Skatteoppkreveren

Jacques Bonhomme, vinbonde;

Herr Lasouche, skatteoppkrever.

L. De har høstet tjue fat vin?

J. Ja, med mye omsorg og svette.

— Vær så vennlig å levere meg seks av dem, og av de beste.

— Seks fat av tjue! du gode himmel! De vil ruinere meg. Og, om jeg tør spørre, hva skal De bruke dem til?

— Det første skal leveres til statens kreditorer. Når man har gjeld, er det det minste man kan gjøre å betale rentene på den.

— Og hvor er kapitalen blitt av?

— Det ville ta for lang tid å fortelle. En del ble i sin tid gjort om til patroner som laget verdens vakreste røyk. En annen del lønnet menn som lot seg lemleste på fremmed jord etter å ha herjet den. Og da disse utgiftene så hadde trukket våre venner fiendene hit til oss, ville de ikke dra av sted uten å ta med seg penger, som måtte lånes.

— Og hva har jeg igjen for det i dag?

— Tilfredsstillelsen av å kunne si:

Hvor stolt jeg er av å være fransk, når jeg ser på søylen!

— Det trengs ett til å betale de offentlige tjenestene, sivillisten, dommerne som får Dem tilbake plogfuren naboen vil tilegne seg, gendarmene som jager tyver mens De sover, veivokteren som holder veien som fører Dem til byen i stand, presten som døper barna Deres, læreren som oppdrar dem, og Deres ydmyke tjener, som ikke arbeider for ingenting.

— Vel og bra, tjeneste for tjeneste. Det er ikke noe å si på det. Jeg ville like gjerne gjøre opp direkte med presten min og skolemesteren min; men jeg skal ikke insistere på det, la gå med det andre fatet. Det er langt igjen til seks.

— Synes De det er for mye med to fat som Deres andel av utgiftene til hæren og marinen?

— Akk! det er lite, i forhold til hva de allerede koster meg; for de har tatt fra meg to sønner jeg elsket inderlig.

— Man må jo opprettholde likevekten mellom de europeiske styrkene.

— Å, herregud! likevekten ville være den samme om man overalt reduserte disse styrkene til det halve eller med tre fjerdedeler. Vi ville beholde barna våre og inntektene våre. Man måtte bare bli enige.

— Ja; men man blir ikke enige.

— Det er det som forbløffer meg. For når alt kommer til alt, lider jo alle under det.

— Du har villet det selv, Jacques Bonhomme.

— De spøker, herr skatteoppkrever; har jeg kanskje noe jeg skulle ha sagt?

— Hvem har De valgt til deputert?

— En brav general, som snart blir marskalk om Gud gir ham liv.

— Og hva lever den brave generalen av?

— Av fatene mine, vil jeg tro.

— Og hva ville skje om han stemte for å redusere hæren og Deres andel?

— I stedet for å bli gjort til marskalk ville han bli satt på pensjon.

— Forstår De nå at De selv har …

— La oss gå over til det femte fatet, er De snill.

— Dette går til Algerie.

— Til Algerie! Og man forsikrer at alle muslimer er vinhatere, barbarene! Jeg har til og med ofte spurt meg selv om de ikke kjenner médoc fordi de er vantro, eller, hva som er mer sannsynlig, om de er vantro fordi de ikke kjenner médoc. Og forresten, hvilke tjenester gjør de meg til gjengjeld for denne ambrosiaen som har kostet meg så mye arbeid?

— Ingen; derfor er den heller ikke bestemt for muslimer, men for gode kristne som hver dag drar over til Barbariet.

— Og hva gjør de der som kan være til nytte for meg?

— Utføre razziaer og bli utsatt for dem; drepe og bli drept; pådra seg dysenteri og komme hjem for å bli behandlet; grave ut havner, bryte veier, bygge landsbyer og befolke dem med maltesere, italienere, spanjoler og sveitsere som lever av fatet Deres og mange andre fat som jeg kommer tilbake for å be Dem om.

— Barmhjertighet! dette er for drøyt, jeg nekter Dem fatet mitt rett ut. En vinbonde som gjorde slike galskaper, ville bli sendt til Bicêtre. Bryte veier i Atlas, store Gud! når jeg ikke kan komme meg ut fra min egen gård! Grave ut havner i Barbariet når Garonne sander igjen for hver dag! Ta fra meg barna jeg elsker, for å dra og plage kabylene! La meg betale husene, såkornet og hestene som gis til grekere og maltesere, når det er så mange fattige rundt oss!

— Fattige! nettopp, man befrir landet for dette overskuddet.

— Mange takk! ved å la kapitalen som kunne ha holdt dem i live her, følge etter dem til Algerie.

— Og dessuten legger De grunnlaget for et stort imperium, De bringer sivilisasjonen til Afrika, og De smykker fedrelandet Deres med en udødelig ære.

— De er poet, herr skatteoppkrever; men jeg er vinbonde, og jeg nekter.

— Tenk på at De om et tusen år eller så vil få igjen forskuddene Deres hundrefold. Det er det de sier, de som leder foretagendet.

— I mellomtiden ba de først, for å dekke utgiftene, bare om én tønne vin, så to, så tre, og nå er jeg lignet for et helt fat! Jeg står fast på mitt nei.

— Det er for sent. Deres fullmektig har på Deres vegne fastsatt en bevilgning på ett fat, eller fire hele tønner.

— Det er bare altfor sant. Fordømte svakhet! Det forekom meg også, da jeg ga ham fullmakten min, at jeg begikk en uforsiktighet, for hva har vel en general og en vinbonde til felles?

— De ser jo at det er noe dere har til felles, om ikke annet så vinen De høster og som han bevilger seg selv, i Deres navn.

— Spott meg bare, jeg fortjener det, herr skatteoppkrever. Men vær nå rimelig, la meg i det minste beholde det sjette fatet. Nå er rentene på gjelden betalt, sivillisten dekket, de offentlige tjenestene sikret, krigen i Afrika forlenget. Hva mer vil De ha?

— Man pruter ikke med meg. De skulle ha sagt fra om hva De ønsket, til herr generalen. Nå har han disponert over vinhøsten Deres.

— Fordømte gamle brumlebasse! Men si meg, hva vil De gjøre med dette stakkars fatet, blomsten i vinkjelleren min? Her, smak på denne vinen. Så myk den er, fyldig, kraftig, fløyelsmyk, som et silkebånd! …

— Utmerket! deilig! Den vil passe herr D…, kledefabrikanten, utmerket.

— Herr D…, fabrikanten? Hva mener De?

— At han vil få god nytte av den.

— Hvordan? hva nå? Fanden om jeg forstår Dem!

— Vet De ikke at herr D… har grunnlagt et storartet foretak, høyst nyttig for landet, som, når alt gjøres opp, hvert år gir et betydelig tap?

— Jeg synes inderlig synd på ham. Men hva kan jeg gjøre med det?

— Kammeret har forstått at hvis det fortsatte slik, ville herr D… stå overfor valget mellom enten å drive bedre eller å stenge fabrikken sin.

— Men hva har herr D…s feilslåtte spekulasjoner med fatet mitt å gjøre?

— Kammeret har tenkt at hvis det ga herr D… litt vin hentet fra Deres kjeller, noen hektoliter korn tatt hos naboene Deres, noen sous trukket fra arbeidernes lønninger, ville tapene hans bli til overskudd.

— Oppskriften er like ufeilbarlig som den er sinnrik. Men, død og pine! den er fryktelig urettferdig. Hva! herr D… skal dekke tapene sine ved å ta vinen min?

— Ikke akkurat vinen, men prisen. Det er det man kaller oppmuntringspremier. Men nå står De der helt forbløffet! Ser De ikke den store tjenesten De gjør fedrelandet?

— De mener herr D…?

— Fedrelandet. Herr D… forsikrer at industrien hans blomstrer takket være denne ordningen, og det er slik, sier han, at landet blir rikt. Det er det han gjentok her om dagen i kammeret, som han er medlem av.

— Det er et uhørt bedrag! Hva! en tølper setter i gang et tåpelig foretak, han sløser bort kapitalen sin; og hvis han presser nok vin eller korn ut av meg til å dekke tapene sine og til og med skaffe seg fortjeneste, så skal man se en allmenn gevinst i det!

— Siden Deres befullmektigede har dømt det slik, gjenstår det bare for Dem å levere meg de seks fatene vin og å selge de fjorten fatene jeg lar Dem beholde, så godt som mulig.

— Det er min sak.

— Saken er, ser De, at det ville være svært beklagelig om De ikke fikk en høy pris for dem.

— Det skal jeg sørge for.

— For det er mange ting denne prisen skal strekke til.

— Jeg vet det, min herre, jeg vet det.

— For det første, hvis De kjøper jern for å fornye spadene og plogene Deres, bestemmer en lov at De skal betale jernverkseieren dobbelt så mye som det er verdt.

— Men hva nå, er vi da i Schwarzwald?

— Dernest, hvis De trenger olje, kjøtt, lerret, steinkull, ull, sukker, vil hver og en, i kraft av loven, ta dobbelt så mye av Dem som de er verdt.

— Men det er forferdelig, grusomt, avskyelig!

— Hva nytter disse klagene? De selv, gjennom Deres fullmaktshaver…

— La meg være i fred med fullmakten min. Jeg har plassert den underlig, det er sant. Men man skal ikke ta meg på det igjen, og jeg skal la meg representere av gode og ærlige bønder.

— Pytt! De kommer til å gjenvelge den brave generalen.

— Jeg, gjenvelge generalen, for at han skal dele ut vinen min til afrikanerne og fabrikantene?

— De kommer til å gjenvelge ham, sier jeg Dem.

— Det er litt drøyt. Jeg gjenvelger ham ikke, hvis jeg ikke vil.

— Men De kommer til å ville, og De kommer til å gjenvelge ham.

— La ham bare prøve seg. Han skal få svar på tiltale.

— Vi får se. Adjø. Jeg tar med meg de seks fatene Deres og skal fordele dem slik generalen har bestemt.