Tyveri med premie

Man finner min lille bok om sofismene for teoretisk, vitenskapelig, metafysisk. La gå. La oss prøve den trivielle, banale og om nødvendig brutale sjangeren. Overbevist om at publikum blir lurt når det gjelder vernet, har jeg villet bevise det for publikum. Publikum foretrekker at man roper det ut. Så la oss brøle:

Midas, kong Midas har eselører!

Et utbrudd av oppriktighet virker ofte bedre enn de høfligste omsvøp. Dere husker Oronte, og det strevet misantropen har, så misantrop han enn er, med å overbevise ham om hans dårskap.

Alceste: Man utsetter seg for å spille en dårlig rolle.
Oronte: Vil De dermed si meg at jeg gjør galt i å ville …
Alceste: Det sier jeg ikke. Men …
Oronte: Skriver jeg dårlig?
Alceste: Det sier jeg ikke. Men når alt kommer til alt …
Oronte: Men kan jeg ikke få vite hva det er i sonetten min som …?
Alceste: Oppriktig talt: den er god å stue bort i et kott.

Oppriktig talt, gode publikum: du blir bestjålet. Det er rått, men det er klart.

Ordene tyveri, stjele, tyv vil virke smakløse på mange. Jeg vil spørre dem som Harpagon spør Élise: Er det ordet eller saken som skremmer dere?

«Enhver som svikaktig har tatt en ting som ikke tilhører ham, er skyldig i tyveri.» (Straffeloven, art. 379.)

Å stjele: Å ta i smug eller med makt. (Dictionnaire de l’Académie.)

Tyv: Den som krever mer enn han har krav på. (Samme sted.)

Nå, monopolisten som i kraft av en lov han selv har laget, tvinger meg til å betale ham 20 fr. for det jeg kan få annetsteds for 15: tar han ikke svikaktig fra meg 5 fr. som tilhører meg?

Tar han ikke i smug eller med makt?

Krever han ikke mer enn han har krav på?

Han tar fra, han tar, han krever, vil man si; men slett ikke i smug eller med makt, som er det som ville kjennetegne tyveriet.

Når skatteseddelen vår blir belastet med de 5 fr. til premien, som monopolisten tar fra oss, tar eller krever, hva er vel mer i smug enn det, siden så få av oss aner det? Og for dem som ikke lar seg lure, hva er vel mer tvunget, siden utpanteren står for døren vår ved første nei?

For øvrig kan monopolistene ta det med ro. Tyveriene med premie eller med toll, selv om de krenker rettferdigheten like mye som tyveri på amerikansk vis, bryter ikke loven; de begås tvert imot i kraft av loven; de er bare desto verre av den grunn, men de har ingenting å gjøre med politiretten.

Dessuten er vi alle, med eller mot vår vilje, både tyver og bestjålne i denne saken. Forfatteren av dette bindet kan gjerne rope ta tyven når han kjøper; man kan rope det etter ham når han selger; skiller han seg fra mange av sine landsmenn, er det bare i dette: han vet at han taper mer i spillet enn han vinner, og de vet det ikke; visste de det, ville spillet snart opphøre.

Jeg roser meg for øvrig ikke av å være den første som har gitt saken dens rette navn tilbake. Det er nå mer enn seksti år siden Smith sa:

«Når næringsdrivende kommer sammen, kan man vente at det blir spunnet en sammensvergelse mot publikums lommer.» Er det noe å undre seg over, siden publikum ikke bryr seg det minste om det?

Nå vel, en forsamling av næringsdrivende rådslår offisielt under navnet Generalrådene. Hva foregår der, og hva beslutter man?

Her er, sterkt forkortet, protokollen fra et møte.

«En reder. Vår skipsfart er i den ytterste nød (krigersk sidesprang). Det er ikke overraskende; jeg kan ikke bygge uten jern. Jeg finner riktignok jern til 10 fr. på verdensmarkedet; men i kraft av loven tvinger den franske jernverkseieren meg til å betale ham 15 fr. for det: det er altså 5 fr. han tar fra meg. Jeg ber om frihet til å kjøpe der jeg finner det for godt.

«En jernverkseier. På verdensmarkedet finner jeg noen som frakter for meg for 20 fr. — Ad lovens vei krever rederen 30 for det: det er altså 10 fr. han tar fra meg. Han plyndrer meg, jeg plyndrer ham; alt er på det beste.

«En statsmann. Rederens konklusjon er svært uforsiktig. Å! la oss pleie den rørende enigheten som utgjør vår styrke; stryker vi en tøddel av verneteorien, farvel til hele teorien.

«Rederen. Men for oss har vernet sviktet: jeg gjentar at skipsfarten er i den ytterste nød.

«En sjømann. Nå vel! la oss heve tilleggsavgiften, og la rederen, som tar 30 av publikum for frakten sin, ta 40.

«En minister. Regjeringen vil drive tilleggsavgiftens vakre mekanisme til dens ytterste grenser; men jeg frykter at det ikke vil være nok.

«En embetsmann. Der står dere alle i stor forlegenhet for en bagatell. Finnes det ingen frelse uten i tollen, og glemmer dere skatten? Er forbrukeren godvillig, så er skattebetaleren det ikke mindre. La oss overlesse ham med skatter, så rederen kan bli tilfreds. Jeg foreslår 5 fr. i premie, tatt av de offentlige skatteinntektene, som skal utbetales til skipsbyggeren for hvert kvintal jern han bruker.

«Forvirrede stemmer. Støttes, støttes! En jordbruker: Til meg 3 fr. i premie per hektoliter hvete! En vever: Til meg 2 fr. i premie per meter lerret! osv., osv.

«Presidenten. Dermed er det avgjort; vår sesjon vil ha født premiesystemet, og det vil være dens evige ære. Hvilken næring vil heretter kunne tape, siden vi har to så enkle midler til å gjøre tap om til fortjeneste: tollen og premien? Møtet er hevet.»

Et eller annet overnaturlig syn må ha vist meg i drømme at premien snart skulle dukke opp (hvem vet om jeg ikke til og med har gitt herr Dupin tanken), da jeg for noen måneder siden skrev disse ordene:

«Det synes meg åpenbart at vernet, uten å endre natur eller virkninger, kunne ha tatt form av en direkte skatt som staten krever inn og deler ut som erstatningspremier til de privilegerte næringene.»

Og etter å ha sammenlignet vernetollen med premien:

«Jeg innrømmer åpent min forkjærlighet for det sistnevnte systemet; det synes meg mer rettferdig, mer økonomisk og mer redelig. Mer rettferdig, fordi hvis samfunnet vil gi gaver til noen av sine medlemmer, må alle bidra til det; mer økonomisk, fordi det ville spare mange innkrevingskostnader og få mange hindringer til å forsvinne; mer redelig endelig, fordi publikum ville se klart i operasjonen og vite hva man får det til å gjøre.»

Siden anledningen så velvillig tilbys oss, la oss studere tyveriet med premie. Det man kan si om det, gjelder for øvrig også tyveriet med toll, og siden dette er litt bedre forkledd, vil det direkte snyteriet hjelpe oss til å forstå det indirekte snyteriet. Slik går ånden fra det enkle til det sammensatte.

Men hva! finnes det ikke en enda enklere variant av tyveri? Jo visst, det finnes landeveisrøveriet: det mangler bare å bli legalisert, monopolisert eller, som man sier i dag, organisert.

Nå, her er hva jeg leser i en reiseskildring:

«Da vi kom til kongeriket A…, sa alle næringene at de led. Jordbruket stønnet, fabrikkene klaget, handelen murret, skipsfarten knurret, og regjeringen visste ikke hvem den skulle lytte til. Først fikk den den tanken å skattlegge alle de misfornøyde kraftig og dele ut utbyttet av disse skattene til dem, etter å ha tatt sin del: det ville ha vært som lotteriet i vårt kjære Spania. Dere er tusen; staten tar en piaster fra hver av dere; så stikker den behendig 250 piastere til side og fordeler 750, i større eller mindre gevinster, mellom spillerne. Den brave hidalgoen som får tre kvart piaster, glemmer at han har gitt en hel piaster, er fra seg av glede og løper for å bruke sine femten realer på vertshuset. Det ville også ha vært noe i likhet med det som skjer i Frankrike. Hvordan det nå enn er: hvor barbarisk landet enn var, stolte ikke regjeringen nok på innbyggernes dumhet til å få dem til å godta så underlige former for vern, og her er hva den fant på.

«Landet var gjennomkrysset av veier. Regjeringen lot dem måle nøyaktig opp i kilometer, og så sa den til jordbrukeren: ‘Alt det du kan stjele fra de veifarende mellom disse to merkesteinene, er ditt: la det tjene deg som premie, som vern, som oppmuntring.’ Deretter tildelte den hver fabrikant, hver reder, en veistrekning å utnytte, etter denne formelen:

Dono tibi et concedo
Virtutem et puissantiam
Volandi,
Pillandi,
Derobandi,
Filoutandi,
Et escroquandi,
Impunè per totam istam
Viam.

(Oversetterens note: det vil si: Jeg gir deg og tilstår deg makt og myndighet til å stjele, plyndre, rane, snyte og bedra, ustraffet langs hele denne veien.)

«Nå har det skjedd at de innfødte i kongeriket A… i dag er blitt så fortrolige med dette systemet, så vant til bare å regne med det de stjeler og ikke med det som blir stjålet fra dem, så dypt tilbøyelige til å betrakte plyndringen bare fra plyndrerens synspunkt, at de ser på summen av alle de enkelte tyveriene som en nasjonal fortjeneste, og nekter å gi avkall på et system av vern som de sier at ikke én næring kan klare seg uten.»

Protesterer dere? Det er ikke mulig, sier dere, at et helt folk går med på å se en tilvekst av rikdom i det innbyggerne stjeler fra hverandre.

Og hvorfor ikke? Vi har jo denne overbevisningen i Frankrike, og hver dag organiserer og fullkommengjør vi der det gjensidige tyveriet under navn av premier og vernetoll.

La oss likevel ikke overdrive noe: la oss innrømme at når det gjelder innkrevingsmåten og de omstendighetene som følger med, kan systemet i kongeriket A… være verre enn vårt; men la oss også si at når det gjelder prinsippene og de nødvendige virkningene, er det ikke et atom av forskjell mellom alle disse artene av tyveri som er lovlig organisert for å skaffe næringslivet ekstra fortjeneste.

Legg merke til at om landeveisrøveriet har enkelte ulemper i utførelsen, har det også fordeler som man ikke finner i tyveriet med toll.

For eksempel: man kan fordele det rettferdig mellom alle produsentene. Slik er det ikke med tollsatsene. Disse er av natur ute av stand til å verne visse klasser i samfunnet, slik som håndverkere, kjøpmenn, skribenter, jurister, militære, kroppsarbeidere osv., osv.

Det er sant at tyveriet med premie også lar seg dele opp i det uendelige, og i så måte står det ikke tilbake for landeveisrøveriet i fullkommenhet; men på den annen side fører det ofte til så bisarre, så tåpelige resultater at de innfødte i kongeriket A… med god grunn kunne gjøre narr av dem.

Det den bestjålne taper i landeveisrøveriet, vinner røveren. Den stjålne gjenstanden blir i det minste i landet. Men under tyveriet med premie blir det skatten tar fra franskmennene, ofte overdratt til kinesere, hottentotter, kaffere og algonkinere, og slik går det til:

Et stykke klede er verdt hundre franc i Bordeaux. Det er umulig å selge det billigere uten å tape på det. Det er umulig å selge det dyrere; konkurransen mellom kjøpmennene hindrer det. Under disse omstendighetene, hvis en franskmann melder seg for å få dette kledet, må han betale hundre franc for det, eller klare seg uten. Men er det en engelskmann, da griper regjeringen inn og sier til kjøpmannen: Selg kledet ditt, så skal jeg la skattebetalerne gi deg tjue franc. Kjøpmannen, som verken vil ha eller kan få noe annet enn hundre franc for kledet sitt, leverer det til engelskmannen for 80 franc. Denne summen, lagt til de 20 francene, utbyttet av tyveriet med premie, får regnskapet hans til å gå nøyaktig opp. Det er altså akkurat som om skattebetalerne hadde gitt engelskmannen 20 franc på den betingelse at han kjøper fransk klede med 20 franc i avslag, 20 franc under produksjonskostnadene, 20 franc under det det koster oss selv. Altså har tyveriet med premie denne særegenheten at de bestjålne befinner seg i landet som tåler det, og tyvene er spredt over hele jordens overflate.

Sannelig, det er et mirakel at man fortsetter å holde denne setningen for bevist: Alt det individet stjeler fra massen, er en allmenn vinning. Evighetsmaskinen, de vises stein og sirkelens kvadratur er gått i glemmeboken; men teorien om framskritt gjennom tyveri står fortsatt i ære. A priori skulle man likevel ha trodd at av alle barnaktigheter var dette den minst levedyktige.

Det er noen som sier til oss: Dere er altså tilhengere av laissez passer? av økonomene fra Smiths og Says foreldede skole? Dere vil altså ikke ha organisering av arbeidet? Nå, mine herrer, organiser arbeidet så mye dere vil. Men vi skal på vår side passe på at dere ikke organiserer tyveriet.

Andre, og de er flere, gjentar: premier, tollsatser, alt dette kan ha vært overdrevet. Man må bruke det uten å misbruke det. En klok frihet, kombinert med et moderat vern, det er det de seriøse og praktiske menn krever. La oss vokte oss for absolutte prinsipper.

Det er nettopp, ifølge den spanske reisende, det som ble sagt i kongeriket A… «Landeveisrøveriet, sa de vise, er verken godt eller dårlig; det kommer an på omstendighetene. Det gjelder bare å avveie tingene godt, og å betale oss embetsmenn godt for dette avveiingsarbeidet. Kanskje har man gitt plyndringen for stort spillerom, kanskje for lite. La oss se, la oss undersøke, la oss gjøre opp regnskapet for hver arbeider. De som ikke tjener nok, skal vi gi litt mer vei å utnytte. For dem som tjener for mye, skal vi redusere timene, dagene eller månedene med plyndring.»

De som talte slik, vant seg et stort ry for måtehold, klokskap og visdom. De unnlot aldri å nå fram til de høyeste embetene i staten.

Hva angår dem som sa: La oss slå ned urettferdighetene og brøkdelene av urettferdighet; la oss verken tåle tyveri, halvt tyveri eller kvart tyveri, de gjaldt for ideologer, kjedelige drømmere som alltid gjentok det samme.

Folket syntes dessuten at resonnementene deres lå altfor godt innenfor dets fatteevne. Hvordan skulle man kunne tro at noe så enkelt er sant!