Klassikere

Liberalismen oppstod som kampen mot tvang, toryismen som forsvaret for den. Spencer går gjennom lovgivningen etter 1860 og viser at de liberale, uten å merke det, har overtatt motpartens prinsipp: de måler ikke lenger frihet i hva borgeren slipper, men i hva staten gjør for ham.

Hvert statlig tiltak skaper behovet for det neste, og hver generasjon arver forrige generasjons inngrep som noe selvsagt. Spencer følger denne logikken fra fattigloven til de sosialistiske programmene i sin egen samtid, og spør hva som skiller en arbeider som må gi staten alt han tjener utover det nødvendige, fra en slave.

Ingen får selge medisin uten å ha lært hvordan kroppen virker; men hvem som helst får vedta lover for samfunnet uten å ha studert det. Spencer går gjennom århundrer med lovgivning som oppnådde det motsatte av hensikten, og krever at lovgiveren holdes ansvarlig for skaden av sin uvitenhet som enhver annen fagmann.

Fortidens overtro var kongenes guddommelige rett; nåtidens er parlamentenes. Spencer tar for seg forestillingen om at et flertall kan gi seg selv ubegrenset makt, viser at samfunnskontrakten aldri har forklart den, og setter opp sitt eget mål for hva en regjering rettmessig kan gjøre: å sikre borgerne lik frihet, og ikke mer.

Mill stiller spørsmålet boken skal svare på: hvor går grensen for den makten samfunnet rettmessig kan utøve over individet? Han viser hvordan faren har flyttet seg fra kongens tyranni til flertallets, og formulerer sitt ene enkle prinsipp: tvang er bare berettiget for å hindre skade på andre.

Å bringe en mening til taushet er et ran mot menneskeheten, enten meningen er sann, falsk eller noe midt imellom. Mill går gjennom alle tre tilfellene, fra Sokrates og Kristus til sin egen tids blasfemisaker, og viser at selv en sann lære dør som levende overbevisning når den ikke lenger må forsvares.

Et menneske som lar verden velge livsplanen for seg, trenger ingen annen evne enn apens evne til å etterligne. Mill forsvarer eksentrisiteten, geniet og retten til egne forsøk i livet mot sedvanens despoti, og advarer mot et Europa som er i ferd med å bli like ensartet som Kina.

Hvor mye av et menneskes liv tilhører individet, og hvor mye samfunnet? Mill skiller mellom det som bare angår en selv og det som skader andre, og prøver skillet mot avholdsbevegelsen, sabbatslovene, mormonerne og forbudet mot svinekjøtt: alle tilfeller der et flertall vil tvinge andre til å leve som det selv.

De to grunnsetningene brukt på praksis: handel, salg av gift, fyll, spill, ekteskap, foreldremakt og skoleplikt. Mill avslutter med advarselen mot staten som suger all dyktighet inn i sitt eget byråkrati: en stat som gjør menneskene små for at de skal bli føyelige redskaper, vil oppdage at med små mennesker kan ingenting stort utrettes.

Marx’ system i kortform: bare arbeid skaper verdi, og merverdien er arbeidernes ubetalte arbeid. Böhm-Bawerk gjengir læren slik Marx selv la den fram i første bind.

Virkeligheten viser lik profitt på lik kapital, ikke lik profitt på lik arbeid. Hvordan går det sammen med verdiloven? Marx’ svar i tredje bind: varene selges ikke til sin verdi, men til produksjonspriser.

Böhm-Bawerks hovedkapittel: Marx’ første og tredje bind motsier hverandre, og Marx’ forsvarere (Engels, Conrad Schmidt, Sombart) løser det ikke. Han går gjennom fire argumenter, ett etter ett.

Hvor går tankekjeden i stykker? Böhm-Bawerk peker på selve utgangspunktet: Marx’ bevis for at arbeid alene er det felles i byttet, hviler på en utelukkelse av alt som ikke passer.

Sombart forsvarte Marx ved å si at verdien er en tanke-størrelse, ikke en empirisk. Böhm-Bawerk viser at forsvaret gir bort alt Marx ville bevise.

Böhm-Bawerk åpner med hvorfor Marx er en lykkelig forfatter: et vanskelig verk som likevel ble en apostel for massene. Han forklarer hvorfor tredje bind av Das Kapital (1894) gjør det mulig å gjøre opp regnskapet over hele systemet.

Hva er staten? Oppenheimer går gjennom de gamle teoriene (kontrakt, rett, organisme) og stiller dem opp mot sin egen: staten som er skapt av erobring.

Skillet mellom det økonomiske og det politiske middel: arbeid mot ran. Oppenheimer følger jegere, hakkebønder, hyrder og vikinger fram til det øyeblikket en erobrer slår seg ned og blir herre.

Herredømmets form, hvordan erobrere og undersåtter vokser sammen, og hvordan klassene oppstår.

Handel, havner og sjørøveri som en annen vei til staten: hvordan Athen og Roma fikk klasser, slaveri og rikdom uten å erobre landjorden.

Fra storgods og livegenskap til lenssystem og ridderstand: hvordan det primitive herredømmet blir et fullt utviklet føydalsamfunn.

Byene, pengeøkonomien og bøndenes frigjøring: hvordan stendene og senere forfatningene vokser fram.

Oppenheimers sluttvurdering: hvilken retning statens utvikling peker, og hva som skjer når det politiske middel til slutt møter sine grenser.