Herredømme gjennom arbeid

«Likesom man i krigstid når fram til herredømme gjennom overlegenhet i våpen, kan man da i fredstid nå fram til herredømme gjennom overlegenhet i arbeid?»

Dette spørsmålet er av største interesse i en tid da man ikke synes å trekke i tvil at på industriens felt, som på slagmarken, knuser den sterkeste den svakeste.

For at det skal være slik, må man ha oppdaget en trist og nedslående analogi mellom arbeidet som utøves på tingene, og volden som utøves mot menneskene; for hvordan skulle disse to slags handlinger kunne være identiske i sine virkninger, om de var motsatte av natur?

Og hvis det er sant at herredømmet i industrien som i krigen er det nødvendige resultatet av overlegenhet, hva har vi da å befatte oss med framskritt, med samfunnsøkonomi, siden vi lever i en verden der alt er innrettet slik av Forsynet at én og samme virkning, undertrykkelsen, uunngåelig springer ut av de mest motsatte prinsipper?

I anledning den helt nye politikken som handelsfriheten drar England inn i, reiser mange denne innvendingen, som, det innrømmer jeg, opptar de mest oppriktige sinn: «Gjør England noe annet enn å forfølge det samme målet med et annet middel? Trakter det ikke fortsatt etter det universelle overherredømmet? Sikker på overlegenheten i sin kapital og sitt arbeid, påkaller det ikke den frie konkurransen for å kvele kontinentets industri, herske som enehersker og erobre privilegiet å nære og kle de ruinerte folkene?»

Det ville være lett for meg å påvise at disse bekymringene er innbilte; at vår påståtte underlegenhet er sterkt overdrevet; at det ikke finnes én av våre store næringer som ikke bare står imot, men endog utvikler seg under påvirkning av den utenlandske konkurransen, og at dens ufeilbarlige virkning er å føre til en økning i det allmenne forbruket, i stand til å oppta både produktene utenfra og dem innenfra.

I dag vil jeg angripe innvendingen forfra og la den beholde hele sin styrke og hele fordelen av det terrenget den har valgt. Jeg setter engelskmennene og franskmennene til side og vil undersøke, på allmenn måte, om et folk, selv når det ved sin overlegenhet i en industrigren kommer til å kvele den tilsvarende industrien hos et annet folk, dermed har tatt et skritt mot herredømme og det andre et skritt mot avhengighet; med andre ord, om ikke begge vinner på operasjonen, og om det ikke er den beseirede som vinner mest.

Ser man i et produkt bare anledningen til et arbeid, er det sikkert at proteksjonistenes bekymringer er begrunnet. Betrakter man jernet, for eksempel, bare i dets forhold til jernverkseierne, kunne man frykte at konkurransen fra et land der det var en gratis gave fra naturen, skulle slukke masovnene i et annet land der det var knapt med malm og brensel.

Men er det et fullstendig syn på saken? Har jernet bare forhold til dem som lager det? Er det fremmed for dem som bruker det? Er dets endelige, eneste bestemmelse å bli produsert? Og hvis det er nyttig, ikke på grunn av arbeidet det gir anledning til, men i kraft av egenskapene det har, av de mange tjenestene dets hardhet og smibarhet gjør det skikket til, følger det da ikke at utlendingen ikke kan senke prisen på det, selv til det punkt at han hindrer produksjonen hos oss, uten å gjøre oss mer godt i det siste henseende enn han gjør oss ondt i det første?

Man må gjerne betenke at det er en mengde ting som utlendingene, ved de naturlige fordelene de er omgitt av, hindrer oss i å produsere direkte, og med hensyn til hvilke vi i virkeligheten befinner oss i den hypotetiske stillingen vi undersøker når det gjelder jernet. Vi produserer hos oss verken te, kaffe, gull eller sølv. Vil det si at vårt arbeid som helhet er minsket av den grunn? Nei; bare at vi, for å skape motverdien av disse tingene, for å skaffe oss dem gjennom bytte, tar fra vårt samlede arbeid en mindre del enn det ville kreve å produsere dem selv. Vi har mer igjen å vie til andre tilfredsstillelser. Vi er desto rikere, desto sterkere. Alt den utenlandske rivaliseringen har kunnet gjøre, selv i de tilfellene der den på absolutt vis forbyr oss en bestemt form for arbeid, er å spare det, å øke vår produktive kraft. Er det, for utlendingen, veien til herredømme?

Om man fant en gullgruve i Frankrike, følger det ikke at vi ville ha interesse av å drive den. Det er til og med sikkert at foretaket burde oppgis om hver unse gull slukte mer av vårt arbeid enn en unse gull kjøpt i Mexico med klede. I så fall ville det være bedre å fortsette å se våre gruver i våre vevstoler. — Det som er sant om gullet, er sant om jernet.

Illusjonen kommer av at man ikke ser én ting. Det er at den utenlandske overlegenheten aldri hindrer det nasjonale arbeidet annet enn i en bestemt form, og at den bare gjør det overflødig i denne formen ved å stille til vår rådighet selve resultatet av det arbeidet som slik er tilintetgjort. Om menneskene levde i dykkerklokker under et lag av vann og måtte skaffe seg luft ved hjelp av pumpen, ville det der ligge en umåtelig kilde til arbeid. Å gjøre inngrep i dette arbeidet, mens man lot menneskene bli i denne tilstanden, ville være å påføre dem en fryktelig skade. Men hvis arbeidet opphører bare fordi nødvendigheten ikke lenger er der, fordi menneskene er satt i et annet miljø, der luften uten anstrengelse bringes i kontakt med lungene deres, da er tapet av dette arbeidet slett ikke å beklage, uten i øynene til dem som hardnakket ikke vil verdsette annet i arbeidet enn arbeidet selv.

Det er nettopp denne slags arbeid maskinene, handelsfriheten, framskrittet av alle slag gradvis tilintetgjør; ikke det nyttige arbeidet, men det arbeidet som er blitt overflødig, overtallig, uten formål, uten resultat. Vernet derimot setter det i gang igjen; det setter oss tilbake under vannlaget for å gi oss anledning til å pumpe; det tvinger oss til å hente gullet i den utilgjengelige nasjonale gruven heller enn i våre nasjonale vevstoler. Hele dets virkning ligger i dette ordet: sløsing med krefter.

Man forstår at jeg her taler om de allmenne virkningene og ikke om de forbigående rystelsene som overgangen fra et dårlig system til et godt forårsaker. En øyeblikkelig forstyrrelse følger nødvendigvis med ethvert framskritt. Det kan være en grunn til å mildne overgangen; det er ingen grunn til systematisk å forby ethvert framskritt, enda mindre til å underkjenne det.

Man framstiller industrien for oss som en kamp. Det er ikke sant, eller det er bare sant hvis man nøyer seg med å betrakte hver næring i dens virkninger på en annen tilsvarende næring, idet man i tanken isolerer dem begge fra resten av menneskeheten. Men det er noe mer; det er virkningene på forbruket, på den allmenne velferden.

Derfor er det ikke tillatt å sidestille, slik man gjør, arbeidet med krigen.

I krigen knuser den sterkeste den svakeste.

I arbeidet gir den sterkeste kraft til den svakeste. Det ødelegger analogien fra grunnen av.

Engelskmennene kan være så sterke og dyktige de vil, ha enorm og nedbetalt kapital, råde over to store produksjonskrefter, jernet og ilden; alt dette gir seg utslag i produktets lave pris. Og hvem vinner på produktets lave pris? Den som kjøper det.

Det står ikke i deres makt å tilintetgjøre på absolutt vis noen som helst del av vårt arbeid. Alt de kan gjøre, er å gjøre det overflødig for et resultat som er oppnådd, å gi luften samtidig som de fjerner pumpen, slik å øke vår disponible kraft, og, merkelig nok, å gjøre sitt påståtte herredømme desto mer umulig jo mer ubestridelig deres overlegenhet måtte være.

Slik kommer vi, gjennom et strengt og trøstefullt bevis, til denne konklusjonen: at arbeidet og volden, så motsatte i sin natur, ikke er det mindre i sine virkninger, hva så proteksjonister og sosialister sier.

Til det har det vært nok for oss å skille mellom tilintetgjort arbeid og spart arbeid.

Å ha mindre jern fordi man arbeider mindre, eller å ha mer jern enda man arbeider mindre, det er ting som er mer enn forskjellige; de er motsatte. Proteksjonistene blander dem sammen, vi blander dem ikke sammen. Det er alt.

La oss få én ting klart for oss. Hvis engelskmennene setter inn mye virksomhet, arbeid, kapital, intelligens og naturkrefter, er det ikke for våre vakre øynes skyld. Det er for å skaffe seg selv mange tilfredsstillelser i bytte for produktene sine. De vil ganske sikkert motta minst like mye som de gir, og de framstiller hjemme hos seg betalingen for det de kjøper annetsteds. Hvis de altså oversvømmer oss med sine produkter, er det fordi de akter å bli oversvømmet med våre. I så fall er det beste middelet til å få mye av dem for oss selv å stå fritt til å velge, for anskaffelsen, mellom disse to framgangsmåtene: umiddelbar produksjon, middelbar produksjon. Hele den britiske machiavellismen vil ikke få oss til å gjøre et dårlig valg.

La oss altså slutte å sidestille den industrielle konkurransen barnslig med krigen; en falsk sidestilling som henter alt det bestikkende den har, fra at man isolerer to rivaliserende næringer for å bedømme konkurransens virkninger. Så snart man tar med i regnskapet virkningen på den allmenne velferden, forsvinner analogien.

I et slag er den som blir drept, virkelig drept, og hæren er svekket tilsvarende. I industrien bukker en fabrikk bare under i den grad det nasjonale arbeidet som helhet erstatter det den produserte, med et overskudd. La oss tenke oss en tingenes tilstand der det for hver mann som blir liggende på valplassen, gjenoppstår to, fulle av kraft og styrke. Om det finnes en planet der det går slik til, må man innrømme at krigen der føres under vilkår så forskjellige fra dem vi ser her nede, at den ikke engang fortjener navnet.

Nå er nettopp dette det særmerkte ved det man så uheldig har kalt industrikrig.

La belgierne og engelskmennene senke prisen på jernet sitt, om de kan, la dem senke den igjen og alltid, til de har gjort den til intet. De kan nok på den måten slukke en av våre masovner, drepe en av våre soldater; men jeg utfordrer dem til å hindre at det straks, og som en nødvendig følge av selve denne lave prisen, gjenoppstår og utvikler seg tusen andre næringer, mer lønnsomme enn den næringen som er satt ut av spill.

La oss konkludere med at herredømme gjennom arbeid er umulig og selvmotsigende, siden enhver overlegenhet som viser seg hos et folk, gir seg utslag i lave priser og ikke fører til annet enn å gi kraft til alle de andre. La oss forvise fra samfunnsøkonomien alle disse uttrykkene som er lånt fra slagmarkens ordforråd: Kjempe med like våpen, seire, knuse, kvele, bli slått, invasjon, tributt. Hva betyr disse vendingene? Press dem, og det kommer ingenting ut av dem… Vi tar feil, det kommer absurde villfarelser og skjebnesvangre fordommer ut av dem. Det er disse ordene som stanser folkenes sammensmelting, deres fredelige, universelle, uoppløselige forbund, og menneskehetens framskritt!