Dyrt, billig

Jeg tror jeg bør legge fram for leserne noen bemerkninger, dessverre teoretiske, om de illusjonene som springer ut av ordene dyrt, billig. Ved første øyekast vil man være tilbøyelig, det vet jeg, til å finne disse bemerkningene litt spissfindige; men spissfindige eller ikke, spørsmålet er om de er sanne. Nå tror jeg de er fullkomment sanne, og framfor alt svært egnet til å få de mange menneskene som har en oppriktig tro på vernesystemets virkning, til å tenke seg om.

Frihetens tilhengere og restriksjonens forsvarere, vi er alle henvist til å bruke disse uttrykkene dyrt, billig. De første erklærer seg for det billige, med forbrukerens interesse for øye; de andre uttaler seg for det dyre, opptatt framfor alt av produsenten. Andre griper inn og sier: Produsent og forbruker er ett og det samme; noe som lar spørsmålet om loven skal strebe etter lave eller høye priser, stå fullstendig åpent.

Midt i denne konflikten ser det ut til at det bare finnes én vei for loven å gå, nemlig å la prisene fastsette seg naturlig. Men da møter man de innbitte fiendene av laissez faire. De vil for enhver pris at loven skal handle, selv uten å vite i hvilken retning den skal handle. Likevel burde det være opp til den som vil bruke loven til å framkalle en kunstig dyrtid eller unaturlig lave priser, å legge fram og få gjennomslag for grunnen til sin preferanse. Onus probandi påhviler ham alene. Av dette følger at friheten alltid må antas å være god inntil det motsatte er bevist, for å la prisene fastsette seg naturlig, det er friheten.

Men rollene er byttet om. Dyrtidens tilhengere har fått sitt system til å seire, og det er opp til forsvarerne av de naturlige prisene å bevise at deres er godt. På begge sider argumenterer man med to ord. Det er derfor helt vesentlig å vite hva disse to ordene rommer.

La oss først si at det har inntruffet en rekke kjensgjerninger som er egnet til å forvirre forkjemperne i begge leire.

For å frambringe dyrtid har restriksjonistene fått vernetoll, og lave priser, for dem uforklarlige, har kommet og skuffet deres forhåpninger.

For å oppnå lave priser har frihandlerne noen ganger fått friheten gjennom, og til deres store forbauselse er det prisstigning som har fulgt.

Eksempel: I Frankrike har man, for å begunstige jordbruket, lagt en toll på 22 prosent på utenlandsk ull, og det har skjedd at den innenlandske ullen er blitt solgt til lavere pris etter tiltaket enn før.

I England har man, for å lette forbrukeren, satt ned og til slutt opphevet tollen på utenlandsk ull, og det har hendt at landets egen ull er blitt solgt dyrere enn noen gang.

Og dette er ikke noe enkeltstående tilfelle, for prisen på ull har ingen egen natur som unndrar den fra den allmenne loven som styrer prisene. Det samme har gjentatt seg under alle lignende omstendigheter. Mot all forventning har vernet snarere ført til prisfall, konkurransen snarere til prisstigning på varene.

Da nådde forvirringen i debatten sitt høydepunkt, idet proteksjonistene sa til motstanderne sine: «De lave prisene dere skryter så av, det er vårt system som frambringer dem.» Og disse svarte: «Den dyrtiden dere fant så nyttig, det er friheten som framkaller den.»

Ville det ikke være pussig å se det billige slik bli parolen i rue Hauteville, og det dyre i rue Choiseul?

Det er åpenbart at det i alt dette ligger en misforståelse, en illusjon som må ødelegges. Det er det jeg skal forsøke å gjøre.

La oss tenke oss to isolerte nasjoner, hver på en million innbyggere. La oss anta at det, alt annet likt, hos den ene finnes nøyaktig dobbelt så mye av alle slags ting som hos den andre: dobbelt så mye korn, kjøtt, jern, møbler, brensel, bøker, klær og så videre.

Man vil være enig i at den første vil være dobbelt så rik.

Likevel er det ingen grunn til å hevde at de absolutte prisene vil være forskjellige hos disse to folkene. Kanskje vil de til og med være høyere hos det rikeste. Det kan hende at alt nominelt er dyrere i De forente stater enn i Polen, og at menneskene der likevel er bedre forsynt med alle ting; av dette ser man at det ikke er varenes absolutte pris, men overfloden av dem, som utgjør rikdommen. Når man altså vil bedømme restriksjon og frihet opp mot hverandre, skal man ikke spørre hvilken av de to som frambringer lave eller høye priser, men hvilken av de to som fører til overflod eller knapphet.

For legg merke til dette: siden varene byttes mot hverandre, lar en relativ knapphet på alt og en relativ overflod på alt tingenes absolutte pris stå nøyaktig på samme punkt, men ikke menneskenes kår.

La oss trenge litt dypere inn i emnet.

Da man så at skjerpelser og nedsettelser av tollen frambrakte virkninger så motsatte av dem man ventet, at prisfallet ofte fulgte avgiften og fordyrelsen noen ganger ledsaget tollfriheten, måtte samfunnsøkonomien nødvendigvis søke forklaringen på et fenomen som veltet de vedtatte forestillingene; for hva man enn sier, vitenskapen, om den er navnet verdig, er ikke annet enn den trofaste framstillingen og den riktige forklaringen av kjensgjerningene.

Nå lar det fenomenet vi her peker på, seg svært godt forklare ved en omstendighet man aldri må miste av syne.

Det er at dyrtiden har to årsaker, og ikke én.

Det samme gjelder de lave prisene.

Det er et av de best befestede punktene i samfunnsøkonomien at prisen bestemmes av tilstanden til Tilbudet sammenlignet med tilstanden til Etterspørselen.

Det er altså to ledd som påvirker prisen: Tilbudet og Etterspørselen. Disse leddene er i sitt vesen variable. De kan kombineres i samme retning, i motsatt retning og i uendelige forhold. Derav uuttømmelige priskombinasjoner.

Prisen stiger enten fordi Tilbudet minker, eller fordi Etterspørselen øker.

Den faller enten ved at Tilbudet øker eller ved at Etterspørselen minker.

Derav to slags dyrtid og to slags lave priser;

Det finnes dyrtid av dårlig slag, det er den som kommer av at Tilbudet minker; for den innebærer knapphet, innebærer savn (slik er den som har gjort seg gjeldende i år for kornet); det finnes dyrtid av godt slag, det er den som følger av en økning i etterspørselen; for den forutsetter at den allmenne rikdommen vokser.

På samme måte finnes det lave priser som er ønskelige, det er de som har sin kilde i overfloden; og lave priser som er ulykksalige, de som har sin årsak i at etterspørselen svikter, i at kundekretsen ruineres.

Legg nå merke til dette: restriksjonen har en tendens til å framkalle på én gang både den av disse to dyrtidene og de av disse to lave prisene som er av dårlig slag: den dårlige dyrtiden, idet den minsker Tilbudet, det er til og med dens erklærte mål, og de dårlige lave prisene, idet den også minsker Etterspørselen, siden den gir kapitalen og arbeidet en gal retning og tynger kundekretsen med avgifter og hindringer.

Slik at disse to tendensene, hva prisen angår, nøytraliserer hverandre; og det er derfor dette systemet, som begrenser Etterspørselen samtidig med Tilbudet, til syvende og sist ikke engang virkeliggjør den dyrtiden som er dets formål.

Men når det gjelder folkets kår, nøytraliserer de ikke hverandre; de virker tvert imot sammen om å forverre dem.

Frihetens virkning er nøyaktig motsatt. I sitt samlede resultat kan det hende at heller ikke den virkeliggjør de lave prisene den lovte; for også den har to tendenser, den ene mot de ønskelige lave prisene gjennom utvidelsen av Tilbudet, eller overfloden, den andre mot den verdifulle dyrtiden gjennom veksten i Etterspørselen, eller i den allmenne rikdommen. Disse to tendensene nøytraliserer hverandre når det gjelder de absolutte prisene; men de virker sammen når det gjelder forbedringen av menneskenes lodd.

Kort sagt, under restriksjonssystemet, og i den grad det virker, går menneskene tilbake mot en tilstand der alt svekkes, Tilbud og Etterspørsel; under frihetens system går de framover mot en tilstand der begge vokser i samme takt, uten at tingenes absolutte pris nødvendigvis må bli påvirket. Denne prisen er ikke noe godt kriterium på rikdom. Den kan utmerket godt forbli den samme, enten samfunnet synker ned i den mest ynkelige elendighet, eller det går fram mot stor velstand.

La oss få lov til med få ord å anvende denne læren.

En bonde i Sør-Frankrike tror han sitter på en gullgruve fordi han er vernet av toll mot konkurransen utenfra. Han er fattig som Job, men det gjør ikke noe; han antar likevel at vernet vil gjøre ham rik før eller siden. Under disse omstendighetene, hvis man stiller ham spørsmålet slik Odier-komiteen gjør, i disse ordelag:

«Vil dere, ja eller nei, bli underkastet utenlandsk konkurranse?», er hans første innskytelse å svare: «Nei.» — Og Odier-komiteen slår stolt dette svaret stort opp.

Likevel må man gå litt mer til bunns i tingene. Utvilsomt er den utenlandske konkurransen, og til og med konkurransen i sin alminnelighet, alltid brysom; og hvis ett yrke alene kunne fri seg fra den, ville det en tid gjøre gode forretninger.

Men vernet er ingen enkeltstående begunstigelse, det er et system. Hvis det har en tendens til å frambringe, til fordel for denne bonden, knapphet på korn og kjøtt, har det også en tendens til å frambringe, til fordel for andre næringsdrivende, knapphet på jern, klede, brensel, redskaper og så videre, altså knapphet på alle ting.

Nå, hvis knappheten på korn virker i retning av å fordyre det, gjennom minskningen av Tilbudet, så virker knappheten på alle de andre tingene som kornet byttes mot, i retning av å gjøre kornet mindre verdt, gjennom minskningen av Etterspørselen; slik at det på ingen måte er sikkert at kornet til syvende og sist er én centime dyrere enn under frihetens system. Bare dette er sikkert: at siden det er mindre av alle ting i landet, må hver enkelt være dårligere forsynt med alle ting.

Bonden burde virkelig spørre seg om det ikke ville være bedre for ham at det kom inn litt korn og kveg utenfra, men at han til gjengjeld var omgitt av en velstående befolkning, i stand til å forbruke og betale for alle slags jordbruksprodukter.

Det finnes et departement der menneskene går kledd i filler, bor i rønner og lever av kastanjer. Hvordan kan man vente at jordbruket skal blomstre der? Hva skal man få jorden til å frambringe med begrunnet håp om en rettferdig betaling? Kjøtt? Det spiser man ikke. Melk? Man drikker bare vann fra kilden. Smør? Det er luksus. Ull? Den klarer man seg uten så langt det går. Tror man at alle forbruksvarer slik kan forsømmes av massene, uten at denne forsømmelsen virker på prisene i retning av fall, samtidig som vernet virker i retning av stigning?

Det vi sier om en bonde, kan vi si om en fabrikant. Kledefabrikantene forsikrer at den utenlandske konkurransen vil presse prisene ned gjennom økningen av Tilbudet. La gå; men vil ikke disse prisene ta seg opp igjen gjennom økningen av Etterspørselen? Er forbruket av klede en fast, uforanderlig størrelse? Er hver enkelt så godt forsynt med det som han kunne og burde være? Og hvis den allmenne rikdommen vokste ved at alle disse avgiftene og alle disse hindringene ble avskaffet, ville ikke det første befolkningen brukte den til, være å kle seg bedre?

Spørsmålet, det evige spørsmålet, er altså ikke om vernet begunstiger den eller den særskilte næringsgrenen, men om restriksjonen, når alt er avveid, når alt er regnet ut, etter sin natur er mer produktiv enn friheten.

Nå er det ingen som våger å hevde det. Det er til og med det som forklarer denne innrømmelsen vi stadig får: «Dere har rett i prinsippet.»

Hvis det er slik, hvis restriksjonen bare gjør hver særskilte næring godt ved å gjøre den allmenne rikdommen større skade, så la oss forstå at prisen selv, betraktet for seg, uttrykker et forhold mellom hver særskilte næring og næringslivet som helhet, mellom Tilbudet og Etterspørselen, og at denne lønnsomme prisen, som er vernets formål, ut fra disse premissene blir mer motarbeidet enn fremmet av det.

Tillegg

Under denne tittelen, dyrt, billig, har vi offentliggjort en artikkel som har skaffet oss de to følgende brevene. Vi lar svaret følge etter dem.

De velter alle mine forestillinger. Jeg drev propaganda til fordel for frihandelen og syntes det var så bekvemt å skyve de lave prisene foran meg! Jeg gikk overalt og sa: «Med friheten vil brødet, kjøttet, kledet, lintøyet, jernet og brenselet falle i pris.» Det mishaget dem som selger slikt, men gledet dem som kjøper det. I dag trekker De i tvil at resultatet av frihandelen blir lave priser. Men hva skal den da tjene til? Hva vinner folket, hvis den utenlandske konkurransen, som kan ramme det i salgene dets, ikke begunstiger det i kjøpene dets?

Tillat oss å si Dem at De bare har lest halvveis den artikkelen som framkalte Deres brev. Vi har sagt at frihandelen virker nøyaktig som veiene, kanalene, jernbanene, som alt det som letter samferdselen, som alt det som fjerner hindringer. Dens første tendens er å øke overfloden av den varen som er frigjort, og følgelig å senke prisen på den. Men ved samtidig å øke overfloden av alle de tingene som denne varen byttes mot, øker den etterspørselen etter den, og prisen tar seg opp igjen fra denne andre siden. De spør oss hva folket vinner? Tenk Dem at det har en vekt med flere skåler, og at det i hver av dem har, til eget bruk, en viss mengde av de varene De regnet opp. Legger man litt korn i én skål, vil den ha en tendens til å synke; men legger man litt klede, litt jern, litt brensel i de andre skålene, blir likevekten opprettholdt. Ser man bare på vektstangen, er ingenting forandret. Ser man på folket, vil man se det bedre ernært, bedre kledd og bedre varmet.

Jeg er kledefabrikant og proteksjonist. Jeg innrømmer at Deres artikkel om dyrt og billig får meg til å tenke. Det ligger noe besnærende i den som bare trenger å bli godt underbygd for å bevirke en omvendelse.

Vi sier at Deres restriktive tiltak har til formål noe urettferdig, den kunstige dyrtiden. Men vi sier ikke at de alltid innfrir håpet til dem som framkaller dem. Det er sikkert at de påfører forbrukeren hele dyrtidens onde. Det er ikke sikkert at de gir produsenten gevinsten av den. Hvorfor? Fordi hvis de minsker tilbudet, minsker de også etterspørselen.

Det beviser at det i denne verdens økonomiske ordning finnes en moralsk kraft, en vis medicatrix, som gjør at den urettferdige ærgjerrigheten i det lange løp støter på en skuffelse.

Legg merke til, min herre, at et av elementene i hver enkelt nærings velstand er den allmenne rikdommen. Prisen på et hus avhenger ikke bare av hva det har kostet, men også av antallet leietakere og deres formue. Har to nøyaktig like hus nødvendigvis samme pris? Visst ikke, hvis det ene ligger i Paris og det andre i Nedre Bretagne. La oss aldri snakke om priser uten å ta hensyn til omgivelsene, og la oss være klar over at det ikke finnes noe mer fåfengt forsøk enn å ville grunnlegge delenes velstand på helhetens ruin. Det er likevel det restriksjonssystemet gjør krav på.

Konkurransen har alltid vært og vil alltid være brysom for dem som utsettes for den. Derfor ser man til alle tider og på alle steder menneskene anstrenge seg for å bli kvitt den. Vi kjenner (og De kanskje også) et byråd der de fastboende kjøpmennene fører en innbitt krig mot de omreisende handelsmennene. Prosjektilene deres er bytoll, plassavgifter, utstillingsavgifter, veipenger og så videre, og så videre.

Tenk nå over hva som ville ha blitt av Paris, for eksempel, om denne krigen var blitt ført med hell der.

Tenk Dem at den første skomakeren som slo seg ned der, hadde lykkes i å fortrenge alle de andre; at den første skredderen, den første mureren, den første boktrykkeren, den første urmakeren, den første frisøren, den første legen, den første bakeren hadde vært like heldige. Paris ville den dag i dag vært en landsby med 1 200 til 1 500 innbyggere. — Slik gikk det ikke. Hver og en (unntatt dem De fortsatt holder borte) kom for å utnytte dette markedet, og det er nettopp det som har gjort det større. Det har bare vært en lang rekke av ergrelser for konkurransens fiender; og fra ergrelse til ergrelse er Paris blitt en by på en million innbyggere. Den allmenne rikdommen har vunnet på det, utvilsomt; men har skomakernes og skreddernes særskilte rikdom tapt på det? For Dem er det spørsmålet. Etter hvert som konkurrentene kom, ville De ha sagt: prisen på støvler kommer til å falle. Og gikk det slik? Nei; for hvis tilbudet økte, økte også etterspørselen.

Slik vil det gå med kledet, min herre; la det komme inn. De vil få flere konkurrenter, det er sant; men De vil også få flere kunder, og framfor alt rikere kunder. Hva! Har De aldri tenkt på det når De har sett ni tideler av Deres landsmenn gå vinteren igjennom uten dette kledet som De lager så godt?

Det er en lekse det tar lang tid å lære, denne: Vil De ha framgang? La kundene Deres ha framgang.

Men når den er lært, vil hver og en søke sitt eget beste i det allmenne beste. Da vil misunnelsen fra enkeltmenneske til enkeltmenneske, fra by til by, fra provins til provins, fra nasjon til nasjon ikke lenger forstyrre verden.