Metaforer

Noen ganger utvider sofismen seg og gjennomtrenger hele vevet i en lang og tung teori. Oftere presser den seg sammen, trekker seg sammen, gjør seg til prinsipp og gjemmer seg hel og holden i ett ord.

Gud bevare oss, sa Paul-Louis, fra den onde og fra metaforen! Og det ville i sannhet være vanskelig å si hvem av de to som øser mest ondt ut over vår planet. — Det er djevelen, sier dere; han legger plyndringens ånd i hjertet på oss alle, så mange som vi er. Ja, men han lar det stå urørt at misbrukene kan slås ned gjennom motstanden fra dem som lider under dem. Det er sofismen som lammer denne motstanden. Sverdet som ondskapen legger i hendene på angriperne, ville være maktesløst om ikke sofismen brøt skjoldet på armen til de angrepne; og det er med rette Malebranche har skrevet denne setningen på tittelbladet i boken sin: Villfarelsen er årsaken til menneskenes elendighet.

Og se hva som skjer. Hyklerske og ærgjerrige mennesker kan ha en skummel interesse, som for eksempel av å så spiren til nasjonalt hat i folket. Denne skjebnesvangre spiren kan utvikle seg, føre til en allmenn brann, stanse sivilisasjonen, utgyte strømmer av blod, trekke den forferdeligste av alle plager over landet: invasjonen. I alle fall, og på forhånd, senker disse hatske følelsene oss i folkenes omdømme og tvinger de franskmenn som har bevart noe kjærlighet til rettferdigheten, til å rødme over fedrelandet sitt. Visst er dette store onder; og for at publikum skulle sikre seg mot renkene til dem som vil utsette det for slike farer, ville det være nok at det så dem klart. Hvordan får man skjult dem for det? Gjennom metaforen. Man forvrenger, forserer og forderver betydningen av tre eller fire ord, og dermed er alt sagt.

Slik er det med selve ordet invasjon.

En fransk jernverkseier sier: La oss verge oss mot invasjonen av engelsk jern. En engelsk godseier roper: La oss slå tilbake invasjonen av fransk korn! — Og de foreslår å reise skranker mellom de to folkene. — Skrankene skaper isolasjon, isolasjonen fører til hat, hatet til krig, krigen til invasjon. — Hva gjør det? sier de to sofistene; er det ikke bedre å utsette seg for en mulig invasjon enn å godta en sikker invasjon? — Og folkene tror dem, og skrankene blir stående.

Og likevel, hvilken analogi finnes det mellom et bytte og en invasjon? Hvilken likhet er det mulig å påvise mellom et krigsskip som kommer for å spy jern, ild og ødeleggelse ut over byene våre, — og et handelsskip som kommer for å tilby oss fritt og frivillig å bytte varer mot varer?

Det samme vil jeg si om ordet oversvømmelse. Dette ordet tas vanligvis i dårlig mening, fordi oversvømmelser har for vane å herje åkrer og avlinger. — Hvis de likevel etterlot på jorden en større verdi enn den de tar fra den, slik Nilens oversvømmelser gjør, måtte man, etter egypternes eksempel, velsigne dem, gjøre dem til guder. — Nå vel! Før man deklamerer mot oversvømmelsene av utenlandske varer, før man setter brysomme og kostbare hindringer opp mot dem, spør man seg da om dette er oversvømmelser som herjer, eller av dem som gjør jorden fruktbar? — Hva ville vi tenke om Mehmet Ali, dersom han, i stedet for med store kostnader å bygge demninger tvers over Nilen for å utvide området for sine oversvømmelser, brukte piastrene sine på å grave elven et dypere leie, for at Egypt ikke skulle besudles av dette fremmede slammet som kommer ned fra Månefjellene? Vi legger for dagen nøyaktig denne graden av visdom og fornuft når vi, med millioner til hjelp, vil bevare landet vårt… — Mot hva? — Mot de velgjerningene naturen har utstyrt andre himmelstrøk med.

Blant de metaforene som rommer en hel skjebnesvanger teori, finnes det ingen mer brukt enn den som ligger i ordene tributt, tributtpliktig.

Disse ordene er blitt så vanlige at man gjør dem til synonymer for kjøp, kjøper, og man bruker de ene eller de andre om hverandre.

Likevel er det like langt fra en tributt til et kjøp som fra et tyveri til et bytte, og jeg ville like gjerne høre noen si: Cartouche har brutt opp pengeskapet mitt og kjøpt tusen écu der, som å høre våre ærede deputerte gjenta: Vi har betalt Tyskland en tributt på tusen hester som det har solgt oss.

For det som gjør at Cartouches handling ikke er et kjøp, er at han ikke har lagt, og det med mitt samtykke, en verdi i pengeskapet mitt som tilsvarer den han tok.

Og det som gjør at de 500 000 francene vi har gitt Tyskland, ikke er en tributt, er nettopp at det ikke har mottatt dem vederlagsfritt, men ved å levere oss i bytte tusen hester som vi selv har vurdert til å være verdt våre 500 000 franc.

Må man da for alvor påtale slike misbruk av språket? Hvorfor ikke, siden det er i fullt alvor de bres ut i avisene og i bøkene.

Og ingen må innbille seg at de bare slipper ut av noen få skribenter som ikke engang kjenner sitt eget språk! For hver én som avholder seg fra dem, skal jeg nevne ti som tillater seg dem, og det blant de fornemste: en d’Argout, en Dupin, en Villèle, pairene, de deputerte, ministrene, det vil si de menn hvis ord er lover, og hvis mest støtende sofismer tjener som grunnlag for landets styre.

En berømt moderne filosof har føyd til Aristoteles’ kategorier den sofismen som består i å lukke en sirkelslutning inne i ett ord. Han nevner flere eksempler på det. Han kunne ha føyd ordet tributtpliktig til listen sin. — Det gjelder nemlig å vite om kjøp gjort i utlandet er nyttige eller skadelige. — De er skadelige, sier dere. — Og hvorfor? — Fordi de gjør oss tributtpliktige overfor utlandet. — Sannelig, her har vi et ord som slår fast som faktum det som er selve spørsmålet.

Hvordan har denne misbrukte tropen sneket seg inn i monopolistenes retorikk?

Noen écu går ut av landet for å tilfredsstille en seierrik fiendes grådighet. — Andre écu går også ut av landet for å betale for varer. — Man setter opp en analogi mellom de to tilfellene ved bare å ta hensyn til den omstendigheten de ligner hverandre i, og se bort fra den de skiller seg fra hverandre i.

Men denne omstendigheten, nemlig at ingenting gis tilbake i det første tilfellet, og at det gis tilbake etter fri avtale i det andre, skaper en slik forskjell mellom dem at det virkelig ikke er mulig å sette dem under samme merkelapp. Å levere 100 franc med tvang til en som griper deg om strupen, eller frivillig til en som gir deg det du ønsker deg, det er sannelig ting som ikke kan likestilles. — Like gjerne kunne man si at det er likegyldig om man kaster brødet i elven eller spiser det, fordi det uansett er brød som ødelegges. Feilen i dette resonnementet, som i det ordet tributt rommer, ville bestå i å grunnlegge en fullstendig likhet mellom to tilfeller på det de ligner hverandre i, og se bort fra forskjellen mellom dem.

Konklusjon

Alle sofismene jeg har bekjempet til nå, gjelder ett eneste spørsmål: det restriktive systemet; og enda har jeg, av medlidenhet med leseren, «hoppet over noen, og det blant de beste»: ervervede rettigheter, uleilig tidspunkt, uttømming av myntbeholdningen osv., osv.

Men samfunnsøkonomien er ikke innestengt i denne trange sirkelen. Fourierismen, saint-simonismen, kommunismen, mystisismen, sentimentalismen, den falske filantropien, de påtatte lengslene mot en innbilt likhet og et innbilt brorskap, spørsmålene om luksus, om lønninger, om maskiner, om kapitalens påståtte tyranni, om kolonier, om avsetningsmuligheter, om erobringer, om befolkning, om sammenslutning, om utvandring, om skatter, om lån, har fylt vitenskapens mark med en mengde snyltende argumenter, med sofismer som roper på hakken og lukejernet til den flittige økonomen.

Ikke slik å forstå at jeg ikke ser svakheten ved denne planen, eller snarere ved denne mangelen på plan. Å angripe én for én så mange usammenhengende sofismer, som noen ganger støter mot hverandre og oftere går over i hverandre, er å dømme seg selv til en uordnet og lunefull kamp og utsette seg for evige gjentakelser.

Hvor mye heller ville jeg ikke rett og slett si hvordan tingene er, uten å bry meg om de tusen synsvinkler uvitenheten ser dem fra!… Å legge fram lovene som samfunnene blomstrer eller visner etter, er i realiteten å ødelegge alle sofismene på én gang. Da Laplace hadde beskrevet det man til nå kan vite om himmellegemenes bevegelse, spredte han, uten engang å nevne dem, alle egypternes, grekernes og hinduenes astrologiske drømmerier, langt sikrere enn han kunne ha gjort det ved å gjendrive dem direkte i utallige bind. — Sannheten er én; boken som legger den fram, er en imponerende og varig bygning:

Den trosser de grådige tyranner,
dristigere enn pyramidene
og varigere enn bronse.

Villfarelsen er mangfoldig og av flyktig natur; verket som bekjemper den, bærer ikke i seg selv noe prinsipp om storhet og varighet.

Men om kreftene og kanskje anledningen har manglet meg til å gå fram på samme måte som en Laplace og en Say, kan jeg ikke la være å tro at formen jeg har valgt, også har sin beskjedne nytte. Den synes meg framfor alt godt avpasset til århundrets behov, til de raske øyeblikkene det kan vie til studier.

En avhandling har utvilsomt en ubestridelig overlegenhet, men på én betingelse: at den blir lest, gjennomtenkt, fordypet. Den henvender seg bare til et utvalgt publikum. Dens oppgave er først å fastlegge og deretter å utvide kretsen av ervervede kunnskaper.

Gjendrivelsen av de folkelige fordommene kan ikke ha en så høy rekkevidde. Den streber bare etter å rydde veien foran sannhetens gang, å forberede sinnene, å rette opp den allmenne oppfatningen, å bryte farlige våpen i urene hender.

Det er framfor alt i samfunnsøkonomien at denne nærkampen, disse stadig gjenoppstående kampene mot de folkelige villfarelsene, har en virkelig praktisk nytte.

Man kunne dele vitenskapene i to kategorier.

De ene kan strengt tatt være kjent bare av de lærde. Det er de som i sin anvendelse sysselsetter egne yrker. Den jevne mann høster fruktene av dem tross sin uvitenhet; selv om han ikke kan mekanikk og astronomi, nyter han ikke desto mindre nytten av et ur, han blir ikke mindre fraktet av lokomotivet eller dampskipet i tillit til ingeniøren og losen. Vi går etter likevektens lover uten å kjenne dem, slik herr Jourdain talte prosa uten å vite det.

Men det finnes vitenskaper som bare øver en innflytelse på publikum som står i forhold til publikums egen opplysning, som henter all sin virkekraft ikke fra kunnskapene som er samlet i noen få enestående hoder, men fra dem som er spredt i den allmenne fornuften. Slik er moralen, hygienen, samfunnsøkonomien, og, i de land der menneskene tilhører seg selv, politikken. Det er om disse vitenskapene Bentham framfor alt kunne ha sagt: «Det som sprer dem, er mer verdt enn det som fører dem framover.» Hva hjelper det at en stor mann, ja en Gud selv, har kunngjort moralens lover, så lenge menneskene, gjennomsyret av falske forestillinger, tar dydene for laster og lastene for dyder? Hva hjelper det at Smith, Say og, ifølge herr de Saint-Chamans, økonomene av alle skoler har forkynt, når det gjelder handelstransaksjoner, frihetens overlegenhet over tvangen, hvis de som lager lovene, og de som lovene lages for, er overbevist om det motsatte?

Disse vitenskapene, som med god grunn er kalt sosiale, har dessuten det særegne ved seg at nettopp fordi de hører til dagliglivet, vil ingen innrømme at han ikke kjenner dem. — Trenger man å løse et spørsmål i kjemi eller geometri? Da påstår man ikke å ha kunnskapen medfødt; man skammer seg ikke over å rådspørre herr Thénard; man kvier seg ikke for å slå opp i Legendre eller Bezout. — Men i de sosiale vitenskapene anerkjenner man knapt noen autoriteter. Siden enhver daglig bedriver god eller dårlig moral, hygiene, økonomi, fornuftig eller absurd politikk, tror enhver seg skikket til å kommentere, utlegge, avgjøre og felle dom i disse sakene. — Er De syk? Det finnes ikke den gamle kone som ikke straks forteller Dem årsaken til og botemiddelet mot plagene Deres: «Det er væskene,» forsikrer hun, «De må renses.» — Men hva er væskene? Og finnes det væsker? Det bryr hun seg ikke om. — Jeg tenker uvilkårlig på denne gamle konen når jeg hører alle sosiale onder forklart med disse banale frasene: Det er overfloden av varer, det er kapitalens tyranni, det er den industrielle overmetningen, og annet tøv som man ikke engang kan si om: Verba et voces, prætereaque nihil, for de er like mange skjebnesvangre villfarelser.

Av det foregående følger to ting: 1) at de sosiale vitenskapene må vrimle av sofismer langt mer enn de andre, fordi det er de der enhver bare rådfører seg med sin egen dømmekraft eller sine instinkter; 2) at det er i disse vitenskapene sofismen er særlig skadelig, fordi den fører opinionen vill på et område der opinionen er makten, er loven.

Disse vitenskapene trenger altså to slags bøker: de som legger dem fram, og de som sprer dem; de som viser sannheten, og de som bekjemper villfarelsen.

Det synes meg at den feilen som ligger i selve formen på dette lille skriftet, gjentakelsen, er det som utgjør dets viktigste nytte.

I det spørsmålet jeg har behandlet, har hver sofisme utvilsomt sin egen formel og sin egen rekkevidde, men alle har en felles rot, som er glemselen av menneskenes interesser som forbrukere. Å vise at villfarelsens tusen veier fører til denne frambringende sofismen, er å lære publikum å kjenne den igjen, å vurdere den, å mistro den under alle omstendigheter.

Når alt kommer til alt, streber jeg ikke egentlig etter å vekke overbevisninger, men tvil.

Jeg gjør ikke krav på at leseren, når han legger fra seg boken, skal utbryte: Jeg vet; gid han oppriktig vil si til seg selv: Jeg vet ikke!

«Jeg vet ikke, for jeg begynner å frykte at det er noe illusorisk ved knapphetens velsignelser.» (Sofisme I.)

«Jeg er ikke lenger så sikker på hindringens ynder.» (Sofisme II.)

«Anstrengelse uten resultat synes meg ikke lenger like ønskelig som resultat uten anstrengelse.» (Sofisme III.)

«Det kunne godt hende at handelens hemmelighet ikke består, som fektekunstens (etter den definisjonen fektemesteren i Le Bourgeois gentilhomme gir), i å gi og ikke å motta.» (Sofisme VI.)

«Jeg forstår at en gjenstand er desto mer verdt jo mer bearbeiding den har fått; men slutter to like verdier, i byttet, å være like fordi den ene kommer fra plogen og den andre fra jacquardveven?» (Sofisme XXI.)

«Jeg innrømmer at jeg begynner å finne det besynderlig at menneskeheten skulle bli bedre gjennom lenker, rikere gjennom avgifter; og ærlig talt ville jeg bli lettet for en brysom byrde, jeg ville føle en ren glede, om det ble bevist for meg, slik forfatteren av Sofismene forsikrer, at det ikke er noen uforenlighet mellom velferd og rettferdighet, mellom fred og frihet, mellom arbeidets utbredelse og åndens framskritt.» (Sofisme XIV og XX.)

«Altså, uten å anse meg som tilfredsstilt av hans argumenter, som jeg ikke vet om jeg skal kalle resonnementer eller paradokser, vil jeg spørre vitenskapens mestere.»

La oss avslutte denne monografien om Sofismen med en siste og viktig betraktning.

Verden vet ikke nok om den innflytelsen Sofismen øver på den.

Om jeg skal si hva jeg mener: Da den sterkestes rett ble avsatt fra tronen, overlot Sofismen herredømmet til den sluestes rett, og det ville være vanskelig å si hvilken av disse to tyrannene som har vært mest skjebnesvanger for menneskeheten.

Menneskene har en umåtelig kjærlighet til nytelser, innflytelse, anseelse, makt, kort sagt, til rikdom.

Og samtidig drives de av en veldig tilbøyelighet til å skaffe seg disse tingene på andres bekostning.

Men disse andre, som er publikum, har en ikke mindre tilbøyelighet til å beholde det de har ervervet, forutsatt at de kan og at de vet.

Plyndringen, som spiller en så stor rolle i verdens anliggender, har altså bare to redskaper: makt og list, og to grenser: mot og opplysning.

Makt anvendt til plyndring utgjør grunnstoffet i menneskehetens annaler. Å skrive dens historie ville være å gjengi nesten hele historien til alle folkeslag: assyrere, babylonere, medere, persere, egyptere, grekere, romere, gotere, frankere, hunere, tyrkere, arabere, mongoler, tatarer, for ikke å snakke om spanjolenes historie i Amerika, engelskmennenes i India, franskmennenes i Afrika, russernes i Asia, osv., osv.

Men i det minste hos de siviliserte nasjonene er de menneskene som frambringer rikdommene, blitt tallrike nok og sterke nok til å forsvare dem. — Vil det si at de ikke lenger blir plyndret? Slett ikke; de blir det like mye som noen gang, og hva mer er, de plyndrer hverandre.

Bare redskapet er byttet ut: Det er ikke lenger med makt, det er med list man bemektiger seg de offentlige rikdommene.

For å bestjele publikum må man bedra det. Å bedra det er å overbevise det om at man bestjeler det til dets eget beste; det er å få det til å godta fiktive tjenester, og ofte verre, i bytte for sine goder. — Derav Sofismen. — Teokratisk sofisme, økonomisk sofisme, politisk sofisme, finansiell sofisme. — Altså, siden makten er holdt i sjakk, er Sofismen ikke bare et onde, den er det ondes geni. Den må i sin tur holdes i sjakk. — Og for å få det til må publikum gjøres sluere enn de slu, slik det er blitt sterkere enn de sterke.

Gode publikum, det er under denne tankens beskyttelse jeg retter dette første essayet til deg, — selv om forordet står på et underlig sted, og tilegnelsen kommer noe sent.