Saltet, posten og tollen

For noen dager siden ventet man å få se det representative maskineriet føde et helt nytt produkt, som tannhjulene dets ennå ikke hadde klart å frambringe: lettelse for skattebetaleren.

Alle fulgte spent med: forsøket var like interessant som det var nytt. Denne maskinens sugekrefter bekymrer ingen. I den henseende virker den på beundringsverdig vis, uansett tid, sted, årstid og omstendighet.

Men når det gjelder reformer som tar sikte på å forenkle, utjevne og lette de offentlige byrdene, vet ingen ennå hva den kan utrette.

Man sa: Dere skal få se; nå er øyeblikket kommet; dette er de fjerde sesjonenes verk, når populariteten er godt for noe. 1842 ga oss jernbanene; 1846 skal gi oss nedsettelsen av avgiften på salt og på brev; 1850 har omleggingen av tollsatsene og de indirekte skattene i vente til oss. Den fjerde sesjonen er skattebetalerens jubelår.

Alle var altså fulle av håp, og alt syntes å begunstige forsøket. Le Moniteur hadde kunngjort at inntektskildene vokser og vokser fra kvartal til kvartal; og hvilken bedre bruk kunne man gjøre av disse uventede innbetalingene enn å unne landsbyboeren et saltkorn mer i det lunkne vannet sitt, et brev mer fra slagmarken der sønnens liv står på spill?

Men hva skjedde? Som de to sukkerartene som, sies det, hindrer hverandre i å krystallisere; eller som de to hundene hvis kamp var så forbitret at bare de to halene ble igjen, slik har de to reformene slukt hverandre. Vi har bare halene igjen, det vil si en mengde lovforslag, begrunnelser, rapporter, statistikker og vedlegg, der vi har den trøst å se våre lidelser filantropisk vurdert og homøopatisk beregnet. — Hva reformene selv angår, har de ikke krystallisert. Det kommer ingenting ut av digelen, og forsøket har slått feil.

Snart vil kjemikerne tre fram for juryen for å forklare denne skuffelsen, og de vil si,

Den ene: «Jeg hadde foreslått postreformen; men kammeret ville lette saltavgiften, og jeg måtte trekke den tilbake.»

Den andre: «Jeg hadde stemt for lettelsen av saltavgiften; men regjeringen foreslo postreformen, og avstemningen førte ikke fram.»

Og juryen, som finner grunnen utmerket, vil gjenta forsøket på de samme forutsetningene, og sende de samme kjemikerne tilbake til arbeidet.

Dette viser oss at det godt kan være noe fornuftig, tross opphavet, i den praksisen som for et halvt århundre siden slo rot på den andre siden av Kanalen, og som går ut på at publikum bare forfølger én reform om gangen. Det er langsomt, det er kjedelig; men det fører til noe.

Vi har et dusin reformer på beddingen; de trenger seg på som skyggene ved glemselens port, og ikke én kommer inn.

Ohimè! che lasso!

Una a la volta, per carità.

Det var det Jacques Bonhomme sa i en samtale med John Bull om postreformen. Den fortjener å bli gjengitt.

Jacques Bonhomme. Å! hvem befrir meg fra denne orkanen av reformer! Jeg får hodet sprengt av den. Jeg tror man finner opp nye hver dag: universitetsreform, finansreform, helsereform, parlamentsreform; valgreform, handelsreform, sosialreform, og nå kommer postreformen!

John Bull. Hva den angår, er den så lett å gjennomføre og så nyttig, slik vi erfarer det hos oss, at jeg våger å anbefale Dem den.

Jacques. Det sies likevel at det gikk dårlig i England, og at Deres skattkammer tapte ti millioner på den.

John. Som har avlet hundre hos publikum.

Jacques. Er det nå så sikkert?

John. Se på alle tegnene den offentlige tilfredsheten viser seg gjennom. Se nasjonen, med Peel og Russel i spissen, gi herr Rowland-Hill håndfaste bevis på takknemlighet, på britisk vis. Se det fattige folket, som ikke sender brevene sine fra seg uten først å ha satt følelsenes avtrykk på dem ved hjelp av oblater med denne devisen: Til postreformen, fra et takknemlig folk. Se ligaens ledere erklære i fullt parlament at de uten den ville ha trengt tretti år på å fullføre sitt store foretak, å frigjøre den fattiges mat. Se embetsmennene i Board of trade erklære at det er beklagelig at den engelske mynten ikke tillater en enda mer radikal nedsettelse av brevportoen! Hvilke flere bevis trenger De?

Jacques. Ja, men statskassen?

John. Sitter ikke statskassen og publikum i samme båt?

Jacques. Ikke helt. — Og dessuten, er det nå så sikkert at postsystemet vårt trenger å reformeres?

John. Det er nettopp spørsmålet. La oss se litt på hvordan det går for seg. Hva skjer med brevene som legges i posten?

Jacques. Å! det er en mekanisme av beundringsverdig enkelhet: postmesteren åpner postkassen på et visst klokkeslett, og tar ut, la oss si, hundre brev.

John. Og så?

Jacques. Så gransker han dem ett etter ett. Med et geografisk tabellverk foran seg og en vekt i hånden finner han ut hvilken kategori hvert av dem hører til, med hensyn til både avstand og vekt. Det er bare elleve soner og like mange vektklasser.

John. Det blir jo 121 kombinasjoner for hvert brev.

Jacques. Ja, og tallet må dobles, fordi brevet kan høre eller ikke høre til landposttjenesten.

John. Det blir altså 24 200 oppslag for de hundre brevene. — Hva gjør herr postmesteren så?

Jacques. Han skriver vekten i et hjørne og portoen midt i adressen, i form av en hieroglyf som er avtalt innen etaten.

John. Og så?

Jacques. Han stempler; han deler brevene i ti bunter, etter de postkontorene han korresponderer med. Han summerer portoen for de ti buntene.

John. Og så?

Jacques. Så fører han de ti summene inn, på langs i ett register og på tvers i et annet.

John. Og så?

Jacques. Så skriver han et brev til hver av de ti postmesterne han korresponderer med, for å underrette dem om den regnskapsposten som angår dem.

John. Og hvis brevene er frankert?

Jacques. Å! da innrømmer jeg at tjenesten blir litt mer innviklet. Man må ta imot brevet, veie og måle det, som før, ta imot betalingen og gi tilbake vekslepenger; velge det rette av tretti stempler; påføre brevet løpenummer, vekt og porto; skrive av hele adressen i et første register, så i et annet, så i et tredje, så på en løs følgeseddel; pakke brevet inn i følgeseddelen, sende det hele vel sammensnørt til den korresponderende postmesteren, og føre hver av disse omstendighetene inn i et dusin kolonner valgt blant de femti som spraglet hovedbøkene.

John. Og alt dette for 40 centimer!

Jacques. Ja, i gjennomsnitt.

John. Jeg ser at avsendingen virkelig er ganske enkel. La oss se hvordan det går for seg ved ankomsten.

Jacques. Postmesteren åpner postsekken.

John. Og etterpå?

Jacques. Han leser de ti meldingene fra korrespondentene sine.

John. Og etterpå?

Jacques. Han sammenligner summen hver melding oppgir, med summen som følger av hver av de ti brevbuntene.

John. Og etterpå?

Jacques. Han lager summen av summene, og vet hvilket samlet beløp han skal holde postbudene ansvarlige for.

John. Og etterpå?

Jacques. Etterpå, med avstandstabellen og vekten i hånden, kontrollerer og retter han portoen på hvert brev.

John. Og etterpå?

Jacques. Han fører inn, fra register til register, fra kolonne til kolonne, etter utallige tilfeller, for mye funnet og for lite funnet.

John. Og etterpå?

Jacques. Han setter seg i brevveksling med de ti postmesterne for å påpeke feil på 10 eller 20 centimer.

John. Og etterpå?

Jacques. Han sorterer om alle de mottatte brevene for å gi dem til postbudene.

John. Og etterpå?

Jacques. Han summerer portoen hvert postbud tar ansvar for.

John. Og etterpå?

Jacques. Postbudet kontrollerer; man diskuterer hva hieroglyfene betyr. Postbudet legger ut beløpet, og drar av sted.

John. Go on.

Jacques. Postbudet går til mottakeren; han banker på døren, en tjener kommer ned. Det er seks brev til denne adressen. Man summerer portoen, først hver for seg, så under ett. Det blir 2 fr. 70 cent.

John. Go on.

Jacques. Tjeneren går til herren sin; denne går i gang med å kontrollere hieroglyfene. Han tar 3-tallene for 2-tall og 9-tallene for 4-tall; han tviler på vektene og avstandene; kort sagt, postbudet må hentes opp, og mens han venter på ham, prøver han å gjette hvem som har undertegnet brevene, og tenker at det ville være klokt å nekte å ta imot dem.

John. Go on.

Jacques. Postbudet kommer og fører etatens sak. Man diskuterer, man gransker, man veier, man måler; til slutt tar mottakeren imot fem brev og avviser ett.

John. Go on.

Jacques. Nå gjenstår bare betalingen. Tjeneren går til kjøpmannen for å veksle. Omsider, etter tjue minutter, er postbudet fri, og han løper for å begynne den samme seremonien på nytt fra dør til dør.

John. Go on.

Jacques. Han kommer tilbake til kontoret. Han teller og teller om igjen sammen med postmesteren. Han leverer inn de avviste brevene og får tilbake det han har lagt ut. Han gjør rede for mottakernes innvendinger med hensyn til vekter og avstander.

John. Go on.

Jacques. Postmesteren leter fram registrene, hovedbøkene og de særskilte følgesedlene for å gjøre opp regnskapet over avvisningene.

John. Go on, if you please.

Jacques. Og ærlig talt, jeg er ikke postmester. Her ville vi komme til regnskapene for hver tiende dag, hver tjuende dag og ved månedsslutt; til de midlene man har funnet opp, ikke bare for å sette opp, men for å kontrollere et så pirkete regnskap over 50 millioner franc, som skriver seg fra en gjennomsnittsporto på 43 centimer og 116 millioner brev, som hvert kan høre til 242 kategorier.

John. Det var en svært innviklet enkelhet. Mannen som løste dette problemet, må sannelig ha hatt hundre ganger mer geni enn Deres herr Piron eller vår Rowland-Hill.

Jacques. Men De, som later til å le av systemet vårt, forklar meg Deres.

John. I England lar regjeringen selge konvolutter og omslagsbånd til én penny stykket, overalt der den finner det nyttig.

Jacques. Og etterpå?

John. De skriver, bretter brevet Deres i fire, legger det i en av disse konvoluttene, kaster det i eller sender det til posten.

Jacques. Og etterpå?

John. Etterpå er alt sagt. Det finnes verken vekter eller avstander, verken for mye funnet eller for lite funnet, verken avvisninger, følgesedler, registre, hovedbøker, kolonner, regnskap eller kontroll, verken vekslepenger å gi og ta imot, hieroglyfer, diskusjoner og tolkninger, eller tvungne inntektsføringer, osv., osv.

Jacques. Sannelig, det virker enkelt. Men er det ikke altfor enkelt? Et barn ville forstå det. Det er med slike reformer man kveler de store administratorenes geni. Jeg for min del holder på den franske måten. Og dessuten har Deres enhetsporto den største av alle feil. Den er urettferdig.

John. Hvorfor det?

Jacques. Fordi det er urettferdig å la folk betale like mye for et brev som bæres til naboen, som for et som bæres hundre mil av sted.

John. I alle fall vil De innrømme at urettferdigheten holder seg innenfor grensen av én penny.

Jacques. Hva gjør det? det er like fullt en urettferdighet.

John. Den kan til og med aldri strekke seg lenger enn til en halv penny, for den andre halvparten går til faste utgifter som er de samme for alle brev, uansett avstand.

Jacques. Penny eller halv penny, det ligger like fullt et urettferdig prinsipp der.

John. Og endelig viskes denne urettferdigheten, som i det høyeste kan komme opp i en halv penny i et enkelt tilfelle, ut for hver borger i hans brevveksling sett under ett, siden enhver skriver snart langt av sted, snart til naboen.

Jacques. Jeg gir meg ikke. Urettferdigheten er svekket i det uendelige om De vil, den er umerkelig, uendelig liten, homøopatisk, men den finnes.

John. Lar staten Dem betale mer for grammet med tobakk De kjøper i rue de Clichy, enn for det som ekspederes til Dem ved quai d’Orsay?

Jacques. Hva har de to sammenligningsleddene med hverandre å gjøre?

John. Jo, i det ene tilfellet som i det andre har det vært nødvendig å bekoste en transport. Det ville være rettferdig, matematisk sett, om hver pris tobakk var noen milliondels centime dyrere i rue de Clichy enn ved quai d’Orsay.

Jacques. Det er sant, man må bare ville det som er mulig.

John. Legg til at Deres postsystem bare er rettferdig i det ytre. To hus ligger side om side, men det ene utenfor, det andre innenfor sonen. Det første kommer til å betale 10 centimer mer enn det andre, nøyaktig så mye som hele brevportoen koster i England. De ser nok at urettferdigheten, tross skinnet, begås hos Dem i langt større målestokk.

Jacques. Det virker nok sant. Innvendingen min er ikke stort verdt, men det gjenstår like fullt tapet av inntekt.

Her sluttet jeg å høre de to samtalepartnerne. Det later likevel til at Jacques Bonhomme ble fullstendig omvendt; for noen dager senere, da herr de Vuitrys rapport var kommet ut, skrev han følgende brev til den ærede lovgiveren:

J. Bonhomme til herr de Vuitry, deputert, saksordfører for kommisjonen som skal granske lovforslaget om brevportoen.

«Herr deputert,

«Selv om jeg ikke er uvitende om den ytterste unåde man drar over seg når man gjør seg til talsmann for en absolutt teori, mener jeg ikke å burde oppgi saken for den ene portosatsen, begrenset til ren godtgjørelse for den tjenesten som ytes.

«Ved å henvende meg til Dem gir jeg Dem sannelig lett spill. På den ene siden et brushode, en skrivebordsreformator som snakker om å velte et helt system brått, uten overgang; en drømmer som kanskje ikke har kastet et blikk på det fjellet av lover, forordninger, tabeller, vedlegg og statistikker som følger rapporten Deres; og, for å si alt med ett ord, en teoretiker! — På den andre siden en alvorlig, forsiktig, måteholden lovgiver som har veid og sammenlignet, som tar hensyn til de ulike interessene, som forkaster alle systemer, eller, hva som kommer ut på ett, setter sammen ett av det han låner fra alle de andre: utfallet av striden kan sannelig ikke være tvilsomt.

«Så lenge spørsmålet står åpent, har overbevisningene like fullt rett til å komme til orde. Jeg vet at min er skarp nok til å framkalle et hånlig smil på leserens lepper. Alt jeg våger å vente av ham, er at han øser det ut over meg, om det er grunn til det, etter og ikke før han har hørt mine grunner.

«For når alt kommer til alt, kan jeg også påberope meg erfaringen. Et stort folk har prøvd den ut. Hvordan dømmer det om den? Ingen nekter for at det er dyktig i slike saker, og dommen dets har noen vekt.

«Nå vel, det finnes ikke én stemme i England som ikke velsigner postreformen. Som vitne har jeg den innsamlingen som er åpnet til fordel for herr Rowland-Hill; som vitne har jeg den originale måten folket, etter hva John Bull fortalte meg, uttrykker sin takknemlighet på; som vitne har jeg denne så ofte gjentatte innrømmelsen fra Ligaen: «Uten penny-postage ville vi aldri ha utviklet den offentlige opinionen som i dag velter vernesystemet.» Som vitne har jeg det jeg leser i et verk fra en offisiell penn:

«Brevportoen skal fastsettes ikke i et fiskalt øyemed, men med det ene formål å dekke utgiften.»

«Hvortil herr Mac-Gregor føyer:

«Det er sant at siden portoen er kommet ned på nivå med vår minste mynt, er det ikke mulig å senke den ytterligere, enda den gir inntekt. Men denne inntekten, som stadig vil vokse, skal brukes til å forbedre tjenesten og til å utvikle vårt system av pakettbåter på alle hav.»

«Dette fører meg til å undersøke kommisjonens grunntanke, som tvert imot er at brevportoen skal være en inntektskilde for staten.

«Denne tanken behersker hele rapporten Deres, og jeg innrømmer at De under herredømmet av denne bekymringen ikke kunne nå fram til noe stort, til noe fullstendig; lykkelig om De, i ønsket om å forlike alle systemer, ikke har forent ulempene ved dem alle.

«Det første spørsmålet som melder seg, er altså dette: Er brevvekslingen mellom privatpersoner et godt skattegrunnlag?

«Jeg skal ikke gå tilbake til de abstrakte prinsippene. Jeg skal ikke påpeke at siden samfunnet ikke er annet enn utveksling av ideer, må formålet med enhver regjering være å fremme og ikke å motarbeide denne utvekslingen.

«Jeg skal undersøke de foreliggende fakta.

«Den samlede lengden av riksveiene, departementsveiene og bygdeveiene er én million kilometer; om vi antar at hver har kostet 100 000 franc, gir det en kapital på hundre milliarder brukt av staten for å fremme bevegelsen av ting og mennesker.

«Nå spør jeg Dem: om en av Deres ærede kolleger la fram for kammeret et lovforslag med denne ordlyden:

«Fra 1. januar 1847 skal staten kreve inn av alle reisende en avgift beregnet ikke bare for å dekke utgiftene til veiene, men også for å få inn i kassene sine fire eller fem ganger beløpet av denne utgiften …»

«Ville De ikke finne dette forslaget samfunnsfiendtlig og monstrøst?

«Hvordan kan det ha seg at denne tanken om fortjeneste, hva sier jeg? om ren godtgjørelse, aldri har meldt seg for tanken når det gjaldt bevegelsen av ting, og at den synes Dem så naturlig når det er spørsmål om bevegelsen av ideer?

«Jeg våger å si at det skyldes vanen. Var det spørsmål om å opprette posten, ville det ganske sikkert virke monstrøst å grunnlegge den på det fiskale prinsipp.

«Og legg merke til at her er undertrykkelsen tydeligere avtegnet.

«Når staten har åpnet en vei, tvinger den ingen til å bruke den. (Den ville nok gjøre det om bruken av veien var avgiftsbelagt.) Men når den kongelige posten finnes, har ingen lenger adgang til å skrive gjennom en annen kanal, om det så var til sin egen mor.

«Altså burde brevportoen i prinsippet være godtgjørende, og av den grunn ensartet.

«Og går man ut fra denne tanken, hvordan kan man unngå å bli henrykt over hvor lett, hvor vakker, hvor enkel reformen er?

«Her er den i sin helhet, og, med forbehold om redigering, formulert som lovforslag:

«Art. 1. Fra 1. januar 1847 skal det legges ut for salg, overalt der administrasjonen finner det nyttig, konvolutter og stemplede omslagsbånd til en pris av fem (eller ti) centimer.

«2. Ethvert brev som legges i en av disse konvoluttene og ikke overstiger 15 gram i vekt, enhver avis eller enhver trykksak som legges i et av disse båndene og ikke overstiger … gram, skal bæres og leveres, uten omkostninger, til adressen sin.

«3. Postens regnskapsføring oppheves fullstendig.

«4. All straffbarhet og alle straffer i saker om brevbefordring avskaffes.»

«Dette er riktignok enkelt, jeg innrømmer det, altfor enkelt, og jeg venter meg en sky av innvendinger.

«Men selv om vi antar at dette systemet har ulemper, er det ikke det som er spørsmålet; det gjelder å vite om ikke Deres har enda større.

«Og i all redelighet, kan det, under hvilken som helst synsvinkel (unntatt inntekten), tåle sammenligningen et øyeblikk?

«Undersøk dem begge; sammenlign dem med hensyn til letthet, bekvemmelighet, hurtighet, enkelhet, orden, økonomi, rettferdighet, likhet, mangfoldiggjøring av forretninger, tilfredsstillelse av følelsene, intellektuell og moralsk utvikling, siviliserende kraft, og si, med hånden på hjertet, om det er mulig å nøle et øyeblikk.

«Jeg skal vokte meg vel for å utdype hver av disse betraktningene. Jeg gir Dem overskriftene til tolv kapitler og lar resten stå blankt, overbevist om at ingen er bedre i stand enn De til å fylle dem ut.

«Men siden det bare finnes én eneste innvending, inntekten, må jeg nok si et ord om den.

«De har laget en tabell som viser at den ene portosatsen, selv på 20 centimer, ville påføre statskassen et tap på 22 millioner.

«På 10 centimer ville tapet bli 28 millioner, og på 5 centimer 33 millioner, hypoteser så skremmende at De ikke engang formulerer dem.

«Men tillat meg å si Dem at tallene i rapporten Deres danser med litt for mye løssluppenhet. I alle tabellene Deres, i alle beregningene Deres, underforstår De disse ordene: Alt annet likt. De forutsetter de samme utgiftene med en enkel administrasjon som med en innviklet; det samme antallet brev med gjennomsnittsportoen på 43 som med den ene satsen på 20 cent. De nøyer Dem med denne regula de tri: 87 millioner brev à 42 1/2 cent. har gitt så og så mye. Altså ville de à 20 cent. gi så og så mye; idet De likevel godtar enkelte forskjeller når de taler imot reformen.

«For å vurdere statskassens virkelige offer måtte man først vite hva man ville spare på tjenesten; dernest i hvilket forhold brevvekslingens omfang ville øke. La oss bare ta hensyn til den siste størrelsen, fordi vi kan anta at besparelsen på utgiftene ville innskrenke seg til dette, at det nåværende personalet ville makte en mer omfattende tjeneste.

«Riktignok er det ikke mulig å fastsette tallet for økningen i brevomløpet; men i slike saker har man alltid godtatt en rimelig analogi.

«De sier selv at i England førte en nedsettelse av portoen med 7/8 til en økning på 360 prosent i brevvekslingen.

«Hos oss ville en nedsettelse til 5 cent. av portoen, som i dag i gjennomsnitt er 43 cent., også utgjøre en reduksjon på 7/8. Det er altså tillatt å vente det samme resultatet, det vil si 417 millioner brev i stedet for 116 millioner.

«Men la oss regne med 300 millioner.

«Er det overdrevet å anta at vi med en porto som er halvparten så høy, vil nå 8 brev per innbygger, når engelskmennene har kommet opp i 13?

«Nå spør jeg om staten, som gjør et positivt offer på 800 millioner i året for å lette den vederlagsfrie bevegelsen av personer, ikke bør gjøre et negativt offer på 17 millioner for ikke å tjene på bevegelsen av ideer?

«Men skattevesenet har nå engang, jeg vet det, sine vaner; og like lett som det legger seg til vanen med å se inntektene vokse, like vanskelig venner det seg til å se dem minke med en skilling. Det later til at det er utstyrt med de beundringsverdige klaffene som i vår organisme lar blodet strømme i én retning, men hindrer det i å gå tilbake. La gå. Skattevesenet er litt for gammelt til at vi kan forandre vanene dets. La oss altså ikke håpe på å få det til å gi slipp. Men hva ville det si om jeg, Jacques Bonhomme, viste det et enkelt, lett, bekvemt, i høyeste grad praktisk middel til å gjøre landet en stor velgjerning, uten at det kostet det en centime!

«Nå vel! sett brevportoen til den ensartede satsen 5 cent.

«Sett saltavgiften ned til 10 fr. per kvintal, slik kammeret har vedtatt.

«Gi meg adgang til å endre tolltariffen, i den forstand at det skal være meg uttrykkelig forbudt å heve noen tollsats, men fritt for meg å senke dem etter eget skjønn.

«Og jeg, Jacques Bonhomme, garanterer Dem ikke 280, men 300 millioner. To hundre franske bankierer skal være mine kausjonister. Som premie ber jeg bare om det disse tre skattene innbringer ut over de 300 millionene.

«Trenger jeg nå å regne opp fordelene ved forslaget mitt?

«1° Folket vil høste hele gevinsten av lav pris på en av de aller nødvendigste varene, saltet.

«2° Fedre vil kunne skrive til sønnene sine, mødre til døtrene sine. Hengivenheten, følelsene, kjærlighetens og vennskapets utgytelser vil ikke, som i dag, bli drevet tilbake i hjertenes dyp av skattevesenets hånd.

«3° Å bære et brev fra en venn til en venn vil ikke stå oppført i lovbøkene våre som en forbrytersk handling.

«4° Handelen vil blomstre opp igjen med friheten; handelsflåten vår vil reise seg fra sin fornedrelse.

«5° Skattevesenet vil først vinne tjue millioner; dernest alt det som den besparelsen hver borger oppnår på salt, brev og de varene tollsatsene er senket på, vil la strømme til de andre skattegrenene.

«Dersom forslaget mitt ikke blir godtatt, hva skal jeg da slutte av det? Forutsatt at det bankierselskapet jeg stiller fram, gir tilstrekkelige garantier, under hvilket påskudd kunne man avvise tilbudet mitt? Det er ikke mulig å påberope seg budsjettbalansen. Den blir riktignok brutt, men brutt på en slik måte at inntektene overstiger utgiftene. Her dreier det seg ikke om en teori, et system, en statistikk, en sannsynlighet, en formodning; det er et tilbud, et tilbud som det fra et selskap som søker om konsesjon på en jernbane. Skattevesenet sier meg hva det får ut av posten, saltet og tollen. Jeg tilbyr å gi det mer. Innvendingen kan altså ikke komme fra det. Jeg tilbyr å senke satsene på salt, post og toll; jeg forplikter meg til ikke å heve dem; innvendingen kan altså ikke komme fra skattebetalerne. — Hvem skulle den da komme fra? — Fra monopolistene? — Det gjenstår å se om deres stemme i Frankrike skal overdøve statens og folkets. For å forvisse oss om det ber jeg Dem oversende forslaget mitt til ministerrådet.

«P. S. Her er ordlyden i tilbudet mitt:

«Jeg, Jacques Bonhomme, som representerer et selskap av bankierer og kapitalister, rede til å stille alle garantier og innbetale alle de sikkerheter som måtte være nødvendige;

«Som har fått vite at staten bare får 280 millioner ut av tollen, posten og saltet, med satsene slik de nå er fastsatt;

«Tilbyr å gi den 300 millioner av bruttoinntekten fra disse tre tjenestene;

«Selv om den skulle sette saltavgiften ned fra 30 franc til 10 franc;

«Selv om den skulle sette brevportoen ned fra 42 1/2 cent. i gjennomsnitt til én ensartet sats på 5 til 10 centimer;

«På den ene betingelse at det blir meg tillatt, ikke å heve (det skal være meg uttrykkelig forbudt), men å senke tollsatsene så mye jeg vil.

Men De er gal, sa jeg til Jacques Bonhomme, som viste meg brevet sitt; De har aldri klart å ta noe med måte. Forleden dag ropte De opp mot orkanen av reformer, og nå krever De tre av dem, og gjør den ene til betingelse for de to andre. De kommer til å ruinere Dem. — Vær rolig, sa han, jeg har gjort alle beregningene mine. Gud gi at de godtar det! Men de kommer ikke til å godta det. — Dermed skiltes vi med hodet fullt, han av tall, jeg av betraktninger, som jeg sparer leseren for.