Overflod, knapphet

Hva er best for mennesket og for samfunnet, overflod eller knapphet?

Hva! vil man utbryte, kan det være et spørsmål? Har noen noensinne hevdet, er det mulig å påstå, at knapphet er grunnlaget for menneskenes velferd?

Ja, det er hevdet; ja, det er påstått; det påstås hver eneste dag, og jeg er ikke redd for å si at knapphetsteorien er den langt mest populære. Den fyller samtalene, avisene, bøkene, talerstolen, og hvor underlig det enn kan virke, er det sikkert at samfunnsøkonomien har fullført sin oppgave og sitt praktiske oppdrag den dagen den har gjort allment kjent og ugjendrivelig denne så enkle setningen: «Menneskenes rikdom er overfloden av ting.»

Hører man ikke hver dag: «Utlandet kommer til å oversvømme oss med varene sine»? Altså frykter man overflod.

Har ikke herr de Saint-Cricq sagt: «Produksjonen er for stor»? Altså fryktet han overflod.

Knuser ikke arbeiderne maskiner? Altså er de redde for overproduksjon, for overflod.

Har ikke herr Bugeaud uttalt disse ordene: «La brødet være dyrt, så blir bonden rik!» Nå kan brødet bare være dyrt fordi det er sjeldent; altså anbefalte herr Bugeaud knapphet.

Har ikke herr d’Argout brukt sukkerindustriens egen fruktbarhet som argument mot den? Sa han ikke: «Sukkerbeten har ingen framtid, og dyrkingen av den kan ikke bre seg, fordi det ville være nok å sette av noen hektar per departement for å dekke hele Frankrikes forbruk»? Altså ligger det gode, i hans øyne, i ufruktbarheten, i knappheten; det onde i fruktbarheten, i overfloden.

Trykker ikke La Presse, Le Commerce og de fleste dagsavisene hver morgen en eller flere artikler for å bevise for kamrene og regjeringen at det er sunn politikk å heve prisen på alle ting ved lov, gjennom tollsatsene? Retter ikke de tre statsmaktene seg hver dag etter dette påbudet fra den periodiske pressen? Nå hever tollsatsene bare prisene på tingene fordi de minsker mengden som tilbys på markedet! Altså setter avisene, kamrene og regjeringen knapphetsteorien ut i livet, og jeg hadde rett i å si at denne teorien er den langt mest populære.

Hvordan har det gått til at overflod, i øynene til arbeidere, publisister og statsmenn, har framstått som farlig og knapphet som fordelaktig? Jeg akter å gå tilbake til kilden for denne illusjonen.

Man legger merke til at en mann blir rik i samme grad som han får mer ut av arbeidet sitt, det vil si i samme grad som han selger til høyere pris. Han selger til høyere pris i takt med sjeldenheten, knappheten, på det slags vare som er gjenstand for hans næring. Man slutter av dette at knappheten gjør ham rik, i hvert fall ham. Ved å anvende dette resonnementet på alle arbeidere etter tur, utleder man knapphetsteorien. Derfra går man til anvendelsen, og for å begunstige alle arbeidere framkaller man kunstig dyrtid, knapphet på alle ting, gjennom forbud, restriksjoner, avskaffelse av maskiner og andre lignende midler.

Det samme gjelder for overfloden. Man observerer at når det er rikelig av en vare, selges den til lav pris: altså tjener produsenten mindre. Hvis alle produsenter er i samme stilling, er de alle fattige: altså er det overfloden som ruinerer samfunnet. Og siden enhver overbevisning søker å bli omsatt til handling, ser man i mange land menneskenes lover kjempe mot tingenes overflod.

Denne sofismen ville kanskje gjøre lite inntrykk i allmenn form; men anvendt på en bestemt klasse av fakta, på den eller den næringen, på en gitt gruppe arbeidere, er den ytterst besnærende, og det lar seg forklare. Det er en syllogisme som ikke er falsk, men ufullstendig. Nå er det som er sant i en syllogisme alltid og nødvendigvis til stede for tanken. Men det ufullstendige er en negativ egenskap, et fraværende ledd som det er fullt mulig og til og med svært lett å ikke ta hensyn til.

Mennesket produserer for å forbruke. Det er på én gang produsent og forbruker. Resonnementet jeg nettopp satte opp, ser det bare fra det første av disse synspunktene. Fra det andre ville det ha ført til motsatt konklusjon. Kunne man ikke like gjerne si:

Forbrukeren er desto rikere jo billigere han kjøper alle ting; han kjøper tingene billigere i samme grad som det er rikelig av dem, altså gjør overfloden ham rik; og dette resonnementet, utvidet til alle forbrukere, ville føre til overflodsteorien!

Det er den ufullkomment forståtte forestillingen om bytte som frambringer disse illusjonene. Rådfører vi oss med vår egen interesse, ser vi tydelig at den er dobbel. Som selgere har vi interesse av dyrtid, og følgelig av sjeldenhet; som kjøpere av lave priser, eller, hva som kommer ut på ett, av overflod på ting. Vi kan derfor ikke bygge et resonnement på den ene eller den andre av disse interessene før vi har fastslått hvilken av dem som faller sammen med og er identisk med menneskeslektens allmenne og varige interesse.

Hvis mennesket var et ensomt dyr, hvis det arbeidet utelukkende for seg selv, hvis det forbrukte fruktene av sitt strev direkte, kort sagt, hvis det ikke byttet, kunne knapphetsteorien aldri ha kommet inn i verden. Det er altfor åpenbart at overflod ville være til fordel for det, hvor den enn kom fra, enten den var resultat av dets egen flid, av sinnrike redskaper, av kraftige maskiner det hadde oppfunnet, eller det skyldte den jordens fruktbarhet, naturens gavmildhet, eller til og med en mystisk invasjon av varer som bølgene hadde ført med seg utenfra og lagt igjen på stranden. Aldri ville det ensomme mennesket, for å oppmuntre sitt eget arbeid, for å sikre det næring, finne på å knuse redskapene som sparer det, å nøytralisere jordens fruktbarhet, å gi havet tilbake de godene det hadde brakt. Det ville lett forstå at arbeidet ikke er et mål, men et middel; at det ville være absurd å avvise målet av frykt for å skade middelet. Det ville forstå at hvis det bruker to timer om dagen på å dekke behovene sine, så stiller enhver omstendighet (maskin, fruktbarhet, en gave, hva som helst) som sparer det for én time av dette arbeidet, med samme resultat, denne timen til dets rådighet, og at det kan bruke den til å øke sin velferd; det ville forstå, kort sagt, at spart arbeid ikke er noe annet enn framskritt.

Men byttet forstyrrer blikket vårt for en så enkel sannhet. I samfunnstilstanden, og med den arbeidsdelingen den fører med seg, faller ikke produksjonen og forbruket av en ting sammen i samme person. Hver og en fristes til å se i arbeidet sitt ikke lenger et middel, men et mål. Byttet skaper, for hver ting, to interesser, produsentens og forbrukerens, og disse to interessene står alltid umiddelbart mot hverandre.

Det er vesentlig å analysere dem og studere deres natur.

Ta en hvilken som helst produsent; hva er hans umiddelbare interesse? Den består i disse to tingene: 1) at så få som mulig driver samme arbeid som ham; 2) at så mange som mulig etterspør produktet av dette arbeidet; det samfunnsøkonomien uttrykker mer knapt slik: at tilbudet skal være svært begrenset og etterspørselen svært vid; med andre ord igjen: begrenset konkurranse, ubegrensede avsetningsmuligheter.

Hva er forbrukerens umiddelbare interesse? At tilbudet av det produktet det gjelder, er vidt, og etterspørselen begrenset.

Siden disse to interessene motsier hverandre, må den ene av dem nødvendigvis falle sammen med samfunnets eller den allmenne interessen, og den andre stå i strid med den.

Men hvilken av dem bør lovgivningen begunstige, som uttrykk for det felles beste, om den da i det hele tatt bør begunstige noen?

For å vite det er det nok å undersøke hva som ville skje om menneskenes hemmelige ønsker ble oppfylt.

Som produsenter, det må innrømmes, nærer hver og en av oss antisosiale ønsker. Er vi vinbønder? Vi ville ikke bli videre lei oss om det frøs på alle verdens vinmarker, unntatt vår egen: det er knapphetsteorien. Eier vi jernverk? Vi ønsker at det ikke finnes annet jern på markedet enn det vi bringer dit, uansett hvilket behov publikum har for det, og nettopp for at dette behovet, sterkt følt og ufullstendig dekket, skal få dem til å gi oss en høy pris: det er igjen knapphetsteorien. Er vi jordbrukere? Vi sier, med herr Bugeaud: La brødet være dyrt, det vil si sjeldent, så vil bøndene gjøre gode forretninger: det er fortsatt knapphetsteorien.

Er vi leger? Vi kan ikke unngå å se at visse fysiske forbedringer, som sanering av landet, utvikling av visse moralske dyder, som måtehold og nøkternhet, en opplysning drevet så langt at hver og en kunne pleie sin egen helse, oppdagelsen av visse enkle og lettbrukte legemidler, ville være like mange dødsstøt mot vårt yrke. Som leger er våre hemmelige ønsker antisosiale. Jeg vil ikke si at legene nærer slike ønsker. Jeg liker å tro at de med glede ville ta imot et universalmiddel; men i den følelsen er det ikke legen, det er mennesket, det er den kristne som viser seg; ved en edel selvfornektelse stiller han seg på forbrukerens synspunkt. Som utøver av et yrke, som en som henter sin velferd, sin anseelse og til og med familiens levebrød fra dette yrket, kan det ikke være annerledes enn at hans ønsker, eller, om man vil, hans interesser, er antisosiale.

Lager vi bomullsstoffer? Vi ønsker å selge dem til den prisen som er mest fordelaktig for oss. Vi ville gjerne gå med på at alle konkurrerende fabrikker ble forbudt, og om vi ikke våger å uttrykke dette ønsket offentlig eller forfølge full oppfyllelse av det med noen utsikt til å lykkes, når vi det likevel et stykke på vei ad omveier: for eksempel ved å utestenge utenlandske tekstiler, for å minske den tilbudte mengden og slik, ved bruk av makt og til vår fordel, skape knapphet på klær.

Slik kunne vi gå gjennom alle næringer, og vi ville alltid finne at produsentene, som sådanne, har antisosiale synsmåter. «Kjøpmannen», sier Montaigne, «gjør bare gode forretninger på ungdommens utsvevelser; bonden på dyrt korn; byggmesteren på husenes forfall; rettens embetsmenn på menneskenes prosesser og tretter. Selv religionens tjenere henter sin ære og sitt virke fra vår død og våre laster. Ingen lege gleder seg over helsen selv hos sine venner, ingen soldat over freden i sin by; og slik med resten.»

Det følger av dette at om hver produsents hemmelige ønsker ble oppfylt, ville verden raskt gå tilbake mot barbariet. Seilet ville forby dampen, åren ville forby seilet, og måtte snart overlate transporten til kjerren, kjerren til muldyret, og muldyret til kramkaren. Ullen ville utelukke bomullen, bomullen ville utelukke ullen, og så videre, inntil knappheten på alle ting hadde fått selve mennesket til å forsvinne fra jordens overflate.

Tenk dere et øyeblikk at den lovgivende makt og den offentlige maktbruk ble stilt til rådighet for Mimerel-komiteen, og at hvert av medlemmene i denne foreningen fikk anledning til å få den til å vedta og stadfeste en liten lov: er det så vanskelig å gjette hvilken næringslovbok publikum ville bli underlagt?

Kommer vi nå til å betrakte forbrukerens umiddelbare interesse, finner vi at den er i fullkommen harmoni med den allmenne interessen, med det menneskehetens velferd krever. Når kjøperen kommer til markedet, ønsker han å finne det rikelig forsynt. At årstidene skal være gunstige for alle avlinger; at stadig mer vidunderlige oppfinnelser skal legge et større antall varer og tilfredsstillelser innen hans rekkevidde; at tid og arbeid skal spares; at avstander skal viskes ut; at fredens og rettferdighetens ånd skal gjøre det mulig å lette skattebyrden; at alle slags skranker skal falle; i alt dette følger forbrukerens umiddelbare interesse parallelt den samme linjen som den rett forståtte allmenne interessen. Han kan drive sine hemmelige ønsker til det fantastiske, til det absurde, uten at ønskene hans slutter å være menneskevennlige. Han kan ønske at mat og klær, tak og arne, opplysning og moral, trygghet og fred, kraft og helse kunne fås uten anstrengelse, uten arbeid og uten mål, som støvet på veiene, vannet i bekken, luften som omgir oss, lyset som bader oss, uten at oppfyllelsen av slike ønsker står i strid med samfunnets beste.

Man vil kanskje si at om disse ønskene ble oppfylt, ville produsentens verk innskrenkes mer og mer og til slutt stanse av mangel på næring. Men hvorfor? Fordi i denne ytterliggående antakelsen ville alle tenkelige behov og ønsker være fullstendig tilfredsstilt. Mennesket ville, som den Allmektige, skape alle ting ved én enkelt viljesakt. Vil man være så vennlig å fortelle meg, under denne forutsetningen, hva det var å beklage ved at den industrielle produksjonen opphørte?

Jeg forutsatte i sted en lovgivende forsamling sammensatt av arbeidere, der hvert medlem formulerte sitt hemmelige ønske som produsent til lov; og jeg sa at lovboken som kom ut av denne forsamlingen, ville være det systematiserte monopolet, knapphetsteorien satt ut i livet.

På samme måte ville et kammer der hver og en utelukkende rådførte seg med sin umiddelbare interesse som forbruker, ende med å systematisere friheten, avskaffe alle restriktive tiltak, rive alle kunstige skranker, kort sagt, virkeliggjøre overflodsteorien.

Av dette følger:

At å rådføre seg utelukkende med produksjonens umiddelbare interesse, er å rådføre seg med en antisosial interesse;

At å ta utelukkende forbrukets umiddelbare interesse til grunnlag, ville være å ta den allmenne interessen til grunnlag.

La meg få insistere ytterligere på dette synspunktet, med fare for å gjenta meg.

Det finnes en grunnleggende motsetning mellom selgeren og kjøperen.

Den første ønsker at varen det handles om, skal være sjelden, lite tilbudt, til høy pris.

Den andre ønsker den rikelig, mye tilbudt, til lav pris.

Lovene, som i det minste burde være nøytrale, tar parti for selgeren mot kjøperen, for produsenten mot forbrukeren, for dyrtiden mot de lave prisene, for knappheten mot overfloden.

De handler, om ikke med hensikt, så i det minste logisk, ut fra denne forutsetningen: En nasjon er rik når den mangler alt.

For de sier: Det er produsenten som må begunstiges, ved å sikre ham god avsetning for produktet sitt. For det må prisen heves; for å heve prisen må tilbudet begrenses; og å begrense tilbudet er å skape knapphet.

Og se her: jeg antar at man i dagens verden, der disse lovene har full kraft, foretar en fullstendig opptelling, ikke i verdi, men i vekt, mål, volum og mengde, av alle ting som finnes i Frankrike og som egner seg til å dekke innbyggernes behov og ønsker: korn, kjøtt, klede, lerret, brensel, kolonialvarer og så videre.

Jeg antar videre at man dagen etter river alle skrankene som står i veien for innførsel av utenlandske varer til Frankrike.

Og endelig, for å vurdere resultatet av denne reformen, antar jeg at man tre måneder senere foretar en ny opptelling.

Er det ikke sant at det vil finnes mer korn, kveg, klede, lerret, jern, kull, sukker og så videre i Frankrike ved den andre enn ved den første opptellingen?

Det er så sant at våre vernetollsatser ikke har noe annet formål enn å hindre alle disse tingene i å nå fram til oss, å begrense tilbudet av dem, å forebygge at de faller i pris, at de blir rikelige.

Nå spør jeg: Er folket bedre ernært under våre lovers herredømme, fordi det er mindre brød, kjøtt og sukker i landet? Er det bedre kledd fordi det er mindre garn, lerret og klede? Har det det varmere fordi det er mindre kull? Får det bedre hjelp i arbeidet sitt fordi det er mindre jern, kobber, verktøy og maskiner?

Men, sier man, hvis utlandet oversvømmer oss med varene sine, tar det med seg myntene våre.

Og hva så? Mennesket lever ikke av mynt, det kler seg ikke i gull, det varmer seg ikke med sølv. Hva gjør det om det er mer eller mindre mynt i landet, når det er mer brød i skapene, mer kjøtt på krokene, mer lintøy i kommodene og mer ved i vedskjulene?

Jeg vil alltid stille de restriktive lovene overfor dette dilemmaet:

Enten innrømmer dere at dere skaper knapphet, eller så innrømmer dere det ikke.

Innrømmer dere det, så tilstår dere dermed at dere gjør folket alt det onde dere kan gjøre det. Innrømmer dere det ikke, så nekter dere for å ha begrenset tilbudet og hevet prisene, og følgelig nekter dere for å ha begunstiget produsenten.

Dere er skadelige eller virkningsløse. Nyttige kan dere ikke være.