To moraler

Kommet til slutten av forrige kapittel, om han kommer dit, synes jeg å høre leseren utbryte:

«Nå vel! er det med urette man bebreider økonomene for å være tørre og kalde? For et bilde av menneskeheten! Hva! Plyndringen skulle være en skjebnebestemt, nesten normal makt, som antar alle former, utøves under alle påskudd, utenfor loven og gjennom loven, misbruker de helligste ting, utnytter vekselvis svakheten og godtroenheten, og vokser i takt med at denne dobbelte næringen finnes i overflod rundt den! Kan man male et sørgeligere bilde av verden?»

Spørsmålet er ikke om det er sørgelig, men om det er sant. Historien er der for å si det.

Det er ganske eiendommelig at de som rakker ned på samfunnsøkonomien (eller økonomismen, som de liker å kalle denne vitenskapen) fordi den studerer mennesket og verden slik de er, driver pessimismen mye lenger enn den gjør, i det minste hva fortiden og nåtiden angår. Åpne bøkene og avisene deres. Hva ser dere der? Bitterhet, hat mot samfunnet; så langt at selve ordet sivilisasjon for dem er ensbetydende med urett, uorden og anarki. De har kommet dit hen at de forbanner friheten, så liten tillit har de til menneskeslektens utvikling, som følger av dens naturlige innretning. Friheten! det er den, ifølge dem, som driver oss stadig nærmere avgrunnen.

Riktignok er de optimister når det gjelder framtiden. For om menneskeheten, udugelig på egen hånd, har gått feil vei i seks tusen år, så er det kommet en åpenbarer som har vist den frelsens vei, og bare hjorden er lydig mot hyrdens stav, vil den bli ført inn i dette lovede land der velferden virkeliggjøres uten anstrengelse, der orden, trygghet og harmoni er den lettvinte lønnen for mangel på framsyn.

Det gjelder bare for menneskeheten å samtykke i at reformatorene forandrer, som Rousseau sier, dens fysiske og moralske beskaffenhet.

Samfunnsøkonomien har ikke gitt seg selv det oppdraget å utforske hva samfunnet ville vært om Gud hadde skapt mennesket annerledes enn det behaget ham å gjøre. Det kan være beklagelig at Forsynet i begynnelsen glemte å kalle noen av våre moderne organisatorer inn i sitt råd. Og liksom himmelmekanikken ville vært helt annerledes om Skaperen hadde rådført seg med Alfons den vise, slik ville samfunnsordenen, om han ikke hadde oversett Fouriers råd, ikke på noen måte lignet den vi er tvunget til å puste, leve og røre oss i. Men siden vi nå er i den, siden in eo vivimus, movemur et sumus, gjenstår det bare for oss å studere den og lære dens lover å kjenne, især om dens forbedring i det vesentlige avhenger av denne kunnskapen.

Vi kan ikke hindre at menneskets hjerte er et arnested for umettelige begjær.

Vi kan ikke få det til at disse begjærene ikke krever arbeid for å bli tilfredsstilt.

Vi kan ikke unngå at mennesket har like stor motvilje mot arbeidet som det har lyst på tilfredsstillelsen.

Vi kan ikke hindre at det av denne innretningen følger en evig anstrengelse blant menneskene for å øke sin del av nytelsene ved å velte byrden av slitet over på hverandre, med makt eller list.

Det står ikke i vår makt å utslette verdenshistorien, å kvele fortidens stemme som vitner om at tingene har gått slik for seg fra begynnelsen av. Vi kan ikke nekte for at krig, slaveri, livegenskap, teokrati, misbruk av statsmakten, privilegier, svindel av alle slag og monopoler har vært de ubestridelige og fryktelige ytringene av disse to følelsene i forening i menneskets hjerte: lyst på nytelsene; motvilje mot slitet.

«I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.» — Men enhver vil ha mest mulig brød og minst mulig svette. Det er historiens konklusjon.

Himmelen være takket, historien viser også at fordelingen av nytelser og slit har en tendens til å bli stadig jevnere blant menneskene.

Med mindre man vil nekte for solens lys, må man innrømme at samfunnet i denne henseende har gjort noen framskritt.

Er det slik, finnes det altså i samfunnet en naturlig og forsynsgitt kraft, en lov som mer og mer driver urettens prinsipp tilbake og mer og mer virkeliggjør rettferdighetens prinsipp.

Vi sier at denne kraften er i samfunnet, og at Gud har lagt den der. Var den ikke der, ville vi som utopistene være henvist til å søke den i kunstige midler, i ordninger som krever at menneskets fysiske og moralske beskaffenhet først forandres, eller rettere sagt, vi ville anse denne søkingen for unyttig og fåfengt, fordi vi ikke kan begripe virkningen av en vektstang uten støttepunkt.

La oss derfor forsøke å påvise den velgjørende kraften som har en tendens til gradvis å overvinne den skadelige kraften, den vi har gitt navnet Plyndring, og hvis nærvær bare altfor godt forklares av fornuften og bekreftes av erfaringen.

Enhver skadelig handling har nødvendigvis to ledd: punktet den utgår fra, og punktet den ender i; mennesket som utfører handlingen, og mennesket handlingen utføres mot; eller, som skolen sier, agens og patiens.

Det finnes altså to muligheter for at den skadelige handlingen kan opphøre: at det aktive vesenet frivillig avstår, og at det passive vesenet gjør motstand.

Derav to moraler som, langt fra å motarbeide hverandre, virker sammen: den religiøse eller filosofiske moralen, og den moralen jeg vil tillate meg å kalle den økonomiske.

Den religiøse moralen henvender seg, for å få den skadelige handlingen til å opphøre, til dens opphavsmann, til mennesket som agens. Den sier til ham: «Forbedre deg; rens deg; hold opp med å gjøre det onde; gjør det gode, tem dine lidenskaper; ofre dine interesser; undertrykk ikke din neste, som det er din plikt å elske og hjelpe; vær rettferdig først og barmhjertig dernest.» Denne moralen vil i all evighet være den vakreste, den mest gripende, den som vil vise menneskeslekten i all dens majestet; den som best vil egne seg for veltalenhetens bevegelser og mest vil vekke menneskenes beundring og sympati.

Den økonomiske moralen strever mot det samme resultatet, men henvender seg framfor alt til mennesket som patiens. Den viser ham virkningene av menneskelige handlinger, og ved denne enkle framstillingen ansporer den ham til å reagere mot dem som skader ham, og til å hedre dem som er nyttige for ham. Den anstrenger seg for å spre nok sunn fornuft, opplysning og berettiget mistro i den undertrykte massen til å gjøre undertrykkelsen stadig vanskeligere og farligere.

Det må bemerkes at den økonomiske moralen likevel også virker på undertrykkeren. En skadelig handling frambringer goder og onder: onder for den som lider under den, og goder for den som utøver den, ellers ville den ikke finne sted. Men det er langt fra at det er likevekt. Summen av ondene veier alltid, og nødvendigvis, tyngre enn summen av godene, fordi selve det å undertrykke medfører et tap av krefter, skaper farer, framkaller gjengjeldelse og krever kostbare forholdsregler. Den enkle framstillingen av disse virkningene nøyer seg derfor ikke med å framkalle de undertryktes reaksjon; den stiller alle hvis hjerte ikke er fordervet, på rettferdighetens side, og forstyrrer undertrykkernes egen trygghet.

Men det er lett å forstå at denne moralen, som er mer underforstått enn uttalt, som når alt kommer til alt bare er et vitenskapelig bevis; som til og med ville miste noe av sin virkning om den skiftet karakter; som ikke henvender seg til hjertet, men til forstanden; som ikke søker å overtale, men å overbevise; som ikke gir råd, men beviser; hvis oppdrag ikke er å røre, men å opplyse, og som ikke vinner noen annen seier over lasten enn å berøve den næring; det er lett å forstå, sier jeg, at denne moralen er blitt beskyldt for tørrhet og prosaiskhet.

Bebreidelsen er sann uten å være rettferdig. Den går ut på å si at samfunnsøkonomien ikke sier alt, ikke omfatter alt, ikke er den universelle vitenskapen. Men hvem har noensinne, i dens navn, skiltet med en så overdreven pretensjon?

Anklagen ville bare være begrunnet i den grad samfunnsøkonomien framstilte sine framgangsmåter som de eneste, og hadde den frekkhet, som man sier, å forby filosofien og religionen alle deres egne og direkte midler til å arbeide for menneskets fullkommengjøring.

La oss altså godta at den egentlige moralen og samfunnsøkonomien virker samtidig, den ene ved å brennemerke den skadelige handlingen i dens drivkraft, gjennom synet av dens heslighet, den andre ved å bringe den i vanry i våre overbevisninger gjennom bildet av dens virkninger.

La oss til og med innrømme at den religiøse moralistens seier, når den virkeliggjøres, er vakrere, mer trøstefull og mer gjennomgripende. Men samtidig er det vanskelig å ikke erkjenne at den økonomiske vitenskapens seier er lettere og sikrere.

I noen få linjer som er mer verdt enn mange tykke bind, har J.-B. Say allerede påpekt at det for å få slutt på den uorden hykleriet har brakt inn i en aktverdig familie, finnes to midler: å forbedre Tartuffe eller å kurere Orgon for godtroenheten. Molière, denne store skildreren av menneskehjertet, synes stadig å ha hatt den andre framgangsmåten for øye, som den mest virkningsfulle.

Slik er det også på verdens skueplass.

Si meg hva Cæsar gjorde, og jeg skal si dere hva romerne på hans tid var.

Si meg hva det moderne diplomatiet utretter, og jeg skal si dere nasjonenes moralske tilstand.

Vi ville ikke betale nær to milliarder i skatter om vi ikke ga dem som spiser dem, i oppdrag å vedta dem.

Vi ville ikke ha alle vanskelighetene og alle byrdene ved det afrikanske spørsmålet om vi var fullt overbevist om at to og to er fire i samfunnsøkonomien som i aritmetikken.

Herr Guizot ville ikke hatt anledning til å si: Frankrike er rikt nok til å betale for sin ære, om Frankrike aldri hadde forelsket seg i den falske æren.

Den samme statsmannen ville aldri ha sagt: Friheten er dyrebar nok til at Frankrike ikke pruter på den, om Frankrike skjønte godt at tungt budsjett og frihet er uforenlige.

Det er ikke, som man tror, monopolistene, men de monopoliserte som opprettholder monopolene.

Og når det gjelder valg, er det ikke fordi det finnes bestikkere at det finnes bestikkelige, det er omvendt; og beviset er at de bestikkelige betaler alle omkostningene ved korrupsjonen. Skulle det ikke være opp til dem å få slutt på den?

La så den religiøse moralen røre hjertet, om den kan, hos Tartuffene, Cæsarene, kolonistene, sinekyristene, monopolistene osv. Samfunnsøkonomiens oppgave er å opplyse dem de narrer.

Hvilken av disse to framgangsmåtene arbeider mest virkningsfullt for det sosiale framskrittet? Behøver det sies? Jeg tror det er den andre. Jeg frykter at menneskeheten ikke kan unnslippe nødvendigheten av først å lære den defensive moralen.

Hvor mye jeg enn ser, leser, iakttar og spør, ser jeg ikke noe misbruk som utøves i noenlunde stor målestokk, som har gått til grunne ved frivillig avkall fra dem som drar nytte av det.

Jeg ser derimot mange som viker for den mandige motstanden fra dem som lider under dem.

Å beskrive følgene av misbrukene er altså det mest virkningsfulle middelet til å ødelegge dem. — Og hvor sant er ikke det, især når det dreier seg om misbruk som, i likhet med restriksjonssystemet, påfører massene reelle onder, men for dem som tror de tjener på det, ikke rommer annet enn illusjon og skuffelse!

Vil så dette slaget moralisering alene virkeliggjøre hele den sosiale fullkommenhet som menneskesjelens medfølende natur og dens edleste evner gir håp om og lar oss forutse? Det er jeg langt fra å påstå. La oss anta at den defensive moralen er fullstendig utbredt, den som når alt kommer til alt bare er kunnskapen om de rett forståtte interessene, som alltid stemmer overens med det allmenne gagn og rettferdigheten. Dette samfunnet, skjønt sikkert vel ordnet, kunne være lite tiltalende, et samfunn der det ikke lenger fantes kjeltringer, utelukkende fordi det ikke lenger fantes noen å narre; der lasten, alltid latent og så å si lammet av sult, bare trengte litt næring for å våkne til live igjen; der hver enkelts forsiktighet var påbudt av alles årvåkenhet, og der reformen endelig, som regulerte de ytre handlingene, men stanset ved overflaten, ikke ville ha trengt inn til bunnen av samvittighetene. Et slikt samfunn viser seg for oss iblant i skikkelse av en av disse nøyaktige, strenge, rettferdige menn, rede til å avvise den minste krenkelse av sine rettigheter, dyktige til ikke å la seg angripe fra noen kant. Dere akter ham; dere beundrer ham kanskje; dere ville gjøre ham til deres folkevalgte, dere ville ikke gjøre ham til deres venn.

La derfor de to moralene, i stedet for å rakke ned på hverandre, arbeide sammen og angripe lasten fra begge poler. Mens økonomene gjør sitt verk, åpner øynene på Orgonene, rykker fordommene opp med roten, vekker berettiget og nødvendig mistro, studerer og framstiller tingenes og handlingenes sanne natur, la den religiøse moralisten på sin side fullføre sitt mer tiltalende, men vanskeligere arbeid. La ham angripe uretten i nærkamp; la ham forfølge den inn i hjertets fineste fibrer; la ham male fram det tiltrekkende ved velgjørenheten, selvfornektelsen, hengivenheten; la ham åpne dydenes kilde der vi bare kan tørke ut lastenes kilde, det er hans oppgave, den er edel og vakker. Men hvorfor skulle han bestride nytten av den som er tilfalt oss?

I et samfunn som, uten å være dydig i sitt innerste, likevel var vel ordnet ved den økonomiske moralens virkning (den som er kunnskapen om samfunnslegemets økonomi), ville ikke framskrittets muligheter da åpne seg for den religiøse moralen?

Vanen, er det sagt, er en annen natur.

Et land der enhver gjennom lang tid var blitt avvent fra uretten alene ved motstanden fra et opplyst publikum, kunne fremdeles være trist. Men det ville, synes jeg, være vel forberedt på å ta imot en høyere og renere lære. Det er et stort skritt på veien mot det gode å være avvent fra det onde. Menneskene kan ikke stå stille. Vendt bort fra lastens vei, når den ikke lenger førte til annet enn vanære, ville de føle dydens tiltrekning desto sterkere.

Samfunnet må kanskje gå gjennom denne prosaiske tilstanden, der menneskene vil praktisere dyden av beregning, for derfra å heve seg til den mer poetiske sfæren der den ikke lenger vil trenge denne drivkraften.