Utopisten

— Om jeg var Hans Majestets minister!…

— Nå vel, hva ville De gjøre?

— Jeg ville begynne med… med…, sannelig, med å være svært forlegen. For når alt kommer til alt, ville jeg bare være minister fordi jeg hadde flertallet; jeg ville bare ha flertallet fordi jeg hadde skaffet meg det; jeg ville bare ha skaffet meg det, ærlig i det minste, ved å styre etter dets ideer… Altså, om jeg tok på meg å få mine egne til å seire ved å gå imot dets, ville jeg ikke lenger ha flertallet, og hadde jeg ikke flertallet, ville jeg ikke være Hans Majestets minister.

— Jeg forutsetter at De er det, og at flertallet følgelig ikke er noen hindring for Dem; hva ville De gjøre?

— Jeg ville undersøke på hvilken side det rettferdige er.

— Og deretter?

— Jeg ville undersøke på hvilken side det nyttige er.

— Og så?

— Jeg ville undersøke om de stemmer overens eller slåss med hverandre.

— Og om De fant at de ikke stemmer overens?

— Jeg ville si til kong Philippe: Ta porteføljen Deres tilbake. Rimet er ikke rikt, og stilen er gammel; men ser De ikke at det er langt mer verdt enn disse transaksjonene som den sunne fornuft murrer mot, og at ærligheten der taler helt ren?

— Men om De innser at det rettferdige og det nyttige er ett og det samme?

— Da går jeg rett fram.

— Utmerket. Men for å virkeliggjøre nytten gjennom rettferdigheten trengs det en tredje ting.

— Hvilken?

— Muligheten.

— Den har De innrømmet meg.

— Når?

— Nettopp.

— Hvordan?

— Ved å gi meg flertallet.

— Jeg syntes også at innrømmelsen var svært dristig, for når alt kommer til alt innebærer den at flertallet ser klart hva som er rettferdig, ser klart hva som er nyttig, og ser klart at de er i fullkommen harmoni.

— Og om det så alt dette klart, ville det gode så å si gjøre seg selv.

— Der er det De stadig fører meg hen: til ikke å se noen reform som mulig uten gjennom framgangen i den allmenne fornuft.

— Liksom til å se enhver reform som ufeilbarlig gjennom denne framgangen.

— Storartet. Men denne forutgående framgangen tar selv litt tid. La oss anta at den er fullført. Hva ville De gjøre? for jeg har hastverk med å se Dem i arbeid, i utførelsen, i praksis.

— Først ville jeg sette ned brevportoen til 10 centimer.

— Jeg hadde hørt Dem snakke om 5 centimer.

— Ja; men siden jeg har andre reformer for øye, må jeg gå fram med forsiktighet for å unngå underskudd.

— Død og pine! for en forsiktighet! Der er De allerede i underskudd med 30 millioner.

— Deretter ville jeg sette ned saltskatten til 10 franc.

— Godt! der er De i underskudd med 30 millioner til. De har utvilsomt funnet opp en ny skatt?

— Himmelen bevare meg! Dessuten smigrer jeg meg ikke med å ha et så oppfinnsomt hode.

— Det må De da likevel… å! nå har jeg det. Hvor hadde jeg hodet? De vil ganske enkelt redusere utgiftene. Det tenkte jeg ikke på.

— De er ikke den eneste. — Dit kommer jeg, men for øyeblikket er det ikke det jeg regner med.

— Jaså! De reduserer inntektene uten å redusere utgiftene, og De unngår underskudd?

— Ja, ved samtidig å redusere andre skatter.

(Her setter samtalepartneren høyre pekefinger mot issen og rister på hodet, hvilket kan oversettes slik: han snakker over seg.)

— Min sann! framgangsmåten er sinnrik. Jeg betaler 100 franc til statskassen, De letter meg for 5 franc på saltet, 5 franc på posten; og for at statskassen ikke skal få mindre enn 100 franc, letter De meg for 10 franc på en eller annen annen skatt?

— Gi meg hånden; De har forstått meg.

— Pokker om det er sant! Jeg er ikke engang sikker på at jeg har hørt Dem.

— Jeg gjentar at jeg oppveier én skattelette med en annen.

— For pokker! jeg har noen minutter å kaste bort: like godt at jeg hører Dem utvikle dette paradokset.

— Her er hele mysteriet: jeg kjenner en skatt som koster Dem 20 franc, og som det ikke kommer en skilling av inn i statskassen; jeg ettergir Dem halvparten og lar den andre halvparten ta veien til bygningen i rue de Rivoli.

— Virkelig! De er en finansmann uten like. Det er bare én vanskelighet. På hvilken måte, om jeg tør spørre, betaler jeg en skatt som ikke går til statskassen?

— Hvor mye koster denne frakken Dem?

— 100 franc.

— Og om De hadde latt kledet komme fra Verviers, hvor mye ville den koste Dem?

— 80 franc.

— Hvorfor har De da ikke bestilt det fra Verviers?

— Fordi det er forbudt.

— Og hvorfor er det forbudt?

— For at frakken skal komme på 100 franc for meg i stedet for 80.

— Dette forbudet koster Dem altså 20 franc?

— Uten tvil.

— Og hvor blir de av, disse 20 francene?

— Og hvor skulle de bli av? Hos kledefabrikanten.

— Nå vel! gi meg 10 franc til statskassen, så skal jeg få forbudet opphevet, og De vinner enda 10 franc.

— Å! å! jeg begynner å se klart. Her er statskassens regnskap: den taper 5 franc på posten, 5 på saltet, og vinner 10 franc på kledet. Altså går det opp i opp.

— Og her er Deres eget regnskap: De vinner 5 franc på saltet, 5 franc på posten og 10 franc på kledet.

— I alt 20 franc. Denne planen smiler til meg. Men hva blir det av den stakkars kledefabrikanten?

— Å! ham har jeg tenkt på. Jeg sørger for kompensasjoner til ham, alltid ved hjelp av skatteletter som gagner statskassen; og det jeg har gjort for Dem når det gjelder kledet, gjør jeg for ham når det gjelder ullen, steinkullet, maskinene osv.; slik at han kan sette ned prisen sin uten å tape.

— Men er De sikker på at det vil gå opp i opp?

— Det vil helle over til hans fordel. De 20 francene jeg lar Dem vinne på kledet, vil øke med dem jeg i tillegg sparer Dem for på kornet, kjøttet, brenselet osv. Det vil komme høyt opp; og en tilsvarende besparelse vil hver og en av Deres trettifem millioner medborgere oppnå. Det er nok til å tømme Verviers for klede, og Elbeuf med. Nasjonen vil bli bedre kledd, det er alt.

— Jeg skal tenke over det; for alt dette surrer litt rundt i hodet mitt.

— Når alt kommer til alt, er det vesentlige med klær å være kledd. Lemmene Deres er Deres eiendom, ikke fabrikantens. Å verne dem mot å hutre er Deres sak, ikke hans! Om loven tar parti for ham mot Dem, er loven urettferdig, og De har gitt meg lov til å resonnere ut fra den forutsetning at det som er urettferdig, er skadelig.

— Kanskje har jeg gått for langt; men fortsett framstillingen av finansplanen Deres.

— Jeg vil altså lage en tollov.

— I to foliobind?

— Nei, i to paragrafer.

— Da vil man i alle fall ikke lenger si at det berømte grunnprinsippet: «Ingen skal anses for å være uvitende om loven», er en fiksjon. La oss så se tolltariffen Deres.

— Her er den:

§ 1. Enhver innført vare skal betale en avgift på 5 prosent av verdien.

— Selv råvarene?

— Med mindre de ikke har noen verdi.

— Men det har de alle, lite eller mye.

— I så fall skal de betale lite eller mye.

— Hvordan vil De at våre fabrikker skal kjempe mot de utenlandske fabrikkene, som har råvarene tollfritt?

— Statens utgifter er gitt; om vi stenger denne inntektskilden, må vi åpne en annen: det vil ikke minske våre fabrikkers relative underlegenhet, og det blir enda en administrasjon å opprette og betale.

— Det er sant; jeg resonnerte som om det dreide seg om å oppheve skatten og ikke om å flytte den. Jeg skal tenke over det. La oss se Deres andre paragraf?…

— § 2. Enhver utført vare skal betale en avgift på 5 prosent av verdien.

— Barmhjertighet! herr utopist. De kommer til å bli steinet, og om nødvendig kaster jeg den første steinen.

— Vi har gått ut fra at flertallet er opplyst.

— Opplyst! vil De påstå at en utførselstoll ikke er tyngende?

— Enhver skatt er tyngende, men denne mindre enn noen annen.

— Karnevalet rettferdiggjør mange eksentrisiteter. Unn Dem fornøyelsen av å gjøre dette nye paradokset besnærende, om det er mulig.

— Hvor mye har De betalt for denne vinen?

— Én franc literen.

— Hvor mye ville De ha betalt for den utenfor bommen?

— Femti centimer.

— Hvorfor denne forskjellen?

— Spør bytollen, som har tatt ti sous på den.

— Og hvem har innført bytollen?

— Paris kommune, for å brolegge og lyse opp gatene.

— Det er altså en innførselstoll. Men om det var nabokommunene som hadde opprettet bytollen til egen fordel, hva ville da skje?

— Jeg ville ikke betale mindre enn 1 franc for vinen min til 50 centimer, og de andre 50 centimene ville brolegge og lyse opp Montmartre og Batignolles.

— Slik at det når alt kommer til alt er forbrukeren som betaler avgiften?

— Det er hevet over tvil.

— Altså, ved å legge en toll på utførselen får De utlendingen til å bidra til Deres utgifter.

— Jeg tar Dem i en feil, dette er ikke lenger rettferdighet.

— Hvorfor ikke? For at et produkt skal bli til, må det i landet finnes opplæring, sikkerhet, veier, ting som koster. Hvorfor skulle ikke utlendingen bære de byrdene dette produktet medfører, han som når alt kommer til alt skal forbruke det?

— Det strider mot vedtatte oppfatninger.

— Ikke det minste. Den siste kjøperen skal dekke alle produksjonskostnadene, direkte eller indirekte.

— De kan si hva De vil, det springer i øynene at et slikt tiltak ville lamme handelen og stenge avsetningsmuligheter for oss.

— Det er en illusjon. Om De betalte denne skatten i tillegg til alle de andre, hadde De rett. Men om de 100 millionene som kreves inn på denne måten, letter andre skatter tilsvarende, viser De Dem igjen på markedene utenlands med alle Deres fordeler, og til og med med flere fordeler, om denne skatten har voldt mindre bry og utgifter.

— Jeg skal tenke over det. — Så, der er saltet, posten og tollen ordnet. Er alt slutt der?

— Jeg har så vidt begynt.

— Jeg ber Dem, innvi meg i de andre utopiene Deres.

— Jeg hadde tapt 60 millioner på saltet og posten. Tollen lar meg finne dem igjen; men den gir meg noe mer dyrebart.

— Og hva da, om jeg tør spørre?

— Internasjonale forbindelser grunnlagt på rettferdighet, og en sannsynlighet for fred som er lik en visshet. Jeg avskjediger hæren.

— Hele hæren?

— Unntatt spesialvåpnene, som skal rekrutteres frivillig som alle andre yrker. Som De ser, er konskripsjonen avskaffet.

— Min herre, man må si rekrutteringen.

— Å! det glemte jeg. Jeg beundrer hvor lett det er, i visse land, å forevige de mest upopulære ting ved å gi dem et annet navn.

— Det er som de forente avgiftene, som er blitt til indirekte skatter.

— Og gendarmene, som har tatt navnet kommunalgardister.

— Kort sagt, De avvæpner landet i tillit til en utopi.

— Jeg sa at jeg oppløste hæren, ikke at jeg avvæpnet landet. Jeg akter tvert imot å gi det en uovervinnelig styrke.

— Hvordan får De orden på denne haugen av selvmotsigelser?

— Jeg kaller alle borgere til tjeneste.

— Det var sannelig umaken verdt å frita noen få for så å kalle inn alle sammen.

— De har ikke gjort meg til minister for å la tingene være som de er. Derfor vil jeg, når jeg kommer til makten, si som Richelieu: «Statens maksimer er endret.» Og min første maksime, den som skal tjene som grunnlag for min administrasjon, er denne: Enhver borger skal kunne to ting: sørge for sitt eget livsopphold og forsvare sitt land.

— Det ser ut for meg, ved første øyekast, som om det ligger en gnist av sunn fornuft under dette.

— Følgelig grunnlegger jeg det nasjonale forsvaret på en lov i to paragrafer:

§ 1. Enhver våpenfør borger, uten unntak, skal stå under fanene i fire år, fra 21 til 25 år, for å få militær opplæring der.

— Det var en fin besparelse! De avskjediger 400 000 soldater og lager 10 millioner av dem.

— Vent på min andre paragraf.

§ 2. Med mindre han ved 21 år beviser at han kan troppseksersisen fullkomment.

— Jeg hadde ikke ventet denne avslutningen. Det er sikkert at for å unngå fire års tjeneste ville det bli en fryktelig kappestrid blant vår ungdom om å lære høyre om og ladning i tolv tempo. Ideen er underlig.

— Den er bedre enn det. For når alt kommer til alt, uten å kaste sorg inn i familiene og uten å krenke likheten, sikrer den ikke landet, på en enkel og lite kostbar måte, 10 millioner forsvarere som er i stand til å trosse koalisjonen av alle verdens stående hærer?

— Sannelig, om jeg ikke var på vakt, ville jeg ende med å interessere meg for fantasiene Deres.

Utopisten, som blir ivrig: Himmelen være lovet, der er budsjettet mitt lettet for 200 millioner! Jeg avskaffer bytollen, jeg omstøper de indirekte skattene, jeg…

— Hei! herr utopist!

Utopisten, som blir stadig ivrigere: Jeg proklamerer religionsfrihet, undervisningsfrihet. Nye ressurser. Jeg kjøper jernbanene, jeg betaler tilbake gjelden, jeg sulter ut børsspekulasjonen.

— Herr utopist!

— Befridd fra altfor mange gjøremål samler jeg alle regjeringens krefter om å slå ned svindel, gi alle rask og god rettferd, jeg…

— Herr utopist, De tar på Dem for mange ting, nasjonen vil ikke følge Dem!

— De har gitt meg flertallet.

— Jeg tar det tilbake.

— Så gjerne! da er jeg ikke lenger minister, og planene mine forblir det de er: utopier.