Mer om gjensidighet

Herr de Saint-Cricq sa: «Er vi sikre på at utlandet vil kjøpe like mye av oss som det selger til oss?»

Herr de Dombasle: «Hvilken grunn har vi til å tro at de engelske produsentene vil komme til oss, heller enn til en hvilken som helst annen nasjon på kloden, for å hente de produktene de måtte trenge, og det produkter for en verdi som tilsvarer deres eksport til Frankrike?»

Jeg beundrer hvordan menn som framfor alt kaller seg praktiske, resonnerer utenfor all praksis!

Skjer det i praksis ett bytte av hundre, av tusen, kanskje av ti tusen, som er et direkte varebytte, produkt mot produkt? Har noen bonde, siden det kom penger i verden, noensinne sagt til seg selv: jeg vil bare kjøpe sko, hatter, råd og undervisning av den skomakeren, den hattemakeren, den advokaten og den læreren som kjøper korn av meg for nøyaktig tilsvarende verdi? — Og hvorfor skulle nasjonene pålegge seg denne tvangen?

Hvordan går tingene for seg?

La oss tenke oss et folk uten forbindelser med omverdenen. — En mann har produsert korn. Han sender det inn i det nasjonale omløpet til den høyeste kursen han kan finne, og får i bytte … hva? Sølvmynter, det vil si anvisninger, bonger som kan deles opp i det uendelige, og som gjør det mulig for ham også å ta ut av det nasjonale omløpet, når han finner det for godt og opp til tilsvarende beløp, de tingene han trenger eller har lyst på. Når alt kommer til alt, ved slutten av operasjonen, vil han ha tatt ut av massen nøyaktig tilsvarende det han har sendt inn i den, og i verdi vil hans forbruk nøyaktig svare til hans produksjon.

Hvis denne nasjonens bytte med omverdenen er fritt, er det ikke lenger i det nasjonale omløpet, men i det allmenne omløpet, at hver enkelt sender inn produktene sine og henter forbruket sitt. Han trenger ikke bry seg om hvorvidt det han leverer til dette allmenne omløpet, blir kjøpt av en landsmann eller en utlending; om bongene han mottar, kommer fra en franskmann eller en engelskmann; om tingene han siden bytter disse bongene i, etter hvert som han trenger dem, er laget på denne eller hin side av Rhinen eller Pyreneene. Så mye er sikkert at det for hvert individ er nøyaktig balanse mellom det han sender inn i og det han henter ut av det store felles reservoaret; og hvis dette er sant for hvert individ, er det sant for nasjonen som helhet.

Den eneste forskjellen mellom de to tilfellene er at i det siste står hver enkelt overfor et større marked for salgene og kjøpene sine, og har følgelig større sjanser til å gjøre både det ene og det andre godt.

Man gjør denne innvendingen: Hvis alle slår seg sammen om ikke å ta et bestemt individs produkter ut av omløpet, vil han på sin side ikke kunne ta noe ut av massen. Det samme gjelder et folk.

Svar: Hvis dette folket ikke kan ta noe ut av massen, vil det heller ikke sende noe inn i den; det vil arbeide for seg selv. Det vil bli tvunget til å underkaste seg det dere vil påtvinge det på forhånd, nemlig: isolasjonen.

Og det vil være forbudssystemets ideal.

Er det ikke pussig at dere allerede nå påfører det dette systemet, av frykt for at det skal løpe risikoen for en dag å havne der uten dere?