De to øksene

Herr fabrikant-minister,

Jeg er tømmermann, som Jesus var; jeg svinger øksen og tverrøksen til Deres tjeneste.

Nå, mens jeg hogger og kløyver, fra daggry til det er blitt mørk natt, på vår herre kongens jord, falt det meg inn at mitt arbeid var like nasjonalt som Deres.

Og derfor ser jeg ikke hvorfor Vernet ikke skulle besøke min byggeplass like godt som Deres verksted.

For når alt kommer til alt: Hvis De lager klede, lager jeg tak. Begge to, med ulike midler, skjermer vi kundene våre mot kulde og regn.

Likevel løper jeg etter kundekretsen, og kundekretsen løper etter Dem. De har sannelig visst å tvinge den til det ved å hindre den i å forsyne seg annetsteds, mens min henvender seg til hvem den vil.

Hva er det å undre seg over? Herr Cunin, minister, har husket herr Cunin, vever; det er ganske naturlig. Men, akk! mitt ydmyke yrke har ikke gitt Frankrike noen minister, enda det har gitt verden en Gud.

Og denne Gud har, i den udødelige lovboken han etterlot menneskene, ikke latt slippe inn det minste ord som tømmermennene kunne påberope seg for å berike seg, slik De gjør, på andres bekostning.

Se derfor på min stilling. Jeg tjener tretti sous om dagen når det ikke er søndag eller fridag. Hvis jeg melder meg hos Dem samtidig med en flamsk tømmermann, gir De ham fortrinnet for én sou i avslag.

Men vil jeg kle meg? Hvis en belgisk vever legger sitt klede ved siden av Deres, jager De ham, både ham og kledet hans, ut av landet.

Slik at mine stakkars tretti sous, siden jeg er tvunget til Deres butikk, som er den dyreste, i virkeligheten bare er verdt tjueåtte.

Hva sier jeg? De er ikke verdt tjueseks engang! For i stedet for å utvise den belgiske veveren for egen regning (det var da det minste), lar De meg betale de folkene De, i Deres egen interesse, setter i hælene på ham.

Og siden et stort antall av Deres medlovgivere, som De kommer utmerket overens med, hver tar en sou eller to fra meg, under påskudd av å verne den ene jernet, den andre steinkullet, denne oljen og hin kornet, viser det seg, alt i alt, at jeg ikke berger femten sous av de tretti fra plyndringen.

De vil utvilsomt si meg at disse små sousene, som slik går, uten vederlag, fra min lomme over i Deres, gir folk rundt slottet Deres noe å leve av, og setter Dem i stand til å føre et stort hus. — Til det vil jeg bemerke at hvis De lot meg beholde dem, ville de gi folk rundt meg noe å leve av.

Hvordan det nå enn er, herr minister-fabrikant: Vel vitende om at jeg ville bli dårlig mottatt, kommer jeg ikke for å kreve av Dem, slik jeg nok hadde rett til, at De gir avkall på den restriksjonen De pålegger kundekretsen Deres; jeg vil heller følge den allmenne strømmen og også selv kreve en liten bit vern.

Her vil De holde en vanskelighet opp mot meg: «Min venn, vil De si, jeg skulle gjerne verne deg og dine like; men hvordan gi tollbegunstigelser til tømmermennenes arbeid? Skal man forby innførsel av hus til lands og til vanns?»

Det ville være temmelig latterlig; men etter å ha grublet lenge på det har jeg oppdaget et annet middel til å begunstige den hellige Josefs barn; og De vil ta imot det desto mer velvillig, håper jeg, som det ikke på noen måte skiller seg fra det som utgjør det privilegiet De hvert år stemmer igjennom for Dem selv.

Dette vidunderlige middelet er å forby bruken av skarpslipte økser i Frankrike.

Jeg sier at denne restriksjonen verken ville være mer ulogisk eller mer vilkårlig enn den De underkaster oss når det gjelder Deres klede.

Hvorfor jager De belgierne? Fordi de selger billigere enn Dem. Og hvorfor selger de billigere enn Dem? Fordi de, som vevere, har en eller annen overlegenhet over Dem.

Mellom Dem og en belgier er det altså nøyaktig den forskjellen som er mellom en sløv øks og en skarp øks.

Og De tvinger meg, tømmermann som jeg er, til å kjøpe den sløve øksens produkt av Dem!

Betrakt Frankrike som en arbeider som ved sitt arbeid vil skaffe seg alle ting, og blant annet klede.

Til det finnes det to midler:

Det første er å spinne og veve ullen;

Det andre er å lage for eksempel pendelur, tapeter eller viner, og levere dem til belgierne mot klede.

Den av disse to framgangsmåtene som gir det beste resultatet, kan framstilles ved den skarpe øksen, den andre ved den sløve øksen.

De nekter ikke for at man for tiden i Frankrike får et stykke tøy med større møye fra en vevstol (det er den sløve øksen) enn fra en vinstokk (det er den skarpe øksen). De nekter så lite for det at det nettopp er ut fra hensynet til dette overskuddet av møye (som De lar rikdommen bestå i) at De anbefaler, ja, langt mer enn det, påtvinger den dårligste av de to øksene.

Nå vel! Vær konsekvent, vær upartisk, om De ikke vil være rettferdig, og behandle de stakkars tømmermennene slik De behandler Dem selv.

Lag en lov som lyder:

«Ingen skal kunne bruke annet enn bjelker og sperrer som er framstilt med sløve økser.»

Straks er det dette som vil skje.

Der vi gir hundre øksehogg, vil vi gi tre hundre. Det vi gjør på én time, vil kreve tre. For en mektig oppmuntring for arbeidet! Lærlinger, svenner og mestere, vi vil ikke lenger strekke til. Vi vil bli etterspurt, og følgelig godt betalt. Den som vil nyte godt av et tak, vil være nødt til å bøye seg for våre krav, slik den som vil ha klede, er nødt til å underkaste seg Deres.

Og skulle disse teoretikerne for frihandelen noen gang våge å trekke nytten av tiltaket i tvil, vil vi godt vite hvor vi skal lete etter en seirende gjendrivelse. Deres undersøkelse fra 1834 er der. Med den skal vi slå dem, for der har De beundringsverdig ført saken for forbudene og de sløve øksene, hvilket er ett og det samme.