Det lavere arbeidsråd
Proteksjonistene påstår at frihandel røver arbeiderne for arbeid, lønn og brød. Bastiat spør arbeiderne selv: han gjør landsbyens hjelpekasse om til et «lavere arbeidsråd», og skreddere, smeder og de andre fagene fyller ut hver sin tabell over vernets ulemper og fordeler. Fordels-kolonnen står tom i samtlige.
«Hva! Dere har frekkheten til å kreve for enhver borger retten til å selge, kjøpe, bytte, utveksle, yte og motta tjeneste for tjeneste og dømme for seg selv, på den ene betingelse at han ikke krenker redeligheten og tilfredsstiller statskassen? Dere vil altså røve fra arbeiderne arbeidet, lønnen og brødet?»
Det er dette man sier til oss. Jeg vet hva jeg skal mene om det; men jeg ville vite hva arbeiderne selv mener om det.
Jeg hadde for hånden et utmerket undersøkelsesredskap.
Det var slett ikke disse høyere industrirådene, der store grunneiere som kaller seg bønder, mektige redere som tror de er sjøfolk, og rike aksjonærer som gir seg ut for å være arbeidere, driver den filantropien man kjenner.
Nei; det var arbeidere for alvor, seriøse arbeidere, som man sier i dag: snekkere, tømmermenn, murere, skreddere, skomakere, fargere, smeder, vertshusholdere, kjøpmenn osv., osv., som i landsbyen min har grunnlagt en gjensidig hjelpekasse.
Jeg omdannet den, på egen myndighet, til et lavere arbeidsråd, og fikk av det en undersøkelse som er vel så god som noen annen, enda den ikke er stappfull av tall og oppblåst til dimensjonene av et kvartbind trykt på statens bekostning.
Det dreide seg om å spørre disse bra folkene ut om hvordan de blir, eller tror de blir, berørt av vernesystemet. Formannen gjorde meg riktignok oppmerksom på at dette var å bryte noe med vilkårene for foreningens eksistens. For i Frankrike, i dette frihetens land, gir folk som slutter seg sammen, avkall på å drøfte politikk, det vil si sine felles interesser. Likevel, etter mye nøling, satte han spørsmålet på dagsordenen.
Man delte forsamlingen inn i like mange kommisjoner som den hadde grupper som utgjorde fag. Hver av dem fikk utlevert en tabell som den skulle fylle ut etter fjorten dagers drøftinger.
På den fastsatte dagen tok den ærverdige formannen plass i lenestolen (offisiell stil, for det var en stol), og fant på skrivebordet (fremdeles offisiell stil, for det var et bord av poppeltre) et femtentalls rapporter, som han leste opp etter tur.
Den første som meldte seg, var skreddernes. Her er den, like nøyaktig som om den var autografert.
Virkninger av vernet. — Skreddernes rapport.
| Ulemper | Fordeler |
|---|---|
| 1. På grunn av vernesystemet betaler vi mer for brødet, kjøttet, sukkeret, veden, tråden, nålene osv., noe som for oss svarer til en betydelig nedgang i lønnen; | Intet. |
| 2. På grunn av vernesystemet betaler også kundene våre mer for alle ting, slik at de har mindre igjen å bruke på klær, hvorav følger at vi har mindre arbeid, og følgelig mindre fortjeneste; | |
| 3. På grunn av vernesystemet er stoffene dyre, man lar klærne vare lenger eller klarer seg uten. Det er enda en nedgang i arbeid, som tvinger oss til å tilby tjenestene våre til nedsatt pris. |
Her er en annen tabell:
Virkninger av vernet. — Smedenes rapport.
| Ulemper | Fordeler |
|---|---|
| 1. Vernesystemet rammer oss med en skatt, som ikke går til statskassen, hver gang vi spiser, drikker, varmer oss og kler oss; | Intet. |
| 2. Det rammer alle våre medborgere som ikke er smeder, med en lignende skatt; og siden de er tilsvarende mindre rike, lager de fleste av dem nagler av tre og dørklinker av hyssing, noe som berøver oss arbeid; | |
| 3. Det holder jernet i så høy pris at det her i landet verken brukes til ploger, gitter eller balkonger, og faget vårt, som kunne skaffe arbeid til så mange som mangler det, lar oss selv mangle det; | |
| 4. Det statskassen går glipp av å kreve inn på de varene som ikke kommer inn, tas på saltet vårt og brevene våre. |
Alle de andre tabellene, som jeg sparer leseren for, sang det samme refrenget. Gartnere, tømmermenn, skomakere, treskomakere, båtfolk, møllere, alle ga uttrykk for de samme klagene.
Jeg beklaget at det ikke fantes bønder i foreningen vår. Deres rapport ville sikkert ha vært svært lærerik.
Men, akk! i vårt land Landes har de stakkars bøndene, så vernet som de er, ikke en sou, og etter å ha meldt inn buskapen sin der, kan de ikke selv gå inn i gjensidige hjelpekasser. De påståtte begunstigelsene fra vernet hindrer dem ikke i å være pariaene i vår samfunnsorden. Hva skal jeg si om vinbøndene?
Det jeg la særlig merke til, var den sunne fornuften som landsbyboerne våre hadde oppfattet med, ikke bare det direkte onde vernesystemet påfører dem, men også det indirekte onde som, ved å ramme kundekretsen deres, faller tilbake på dem selv som en rikosjett.
Det er dette, sa jeg til meg selv, økonomene i Moniteur industriel ikke ser ut til å forstå.
Og kanskje ville de menneskene som lar seg blende av litt vern, særlig jordbrukerne, gjerne gi avkall på det, hvis de fikk øye på denne siden av spørsmålet.
De ville kanskje si til seg selv: «Bedre å klare seg selv, midt i en velstående kundekrets, enn å være vernet midt i en forarmet kundekrets.»
For å ville berike hver næring etter tur, ved suksessivt å skape tomhet rundt dem, er en like fåfengt anstrengelse som å gi seg til å hoppe over sin egen skygge.