Råvarer

Man sier: Den mest fordelaktige av all handel er den der man gir bearbeidede varer i bytte mot råvarer. For disse råvarene er næring for det nasjonale arbeidet.

Og av dette slutter man:

At den beste tolloven ville være den som gjorde innførselen av råvarer så lett som overhodet mulig, og som la flest mulig hindringer i veien for varer som har fått sin første bearbeiding.

Det finnes ingen sofisme i samfunnsøkonomien som er mer utbredt enn denne. Den livnærer ikke bare den proteksjonistiske skolen, men også, og framfor alt, den såkalt liberale skolen; og det er en beklagelig omstendighet, for det verste som kan hende en god sak, er ikke å bli godt angrepet, men å bli dårlig forsvart.

Handelsfriheten vil trolig få samme skjebne som alle friheter; den kommer ikke inn i lovene våre før den har tatt sinnene våre i besittelse. Men hvis det er sant at en reform må være allment forstått for å stå støtt, følger det at ingenting kan forsinke den så mye som det som villeder opinionen; og hva er mer egnet til å villede den enn skrifter som krever frihet med støtte i monopolets læresetninger?

For noen år siden reiste tre store franske byer, Lyon, Bordeaux og Le Havre, seg i protest mot restriksjonssystemet. Landet, hele Europa, kom i bevegelse da de så det de tok for frihetens fane, bli reist. — Akk! det var fremdeles monopolets fane! et monopol som var litt småligere og langt mer absurd enn det man syntes å ville styrte. — Takket være den sofismen jeg skal prøve å avsløre, gjorde petisjonærene ikke annet enn å gjenta læren om vern av det nasjonale arbeidet, med én inkonsekvens til lagt oppå.

Hva er da egentlig forbudssystemet? La oss høre på herr de Saint-Cricq.

«Arbeidet utgjør et folks rikdom, fordi det alene skaper de materielle tingene som behovene våre krever, og fordi den allmenne velstanden består i overfloden av disse tingene.» — Der har vi prinsippet.

«Men denne overfloden må være frukten av det nasjonale arbeidet. Var den frukten av utenlandsk arbeid, ville det nasjonale arbeidet raskt stanse.» — Der har vi feilen. (Se den forrige sofismen.)

«Hva skal så et jordbruks- og industriland gjøre? Forbeholde markedet sitt for produktene av sin egen jord og sin egen industri.» — Der har vi målet.

«Og for å oppnå det, begrense ved hjelp av tollsatser, og om nødvendig forby, produktene av andre folks jord og industri.» — Der har vi midlet.

La oss sette dette systemet opp mot det i petisjonen fra Bordeaux.

Den delte varene inn i tre klasser.

«Den første omfatter matvarer og råvarer, uberørt av alt menneskelig arbeid. I prinsippet ville en klok økonomi kreve at denne klassen ikke ble tollbelagt.» — Her intet arbeid, intet vern.

«Den andre består av varer som har fått en bearbeiding. Denne bearbeidingen gjør det mulig å belegge den med noen tollsatser.» — Her begynner vernet, fordi det ifølge petisjonærene er her det nasjonale arbeidet begynner.

«Den tredje omfatter ferdige varer, som på ingen måte kan tjene det nasjonale arbeidet; vi anser den som den som best kan belegges med toll.» — Her når arbeidet, og vernet med det, sitt høyeste.

Som man ser, bekjente petisjonærene seg til at utenlandsk arbeid skader det nasjonale arbeidet; det er forbudssystemets feil.

De ba om at det franske markedet skulle forbeholdes det franske arbeidet; det er forbudssystemets mål.

De krevde at utenlandsk arbeid skulle underlegges restriksjoner og avgifter. — Det er forbudssystemets middel.

Hvilken forskjell er det da mulig å oppdage mellom petisjonærene fra Bordeaux og restriksjonens koryfé? — Én eneste: hvor stor eller liten rekkevidde man skal gi ordet arbeid.

Herr de Saint-Cricq strekker det ut til alt. — Derfor vil han også verne alt.

«Arbeidet utgjør hele et folks rikdom,» sier han, «å verne jordbruksnæringen, hele jordbruksnæringen; industrien, hele industrien, det er ropet som alltid vil gjalle i dette kammeret.»

Petisjonærene ser ikke annet arbeid enn fabrikantenes: derfor slipper de bare dette til vernets gunst.

«Råvarene er uberørt av alt menneskelig arbeid. I prinsippet burde de ikke tollbelegges. De bearbeidede varene kan ikke lenger tjene det nasjonale arbeidet; vi anser dem som de som best kan belegges med toll.»

Det dreier seg ikke her om å undersøke om vern av det nasjonale arbeidet er fornuftig. Herr de Saint-Cricq og bordeauxerne er enige på dette punktet, og vi, som man har sett i de foregående kapitlene, skiller oss i så måte fra både de ene og de andre.

Spørsmålet er hvem av dem, herr de Saint-Cricq eller bordeauxerne, som gir ordet arbeid dets rette betydning.

Nå har herr de Saint-Cricq, det må sies, tusen ganger rett på dette feltet, for her er den samtalen som kunne oppstå mellom dem.

Herr de Saint-Cricq. — Dere er enige i at det nasjonale arbeidet må vernes. Dere er enige i at intet utenlandsk arbeid kan komme inn på markedet vårt uten å ødelegge en like stor mengde av vårt nasjonale arbeid. Bare hevder dere at det finnes en mengde varer som har verdi, siden de selges, og som likevel er uberørt av alt menneskelig arbeid. Og dere nevner blant annet korn, mel, kjøtt, fe, flesk, salt, jern, kobber, bly, steinkull, ull, huder, såkorn osv.

Hvis dere beviser for meg at verdien av disse tingene ikke skyldes arbeid, skal jeg innrømme at det er unyttig å verne dem.

Men hvis jeg på den annen side viser dere at det er like mye arbeid i hundre franc ull som i 100 franc tøy, må dere innrømme at vernet tilkommer den ene like mye som den andre.

Nå, hvorfor er denne ullsekken verdt 100 franc? Er det ikke fordi det er selvkosten dens? og er selvkosten noe annet enn det som måtte fordeles i lønn, arbeidslønn, betaling for arbeidskraft og renter til alle de arbeiderne og kapitalistene som har medvirket til å frambringe tingen?

Petisjonærene. — Det er sant at De kan ha rett når det gjelder ullen. Men en sekk korn, en jernbarre, en kvintal steinkull, er de frukten av arbeid? Er det ikke naturen som skaper dem?

Herr de Saint-Cricq. — Riktignok skaper naturen grunnstoffene i alle disse tingene, men det er arbeidet som frambringer verdien av dem. Jeg tok selv feil da jeg sa at arbeidet skaper de materielle tingene, og denne uheldige talemåten har ført meg til mange andre feil. — Det tilkommer ikke mennesket å skape og lage noe av intet, like lite fabrikanten som bonden; hvis man med produksjon mente skapelse, ville alt vårt arbeid være uproduktivt, og deres, mine herrer kjøpmenn, mer enn alt annet, unntatt kanskje mitt eget.

Bonden gjør altså ikke krav på å ha skapt kornet, men han gjør krav på å ha skapt verdien av det, jeg mener: på å ha, ved sitt eget arbeid og arbeidet til tjenestefolkene, oksedriverne og skurdfolkene sine, omdannet til korn stoffer som slett ikke lignet på det. Hva mer gjør mølleren som gjør det om til mel, bakeren som former det til brød?

For at mennesket skal kunne kle seg i klede, trengs en mengde operasjoner. Før noe menneskelig arbeid griper inn, er de egentlige råvarene for dette produktet luften, vannet, varmen, gassene, lyset og saltene som skal inngå i dets sammensetning. Der har vi de råvarene som virkelig er uberørt av alt menneskelig arbeid, siden de ikke har noen verdi, og dem tenker jeg ikke på å verne. — Men et første arbeid gjør disse stoffene om til fôr, et annet til ull, et tredje til garn, et fjerde til tøy, et femte til klær. Hvem vil våge å si at ikke alt i dette verket er arbeid, fra det første plogfaret som begynner det, til det siste nålestikket som avslutter det?

Og fordi arbeidet, for at det endelige verket, som er et klesplagg, skal fullføres raskere og mer fullkomment, er blitt fordelt mellom flere klasser av yrkesutøvere, vil dere, ved en vilkårlig sondring, at rekkefølgen disse arbeidene kommer i, skal være den eneste grunnen til deres betydning, slik at det første ikke engang fortjener navnet arbeid, og det siste, arbeidet framfor alle andre, alene skal være verdig vernets gunst?

Petisjonærene. — Ja, vi begynner å se at kornet, like lite som ullen, er helt uberørt av menneskelig arbeid: men bonden har i det minste ikke, slik fabrikanten har, utført alt selv og med arbeiderne sine; naturen har hjulpet ham; og om det er arbeid i kornet, er ikke alt i det arbeid.

Herr de Saint-Cricq. — Men alt i dets verdi er arbeid. Jeg går med på at naturen har medvirket til den materielle dannelsen av kornet. Jeg går til og med med på at det utelukkende er dens verk; men innrøm at jeg har tvunget den ved mitt arbeid: og når jeg selger dere korn, merk dere dette, er det ikke naturens arbeid jeg lar dere betale for, men mitt eget.

Og etter deres regnemåte ville heller ikke de bearbeidede varene være produkter av arbeid. Lar ikke fabrikkeieren seg også hjelpe av naturen? Bemektiger han seg ikke, ved hjelp av dampmaskinen, atmosfærens tyngde, slik jeg ved hjelp av plogen bemektiger meg dens fuktighet? Har han skapt lovene for tyngdekraften, for overføringen av krefter, for affiniteten?

Petisjonærene. — Nåvel, la gå med ullen, men steinkullet er sannelig naturens verk, og naturens verk alene. Det er virkelig uberørt av alt menneskelig arbeid.

Herr de Saint-Cricq. — Ja, naturen har laget steinkullet, men arbeidet har gitt det verdien. Steinkullet hadde ingen verdi i de millioner av år det lå nedgravd og ukjent hundre fot under jorden. Man måtte dra ned og hente det: det er et arbeid; man måtte frakte det til markedet: det er et annet arbeid; og, enda en gang, prisen dere betaler for det på markedet, er ikke annet enn godtgjørelsen for dette utvinnings- og transportarbeidet.

Man ser at hele fordelen så langt ligger på herr de Saint-Cricqs side; at verdien av råvarene, som verdien av de bearbeidede varene, representerer produksjonskostnadene, det vil si arbeid; at det ikke er mulig å forestille seg en ting som har verdi og som er uberørt av alt menneskelig arbeid; at den sondringen petisjonærene gjør, er tom i teorien; at den, som grunnlag for en ulik fordeling av begunstigelser, ville være urettferdig i praksis, siden følgen ville bli at den tredjedelen av franskmennene som er sysselsatt i fabrikkene, fikk monopolets søtsaker, av den grunn at de produserer ved å arbeide, mens de to andre tredjedelene, nemlig jordbruksbefolkningen, ble overlatt til konkurransen under påskudd av at de produserer uten å arbeide.

Man vil holde fast ved sitt, det er jeg sikker på, og si at det er mer fordelaktig for en nasjon å innføre såkalte råvarer, enten de er frukt av arbeid eller ikke, og å utføre bearbeidede varer.

Det er en oppfatning som nyter stor tiltro.

«Jo rikeligere råvarene er,» sier petisjonen fra Bordeaux, «desto flere blir fabrikkene, og desto mer tar de seg opp.»

«Råvarene,» sier den et annet sted, «gir et ubegrenset spillerom for arbeidet til innbyggerne i de landene de innføres til.»

«Siden råvarene,» sier petisjonen fra Le Havre, «er arbeidets grunnelementer, må de underlegges en annen ordning og straks slippes inn til den laveste satsen.»

Den samme petisjonen vil at vernet av de bearbeidede varene skal settes ned ikke straks, men på et ubestemt tidspunkt; ikke til den laveste satsen, men til 20 prosent.

«Blant de artiklene der lav pris og overflod er en nødvendighet,» sier petisjonen fra Lyon, «nevner fabrikantene alle råvarene.»

Alt dette hviler på en illusjon.

Vi har sett at all verdi representerer arbeid. Nå er det helt sant at fabrikkarbeidet tidobler, iblant hundredobler, verdien av et råprodukt, det vil si sprer ti ganger, hundre ganger mer fortjeneste i nasjonen. Derfor resonnerer man slik: Produksjonen av en kvintal jern gir arbeiderne av alle klasser bare 15 franc i fortjeneste. Omdanningen av denne kvintalen jern til urfjærer hever fortjenesten deres til 10 000 franc; og vil dere våge å si at nasjonen ikke er mer interessert i å sikre seg arbeid for 10 000 franc enn for 15 franc?

Man glemmer at internasjonale bytter, like lite som bytter mellom enkeltpersoner, foregår etter vekt eller mål. Man bytter ikke en kvintal råjern mot en kvintal urfjærer, og heller ikke et pund uvasket ull mot et pund kasjmirull; — men derimot en viss verdi av en av disse tingene mot en like stor verdi av en annen. Nå er det å bytte lik verdi mot lik verdi det samme som å bytte likt arbeid mot likt arbeid. Det er altså ikke sant at den nasjonen som gir tøy eller fjærer for 100 franc, tjener mer enn den som leverer ull eller jern for 100 franc.

I et land der ingen lov kan vedtas og ingen avgift innføres uten samtykke fra dem loven skal styre eller skatten skal ramme, kan man ikke bestjele publikum uten først å bedra det. Vår uvitenhet er råvaren for all utpressing som øves mot oss, og man kan på forhånd være sikker på at enhver sofisme er forløperen for en plyndring. — Gode publikum, når du ser en sofisme i en petisjon, så legg hånden på lommen, for det er ganske sikkert den man sikter på.

La oss altså se hvilken hemmelig tanke herrene rederne i Bordeaux og Le Havre og herrene fabrikkeierne i Lyon pakker inn i denne sondringen mellom jordbruksprodukter og industrivarer?

«Det er hovedsakelig i denne første klassen (den som omfatter råvarene, uberørt av alt menneskelig arbeid) at man finner,» sier petisjonærene fra Bordeaux, «den viktigste næringen for handelsflåten vår … I prinsippet ville en klok økonomi kreve at denne klassen ikke ble tollbelagt … Den andre (varer som har fått en bearbeiding) kan man belaste. Den tredje (varer som arbeidet ikke lenger har noe å gjøre med) anser vi som den som best kan belegges med toll.»

«I betraktning av,» sier petisjonærene fra Le Havre, «at det er uomgjengelig nødvendig å straks sette råvarene ned til den laveste satsen, for at industrien etter hvert skal kunne sette i verk de maritime kreftene som skal skaffe den dens første og uunnværlige arbeidsmidler …»

Fabrikkeierne kunne ikke stå tilbake for rederne i høflighet. Derfor ber petisjonen fra Lyon om fri innførsel av råvarer, «for å bevise,» heter det der, «at interessene til industribyene ikke alltid står i motsetning til sjøfartsbyenes.»

Nei; men det må sies at begge, slik petisjonærene forstår dem, står i fryktelig motsetning til interessene til landsbygda, jordbruket og forbrukerne.

Så det var dit dere ville, mine herrer! Det er målet for deres subtile økonomiske sondringer! Dere vil at loven skal hindre ferdige produkter i å krysse havet, for at den langt dyrere transporten av rå, skitne stoffer, fulle av avfall, skal gi handelsflåten deres mer å leve av og i større grad sette deres maritime krefter i verk. Det er det dere kaller en klok økonomi.

Ja, hvorfor ber dere ikke også om at granene fra Russland skal hentes med grener, bark og røtter; gullet fra Mexico som malm; og hudene fra Buenos Aires ennå festet til knoklene på stinkende kadavre?

Snart, det venter jeg meg, kommer jernbaneaksjonærene, om de bare får flertall i kamrene, til å lage en lov som forbyr å framstille i Cognac det brennevinet som drikkes i Paris. Å påby ved lov transport av ti fat vin for hvert fat brennevin, ville ikke det på én gang skaffe den parisiske industrien den uunnværlige næringen for arbeidet dens, og sette lokomotivenes krefter i verk?

Hvor lenge skal man lukke øynene for denne så enkle sannheten?

Industrien, de maritime kreftene, arbeidet har som mål det allmenne vel, det offentlige vel; å skape unyttige næringer, å begunstige overflødig transport, å nære overtallig arbeid, ikke til publikums beste, men på publikums bekostning, er å begå en regelrett sirkelslutning. Det er ikke arbeidet som i seg selv er noe ønskelig, det er forbruket: alt arbeid uten resultat er et tap. Å betale sjøfolk for å frakte unyttig avfall over havene, er som å betale dem for å kaste smutt med steiner på vannflaten. Slik kommer vi til dette resultatet: at alle de økonomiske sofismene, tross sin uendelige variasjon, har det til felles at de forveksler midlet med målet, og utvikler det ene på bekostning av det andre.

(Bastiats fotnote til «selvkosten» ovenfor: Jeg nevner ikke uttrykkelig den delen av godtgjørelsen som tilfaller entreprenøren, kapitalisten osv., av flere grunner: 1) Fordi man, om man ser nøye etter, vil se at det alltid dreier seg om tilbakebetaling av forskudd eller betaling for tidligere arbeid; 2) fordi jeg under det allmenne ordet arbeid ikke bare regner arbeiderens lønn, men den rettmessige godtgjørelsen for all medvirkning i produksjonens verk; 3) endelig, og framfor alt, fordi produksjonen av bearbeidede varer, like fullt som produksjonen av råvarer, er belastet med renter og godtgjørelser av annet slag enn det manuelle arbeidets, og fordi innvendingen, tom i seg selv, ville gjelde det mest sinnrike spinneriet like mye og mer enn det groveste jordbruket.)