Noe annet

— Hva er restriksjon?

— Det er et delvis forbud.

— Hva er forbud?

— Det er en absolutt restriksjon.

— Slik at det man sier om den ene, er sant om den andre?

— Ja, bortsett fra graden. Det er samme forhold mellom dem som mellom sirkelbuen og sirkelen.

— Altså, hvis forbudet er dårlig, kan ikke restriksjonen være god?

— Like lite som buen kan være rett hvis sirkelen er krum.

— Hva er fellesnavnet for restriksjon og forbud?

— Vern.

— Hva er vernets endelige virkning?

— Å kreve av menneskene et større arbeid for samme resultat.

— Hvorfor er menneskene så knyttet til vernesystemet?

— Fordi friheten må føre til samme resultat for et mindre arbeid, og denne tilsynelatende nedgangen i arbeid skremmer dem.

— Hvorfor sier De tilsynelatende?

— Fordi alt spart arbeid kan vies til noe annet.

— Til hva annet?

— Det er noe som ikke kan presiseres, og som ikke trenger å bli det.

— Hvorfor?

— Fordi, hvis summen av de tilfredsstillelser Frankrike har i dag, kunne oppnås med en tidel mindre av summen av dets arbeid, kan ingen presisere hvilke nye tilfredsstillelser det ville skaffe seg med det arbeidet som ble ledig. Den ene ville være bedre kledd, den andre bedre ernært, denne bedre opplyst, hin bedre underholdt.

— Forklar meg vernets mekanisme og virkninger.

— Det er ikke lett. Før man går løs på det innviklede tilfellet, måtte man studere det i det enkleste tilfellet.

— Ta det enkleste tilfellet De vil.

— Husker De hvordan Robinson bar seg ad, uten sag, for å lage en planke?

— Ja. Han felte et tre, og så, ved å hogge stammen til høyre og til venstre med øksen sin, reduserte han den til en plankes tykkelse.

— Og det ga ham mye arbeid?

— Fjorten fulle dager.

— Og hva levde han av i mellomtiden?

— Av forrådene sine.

— Og hvordan gikk det med øksen?

— Den ble helt sløv av det.

— Utmerket. Men dette vet De kanskje ikke: I det øyeblikket han skulle gi det første øksehogget, fikk Robinson øye på en planke som bølgene hadde kastet opp på stranden.

— Å! for et lykkelig treff! Han løp og plukket den opp?

— Det var hans første innskytelse; men han stanset og resonnerte slik:

«Hvis jeg går og henter denne planken, vil det ikke koste meg annet enn strevet med å bære den og tiden det tar å gå ned og opp igjen klippen.

«Men hvis jeg lager en planke med øksen min, skaffer jeg meg for det første arbeid for fjorten dager; dernest sliter jeg ned øksen min, noe som gir meg anledning til å reparere den; og jeg spiser opp forrådene mine, en tredje kilde til arbeid, siden de må erstattes. Nå er arbeidet rikdommen. Det er klart at jeg ville ruinere meg ved å gå og plukke opp den strandede planken. Det er viktig for meg å verne mitt personlige arbeid, og til og med, nå som jeg tenker på det, kan jeg skape meg et tilleggsarbeid ved å gå og sparke denne planken ut i sjøen igjen!»

— Men dette resonnementet var absurd!

— La gå. Det er ikke desto mindre det samme som enhver nasjon gjør når den verner seg ved forbud. Den støter fra seg planken som tilbys den i bytte mot et lite arbeid, for å gi seg selv et større arbeid. Det finnes ikke engang det tollerens arbeid som den ikke ser en gevinst i. Det tilsvarer det strevet Robinson gjorde seg for å gi tilbake til bølgene den gaven de ville gi ham. Betrakt nasjonen som et kollektivt vesen, og De vil ikke finne et atom av forskjell mellom dens resonnement og Robinsons.

— Så ikke Robinson at den tiden han sparte, kunne han bruke til å gjøre noe annet?

— Hvilket noe annet?

— Så lenge man har behov og tid foran seg, har man alltid noe å gjøre. Jeg er ikke forpliktet til å presisere hvilket arbeid han kunne ta fatt på.

— Jeg presiserer jo det arbeidet som ville ha gått fra ham.

— Og jeg hevder at Robinson, i en utrolig forblindelse, forvekslet arbeidet med dets resultat, målet med midlene, og det skal jeg bevise for Dem…

— Det fritar jeg Dem for. Uansett er dette det restriktive eller forbudsbaserte systemet i sitt enkleste uttrykk. Hvis det virker absurd på Dem i denne formen, er det fordi de to egenskapene produsent og forbruker her faller sammen i ett og samme individ.

— Gå da over til et mer innviklet eksempel.

— Gjerne. — En tid senere hadde Robinson møtt Fredag; de sluttet seg sammen og begynte å arbeide i fellesskap. Om morgenen jaktet de i seks timer og kom hjem med fire kurver vilt. Om kvelden arbeidet de seks timer i hagen og fikk fire kurver grønnsaker.

En dag la en kano til ved Fortvilelsens øy. En staselig fremmed steg ut av den og fikk plass ved bordet til våre to eneboere. Han smakte på hagens frukter og roste dem sterkt, og før han tok avskjed med vertene sine, talte han slik til dem:

«Gavmilde øyboere, jeg bor i et land som er langt rikere på vilt enn dette, men der hagebruk er ukjent. Det vil være lett for meg å bringe dere fire kurver vilt hver kveld, hvis dere bare vil avstå to kurver grønnsaker til meg.»

Ved disse ordene trakk Robinson og Fredag seg tilbake for å rådslå, og debatten de hadde, er for interessant til at jeg ikke gjengir den her in extenso.

Fredag. — Venn, hva synes du?

Robinson. — Hvis vi sier ja, er vi ruinert.

F. — Er det så sikkert? La oss regne.

R. — Det er ferdig regnet. Knust av konkurransen er jakten en tapt næring for oss.

F. — Hva gjør det, hvis vi har viltet?

R. — Teori! Det vil ikke være produktet av vårt arbeid.

F. — Jo visst, for pokker, siden vi må gi grønnsaker for å få det!

R. — Hva tjener vi da?

F. — De fire kurvene vilt koster oss seks timers arbeid. Den fremmede gir oss dem mot to kurver grønnsaker, som bare tar oss tre timer. — Det er altså tre timer som blir til vår rådighet.

R. — Si heller: som blir trukket fra vår virksomhet. Det er nettopp der tapet vårt ligger. Arbeidet er rikdommen, og hvis vi mister en fjerdedel av tiden vår, blir vi en fjerdedel mindre rike.

F. — Venn, du gjør en enorm feil. Samme vilt, samme grønnsaker, og på kjøpet tre ledige timer: Det er framskritt, eller så finnes det ikke framskritt i denne verden.

R. — Alminneligheter! Hva skal vi gjøre med disse tre timene?

F. — Vi skal gjøre noe annet.

R. — Aha! der tok jeg deg. Du kan ikke presisere noe. Noe annet, noe annet, det er fort sagt.

F. — Vi skal fiske, vi skal pynte opp hytta vår, vi skal lese i Bibelen.

R. — Utopi! Er det så sikkert at vi gjør det ene heller enn det andre?

F. — Nå vel, hvis vi mangler behov, hviler vi. Er hvile ingenting?

R. — Men når man hviler, dør man av sult.

F. — Venn, du er inne i en ond sirkel. Jeg snakker om en hvile som ikke trekker noe fra verken viltet eller grønnsakene våre. Du glemmer stadig at ved hjelp av handelen vår med den fremmede vil ni timers arbeid gi oss like mye forråd som tolv i dag.

R. — Man ser tydelig at du ikke er oppdratt i Europa. Du har kanskje aldri lest Moniteur industriel? Den ville ha lært deg dette: «All spart tid er et rent tap. Det er ikke å spise som betyr noe, det er å arbeide. Alt vi forbruker, teller ikke hvis det ikke er det direkte produktet av vårt arbeid. Vil du vite om du er rik? Se ikke på tilfredsstillelsene dine, men på strevet ditt.» Det er dette Moniteur industriel ville ha lært deg. Jeg, som ikke er noen teoretiker, ser bare tapet av jakten vår.

F. — For en underlig omsnuing av begrepene! Men…

R. — Ikke noe men. Dessuten finnes det politiske grunner til å avvise de egennyttige tilbudene fra den troløse fremmede.

F. — Politiske grunner!

R. — Ja. For det første gir han oss bare disse tilbudene fordi de er fordelaktige for ham.

F. — Desto bedre, siden de er det for oss også.

R. — Dernest gjør vi oss avhengige av ham ved disse byttehandlene.

F. — Og han av oss. Vi trenger viltet hans, han grønnsakene våre, og vi vil leve i godt vennskap.

R. — Systemmakeri! Vil du at jeg skal gjøre deg målløs?

F. — La oss se; jeg venter fremdeles på en god grunn.

R. — Sett at den fremmede lærer å dyrke en hage, og at øya hans er mer fruktbar enn vår. Ser du følgen?

F. — Ja. Forbindelsene våre med den fremmede opphører. Han tar ikke lenger grønnsaker fra oss, siden han får dem hjemme med mindre strev. Han bringer oss ikke lenger vilt, siden vi ikke har noe å gi ham i bytte, og vi vil da være nøyaktig slik du vil at vi skal være i dag.

R. — Uforutseende villmann! Ser du ikke at etter å ha drept jakten vår ved å oversvømme oss med vilt, vil han drepe hagebruket vårt ved å oversvømme oss med grønnsaker.

F. — Men det vil aldri skje annet enn i den grad vi gir ham noe annet, det vil si at vi finner noe annet å produsere med besparelse av arbeid for oss.

R. — Noe annet, noe annet! Du ender alltid der. Du svever i det uvisse, venn Fredag; det er ikke noe praktisk i synspunktene dine.

Striden trakk lenge ut og lot hver av dem, slik det ofte går, bli stående i sin overbevisning. Men siden Robinson hadde stor innflytelse over Fredag, fikk hans mening overtaket, og da den fremmede kom for å hente svaret, sa Robinson til ham:

«— Fremmede, for at forslaget Deres skal bli godtatt, måtte vi være helt sikre på to ting:

«For det første at øya Deres ikke er rikere på vilt enn vår; for vi vil bare kjempe med like våpen.

«For det andre at De taper på handelen. For siden det i ethvert bytte nødvendigvis er en vinner og en taper, ville vi være narret hvis ikke De var det. — Hva har De å si?»

«— Ingenting,» sa den fremmede. Og etter å ha brutt ut i latter gikk han tilbake til kanoen sin.

— Fortellingen ville ikke være så verst, hvis ikke Robinson var så absurd.

— Han er ikke mer absurd enn komiteen i rue Hauteville.

— Å, det er noe helt annet. De forutsetter snart én mann alene, snart, hva som kommer ut på ett, to menn som lever i fellesskap. Det er ikke vår verden; arbeidsdelingen, kjøpmennenes og pengenes mellomkomst forandrer spørsmålet betydelig.

— Det gjør riktignok transaksjonene mer innviklede, men forandrer ikke deres natur.

— Hva! De vil sammenligne den moderne handelen med enkle byttehandler?

— Handelen er ikke annet enn en mengde byttehandler; byttehandelens egen natur er identisk med handelens egen natur, slik et lite arbeid er av samme natur som et stort, slik tyngdekraften som driver et atom, er av samme natur som den som river med seg en verden.

— Altså, etter Deres mening, er disse resonnementene, som er så falske i Robinsons munn, ikke mindre falske i våre proteksjonisters munn?

— Nei; bare at feilen der skjuler seg bedre under omstendighetenes innviklethet.

— Nå vel! kom da til et eksempel hentet fra den nåværende orden av kjensgjerninger.

— La gå; i Frankrike, i betraktning av klimaets og vanenes krav, er klede en nyttig ting. Er det vesentlige å lage det eller å ha det?

— For et spørsmål! For å ha det, må man lage det.

— Det er ikke nødvendig. For å ha det må noen lage det, det er sikkert; men det er ingen forpliktelse til at det er personen eller landet som forbruker det, som produserer det. De har ikke laget det kledet som kler Dem så godt; Frankrike har ikke laget kaffen det spiser frokost med.

— Men jeg har kjøpt kledet mitt, og Frankrike kaffen sin.

— Nettopp, og med hva?

— Med penger.

— Men De har ikke laget pengene, og ikke Frankrike heller.

— Vi har kjøpt dem.

— Med hva?

— Med produktene våre, som har gått til Peru.

— Det er altså i virkeligheten Deres arbeid De bytter mot klede, og det franske arbeidet som er blitt byttet mot kaffe.

— Utvilsomt.

— Det er altså ingen streng nødvendighet å lage det man forbruker?

— Nei, hvis man lager noe annet som man gir i bytte.

— Med andre ord har Frankrike to midler til å skaffe seg en gitt mengde klede. Det første er å lage det; det andre er å lage noe annet, og bytte dette noe annet hos utlandet mot klede. Hvilket av disse to midlene er det beste?

— Jeg vet ikke riktig.

— Er det ikke det som, for et bestemt arbeid, gir en større mengde klede?

— Det ser slik ut.

— Og hva er best for en nasjon: å ha valget mellom disse to midlene, eller at loven forbyr den det ene, med fare for å ramme nettopp det beste?

— Det synes meg at det er best for den å ha valget, så mye mer som den i slike saker alltid velger riktig.

— Loven som forbyr utenlandsk klede, bestemmer altså at hvis Frankrike vil ha klede, må det lage det in natura, og at det er forbudt å lage dette noe annet som det kunne kjøpe utenlandsk klede med?

— Det er sant.

— Og siden den tvinger til å lage kledet og forbyr å lage noe annet, nettopp fordi dette andre ville kreve mindre arbeid (ellers ville den ikke trenge å blande seg inn), dekreterer den altså i virkeligheten at Frankrike ved et bestemt arbeid bare skal få én meter klede ved å lage det, mens det for samme arbeid ville ha fått to meter ved å lage noe annet.

— Men, for Guds skyld! hvilket noe annet?

— Eh! for Guds skyld! hva gjør det? Når det har valget, vil det bare lage noe annet i den grad det finnes noe annet å lage.

— Det er mulig; men jeg plages stadig av tanken på at utlandet sender oss klede og ikke tar imot det andre fra oss, i hvilket tilfelle vi ville sitte fint i det. I alle fall, her er innvendingen, selv fra Deres synspunkt. De innrømmer at Frankrike vil lage dette noe annet som skal byttes mot klede, med mindre arbeid enn om det hadde laget kledet selv.

— Utvilsomt.

— Det vil altså være en viss mengde av dets arbeid som rammes av uvirksomhet.

— Ja, men uten at det blir dårligere kledd, en liten omstendighet som utgjør hele feiltakelsen. Robinson mistet den av syne; våre proteksjonister ser den ikke eller skjuler den. Den strandede planken rammet også, i fjorten dager, Robinsons arbeid med uvirksomhet, for så vidt som det var anvendt på å lage en planke, men uten å berøve ham den. Skill derfor mellom disse to slags nedgang i arbeid: den som har savn til virkning, og den som har tilfredsstillelse til årsak. Disse to tingene er svært forskjellige, og hvis De setter dem likt, resonnerer De som Robinson. I de mest innviklede tilfellene, som i de enkleste, består sofismen i dette: Å bedømme arbeidets nytte etter dets varighet og dets intensitet, og ikke etter dets resultater;

som fører til denne økonomiske politikken: Å redusere arbeidets resultater i den hensikt å øke dets varighet og dets intensitet.