Mennesket mot staten

Våren 1884 skrev Herbert Spencer fire artikler i Contemporary Review som han samme år gav ut som bok med tillegget Postscript. Han var da sekstifire år og Englands mest leste filosof, og han så noe han ikke likte: at de liberale, som hadde tatt makten fra kongen og lagt den hos borgerne, nå brukte den samme makten til å regulere borgernes liv i stadig flere detaljer. Hver lov var velment. Summen av dem var en ny type ufrihet.

De fire essayene bygger på hverandre. Den nye toryismen viser hvordan liberalismen byttet mål uten å bytte navn. Det kommende slaveriet følger logikken i «litt mer stat» til endestasjonen. Lovgivernes synder spør hvorfor lovgivere, som ville krevd utdannelse av en apoteker, føler seg skikket til å operere på samfunnet uten å ha studert det. Og Den store politiske overtroen tar oppgjør med forestillingen om at et flertall kan gi seg selv hvilken som helst rett, bare det er stort nok.

1 Den nye toryismen 1884 · 35 min
Liberalismen oppstod som kampen mot tvang, toryismen som forsvaret for den. Spencer går gjennom lovgivningen etter 1860 og viser at de liberale, uten å merke det, har overtatt motpartens prinsipp: de måler ikke lenger frihet i hva borgeren slipper, men i hva staten gjør for ham.
2 Det kommende slaveriet 1884 · 56 min
Hvert statlig tiltak skaper behovet for det neste, og hver generasjon arver forrige generasjons inngrep som noe selvsagt. Spencer følger denne logikken fra fattigloven til de sosialistiske programmene i sin egen samtid, og spør hva som skiller en arbeider som må gi staten alt han tjener utover det nødvendige, fra en slave.
3 Lovgivernes synder 1884 · 75 min
Ingen får selge medisin uten å ha lært hvordan kroppen virker; men hvem som helst får vedta lover for samfunnet uten å ha studert det. Spencer går gjennom århundrer med lovgivning som oppnådde det motsatte av hensikten, og krever at lovgiveren holdes ansvarlig for skaden av sin uvitenhet som enhver annen fagmann.
4 Den store politiske overtroen 1884 · 65 min
Fortidens overtro var kongenes guddommelige rett; nåtidens er parlamentenes. Spencer tar for seg forestillingen om at et flertall kan gi seg selv ubegrenset makt, viser at samfunnskontrakten aldri har forklart den, og setter opp sitt eget mål for hva en regjering rettmessig kan gjøre: å sikre borgerne lik frihet, og ikke mer.