Våre varer er belastet med skatter

Det er den samme sofismen. Man krever at den utenlandske varen skal beskattes, for å nøytralisere virkningene av skatten som hviler på den innenlandske varen. Det dreier seg altså fortsatt om å utjevne produksjonsvilkårene. Vi ville bare ha ett ord å si: at skatten er en kunstig hindring som har nøyaktig samme resultat som en naturlig hindring, nemlig å tvinge prisen opp. Hvis denne prisstigningen når det punktet der det er større tap ved å lage varen selv enn ved å hente den utenfra ved å skape motverdien, laissez faire. Den private interessen vil nok vite å velge det minste av to onder. Jeg kunne derfor vise leseren til den foregående påvisningen; men sofismen jeg her har å bekjempe, går så ofte igjen i klagene og bønnskriftene, jeg holdt på å si påbudene, fra den proteksjonistiske skolen, at den fortjener en egen drøfting.

Hvis man vil snakke om en av de særskattene som rammer visse varer, skal jeg gjerne innrømme at det er rimelig å underlegge den utenlandske varen den samme. For eksempel ville det være absurd å frita utenlandsk salt for avgiften; ikke fordi Frankrike ut fra et økonomisk synspunkt ville tape noe på det, tvert imot. Hva man enn sier, prinsippene er uforanderlige; og Frankrike ville tjene på det, slik det alltid vil tjene på å unngå en hindring, naturlig eller kunstig. Men her er hindringen satt opp i et fiskalt øyemed. Da må dette målet nås; og hvis utenlandsk salt ble solgt tollfritt på vårt marked, ville statskassen ikke få inn sine hundre millioner, og den måtte kreve dem fra en annen gren av skattesystemet. Det ville være en åpenbar inkonsekvens å skape en hindring i et bestemt øyemed og så ikke nå det. Bedre hadde det vært å gå til denne andre skatten med én gang, og ikke beskatte det franske saltet. Det er under slike omstendigheter jeg godtar en toll på den utenlandske varen som ikke er vernende, men fiskal.

Men å påstå at en nasjon, fordi den er underlagt tyngre skatter enn nabonasjonen, må verne seg med sine tollsatser mot konkurransen fra rivalen, det er der sofismen ligger, og det er der jeg akter å angripe den.

Jeg har flere ganger sagt at jeg bare akter å drive teori, og å gå tilbake, så langt jeg makter, til kildene for proteksjonistenes villfarelser. Drev jeg polemikk, ville jeg si til dem: Hvorfor retter dere tollsatsene først og fremst mot England og Belgia, de mest skattetyngede landene som finnes i verden? Har jeg ikke rett til å se i argumentet deres bare et påskudd? — Men jeg er ikke blant dem som tror at man er forbudstilhenger av interesse og ikke av overbevisning. Vernets lære er for populær til ikke å være oppriktig. Hadde flertallet hatt tro på friheten, ville vi vært frie. Utvilsomt er det den private interessen som tynger tollsatsene våre, men det er etter å ha virket på overbevisningene. «Viljen», sier Pascal, «er et av troens viktigste organer.» Men troen eksisterer ikke mindre fordi den har sin rot i viljen og i egoismens hemmelige innskytelser.

La oss vende tilbake til sofismen som er hentet fra skatten.

Staten kan gjøre god eller dårlig bruk av skattene: den gjør god bruk av dem når den yter publikum tjenester som tilsvarer verdien publikum overlater til den. Den gjør dårlig bruk av dem når den sløser bort denne verdien uten å gi noe tilbake.

I det første tilfellet er det en sofisme å si at skattene setter landet som betaler dem, i mer ugunstige produksjonsvilkår enn det som er fritatt for dem. — Vi betaler tjue millioner for rettsvesenet og politiet, det er sant; men vi har rettsvesenet og politiet, tryggheten de gir oss, tiden de sparer oss for; og det er høyst sannsynlig at produksjonen verken er lettere eller livligere hos de folkene, om det finnes noen, der hver og en tar retten i egne hender. — Vi betaler flere hundre millioner for veier, broer, havner, jernbaner: det innrømmer jeg. Men vi har disse jernbanene, disse havnene, disse veiene; og med mindre man vil påstå at vi gjør en dårlig forretning ved å anlegge dem, kan man ikke si at de gjør oss underlegne de folkene som riktignok ikke bærer noe budsjett for offentlige arbeider, men som heller ikke har noen offentlige arbeider. — Og dette forklarer hvorfor vi, samtidig som vi anklager skatten for å være en årsak til industriell underlegenhet, retter tollsatsene våre nettopp mot de nasjonene som er tyngst beskattet. Det er fordi skattene, godt anvendt, langt fra å forringe disse folkenes produksjonsvilkår, har forbedret dem. Slik kommer vi alltid til denne konklusjonen: at de proteksjonistiske sofismene ikke bare avviker fra det sanne, men er det motsatte, sannhetens antipode.

Hva de uproduktive skattene angår, så avskaff dem, om dere kan; men den underligste måten man kan tenke seg for å nøytralisere virkningene av dem, er så visst å legge individuelle skatter oppå de offentlige. Mange takk for den kompensasjonen! Staten har beskattet oss for hardt, sier dere. Nå vel! desto større grunn til ikke å beskatte hverandre i tillegg!

En vernetoll er en skatt rettet mot den utenlandske varen, men som faller tilbake, la oss aldri glemme det, på den innenlandske forbrukeren. Nå er forbrukeren det samme som skattebetaleren. Og er det ikke et pussig språk å føre overfor ham når man sier: «Fordi skattene er tunge, skal vi heve prisen på alle ting for deg; fordi staten tar en del av inntekten din, skal vi overlate en annen del av den til monopolet»?

Men la oss trenge dypere inn i en sofisme som nyter så stor tiltro blant våre lovgivere, selv om det er ganske merkelig at det er nettopp de som opprettholder de uproduktive skattene (det er vår nåværende forutsetning), som tilskriver dem vår påståtte industrielle underlegenhet, for så å bøte på den med andre skatter og andre hindringer.

Det synes meg åpenbart at vernet kunne ha tatt form av en direkte skatt, innkrevd av staten og fordelt som erstatningspremier til de privilegerte næringene, uten å endre natur eller virkninger.

La oss anta at utenlandsk jern kan selges på vårt marked for 8 franc og ikke lavere, fransk jern for 12 franc og ikke under.

Under denne forutsetningen har staten to måter å sikre produsenten det nasjonale markedet på.

Den første er å legge en toll på 5 franc på det utenlandske jernet. Det er klart at det vil bli utestengt, siden det ikke lenger kunne selges for mindre enn 13 franc, nemlig: 8 franc for kostprisen og 5 franc for skatten, og til den prisen vil det bli jaget fra markedet av det franske jernet, som vi har antatt ligger på 12 franc. I dette tilfellet vil kjøperen, forbrukeren, ha båret alle vernets kostnader.

Staten kunne også ha pålagt publikum en skatt på 5 franc og gitt den som premie til jernverkseieren. Vernevirkningen ville ha vært den samme. Det utenlandske jernet ville like fullt ha vært utestengt; for vår jernverkseier ville ha solgt for 7 franc, hvilket, med de 5 francene i premie, ville gi ham hans lønnsomme pris på 12 franc. Men stilt overfor jern til 7 franc kunne ikke utlendingen levere sitt til 8.

Jeg kan ikke se mer enn én eneste forskjell mellom disse to systemene: prinsippet er det samme, virkningen er den samme; bare at i det ene tilfellet betales vernet av noen få, i det andre av alle.

Jeg innrømmer åpent min forkjærlighet for det andre systemet. Det synes meg mer rettferdig, mer økonomisk og mer redelig: mer rettferdig, fordi hvis samfunnet vil øse gaver over noen av sine medlemmer, må alle bidra til det; mer økonomisk, fordi det ville spare mange innkrevingskostnader og få mange hindringer til å forsvinne; mer redelig endelig, fordi publikum ville se klart hva operasjonen gikk ut på, og vite hva man fikk dem til å gjøre.

Men hadde vernesystemet tatt denne formen, ville det ikke være temmelig latterlig å høre noen si: «Vi betaler tunge skatter til hæren, marinen, rettsvesenet, de offentlige arbeidene, universitetet, statsgjelden osv.; det overstiger en milliard. Derfor ville det være bra om staten tok enda en milliard fra oss for å lindre nøden hos disse stakkars jernverkseierne, disse stakkars aksjonærene i Anzin, disse ulykkelige skogeierne, disse nyttige torskefiskerne.»

Ser man nøye etter, vil man forvisse seg om at det er til dette rekkevidden av sofismen jeg bekjemper, lar seg redusere. Hva dere enn gjør, mine herrer, kan dere ikke gi penger til noen uten å ta dem fra andre. Vil dere absolutt tappe skattebetaleren tom, så vær så god; men gjør i det minste ikke narr av ham, og kom ikke og si til ham: «Jeg tar fra deg for å kompensere for det jeg allerede har tatt fra deg.»

Man ville aldri bli ferdig om man skulle påpeke alt som er falskt i denne sofismen. Jeg skal nøye meg med tre betraktninger.

Dere påberoper dere at Frankrike er nedtynget av skatter, for å slutte av det at den eller den næringen må vernes. — Men disse skattene må vi betale tross vernet. Hvis altså en næring stiller seg fram og sier: «Jeg er med på å betale skattene; det hever kostprisen på varene mine, og jeg krever at en vernetoll også skal heve salgsprisen på dem», hva annet krever den da enn å velte skatten over på resten av fellesskapet? Dens krav er å få dekket inn sin del av skattene gjennom den høyere prisen på varene sine. Men siden det samlede skattebeløpet alltid skal inn i statskassen, og massen må bære denne prisstigningen, betaler den sin egen skatt og denne næringens. Men, sier dere, man skal verne alle. — For det første er det umulig; og var det mulig, hvor ville lettelsen ligge? Jeg betaler for dere, dere betaler for meg; men skatten må like fullt betales.

Dere er altså ofre for en illusjon. Dere vil betale skatter for å ha en hær, en marine, et kirkevesen, et universitet, dommere, veier osv., og deretter vil dere frita først én næring, så en annen, så en tredje for dens del av skattene, og hver gang fordele byrden på massen. Men dere gjør ikke annet enn å skape endeløse forviklinger, uten annet resultat enn disse forviklingene selv. Bevis for meg at prisstigningen som skyldes vernet, faller på utlendingen, og jeg vil kunne se noe tilsynelatende holdbart i argumentet deres. Men hvis det er sant at det franske publikum betalte skatten før loven, og at det etter loven betaler både vernet og skatten, så kan jeg i sannhet ikke se hva det tjener på det.

Men jeg går mye lenger: jeg sier at jo tyngre skattene våre er, desto mer bør vi skynde oss å åpne havnene og grensene våre for utlendingen som er mindre belastet enn oss. Og hvorfor? For å velte en større del av byrden vår over på ham. Er det ikke et uomtvistelig aksiom i samfunnsøkonomien at skattene i det lange løp faller på forbrukeren? Jo flere byttehandler vi altså gjør, desto mer vil de utenlandske forbrukerne refundere oss av skatter som er innbakt i varene vi selger dem; mens vi på vår side bare ville ha en mindre tilbakebetaling å gjøre til dem i så måte, siden varene deres, etter vår forutsetning, er mindre belastet enn våre.

Endelig: disse tunge skattene dere anfører for å rettferdiggjøre forbudssystemet, har dere noen gang spurt dere selv om det ikke er dette systemet som forårsaker dem? Jeg skulle gjerne ha noen til å fortelle meg hva de store stående hærene og de mektige krigsflåtene skulle tjene til hvis handelen var fri … Men dette angår de politiske menn,

Og la oss ikke, ved å gå for dypt, blande deres saker sammen med våre.