Den nye toryismen

De fleste av dem som i dag går for å være liberale, er toryer av en ny type. Dette er et paradoks som jeg akter å begrunne. For å kunne begrunne det må jeg først vise hva de to politiske partiene opprinnelig var; og deretter må jeg be leseren bære over med meg mens jeg minner ham om kjensgjerninger han er fortrolig med, slik at jeg kan innprente ham den egentlige naturen til toryismen og liberalismen i ordenes rette forstand.

Disse to politiske partiene går lenger tilbake enn navnene sine, og sto i begynnelsen for hver sin av to motsatte typer samfunnsorganisasjon, som i grove trekk kan skilles som den militante og den industrielle – typer som kjennetegnes, den ene av statusregimet, nesten allment rådende i gamle dager, og den andre av kontraktregimet, som er blitt alminnelig i moderne tid, hovedsakelig blant de vestlige nasjonene, og særlig hos oss og amerikanerne. Hvis vi, i stedet for å bruke ordet «samvirke» i en snever betydning, bruker det i dets videste betydning, som betegnelse på borgernes samlede virksomhet under et hvilket som helst reguleringssystem, da kan disse to defineres som systemet med tvungent samvirke og systemet med frivillig samvirke. Den typiske strukturen for det ene ser vi i en hær av vernepliktige, der enhetene i sine ulike grader må utføre ordrer under dødsstraff, og mottar mat og klær og lønn som tildeles vilkårlig; mens den typiske strukturen for det andre ser vi i en gruppe produsenter eller distributører, som hver for seg godtar bestemte gasjer og lønninger mot bestemte tjenester, og som etter eget ønske, med behørig oppsigelse, kan forlate organisasjonen hvis de ikke liker den.

Under den sosiale utviklingen i England kom skillet mellom disse to grunnleggende motsatte formene for samvirke gradvis til syne; men lenge før navnene tory og whig kom i bruk, var partiene i ferd med å bli sporbare, og deres forbindelser med henholdsvis det militante og det industrielle kom vagt til syne. Det er en kjent sannhet at det her, som andre steder, vanligvis var bybefolkninger, bestående av arbeidere og handelsfolk som var vant til å samvirke under kontrakt, som gjorde motstand mot det tvangsstyret som kjennetegner samvirke under status. Mens omvendt støtten til samvirke under status, som sprang ut av og var tilpasset kronisk krigføring, kom fra landdistriktene, opprinnelig befolket av krigshøvdinger og deres undergivne, som beholdt de primitive ideene og tradisjonene. Dessuten fortsatte denne motsetningen i politiske tilbøyeligheter, som viste seg før whig- og tory-prinsippene ble klart atskilt, å vise seg etterpå. På revolusjonens tid var det slik at «mens landsbyene og de mindre byene var monopolisert av toryene, utgjorde de større byene, industridistriktene og handelshavnene whigenes høyborger»; og at det samme allmenne forholdet, tross unntak, fremdeles består, trenger ikke bevises.

Slik var de to partienes natur slik den framgikk av deres opprinnelse. Legg nå merke til hvordan deres natur framgikk av deres tidlige læresetninger og gjerninger. Whiggismen begynte med motstand mot Karl II og hans kabal, i deres forsøk på å gjenopprette uinnskrenket kongemakt. Whigene «betraktet monarkiet som en borgerlig institusjon, opprettet av nasjonen til gagn for alle dens medlemmer»; mens for toryene «var monarken Himmelens utsending». Og disse læresetningene innebar den oppfatningen, hos den ene, at borgerens underkastelse under herskeren var betinget, og hos den andre, at den var ubetinget. Når Bolingbroke beskriver whig og tory slik de ble oppfattet ved slutten av det syttende århundre, omtrent femti år før han skrev sin «Dissertation on Parties», sier han:

Folkets makt og majestet, en opprinnelig kontrakt, parlamentenes myndighet og uavhengighet, frihet, motstand, utelukkelse, abdikasjon, avsettelse; dette var ideer som på den tiden ble knyttet til ideen om en whig, og som enhver whig antok var uoverførbare til og uforenlige med ideen om en tory.

Guddommelig, arvelig, uavhendelig rett, arvefølge i rett linje, passiv lydighet, prerogativ, ikke-motstand, slaveri, ja, og stundom pavedømme også, ble i mange sinn knyttet til ideen om en tory, og ansett som på samme måte uoverførbare til og uforenlige med ideen om en whig («Dissertation on Parties», s. 5).

Og sammenligner vi disse beskrivelsene, ser vi at det i det ene partiet fantes et ønske om å motstå og minske herskerens tvangsmakt over undersåtten, og i det andre partiet om å opprettholde eller øke hans tvangsmakt. Denne forskjellen i deres mål – en forskjell som i mening og betydning overgår alle andre politiske forskjeller – kom til syne i deres tidlige gjerninger. Whig-prinsippene fikk sitt uttrykk i Habeas Corpus-loven (Habeas Corpus Act), og i det tiltaket som gjorde dommerne uavhengige av kronen; i nederlaget for lovforslaget om ikke-motstandsed (Non-Resisting Test Bill), som foreslo en tvungen ed for lovgivere og embetsmenn om at de ikke i noe tilfelle ville gjøre væpnet motstand mot kongen; og senere fikk de sitt uttrykk i rettighetserklæringen (Bill of Rights), utformet for å sikre undersåttene mot overgrep fra monarken. Disse handlingene hadde samme indre natur. Prinsippet om tvungent samvirke gjennom hele samfunnslivet ble svekket av dem, og prinsippet om frivillig samvirke styrket. At partiets politikk i en senere periode hadde samme allmenne tendens, viser en bemerkning av herr Green om perioden med whig-makt etter Annes død:

Før de femti årene av deres styre var omme, hadde engelskmennene glemt at det var mulig å forfølge for ulikheter i religion, eller å undertrykke pressefriheten, eller å tukle med rettspleien, eller å styre uten et parlament (Green, 705).

Og la oss nå, idet vi går forbi den krigsperioden som avsluttet forrige århundre og innledet dette, en periode da den utvidelsen av den individuelle friheten som tidligere var vunnet, gikk tapt, og den tilbakegående bevegelsen mot den samfunnstypen som hører den militante tilstanden til, viste seg i alle slags tvangstiltak, fra dem som med makt tok borgernes personer og eiendom til krigsformål, til dem som undertrykte offentlige møter og søkte å kneble pressen – la oss minnes de allmenne trekkene ved de forandringene som whigene, eller de liberale, gjennomførte etter at gjenopprettelsen av freden tillot en gjenoppliving av industrialismens régime, og en tilbakevending til dens tilhørende strukturtype. Under voksende whig-innflytelse kom opphevelsen av de lovene som forbød sammenslutning blant håndverkere, så vel som av dem som grep inn i deres frihet til å reise. Der var det tiltaket som, under whig-press, tillot dissenterne å tro som de ville uten å lide visse borgerlige straffer; og der var whig-tiltaket, gjennomført av toryene under tvang, som satte katolikkene i stand til å bekjenne sin religion uten å miste en del av sin borgerlige frihet. Frihetens område ble utvidet ved lover som forbød å kjøpe negre og å holde dem i trelldom. De urepresentertes politiske livegenskap ble innsnevret i omfang, både ved reformloven (Reform Bill) og den kommunale reformloven (Municipal Reform Bill); slik at de mange, både i det store og lokalt, var mindre under tvang fra de få. Senere kom reduksjon og fjerning av begrensninger på kjøp av utenlandske varer og bruk av utenlandske fartøyer; og enda senere fjerningen av de byrdene på pressen som opprinnelig var pålagt for å hindre spredning av meninger. Og om alle disse forandringene er det ubestridelig at de, enten de ble gjennomført av de liberale selv eller ikke, ble gjennomført i samsvar med de prinsippene som de liberale bekjente seg til og talte for.

Men hvorfor ramser jeg opp kjensgjerninger som er så velkjente for alle? Ganske enkelt fordi det, som antydet innledningsvis, synes nødvendig å minne alle om hva liberalismen var i fortiden, slik at de kan se dens ulikhet med nåtidens såkalte liberalisme. Det ville være utilgivelig å nevne disse ulike tiltakene for å påpeke det trekket de har felles, var det ikke for at menneskene i vår tid har glemt deres felles trekk. De husker ikke at alle disse sant liberale forandringene på en eller annen måte minsket det tvungne samvirket gjennom hele samfunnslivet og økte det frivillige samvirket. De har glemt at de, i en eller annen retning, innskrenket rekkevidden av regjeringens myndighet og utvidet det området der hver borger kan handle uhindret. De har tapt av syne den sannheten at liberalismen i tidligere tider vanligvis sto for individuell frihet versus statlig tvang.

Og nå kommer spørsmålet: Hvordan har det seg at de liberale har tapt dette av syne? Hvordan har det seg at liberalismen, etter hvert som den har kommet mer og mer til makten, er blitt mer og mer tvangspreget i sin lovgivning? Hvordan har det seg at liberalismen, enten direkte gjennom sine egne flertall eller indirekte gjennom den hjelpen den i slike tilfeller har gitt motstandernes flertall, i stadig større grad har gått inn for en politikk som dikterer borgernes handlinger, og følgelig innsnevrer det området der deres handlinger forblir frie? Hvordan skal vi forklare denne tankeforvirringen som brer seg, og som har ført den til, i jakten på det som synes å være det felles beste, å snu om på den metoden den i tidligere dager oppnådde det felles beste med?

Hvor uforklarlig denne ubevisste politikkendringen enn synes ved første øyekast, skal vi finne at den har oppstått helt naturlig. Gitt den uanalytiske tenkningen som vanligvis anvendes på politiske spørsmål, og under de rådende forholdene, var intet annet å vente. For å gjøre dette klart trengs noen innskutte forklaringer.

Fra de laveste til de høyeste skapninger gjør intelligensen framskritt gjennom skjelnende handlinger; og slik fortsetter den å gjøre framskritt blant menneskene, fra de mest uvitende til de mest dannede. Å klassifisere riktig – å sette i samme gruppe ting som i sitt vesen er av samme natur, og i andre grupper ting av vesensforskjellig natur – er den grunnleggende betingelsen for riktig styring av handlinger. Fra et rudimentært syn, som varsler om at et stort ugjennomsiktig legeme passerer i nærheten (slik lukkede øyne vendt mot vinduet, som oppfatter skyggen av en hånd holdt foran dem, forteller oss om noe som beveger seg foran), går utviklingen til et utviklet syn, som ved nøyaktig oppfattede kombinasjoner av former, farger og bevegelser identifiserer gjenstander på stor avstand som bytte eller fiender av det ene eller andre slaget, og slik muliggjør tilpasninger av atferden for å skaffe føde eller unngå døden. At en stadig bedre oppfatning av forskjeller og en derav følgende større riktighet i klassifiseringen under ett av sine hovedaspekter utgjør sinnets utvikling, ser vi like tydelig når vi går fra det forholdsvis enkle fysiske synet til det forholdsvis sammensatte intellektuelle synet – det synet ved hjelp av hvilket ting som tidligere ble gruppert etter visse ytre likheter eller visse ytre omstendigheter, kommer til å bli mer sannferdig gruppert i samsvar med sin indre struktur eller natur. Et uutviklet intellektuelt syn er like lite skjelnende og like feilaktig i sine klassifiseringer som et uutviklet fysisk syn. Ta som eksempel den tidlige inndelingen av plantene under overskriftene trær, busker og urter: Størrelsen, det mest iøynefallende trekket, var grunnlaget for skillet, og de gruppene som ble dannet, var slike som forente mange planter som i sin natur var ytterst ulike, og skilte andre som var nært beslektet. Eller enda bedre, ta den folkelige klassifiseringen som under samme fellesnavn setter sammen fisk og skalldyr, og under undernavnet skalldyr setter sammen krepsdyr og bløtdyr; ja, som går lenger, og regner hvalpattedyrene som fisk. Dels på grunn av likheten i levevis som vannboende, og dels på grunn av en viss allmenn likhet i smak, blir skapninger som i sitt vesen står langt lenger fra hverandre enn en fisk står fra en fugl, gruppert under samme klasse og under samme underklasse.

Nå gjelder den allmenne sannheten som slik er eksemplifisert, gjennom hele det høyere området av intellektuelt syn som befatter seg med ting som ikke kan framstilles for sansene, og blant annet slike ting som politiske institusjoner og politiske tiltak. For også blant disse skal vi finne at resultatene av utilstrekkelig intellektuell evne, eller utilstrekkelig oppøving av den, eller begge deler, er feilaktige klassifiseringer og derav følgende feilaktige slutninger. Ja, faren for feil er her mye større, ettersom de tingene forstanden befatter seg med, ikke lar seg undersøke på samme lettvinte måte. Man kan ikke ta på eller se en politisk institusjon: Den kan bare erkjennes ved en anstrengelse av den konstruktive innbilningskraften. Heller ikke kan man oppfatte et politisk tiltak ved fysisk sansning: Dette krever i enda høyere grad en prosess av mental forestilling der elementene settes sammen i tanken, og kombinasjonens vesentlige natur begripes. Her viser derfor et mangelfullt intellektuelt syn seg, enda mer enn i de ovennevnte tilfellene, i gruppering etter ytre kjennetegn eller ytre omstendigheter. Hvordan institusjoner av denne grunn blir feilklassifisert, ser vi i den alminnelige forestillingen om at den romerske republikken var en folkelig styreform. Ser man på de tidlige ideene til de franske revolusjonære som siktet mot en ideell frihetstilstand, finner man at romernes institusjoner og gjerninger var deres forbilder; og selv nå kunne man nevne en historiker som anfører den romerske republikkens fordervelse som et bevis på hva folkestyre fører til. Likevel var likheten mellom romernes institusjoner og frie institusjoner i ordets rette forstand mindre enn den mellom en hai og en nise – en likhet i allmenn ytre form som ledsager vidt forskjellige indre strukturer. For det romerske styret var et lite oligarki innenfor et større oligarki, der medlemmene av hvert av dem var uinnskrenkede eneherskere. Et samfunn der de eneste mennene som hadde politisk makt, og som i en begrenset forstand var frie, var like mange småtyranner, som holdt ikke bare slaver og undergivne, men til og med barn i den samme absolutte trelldom som de holdt sitt kveg i, er i sin indre natur nærmere beslektet med et vanlig despoti enn med et samfunn av politisk likestilte borgere.

Når vi nå går over til vårt særskilte spørsmål, kan vi forstå hva slags forvirring liberalismen har gått seg vill i, og opprinnelsen til de feilaktige klassifiseringene av politiske tiltak som har villedet den – klassifiseringer, som vi skal se, etter iøynefallende ytre trekk i stedet for etter indre natur. For hva var, i den folkelige oppfatningen og i oppfatningen til dem som gjennomførte dem, de forandringene de liberale gjorde i fortiden? De var avskaffelser av urett som folket, eller deler av det, led under: Dette var det fellestrekket ved dem som gjorde sterkest inntrykk på menneskenes sinn. De var lindringer av onder som direkte eller indirekte var blitt følt av store klasser av borgere, som årsaker til elendighet eller som hindringer for lykke. Og siden et rettet onde i de flestes sinn er det samme som et oppnådd gode, kom disse tiltakene til å bli oppfattet som like mange positive velgjerninger; og de manges velferd kom til å bli oppfattet, av liberale statsmenn og liberale velgere likt, som liberalismens mål. Derav forvirringen. Siden oppnåelsen av et folkelig gode var det ytre, iøynefallende trekket som var felles for liberale tiltak i tidligere dager (den gang i hvert tilfelle oppnådd ved en lemping av begrensninger), har det skjedd at det folkelige gode er kommet til å bli søkt av de liberale, ikke som et mål som skal nås indirekte gjennom slike lempinger, men som det målet som skal nås direkte. Og i forsøket på å nå det direkte har de brukt metoder som i sitt vesen er motsatt av dem som opprinnelig ble brukt.

Og nå, etter å ha sett hvordan denne omsnuingen av politikken har oppstått (eller delvise omsnuing, burde jeg si, for den nylige gravferdsloven (Burials Act), og bestrebelsene på å fjerne alle gjenværende religiøse ulikheter, viser at den opprinnelige politikken fortsetter i visse retninger), la oss gå videre til å betrakte hvor langt den er blitt drevet i den senere tid, og hvor mye lenger framtiden vil se den drevet dersom de rådende ideene og følelsene fortsetter å dominere.

Før vi går videre, kan det være på sin plass å si at det ikke er ment noen kritikk av de motivene som har foranlediget den ene etter den andre av disse ulike begrensningene og påbudene. Disse motivene var uten tvil gode i nesten alle tilfeller. Det må innrømmes at de begrensningene som en lov av 1870 la på sysselsettingen av kvinner og barn i tyrkisk-rød-fargerier, i sin hensikt ikke var mindre menneskekjærlige enn Edvard VIs, som foreskrev den korteste tiden en svenn skulle holdes i tjeneste. Uten tvil var loven om såkornforsyning for Irland (Seed Supply (Ireland) Act) av 1880, som ga fattigforstanderne myndighet til å kjøpe såkorn til fattige leilendinger, og deretter påse at det ble skikkelig sådd, drevet av et ønske om offentlig velferd som ikke var mindre enn det som i 1533 foreskrev hvor mange sauer en leilending kunne holde, eller det av 1597, som påbød at forfalne gårdshus skulle gjenoppbygges. Ingen vil bestride at de ulike tiltakene som i de senere år er truffet for å begrense salget av berusende drikker, er truffet like mye av hensyn til den offentlige moral som de tiltakene som i gamle dager ble truffet for å stagge luksusens onder, som for eksempel i det fjortende århundre, da kostholdet så vel som klesdrakten ble regulert. Enhver må se at de forordningene Henrik VIII utstedte for å hindre de lavere klasser i å spille terning, kort, kjegler osv., ikke var mer foranlediget av ønske om folkets velferd enn de lovene som nylig er vedtatt for å stagge pengespill.

Videre er det ikke noen del av min nåværende hensikt å trekke i tvil klokskapen i disse moderne inngrepene, som konservative og liberale kappes om å mangfoldiggjøre, mer enn klokskapen i de gamle som de i mange tilfeller ligner. Vi skal ikke her vurdere om de planene som nylig er vedtatt for å bevare sjøfolks liv, er mer fornuftige eller ikke enn det omfattende skotske tiltaket som midt i det femtende århundre forbød fartøyer å seile om vinteren. Inntil videre skal det forbli et åpent spørsmål om det finnes bedre grunnlag for å gi politiet myndighet til å ransake visse matvarehandleres lokaler etter uegnet mat enn det var for Edvard IIIs lov, som påla vertshusholdere i sjøhavnene under ed å ransake sine gjester for å hindre utførsel av penger eller sølvtøy. Vi skal anta at det ikke er mindre klokskap i den bestemmelsen i kanalbåtloven (Canal-boat Act) som forbyr en eier å gi båtfolkenes barn kost gratis, enn det var i Spitalfields-lovene, som fram til 1824, til gagn for håndverkerne, forbød fabrikantene å legge sine fabrikker mer enn ti engelske mil fra Royal Exchange.

Vi holder altså disse spørsmålene om menneskekjærlig motiv og klok dømmekraft utenfor, idet vi tar begge for gitt, og skal her utelukkende befatte oss med tvangsnaturen i de tiltakene som, til godt eller ondt alt etter som, er satt i verk i perioder med liberalt overtak.

For å holde eksemplene innenfor rimelige rammer, la oss begynne med 1860, under lord Palmerstons andre regjering. Det året ble fabrikklovens (Factory Act) begrensninger utvidet til blekerier og fargerier; det ble gitt myndighet til å ansette analytikere som skulle lønnes av de lokale skattene; det kom en lov om tilsyn med gassverk, så vel som om fastsettelse av kvalitet og prisgrenser; det kom den loven som, i tillegg til ytterligere gruvetilsyn, gjorde det straffbart å ansette gutter under tolv år som ikke kunne lese og skrive; og det kom ytterligere bestemmelser om billig befordring på jernbanene. I 1861 ble fabrikklovens tvangsbestemmelser utvidet til kniplingsfabrikker; fattigforstanderne osv. fikk myndighet til å gjennomtvinge vaksinasjon; lokale styrer ble bemyndiget til å gjøre forbedringer på privat eiendom og belaste eieren; og visse lokalt dannede organer fikk myndighet til å skattlegge distriktet for drenerings- og vanningsanlegg på landsbygda, og for vannforsyning til kveg. I 1862 ble det vedtatt en lov som begrenset sysselsettingen av kvinner og barn i friluftsbleking, og en lov som gjorde det ulovlig med en kullgruve med én enkelt sjakt, eller med sjakter atskilt med mindre enn en bestemt avstand. I 1863 kom utvidelsen av tvungen vaksinasjon til Skottland, og også til Irland; det kom bemyndigelsen av visse styrer til å ta penger fra skattyterne for å sysselsette og lønne arbeidsløse; det kom bemyndigelsen av bymyndigheter til å overta forsømte parkanlegg og skattlegge innbyggerne for vedlikeholdet av dem; og det kom bakerireguleringsloven (Bakehouses Regulation Act), som, foruten å fastsette minstealder for ansatte som arbeidet mellom visse klokkeslett, foreskrev regelmessig kalking, tre strøk maling der det ble malt, og vask med varmt vann og såpe minst én gang hvert halvår. Av tvangslovgivning fra 1864 kan nevnes en utvidelse av fabrikkloven til flere nye næringer, med forskrifter om rengjøring og ventilasjon, og med bestemmelse om at visse ansatte i fyrstikkfabrikker ikke måtte innta måltider i lokalene unntatt i trekuttingsrommene. Dessuten ble det vedtatt feierloven (Chimney-sweepers Act), loven om ytterligere regulering av skjenkestedenes stengetid, loven om tvungen prøving av ankerkjettinger og ankre, og loven om smittsomme sykdommer (Contagious Diseases Act), som sistnevnte ga politiet, på bestemte steder, fullmakter som, med hensyn til visse klasser av kvinner, opphevet flere av de vernene om den individuelle friheten som var opprettet i tidligere tider. Året 1865 så ytterligere bestemmelser om mottak og midlertidig forsorg for omstreifere på skattyternes bekostning; og nok en lov om skjenkestedenes stengetid, med sekstifire endringer. Deretter, under lord John Russells regjering, i 1866, må nevnes en lov om regulering av fjøs osv. i Skottland, som ga de lokale myndighetene fullmakt til å inspisere de sanitære forholdene og fastsette antall kveg; en lov som tvang humledyrkere til å merke sekkene sine med dyrkingsår og -sted og den riktige vekten, og ga politiet inspeksjonsmyndighet; en lov for å lette byggingen av losjihus i Irland, med bestemmelser om regulering av beboerne; en folkehelselov (Public Health Act), som innfører registrering av losjihus og begrensning av antall beboere, med tilsyn og pålegg om kalking osv.; og en folkebiblioteklov (Public Libraries Act), som gir lokale fullmakter som lar et flertall skattlegge et mindretall for bøkene sine.

Går vi så over til lovgivningen under herr Gladstones første regjering, har vi i 1870 opprettelsen av statstelegrafen, med det medfølgende forbudet mot telegrafering gjennom noen annen instans; vi har inspeksjon, ikke bare av stiftelsesskoler, men av registrerte privatskoler, og avskjedigelse, uten ankemulighet, av lærere og funksjonærer som ikke er godkjent; vi har en lov som gir Styret for offentlige arbeider (Board of Public Works) myndighet til å gi erstatning for godseieres forbedringer; vi har loven som setter Undervisningsdepartementet i stand til å opprette skolestyrer, kjøpe tomter til skoler, opprette gratisskoler finansiert av lokale skatter, og som setter skolestyrene i stand til å betale et barns skolepenger, å tvinge foreldre til å sende barna sine, osv., osv.; vi har enda en fabrikk- og verkstedlov (Factories and Workshops Act), som blant andre innskrenkninger innfører noen på sysselsettingen av kvinner og barn i fruktkonserverings- og fiskeforedlingsanlegg. I 1871 møter vi en endret handelsskipsfartslov (Merchant Shipping Act), som pålegger Handelsstyrets (Board of Trade) tjenestemenn å registrere dypgangen til sjøgående fartøyer som forlater havn; det er enda en fabrikk- og verkstedlov med ytterligere innskrenkninger; det er en kramkarlov (Peddlers’ Act), som ilegger straff for omførselshandel uten bevilling, og som begrenser det politidistriktet bevillingen gjelder innenfor, og dessuten gir politiet myndighet til å ransake kramkarenes bører; og det er ytterligere tiltak for å håndheve vaksinasjon. Året 1872 hadde, blant andre lover, én som gjør det ulovlig å ta imot mer enn ett barn til pleie mot betaling, med mindre det skjer i et hus registrert av myndighetene, som fastsetter antallet spedbarn som kan mottas; det hadde en skjenkelov (Licensing Act), som forbød salg av brennevin til dem under seksten; og det hadde enda en handelsskipsfartslov, som innførte en årlig besiktigelse av passasjerfartøyer samt et forbud mot loser uten sertifikat. Så, i 1875, ble loven om barn i jordbruket (Agricultural Children’s Act) vedtatt, som gjorde det ulovlig for en bonde å sysselsette et barn som ikke har bevis for grunnleggende skolegang; og det ble vedtatt en handelsskipsfartslov som krever en dypgangsskala på hvert fartøy, krever eksaminering av offiserer, og foreskriver antallet båter og livredningsmidler. Vend så blikket mot liberal lovgivning under den nåværende regjeringen. Vi har i 1880 en lov som forbyr betingede forskuddsanvisninger som betaling av sjøfolks hyre; og også en lov som foreskriver visse ordninger for sikker frakt av kornlaster. I 1881 kommer lovgivning for å hindre tråling over skjellbanker og agnbanker, og et forbud som gjør det umulig å kjøpe et glass øl på søndag i Wales. I 1882 ble kornhandlere pålagt, under en bot på tjue pund, å levere en ukentlig oppgave over sine forretninger til offentliggjøring; kommunale organer fikk adgang til å utskrive skatt til elektrisk belysning; ytterligere utligninger på skattyterne ble tillatt for å skaffe lettere tilgjengelige bade- og vaskehus; og lokale myndigheter fikk myndighet til å gi forskrifter for å sikre anstendig losji for personer som arbeider med humleplukking eller plukking av frukt og grønnsaker. Så, endelig, kan det av slik lovgivning i den siste sesjonen nevnes loven om billige tog (Cheap Trains Act), som, dels ved å beskatte nasjonen med £400 000 i året (i form av frafalt passasjeravgift), og dels på jernbaneeiernes bekostning, gjør reiser enda billigere for arbeidere: Handelsstyret får, gjennom jernbanekommissærene, myndighet til å sikre tilstrekkelig god og hyppig befordring. Videre er det loven som, under en bot på ti pund for ulydighet, forbyr utbetaling av lønn til arbeidere på eller i skjenkesteder; det er enda en fabrikk- og verkstedlov, som påbyr inspeksjon av blyhvittfabrikker og bakerier, regulerer arbeidstiden i begge, og i detalj foreskriver visse bygningsmessige innretninger for de sistnevnte, som skal holdes i en stand inspektørene finner tilfredsstillende.

Men vi er langt fra å danne oss en fyllestgjørende forestilling om vi bare ser på den tvangslovgivningen som faktisk er innført i de senere år. Vi må også se på den som det tas til orde for, og som truer med å bli langt mer omfattende i rekkevidde og strengere i karakter. Vi har nylig hatt en statsråd, en av de mest framskredne såkalte liberale, som avfeier den forrige regjeringens planer for å forbedre arbeiderboliger som bare «flikking», og som tar til orde for at det skal utøves virkningsfull tvang over eiere av små hus, over grunneiere og over skattyterne. Her er en annen statsråd som, i en tale til sine velgere, snakker nedlatende om det filantropiske selskaper og religiøse organer gjør for å hjelpe de fattige, og (tilsynelatende uten tanke på fattigloven) sier at «hele folket i dette landet burde se på dette arbeidet som sitt eget arbeid»; det vil si, det kreves et eller annet altomfattende regjeringstiltak. Her er videre et radikalt medlem av parlamentet, som leder en stor og mektig sammenslutning som sikter mot, med stadig større utsikter til å lykkes for hvert år, å påtvinge edruelighet ved å gi lokale flertall makt til å hindre fri utveksling av visse varer. Det er også et stigende krav om at undervisningen skal gjøres gratis for alle: betaling av skolepenger begynner å bli fordømt som en urett – staten må bære hele byrden. Dessuten foreslår mange at staten, som betraktes som en utvilsomt kompetent dommer over hva som utgjør god utdannelse for de fattige, også skal påta seg å foreskrive god utdannelse for middelklassene – skal prege også disses barn etter et statlig mønster, hvis fortreffelighet de ikke tviler mer på enn kineserne gjorde da de fastsatte sitt. Så er det «forskningsfinansieringen», som i det siste er blitt energisk påskyndet. Allerede gir regjeringen hvert år et beløp på mange tusen pund til dette formålet, som fordeles gjennom Royal Society; og i fravær av noen som har særlig interesse av å gjøre motstand, kan presset fra de interesserte, støttet av dem de lett overtaler, etter hvert opprette det lønnede «vitenskapens presteskap» som sir David Brewster for lenge siden tok til orde for. Nok en gang fremmes det tilforlatelige forslag om at det skal organiseres et system med tvungen forsikring, der menneskene i sine tidlige leveår skal tvinges til å sørge for den tiden da de blir arbeidsuføre.

Heller ikke oppregningen av disse ytterligere tvangstiltakene, som truer oss nært forestående eller i det fjerne, fullfører regnskapet. Hittil er det bare gjort flyktige hentydninger til den medfølgende tvangen som tar form av økt beskatning, allmenn og lokal. Dels for å dekke kostnadene ved å gjennomføre disse stadig flere tvangstiltakene, som hvert krever en ytterligere stab av tjenestemenn, og dels for å møte utgiftene til nye offentlige institusjoner, slik som kommunale skoler, gratis bibliotek, offentlige museer, bade- og vaskehus, friluftsområder osv., økes de lokale skattene år etter år, slik den allmenne beskatningen økes gjennom bevilgninger til vitenskaps- og kunstavdelingene osv. Hver eneste av disse innebærer ytterligere tvang – innskrenker borgerens frie handling enda mer. For den underforståtte tiltalen som følger med hver ny utligning, er: «Hittil har du vært fri til å bruke denne delen av din inntekt på hvilken måte du ville; heretter skal du ikke bruke den slik, men vi skal bruke den til det alminnelige beste.» Slik blir borgeren, enten direkte eller indirekte, og i de fleste tilfeller begge deler på én gang, ved hvert nytt trinn i denne tvangslovgivningens vekst, på den ene eller andre måten berøvet en frihet han tidligere hadde.

Slik er altså gjerningene til det partiet som gjør krav på navnet liberalt, og som kaller seg liberalt fordi det er talsmann for utvidet frihet.

Jeg tviler ikke på at mang en såkalt liberal vil ha lest det foregående avsnittet med utålmodighet, siden han ønsker å påpeke en enorm forglemmelse som han mener ødelegger argumentets gyldighet. «Du glemmer», vil han si, «den grunnleggende forskjellen mellom den makten som i fortiden innførte de innskrenkningene liberalismen avskaffet, og den makten som i nåtiden innfører de innskrenkningene du kaller antiliberale. Du glemmer at den ene var en uansvarlig makt, mens den andre er en ansvarlig makt. Du glemmer at om folk på ulike vis blir regulert gjennom de liberales nyere lovgivning, så er det organet som regulerer dem, deres eget verk, og det har deres fullmakt til sine handlinger.»

Mitt svar er at jeg ikke har glemt denne forskjellen, men er beredt til å hevde at forskjellen i stor grad er uvedkommende for saken.

For det første er det egentlige spørsmålet om det gripes mer inn i borgernes liv enn før; ikke arten av den instansen som griper inn i dem. Ta et enklere tilfelle. Et medlem av en fagforening har sammen med andre opprettet en organisasjon av rent representativ karakter. Gjennom den tvinges han til å gå ut i streik hvis et flertall bestemmer det; han forbys å ta imot arbeid unntatt på de vilkår de dikterer; han hindres i å dra nytte av sin overlegne dyktighet eller energi i den grad han kunne ha gjort det om det ikke var for deres forbud. Og han kan ikke være ulydig uten å gi avkall på de pengemessige fordelene ved organisasjonen som han har betalt kontingent for, og uten å pådra seg sine kameraters forfølgelse, og kanskje vold. Er han noe mindre tvunget fordi det organet som tvinger ham, er ett som han hadde like stor stemme som de andre i å danne?

For det andre, dersom det innvendes at analogien er mangelfull, siden en nasjons styrende organ, som alle må underkaste seg, under trussel om samfunnsmessig oppløsning, i egenskap av beskytter av nasjonens liv og interesser, har en langt høyere autoritet over borgerne enn styret i noen privat organisasjon kan ha over sine medlemmer; da er svaret at, selv om man innrømmer forskjellen, forblir svaret som er gitt, gyldig. Hvis mennesker bruker sin frihet på en slik måte at de gir avkall på sin frihet, er de deretter noe mindre slaver? Hvis et folk ved et plebiscitt velger en mann til despot over seg, forblir de frie fordi despotiet var deres eget verk? Skal tvangsediktene han utsteder, betraktes som legitime fordi de i siste instans er resultatet av deres egne stemmer? Like gjerne kunne man hevde at den ville som bryter et spyd i en annens nærvær for slik å bli hans trell, fortsatt beholder sin frihet fordi han fritt valgte sin herre.

Endelig, hvis noen – ikke uten tegn til irritasjon, kan jeg tenke meg – protesterer mot dette resonnementet og sier at det ikke er noen sann parallell mellom folkets forhold til regjeringen der en uansvarlig enehersker er valgt for alltid, og forholdet der et ansvarlig representativt organ opprettholdes og fra tid til annen gjenvelges, da kommer det endelige svaret – et aldeles kjettersk svar – som de fleste vil bli sterkt forbauset over. Dette svaret er at disse tallrike innskrenkende lovene ikke kan forsvares med den begrunnelse at de kommer fra et folkevalgt organ; for et folkevalgt organs autoritet skal ikke mer betraktes som en ubegrenset autoritet enn en monarks autoritet; og slik den sanne liberalismen i fortiden bestred antakelsen om en monarks ubegrensede autoritet, slik vil den sanne liberalismen i nåtiden bestride antakelsen om ubegrenset parlamentarisk autoritet. Men mer om dette siden. Her antyder jeg det bare som et endelig svar.

I mellomtiden er det nok å påpeke at inntil nylig viste den sanne liberalismen, akkurat som i gamle dager, gjennom sine handlinger at den beveget seg mot teorien om en begrenset parlamentarisk autoritet. Alle disse avskaffelsene av innskrenkningene på religiøs tro og religiøse skikker, på handel og samferdsel, på faglige sammenslutninger og håndverkeres reiser, på offentliggjøring av meninger, teologiske eller politiske, osv., osv., var stilltiende anerkjennelser av at begrensning var på sin plass. På samme måte som den endelige oppgivelsen av luksuslover, av lover som forbød den ene eller andre slags fornøyelse, av lover som dikterte driftsmåter i jordbruket, og mange andre av lignende innblandende natur, som fant sted i tidligere tider, var en underforstått innrømmelse av at staten ikke burde blande seg inn i slike saker; slik var de fjerningene av hindringer for individuell virksomhet av det ene eller andre slag, som den forrige generasjonens liberalisme gjennomførte, praktiske bekjennelser av at også i disse retningene burde området for regjeringens handling innsnevres. Og denne anerkjennelsen av at det var riktig å innsnevre regjeringens handling, var en forberedelse til å innsnevre den i teorien. En av de mest velkjente politiske sannheter er at sedvane i løpet av samfunnsutviklingen går forut for lov, og at sedvanen, når den er blitt godt innarbeidet, blir lov ved å få autoritativ anerkjennelse og bestemt form. Åpenbart var altså fortidens liberalisme, gjennom sin praksis med begrensning, i ferd med å berede veien for begrensningens prinsipp.

Men når jeg vender tilbake fra disse mer allmenne betraktningene til det særskilte spørsmålet, understreker jeg svaret om at den friheten en borger nyter, skal måles, ikke etter arten av det regjeringsmaskineriet han lever under, enten det er representativt eller av annen art, men etter antallet av og graden på de innskrenkningene det pålegger ham; og at, enten dette maskineriet er noe han har vært med på å lage eller ikke, er dets handlinger ikke av det slaget som sømmer seg for liberalismen hvis de øker slike innskrenkninger ut over dem som er nødvendige for å hindre ham i direkte eller indirekte å forgripe seg på sine medmennesker – nødvendige, det vil si, for å opprettholde medmenneskenes friheter mot hans overgrep på dem; innskrenkninger som derfor skal karakteriseres som negativt tvingende, ikke positivt tvingende.

Jeg tviler imidlertid ikke på at den liberale, og enda mer underarten radikaleren, som mer enn noen annen i disse siste tider synes å være av den oppfatning at så lenge han har et godt mål for øye, er han berettiget til å utøve all den tvang over mennesker han makter, vil fortsette å protestere. Da han vet at hans mål er et eller annet gode for folket, som skal oppnås på en eller annen måte, og tror at toryen derimot drives av klasseinteresse og ønsket om å opprettholde klassemakt, vil han anse det som håndgripelig absurd å gruppere ham som en av samme slekt – vil forakte, som rent ordkløveri, det resonnementet som brukes for å bevise dette.

Kanskje vil en analogi hjelpe ham til å se dets gyldighet. Hvis han, langt borte i det fjerne Østen, der personlig styre er den eneste kjente styreformen, hørte innbyggerne fortelle om en kamp der de hadde avsatt en grusom og ondskapsfull despot og satt i hans sted en hvis handlinger viste hans ønske om deres velferd – hvis han, etter å ha lyttet til deres selvgratulasjoner, fortalte dem at de ikke vesentlig hadde endret sitt styres natur, ville han forbause dem sterkt; og sannsynligvis ville han ha vanskelig for å få dem til å forstå at det å erstatte en ondsinnet despot med en velvillig despot fortsatt lot styret være et despoti. Slik er det også med toryismen rett forstått. Siden den står for tvang fra staten i motsetning til individets frihet, forblir toryismen toryisme, enten den utvider denne tvangen av egoistiske eller uegoistiske grunner. Like sikkert som despoten forblir en despot, enten hans motiver er gode eller dårlige, like sikkert forblir toryen en tory, enten han har egoistiske eller altruistiske motiver for å bruke statsmakten til å innskrenke den individuelle friheten ut over den grad som kreves for å opprettholde andre individers friheter. Den altruistiske toryen så vel som den egoistiske toryen tilhører slekten tory, selv om han utgjør en ny art av slekten. Og begge står i tydelig kontrast til den liberale slik han ble definert i de dager da de liberale med rette ble kalt så, og da definisjonen var «en som tar til orde for større frihet fra innskrenkning, især i politiske institusjoner».

Slik er altså det paradokset jeg begynte med, rettferdiggjort. Som vi har sett, oppstod toryismen og liberalismen opprinnelig den ene fra den militante og den andre fra den industrielle samfunnstypen. Den ene stod for statusregimet og den andre for kontraktregimet – den ene for det systemet av tvungent samvirke som følger med klassenes rettslige ulikhet, og den andre for det frivillige samvirket som følger med deres rettslige likhet; og hevet over all tvil var de to partienes tidlige handlinger henholdsvis for opprettholdelsen av de innretningene som bevirker dette tvungne samvirket, og for å minske dem. Åpenbart er følgen at, for så vidt som det har utvidet tvangssystemet, er det som nå kalles liberalisme, en ny form for toryisme.

Hvor sant dette er, skal vi se enda tydeligere når vi betrakter kjensgjerningene fra den andre siden, hvilket vi snart skal gjøre.