Teori, praksis

Vi som er tilhengere av frihandelen, blir beskyldt for å være teoretikere, for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til praksis.

«For en fryktelig fordom mot herr Say», sier herr Ferrier, «er ikke denne lange rekken av fremragende administratorer, denne imponerende ligaen av forfattere som alle har sett annerledes enn ham, og herr Say skjuler det ikke for seg selv! La oss høre ham: ‘Man har sagt, til støtte for de gamle villfarelsene, at det nødvendigvis må finnes et visst grunnlag for ideer som er så allment antatt av alle nasjoner. Bør man ikke mistro observasjoner og resonnementer som velter det som til denne dag har vært holdt for fast, det som har vært holdt for sikkert av så mange personer som deres opplysning og deres hensikter gjorde aktverdige? Dette argumentet, det innrømmer jeg, er egnet til å gjøre et dypt inntrykk, og kunne kaste tvil over de mest ubestridelige punkter, dersom man ikke etter tur hadde sett de falskeste meninger, som man nå allment erkjenner som sådanne, mottatt og forfektet av alle og enhver gjennom en lang rekke århundrer. Det er ennå ikke så lenge siden alle nasjoner, fra den råeste til den mest opplyste, og alle mennesker, fra bæreren til den lærdeste filosof, godtok fire elementer. Ingen ville ha tenkt på å bestride denne læren, som likevel er falsk: så til de grader at det i dag ikke finnes en naturforskerassistent som ikke ville bringe seg i vanry om han betraktet jorden, vannet og ilden som elementer.’»

Til dette gjør herr Ferrier denne bemerkningen:

«Hvis herr Say tror han på denne måten svarer på den meget sterke innvendingen han selv har stilt opp, tar han merkelig feil. At mennesker, for øvrig meget opplyste, gjennom flere århundrer har tatt feil om et eller annet punkt i naturhistorien, det er forståelig og beviser ingenting. Var vannet, luften, jorden og ilden, elementer eller ikke, mindre nyttige for mennesket av den grunn?… Slike villfarelser er uten følger; de fører ikke til omveltninger, de sprer ikke uro i sinnene, og framfor alt krenker de ingen interesse, og det er grunnen til at de uten ulempe kunne vare i tusener av år. Den fysiske verden går altså sin gang som om de ikke fantes. Men kan det være slik med villfarelser som angriper den moralske verden? Kan man tenke seg at et styringssystem som var fullstendig falskt, og følgelig skadelig, kunne bli fulgt gjennom flere århundrer og hos flere folk, med alminnelig tilslutning fra alle opplyste mennesker? Vil man forklare hvordan et slikt system kunne forenes med nasjonenes stadig voksende velstand? Herr Say innrømmer at argumentet han bekjemper, er egnet til å gjøre et dypt inntrykk. Ja visst, og dette inntrykket blir stående, for herr Say har snarere forsterket det enn ødelagt det.»

La oss høre herr de Saint-Chamans:

«Det var knapt før midt i forrige århundre, i dette attende århundret da alle emner, alle prinsipper uten unntak, ble overlatt til forfatternes diskusjon, at disse leverandørene av spekulative ideer, anvendt på alt uten å være anvendelige på noe, begynte å skrive om samfunnsøkonomi. Før det fantes det et samfunnsøkonomisk system som ikke var nedskrevet, men praktisert av regjeringene. Colbert, sies det, var oppfinneren av det, og det var regelen i alle Europas stater. Det mest besynderlige er at det fortsatt er det, tross bannlysningene og forakten, tross den moderne skolens oppdagelser. Dette systemet, som våre forfattere har kalt merkantilsystemet, bestod i å… motvirke, gjennom forbud eller innførselstoll, de utenlandske produktene som kunne ruinere våre manufakturer ved sin konkurranse… Dette systemet er blitt erklært tåpelig, absurd, egnet til å gjøre ethvert land fattigere, av økonomiforfattere fra alle skoler; det er blitt forvist fra alle bøker, henvist til å søke tilflukt i alle folks praksis; og man begriper ikke at regjeringene, i det som angår nasjonenes rikdom, ikke har holdt seg til de lærde forfatterne framfor til den gamle erfaringen fra et system, osv.… Man begriper framfor alt ikke at den franske regjeringen… i samfunnsøkonomien hardnakket motsetter seg opplysningens framskritt og bevarer i sin praksis disse gamle villfarelsene som alle våre pennens økonomer har påpekt… Men nå er det sagt mer enn nok om dette merkantilsystemet, som ikke har annet enn fakta for seg, og som ikke støttes av noen forfatter!»

Skulle man ikke tro, når man hører dette språket, at økonomene, ved å kreve for hver enkelt fri rådighet over sin eiendom, har fått ut av hjernen sin, som fourieristene, en ny samfunnsorden, kimærisk, underlig, et slags falanster uten sidestykke i menneskeslektens annaler! Det synes meg at hvis det i alt dette er noe som er oppfunnet, noe tilfeldig, så er det ikke friheten, men vernet; det er ikke evnen til å bytte, men nettopp tollen, tollen anvendt til kunstig å velte den naturlige ordenen i godtgjørelsene.

Men det dreier seg ikke om å sammenligne, om å dømme de to systemene; spørsmålet er for øyeblikket å vite hvilket av de to som støtter seg på erfaringen.

Altså, mine herrer monopolister, påstår dere at fakta er på deres side; at vi på vår side ikke har annet enn teorier.

Dere smigrer dere til og med med at denne lange rekken av offentlige handlinger, denne Europas gamle erfaring som dere påberoper dere, har virket imponerende på herr Say; og jeg innrømmer at han ikke har gjendrevet dere med sin vanlige skarpsindighet. — For min del overlater jeg dere ikke faktaenes område, for dere har ikke annet for dere enn unntaksvise og framtvungne fakta, og vi har å sette opp mot dem de universelle fakta, alle menneskers frie og frivillige handlinger.

Hva sier vi, og hva sier dere?

— Vi sier:

«Det er bedre å kjøpe av andre det som koster mer å lage selv.»

Og dere, dere sier:

«Det er bedre å lage tingene selv, selv om det koster mindre å kjøpe dem av andre.»

Nå, mine herrer, når vi lar teorien, beviset, resonnementet ligge, alle ting som ser ut til å gi dere kvalme, hvilken av disse to påstandene er det som har den universelle praksisens godkjenning for seg?

Besøk da åkrene, verkstedene, fabrikkene, butikkene; se over, under og rundt dere; gransk det som foregår i deres egen husholdning; iaktta deres egne handlinger i hvert øyeblikk, og si hvilket prinsipp som styrer disse bøndene, disse arbeiderne, disse entreprenørene, disse kjøpmennene; si hva deres egen personlige praksis er.

Lager bonden klærne sine selv? Produserer skredderen kornet han spiser? Slutter ikke husmoren deres å bake brødet hjemme så snart hun finner det billigere å kjøpe det hos bakeren? Legger dere fra dere pennen for børsten, for ikke å betale tributt til skopusseren? Hviler ikke hele samfunnets økonomi på atskillelsen av sysler, på arbeidsdelingen, på byttet, med ett ord? Og er byttet noe annet enn denne beregningen som får oss, alle som en, til å avbryte den direkte produksjonen når det indirekte ervervet byr oss besparelse av tid og møye?

Dere er altså ikke praksisens menn, siden dere ikke kunne vise fram ett eneste menneske, på hele jordens overflate, som handler etter deres prinsipp.

Men, vil dere si, vi har aldri ment å gjøre vårt prinsipp til regel for forholdet mellom enkeltpersoner. Vi forstår godt at det ville være å bryte det sosiale båndet og tvinge menneskene til å leve, som sneglene, hver i sitt skall. Vi nøyer oss med å hevde at det faktisk behersker de forholdene som har etablert seg mellom menneskeslektens større sammenslutninger.

Vel, denne påstanden er også feilaktig. Familien, kommunen, kantonen, departementet, provinsen er alle sammenslutninger som alle, uten et eneste unntak, i praksis forkaster deres prinsipp og aldri engang har tenkt på det. Alle skaffer seg ved bytte det som ville koste dem mer å skaffe seg ved produksjon. Det samme ville folkene gjøre, om dere ikke hindret det med makt.

Det er altså vi som er praksisens og erfaringens menn; for når vi bekjemper det forbudet dere unntaksvis har lagt på noen internasjonale bytter, bygger vi på praksisen og erfaringen til alle enkeltmennesker og alle sammenslutninger av enkeltmennesker hvis handlinger er frivillige, og følgelig kan påberopes som vitnesbyrd. Men dere, dere begynner med å tvinge, med å hindre, og så griper dere fatt i framtvungne eller forbudte handlinger for å rope: «Se, praksisen gir oss rett!»

Dere reiser dere mot vår teori, og til og med mot teorien i sin alminnelighet. Men når dere setter opp et prinsipp som står i motsetning til vårt, har dere da tilfeldigvis innbilt dere at dere ikke drev med teori? Nei, nei, stryk det av papirene deres. Dere driver med teori som vi, men mellom deres og vår er det denne forskjellen:

Vår teori består bare i å iaktta de universelle fakta, de universelle følelser, de universelle beregninger og framgangsmåter, og i høyden i å klassifisere dem, å ordne dem for bedre å forstå dem.

Den står så lite i motsetning til praksis at den ikke er noe annet enn den forklarte praksis. Vi ser på menneskene når de handler, drevet av instinktet for selvoppholdelse og framskritt, og det de gjør fritt og frivillig, det er nettopp det vi kaller samfunnsøkonomi eller samfunnets økonomi. Vi gjentar uopphørlig: Hvert menneske er i praksis en utmerket økonom, som produserer eller bytter alt etter om det er størst fordel ved å bytte eller å produsere. Hver og en hever seg gjennom erfaringen til vitenskapen, eller rettere sagt, vitenskapen er ikke noe annet enn denne samme erfaringen, samvittighetsfullt iakttatt og metodisk framstilt.

Men dere, dere driver med teori i ordets ufordelaktige betydning. Dere tenker ut, dere finner opp framgangsmåter som ikke er godkjent av praksisen til et eneste menneske som lever under himmelhvelvingen, og så kaller dere tvangen og forbudet til hjelp. Dere må nødvendigvis ty til makt, siden dere, når dere vil at menneskene skal produsere det som det er mer fordelaktig for dem å kjøpe, vil at de skal gi avkall på en fordel; dere krever av dem at de skal oppføre seg etter en lære som rommer en selvmotsigelse, til og med i selve ordlyden.

Derfor utfordrer jeg dere til å utvide denne læren, som dere selv innrømmer ville være absurd i forholdet mellom enkeltpersoner, om så bare i tanken, til transaksjonene mellom familier, kommuner, departementer eller provinser. Etter deres egen innrømmelse er den bare anvendelig på de internasjonale forholdene.

Og det er derfor dere er henvist til å gjenta hver dag:

«Prinsippene har ikke noe absolutt ved seg. Det som er rett hos individet, familien, kommunen, provinsen, er galt hos nasjonen. Det som er godt i det små — nemlig: å kjøpe framfor å produsere, når kjøpet er mer fordelaktig enn produksjonen — nettopp det er dårlig i det store; individenes samfunnsøkonomi er ikke folkenes,» og annet tøv ejusdem farinae.

Og alt dette, hvorfor? Se nøye etter. For å bevise for oss at vi, forbrukerne, er deres eiendom! At vi tilhører dere med kropp og sjel! At dere har en enerett over våre mager og våre lemmer! At det tilkommer dere å mette oss og kle oss til deres pris, uansett deres udugelighet, deres griskhet eller deres underlegne stilling!

Nei, dere er ikke praksisens menn, dere er abstraksjonens menn… og utpressingens.