Et kinesisk eventyr
Tollvesenet er en hær av funksjonærer satt til å hindre, og når hindringene så framkaller arbeid, brukes arbeidet som bevis for at hindringene er gode. Bastiat svarer med fabelen om keiseren som fyller kanalen mellom Tchin og Tchan med stein, og mandarinen Kouang som ser alt det nye strevet uten å se at det bare er flyttet fra annet arbeid.
Man roper opp om griskheten, om egoismen i vår tid!
For min del ser jeg at verden, og Paris framfor alt, er befolket av Deciuser.
Slå opp de tusen bind, de tusen aviser, de tusen føljetonger som pariserpressene hver dag spyr ut over landet; er ikke alt dette små helgeners verk?
For en glød i skildringen av tidens laster! For en rørende ømhet for massene! Med hvilken gavmildhet inviterer man ikke de rike til å dele med de fattige, om ikke de fattige til å dele med de rike! For en mengde planer om sosiale reformer, sosiale forbedringer, sosiale organiseringer! Finnes det en så ubetydelig skribent at han ikke vier seg til de arbeidende klassers velferd? Det gjelder bare å forskuttere dem noen écu for å skaffe dem den fritiden de trenger til å hengi seg til sine humanitære tankespinn.
Og så snakker man etterpå om egoismen, om individualismen i vår tid!
Det finnes ingenting man ikke gjør krav på å stille i folkets velferds og moralske oppdragelses tjeneste, ingenting, ikke engang tollvesenet. — De tror kanskje det er en skattemaskin, som accisen, som bompengene ved enden av broen? Slett ikke. Det er en i sitt vesen siviliserende, broderlig og likhetsskapende institusjon. Hva vil De? Det er moten. Man må legge, eller late som man legger, følelse og sentimentalitet i alt, like inn i skilderhuset til «hva har du der?»
Men for å virkeliggjøre disse filantropiske bestrebelsene har tollvesenet, det må innrømmes, noen besynderlige framgangsmåter.
Det stiller på beina en hær av direktører, underdirektører, inspektører, underinspektører, kontrollører, visitører, tollkasserere, sjefer, undersjefer, kontorister, ekstrabetjenter, aspiranter til ekstrabetjent og aspiranter til aspiranturen, for ikke å snakke om den aktive tjenesten, og alt dette for å få utøvd på folkets næringsvirksomhet denne negative virkningen som oppsummeres i ordet hindre.
Legg merke til at jeg ikke sier beskatte, men virkelig og reelt hindre.
Og hindre ikke handlinger som sedene fordømmer eller som strider mot den offentlige orden, men uskyldige transaksjoner, som til og med, det innrømmer man, er gunstige for freden og samholdet mellom folkene.
Men menneskeheten er så bøyelig og så smidig at den på en eller annen måte alltid overvinner hindringene. Det er bare et spørsmål om mer arbeid.
Hindrer man et folk i å hente maten sin utenfra, produserer det den innenfor. Det er mer strevsomt, men man må leve. Hindrer man det i å krysse dalen, går det over tindene. Det tar lengre tid, men man må fram.
Det var det triste; men her kommer det morsomme. Når loven på denne måten har skapt en viss sum av hindringer, og menneskeheten, for å overvinne dem, har omdirigert en tilsvarende sum arbeid, får De ikke lenger lov til å kreve at loven endres; for viser De fram hindringen, viser man Dem arbeidet den gir opphav til, og sier De: Dette er ikke arbeid som er skapt, men omdirigert, svarer man Dem som Esprit public: — «Bare forarmelsen er sikker og umiddelbar; hva berikelsen angår, er den mer enn hypotetisk.»
Dette minner meg om en kinesisk historie som jeg skal fortelle Dem.
Det var en gang i Kina to store byer: Tchin og Tchan. En praktfull kanal bandt dem sammen. Keiseren fant det for godt å la kaste enorme steinblokker i den for å sette den ut av drift.
Da Kouang, hans første mandarin, så dette, sa han til ham:
— Himmelens sønn, De begår en feil.
Hvorpå keiseren svarte:
— Kouang, De sier en dumhet.
Jeg gjengir her naturligvis bare kjernen i samtalen.
Etter tre måner lot den himmelske keiseren mandarinen hente og sa til ham:
— Kouang, se.
Og Kouang åpnet øynene og så.
Og han så, et stykke fra kanalen, en mengde mennesker som arbeidet. Noen gravde ut, andre fylte opp, disse planerte, hine brolagte, og mandarinen, som var meget lærd, tenkte ved seg selv: De bygger en vei.
Etter tre nye måner kalte keiseren på Kouang og sa til ham:
— Se.
Og Kouang så.
Og han så at veien var ferdig, og han la merke til at det langs veien, med jevne mellomrom, reiste seg vertshus. En trengsel av fotgjengere, kjerrer og bærestoler kom og gikk, og utallige kinesere, nedtynget av tretthet, bar og bar igjen tunge byrder fra Tchin til Tchan og fra Tchan til Tchin. — Og Kouang sa til seg selv: Det er ødeleggelsen av kanalen som gir disse stakkars menneskene arbeid. Men den tanken falt ham ikke inn at dette arbeidet var omdirigert fra andre anvendelser.
Og tre måner gikk, og keiseren sa til Kouang:
— Se.
Og Kouang så.
Og han så at vertshusene stadig var fulle av reisende, og at siden disse reisende var sultne, hadde det samlet seg butikker rundt dem, med slaktere, bakere, pølsemakere og handlere i svalereder. — Og at siden disse hederlige håndverkerne ikke kunne gå nakne, hadde det også slått seg ned skreddere, skomakere, handlere i parasoller og vifter, og at, siden man ikke sover under åpen himmel, selv ikke i Det himmelske rike, var tømmermenn, murere og taktekkere strømmet til. Så kom politibetjenter, dommere, fakirer; kort sagt, det dannet seg en by med forsteder rundt hvert vertshus.
Og keiseren sa til Kouang: Hva synes De om det?
Og Kouang svarte: Jeg hadde aldri trodd at ødeleggelsen av en kanal kunne skape så mye arbeid for folket; for den tanken falt ham ikke inn at dette ikke var arbeid som var skapt, men omdirigert; at de reisende spiste da de fór på kanalen like så vel som etter at de var tvunget til å ta veien.
Imidlertid døde keiseren, til kinesernes store forbauselse, og denne Himmelens sønn ble lagt i jorden.
Hans etterfølger sendte bud på Kouang og sa til ham: La kanalen ryddes.
Og Kouang sa til den nye keiseren:
— Himmelens sønn, De begår en feil.
Og keiseren svarte:
— Kouang, De sier en dumhet.
Men Kouang sto på sitt og sa: Sire, hva er Deres mål?
— Mitt mål, sa keiseren, er å lette ferdselen av mennesker og varer mellom Tchin og Tchan, å gjøre transporten mindre kostbar, for at folket skal få te og klær til bedre pris.
Men Kouang var vel forberedt. Han hadde dagen før mottatt noen numre av Moniteur industriel, en kinesisk avis. Siden han kunne leksen sin godt, ba han om tillatelse til å svare, og da han hadde fått den, slo han pannen i gulvet ni ganger og sa:
«Sire, De strever etter å senke prisen på forbruksvarene ved å lette transporten, for å gjøre dem tilgjengelige for folket, og for å oppnå det begynner De med å la folket miste alt det arbeidet som ødeleggelsen av kanalen hadde skapt. Sire, i samfunnsøkonomien er den absolutte billigheten … — Keiseren: Jeg tror De resiterer. — Kouang: Det er sant; det blir enklere for meg å lese. — Og han foldet ut Esprit public og leste: ‹I samfunnsøkonomien er den absolutte billigheten på forbruksvarer bare det sekundære spørsmålet. Problemet ligger i likevekten mellom prisen på arbeidet og prisen på de tingene som er nødvendige for å leve. Overflod på arbeid er nasjonenes rikdom, og det beste økonomiske systemet er det som skaffer dem den størst mulige sum av arbeid. Spør ikke om det er bedre å betale 4 cash eller 8 cash for en kopp te, 5 tael eller 10 tael for en skjorte. Det er barnslige spørsmål, uverdige for en alvorlig ånd. Ingen bestrider Deres påstand. Spørsmålet er om det er bedre å betale mer for en ting og, gjennom overfloden på arbeid og prisen på det, ha flere midler til å skaffe seg den; eller om det er bedre å utarme arbeidets kilder, minske massen av den nasjonale produksjonen, frakte forbruksvarene på veier som går, billigere, det er sant, men samtidig frata en del av våre arbeidere mulighetene til å kjøpe dem selv til disse reduserte prisene.›»
Da keiseren ikke var særlig overbevist, sa Kouang til ham: Sire, verdiges å vente. Jeg har ennå Moniteur industriel å sitere.
Men keiseren sa:
— Jeg trenger ikke Deres kinesiske aviser for å vite at å skape hindringer er å kalle arbeidet over til den kanten. Men det er ikke mitt oppdrag. Gå, og rydd kanalen. Deretter skal vi reformere tollvesenet.
Og Kouang gikk sin vei, mens han rev seg i skjegget og ropte: Å Fô! å Pê! å Lî! og alle dere enstavede og cirkumflekskronede guder i Cathay, forbarm dere over deres folk; for vi har fått en keiser av den engelske skolen, og jeg ser tydelig at vi om kort tid kommer til å mangle alt, siden vi ikke lenger kommer til å trenge å gjøre noe.