Til håndverkere og arbeidere

Flere aviser har angrepet meg for deres øyne. Vil dere ikke lese forsvaret mitt?

Jeg er ikke mistenksom. Når en mann skriver eller taler, tror jeg at han mener det han sier.

Likevel, hvor mye jeg enn leser og leser om igjen avisene jeg svarer på, synes jeg å oppdage sørgelige tendenser i dem.

Hva dreide det seg om? Om å undersøke hva som er mest gunstig for dere, restriksjonen eller friheten.

Jeg tror det er friheten, – de tror det er restriksjonen; – det er opp til hver av oss å bevise sin tese.

Var det nødvendig å insinuere at vi er agenter for England, for Sør-Frankrike, for regjeringen?

Se hvor lett det ville være for oss å gi beskyldningene tilbake på dette området.

Vi er, sier de, engelskmennenes agenter, fordi noen av oss har brukt ordene meeting og free-trader!

Og bruker ikke de ordene drawback og budget?

Vi etterligner Cobden og det engelske demokratiet!

Og de, parodierer ikke de Bentinck og det britiske aristokratiet?

Vi låner frihetens lære fra det perfide Albion!

Og de, låner ikke de vernets spissfindigheter derfra?

Vi følger impulsen fra Bordeaux og Sør-Frankrike!

Og de, tjener ikke de grådigheten i Lille og Nord-Frankrike?

Vi fremmer ministeriets hemmelige planer, det som vil avlede oppmerksomheten fra sin politikk!

Og de, fremmer ikke de sivillistens interesser, den som tjener mer på vernesystemet enn noen annen i verden?

Dere ser altså godt at om vi ikke foraktet denne nedrakkingskrigen, ville det ikke mangle oss på våpen.

Men det er ikke det saken gjelder.

Spørsmålet, og jeg skal ikke miste det av syne, er dette:

Hva er best for de arbeidende klassene: å være frie, eller ikke å være frie til å kjøpe utenfra?

Arbeidere, man sier til dere: «Hvis dere er frie til å kjøpe utenfra det dere nå lager selv, vil dere ikke lage det lenger; dere vil stå uten arbeid, uten lønn og uten brød; det er altså for deres eget beste at man innskrenker friheten deres.»

Denne innvendingen kommer igjen i alle former. Man sier for eksempel: «Hvis vi kler oss i engelsk klede, hvis vi lager plogene våre av engelsk jern, hvis vi skjærer brødet vårt med engelske kniver, hvis vi tørker hendene våre på engelske håndklær, hva blir det da av de franske arbeiderne, hva blir det av det nasjonale arbeidet?»

Si meg, arbeidere, hvis en mann sto på havnen i Boulogne og sa til hver engelskmann som gikk i land: Vil De gi meg disse engelske støvlene, så gir jeg Dem denne franske hatten? – Eller: Vil De avstå meg denne engelske hesten, så avstår jeg Dem denne franske tilburyen? – Eller: Behager det Dem å bytte denne maskinen fra Birmingham mot denne pendelklokken fra Paris? – Eller også: Passer det Dem å bytte dette kullet fra Newcastle mot denne vinen fra Champagne? – Jeg spør dere: forutsatt at mannen vår la et visst skjønn i forslagene sine, kan man si at vårt nasjonale arbeid, tatt under ett, ville bli påvirket av det?

Ville det bli det mer om det var tjue slike tjenestetilbydere i Boulogne i stedet for én, om det ble gjort en million bytter i stedet for fire, og om man lot kjøpmennene og pengene komme inn for å lette dem og mangfoldiggjøre dem i det uendelige?

Nå, enten et land kjøper av et annet i stort for å selge videre i smått, eller i smått for å selge videre i stort, så vil man, om man følger saken helt til bunns, alltid finne at handelen ikke er annet enn en samling av bytter mot bytter, produkter mot produkter, tjenester mot tjenester. Hvis altså ett bytte ikke skader det nasjonale arbeidet, siden det innebærer like mye nasjonalt arbeid gitt som utenlandsk arbeid mottatt, vil hundre tusen millioner bytter ikke skade det mer.

Men hvor blir det av gevinsten? vil dere si. – Gevinsten ligger i å gjøre best mulig bruk av hvert lands ressurser, slik at en og samme mengde arbeid overalt gir mer tilfredsstillelse og velferd.

Det finnes noen som bruker en besynderlig taktikk overfor dere. De begynner med å innrømme at det frie systemet er forbudssystemet overlegent, uten tvil for å slippe å forsvare seg på det området.

Deretter påpeker de at det i overgangen fra det ene systemet til det andre vil skje en viss forskyvning av arbeid.

Så brer de seg ut om lidelsene som denne forskyvningen etter deres mening må føre med seg. De overdriver dem, de forstørrer dem, de gjør dem til hovedsaken i spørsmålet, de framstiller dem som reformens eneste og endelige resultat, og forsøker slik å verve dere under monopolets fane.

Det er for øvrig en taktikk som har vært satt i tjeneste for alle misbruk; og jeg må troskyldig innrømme én ting: at den alltid bringer vennene av reformer i forlegenhet, selv av de reformene som er mest nyttige for folket. – Dere skal straks forstå hvorfor.

Når et misbruk finnes, innretter alt seg etter det.

Noen menneskers utkomme knytter seg til det, andres til disse igjen, og så andre igjen, og det danner en stor bygning.

Vil dere røre ved det? Alle skriker opp, og – merk dere dette godt – skrikerne ser alltid ved første øyekast ut til å ha rett, fordi det er lettere å vise forstyrrelsen som må følge med reformen, enn ordningen som må komme etter den.

Misbrukets tilhengere anfører enkeltstående fakta; de nevner ved navn de personene, og deres leverandører og deres arbeidere, som kommer til å bli rammet, – mens den stakkars reformatoren bare kan vise til det allmenne vel som umerkelig skal bre seg i massene. – Det gjør på langt nær like mye inntrykk.

Er det således tale om å avskaffe slaveriet? – «Ulykkelige!» sier man til de svarte, «hvem skal heretter gi dere mat? Oppsynsmannen deler ut piskeslag, men han deler også ut maniok.»

Og slaven savner lenken sin, for han spør seg: Hvor skal maniokken komme fra?

Han ser ikke at det ikke er oppsynsmannen som gir ham mat, men hans eget arbeid, som også gir oppsynsmannen mat.

Da man i Spania reformerte klostrene, sa man til tiggerne: «Hvor skal dere finne suppen og vadmelen? Prioren er deres forsyn. Er det ikke svært bekvemt å henvende seg til ham?»

Og tiggerne sa: «Det er sant. Hvis prioren drar, ser vi godt hva vi mister, men vi ser ikke hva som kommer i stedet.»

De la ikke merke til at om klostrene ga almisser, så levde de av dem; slik at folket hadde mer å gi dem enn å få av dem.

På samme måte, arbeidere, legger monopolet umerkelig skatter på skuldrene til dere alle, og så, med utbyttet av disse skattene, setter det dere i arbeid.

Og deres falske venner sier til dere: Hvis det ikke fantes noe monopol, hvem skulle da sette dere i arbeid?

Og dere svarer: Det er sant, det er sant. Arbeidet monopolistene skaffer oss, er sikkert. Frihetens løfter er usikre.

For dere ser ikke at man først lurer penger fra dere, og at man deretter gir dere en del av disse pengene tilbake mot arbeidet deres.

Dere spør hvem som skal sette dere i arbeid? Nå, for pokker! dere skal gi hverandre arbeid! Med pengene man ikke lenger tar fra dere, vil skomakeren kle seg bedre og sette skredderen i arbeid. Skredderen vil skifte ut skotøyet sitt oftere og sette skomakeren i arbeid. Og slik videre for alle yrker.

Man sier at med friheten vil det bli færre arbeidere i gruvene og spinneriene.

Jeg tror det ikke. Men hvis det skjer, så er det nødvendigvis fordi det vil bli flere som arbeider fritt på sitt eget kammer og i solen.

For hvis disse gruvene og spinneriene, som man sier, bare holder seg oppe ved hjelp av skatter som er lagt på alle til deres fordel, så vil alle få det rommeligere når disse skattene er avskaffet, og det er alles velstand som gir næring til den enkeltes arbeid.

Tilgi meg at jeg dveler enda litt ved dette beviset. Jeg skulle så gjerne se dere på frihetens side!

I Frankrike gir kapitalen som er satt inn i industrien, la oss anta, 5 prosent fortjeneste. – Men her er Mondor, som har 100 000 franc i en fabrikk som gir ham 5 prosent tap. – Fra tap til gevinst er forskjellen 10 000 franc. – Hva gjør man? – Ganske stille fordeler man på dere en liten skatt på 10 000 franc som man gir til Mondor; dere merker det ikke, for saken er svært behendig forkledd. Det er ikke skatteoppkreveren som kommer og ber dere om deres del av skatten; men dere betaler den til Mondor, jernverkseieren, hver gang dere kjøper øksene, murskjeene og høvlene deres. – Deretter sier man til dere: Hvis dere ikke betaler denne skatten, vil Mondor ikke lenger sette folk i arbeid; arbeiderne hans, Jean og Jacques, vil stå uten arbeid. For søren! hvis man ga dere skatten tilbake, ville ikke dere selv sette folk i arbeid, og det for egen regning?

Og dessuten, vær rolige: når han ikke lenger har denne myke puten av pristillegg gjennom skatten, vil Mondor anstrenge seg for å gjøre tapet sitt om til overskudd, og Jean og Jacques vil ikke bli sagt opp. Da vil alt være gevinst for alle.

Dere vil kanskje insistere og si: «Vi forstår at det etter reformen i det store og hele vil bli mer arbeid enn før; men i mellomtiden vil Jean og Jacques stå på gaten.»

Til det svarer jeg:

1. Når arbeidet bare forskyver seg for å øke, står ikke en mann med mot og armer lenge på gaten;

2. Ingenting hindrer staten i å sette av noen midler for i overgangen å forebygge en arbeidsløshet som jeg for min del ikke tror på;

3. Endelig, hvis det for å komme opp av et hjulspor og inn i en tilstand som er bedre for alle, og framfor alt mer rettferdig, absolutt er nødvendig å trosse noen tunge øyeblikk, så er arbeiderne rede, eller så kjenner jeg dem dårlig. Gud gi at det samme gjaldt fabrikkeierne!

Hva nå! fordi dere er arbeidere, er dere da ikke intelligente og moralske? Det ser ut til at deres påståtte venner glemmer det. Er det ikke påfallende at de behandler et slikt spørsmål for deres øyne, snakker om lønninger og interesser, uten så mye som å uttale ordet rettferdighet? De vet likevel godt at restriksjonen er urettferdig. Hvorfor har de da ikke mot til å gjøre dere oppmerksom på det og si til dere: «Arbeidere, en urett rår i landet, men den gagner dere, den må støttes.» – Hvorfor? Fordi de vet at dere ville svare: Nei.

Men det er ikke sant at denne uretten gagner dere. Lån meg oppmerksomheten deres noen øyeblikk til, og døm selv.

Hva er det man verner i Frankrike? Ting som lages av store fabrikkeiere i store fabrikker: jern, kull, klede, tekstiler, og man sier til dere at det ikke er i fabrikkeiernes interesse, men i deres, og for å sikre dere arbeid.

Likevel, hver gang det utenlandske arbeidet melder seg på markedet vårt i en form som kan skade dere, men som tjener de store fabrikkeierne, slipper man det da ikke inn?

Finnes det ikke i Paris tretti tusen tyskere som lager klær og sko? Hvorfor lar man dem slå seg ned ved siden av dere, når man avviser kledet? Fordi kledet lages i store fabrikker som tilhører fabrikanter som er lovgivere. Men klærne lages på kammerset av arbeidere. For å gjøre ull om til klede vil disse herrene ikke ha noen konkurranse, fordi det er deres eget håndverk; men for å gjøre klede om til klær godtar de den gjerne, fordi det er dere som har det håndverket.

Da man bygde jernbaner, avviste man de engelske skinnene, men man hentet inn engelske arbeidere. Hvorfor? Å, det er ganske enkelt: fordi de engelske skinnene konkurrerer med de store fabrikkene, og de engelske armene bare konkurrerer med deres armer.

Vi, vi krever ikke at man avviser de tyske skredderne og de engelske anleggsarbeiderne. Vi krever at man slipper inn kledet og skinnene. Vi krever rettferdighet for alle, likhet for loven for alle!

Det er en hån å komme og si til oss at tollrestriksjonen har deres fordel for øye. Skreddere, skomakere, tømrere, snekkere, murere, smeder, kjøpmenn, kolonialhandlere, urmakere, slaktere, bakere, tapetserere, modister, jeg utfordrer dere til å nevne meg én eneste måte restriksjonen gagner dere på, og når dere vil, skal jeg nevne dere fire måter den skader dere på.

Og når alt kommer til alt, denne selvfornektelsen som avisene deres tillegger monopolistene, se hvor sannsynlig den er.

Jeg tror man kan kalle lønningenes naturlige nivå det som naturlig ville innstille seg under frihetens regime. Når man altså sier til dere at restriksjonen gagner dere, er det som om man sa til dere at den legger et overskudd til de naturlige lønningene deres. Nå må et utenomnaturlig lønnsoverskudd tas et eller annet sted fra; det faller ikke ned fra månen, og det må tas fra dem som betaler det.

Dere ledes altså til denne konklusjonen: at vernesystemet, ifølge deres påståtte venner, ble skapt og satt til verden for at kapitalistene skulle ofres for arbeiderne.

Si meg, er det sannsynlig?

Hvor er da plassen deres i pærskammeret? Når har dere sittet i Palais-Bourbon? Hvem har rådspurt dere? Hvor fikk dere denne ideen om å innføre vernesystemet fra?

Jeg hører dere svare meg: Det er ikke vi som har innført det. Akk! vi er verken pærer eller deputerte, eller statsråder. Det er kapitalistene som har gjort det.

Ved den store Gud i himmelen! Da var de sannelig i godt lune den dagen! Hva! kapitalistene har laget loven; de har innført forbudssystemet, og det for at dere, arbeidere, skulle tjene på deres bekostning!

Men her er noe som er enda merkeligere.

Hvordan har det seg at deres påståtte venner, som i dag snakker til dere om kapitalistenes godhet, gavmildhet og selvfornektelse, uopphørlig beklager at dere ikke nyter deres politiske rettigheter? Fra deres synspunkt, hva skulle dere kunne bruke dem til? – Kapitalistene har monopol på lovgivningen; det er sant. Takket være dette monopolet har de tilkjent seg selv monopolet på jern, klede, lerret, kull, trevirke og kjøtt; det er også sant. Men her kommer deres påståtte venner og sier at kapitalistene, ved å handle slik, har ribbet seg selv uten å være nødt til det, for å gjøre dere rike uten at dere hadde noen rett til det! Sannelig, om dere var velgere og deputerte, ville dere ikke ordne sakene deres bedre; dere ville ikke engang ordne dem så godt.

Hvis den industrielle ordningen som styrer oss, er laget i deres interesse, så er det altså et svik å kreve politiske rettigheter for dere; for disse demokratene av et nytt slag kommer aldri ut av dette dilemmaet: loven, laget av borgerskapet, gir dere mer eller gir dere mindre enn de naturlige lønningene deres. Gir den dere mindre, bedrar de dere når de ber dere støtte den. Gir den dere mer, bedrar de dere igjen når de oppfordrer dere til å kreve politiske rettigheter, mens borgerskapet gjør ofre for dere som dere, i deres ærlighet, ikke ville våge å stemme for.

Arbeidere, Gud forby at dette skriftet skulle få den virkning å så spirer av forbitrelse mot de rike klassene i hjertene deres! Hvis dårlig forståtte eller oppriktig skremte interesser fremdeles støtter monopolet, så la oss ikke glemme at det har sin rot i villfarelser som kapitalister og arbeidere har felles. Så langt fra å hisse dem opp mot hverandre, la oss arbeide for å føre dem nærmere hverandre. Og hva må gjøres for det? Hvis det er sant at de naturlige samfunnstendensene virker sammen for å viske ut ulikheten blant menneskene, trengs det bare å la disse tendensene virke, fjerne de kunstige hindringene som opphever virkningen av dem, og la forholdene mellom de ulike klassene bygges på rettferdighetens prinsipp, som, i hvert fall i mitt sinn, faller sammen med frihetens prinsipp.