at de franske jernbanene til slutt skulle tilfalle staten, forestilte seg aldri muligheten av at dårligere reisemuligheter skulle bli følgen – de forutså ikke at motviljen mot å forringe verdien av eiendom som til slutt skulle tilfalle staten, ville hindre tillatelse til konkurrerende linjer, og at befordringen i mangel av konkurrerende linjer ville bli forholdsvis kostbar, langsom og sjelden; for som sir Thomas Farrar har vist, har den reisende i England store fordeler framfor den franske reisende når det gjelder hvor billig, raskt og hyppig han kan foreta reisene sine.

Men den «praktiske» politikeren, som til tross for slike erfaringer, gjentatt generasjon etter generasjon, fortsetter å tenke bare på de nærmeste resultatene, tenker naturligvis aldri på resultater som er enda fjernere, enda mer allmenne og enda viktigere enn dem som nettopp er eksemplifisert. For å gjenta metaforen som ble brukt ovenfor: Han spør aldri om den politiske bevegelsesmengden som tiltaket hans setter i gang, i noen tilfeller avtakende, men i andre tilfeller sterkt økende, vil ha den samme hovedretningen som andre slike bevegelsesmengder eller ikke; og om den ikke kan slå seg sammen med dem og snart frambringe en samlet energi som virker forandringer ingen har tenkt på. Fordi han dveler bare ved virkningene av sin egen bestemte lovgivningsstrøm, og ikke legger merke til hvordan andre slike strømmer som allerede finnes, og atter andre strømmer som vil følge av hans initiativ, følger det samme gjennomsnittlige løpet, faller det ham aldri inn at de snart kan forene seg til en veldig flom som fullstendig forandrer tingenes utseende. Eller, for å forlate bildene til fordel for en mer bokstavelig framstilling: Han er ubevisst om den sannheten at han er med på å forme en bestemt type samfunnsorganisasjon, og at beslektede tiltak, som virker beslektede forandringer i organisasjonen, med stadig økende kraft tenderer mot å gjøre denne typen allmenn, inntil tilbøyeligheten mot den, når den har passert et visst punkt, blir uimotståelig. Liksom hvert samfunn, når det er mulig, søker å frambringe i andre samfunn en struktur som ligner dets egen – liksom spartanerne og athenerne blant grekerne hver for seg kjempet for å utbre sine respektive politiske institusjoner, eller liksom de europeiske monarkiene på den franske revolusjonens tid søkte å gjenopprette monarkiet i Frankrike – slik tenderer hver art av struktur innenfor ethvert samfunn mot å forplante seg. Liksom systemet med frivillig samvirke gjennom selskaper, foreninger og forbund for å nå forretningsmessige og andre mål brer seg gjennom et samfunn, slik brer også det motsatte systemet med tvungent samvirke under statlige organer seg, og jo større utbredelsen blir, desto mer kraft til å bre seg får det. Spørsmålet over alle spørsmål for politikeren burde alltid være: «Hva slags samfunnsstruktur er det jeg bidrar til å frambringe?» Men dette er et spørsmål han nesten aldri stiller seg.

Her skal vi ta den opp for ham. La oss nå iaktta den alminnelige gangen i de senere endringene, sammen med den idéstrømmen som følger dem, og se hvor de fører oss hen.

Den tomme formen på et spørsmål som stilles daglig, er: «Vi har allerede gjort dette; hvorfor skulle vi ikke gjøre hint?» Og det hensynet til presedens som spørsmålet antyder, driver stadig den regulerende lovgivningen videre. Etter å ha fått stadig flere næringer trukket inn under sitt virkeområde, skal lovene som begrenser arbeidstiden og foreskriver behandlingen av arbeidere, nå gjøres gjeldende for butikker. Fra å inspisere losjihus for å begrense antallet beboere og håndheve sanitære forhold, har vi gått over til å inspisere alle hus under en viss leie der det bor medlemmer av mer enn én familie, og vi går nå over til en beslektet inspeksjon av alle små hus.⁴ At staten har kjøpt og driver telegrafene, gjøres til en grunn for å kreve at staten skal kjøpe og drive jernbanene. Å forsyne barn med føde for sinnet gjennom offentlige organer følges i noen tilfeller av å forsyne dem med føde for kroppen; og etter at praksisen gradvis er blitt mer alminnelig, kan vi vente at den forsyningen som nå foreslås gjort gratis i det ene tilfellet, med tiden vil bli foreslått gjort gratis i det andre, idet argumentet om at gode kropper så vel som gode sinn trengs for å skape gode borgere, logisk nok vil bli anført som grunn for utvidelsen. Og så, med uttalt støtte i de presedensene som kirken, skolen og lesesalen gir, alle offentlig besørget, hevdes det at «fornøyelse, i den forstand det nå alminnelig innrømmes, trenger lovgivning og organisering minst like mye som arbeid».⁵

Det er ikke bare presedens som driver denne spredningen fram, men også den nødvendigheten som oppstår for å supplere virkningsløse tiltak, og for å ta hånd om de kunstige ondene som stadig forårsakes. Fiasko ødelegger ikke troen på de midlene som er brukt, men inngir bare tanken om strengere bruk av slike midler eller videre forgreninger av dem. Ettersom lovene mot drukkenskap, som begynte i tidlige tider og rekker ned til vår egen tid, da ytterligere innskrenkninger i salget av berusende drikk opptar kveldene i hver sesjon, ikke har gjort det man ventet, kommer det krav om mer gjennomgripende lover som lokalt forbyr salget helt; og her, som i Amerika, vil disse utvilsomt bli fulgt av krav om at forbudet skal gjøres allment. Ettersom alle de mange innretningene for å «utrydde» epidemiske sykdommer ikke har lyktes i å hindre utbrudd av kopper, febersykdommer og lignende, søkes det om et ytterligere botemiddel i form av politimyndighet til å gjennomsøke hus etter syke personer, og fullmakt for helseembetsmenn til å undersøke hvem de måtte finne for godt, for å se om han eller hun lider av en infeksjonssykdom eller smittsom sykdom. Ettersom fattigloven i generasjoner har dyrket fram lettsindige vaner, og satt de lettsindige i stand til å formere seg, foreslås det nå at de ondene som den tvungne veldedigheten har frambrakt, skal møtes med tvungen forsikring.

Utvidelsen av denne politikken, som fører til utvidelse av tilsvarende ideer, nærer overalt den stilltiende antakelsen om at regjeringen bør gripe inn hver gang noe ikke går som det skal. «Du vil da vel ikke at denne elendigheten skal fortsette!» utbryter noen, hvis du antyder en innvending mot mye av det som nå sies og gjøres. Legg merke til hva som ligger i dette utbruddet. Det tar for gitt, for det første, at all lidelse bør forhindres, hvilket ikke er sant: mye lidelse er helbredende, og å forhindre den er å forhindre et botemiddel. For det andre tar det for gitt at ethvert onde kan fjernes: sannheten er at mange onder, med de manglene menneskenaturen nå har, bare kan skyves ut av ett sted eller én form og inn i et annet sted eller en annen form – og ofte økes ved forandringen. Utbruddet rommer også den unølende troen, som særlig angår oss her, på at onder av alle slag bør tas hånd om av staten. Det faller ingen inn å spørre om det er andre krefter i virksomhet som er i stand til å ta hånd om onder, og om ikke de aktuelle ondene kan være blant dem som best tas hånd om av disse andre kreftene. Og åpenbart: jo tallrikere de statlige inngrepene blir, desto fastere blir denne tankevanen, og desto høyere og mer vedvarende blir kravene om inngrep.

Enhver utvidelse av den regulerende politikken innebærer en tilvekst i de regulerende organene, en ytterligere vekst i embetsveldet og en økende makt for den organisasjonen som embetsmennene danner. Ta en skålvekt med mange hagl i den ene skålen og få i den andre. Løft hagl etter hagl ut av den tunge skålen og legg det i den lette. Snart vil du få likevekt, og fortsetter du, vil skålenes stilling bli snudd om. Anta at vektstangen er ulikt delt, og la den lett belastede skålen henge ytterst på en meget lang arm; da vil overføringen av hvert hagl gi en langt større virkning og langt raskere føre til et stillingsskifte. Jeg bruker bildet for å anskueliggjøre hva som følger av å overføre det ene individet etter det andre fra samfunnets regulerte masse til de regulerende strukturene. Overføringen svekker den ene og styrker den andre i langt større grad enn den relative endringen i antall tilsier. Et forholdsvis lite korps av embetsmenn, sammenhengende, med felles interesser og handlende under en sentral myndighet, har et umåtelig overtak over en usammenhengende allmennhet som ikke har noen fast politikk, og som bare kan bringes til å handle samlet under sterk provokasjon. Derfor blir en organisasjon av embetsmenn, når den først har passert et visst veksttrinn, stadig vanskeligere å stå imot; slik vi ser i byråkratiene på kontinentet.

Ikke bare avtar motstandskraften i den regulerte delen i geometrisk forhold etter hvert som den regulerende delen vokser, men de private interessene til mange i den regulerte delen selv gjør endringen i forholdet enda raskere. I alle kretser viser samtalene at nå, når beståtte konkurranseeksamener gjør dem skikket til offentlig tjeneste, blir unge menn utdannet på slike måter at de kan bestå dem og få ansettelse under regjeringen. En følge er at menn som ellers kunne ha fordømt en ytterligere vekst i embetsveldet, ledes til å se på den med overbærenhet, om ikke med velvilje, som noe som byr på mulige karrierer for dem de forsørger og dem de er i slekt med. Enhver som husker hvor mange familier fra overklassen og middelklassen som er ivrige etter å få plassert sine barn, vil se at ikke liten oppmuntring til spredningen av lovgivende kontroll nå kommer fra dem som, var det ikke for de personlige interessene som slik oppstår, ville vært fiendtlige til den.

Dette påtrengende ønsket om karrierer forsterkes av forkjærligheten for karrierer som regnes som respektable. «Selv om lønnen hans er liten, vil yrket hans være en gentlemans yrke,» tenker faren som vil skaffe sønnen sin en kontorpost i statstjenesten. Og denne relative verdigheten hos statens tjenere, sammenlignet med dem som er sysselsatt i forretningslivet, øker etter hvert som den administrative organisasjonen blir et større og mektigere element i samfunnet, og tenderer mer og mer til å fastsette målestokken for ære. Den rådende ærgjerrigheten hos en ung franskmann er å få en eller annen liten embetspost på hjemstedet, å stige derfra til en plass i det lokale regjeringssenteret, og endelig å nå fram til et eller annet hovedkontor i Paris. Og i Russland, der den altomfattende statsreguleringen som kjennetegner den militante samfunnstypen er drevet lengst, ser vi denne ærgjerrigheten drevet til det ytterste. Herr Wallace sier, idet han siterer et sted fra et skuespill: «Alle menn, selv kjøpmenn og skomakere, sikter mot å bli embetsmenn, og den mannen som har levd hele sitt liv uten embetsrang, synes ikke å være et menneske.»⁶

Disse ulike påvirkningene, som virker ovenfra og ned, møtes av en økende gjenklang av forventninger og anmodninger som går nedenfra og opp. De hardt arbeidende og overbelastede som utgjør det store flertallet, og enda mer de udugelige som stadig hjelpes, og som stadig ledes til å vente seg mer hjelp, er villige tilhengere av planer som lover dem det ene eller det andre godet ved statens hjelp, og villige til å tro dem som forteller dem at slike goder kan gis og bør gis. De lytter med ivrig tro til alle byggere av politiske luftslott, fra Oxford-kandidater ned til irske uforsonlige, og hver ny skattefinansiert innretning for deres velferd vekker håp om flere. Ja, jo tallrikere de offentlige redskapene blir, desto mer avles det hos borgerne den forestillingen at alt skal gjøres for dem, og ingenting av dem. Hver generasjon blir mindre fortrolig med å nå ønskede mål ved individuelle handlinger eller private sammenslutninger, og mer fortrolig med å nå dem ved statlige organer; inntil statlige organer til slutt kommer til å bli oppfattet som de eneste tilgjengelige organene. Dette resultatet ble tydelig vist på den nylige fagforeningskongressen i Paris. De engelske delegatene, som rapporterte til sine oppdragsgivere, sa at mellom dem selv og deres utenlandske kolleger «lå forskjellen i hvor langt staten skulle bes om å beskytte arbeidet»: det ble dermed vist til det faktum, iøynefallende i referatene fra forhandlingene, at de franske delegatene alltid påkalte statsmakten som det eneste middelet til å tilfredsstille sine ønsker.

Utbredelsen av utdannelse har virket, og vil virke enda mer, i samme retning. «Vi må utdanne våre herrer» er det velkjente ordet fra en liberal som motsatte seg den siste utvidelsen av stemmeretten. Ja, hvis utdannelsen fortjente navnet, og var relevant for den politiske opplysningen som trengs, kunne man håpe mye av den. Men å kjenne syntaksens regler, å kunne legge sammen riktig, å ha geografiske kunnskaper og et minne fylt med årstallene for kongers tronbestigelser og generalers seire, innebærer ikke mer skikkethet til å trekke politiske slutninger enn ervervet ferdighet i tegning innebærer dyktighet i telegrafering, eller enn evnen til å spille cricket innebærer ferdighet på fiolin. «Men», innvender noen, «lesekyndighet åpner da veien til politisk kunnskap.» Utvilsomt; men vil veien bli fulgt? Bordsamtaler viser at ni av ti mennesker leser det som morer eller interesserer dem, heller enn det som opplyser dem, og at det siste de leser, er noe som forteller dem ubehagelige sannheter eller fordriver grunnløse håp. At folkeopplysningen fører til omfattende lesning av skrifter som nærer behagelige illusjoner, heller enn av dem som holder fast ved harde realiteter, er hevet over tvil. «En mekaniker» skriver i «Pall Mall Gazette» for 3. desember 1883:

Bedre utdannelse innpoder ønsket om dannelse; dannelse innpoder ønsket om mange ting som ennå ligger helt utenfor arbeidsfolks rekkevidde; … i den rasende konkurransen vår tid er hengitt til, er de fullstendig uoppnåelige for de fattigere klassene; derfor er de misfornøyde med tingene som de er, og jo mer utdannede, desto mer misfornøyde. Derfor blir også herr Ruskin og herr Morris regnet som sanne profeter av mange av oss.

Og at den sammenhengen mellom årsak og virkning som her påstås, er virkelig, kan vi se tydelig nok av den nåværende tilstanden i Tyskland.

Ettersom massen av dem som slik ledes til å nære lyse forventninger om goder som skal oppnås ved samfunnsmessig omorganisering, nå er i besittelse av stemmerett, følger det at den som søker deres stemmer, i det minste må avstå fra å avsløre deres feilaktige oppfatninger, selv om han ikke gir etter for fristelsen til å erklære seg enig i dem. Hver kandidat til parlamentet tilskyndes til å foreslå eller støtte et eller annet nytt stykke ad captandum-lovgivning. Ja, selv partienes ledere, de ene ivrige etter å beholde regjeringsmakten og de andre etter å vriste den fra dem, sikter hver for seg mot å vinne tilhengere ved å overby hverandre. Hver søker å ta et stikk ved å trumfe motstanderens gode kort, slik vi nylig har sett. Og dessuten, som avstemningene i parlamentet viser oss, går den tradisjonelle lojaliteten mot lederne foran spørsmål om de foreslåtte tiltakenes indre berettigelse. Representantene er samvittighetsløse nok til å stemme for lovforslag som de anser som vesentlig gale i prinsippet, fordi partiets behov og hensynet til neste valg krever det. Og slik styrkes en fordervelig politikk selv av dem som ser dens fordervelighet.

Imens foregår det utenfor parlamentet en aktiv propaganda som alle disse påvirkningene står i tjeneste for. Kommunistiske teorier, delvis godkjent av den ene parlamentsloven etter den andre, og stilltiende om ikke åpent begunstiget av tallrike offentlige menn på jakt etter tilhengere, forfektes mer og mer høyrøstet i den ene eller andre formen av folkelige ledere, og drives fram av organiserte foreninger. Der er bevegelsen for nasjonalisering av jorden, som sikter mot et system for jordbesittelse som er rettferdig i det abstrakte, men som, slik all verden vet, drives fram av herr George og hans venner med erklært ringeakt for de nåværende eiernes rettmessige krav, og som grunnlag for en plan som går mer enn halvveis til statskommunisme. Og så er det den gjennomgripende Democratic Federation under herr Hyndman og hans tilhengere. Vi får høre av dem at «den håndfullen av røvere som nå sitter med besittelsen [av jorden], har og kan ikke ha noen annen rett enn den rå makt overfor de titalls millioner som de forurretter». De roper opp mot «aksjonærene som har fått lov til å legge hånd på (!) våre store jernbaneforbindelser». De fordømmer «framfor alt den aktive kapitalistklassen, lånehaiene, bøndene, gruveutbytterne, entreprenørene, mellommennene, fabrikkherrene – disse, de moderne slavedriverne», «som presser» «mer og atter mer merverdi ut av de lønnsslavene de sysselsetter». Og de mener det er «på høy tid» at handelen blir «tatt ut av den individuelle grådighetens og den individuelle profittens kontroll».⁷

Det gjenstår å påpeke at de tendensene som slik viser seg på ulike måter, styrkes av pressens talsmannskap, som blir tydeligere for hver dag. Journalistene, som alltid er varsomme med å si det som er usmakelig for leserne deres, går, noen av dem, med strømmen og øker dens kraft. Lovgivningsmessige innblandinger som de en gang ville ha fordømt, forbigår de nå i taushet, om de ikke tar til orde for dem; og de omtaler laisser-faire som en avlivet lære. «Folk skremmes ikke lenger av tanken på sosialisme,» er den uttalelsen som møter oss den ene dagen. En annen dag hånes en by som ikke tar i bruk loven om frie biblioteker (Free Libraries Act), for å være skremt av et så måteholdent kommunistisk tiltak. Og så, sammen med redaksjonelle påstander om at denne økonomiske utviklingen kommer og må godtas, gis det framtredende plass til bidragene fra dens talsmenn. Imens bringes de som anser lovgivningens senere gang som katastrofal, og ser at dens framtidige gang trolig vil bli enda mer katastrofal, til taushet av troen på at det er nytteløst å resonnere med folk i en tilstand av politisk beruselse.

Se da de mange samvirkende årsakene som truer med stadig å framskynde den forvandlingen som nå pågår. Der er den spredningen av regulering som skyldes at man følger presedenser, og de blir desto mer autoritative jo lenger politikken drives. Der er det økende behovet for administrativ tvang og administrative innskrenkninger som følger av de uforutsette ondene og manglene ved foregående tvang og innskrenkninger. Dessuten styrker hvert nytt statsinngrep den stilltiende antakelsen om at det er statens plikt å ta hånd om alle onder og sikre alle goder. Økende makt for en voksende administrativ organisasjon ledsages av avtakende evne hos resten av samfunnet til å motstå dens videre vekst og kontroll. Mangfoldiggjøringen av karrierer som et voksende byråkrati åpner, frister medlemmer av de klassene det regulerer, til å begunstige dets utvidelse, siden den øker sjansene for trygge og respektable poster for deres slektninger. Folket i sin alminnelighet, som ledes til å se på goder mottatt gjennom offentlige organer som gratis goder, får stadig sine håp vekket av utsiktene til flere. En utdannelse i utbredelse, som fremmer spredningen av behagelige villfarelser heller enn av strenge sannheter, gjør slike håp både sterkere og mer alminnelige. Verre enda: slike håp pleies av kandidater til offentlige valg for å øke deres sjanser til å lykkes; og ledende statsmenn byr, i jakten på partimål, på folkegunst ved å gi dem sin støtte. Politiske svermere og ukloke filantroper, som får gjentatte rettferdiggjørelser fra nye lover i samklang med deres læresetninger, driver sine agitasjoner med voksende selvtillit og framgang. Journalistikken, alltid lydhør for folkemeningen, styrker den daglig ved å gi den stemme; mens motmeningen, mer og mer motløs, finner lite uttrykk.

Slik virker påvirkninger av ulike slag sammen for å øke den kollektive handlingen og minske den individuelle handlingen. Og forandringen hjelpes fram på alle kanter av planmakere, som hver især bare tenker på sitt eget yndlingsprosjekt, og slett ikke på den alminnelige omorganiseringen som hans prosjekt, sammen med andre slike, er i ferd med å virkeliggjøre. Det sies at den franske revolusjonen fortærte sine egne barn. Her synes en tilsvarende katastrofe ikke usannsynlig. De tallrike sosialistiske endringene som er gjort ved parlamentslov, sammen med de tallrike andre som snart skal gjøres, vil etter hvert alle gå opp i statssosialismen – slukt av den veldige bølgen som de litt etter litt har reist.

«Men hvorfor beskrives denne forandringen som ‘det kommende slaveriet’?» er et spørsmål mange fortsatt vil stille. Svaret er enkelt. All sosialisme innebærer slaveri.

Hva er vesentlig for forestillingen om en slave? Vi tenker først og fremst på ham som en som eies av en annen. For å være mer enn nominelt må eierskapet imidlertid vise seg i kontroll over slavens handlinger – en kontroll som vanemessig er til fordel for den som kontrollerer. Det som grunnleggende kjennetegner slaven, er at han arbeider under tvang for å tilfredsstille en annens ønsker. Forholdet tillater atskillige gradsforskjeller. Når vi husker at slaven opprinnelig er en fange hvis liv er prisgitt den som har tatt ham, er det her nok å merke seg at det finnes en hard form for slaveri der han, behandlet som et dyr, må bruke hele sin innsats til eierens fordel. Under et mindre hardt system får han, skjønt han hovedsakelig er opptatt med å arbeide for eieren, en kort tid til å arbeide for seg selv, og et stykke jord til å dyrke ekstra mat på. En ytterligere forbedring gir ham adgang til å selge avlingen fra jordstykket sitt og beholde utbyttet. Så kommer vi til den enda mildere formen som vanligvis oppstår der han, etter å ha vært en fri mann som arbeidet på sin egen jord, ved erobring gjøres til det vi skiller ut som en livegen; og han må hvert år gi eieren en fast mengde arbeid eller avling, eller begge deler, og beholder resten selv. Endelig får han i noen tilfeller, som i Russland inntil nylig, lov til å forlate eierens gods og arbeide eller drive handel for seg selv et annet sted, på det vilkår at han skal betale en årlig sum. Hva er det som i disse tilfellene får oss til å betegne slaveriet som mer eller mindre strengt? Åpenbart i hvor stor eller liten grad innsatsen under tvang brukes til fordel for en annen i stedet for til egen fordel. Hvis alt slavens arbeid er for eieren, er slaveriet tungt, og hvis bare lite av det er det, er det lett. Ta nå et skritt videre. Anta at en eier dør, og at godset hans med slavene kommer i hendene på forvaltere, eller anta at godset og alt på det blir kjøpt av et selskap; er slavens stilling noe bedre hvis mengden av hans tvungne arbeid forblir den samme? Anta at vi setter samfunnet i stedet for et selskap; gjør det noen forskjell for slaven om den tiden han må arbeide for andre, er like lang, og den tiden som er igjen til ham selv, like kort som før? Det vesentlige spørsmålet er: Hvor mye tvinges han til å arbeide til andres fordel enn sin egen, og hvor mye kan han arbeide til sin egen fordel? Graden av hans slaveri varierer etter forholdet mellom det han tvinges til å gi fra seg og det han får beholde; og det spiller ingen rolle om herren hans er en enkelt person eller et samfunn. Hvis han uten valg må arbeide for samfunnet, og fra det felles forrådet mottar den delen som samfunnet tilkjenner ham, blir han en slave for samfunnet. Sosialistiske ordninger nødvendiggjør en slavebinding av dette slaget; og mot en slik slavebinding fører mange nyere tiltak oss, og enda mer de tiltakene som forfektes. La oss betrakte først deres nærmeste virkninger, og så deres endelige virkninger.

Den politikken som ble innledet med lovene om arbeiderboliger (Industrial Dwellings Acts), lar seg utvikle, og den vil bli utviklet. «Der kommunale organer gir seg til å bygge hus, senker de uunngåelig verdien av hus som er bygd på annen måte, og hemmer tilførselen av flere.» Ethvert påbud om byggemåter og om bekvemmeligheter som skal skaffes, minsker byggherrens fortjeneste og driver ham til å bruke kapitalen sin der fortjenesten ikke blir minsket på denne måten. Likeledes drives eieren, som allerede erfarer at små hus fører med seg mye arbeid og mange tap – som allerede er utsatt for bryderiet med inspeksjon og innblanding og for kostnadene som følger av det, og som daglig ser eiendommen sin gjort til en mindre ønskelig investering – til å selge; og ettersom kjøpere av samme grunner skremmes bort, må han selge med tap. Og nå må disse stadig flere forskriftene, som kanskje ender, slik lord Grey foreslår, i en som krever at eieren opprettholder sunnheten i husene sine ved å kaste ut skitne leieboere, og som slik føyer vervet som sanitærinspektør til hans øvrige forpliktelser, ytterligere drive fram salg og ytterligere skremme bort kjøpere – og dermed nødvendiggjøre et større verdifall. Hva må skje? Når oppføringen av hus, og særlig små hus, hemmes i stadig større grad, må det komme et stadig sterkere krav til den lokale myndigheten om å bøte på den mangelfulle tilførselen. Mer og mer vil det kommunale eller beslektede organet måtte bygge hus, eller kjøpe hus som på den måten som er vist, er blitt usalgbare til privatpersoner; hus som, så sterkt verdiforringet som de nødvendigvis må bli, det i mange tilfeller vil lønne seg å kjøpe framfor å bygge nye. Og så, når denne prosessen i byene er kommet så langt at den lokale myndigheten er blitt den største huseieren, vil det foreligge et godt presedens for offentlig å skaffe boliger til landbefolkningen, slik det foreslås i det radikale programmet,⁸ og slik Den demokratiske føderasjonen krever, når den insisterer på «tvungen oppføring av sunne boliger for håndverkere og landarbeidere i forhold til folketallet». Åpenbart går tendensen i det som er gjort, det som gjøres, og det som snart skal gjøres, i retning av det sosialistiske idealet der fellesskapet er eneste huseier.

Slik må også virkningen bli av den daglig voksende politikken på besittelsen og utnyttelsen av jorden. Flere offentlige goder, som skal oppnås ved flere offentlige organer, på bekostning av økte offentlige byrder, må i stadig større grad trekke fra avkastningen på jord; inntil motstanden mot endret besittelsesform blir mindre og mindre etter hvert som verdifallet blir større og større. Allerede er det, som alle vet, mange steder vanskelig å skaffe forpaktere, selv til sterkt nedsatt leie; og jord av dårligere fruktbarhet ligger i noen tilfeller brakk, eller drives, når eieren driver den selv, ofte med tap. Fortjenestemarginen på kapital investert i jord er tydeligvis ikke slik at skattene, lokale og allmenne, kan heves sterkt for å underholde utvidede offentlige forvaltninger, uten at så mye av den sluses bort at eierne drives til å selge og gjøre det beste ut av den reduserte prisen de kan få, ved å utvandre og kjøpe jord som ikke er underlagt tunge byrder, slik noen faktisk gjør nå. Denne prosessen må, drevet langt, føre til at dårligere jord tas ut av drift; deretter vil det mer allment bli reist det kravet som herr Arch framsatte da han nylig talte til Den radikale foreningen i Brighton og hevdet at de nåværende jordeierne ikke gjør jorden sin tilstrekkelig produktiv til allmenn nytte, og sa at «han skulle ønske den nåværende regjeringen vedtok en lov om tvungen dyrking»: et bifalt forslag som han begrunnet ved å vise til tvungen vaksinasjon (og slik illustrerte presedensens innflytelse). Og dette kravet vil bli drevet fram, ikke bare av behovet for å gjøre jorden produktiv, men også av behovet for å sysselsette landbefolkningen. Etter at regjeringen har utvidet praksisen med å leie arbeidsløse til å arbeide på forlatt jord, eller jord ervervet til symbolske priser, vil man nå et stadium der det bare er et lite skritt videre til den ordningen som i Den demokratiske føderasjonens program skal følge etter nasjonaliseringen av jorden – «organiseringen av landbruks- og industrihærer under statlig kontroll etter kooperative prinsipper».

Hvis noen tviler på at en slik omveltning kan nås på denne måten, kan det anføres kjensgjerninger som viser hvor sannsynlig den er. I Gallia, under Romerrikets forfall, «var mottakerne så tallrike i forhold til yterne, og skattetrykket så enormt, at arbeideren brøt sammen, slettene ble til ørkener, og skog vokste der plogen hadde gått».⁹ På samme måte var de offentlige byrdene, da den franske revolusjonen nærmet seg, blitt slike at mange gårder forble udyrket og mange ble forlatt: en fjerdedel av jorden lå helt øde; og i noen provinser lå halvparten som lynghei.¹⁰ Heller ikke her hjemme har vi manglet hendelser av beslektet art. Foruten de kjensgjerningene at fattigskatten under den gamle fattigloven i noen sogn hadde steget til halvparten av leieinntekten, og at gårder flere steder lå udyrket, har vi den kjensgjerningen at skatten i ett tilfelle hadde slukt hele avkastningen av jorden.

I Cholesbury i Buckinghamshire opphørte fattigskatten i 1832 «plutselig som følge av at det var umulig å fortsette innkrevingen, ettersom godseierne hadde gitt opp sine leieinntekter, bøndene sine forpaktninger, og presten sin prestegårdsjord og sin tiende. Presten, herr Jeston, opplyser at sognets tjenestemenn i oktober 1832 la fra seg bøkene, og at de fattige samlet seg i flokk foran døren hans mens han lå til sengs, og bad om råd og mat. Dels av hans egne små midler, dels av naboenes veldedighet, og dels ved hjelpeskatter pålagt nabosognene, ble de underholdt en tid.»¹¹

Kommisjonærene tilføyer at «den velvillige sognepresten anbefaler at hele jorden deles mellom de arbeidsføre fattiglemmene», i håp om at de, etter hjelp gitt i to år, skulle kunne forsørge seg selv. Disse kjensgjerningene, som gir troverdighet til spådommen som ble framsatt i parlamentet om at en videreføring av den gamle fattigloven i tretti år til ville ta jorden ut av drift, beviser klart at økte offentlige byrder kan ende i tvungen dyrking under offentlig kontroll.

Dernest kommer statlig eierskap av jernbanene. Allerede finnes dette i stor utstrekning på kontinentet. Allerede har vi her hjemme, for noen få år siden, hatt høylytt agitasjon for det. Og nå tas ropet som ble reist av diverse politikere og publisister, opp på nytt av Den demokratiske føderasjonen, som foreslår «statlig overtakelse av jernbanene, med eller uten erstatning». Tydeligvis vil press ovenfra, forent med press nedenfra, sannsynligvis gjennomføre denne endringen, som dikteres av den politikken som brer seg overalt; og med den må det komme mange ledsagende endringer. For jernbaneeierne, som til å begynne med bare eide og drev jernbaner, har fått lov til å bli herrer over tallrike virksomheter som direkte eller indirekte henger sammen med jernbanene; og disse vil regjeringen måtte kjøpe når jernbanene kjøpes. Staten, som allerede er enebefordrer av brev, eneformidler av telegrammer, og på vei til å bli enebefordrer av pakker, vil ikke bare bli enebefordrer av passasjerer, gods og mineraler, men vil føye mange andre næringer til sine nåværende forskjellige næringer. Allerede nå gjør den, foruten å reise sine marine- og militæranlegg og bygge havner, dokker, moloer osv., arbeidet som skipsbygger, kanonstøper, håndvåpenfabrikant, ammunisjonsprodusent osv. osv.; og når jernbanene er overtatt «med eller uten erstatning», som Den demokratiske føderasjonens folk sier, vil den måtte bli lokomotivbygger, vognmaker, presennings- og smørefettfabrikant, eier av passasjerskip, kullgruvedriver, steinbruddseier, omnibuseier osv. I mellomtiden vil dens lokale underordnede, de kommunale styrene, som allerede mange steder er vannleverandører, gassprodusenter, eiere og drivere av sporveier, innehavere av badeanstalter, utvilsomt ha påtatt seg forskjellige andre virksomheter. Og når staten, direkte eller ved stedfortreder, slik er kommet i besittelse av, eller har opprettet, tallrike foretak for produksjon i stort og for distribusjon i stort, vil det foreligge gode presedenser for å utvide dens funksjon til detaljhandel: etter et slikt eksempel som for eksempel den franske regjeringen gir, som lenge har vært tobakkshandler i detalj.

Tydeligvis fører altså de endringene som er gjort, de endringene som pågår, og de endringene som kreves, oss ikke bare mot statlig eierskap av jord og boliger og kommunikasjonsmidler, alt sammen forvaltet og drevet av statens agenter, men mot statlig tilraning av alle næringer; de private formene for dem, stadig mer ufordelaktig stilt i konkurransen med staten, som kan innrette alt etter sin egen bekvemmelighet, vil mer og mer dø hen, akkurat som mange frivillige skoler har gjort stilt overfor skolestyrets skoler. Og slik vil sosialistens ønskede ideal bli virkeliggjort.

Og nå, når man har nådd dette ønskede idealet, som «praktiske» politikere hjelper sosialistene å nå, og som er så fristende på den lyse siden som sosialistene betrakter, hva må da den medfølgende skyggesiden være, som de ikke betrakter? Det er en vanlig bemerkning, ofte gjort når et ekteskap står for døren, at de som er grepet av sterke forhåpninger, vanemessig dveler ved de lovede gledene og ikke tenker på de medfølgende smertene. Et ytterligere eksempel på denne sannheten gir disse politiske entusiastene og fanatiske revolusjonistene. Grepet av de elendighetene som finnes under våre nåværende samfunnsordninger, og uten å betrakte disse elendighetene som forårsaket av den dårlige virkemåten til en menneskenatur som bare delvis er tilpasset samfunnstilstanden, innbiller de seg at de straks kan kureres ved denne eller hin omordningen. Men selv om planene deres skulle lykkes, kunne det bare skje ved å bytte ett slags onde ut med et annet. Litt overveid ettertanke ville vise at under de ordningene de foreslår, måtte frihetene deres oppgis i samme forhold som det ble sørget for deres materielle velferd.

For ingen form for samvirke, liten eller stor, kan drives uten regulering og en underforstått underkastelse under de regulerende organene. Selv en av deres egne organisasjoner for å gjennomføre samfunnsendringer gir dem bevis. Den er nødt til å ha sine råd, sine lokale og sentrale tillitsmenn, sine myndige ledere, som må adlydes, ellers venter forvirring og nederlag. Og erfaringen til dem som er høyest i sin tale for en ny samfunnsorden under en regjerings faderlige kontroll, viser at selv i private, frivillig dannede foreninger blir den regulerende organisasjonens makt stor, om ikke uimotståelig; ja, ofte vekker den knurring og uro blant dem som kontrolleres. Fagforeninger som fører en slags industriell krig til forsvar for arbeidernes interesser mot arbeidsgivernes interesser, finner at en underordning som nesten er militær i sin strenghet, er nødvendig for å sikre effektiv handling; for splittede råd viser seg skjebnesvangre for suksessen. Og selv i kooperative sammenslutninger, dannet for å drive produksjons- eller distribusjonsvirksomhet, og som ikke trenger den lydigheten mot ledere som kreves der målene er offensive eller defensive, finner man likevel at det administrative organet får så stor makt at det oppstår klager over «organisasjonens tyranni». Døm så hva som må skje når vi, i stedet for sammenslutninger som er små, lokale og frivillige, og som menn kan tilhøre eller ikke som de vil, får en nasjonal sammenslutning som hver borger finner seg innlemmet i, og som han ikke kan løsrive seg fra uten å forlate landet! Døm hva makten til et gradert og sentralisert embetsvelde må bli under slike forhold, når det holder fellesskapets ressurser i sine hender og har bak seg den mengde makt det finner påkrevd for å gjennomføre sine påbud og opprettholde det det kaller orden! Det er ikke så rart at en fyrst Bismarck viser tilbøyeligheter til statssosialisme.

Og så, etter å ha erkjent, slik de må hvis de tenker planen sin igjennom, den makten det regulerende organet besitter i det nye samfunnssystemet som skildres så fristende, la dets talsmenn spørre seg selv til hvilket formål denne makten må brukes. I stedet for å dvele utelukkende, slik de pleier, ved den materielle velferden og de åndelige gledene som en velgjørende forvaltning skal skaffe dem, la dem dvele litt ved prisen som må betales. Embetsmennene kan ikke skape de nødvendige forsyningene; de kan bare fordele blant individene det som individene i fellesskap har produsert. Hvis det offentlige organet pålegges å sørge for dem, må det til gjengjeld pålegge dem å skaffe midlene. Det kan ikke, som under vårt nåværende system, være avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – det utelukker planen. I stedet må det være kommando fra lokale myndigheter over arbeiderne, og arbeidernes godtakelse av det myndighetene tildeler dem. Og dette er faktisk den ordningen som medlemmene av Den demokratiske føderasjonen tydelig, men som det synes uforvarende, peker mot. For de foreslår at produksjonen skal drives av «landbruks- og industrihærer under statlig kontroll»; tilsynelatende uten å huske at hærer forutsetter grader av offiserer, som ville måtte kreve lydighet, siden verken orden eller effektivt arbeid ellers kunne sikres. Slik at hver enkelt ville stå i forhold til det styrende organet som slave til herre.

«Men det styrende organet ville være en herre som han og andre hadde skapt og stadig holdt i tømme, og en som derfor ikke ville kontrollere ham eller andre mer enn det som var nødvendig til beste for hver og alle.»

Til dette svaret er den første innvendingen at selv om så var, ville hvert medlem av fellesskapet som individ være slave for fellesskapet som helhet. Et slikt forhold har vanligvis eksistert i militante samfunn, selv under kvasi-folkelige styreformer. I det gamle Hellas var det godtatte prinsippet at borgeren verken tilhørte seg selv eller sin familie, men tilhørte sin by – og byen var for grekeren det samme som fellesskapet. Og denne læren, som hører hjemme i en tilstand av stadig krig, er en lære som sosialismen uten å vite det gjeninnfører i en tilstand som er ment å være rent industriell. Hver enkelts tjenester vil tilhøre summen av alle; og for disse tjenestene vil det bli gitt slikt vederlag som myndighetene finner passende. Slik at selv om forvaltningen er av det velgjørende slaget man har til hensikt å sikre, må slaveri, hvor mildt det enn er, bli resultatet av ordningen.

En annen innvending er at forvaltningen snart vil bli av et annet slag enn det tilsiktede, og at slaveriet ikke vil bli mildt. Den sosialistiske spekulasjonen er skjemmet av en antakelse lik den som skjemmer den «praktiske» politikerens spekulasjoner. Det antas at embetsveldet vil virke slik det er ment å virke, noe det aldri gjør. Kommunismens maskineri må, liksom det eksisterende samfunnsmaskineriet, bygges av den eksisterende menneskenaturen; og manglene ved den eksisterende menneskenaturen vil frambringe de samme ondene i det ene som i det andre. Maktbegjæret, egoismen, urettferdigheten, usannferdigheten, som ofte på forholdsvis kort tid fører private organisasjoner i ulykke, vil uunngåelig, der virkningene av dem hoper seg opp fra generasjon til generasjon, volde langt større og mindre reparerbare onder; siden den administrative organisasjonen, veldig og innviklet og i besittelse av alle ressursene, når den først er utviklet og befestet, må bli uimotståelig. Og hvis det trengs bevis for at den periodiske utøvelsen av valgmakten ikke ville forhindre dette, er det nok å vise til den franske regjeringen, som, rent folkelig i opprinnelse og fra tid til annen underlagt folkets dom, likevel tramper på borgernes frihet i en grad som de engelske delegatene til den nylige fagforeningskongressen sier «er en skam for, og en anomali i, en republikansk nasjon».

Sluttresultatet ville bli en gjenoppliving av despotiet. En disiplinert hær av sivile embetsmenn gir, liksom en hær av militære befalingsmenn, øverste makt til sitt overhode – en makt som ofte har ført til tilraning, som i middelalderens Europa og enda mer i Japan – ja, som har ført til det hos våre naboer i vår egen tid. De nylige bekjennelsene fra monsieur de Maupas har vist hvor lett et konstitusjonelt overhode, valgt og betrodd av hele folket, med hjelp av noen få skruppelløse medsammensvorne kan lamme den representative forsamlingen og gjøre seg selv til enehersker. At de som steg til makten i en sosialistisk organisasjon, ikke ville nøle med å gjennomføre sine mål for enhver pris, har vi god grunn til å slutte. Når vi finner at aksjonærer, som, stundom med gevinst, men ofte med tap, har skapt det jernbanesystemet som den nasjonale velstanden er blitt så sterkt økt ved, av Den demokratiske føderasjonens råd omtales som å ha «lagt hånd på» kommunikasjonsmidlene, kan vi slutte at de som ledet en sosialistisk forvaltning, kunne tolke kravene fra individer og klasser under deres kontroll med ytterste forvrengning. Og når vi videre finner medlemmer av dette samme rådet kreve at staten skal ta jernbanene i besittelse, «med eller uten erstatning», kan vi ane at lederne av det ønskede idealsamfunnet bare i liten grad ville la seg avholde av rimelighetshensyn fra å føre hvilken som helst politikk de fant nødvendig – en politikk som alltid ville være en som var identisk med deres egen overhøyhet. Det ville ikke trenges mer enn en krig med et nabosamfunn, eller en eller annen indre misnøye som krevde undertrykkelse med makt, for straks å forvandle en sosialistisk forvaltning til et knugende tyranni som det i det gamle Peru; der folkemassen, kontrollert av grader av embetsmenn og med liv som ble inspisert utendørs og innendørs, arbeidet for å underholde den organisasjonen som regulerte dem, og satt igjen med bare det nakne livsopphold for seg selv. Og da ville det, i en annen form, bli fullstendig gjenopplivet, dette regimet av status – dette systemet av tvungent samvirke, hvis hensvinnende tradisjon representeres av den gamle toryismen, og som den nye toryismen fører oss tilbake mot.

«Men vi skal være på vakt mot alt det – vi skal ta forholdsregler for å avverge slike ulykker», vil entusiastene utvilsomt si. Enten de er «praktiske» politikere med sine nye regulerende tiltak, eller kommunister med sine planer for å omorganisere arbeidet, er svaret alltid det samme: «Det er sant at planer av beslektet art, av uforutsette årsaker og ugunstige tilfeldigheter, eller på grunn av de involvertes misgjerninger, har slått feil; men denne gangen skal vi dra nytte av tidligere erfaringer og lykkes.» Det synes umulig å få folk til å godta den sannheten, som likevel er iøynefallende nok, at et samfunns velferd og rettferdigheten i dets ordninger i bunn og grunn avhenger av medlemmenes karakter; og at forbedring i noen av delene ikke kan finne sted uten den forbedringen i karakter som følger av å drive fredelig virksomhet under de bånd som et ordnet samfunnsliv pålegger. Troen, ikke bare hos sosialistene, men også hos de såkalte liberale som flittig bereder veien for dem, er at en menneskehet som virker dårlig, med tilbørlig dyktighet kan formes til institusjoner som virker godt. Det er en villfarelse. Borgernes mangelfulle naturer vil vise seg i den dårlige virkemåten til hvilken som helst samfunnsstruktur de ordnes inn i. Det finnes ingen politisk alkymi som kan gi gyllen atferd av instinkter av bly.