Petisjon fra lysmakerne

«Mine herrer,

Dere er på rett vei. Dere avviser de abstrakte teoriene; overfloden, de lave prisene rører dere lite. Dere er framfor alt opptatt av produsentens skjebne. Dere vil fri ham fra konkurransen utenfra, kort sagt, dere vil forbeholde det nasjonale markedet for det nasjonale arbeidet.

Vi kommer for å tilby dere en beundringsverdig anledning til å anvende deres … hva skal vi kalle det? deres teori? nei, ingenting er mer bedragersk enn teorien; deres doktrine? deres system? deres prinsipp? men dere liker ikke doktriner, dere avskyr systemer, og hva prinsipper angår, erklærer dere at det ikke finnes noen i samfunnsøkonomien; vi sier altså deres praksis, deres praksis uten teori og uten prinsipp.

Vi lider under den utålelige konkurransen fra en utenlandsk rival som, etter alt å dømme, er stilt under så mye bedre vilkår enn våre for produksjon av lys, at han oversvømmer vårt nasjonale marked med det til en fabelaktig lav pris; for så snart han viser seg, stanser salget vårt, alle forbrukerne vender seg til ham, og en gren av fransk industri, med utallige forgreininger, rammes med ett av den mest fullstendige stagnasjon. Denne rivalen, som ikke er noen annen enn solen, fører en så innbitt krig mot oss at vi mistenker at han er hisset på oss av det perfide Albion (godt diplomati i våre dager!), desto mer som han viser denne hovmodige øya hensyn han sparer seg for overfor oss.

Vi ber om at det må behage dere å gi en lov som påbyr stenging av alle vinduer, takvinduer, lysskjermer, utvendige skodder, vinduslemmer, gardiner, luftevinduer, okseøyer, rullegardiner, kort sagt alle åpninger, hull, sprekker og revner som sollyset pleier å trenge inn i husene gjennom, til skade for de vakre næringene vi smigrer oss med å ha gitt landet, et land som ikke uten utakknemlighet kunne overlate oss i dag til en så ulik kamp.

Vær så vennlige, mine herrer deputerte, å ikke ta vår anmodning for en satire, og avvis den i det minste ikke uten å høre de grunnene vi har å gjøre gjeldende til støtte for den.

Og for det første: hvis dere stenger, så langt det er mulig, all adgang for det naturlige lyset, hvis dere slik skaper behovet for kunstig lys, hvilken næring i Frankrike vil da ikke, ledd for ledd, bli oppmuntret?

Forbrukes det mer talg, trengs det flere okser og sauer, og følgelig vil man se at kunstige enger, kjøtt, ull, lær og framfor alt gjødsel, dette grunnlaget for all rikdom i jordbruket, mangfoldiggjør seg.

Forbrukes det mer olje, vil man se dyrkingen av valmue, oliventre og raps bre seg. Disse rike og utpinende plantene vil komme i rett tid til å nyte godt av den fruktbarheten som feavlen vil ha gitt jorda vår.

Heiene våre vil dekkes av harpiksholdige trær. Tallrike bisvermer vil samle duftende skatter på fjellene våre, skatter som i dag fordamper til ingen nytte, lik blomstene de kommer fra. Det finnes altså ikke en gren av jordbruket som ikke vil få en stor utvikling.

Det samme gjelder sjøfarten: tusener av skip vil dra på hvalfangst, og om kort tid vil vi ha en flåte i stand til å hevde Frankrikes ære og svare til den patriotiske ømfintligheten hos de undertegnede petisjonærene, lyshandlere osv.

Men hva skal vi si om Paris-artiklene? Se for dere forgyllingene, bronsene, krystallene, i form av lysestaker, lamper, lysekroner og kandelabre, stråle i rommelige magasiner som dagens bare er småbutikker ved siden av.

Ikke engang den fattige harpikstapperen på toppen av sanddynen sin, eller den triste gruvearbeideren i bunnen av sin svarte stoll, vil unngå å se lønnen og velferden sin øke.

Tenk over det, mine herrer; og dere vil bli stående overbevist om at det kanskje ikke finnes én franskmann, fra den rike aksjonæren i Anzin til den ringeste fyrstikkselgeren, hvis kår ikke ville bli bedre om vår anmodning førte fram.

Vi forutser innvendingene deres, mine herrer; men dere vil ikke kunne sette opp en eneste mot oss uten å måtte gå og plukke den opp i frihandelstilhengernes utslitte bøker. Vi våger å utfordre dere til å si ett ord mot oss som ikke øyeblikkelig vender seg mot dere selv og mot prinsippet som styrer hele politikken deres.

Vil dere si oss at om vi tjener på dette vernet, så tjener ikke Frankrike på det, fordi det er forbrukeren som må bære kostnadene?

Vi vil svare dere:

Dere har ikke lenger rett til å påberope dere forbrukerens interesser. Når han har stått i strid med produsenten, har dere under alle omstendigheter ofret ham. — Dere har gjort det for å oppmuntre arbeidet, for å utvide arbeidets område. Av samme grunn må dere gjøre det igjen.

Dere har selv kommet innvendingen i forkjøpet. Når man sa til dere: forbrukeren har interesse av fri innførsel av jern, steinkull, sesam, hvete, tekstiler. — Ja, sa dere, men produsenten har interesse av at de stenges ute. — Nåvel! Hvis forbrukerne har interesse av at det naturlige lyset slippes inn, har produsentene interesse av at det forbys.

Men, sa dere videre, produsenten og forbrukeren er ett og det samme. Tjener fabrikanten på vernet, vil han la jordbrukeren tjene. Blomstrer jordbruket, vil det åpne avsetningsmuligheter for fabrikkene. — Nåvel! Gir dere oss monopol på belysningen om dagen, vil vi for det første kjøpe store mengder talg, kull, oljer, harpiks, voks, alkohol, sølv, jern, bronse og krystall for å forsyne næringen vår, og dessuten vil vi og våre tallrike leverandører, blitt rike, forbruke mye og spre velstand i alle grener av det nasjonale arbeidet.

Vil dere si at sollyset er en gratis gave, og at å avvise gratis gaver ville være å avvise selve rikdommen under påskudd av å oppmuntre midlene til å skaffe seg den?

Men pass på at dere da støter døden inn i hjertet av deres egen politikk; pass på at dere hittil alltid har avvist det utenlandske produktet fordi det nærmer seg den gratis gaven, og desto mer jo nærmere det kommer den gratis gaven. For å etterkomme de andre monopolistenes krav hadde dere bare et halvt motiv; for å imøtekomme vår anmodning har dere et fullstendig motiv, og å avvise oss nettopp med den begrunnelsen at vi er bedre begrunnet enn de andre, ville være å sette opp ligningen: + × + = −; med andre ord ville det være å hope absurditet på absurditet.

Arbeidet og naturen virker sammen, i ulike forhold etter land og klima, om å skape et produkt. Den delen naturen bidrar med, er alltid gratis; det er arbeidets del som gir produktet verdi og som betales.

Hvis en appelsin fra Lisboa selges for halve prisen av en appelsin fra Paris, er det fordi en naturlig og følgelig gratis varme gjør for den ene det som den andre skylder en kunstig og dermed kostbar varme.

Altså, når en appelsin kommer til oss fra Portugal, kan man si at den gis oss halvt gratis, halvt mot betaling, eller med andre ord til halv pris sammenlignet med dem fra Paris.

Nå er det nettopp denne halve gratisheten (unnskyld ordet) dere bruker som argument for å stenge den ute. Dere sier: Hvordan skulle det nasjonale arbeidet kunne stå seg i konkurransen med det utenlandske arbeidet, når det første må gjøre alt og det andre bare trenger å utføre halve jobben, siden solen tar seg av resten? — Men hvis den halve gratisheten får dere til å avvise konkurransen, hvordan skulle da den hele gratisheten få dere til å godta konkurransen? Enten er dere ikke logikere, eller så må dere, når dere avviser den halve gratisheten som skadelig for vårt nasjonale arbeid, a fortiori og med dobbelt så stor iver avvise den hele gratisheten.

Nok en gang: når et produkt, steinkull, jern, hvete eller tekstil, kommer til oss utenfra, og vi kan skaffe oss det med mindre arbeid enn om vi laget det selv, er forskjellen en gratis gave som gis oss. Denne gaven er mer eller mindre betydelig, alt etter som forskjellen er større eller mindre. Den er en fjerdedel, halvparten, tre fjerdedeler av produktets verdi, hvis utlendingen bare krever tre fjerdedeler, halvparten, en fjerdedel av betalingen av oss. Den er så fullstendig som den kan bli når giveren, slik solen gjør med lyset, ikke krever noe av oss. Spørsmålet, og vi stiller det uttrykkelig, er om dere vil ha for Frankrike gevinsten ved det gratis forbruket eller de påståtte fordelene ved den kostbare produksjonen. Velg, men vær logiske; for så lenge dere, slik dere gjør, avviser utenlandsk steinkull, jern, hvete og tekstiler i forhold til hvor nær prisen deres kommer null, hvilken inkonsekvens ville det da ikke være å slippe inn sollyset, hvis pris er null, hele dagen lang?»