Nasjonal uavhengighet
«Hva gjør vi i krig hvis vi er avhengige av England for jern og kull?» Bastiat svarer at avhengigheten som følger av handel er gjensidig, at å isolere seg er en begynnelse på krig, og at de som forakter den «simple» interessen som grunnlag for fred, gjerne stikker hånden i den fattiges lomme gjennom tollen.
Blant argumentene som anføres til fordel for det restriktive systemet, må man ikke glemme det som hentes fra den nasjonale uavhengigheten.
«Hva skal vi gjøre i tilfelle krig, sier man, hvis vi har gjort oss avhengige av Englands godvilje for jern og kull?»
De engelske monopolistene unnlater på sin side ikke å utbryte:
«Hva skal det bli av Storbritannia i krigstid, hvis det gjør seg avhengig av franskmennene for maten?»
Man legger ikke merke til én ting: at den slags avhengighet som følger av byttet, av handelsforbindelsene, er en gjensidig avhengighet. Vi kan ikke være avhengige av utlandet uten at utlandet er avhengig av oss. Og nettopp det er selve kjernen i samfunnet. Å bryte naturlige forbindelser er ikke å sette seg i en tilstand av uavhengighet, men i en tilstand av isolasjon.
Og legg merke til dette: man isolerer seg i påvente av krigen; men selve handlingen å isolere seg er en begynnelse på krig. Den gjør krigen lettere, mindre kostbar og følgelig mindre upopulær. La folkene være varige avsetningsmuligheter for hverandre; la forbindelsene mellom dem ikke kunne brytes uten å påføre dem den doble lidelsen av mangel og overfylte lagre, og de vil ikke lenger ha behov for disse mektige flåtene som ruinerer dem, for disse store hærene som knuser dem; verdensfreden vil ikke bli satt på spill av innfallene til en Thiers eller en Palmerston, og krigen vil forsvinne av mangel på næring, på ressurser, på motiver, på påskudd og på folkelig sympati.
Jeg vet godt at man vil bebreide meg (det er dagens mote) for å legge interessen, den simple og prosaiske interessen, til grunn for brorskapet mellom folkene. Man ville foretrekke at det hadde sitt prinsipp i nestekjærligheten, i kjærligheten, at det til og med krevde litt selvfornektelse, og at det, ved å gå ut over menneskenes materielle velferd, hadde fortjenesten av et edelt offer.
Når skal vi da bli ferdige med disse barnslige deklamasjonene? Når skal vi endelig forvise hykleriet fra vitenskapen? Når skal vi slutte å sette denne kvalmende motsigelsen mellom det vi skriver og det vi gjør? Vi piper ut, vi håner interessen, det vil si det nyttige, det gode (for å si at alle folk har interesse av en ting, er å si at denne tingen er god i seg selv), som om interessen ikke var den nødvendige, evige, uforgjengelige drivkraften som Forsynet har betrodd menneskets evne til fullkommengjørelse! Skulle man ikke tro at vi alle er engler av uegennytte? Og tror man ikke at publikum begynner å se med avsky at dette tilgjorte språket fyller nettopp de sidene man får dem til å betale dyrest for? Å, tilgjortheten! tilgjortheten! den er sannelig dette århundrets sykdom.
Hva! fordi velferd og fred er ting som hører sammen, fordi det har behaget Gud å innstifte denne vakre harmonien i den moralske verden, vil dere ikke at jeg skal beundre, at jeg skal tilbe hans beslutninger og med takknemlighet godta lover som gjør rettferdigheten til vilkåret for lykken? Dere vil bare ha freden i den grad den går ut over velferden, og friheten tynger dere fordi den ikke pålegger dere ofre? Og hva hindrer dere, hvis selvfornektelsen har så stor tiltrekning på dere, i å legge litt av den inn i deres private handlinger? Samfunnet vil være dere takknemlig for det, for i det minste én vil høste frukten av det; men å ville pålegge menneskeheten den som et prinsipp, er toppen av absurditet, for alles selvfornektelse er alles offer, det er det onde opphøyd til teori.
Men, himmelen være takket, man kan skrive og lese mange slike deklamasjoner uten at verden av den grunn slutter å adlyde sin drivkraft, som, enten man vil eller ikke, er interessen.
Når alt kommer til alt, er det ganske eiendommelig å se følelsene av den mest opphøyde selvfornektelse påkalt til støtte for selve plyndringen. Se der hva denne prangende uegennyttigheten ender med! Disse mennene, så poetisk fintfølende at de ikke engang vil ha freden hvis den er grunnlagt på menneskenes simple interesse, stikker hånden i andres lomme, og særlig i den fattiges; for hvilken post i tolltariffen verner den fattige? Nei, mine herrer, rå som dere vil over det som tilhører dere, men la også oss rå over frukten av vår svette, bruke den eller bytte den som vi vil. Deklamér om selvoppofrelsen, for det er vakkert; men vær i det minste ærlige samtidig.