Plyndringens fysiologi

Hvorfor skulle jeg gi meg i kast med denne tørre vitenskapen, samfunnsøkonomien?

Hvorfor? — Spørsmålet er fornuftig. Alt arbeid er av natur motbydelig nok til at man har rett til å spørre hvor det fører hen.

La oss se, la oss lete.

Jeg henvender meg ikke til de filosofene som gjør det til sitt yrke å tilbe elendigheten, om ikke i eget navn, så i det minste i menneskehetens navn.

Jeg taler til enhver som regner Rikdommen for noe. — La oss med dette ordet forstå, ikke de fås overdådighet, men velstanden, velværet, tryggheten, uavhengigheten, opplysningen og verdigheten for alle.

Det finnes bare to måter å skaffe seg de tingene som trengs for å bevare, forskjønne og fullkommengjøre livet: Produksjon og Plyndring.

Noen sier: Plyndringen er et uhell, et lokalt og forbigående misbruk, brennemerket av moralen, fordømt av loven, uverdig til å oppta samfunnsøkonomien.

Likevel, hvor mye velvilje, hvor mye optimisme man enn bærer i hjertet, er man tvunget til å erkjenne at Plyndringen drives i denne verden i altfor stor skala, at den blander seg altfor allment inn i alle de store menneskelige kjensgjerningene, til at noen samfunnsvitenskap, og samfunnsøkonomien framfor alt, kan la være å ta hensyn til den.

Jeg går lenger. Det som skiller samfunnsordenen fra fullkommenheten (i det minste fra all den fullkommenhet den er i stand til), er medlemmenes stadige anstrengelse for å leve og utvikle seg på hverandres bekostning.

Slik at hvis Plyndringen ikke fantes, ville samfunnet være fullkomment, og samfunnsvitenskapene ville være uten gjenstand.

Jeg går enda lenger. Når Plyndringen er blitt eksistensmiddelet for en samling mennesker som er forent med hverandre ved samfunnsbåndet, lager de seg snart en lov som godkjenner den, og en moral som forherliger den.

Det er nok å nevne noen av de mest utpregede formene for Plyndring for å vise hvilken plass den inntar i menneskenes transaksjoner.

Først er det Krigen. — Hos de ville dreper seierherren den beseirede for å skaffe seg en rett til viltet, om ikke ubestridelig, så i det minste ubestridt.

Dernest er det Slaveriet. — Når mennesket forstår at det er mulig å gjøre jorden fruktbar ved arbeid, inngår det denne delingen med sin bror: «Til deg slitet, til meg produktet.»

Så kommer Teokratiet. — «Alt etter hva du gir meg eller nekter meg av det som tilhører deg, vil jeg åpne for deg himmelens eller helvetes port.»

Endelig kommer Monopolet. — Dets særkjenne er å la den store samfunnsloven bestå: Tjeneste for tjeneste, men å la makten gripe inn i forhandlingen, og dermed forrykke det rette forholdet mellom mottatt tjeneste og ytt tjeneste.

Plyndringen bærer alltid i sitt skjød dødsspiren som dreper den. Sjelden er det de mange som plyndrer de få. I så fall ville de få raskt bli redusert til det punkt at de ikke lenger kunne tilfredsstille de manges grådighet, og Plyndringen ville gå til grunne av mangel på næring.

Nesten alltid er det de mange som undertrykkes, og Plyndringen er ikke mindre rammet av en skjebnesvanger dom.

For hvis den har Makten som redskap, som i Krigen og Slaveriet, er det naturlig at Makten i lengden går over på de manges side.

Og hvis det er Listen, som i Teokratiet og Monopolet, er det naturlig at de mange blir opplyst, ellers ville ikke intelligensen være intelligens.

En annen av forsynets lover legger enda en dødsspire i hjertet av Plyndringen; det er denne:

Plyndringen flytter ikke bare rikdommen, den ødelegger alltid en del av den.

Krigen tilintetgjør mange verdier.

Slaveriet lammer mange evner.

Teokratiet leder mange anstrengelser bort mot barnslige eller skadelige mål.

Monopolet lar også rikdommen gå fra én lomme til en annen; men mye av den går tapt underveis.

Denne loven er beundringsverdig. — Uten den ville Plyndringen, forutsatt at det var likevekt i styrke mellom undertrykkerne og de undertrykte, ikke ha noen ende. — Takket være den har denne likevekten alltid en tendens til å brytes, enten fordi Plyndrerne får samvittighetsnag over et slikt tap av rikdom, eller, i mangel av den følelsen, fordi det onde stadig forverres, og det ligger i naturen til det som stadig forverres, å ta slutt.

Det kommer nemlig et øyeblikk da tapet av rikdom, i sin tiltakende akselerasjon, er så stort at Plyndreren er mindre rik enn han ville ha vært om han hadde forblitt ærlig.

Slik er et folk som krigsutgiftene koster mer enn byttet er verdt.

En herre som betaler dyrere for slavearbeid enn for fritt arbeid.

Et Teokrati som har sløvet folket og ødelagt dets energi i den grad at det ikke lenger kan hente noe ut av det.

Et Monopol som øker sine anstrengelser for å suge til seg etter hvert som det er mindre å suge, slik anstrengelsen ved å melke øker etter hvert som juret blir mer uttørket.

Monopolet, som man ser, er en Art av Slekten Plyndring. Det har flere Varianter, blant andre Sinekyren, Privilegiet og Restriksjonen.

Blant formene det ikler seg, er det noen enkle og naive. Slik var de føydale rettighetene. Under det regimet blir massen plyndret og vet det. Det forutsetter misbruk av makt og faller med den.

Andre er svært innviklede. Da blir massen ofte plyndret uten å vite det. Det kan til og med hende at den tror den skylder Plyndringen alt, både det man lar den beholde, det man tar fra den, og det som går tapt i operasjonen. Mer enn det: jeg hevder at i tidens løp, og takket være sedvanens så sinnrike mekanisme, er mange Plyndrere det uten å vite det og uten å ville det. Monopolene av denne varianten er avlet av Listen og næret av Villfarelsen. De forsvinner bare for Lyset.

Jeg har sagt nok til å vise at samfunnsøkonomien har en åpenbar praktisk nytte. Den er fakkelen som, ved å avsløre Listen og spre Villfarelsen, ødelegger denne samfunnsuordenen, Plyndringen. Noen, jeg tror det var en kvinne, og hun hadde fullstendig rett, har definert den slik: Den er sikkerhetslåsen på folkets sparepenger.

Kommentar

Hvis denne lille boken var bestemt til å overleve tre eller fire tusen år, til å bli lest, lest om igjen, grunnet over, studert setning for setning, ord for ord, bokstav for bokstav, fra slekt til slekt, som en ny Koran; hvis den skulle trekke til seg, i alle verdens biblioteker, skred av anmerkninger, forklaringer og parafraser, kunne jeg overlate de foregående tankene til sin skjebne i deres noe dunkle korthet. Men siden de trenger kommentar, synes det meg klokt å kommentere dem selv.

Menneskenes sanne og rettferdige lov er: Fritt forhandlet bytte av tjeneste mot tjeneste. Plyndringen består i å forvise forhandlingsfriheten ved makt eller list, for å motta en tjeneste uten å yte den tilbake.

Plyndring ved makt drives slik: Man venter til en mann har produsert noe, som man river fra ham med våpen i hånd.

Den er uttrykkelig fordømt av De ti bud: Du skal ikke ta.

Når den skjer fra individ til individ, kalles den tyveri og fører til tukthuset; når det er fra nasjon til nasjon, tar den navnet erobring og fører til ære.

Hvorfor denne forskjellen? Det er verdt å lete etter årsaken. Den vil avsløre for oss en uimotståelig makt, Opinionen, som i likhet med atmosfæren omgir oss så fullstendig at vi ikke lenger legger merke til den. For Rousseau har aldri sagt en sannere sannhet enn denne: «Det trengs mye filosofi for å iaktta de kjensgjerningene som ligger for nær oss.»

Tyven har, nettopp fordi han handler alene, den offentlige mening mot seg. Han skremmer alle rundt seg. Men har han noen medskyldige, brisker han seg overfor dem med bedriftene sine, og man kan allerede her begynne å merke Opinionens kraft; for det er nok med de medskyldiges bifall til å ta fra ham følelsen av sin skjendighet, og til og med gjøre ham stolt av sin vanære.

Krigeren lever i et annet miljø. Opinionen som brennemerker ham, er et annet sted, hos de beseirede nasjonene; han kjenner ikke trykket av den. Men Opinionen som omgir ham, bifaller og støtter ham. Han og kameratene hans føler sterkt solidariteten som binder dem sammen. Fedrelandet, som har skaffet seg fiender og farer, trenger å oppildne motet hos sine barn. Det tildeler de djerveste, dem som ved å utvide grensene har brakt mest bytte hjem, æresbevisninger, ry og ære. Dikterne besynger bedriftene deres, og kvinnene fletter kranser til dem. Og slik er Opinionens makt at den skiller tanken om urett fra Plyndringen og tar fra plyndreren selv bevisstheten om sin skyld.

Opinionen som reagerer mot den militære plyndringen, øver bare liten innflytelse, siden den ikke sitter hos det plyndrende folket, men hos det plyndrede. Likevel er den ikke helt virkningsløs, og desto mindre jo mer nasjonene omgås og forstår hverandre. I så måte ser man at språkstudier og fri samferdsel mellom folkene bidrar til å la den opinionen som er imot denne typen plyndring, få overtaket.

Dessverre hender det ofte at nasjonene som omgir det plyndrende folket, selv er plyndrere når de kan, og dermed gjennomsyret av de samme fordommene.

Da finnes det bare én kur: tiden. Folkene må ha lært, gjennom hard erfaring, den enorme ulempen ved å plyndre hverandre.

Man vil tale om en annen bremse: den moralske oppdragelsen. Men den moralske oppdragelsen har som mål å mangfoldiggjøre de dydige handlingene. Hvordan skulle den da begrense plyndringshandlingene, når disse handlingene av Opinionen settes blant de høyeste dyder? Finnes det et mektigere middel til å moralisere et folk enn Religionen? Har det noen gang vært en Religion mer gunstig for freden og mer allment antatt enn Kristendommen? Og likevel, hva har man sett gjennom atten århundrer? Man har sett menneskene slåss ikke bare på tross av Religionen, men i Religionens eget navn.

Et erobrende folk fører ikke alltid angrepskrig. Det har også sine onde dager. Da forsvarer soldatene dets hjem og arne, eiendommen, familien, uavhengigheten, friheten. Krigen får et preg av hellighet og storhet. Fanen, velsignet av fredens Guds tjenere, representerer alt som er hellig på jorden; man knytter seg til den som til fedrelandets og ærens levende bilde; og krigerdydene opphøyes over alle andre dyder. — Men når faren er over, består Opinionen, og ved en naturlig reaksjon fra hevnlysten, som blander seg sammen med fedrelandskjærligheten, liker man å føre den elskede fanen fra hovedstad til hovedstad. Det synes som om naturen slik har forberedt angriperens straff.

Det er frykten for denne straffen, og ikke filosofiens framskritt, som holder våpnene i arsenalene, for, det kan ikke nektes, de folkene som er kommet lengst i sivilisasjon, fører krig og bryr seg svært lite om rettferdighet når de ikke har represalier å frykte. Vitne: Himalaya, Atlas og Kaukasus.

Hvis Religionen har vært maktesløs, hvis filosofien er maktesløs, hvordan skal da krigen ta slutt?

Samfunnsøkonomien beviser at krigen, selv om man bare ser på det seirende folket, alltid føres i de fås interesse og på massenes bekostning. Det er derfor nok at massene ser denne sannheten klart. Opinionens vekt, som ennå er delt, vil da falle helt og holdent på fredens side.

Plyndring ved makt tar enda en annen form. Man venter ikke til en mann har produsert noe for å rive det fra ham. Man bemektiger seg mennesket selv; man berøver det dets egen personlighet; man tvinger det til arbeid; man sier ikke til det: Hvis du tar dette slitet for meg, skal jeg ta dette slitet for deg, man sier til det: Til deg alt slitet, til meg all nytelsen. Det er Slaveriet, som alltid innebærer misbruk av makt.

Nå er det et stort spørsmål om det ikke ligger i naturen til en ubestridelig overlegen makt alltid å misbruke seg selv. For min del stoler jeg ikke på det, og jeg ville like gjerne vente av en fallende stein at den skulle frambringe kraften som skal stanse den i fallet, som å betro makten dens egen grense.

Jeg skulle i det minste ønske at man viste meg et land, en tid, der Slaveriet er blitt avskaffet ved herrenes frie og velvillige vilje.

Slaveriet gir et annet og slående eksempel på hvor utilstrekkelige de religiøse og menneskekjærlige følelsene er i kamp med den kraftige interessefølelsen. Det kan virke trist for visse moderne Skoler som søker samfunnets reformerende prinsipp i selvfornektelsen. La dem da begynne med å reformere menneskets natur.

På Antillene har herrene fra far til sønn, siden slaveriet ble innført, bekjent seg til den kristne Religion. Flere ganger om dagen gjentar de disse ordene: «Alle mennesker er brødre; å elske sin neste er å oppfylle hele loven.» — Og likevel har de slaver. Ingenting synes dem mer naturlig og mer rettmessig. Håper de moderne reformatorene at deres moral noen gang vil bli like allment antatt, like populær, like sterk i autoritet, like ofte på alles lepper som Evangeliet? Og hvis Evangeliet ikke har kunnet gå fra leppene til hjertet over eller gjennom interessens store skranke, hvordan kan de håpe at deres moral skal gjøre dette miraklet?

Men hva! er Slaveriet da usårlig? Nei; det som grunnla det, vil ødelegge det, jeg mener Interessen, forutsatt at man ikke, for å begunstige de særinteressene som skapte såret, motarbeider de allmenne interessene som skal lege det.

Det er enda en sannhet bevist av samfunnsøkonomien, at det frie arbeidet i sitt vesen er framskridende og slavearbeidet nødvendigvis stillestående. Slik at det førstes seier over det andre er uunngåelig. Hva er det blitt av de svartes dyrking av indigo?

Det frie arbeidet anvendt på sukkerproduksjonen vil få prisen på sukker til å synke mer og mer. I takt med det vil slaven bli mindre og mindre lønnsom for sin herre. Slaveriet ville for lengst ha falt av seg selv i Amerika hvis ikke lovene i Europa kunstig hadde hevet sukkerprisen. Derfor ser vi herrene, kreditorene deres og utsendingene deres arbeide aktivt for å opprettholde disse lovene, som i dag er søylene i byggverket.

Dessverre har de fortsatt sympati hos de befolkningene som slaveriet har forsvunnet fra; hvorav man ser at også her er Opinionen suveren.

Hvis den er suveren selv på Maktens område, er den det med langt større grunn i Listens verden. For å si sannheten er det der den har sitt rike. Listen er misbruk av intelligensen; opinionens framskritt er intelligensenes framskritt. De to maktene er i det minste av samme natur. Bedrag hos plyndreren forutsetter godtroenhet hos den plyndrede, og godtroenhetens naturlige motgift er sannheten. Det følger av dette at å opplyse sinnene er å ta fra denne typen plyndring dens næring.

Jeg skal kort gå gjennom noen av de plyndringene som drives ved List i svært stor skala.

Den første som melder seg, er Plyndring ved teokratisk list.

Hva dreier det seg om? Om å få seg ytt, i form av mat, klær, luksus, anseelse, innflytelse og makt, virkelige tjenester mot fiktive tjenester.

Hvis jeg sa til en mann: — «Jeg skal yte deg umiddelbare tjenester,» — måtte jeg nok holde ord; ellers ville denne mannen snart vite hva han hadde å forholde seg til, og min list ville raskt bli avslørt.

Men hvis jeg sier til ham: — «I bytte for dine tjenester skal jeg yte deg umåtelige tjenester, ikke i denne verden, men i den neste. Etter dette livet kan du bli evig lykkelig eller ulykkelig, og det avhenger av meg; jeg er et mellomvesen mellom Gud og hans skapning, og kan etter eget forgodtbefinnende åpne for deg himmelens eller helvetes porter.» — Så sant denne mannen bare tror meg det minste, er han prisgitt meg.

Denne typen bedrag har vært drevet i svært stor stil siden verdens begynnelse, og man vet hvilken grad av allmakt de egyptiske prestene hadde nådd.

Det er lett å vite hvordan bedragerne går fram. Det er nok å spørre seg hva man selv ville gjøre i deres sted.

Hvis jeg kom, med hensikter av denne typen, midt inn i en uvitende folkestamme, og det lyktes meg, ved en eller annen usedvanlig handling med et vidunderlig skinn, å gi meg ut for et overnaturlig vesen, ville jeg utgi meg for en Guds utsending med absolutt herredømme over menneskenes framtidige skjebne.

Dernest ville jeg forby granskning av mine fullmakter; jeg ville gjøre mer: siden fornuften ville være min farligste fiende, ville jeg forby bruken av selve fornuften, i det minste anvendt på dette fryktinngytende emnet. Jeg ville gjøre dette spørsmålet, og alle som har med det å gjøre, til tabu-spørsmål, som de ville sier. Å løse dem, å røre ved dem, til og med å tenke på dem, ville være en utilgivelig forbrytelse.

Visselig ville det være kunstens høydepunkt å sette en tabu-skranke på alle de intellektuelle veiene som kunne føre til at mitt bedrag ble oppdaget. Hvilken bedre garanti for dets varighet enn å gjøre selv tvilen til helligbrøde?

Til denne grunnleggende garantien ville jeg likevel føye noen tilleggsgarantier. For eksempel, for at lyset aldri skulle kunne trenge ned i massene, ville jeg tilegne meg selv, og mine medskyldige, monopolet på all kunnskap; jeg ville skjule den under slørene av et dødt språk og en hieroglyfisk skrift, og for aldri å bli overrasket av noen fare, ville jeg sørge for å oppfinne en institusjon som lot meg trenge inn, dag for dag, i alle samvittigheters hemmelighet.

Det ville heller ikke være dumt om jeg tilfredsstilte noen av mitt folks virkelige behov, særlig hvis jeg ved å gjøre det kunne øke min innflytelse og min autoritet. Menneskene har for eksempel et stort behov for opplæring og moral: jeg ville gjøre meg til den som deler dem ut. Dermed ville jeg styre mitt folks sinn og hjerte etter mitt forgodtbefinnende. Jeg ville flette moralen og min autoritet sammen i en uoppløselig lenke; jeg ville framstille dem som om de ikke kunne bestå den ene uten den andre, slik at hvis en eller annen dristig person til slutt forsøkte å røre ved et tabu-spørsmål, ville hele samfunnet, som ikke kan klare seg uten moral, kjenne grunnen skjelve under føttene sine, og vende seg med raseri mot denne forvovne nyskaperen.

Når tingene var kommet dit, er det klart at dette folket ville tilhøre meg mer enn om det var min slave. Slaven forbanner lenken sin, mitt folk ville velsigne sin, og jeg ville ha lyktes i å prege trelldommens segl, ikke på pannene, men i dypet av samvittighetene.

Opinionen alene kan velte et slikt urettens byggverk; men hvor skal den begynne på det, hvis hver stein er tabu? — Det er en sak for tiden og boktrykkerkunsten.

Gud forby at jeg her skulle ville rokke ved de trøstende trosforestillingene som forbinder dette prøvelsenes liv med et liv i salighet! Men at man har misbrukt den uimotståelige dragningen som fører oss mot dem, det er noe ingen, ikke engang kristenhetens overhode, kunne bestride. Det finnes, synes det meg, et tegn man kan kjenne igjen på om et folk er narret eller ikke. Undersøk Religionen og presten; undersøk om presten er Religionens redskap, eller om Religionen er prestens redskap.

Hvis presten er Religionens redskap, hvis han bare tenker på å utbre dens moral og dens velgjerninger på jorden, vil han være mild, tolerant, ydmyk, barmhjertig, full av iver; hans liv vil gjenspeile hans guddommelige forbildes; han vil forkynne frihet og likhet blant menneskene, fred og brorskap mellom nasjonene; han vil avvise den verdslige maktens fristelser, siden han ikke vil inngå forbund med det som mest av alt trenger en tøyle i denne verden; han vil være folkets mann, de gode råds og de milde trøsteords mann, Opinionens mann, Evangeliets mann.

Hvis derimot Religionen er prestens redskap, vil han behandle den slik man behandler et redskap som man forandrer, bøyer og vender på alle måter, for å få størst mulig fordel av det for seg selv. Han vil mangfoldiggjøre tabu-spørsmålene; hans moral vil være bøyelig som tidene, menneskene og omstendighetene. Han vil søke å imponere med innstuderte gester og holdninger; han vil mumle hundre ganger om dagen ord hvis mening er fordampet, og som ikke lenger er annet enn en tom konvensjonalisme. Han vil drive handel med de hellige ting, men akkurat nok til ikke å rokke ved troen på deres hellighet, og han vil sørge for at handelen er desto mindre synlig aktiv jo mer klarsynt folket er. Han vil blande seg inn i jordens intriger; han vil alltid stille seg på de mektiges side, på den ene betingelse at de mektige stiller seg på hans. Kort sagt, i alle hans handlinger vil man kjenne igjen at han ikke vil fremme Religionen ved hjelp av presteskapet, men presteskapet ved hjelp av Religionen; og siden så mange anstrengelser forutsetter et mål, og siden dette målet, under denne forutsetningen, ikke kan være noe annet enn makt og rikdom, er det endelige tegnet på at folket er narret, at presten er rik og mektig.

Det er helt åpenbart at man kan misbruke en sann Religion like vel som en falsk. Jo mer aktverdig dens autoritet er, desto mer er det til og med å frykte at man driver prøven langt. Men det er stor forskjell på resultatene. Misbruket reiser alltid en sunn, opplyst og uavhengig del av et folk til motstand. Det kan ikke unngås at troen rokkes ved det, og svekkelsen av en sann religion er langt mer skjebnesvanger enn rystelsen av en falsk Religion.

Plyndringen ved denne framgangsmåten og et folks klarsyn står alltid i omvendt forhold til hverandre, for det ligger i misbrukenes natur å gå så langt de finner vei. Ikke fordi det ikke, midt i den mest uvitende befolkning, finnes rene og hengivne prester, men hvordan hindre falskheten i å ta på seg prestekjolen og ærgjerrigheten i å spenne på seg bispeluen? Plyndrerne adlyder den malthusianske loven: de formerer seg som eksistensmidlene; og bedragernes eksistensmidler er de narredes godtroenhet. Hvor mye man enn leter, finner man alltid at Opinionen må opplyses. Det finnes ikke noe annet Universalmiddel.

En annen variant av Plyndring ved list kalles handelsbedrageri, et navn som synes meg altfor snevert, for det er ikke bare kjøpmannen som forfalsker varen eller forkorter metermålet sitt, som gjør seg skyldig i det, men også legen som lar seg betale for skadelige råd, advokaten som vikler prosessene inn, osv. I byttet mellom to tjenester er den ene av dårlig gehalt; men her, siden den mottatte tjenesten alltid er godtatt på forhånd og frivillig, er det klart at Plyndring av dette slaget må vike etter hvert som den offentlige klarsyntheten går fram.

Deretter kommer misbruket av de offentlige tjenestene, et uhyre felt for Plyndring, så uhyre at vi bare kan kaste et blikk på det.

Hvis Gud hadde gjort mennesket til et ensomt dyr, ville hver og en arbeide for seg selv. Den individuelle rikdommen ville stå i forhold til de tjenestene hver enkelt ytte seg selv.

Men siden mennesket er sosialt, byttes tjenestene mot hverandre, en setning som dere, om det passer dere, kan bygge opp baklengs.

Det finnes i samfunnet behov som er så allmenne, så universelle, at medlemmene dekker dem ved å organisere offentlige tjenester. Slik er behovet for sikkerhet. Man rådslår, man skyter sammen for å lønne med ulike tjenester dem som yter den tjenesten å våke over den felles sikkerheten.

Det er ingenting i dette som faller utenfor samfunnsøkonomien: Gjør dette for meg, så gjør jeg det der for deg. Transaksjonens vesen er det samme, bare betalingsmåten er forskjellig; men denne omstendigheten har stor rekkevidde.

I vanlige transaksjoner forblir hver og en dommer både over tjenesten han mottar, og over tjenesten han yter. Han kan alltid enten avslå byttet eller gjøre det et annet sted, derav nødvendigheten av bare å bringe til markedet tjenester som frivillig vil bli godtatt.

Slik er det ikke med Staten, særlig ikke før de representative regjeringenes inntog. Enten vi trenger dens tjenester eller ikke, enten de er av god eller dårlig gehalt, må vi alltid ta imot dem slik den leverer dem, og betale dem til den prisen den setter.

Nå er det alle menneskers tilbøyelighet å se tjenestene de yter, gjennom den lille enden av kikkerten, og tjenestene de mottar, gjennom den store; og det ville gå raskt unna hvis vi ikke, i de private transaksjonene, hadde garantien i den forhandlede prisen.

Denne garantien har vi ikke, eller nesten ikke, i de offentlige transaksjonene. — Og likevel følger Staten, som består av mennesker (selv om man i våre dager antyder det motsatte), den universelle tilbøyeligheten. Den vil tjene oss mye, tjene oss mer enn vi vil, og få oss til å godta som virkelig tjeneste det som iblant er langt fra å være det, og det for til gjengjeld å pålegge oss tjenester eller skatter.

Staten er også underlagt den malthusianske loven. Den har en tendens til å overskride nivået for sine eksistensmidler, den vokser i takt med disse midlene, og det som holder den i live, er folkenes substans. Ve derfor de folkene som ikke vet å begrense Statens virkefelt. Frihet, privat virksomhet, rikdom, velvære, uavhengighet, verdighet, alt vil stryke med.

For det er en omstendighet man må legge merke til; det er denne: Blant tjenestene vi ber Staten om, er sikkerheten den viktigste. For å garantere oss den må den råde over en kraft som er i stand til å overvinne alle krefter, private eller kollektive, indre eller ytre, som kunne sette den i fare. Kombinert med den beklagelige tilbøyeligheten vi merker hos menneskene til å leve på andres bekostning, ligger det her en fare som springer i øynene.

Se derfor i hvilken enorm skala Plyndring ved misbruk og overdrivelse fra regjeringens side er blitt drevet siden historisk tid? Spør dere bare hvilke tjenester de offentlige myndighetene har ytt befolkningene, og hvilke tjenester de har hentet ut av dem, hos assyrerne, babylonerne, egypterne, romerne, perserne, tyrkerne, kineserne, russerne, engelskmennene, spanjolene, franskmennene? Fantasien forferdes over dette enorme misforholdet.

Endelig har man oppfunnet den representative regjering, og a priori kunne man ha trodd at uordenen skulle opphøre som ved et trylleslag.

Prinsippet for disse regjeringene er nemlig dette:

«Befolkningen selv, gjennom sine representanter, skal avgjøre arten og omfanget av de funksjonene den finner det passende å gjøre til offentlige tjenester, og størrelsen på den godtgjørelsen den akter å knytte til disse tjenestene.»

Tilbøyeligheten til å bemektige seg andres gods og tilbøyeligheten til å forsvare sitt eget ble slik stilt opp mot hverandre. Man måtte tro at den andre ville overvinne den første.

Visselig, jeg er overbevist om at saken vil lykkes i lengden. Men man må innrømme at hittil har den ikke lyktes.

Hvorfor? Av to svært enkle grunner: regjeringene har hatt for mye, og befolkningene for lite skarpsindighet.

Regjeringene er svært dyktige. De handler metodisk, konsekvent, etter en godt uttenkt plan som stadig fullkommengjøres ved tradisjon og erfaring. De studerer menneskene og deres lidenskaper. Hvis de for eksempel oppdager at menneskene har krigsinstinkt, puster de til og egger denne skjebnesvangre tilbøyeligheten. De omgir nasjonen med farer gjennom diplomatiets virke, og deretter ber de den, helt naturlig, om soldater, sjøfolk, arsenaler, festningsverker: ofte har de til og med bare bryet med å la dem bli tilbudt; da har de grader, pensjoner og stillinger å dele ut. Til det trengs det mye penger; skattene og lånene er der.

Hvis nasjonen er gavmild, tilbyr de seg å helbrede alle menneskehetens onder. De skal, sier de, gjenreise handelen, få jordbruket til å blomstre, utvikle fabrikkene, oppmuntre litteraturen og kunsten, utrydde fattigdommen, osv., osv. Det gjelder bare å opprette embeter og lønne embetsmenn.

Kort sagt, taktikken består i å framstille som virkelige tjenester det som bare er hindringer; da betaler nasjonen ikke for å bli tjent, men for å bli skadet. Regjeringene, som antar gigantiske proporsjoner, ender med å sluke halvparten av alle inntekter. Og folket undrer seg over å arbeide så mye, over å høre kunngjort vidunderlige oppfinnelser som skal mangfoldiggjøre produktene i det uendelige, og… over alltid å være like langt som før.

Det er fordi folket, mens regjeringen utfolder så mye dyktighet, knapt viser noen. Når det således kalles til å velge sine fullmektiger, de som skal bestemme regjeringsvirksomhetens virkefelt og godtgjørelse, hvem velger det da? Regjeringens agenter. Det overlater til den utøvende makt selv å fastsette grensen for sin virksomhet og sine krav. Det gjør som Le Bourgeois gentilhomme, som når det gjelder valget og antallet av klærne sine, overlater det… til skredderen.

Imidlertid går tingene fra vondt til verre, og folket åpner endelig øynene, ikke for kuren (så langt er det ennå ikke kommet), men for ondet.

Å regjere er et så behagelig yrke at alle streber etter det. Derfor slutter ikke folkets rådgivere å si til det: Vi ser dine lidelser og vi beklager dem. Det ville være annerledes om vi regjerte deg.

Denne perioden, som vanligvis er svært lang, er opprørenes og oppløpenes periode. Når folket blir beseiret, legges krigsutgiftene til dets byrder. Når det seirer, skiftes regjeringspersonalet ut, og misbrukene består.

Og dette varer inntil folket endelig lærer å kjenne og forsvare sine sanne interesser. Vi kommer altså alltid tilbake til dette: Det finnes ingen annen utvei enn framskrittet i den offentlige Fornuft.

Visse nasjoner synes vidunderlig disponert for å bli bytte for regjeringens Plyndring. Det er de der menneskene, uten å ta noe hensyn til sin egen verdighet og sin egen energi, ville tro seg fortapt om de ikke ble administrert og regjert i alle ting. Uten å ha reist mye har jeg sett land der man mener at jordbruket ikke kan gjøre noe framskritt hvis ikke Staten holder forsøksgårder; at det snart ikke vil finnes hester lenger hvis ikke Staten har stutterier; at fedrene ikke vil la barna sine få oppdragelse, eller bare vil la dem lære umoralske ting, hvis ikke Staten bestemmer hva det er godt å lære, osv., osv. I et slikt land kan revolusjonene følge raskt på hverandre, og de styrende falle den ene etter den andre. Men de styrte vil ikke desto mindre bli styrt på nåde og unåde (for den disposisjonen jeg her peker på, er selve stoffet regjeringene er laget av), inntil folket endelig innser at det er bedre å la flest mulig tjenester bli i kategorien av dem som de berørte partene bytter til forhandlet pris.

Vi har sett at samfunnet er bytte av tjenester. Det burde bare være bytte av gode og redelige tjenester. Men vi har også fastslått at menneskene har en stor interesse av, og følgelig en uimotståelig tilbøyelighet til, å overdrive den relative verdien av tjenestene de yter. Og i sannhet kan jeg ikke se noen annen grense for denne pretensjonen enn den frie godtakelsen eller den frie avvisningen hos dem som disse tjenestene tilbys.

Derav kommer det at visse mennesker tyr til loven for at den skal innskrenke de naturlige rettighetene som følger av denne friheten, hos de andre. Denne typen plyndring kalles Privilegium eller Monopol. La oss merke oss godt dens opprinnelse og karakter.

Enhver vet at tjenestene han bringer til det allmenne markedet, vil bli desto høyere verdsatt og betalt der, jo sjeldnere de er. Enhver vil derfor påkalle lovens inngripen for å holde borte fra markedet alle som kommer for å tilby lignende tjenester der, — eller, hva som kommer ut på ett, hvis medvirkning av et redskap er uunnværlig for at tjenesten skal kunne ytes, vil han be loven om eneretten til å eie det.

Siden denne varianten av Plyndring er hovedemnet for dette bindet, skal jeg si lite om den her, og nøye meg med én bemerkning.

Når monopolet er et isolert tilfelle, unnlater det ikke å berike den som loven har gitt det til. Det kan da hende at hver klasse av arbeidende, i stedet for å arbeide for dette monopolets fall, krever et lignende monopol for seg selv. Denne typen Plyndring, slik satt i system, blir da den latterligste av alle mystifikasjoner for alle, og det endelige resultatet er at hver og en tror han henter mer ut av et allment marked som er blitt fattigere på alt.

Det er ikke nødvendig å tilføye at dette besynderlige systemet dessuten innfører en universell motsetning mellom alle klasser, alle yrker, alle folk; at det krever en stadig, men alltid usikker, innblanding fra regjeringens side; at det slik gir rikelig næring til de misbrukene som var emnet for det foregående avsnittet; at det setter alle næringer i en uopprettelig usikkerhet, og at det venner menneskene til å legge ansvaret for sin egen eksistens på loven, og ikke på seg selv. Det ville være vanskelig å tenke seg en mer virksom årsak til sosial forstyrrelse.

Rettferdiggjøring

Man vil si: «Hvorfor dette stygge ordet: Plyndring? Foruten at det er grovt, sårer det, irriterer det, vender det de rolige og moderate menneskene mot dere, forgifter det striden.»

Jeg erklærer det høyt: jeg respekterer personene; jeg tror på oppriktigheten hos nesten alle Vernets tilhengere; og jeg tilkjenner meg ikke retten til å mistenke noens personlige redelighet, finfølelse eller menneskekjærlighet, hvem det enn måtte være. Jeg gjentar enda en gang at Vernet er verket, det skjebnesvangre verket, av en felles villfarelse som alle, eller i det minste det store flertallet, på én gang er offer for og medskyldige i. — Etter dette kan jeg ikke hindre at tingene er som de er.

Tenk dere en slags Diogenes som stikker hodet ut av tønnen sin og sier: «Athenere, dere lar dere betjene av slaver. Har dere aldri tenkt på at dere øver den mest urettferdige av alle plyndringer mot deres brødre?»

Eller en folketribun som taler slik på Forum: «Romere, dere har grunnlagt alle deres eksistensmidler på plyndringen av alle folk, det ene etter det andre.»

Visselig ville de bare uttrykke en ubestridelig sannhet. Skulle man slutte av det at Athen og Roma bare var bebodd av uærlige mennesker? at Sokrates og Platon, Cato og Cincinnatus var foraktelige personer?

Hvem kunne ha en slik tanke? Men disse store mennene levde i et miljø som tok fra dem bevisstheten om sin urett. Man vet at Aristoteles ikke engang kunne forestille seg at et samfunn kunne bestå uten slaveri.

I moderne tid har slaveriet levd helt til våre dager uten å vekke mange skrupler i plantasjeeiernes sjel. Hærer har tjent som redskap for store erobringer, det vil si for store plyndringer. Er det dermed sagt at de ikke kryr av soldater og offiserer som personlig er like finfølende, kanskje mer finfølende enn man vanligvis er i de industrielle løpebanene; av menn som den blotte tanken på et tyveri ville få til å rødme, og som ville trosse tusen dødsfall heller enn å nedlate seg til en lavhet?

Det som er klanderverdig, er ikke individene, men den allmenne bevegelsen som river dem med og forblinder dem, en bevegelse som hele samfunnet er skyldig i.

Slik er det med Monopolet. Jeg anklager systemet, og ikke individene; samfunnet i sin helhet, og ikke det ene eller det andre av dets medlemmer. Hvis de største filosofene har kunnet ta feil om slaveriets urettferdighet, med hvor mye større grunn kan da ikke jordbrukere og fabrikanter ta feil om det restriktive systemets natur og virkninger?