Frihandlerens lille arsenal

— Hvis man sier til Dem: Det finnes ingen absolutte prinsipper. Forbudet kan være dårlig og restriksjonen god.

Svar: Restriksjonen forbyr alt det den hindrer i å komme inn.

— Hvis man sier til Dem: Jordbruket er landets nærende mor.

Svar: Det som nærer landet, er nettopp ikke jordbruket, men kornet.

— Hvis man sier til Dem: Grunnlaget for folkets ernæring er jordbruket.

Svar: Grunnlaget for folkets ernæring er kornet. Derfor er en lov som gjør at man ved jordbruksarbeid får to hektoliter korn, på bekostning av de fire hektoliterne som det samme arbeidet i industrien ville ha skaffet uten den, langt fra å være en ernæringslov; den er en utsultingslov.

— Hvis man sier til Dem: Restriksjonen på innførsel av utenlandsk korn fører til mer dyrking og følgelig til mer innenlandsk produksjon.

Svar: Den fører til at man sår på fjellknausene og på havsanden. Å melke en ku og melke i det uendelige gir mer melk; for hvem kan si i hvilket øyeblikk man ikke lenger får en dråpe? Men dråpen koster dyrt.

— Hvis man sier til Dem: La brødet være dyrt, og jordbrukeren, som er blitt rik, vil gjøre industrimannen rik.

Svar: Brødet er dyrt når det er lite av det, og det kan bare skape fattige, eller, om De vil, utsultede rike.

— Hvis man insisterer og sier: Når brødet blir dyrere, stiger lønningene.

Svar ved å vise til april 1847, da fem sjettedeler av arbeiderne gikk på almisser.

— Hvis man sier til Dem: Arbeidernes fortjeneste må følge dyrtiden på levemidlene.

Svar: Det er det samme som å si at på et skip uten proviant har alle like mye skipskjeks, enten det finnes noe eller ikke.

— Hvis man sier til Dem: Man må sikre en god lønn til den som selger korn.

Svar: La gå; men da må man sikre en god lønn til den som kjøper det.

— Hvis man sier til Dem: Jordeierne, som lager lovene, har hevet brødprisen uten å bry seg om lønningene, fordi de vet at når brødet blir dyrere, stiger lønningene helt naturlig.

Svar: Etter det prinsippet må De ikke klandre arbeiderne når de en gang lager lovene, hvis de fastsetter en god lønnssats uten å bry seg om å verne kornet, for de vet at hvis lønningene er høye, blir levemidlene dyrere helt naturlig.

— Hvis man sier til Dem: Hva skal man da gjøre?

Svar: Være rettferdig mot alle.

— Hvis man sier til Dem: Det er vesentlig at et stort land har jernindustri.

Svar: Det som er mer vesentlig, er at dette store landet har jern.

— Hvis man sier til Dem: Det er uunnværlig at et stort land har tøyindustri.

Svar: Det som er mer uunnværlig, er at borgerne i dette store landet har tøy.

— Hvis man sier til Dem: Arbeidet er rikdommen.

Svar: Det er galt.

Og føy til, som utdyping: En årelating er ikke helse; og beviset på at den ikke er helse, er at den har som mål å gjenopprette den.

— Hvis man sier til Dem: Å tvinge menneskene til å pløye steingrunn og trekke en unse jern ut av en kvintal malm, er å øke deres arbeid og dermed deres rikdom.

Svar: Å tvinge menneskene til å grave brønner ved å forby dem vannet i elven, er å øke deres unyttige arbeid, men ikke deres rikdom.

— Hvis man sier til Dem: Solen gir sin varme og sitt lys uten betaling.

Svar: Desto bedre for meg, det koster meg ingenting å se klart.

— Og hvis man svarer Dem: Industrien i sin alminnelighet taper det De ville ha betalt for belysningen.

Svar tilbake: Nei; for siden jeg ikke har betalt solen noe, tjener det den sparer meg for til å betale klær, møbler og stearinlys.

— Hvis man på samme måte sier til Dem: Disse skurkene av noen engelskmenn har avskrevet kapital.

Svar: Desto bedre for oss, de kommer ikke til å la oss betale rentene.

— Hvis man sier til Dem: Disse perfide engelskmennene finner jern og kull i samme forekomst.

Svar: Desto bedre for oss, de kommer ikke til å la oss betale noe for å bringe dem sammen.

— Hvis man sier til Dem: Sveitserne har fete beitemarker som koster lite.

Svar: Fordelen er vår, for de vil kreve en mindre mengde arbeid av oss for å skaffe trekkraft til jordbruket vårt og mat til magene våre.

— Hvis man sier til Dem: Jordene på Krim har ingen verdi og betaler ingen skatter.

Svar: Fortjenesten er vår, vi som kjøper korn fritatt for disse byrdene.

— Hvis man sier til Dem: De livegne i Polen arbeider uten lønn.

Svar: Ulykken er deres og fortjenesten vår, siden arbeidet deres trekkes fra prisen på kornet herrene deres selger oss.

— Endelig, hvis man sier til Dem: De andre nasjonene har en mengde fordeler framfor oss.

Svar: Gjennom byttet er de nødt til å la oss ta del i dem.

— Hvis man sier til Dem: Med friheten kommer vi til å bli oversvømt av brød, av oksestek, av kull og av frakker.

Svar: Vi kommer verken til å sulte eller fryse.

— Hvis man sier til Dem: Hva skal vi betale med?

Svar: La ikke det bekymre Dem. Hvis vi blir oversvømt, er det fordi vi har kunnet betale, og hvis vi ikke kan betale, blir vi ikke oversvømt.

— Hvis man sier til Dem: Jeg skulle godta frihandelen hvis utlendingen, når han bringer oss et produkt, tok et annet med seg; men han kommer til å ta med seg myntene våre.

Svar: Myntene vokser like lite som kaffen på markene i Beauce, og kommer like lite ut av verkstedene i Elbeuf. For oss er det å betale utlendingen med mynt som å betale ham med kaffe.

— Hvis man sier til Dem: Spis kjøtt.

Svar: La det komme inn.

— Hvis man sier til Dem, som La Presse: Når man ikke har råd til å kjøpe brød, må man kjøpe oksekjøtt.

Svar: Et like klokt råd som det herr Vautour gir leieboeren sin:

Når man ikke har råd til å betale husleien,
må man ha et hus selv.

— Hvis man sier til Dem, som La Presse: Staten må lære folket hvorfor og hvordan det skal spise oksekjøtt.

Svar: La staten bare slippe oksekjøttet inn, og når det gjelder å spise det, er verdens mest siviliserte folk voksent nok til å lære det uten lærer.

— Hvis man sier til Dem: Staten må vite alt og forutse alt for å lede folket, og folket har bare å la seg lede.

Svar: Finnes det en stat utenfor folket og en menneskelig framsynthet utenfor menneskeheten? Arkimedes kunne ha gjentatt hver dag i sitt liv: Med en vektstang og et fast punkt skal jeg flytte verden, uten at han av den grunn hadde flyttet den, i mangel av fast punkt og vektstang. — Statens faste punkt er nasjonen, og ingenting er mer meningsløst enn å bygge så mange forhåpninger på staten, det vil si å forutsette kollektiv viten og framsynthet etter å ha slått fast som et faktum den enkeltes dumhet og mangel på framsyn.

— Hvis man sier til Dem: Herregud! jeg ber ikke om noen begunstigelse, bare om en toll på korn og kjøtt som oppveier de tunge skattene Frankrike er underlagt; en enkel liten toll lik det disse skattene legger til kostprisen på kornet mitt.

Svar: Tusen ganger om forlatelse, men jeg betaler også skatter. Hvis altså vernet, som De bevilger Dem selv, har den virkningen at det for meg legger nøyaktig Deres andel av skattene på kornet Deres, så sikter Deres søtladne anmodning ikke til noe mindre enn å opprette mellom oss denne ordningen, slik De selv formulerer den: «Ettersom de offentlige byrdene er tunge, skal jeg, kornselger, ikke betale noe som helst, og du, min nabo kjøperen, skal betale to andeler, nemlig din og min.» Kornhandler, min nabo, du kan ha makten på din side; men du har så visst ikke fornuften på din side.

— Hvis man sier til Dem: Det er likevel hardt for meg, som betaler skatter, å kjempe på mitt eget marked med utlendingen, som ikke betaler noen.

Svar:

1° For det første er det ikke Deres marked, men vårt marked. Jeg, som lever av korn og betaler for det, må telle for noe;

2° Få utlendinger er, slik tidene er nå, fritatt for skatter;

3° Hvis skatten De bevilger, gir Dem mer tilbake i veier, kanaler, sikkerhet osv. enn den koster Dem, har De ingen rett til, på min bekostning, å avvise konkurransen fra utlendinger som ikke betaler skatten, men som heller ikke har sikkerheten, veiene, kanalene. Like gjerne kunne man si: Jeg krever en utjevningstoll fordi jeg har finere klær, sterkere hester og bedre ploger enn den russiske bonden;

4° Hvis skatten ikke gir tilbake det den koster, så la være å bevilge den;

5° Og til syvende og sist, etter å ha bevilget skatten, ønsker De å unndra Dem den? Tenk Dem et system som velter den over på utlendingen. Men tollen velter Deres andel over på meg, som allerede har mer enn nok med min egen.

— Hvis man sier til Dem: Hos russerne er handelsfriheten nødvendig for å bytte deres produkter med fordel. (Herr Thiers’ mening i Kammerets byråer, april 1847.)

Svar: Friheten er nødvendig overalt og av samme grunn.

— Hvis man sier til Dem: Hvert land har sine behov. Det er ut fra dem man må handle. (Herr Thiers.)

Svar: Det er ut fra dem det handler av seg selv når man ikke hindrer det.

— Hvis man sier til Dem: Siden vi ikke har jernplater, må man tillate innførsel av dem. (Herr Thiers.)

Svar: Mange takk.

— Hvis man sier til Dem: Handelsflåten trenger frakt. Mangelen på last på tilbakereisen gjør at flåten vår ikke kan kjempe mot den utenlandske flåten. (Herr Thiers.)

Svar: Når man vil lage alt hjemme, kan man ikke ha frakt verken på utreisen eller på hjemreisen. Det er like absurd å ville ha en flåte under forbudssystemet som det ville være å ville ha kjerrer der man hadde forbudt all transport.

— Hvis man sier til Dem: Sett at vernet er urettferdig, så har alt innrettet seg etter det; det er kapital som er bundet, rettigheter som er ervervet; man kan ikke komme ut av det uten lidelse.

Svar: Enhver urett gagner noen (unntatt kanskje restriksjonen, som i det lange løp ikke gagner noen); å argumentere ut fra den forstyrrelsen som opphøret av uretten påfører den som tjener på den, er å si at en urett, bare fordi den har eksistert et øyeblikk, må være evig.