Post hoc, ergo propter hoc
England lider etter tollreformen, altså er det friheten som har skylden? Bastiat peker på to feilslåtte avlinger som den virkelige årsaken, viser at handelsfriheten tvert imot virker som en forsikring som sprer ondene, og avslutter med den helbredede spedalske som brekker begge armene og får skylden lagt på helbredelsen.
Det vanligste og det falskeste av alle resonnementer.
Det viser seg virkelige lidelser i England.
Dette faktum kommer i kjølvannet av to andre:
Tollreformen;
Tapet av to avlinger på rad.
Hvilken av disse to siste omstendighetene skal man tilskrive den første?
Proteksjonistene unnlater ikke å utbryte: «Det er denne forbannede friheten som gjør all skaden. Den lovte oss gull og grønne skoger, vi tok imot den, og se, nå stanser fabrikkene og folket lider: Cum hoc, ergo propter hoc.»
Handelsfriheten fordeler på den jevneste og mest rettferdige måte de fruktene som Forsynet skjenker menneskets arbeid. Om disse fruktene delvis blir tatt bort av en landeplage, styrer den ikke desto mindre den gode fordelingen av det som er igjen. Menneskene er dårligere forsynt, uten tvil; men skal man gi friheten eller landeplagen skylden?
Friheten virker etter samme prinsipp som forsikringene. Når en ulykke inntreffer, fordeler den på et stort antall mennesker, på et stort antall år, onder som uten den ville hope seg opp over ett folk og én tid. Nå, har noen noensinne funnet på å si at brann ikke lenger er en landeplage siden det finnes forsikringer?
I 1842, 43 og 44 begynte nedsettelsen av avgiftene i England. Samtidig var avlingene der svært rikelige, og det er tillatt å tro at disse to omstendighetene sammen bidro til den uhørte velstanden som dette landet framviste i denne perioden.
I 1845 var avlingen dårlig; i 1846 enda dårligere.
Matvarene ble dyrere; folket brukte midlene sine på å skaffe seg mat, og innskrenket sitt øvrige forbruk. Det ble mindre etterspørsel etter klær, fabrikkene fikk mindre å gjøre, og lønnen viste en tendens til å synke. Heldigvis ble de restriktive skrankene senket på nytt dette samme året, slik at en enorm mengde matvarer kunne nå fram til det engelske markedet. Uten denne omstendigheten er det så godt som sikkert at en fryktelig revolusjon i dette øyeblikk ville ha badet Storbritannia i blod.
Og så kommer man og anklager friheten for de katastrofene den forebygger og i det minste delvis reparerer!
En stakkars spedalsk levde i ensomhet. Det han hadde rørt ved, ville ingen røre. Henvist til å klare seg selv slepte han seg gjennom denne verden i en elendig tilværelse. En stor lege helbredet ham. Der står vår eneboer i full besittelse av friheten til å bytte. For en vakker utsikt som åpnet seg for ham! Han moret seg med å regne ut hvilket utbytte han, takket være sin omgang med andre mennesker, kunne få ut av sine kraftige armer. Så kom han til å brekke dem begge. Akk! hans skjebne ble mer grusom. Journalistene i dette landet, som var vitne til hans elendighet, sa: «Se hva evnen til å bytte har redusert ham til! Sannelig, han var mindre å beklage da han levde alene. — Hva nå! svarte legen, tar dere ikke hensyn til hans to brukne armer? Teller de for ingenting i hans triste skjebne? Hans ulykke er å ha mistet armene, og slett ikke å være helbredet for spedalskheten. Han ville være langt mer å beklage om han var armløs og spedalsk attpåtil.»
Post hoc, ergo propter hoc; vokt Dem for denne sofismen.