De tre rådmennene
Et lite skuespill i fire tablåer: tre parisiske rådmenn, Pierre, Paul og Jean, bruker bytollen til å stenge ved, smør og flesk ute fra byen, hver under dekke av barmhjertighet og omsorg for arbeidet. Tjue år senere er Paris blitt skog og eng, og Bastiat viser at monopolet bærer sin egen straff i seg og rammer også dem som innførte det.
Første tablå
(Scenen foregår i rådmann Pierres herskapshus. Vinduet vender ut mot en vakker park; tre personer sitter til bords ved en god ild.)
Pierre. Min tro! leve ilden når Gaster er tilfreds. Man må innrømme at det er en behagelig ting. Men akk! hvor mange brave folk som, lik kongen av Yvetot,
blåser, av mangel på ved, i fingrene sine.
Ulykkelige skapninger! himmelen inngir meg en barmhjertig tanke. Dere ser disse vakre trærne; jeg vil felle dem og dele ut veden til de fattige.
Paul og Jean. Hva! gratis?
Pierre. Ikke akkurat. Det ville snart være slutt på mine gode gjerninger om jeg sløste bort formuen min på den måten. Jeg anslår at parken min er verdt tjue tusen livre; ved å felle den vil jeg få adskillig mer ut av den.
Paul. Feil. Skogen Deres på rot har større verdi enn den i naboskogene, for den yter tjenester som disse ikke kan yte. Felt vil den, som den andre, bare duge til brensel, og ikke være verdt en denar mer per favn.
Pierre. Å! å! herr teoretiker, De glemmer at jeg for min del er en praktisk mann. Jeg trodde mitt ry som spekulant var godt nok grunnfestet til å verne meg mot å bli beskyldt for enfoldighet. Tror De jeg vil more meg med å selge veden min til prisen for fløtet ved?
Paul. Det vil De bli nødt til.
Pierre. Uskyldige sjel! Og om jeg hindrer den fløtede veden i å komme til Paris?
Paul. Det ville endre saken. Men hvordan vil De gå fram?
Pierre. Her er hele hemmeligheten. De vet at fløtet ved betaler ti sous per favn ved innførsel. I morgen får jeg rådmennene til å heve avgiften til 100, 200, 300 livre, kort sagt høyt nok til at det ikke kommer inn så mye som til en vedkubbe. — Nå! skjønner De? — Hvis det gode folk ikke vil krepere av kulde, må det pent komme til vedtomta mi. Man vil slåss om å få veden min, jeg skal selge den for dens vekt i gull, og denne velordnede barmhjertigheten vil sette meg i stand til å utøve flere.
Paul. Død og pine! for en vakker oppfinnelse! den gir meg ideen til en annen av samme styrke.
Jean. La oss høre, hva er det? Står filantropien også på spill?
Paul. Hvordan fant De dette smøret fra Normandie?
Jean. Utmerket.
Paul. He, he! det virket passabelt på meg i sted. Men synes De ikke at det tar i halsen? Jeg vil lage bedre i Paris. Jeg skal ha fire eller fem hundre kyr; jeg skal dele ut melk, smør og ost til det fattige folket.
Pierre og Paul. Hva! av barmhjertighet?
Paul. Pytt! la oss alltid holde barmhjertigheten fram. Den er en så vakker skikkelse at selv masken dens er et utmerket pass. Jeg gir smøret mitt til folket, folket gir meg pengene sine. Kan man kalle det å selge?
Jean. Nei, ifølge Bourgeois gentilhomme; men kall det hva De vil, De kommer til å ruinere Dem. Kan Paris kappes med Normandie om å ale opp kyr?
Paul. Jeg vil ha innsparingen på transporten på min side.
Jean. La gå. Men selv når de betaler transporten, er normannerne i stand til å slå pariserne.
Paul. Kaller De det å slå noen, å levere dem varene til lav pris?
Jean. Det er det vedtatte ordet. Uansett er det De som kommer til å bli slått.
Paul. Ja, som Don Quijote. Slagene vil falle på Sancho. Jean, min venn, De glemmer bytollen.
Jean. Bytollen! hva har den med smøret Deres å gjøre?
Paul. Fra i morgen av krever jeg vern; jeg får kommunen til å forby smør fra Normandie og Bretagne. Da må folket pent klare seg uten, eller kjøpe mitt, og det til min pris.
Jean. Ved himmelen, mine herrer, deres filantropi river meg med.
Man lærer, som en annen har sagt, å hyle med ulvene.
Min beslutning er tatt. Det skal ikke sies at jeg er en uverdig rådmann. Pierre, denne sprakende ilden har satt Deres sjel i brann; Paul, dette smøret har gitt fjærene i Deres ånd spillerom; vel! jeg kjenner også at dette stykket saltet kjøtt stimulerer min forstand. I morgen stemmer jeg for, og får andre til å stemme for, å utestenge svin, døde eller levende; når det er gjort, bygger jeg prektige binger midt i Paris,
For det urene dyret som hebreerne har forbud mot.
Jeg gjør meg til svinerøkter og pølsemaker. La oss se hvordan det gode lutetiske folk skal unngå å komme og forsyne seg i min butikk.
Pierre. Nå, mine herrer, rolig, hvis dere gjør smøret og saltkjøttet dyrere på den måten, skjærer dere på forhånd bort den fortjenesten jeg ventet meg av veden min.
Paul. Sannelig! spekulasjonen min er ikke lenger like vidunderlig hvis dere flår meg med vedkubbene og skinkene deres.
Jean. Og jeg, hva vinner jeg på å få dere til å overbetale pølsene mine, hvis dere får meg til å overbetale smørbrødene og vedbuntene?
Pierre. Nå vel! skal vi nå til å krangle? La oss heller forene oss. La oss gi hverandre gjensidige innrømmelser. For øvrig er det ikke bra å lytte bare til den lave egeninteressen; menneskeheten er der også, må man ikke sikre folket brensel?
Paul. Det er riktig. Og folket må ha smør å smøre på brødet sitt.
Jean. Uten tvil. Og det må kunne legge flesk i suppegryta si.
Alle sammen. Fram for barmhjertigheten! leve filantropien! til i morgen! til i morgen! vi tar bytollen med storm.
Pierre. Å! jeg glemte det. Ett ord til: det er vesentlig. Mine venner, i dette egoismens århundre er verden mistenksom; og de reneste hensikter blir ofte mistolket. Paul, tal for veden; Jean, forsvar smøret, og jeg vier meg til den lokale grisen. Det er bra å forebygge ondsinnede mistanker.
Paul og Jean (idet de går ut). Min tro! det var en dyktig mann!
Andre tablå. Rådmannsrådet
Paul. Mine kjære kolleger, hver dag kommer det inn masser av ved til Paris, noe som får masser av mynt til å gå ut. I det tempoet er vi alle ruinert om tre år, og hva skal det bli av det fattige folket? (Bravo!) La oss forby utenlandsk ved. — Det er ikke for min egen del jeg taler, for av all den veden jeg eier, kunne man ikke lage en tannpirker. Jeg er altså fullkomment uhildet i saken. (Bra, bra!) Men her er Pierre, som har en park; han vil sikre våre medborgere brensel, og de vil ikke lenger være avhengige av kullbrennerne fra Yonne. Har dere noen gang tenkt på faren vi løper for å dø av kulde, om eierne av de utenlandske skogene skulle få det innfall å ikke lenger føre ved til Paris? La oss altså forby veden. Slik vil vi forebygge at mynten vår tømmes ut, vi vil skape vedhoggerindustrien, og vi vil åpne en ny kilde til arbeid og lønn for våre arbeidere. (Applaus.)
Jean. Jeg støtter det så filantropiske, og framfor alt så uhildede, forslaget fra den ærede foregående taler, slik han selv sa det. Det er på tide at vi stanser dette uforskammede laissez passer, som har ført en hemningsløs konkurranse inn på markedet vårt, slik at det ikke finnes en eneste provins som ligger noenlunde godt til for en eller annen produksjon, uten at den kommer og oversvømmer oss, selger oss den til spottpris og ødelegger det pariske arbeidet. Det er statens sak å utjevne produksjonsvilkårene ved klokt avveide tollsatser, å slippe inn utenfra bare det som er dyrere der enn i Paris, og slik unndra oss en ulik kamp. Hvordan vil man for eksempel at vi skal kunne lage melk og smør i Paris, stilt overfor Bretagne og Normandie? Tenk på det, mine herrer, at bretonerne har billigere jord, høyet nærmere for hånden, arbeidskraften på gunstigere vilkår. Sier ikke sunn fornuft at man må utjevne sjansene ved en vernende bytollsats? Jeg krever at avgiften på melk og smør heves til 1 000 prosent, og mer om det trengs. Folkets frokost blir litt dyrere av det, men til gjengjeld, som lønningene kommer til å stige! vi vil se fjøs og meierier reise seg, kjerner mangfoldiggjøre seg og nye industrier bli grunnlagt. — Ikke så å forstå at jeg har den minste interesse i forslaget mitt. Jeg er ikke fjøsrøkter, og vil heller ikke bli det. Jeg drives utelukkende av ønsket om å være til nytte for de arbeidende klasser. (Tilslutning i forsamlingen.)
Pierre. Jeg er lykkelig over å se i denne forsamlingen statsmenn som er så rene, så opplyste, så hengivne til folkets interesser. (Bravorop.) Jeg beundrer deres selvfornektelse, og jeg kan ikke gjøre noe bedre enn å etterligne et så edelt eksempel. Jeg støtter deres forslag, og jeg føyer til det forslaget om å forby svin fra Poitou. Ikke så å forstå at jeg vil gjøre meg til svinerøkter eller pølsemaker; i så fall ville samvittigheten min pålegge meg som plikt å avstå. Men er det ikke skammelig, mine herrer, at vi skal være skattskyldige til disse bøndene fra Poitou, som har den frekkhet å komme helt inn på vårt eget marked og bemektige seg et arbeid vi kunne gjøre selv; som, etter å ha oversvømt oss med pølser og skinker, kanskje ikke tar noe fra oss i bytte? I alle fall, hvem sier oss at handelsbalansen ikke er i deres favør, og at vi ikke er nødt til å betale dem en saldo i penger? Er det ikke klart at hvis industrien fra Poitou slo rot i Paris, ville den åpne sikre avsetningsmuligheter for det pariske arbeidet? — Og dessuten, mine herrer, er det ikke høyst mulig, som herr Lestiboudois sa så godt, at vi kjøper saltkjøttet fra Poitou ikke med inntektene våre, men med kapitalen vår? Hvor ville det føre oss? La oss altså ikke tåle at griske, begjærlige, troløse rivaler kommer hit og selger varer billig og gjør det umulig for oss å lage dem selv. Rådmenn, Paris har gitt oss sin tillit, det er opp til oss å rettferdiggjøre den. Folket er uten arbeid, det er opp til oss å skape det for dem, og om saltkjøttet koster dem litt mer, vil vi i det minste ha bevisstheten om å ha ofret våre interesser for massenes, slik enhver god rådmann bør gjøre. (Tordnende applaus.)
En stemme. Jeg hører at man snakker mye om det fattige folket, men under påskudd av å gi det arbeid begynner man med å ta fra det det som er mer verdt enn arbeidet selv: veden, smøret og suppen.
Pierre, Paul og Jean. Til avstemning! til avstemning! ned med utopistene, teoretikerne, generalisatorene. Til avstemning! til avstemning! (De tre forslagene blir vedtatt.)
Tredje tablå. Tjue år etter
Sønnen. Far, bestem Dem, vi må forlate Paris. Man kan ikke lenger leve her. Arbeidet mangler, og alt er dyrt.
Faren. Mitt barn, du vet ikke hva det koster å forlate stedet som så oss bli født.
Sønnen. Det verste av alt er å omkomme her av nød.
Faren. Gå, min sønn, søk et mer gjestmildt land. Selv vil jeg ikke fjerne meg fra denne graven, der din mor, dine brødre og dine søstre er senket ned. Jeg lengter etter endelig å finne der, hos dem, den hvilen som er blitt meg nektet i denne fortvilelsens by.
Sønnen. Fatt mot, gode far, vi skal finne arbeid i utlandet, i Poitou, i Normandie, i Bretagne. Det sies at hele Paris’ industri litt etter litt flytter til disse fjerne egnene.
Faren. Det er helt naturlig. Siden de ikke lenger kan selge ved og matvarer, har de sluttet å produsere mer av det enn de selv trenger; den tiden og kapitalen de har til rådighet, bruker de til selv å lage det vi før leverte dem.
Sønnen. Likesom man i Paris slutter å lage vakre møbler og vakre klær for å plante trær og ale opp svin og kyr. Enda jeg er ung, har jeg sett store varehus, prektige bydeler, livlige kaier langs disse Seine-breddene, som nå er invadert av enger og kratt.
Faren. Mens provinsen dekkes av byer, blir Paris til landsbygd. For en fryktelig omveltning! Og det var nok med tre villfarne rådmenn, hjulpet av den offentlige uvitenheten, for å trekke denne forferdelige ulykken ned over oss.
Sønnen. Fortell meg den historien, far.
Faren. Den er ganske enkel. Under påskudd av å innføre tre nye industrier i Paris og slik gi næring til arbeidernes arbeid, fikk disse mennene forbudt ved, smør og kjøtt. De tilranet seg retten til å forsyne sine medborgere med dem. Disse varene steg først til en ublu pris. Ingen tjente nok til å skaffe seg dem, og det lille antallet som kunne få tak i dem, la hele sin fortjeneste i det og var ute av stand til å kjøpe noe annet; av denne grunn stanset alle industriene på én gang, desto raskere som provinsene heller ikke lenger bød på noen avsetningsmuligheter. Nøden, døden og utvandringen begynte å avfolke Paris.
Sønnen. Og når vil det ta slutt?
Faren. Når Paris er blitt en skog og en eng.
Sønnen. De tre rådmennene må ha gjort stor formue?
Faren. Først høstet de enorme fortjenester; men i lengden ble de oppslukt av den felles nøden.
Sønnen. Hvordan er det mulig?
Faren. Du ser denne ruinen; det var et praktfullt herskapshus omgitt av en vakker park. Hadde Paris fortsatt å gå framover, ville mester Pierre ha fått mer i leieinntekter av det enn det i dag er verdt i kapital.
Sønnen. Hvordan kan det ha seg, siden han kvittet seg med konkurransen?
Faren. Konkurransen om å selge forsvant, men konkurransen om å kjøpe forsvinner også dag for dag og vil fortsette å forsvinne, inntil Paris er åpent land og mester Pierres kratt ikke har større verdi enn et like stort stykke kratt i Bondy-skogen. Slik bærer monopolet, som enhver urett, sin egen straff i seg.
Sønnen. Det virker ikke helt klart for meg, men det som er ubestridelig, er Paris’ forfall. Finnes det da ikke noe middel til å omstøte denne urettferdige forholdsregelen som Pierre og kollegene hans fikk vedtatt for tjue år siden?
Faren. Jeg skal betro deg hemmeligheten min. Det er derfor jeg blir i Paris; jeg vil kalle folket til hjelp. Det avhenger av det å sette bytollen tilbake på sitt gamle grunnlag, å befri den for dette fordervelige prinsippet som er podet inn på den og har grodd der som en parasittsopp.
Sønnen. De må lykkes fra første dag.
Faren. Å! verket er tvert imot vanskelig og møysommelig. Pierre, Paul og Jean forstår hverandre fortreffelig. De er rede til hva som helst heller enn å slippe ved, smør og kjøtt inn i Paris. De har folket selv på sin side, et folk som klart ser det arbeidet de tre vernede industriene gir det, som vet hvor mange vedhoggere og fjøsrøktere de gir sysselsetting, men som ikke kan ha en like presis forestilling om det arbeidet som ville utfolde seg i frihetens frie luft.
Sønnen. Hvis det ikke er annet, vil De opplyse det.
Faren. Barn, i din alder tviler man ikke på noe. Hvis jeg skriver, vil folket ikke lese; for til å opprettholde sin ulykkelige tilværelse har det ikke for mange av alle sine timer. Hvis jeg taler, vil rådmennene lukke munnen på meg. Folket vil altså lenge forbli i sin fordervelige villfarelse; de politiske partiene, som bygger sine forhåpninger på folkets lidenskaper, vil bry seg mindre om å drive bort dets fordommer enn om å utnytte dem. Jeg vil altså ha på nakken på én gang dagens mektige, folket og partiene. Å! jeg ser et fryktelig uvær rede til å bryte løs over hodet på den dristige som våger å reise seg mot en urett så rotfestet i landet.
Sønnen. De vil ha rettferdigheten og sannheten på Deres side.
Faren. Og de vil ha makten og bakvaskelsen på sin. Om jeg enda var ung! men alder og lidelse har uttømt kreftene mine.
Sønnen. Nå vel, far, det som er igjen av dem, sett det inn i fedrelandets tjeneste. Begynn dette frigjøringsverket, og la meg få i arv omsorgen for å fullføre det.
Fjerde tablå. Agitasjonen
Jacques Bonhomme. Parisere, la oss kreve reform av bytollen; la den bli ført tilbake til sitt opprinnelige formål. La enhver borger stå fritt til å kjøpe ved, smør og kjøtt hvor han selv finner det for godt.
Folket. Leve, leve friheten!
Pierre. Parisere, la dere ikke forføre av dette ordet. Hva gagner det dere å ha frihet til å kjøpe, hvis dere ikke har midler til det? og hvordan skal dere få midler til det, hvis dere mangler arbeid? Kan Paris produsere ved like billig som Bondy-skogen? kjøtt til like lav pris som Poitou? smør på like gode vilkår som Normandie? Hvis dere åpner døren på vidt gap for disse rivaliserende produktene, hva skal det bli av fjøsrøkterne, vedhoggerne og pølsemakerne? De kan ikke klare seg uten vern.
Folket. Leve, leve vernet!
Jacques. Vernet! Men blir dere vernet, dere arbeidere? konkurrerer ikke dere med hverandre? La da vedhandlerne tåle konkurransen på sin side. De har ikke rett til ved lov å heve prisen på veden sin, med mindre de også ved lov hever lønnssatsen. Er dere ikke lenger dette folket som elsker likheten?
Folket. Leve, leve likheten!
Pierre. Hør ikke på denne oppvigleren. Vi har hevet prisen på ved, kjøtt og smør, det er sant; men det er for å kunne gi arbeiderne gode lønninger. Vi drives av barmhjertighet.
Folket. Leve, leve barmhjertigheten!
Jacques. La bytollen tjene til å heve lønningene, om dere kan, eller la den ikke tjene til å fordyre produktene. Pariserne ber ikke om barmhjertighet, men om rettferdighet.
Folket. Leve, leve rettferdigheten!
Pierre. Det er nettopp dyrtiden på produktene som vil føre til dyrtid på lønningene.
Folket. Leve, leve dyrtiden!
Jacques. Hvis smøret er dyrt, er det ikke fordi dere betaler arbeiderne dyrt; det er ikke engang fordi dere har store fortjenester, det er utelukkende fordi Paris ligger dårlig til for denne industrien, fordi dere har villet at man skulle gjøre i byen det som bør gjøres på landet, og på landet det som ble gjort i byen. Folket har ikke mer arbeid, det arbeider bare med noe annet. Det har ikke høyere lønn, det kjøper bare ikke lenger varene like billig.
Folket. Leve, leve billigheten!
Pierre. Denne mannen forfører dere med sine vakre fraser. La oss stille spørsmålet i all sin enkelhet. Er det ikke sant at hvis vi slipper inn smøret, veden og kjøttet, vil vi bli oversvømt av dem? vi vil gå til grunne av overfylde. Det finnes altså ikke noe annet middel til å verne oss mot denne invasjonen av ny art enn å stenge døren for den, og til å holde prisene på varene oppe enn kunstig å fremkalle knapphet på dem.
Noen ganske få stemmer. Leve, leve knappheten!
Jacques. La oss stille spørsmålet i all sin sannhet. Mellom alle parisere kan man bare dele det som finnes i Paris; hvis det er mindre ved, kjøtt og smør, blir hver enkelts del mindre. Og det vil være mindre av det hvis vi avviser dem enn hvis vi slipper dem inn. Parisere, det kan ikke være overflod for hver enkelt uten i den grad det er alminnelig overflod.
Folket. Leve, leve overfloden!
Pierre. Denne mannen kan si hva han vil, han vil ikke bevise for dere at dere har interesse av å underkaste dere en hemningsløs konkurranse.
Folket. Ned, ned med konkurransen!
Jacques. Denne mannen kan deklamere så mye han vil, han vil ikke få dere til å smake restriksjonens sødme.
Folket. Ned, ned med restriksjonen!
Pierre. Og jeg erklærer at hvis man berøver de stakkars fjøsrøkterne og svinerøkterne deres levebrød, hvis man ofrer dem for teorier, så står jeg ikke lenger inne for den offentlige orden. Arbeidere, vokt dere for denne mannen. Han er en agent for det troløse Normandie, han henter sine inspirasjoner i utlandet. Han er en forræder, han må henges. (Folket tier.)
Jacques. Parisere, alt det jeg sier i dag, sa jeg for tjue år siden, da Pierre fant på å utnytte bytollen til sin fordel og til skade for dere. Jeg er altså ikke noen agent for normannerne. Heng meg om dere vil, men det vil ikke hindre undertrykkelsen i å være undertrykkelse. Venner, det er verken Jacques eller Pierre som må drepes, men friheten, hvis den skremmer dere, eller restriksjonen, hvis den gjør dere vondt.
Folket. La oss ikke henge noen, og la oss frigjøre alle.