Prinsippkonflikt

Det er én ting som forvirrer meg, og det er denne:

Oppriktige publisister som har studert samfunnenes økonomi utelukkende fra produsentenes synspunkt, er kommet fram til denne doble formelen:

«Regjeringene skal råde over de forbrukerne som er underlagt deres lover, til fordel for det nasjonale arbeidet;

«De skal underlegge fjerne forbrukere sine lover, for å råde over dem til fordel for det nasjonale arbeidet.»

Den første av disse formlene kalles Vern; den andre Avsetningsmuligheter.

Begge hviler på den forutsetningen som kalles Handelsbalansen:

«Et folk blir fattigere når det importerer, og rikere når det eksporterer.»

For hvis ethvert kjøp i utlandet er en betalt tributt, et tap, er det helt rimelig å begrense, ja til og med å forby importen.

Og hvis ethvert salg til utlandet er en mottatt tributt, en gevinst, er det helt naturlig å skaffe seg avsetningsmuligheter, om så med makt.

Vernesystem, kolonisystem: det er altså bare to sider av én og samme teori. — Å hindre våre medborgere i å kjøpe av utlendingene, å tvinge utlendingene til å kjøpe av våre medborgere, det er bare to konsekvenser av ett og samme prinsipp.

Nå er det umulig ikke å innrømme at ifølge denne læren, om den er sann, hviler den allmenne nytten på monopolet, eller den indre plyndringen, og på erobringen, eller den ytre plyndringen.

Jeg går inn i en av de hyttene som henger i skråningene av våre Pyreneer.

Familiefaren har for arbeidet sitt bare fått en ussel lønn. Den iskalde nordavinden får de halvnakne barna hans til å skjelve, ildstedet er slokket og bordet tomt. Det finnes ull og ved og mais på den andre siden av fjellet, men disse godene er forbudt for den fattige dagarbeiderens familie; for den andre siden av fjellene, det er ikke lenger Frankrike. Den utenlandske granen skal ikke glede hyttens ildsted; gjeterens barn skal ikke få kjenne smaken av méture fra Biscaya, og ullen fra Navarra skal ikke varme deres valne lemmer. Slik vil den allmenne nytten ha det: la gå! men la oss være enige om at den her står i motsetning til rettferdigheten.

Å råde over forbrukerne ved lov, å forbeholde dem for det nasjonale arbeidet, det er å gjøre inngrep i deres frihet, det er å forby dem en handling, byttet, som i seg selv ikke har noe ved seg som strider mot moralen; med ett ord, det er å gjøre dem urett.

Og likevel er dette nødvendig, sier man, om man ikke skal gi den offentlige velstanden et skjebnesvangert slag.

Skribentene i den proteksjonistiske skolen kommer altså til denne triste slutningen: at det er en grunnleggende uforenlighet mellom Rettferdigheten og Nytten.

På den annen side, hvis hvert folk har interesse av å selge og ikke av å kjøpe, er voldsom aksjon og reaksjon den naturlige tilstanden i deres innbyrdes forhold, for hvert folk vil søke å påtvinge alle de andre sine produkter, og alle vil streve etter å avvise hvert enkelt folks produkter.

Et salg innebærer nemlig et kjøp, og siden det ifølge denne læren er å tjene når man selger, slik det er å tape når man kjøper, innebærer enhver internasjonal transaksjon at ett folk får det bedre og et annet dårligere.

Men på den ene siden drives menneskene uvegerlig mot det som gagner dem; på den andre siden står de instinktivt imot det som skader dem: derav må man slutte at hvert folk bærer i seg en naturlig ekspansjonskraft og en ikke mindre naturlig motstandskraft, som begge er like skadelige for alle de andre; eller, med andre ord, at motsetning og krig er menneskesamfunnets naturlige tilstand.

Slik lar teorien jeg drøfter, seg sammenfatte i disse to aksiomene:

Nytten er uforenlig med Rettferdigheten innad.

Nytten er uforenlig med Freden utad.

Nå vel! det som forbauser meg, det som forvirrer meg, er at en publisist, en statsmann, som oppriktig har sluttet seg til en økonomisk lære hvis prinsipp støter så voldsomt mot andre ubestridelige prinsipper, kan nyte et eneste øyeblikk av ro og sjelefred.

For min del synes jeg at om jeg var kommet inn i vitenskapen gjennom den døren, om jeg ikke klart så at Frihet, Nytte, Rettferdighet og Fred er ting som ikke bare er forenlige, men nøye knyttet til hverandre, og så å si identiske, da ville jeg anstrenge meg for å glemme alt jeg har lært; jeg ville si til meg selv:

«Hvordan har Gud kunnet ville at menneskene bare skal nå fram til velstand gjennom urett og krig? Hvordan har han kunnet ville at de bare skal gi avkall på krigen og uretten ved å gi avkall på sin velferd?

«Bedrar den meg ikke med falske lysglimt, den vitenskapen som har ført meg til den fryktelige blasfemien som ligger i dette valget, og skal jeg våge å ta på meg å gjøre den til grunnlaget for lovgivningen hos et stort folk? Og når en lang rekke berømte lærde har høstet mer trøstefulle resultater av den samme vitenskapen som de har viet hele sitt liv, når de hevder at friheten og nytten der lar seg forene med rettferdigheten og freden, at alle disse store prinsippene følger uendelige parallelle linjer, uten å støte sammen, og gjennom hele evigheten, har de da ikke på sin side den formodningen som følger av alt vi vet om Guds godhet og visdom, slik de viser seg i den opphøyde harmonien i den materielle skapningen? Skal jeg lettvint tro, mot en slik formodning og mot så mange imponerende autoriteter, at den samme Gud har funnet behag i å legge motsetning og disharmoni inn i den moralske verdens lover? Nei, nei, før jeg holder det for sikkert at alle samfunnsprinsippene støter sammen, kolliderer, nøytraliserer hverandre og står i en anarkisk, evig og uhelbredelig konflikt med hverandre; før jeg påtvinger mine medborgere det ugudelige systemet som mine resonnementer har ført meg til, vil jeg gå gjennom hele kjeden på nytt og forvisse meg om det ikke er et punkt på veien der jeg har gått meg vill.»

Og om jeg etter en oppriktig prøving, tjue ganger gjentatt, fortsatt kom til denne grufulle slutningen, at man må velge mellom det Gode og det Gagnlige, da ville jeg, motløs, støte vitenskapen fra meg, jeg ville grave meg ned i en frivillig uvitenhet, og framfor alt ville jeg avslå enhver deltakelse i mitt lands anliggender og overlate til menn av en annen støpning byrden og ansvaret for et så smertelig valg.