Den høyre og den venstre hånden

Sire,

Når man ser disse mennene fra Libre-Échange dristig spre sin lære og hevde at retten til å kjøpe og selge er innbefattet i eiendomsretten (en uforskammethet som herr Billault har påtalt som en sann advokat), er det tillatt å nære alvorlig uro for det nasjonale arbeidets skjebne; for hva skal franskmennene gjøre med armene og forstanden sin når de blir frie?

Den regjering De har beæret med Deres tillit, har måttet bekymre seg over en så alvorlig situasjon og i sin visdom søke et vern som kan settes i stedet for det som synes truet. – Den foreslår for Dem å forby Deres trofaste undersåtter bruken av den høyre hånden.

Sire, gjør oss ikke den urett å tro at vi lettsindig har vedtatt et tiltak som ved første øyekast kan virke besynderlig. Det grundige studiet av vernesystemet har åpenbart for oss denne syllogismen, som hele systemet hviler på:

Jo mer man arbeider, desto rikere er man;

Jo flere vanskeligheter man har å overvinne, desto mer arbeider man;

Ergo, jo flere vanskeligheter man har å overvinne, desto rikere er man.

Hva er da vernet, om ikke en sinnrik anvendelse av dette resonnementet i god og gyldig form, og så stramt at det ville stå imot selv herr Billaults spissfindighet?

La oss personifisere landet. La oss betrakte det som et kollektivt vesen med tretti millioner munner og, som en naturlig følge, seksti millioner armer. Der står det og lager en pendelklokke, som det akter å bytte bort i Belgia mot ti kvintaler jern. — Men vi sier til det: Lag jernet selv. — Det kan jeg ikke, svarer det, det ville ta meg for lang tid; jeg ville ikke få laget fem kvintaler på den tiden jeg lager en klokke. — Utopist! svarer vi, nettopp derfor forbyr vi deg å lage klokken og befaler deg å lage jernet. Ser du ikke at vi skaper arbeid for deg?

Sire, det vil ikke ha unngått Deres skarpsindighet at dette er nøyaktig som om vi sa til landet: Arbeid med den venstre hånden og ikke med den høyre.

Å skape hindringer for å gi arbeidet anledning til å utfolde seg, det er prinsippet for den restriksjonen som er i ferd med å dø. Det er også prinsippet for den restriksjonen som skal fødes. Sire, å regulere på denne måten er ikke å fornye, det er å holde fast ved.

Hva tiltakets virkning angår, er den ubestridelig. Det er vanskelig, langt vanskeligere enn man tror, å utføre med den venstre hånden det man var vant til å gjøre med den høyre. De vil overbevise Dem om det, Sire, om De nedlater Dem til å prøve vårt system på en handling som er Dem fortrolig, som for eksempel å stokke kort. Vi kan altså smigre oss med å åpne en ubegrenset løpebane for arbeidet.

Når arbeidere av alle slag er henvist til sin venstre hånd, la oss da forestille oss, Sire, det umåtelige antallet av dem som skal til for å dekke hele det nåværende forbruket, idet vi forutsetter at det er uforanderlig, slik vi alltid gjør når vi sammenligner motsatte produksjonssystemer med hverandre. En så veldig etterspørsel etter arbeidskraft kan ikke unnlate å framkalle en betydelig stigning i lønningene, og fattigdommen vil forsvinne fra landet som ved et trylleslag.

Sire, Deres faderlige hjerte vil glede seg ved tanken på at forordningens velgjerninger også vil strekke seg til den interessante delen av den store familien hvis skjebne vekker hele Deres omsorg. Hva er kvinnenes lodd i Frankrike? Det dristigste kjønn, det som er mest herdet mot strabaser, fortrenger dem umerkelig fra alle løpebaner.

Før hadde de lotterikontorene å ty til. De er blitt stengt av en ubarmhjertig filantropi; og under hvilket påskudd? «For å spare,» sa den, «den fattiges skjerv.» Akk! Har den fattige noen gang fått, for en mynt, så søte og så uskyldige gleder som dem lykkens hemmelighetsfulle urne rommet for ham? Avskåret fra alle livets gleder, når han hver fjortende dag satte en dagslønn på en quaterne sec, hvor mange herlige timer førte han ikke inn i sin familie? Håpet hadde alltid sin plass ved arnen. Kvistkammeret befolket seg med illusjoner: Konen lovet seg selv å overstråle naboerskene med sin prektige påkledning, sønnen så seg selv som tamburmajor, datteren følte seg ført mot alteret ved sin forlovedes arm.

Det er da alltid noe å drømme en vakker drøm!

Å! Lotteriet, det var den fattiges poesi, og vi har latt det glippe!

Når lotteriet er avgått ved døden, hvilke midler har vi da til å forsørge våre beskyttede? Tobakken og posten.

Tobakken, vel og bra; den går framover, takket være himmelen og de fornemme vanene som opphøyde forbilder meget behendig har forstått å gjøre gjeldende blant vår elegante ungdom.

Men posten!… Om den sier vi ingenting; den skal bli gjenstand for en egen rapport.

Bortsett fra tobakken, hva er det da igjen for Deres kvinnelige undersåtter? Ikke annet enn brodering, strikking og søm, sørgelige utveier som en barbarisk vitenskap, mekanikken, innsnevrer mer og mer.

Men så snart Deres forordning er kunngjort, så snart de høyre hendene er kuttet av eller bundet fast, vil alt skifte utseende. Tjue ganger, tretti ganger så mange brodererske, glatterske og strykerske, lintøysyersker, syersker og skjortesyersker vil ikke strekke til for kongerikets forbruk (skam få den som tenker ondt derom); fremdeles forutsatt at det er uforanderlig, etter vår måte å resonnere på.

Det er sant at denne forutsetningen vil kunne bestrides av kalde teoretikere, for kjolene blir dyrere, og skjortene også. Det samme sier de om jernet som Frankrike henter fra våre gruver, sammenlignet med det landet kunne høste som vin på våre åssider. Dette argumentet er altså ikke mer gyldig mot keivhendtheten enn mot vernet; for nettopp denne dyrtiden er resultatet av og tegnet på det overskuddet av anstrengelser og arbeid som nettopp er det grunnlaget vi, i det ene tilfellet som i det andre, akter å bygge arbeiderklassens velstand på.

Ja, vi gjør oss et rørende bilde av syindustriens velstand. For en bevegelse! for en virksomhet! for et liv! Hver kjole vil sysselsette hundre fingre i stedet for ti. Det vil ikke lenger finnes en eneste ledig ung pike, og vi behøver ikke, Sire, å gjøre Deres skarpsyn oppmerksom på de moralske følgene av denne store omveltningen. Ikke bare vil flere piker være sysselsatt, men hver av dem vil tjene mer, for de vil ikke kunne tilfredsstille etterspørselen; og om konkurransen fremdeles viser seg, blir det ikke lenger mellom arbeiderskene som lager kjolene, men mellom de vakre damene som bærer dem.

De ser det, Sire: Vårt forslag er ikke bare i samsvar med regjeringens økonomiske tradisjoner, det er dessuten i sitt vesen moralsk og demokratisk.

For å bedømme virkningene av det, la oss anta at det er gjennomført, la oss i tanken flytte oss inn i framtiden; la oss forestille oss systemet i virksomhet i tjue år. Lediggangen er forvist fra landet; velstand og endrektighet, tilfredshet og moral har sammen med arbeidet trengt inn i alle familier; ikke mer nød, ikke mer prostitusjon. Siden den venstre hånden er svært keivete i arbeidet, er det overflod av arbeid, og betalingen er tilfredsstillende. Alt har innrettet seg etter dette; verkstedene er blitt befolket i samsvar med det. Er det ikke sant, Sire, at om noen utopister plutselig kom og krevde frihet for den høyre hånden, ville de spre uro i landet? Er det ikke sant at denne påståtte reformen ville velte om på alles tilværelse? Altså er vårt system godt, siden man ikke kunne ødelegge det uten smerte.

Og likevel har vi den triste anelsen at det en dag vil danne seg (så stor er den menneskelige fordervelse!) en forening for de høyre henders frihet.

Vi synes allerede å høre fri-dekstristene føre denne talen i Montesquieu-salen:

«Folk, du tror du er rikere fordi man har tatt fra deg bruken av en hånd; du ser bare det merarbeidet som tilfaller deg av det. Men se da også på den dyrtiden som følger av det, den tvungne nedgangen i alt forbruk. Dette tiltaket har ikke gjort lønningenes kilde, kapitalen, rikere. Vannet som renner fra dette store reservoaret, ledes inn i andre kanaler, mengden er ikke økt, og sluttresultatet er, for nasjonen som helhet, et tap av velferd lik alt det millioner av høyre hender kan produsere mer enn et like stort antall venstre hender. La oss derfor slutte oss sammen og, på bekostning av noen uunngåelige forstyrrelser, erobre retten til å arbeide med alle hender.»

Heldigvis, Sire, vil det danne seg en forening til forsvar for arbeidet med den venstre hånden, og sinistristene vil ikke ha noen vanskelighet med å gjøre alle disse allmennhetene og idealitetene, antakelsene og abstraksjonene, drømmeriene og utopiene til intet. De behøver bare å grave fram Moniteur industriel fra 1846: Der vil de finne ferdiglagde argumenter mot handelsfriheten, som så vidunderlig pulveriserer den høyre hånds frihet at det vil være nok for dem å bytte ut det ene ordet med det andre.

«Pariserligaen for handelsfrihet tvilte ikke på arbeidernes støtte. Men arbeiderne er ikke lenger menn som lar seg lede etter nesen. De har øynene åpne, og de kan samfunnsøkonomien bedre enn våre patenterte professorer… Handelsfriheten, har de svart, ville ta fra oss arbeidet vårt, og arbeidet er vår virkelige, store, suverene eiendom: med arbeid, med mye arbeid, er prisen på varene aldri uoppnåelig. Men uten arbeid, om så brødet bare kostet en sou pundet, er arbeideren nødt til å dø av sult. Nå vil deres læresetninger, i stedet for å øke den nåværende summen av arbeid i Frankrike, minske den, det vil si at dere vil drive oss ut i nøden.» (Nummeret for 13. oktober 1846.)

«Når det er for mange varer å selge, synker riktignok prisen på dem; men siden lønnen minker når varen taper verdi, følger det at vi, i stedet for å være i stand til å kjøpe, ikke lenger kan kjøpe noe. Det er altså når varen er til spottpris at arbeideren er ulykkeligst.» (Gauthier de Rumilly, Moniteur industriel for 17. november.)

Det vil ikke være av veien at sinistristene fletter inn noen trusler i sine vakre teorier. Her er mønsteret:

«Hva! å ville sette den høyre hånds arbeid i stedet for den venstres og slik framkalle en tvungen senkning, om ikke tilintetgjørelse, av lønnen, nesten hele nasjonens eneste utvei!

«Og det i et øyeblikk da magre avlinger allerede pålegger arbeideren smertelige ofre, gjør ham urolig for framtiden, gjør ham mer mottakelig for dårlige råd og rede til å forlate den så kloke oppførselen han hittil har vist!»

Vi har den tillit, Sire, at takket være så lærde resonnementer vil den venstre hånden, om kampen kommer i gang, gå seirende ut av den.

Kanskje vil det også danne seg en forening med det formål å undersøke om ikke den høyre og den venstre hånden begge tar feil, og om det ikke finnes en tredje hånd mellom dem, for å forsone alt.

Etter å ha skildret dekstristene som forført av den tilsynelatende rausheten i et prinsipp hvis riktighet erfaringen ennå ikke har bekreftet, og sinistristene som forskanset i vunne stillinger:

«Og man nekter for, vil den si, at det finnes et tredje standpunkt å innta midt i konflikten! og man ser ikke at arbeiderne må forsvare seg på én gang både mot dem som ikke vil forandre noe ved den nåværende situasjonen, fordi de har fordel av den, og mot dem som drømmer om en økonomisk omveltning som de verken har beregnet omfanget eller rekkevidden av!» (National for 16. oktober.)

Vi vil likevel ikke skjule for Deres Majestet, Sire, at vårt prosjekt har en sårbar side. Man vil kunne si til oss: Om tjue år vil alle venstre hender være like dyktige som de høyre hendene er nå, og dere vil ikke lenger kunne regne med keivhendtheten for å øke det nasjonale arbeidet.

Til det svarer vi at ifølge lærde leger har den venstre siden av menneskekroppen en naturlig svakhet som er fullt ut betryggende for arbeidets framtid.

Og når alt kommer til alt, Sire: Samtykk i å undertegne forordningen, og et stort prinsipp vil ha seiret: All rikdom stammer fra arbeidets intensitet. Det vil bli lett for oss å utvide og variere anvendelsene av det. Vi vil for eksempel forordne at det ikke lenger skal være tillatt å arbeide med annet enn foten.

Det er ikke mer umulig (siden det er sett) enn å utvinne jern av slammet i Seinen. Man har til og med sett menn skrive med ryggen. De ser, Sire, at midlene til å øke det nasjonale arbeidet ikke vil mangle oss. Som siste utvei ville vi fremdeles ha amputasjonenes ubegrensede ressurs.

Endelig, Sire, om denne rapporten ikke var bestemt for offentliggjøring, ville vi henlede Deres oppmerksomhet på den store innflytelsen som alle systemer av samme slag som det vi forelegger Dem, er egnet til å gi maktens menn. Men det er et emne vi forbeholder oss å behandle i hemmelig råd.